Da Celtic måtte spille tre kamper mot argentinske Racing Club i kampen om Interkontinentalcupen i 1967, skulle de nok ønske de aldri vant Serievinnercupen.
“Sjef! For Guds skyld, gi de pokalen!”
Celtics høyreback Jim Craig får ikke med seg hvem som roper, bare at det noe desperate utsagnet kommer fra en av de bakerste seteradene i skottenes spillerbuss.
Utenfor bussen står hundrevis av lidenskapelige argentinere. De vugger kjøretøyet frem og tilbake, stadig kraftigere mens de taktfaste kampropene øker i styrke.
Craig tenker med ett at han er helt enig med lagkameraten sin.
“Jeg var villig til å ofre ganske mye for Celtic, men ikke livet mitt,” sa han.
Kalenderen viser 1. november 1967. Den andre finalen i Interkontinentalcupen mellom Racing Club og Celtic er nettopp ferdig.
Racing har vunnet 2-1, men 2-2 sammenlagt betyr omkamp i Montevideo – tvers over Rio de la Plata – om tre dager.
Akkurat det frister ikke vanligvis så tøffe skotter, som nå befinner seg midt i et brennhett inferno av argentinske følelser rett utenfor Estadio Presidente Perón – på folkemunne kalt El Cilindro – i den fattige havnebyen Avellaneda, en knapp mil sørøst for sentrum av Buenos Aires.
Bob Kelly, Celtics styreformann, vil aller helst reise hjem. Det vil også manager Jock Stein. “Vi ønsker ikke å reise til Montevideo eller til noe annet sted i Sør-Amerika for en omkamp,” sa han.
«Men vi må.»
Løvene fra Lisboa
Veien til Avellaneda var bokstavelig talt lang for Celtic. Laget besto utelukkende av spillere som var vokst opp innenfor fem mils radius i og rundt Glasgow, og ble under svært så kyndig ledelse av legendariske Jock Stein det første britiske laget som vant Serievinnercupen i mai samme år.
Motstanderen var ingen hvem som helst. Grande Inter fra mektige Milano, ledet av den minst like legendariske argentineren Helenio Herrera, hadde vunnet to europeiske titler og to interkontinentale finaler på rad og var med sin defensive og kyniske catenaccio verdens beste klubblag.
Da Celtic-spillerne sto overfor spillere som Giacinto Facchetti, Sandro Mazzola, Angelo Domenghini og Mario Corso i Lisboa den 25. mai 1967, var det få, om noen, som levnet de en sjanse.
“Inter må ha trodd de skulle møte et publag,” sa kaptein Billy McNeill.
Noe publag var Celtic så definitivt ikke. Etter at Mazzola sendte Nerazzurri i ledelsen på straffe etter syv minutter, la samtlige Inter-spillere seg i kjent stil bak ballen og ventet på en mulighet for å drepe kampen med en giftig kontring.
Det lot ikke Celtic-spillerne seg skremme av. I sin 4-2-4 formasjon fortsatte de å male på med sin dynamiske og hurtige angrepsfotball, og presset til slutt italienerne helt tilbake i egen 16-meter.
Totalt fyrte de av 39 skudd mot Giuliano Sarti i Inters mål.
“De hadde så mange spillere bak ballen at jeg trengte ikke å holde meg tilbake,” sa venstreback Tommy Gemmell, som hamret inn utligningen etter en drøy times spill.
Da Stevie Chalmers styrte inn Bobby Murdochs skudd noen minutter før slutt, var det fotballmessige jordskjelvet et faktum.
“John, du er udødelig nå,” sa Liverpools skotske manager Bill Shankly til Jock Stein etter kampen.
Det var han ikke, for Stein døde av et hjerteinfarkt under kampen mellom Skottland og Wales i 1985, bare 62 år gammel, men det er en helt annen historie.
Da Billy McNeill hevet det gjeve troféet på Estadio Nácional i Lisboa denne maidagen i 1967, betød det at Celtic skulle få æren av å møte vinneren av Copa Libertadores noen måneder senere.
Løvene fra Lisboa ante ikke hva som ventet dem.
Anti fútbol
I Argentina var fotballen nærmest i krise. Etter at argentinerne sikret seg Campeonato Sudamericano-tittelen (nå kjent som Copa América) i Perú i 1957, anført av den legendariske angrepstrioen Humberto Maschio, Omar Sívori og Antonio Valentín Angelillo – kjent som Trío de la Muerte (Dødens trio) – var Albiceleste helt bombesikre på at de var storfavoritter foran VM i Sverige året etter.
Det de kanskje ikke hadde regnet med, var at den dødelige trioen ble Italia-proffer alle som en. Det, mente den argentinske landslagsledelsen, måtte de gjerne bli, men da fikk de høre mesterskapet på radio. Argentina klarte seg fint uten spillere som søkte lykken utenlands, de.
Det gjorde de så definitivt ikke. I siste gruppespillkamp ble det 1-6 tap for Tsjekkoslovakia og argentinerne måtte reise hjem i skam.
Den famøse kampen i Helsingborg ble triggeren som utløste en liten argentinsk fotballrevolusjon.
Skulle Argentina hevde seg mot de beste i verden måtte man, ifølge argentinerne selv, lete etter andre spillertyper. Den tekniske, dynamiske, angrepsvillige og pasningsorienterte stilen argentinerne var kjent for – og stolte av – forsvant.
I stedet begynte man å lete etter mer fysiske spillere som mestret en mer direkte fotball. Spillere som kunne trå til et tak. Som kunne være kyniske.
Kombinert med en utfordrende sosial og politisk situasjon, ble den argentinske fotballen på mange måter født på nytt på begynnelsen av 1960-tallet.
Anti fútbol ble den kalt – og det er i denne konteksten vi må forstå det som skulle vise seg å bli Celtics motstander, Racing Club.
Foran 1965-sesongen satt Racing hjemme i Avellaneda, grønne av misunnelse. De hadde selv vært med på å bryte hegemoniet til aristokratene fra River Plate, selve foregangsfigurene for den vakre argentinske fotballen, med tittelen i 1958 og i 1961, men da erkerivalen Independiente – hvis stadion bokstavelig talt ligger et langt innkast unna El Cilindro – gikk hen og vant Copa Libertadores i 1964 som første argentinske klubb, måtte Racing-ledelsen agere (Independiente gjentok bedriften i 1965, men klarte ikke å hamle opp med Inter i de påfølgende finalene i Interkontinentalcupen).
Foran 1965-sesongen ga de derfor oppgaven med å lede Racing til toppen av søramerikansk fotball til 38 år gamle Juan José Pizzuti.
Pizzuti var et helt ubeskrevet trenerblad, men var likevel en svært så erfaren herremann. Han var spiss på Racing-laget som vant ligaen i 1958 og i 1961; han var en del av Boca-laget som stakk av med seieren sesongen etter; han var – og er fortsatt – en av få som har spilt både for Boca og for River; og han var en del av det argentinske laget som vant Campeonato Sudamericano i 1959.
Som en gammel ringrev av en spiss ønsket ikke Pizzuti å spille noen defensiv anti fútbol. I stedet modifiserte han WM-formasjonen, som de fleste lagene – i alle fall i Argentina – fortsatt benyttet seg av.
Resultatet ble en mer offensiv, mer pasningsorientert og mer underholdende fotball som minnet mer om det som senere skulle bli kjent som totalfotball.
I en tid da draktnumrene bestemte hvilken posisjon på banen man hadde, bestemte Pizzuti at spillerne kun hadde faste posisjoner på papiret.
Underholdende fotball til tross; det var Boca som tok tittelen den sesongen. Racing startet dårlig, men havnet til slutt på femteplass etter å ha avsluttet sesongen med 14 kamper uten tap.
Men så, foran1966-sesongen kom endelig Humberto Maschio tilbake til Avellaneda, nesten 10 år etter han forlot nettopp Racing for å bli Italia-proff.
Maschio var da 33 år gammel og med sine italienske aner hadde han til og med vært kaptein for Italia under VM i Chile i 1962. Han havnet – som så mange andre – på kant med Helenio Herrera i Inter, og etter et mindre vellykket opphold i Fiorentina bestemte han seg for å returnere til stedet der karrièren startet.
Maschio ble mobbet av unggutta og kalt for en dinosaur, men viste seg fort å være bedre trent enn samtlige. I den dyp spissrolle bak en angrepstrio som stort sett besto av Norberto Raffo, Juan Carlos Cárdenas og Juan José Rodríguez – en trio som hadde frihet til å gjøre nesten hva de ville – ble han protagonisten i et tilnærmet perfekt sammensatt Racing-lag som ikke tapte før de møtte River i den tjuesjette serierunden.
Det var dermed aldri noen tvil om at seriegullet skulle havne i den blåhvite delen av Avellaneda den sesongen.
“Det laget var egentlig satt sammen for å unngå nedrykk,” sa Maschio. “José hadde tro på unggutta, som viste seg å ha massevis av karakter. Legg til at noen fantastiske spillere, som meg, ankom klubben og vi endte med å bli et briljant lag.
For selv om Pizzutis gutter spilte en mer offensiv fotball enn sine argentinske konkurrenter, var ikke den defensive soliditeten borte. Med Roberto Perfumo, en av Argentinas beste (og velduftende?) stoppere noensinne, i tospann med den knallharde Alfio Basile, slapp La Academia inn kun 36 mål på 60 kamper i 1966 og 1967.
Ligatittelen i 1966 ga også Racing muligheten til å kjempe om heder og ære i Copa Libertadores påfølgende sesong.
Etter hele 16 kamper på kryss og tvers av det enorme kontinentet var det til slutt Nacional fra Montevideo som var siste hinder i veien.
Det første oppgjøret i Avellaneda endte målløst. Det gjorde også returoppgjøret på Centenario i den uruguayanske hovedstaden.
To målløse oppgjør skaper som kjent ingen vinner, i alle fall når verken ekstraomganger eller straffesparkkonkurranse er en del av regelverket, så lagene måtte spille en tredje kamp – i Santiago i Chile.
Brasilianeren João Cardoso nikket Racing i ledelsen på et frispark etter et kvarters spill før Norberto Raffo – som virkelig bestemte seg for å komme i form i denne Copa Libertadores-utgaven med 14 mål på 16 kamper – lurte inn 2-0 rett før pause.
Milton Viera reduserte for Nacional, men Racing holdt ut, sikret tittelen og dermed muligheten til å krones til verdens beste klubblag over det som i utgangspunktet var to kamper mot Løvene fra Lisboa.
Hevnlysten
Den første av de to kampene ble spilt i Glasgow den 18. oktober 1967. Nærmere 100 000 fanatiske skotter innenfor portene på Hampden Park skremte ikke argentinerne. Det var tvert imot barnemat i forhold til hva de var vant til nede i Sør-Amerika.
Da Celtic-fansen buet på Argentinas nasjonalsang var det istedet nok til å sprute litt tennvæske på et bål som allerede hadde ulmet i over et år.
Argentinerne var nemlig ute etter hevn. Hevn etter det som skjedde under kvartfinalen mot England på Wembley under VM året før.
Argentina, godt inne i sin anti fútbol-revolusjon, spilte tøft. For tøft etter engelskmennenes smak.
“Taklinger er vel og bra, men det var også spytting og lugging av både hår og ører,” sa George Cohen, Englands høyreback. “De prøvde å skremme oss, men da de så at det ikke fungerte, eskalerte det til noe av det verste jeg har sett.”
Argentinerne på sin side følte at samtlige av den vesttyske dommer Rudolf Kreitleins avgjørelser gikk i deres disfavør.
Da kaptein Antonio Rattín, som ikke snakket et ord engelsk eller tysk, oppsøkte Kreitlein, som ikke snakket et ord spansk, etter en halvtimes spill, pekte på kapteinsbindet og, ifølge ham selv, ba om en tolk som kunne hjelpe ham med å få en forklaring på hva Kreitlein holdt på med, så den tyske dommer rødt.
Rattín ble utvist.
“Jeg tror han ønsket å vise meg ut hele tiden,” sa Rattín. “Der og da fikk han endelig muligheten.”
Påfølgende hendelser kan ikke beskrives som annet enn bisarre. Rattín nektet å gå av – og det kan vi jo forstå – inntil representanter fra FIFA bokstavelig talt kom på banen og ba ham innstendig om å sette kursen mot garderoben.
Rattín måtte til slutt bite i det sure eplet og lusket avgårde langs sidelinjen sammen med en i det argentinske støtteapparatet. Da han kom til hjørneflagget – et Union Jack – grep han det og krøllet det i hånda samtidig som han sendte noen gloser i retning av publikum.
“Jeg angrer på det, men hvis jeg hadde gjort noe galt, ville de da ha husket den utvisningen som de gjør i dag?” spurte Rattín retorisk.
Med én mann mer i over en time kunne Geoff Hurst score vinnermålet 10 minutter før slutt. Da kampen var over kom Alf Ramsey, Englands trener, løpende ut på banen og nektet spillerne sine å bytte drakter med det han kalte for “dyr”.
Roberto Perfumo var den eneste Racing-spilleren på det argentinske laget. De kom hjem til en nasjon som freste av sinne mot det de mente var en konspirasjon for å få England videre i mesterskapet.
På Hampden Park i Skottland – som riktignok ikke er England, men i og med at begge tilhører Storbritannia fikk det holde med nesten – den 18. oktober 1967 var det duket for første akt i Den store hevnen.
“Vi følte vi representerte Argentina, ikke bare en klubb,” sa Racings Juan Carlos Cárdenas.
To tøffe kamper
Racing gikk ut på gressmatta i Glasgow for å ødelegge og satse alt på at hjemmebanefordelen i Buenos Aires skulle være nok. De dro frem alle triksene i boka – også de som sto helt bakerst – og spyttet, lugget og stemplet, akkurat som landslaget hadde gjort i London året før.
I andre omgang steg temperaturen til over kokepunktet. Argentinernes kaptein Oscar Martín nikket ned Bertie Auld med bakhodet ute ved hjørneflagget.
Noen minutter senere ble stakkars Jimmy Johnstone taklet så hardt av Juan Carlos Rulli at sistnevnte hadde vært nødt til å sone flere år i skotsk fengsel hadde taklingen skjedd på åpen gate.
Likevel var det Celtic som trakk det lengste strået. Billy McNeill steg til værs og nikket inn 1-0 til vertene 20 minutter før slutt.
I feiringen passet han på å sende noen gloser til Alfio Basile, mannen McNeill knuste i hodeduellen, men Basile lot seg ikke affisere og vinket den euforiske skotten tilbake mot midtsirkelen.
Seier til tross; skottene var tilnærmet i sjokk over argentinernes tøffe spillestil.
“Nesten alle spillerne trenger behandling,” sa Jock Stein etter kampen.
Foran returoppgjøret i Avellaneda to uker senere var plutselig Racing helt ute av form. Fire tap på rad, inkludert kampen i Skottland, uten å score mål hørte ikke hjemme noe sted. Det fortalte likevel med all mulig tydelighet hvor fokuset til argentinerne lå.
Som ikke det var nok måtte den viktige midtbanespilleren Miguel Mori legges inn på sykehus etter en allergisk reaksjon på en smertestillende behandling av en skadet ankel.
Over 900 politibetjenter omkranset gressmatta på El Cilindro onsdag den 1. november 1967. Det var mest av alt for å ta alle forholdsregler som kunne tas, for banen var allerede skilt fra de 120 000 lidenskapelige tilskuerne på tribunene med en halvannen meter høy vollgrav og et over to meter høyt nettinggjerde.
«Vi kunne knapt se banen,» sa Celtic-supporteren Frank McGuire til podcasten History Bhoys Abroad. «Den var full av konfetti!»
Stemningen var intens, som en trykkoker som bare ventet på å eksplodere. Og så, bare minutter før avspark, gikk Celtics målvakt Ronnie Simpson ned for telling mens han holdt seg til hodet.
Nøyaktig hva som ble kastet og fra hvor, har man aldri fått klarhet i. Noen mener det var en mynt eller en stein. Andre, som Celtic-historikeren Sir Robert Kelly, mener det var en slags jernstang som ble kastet fra tribunen.
John Hughes, mannen som slo det målgivende hjørnesparket til Billy McNeill i den første kampen, var av en annen oppfatning.
“Den dag i dag tror jeg det kom fra en av fotografene,” sa han. “Det var ikke mulig for noen fra tribunen å kaste en gjenstand gjennom nettingen bak målet og treffe med en slik styrke.”
Simpson ble tatt av og erstattet av John Fallon. Juan Carlos Cárdenas var ikke spesielt imponert over skottenes førstekeeper.
“Som alltid i Argentina var det en idiot som kastet noe ut på banen, men det var ikke akkurat en murstein,” sa han. “Det ble blåst ut av proporsjoner. Han trengte ikke engang å sy.”
“Det var først mange år senere at Simpson fortalte meg at han var fullt kapabel til å fullføre kampen,” sa Jim Craig. “Det var Jock Stein som ba ham gå av – kanskje han trengte en unnskyldning dersom det ble tap.”
Erstatteren Fallon var ikke spesielt høy i hatten.
“Jeg må ha stått ved straffemerket hele kampen,” sa han lattermildt. “Jeg var redd for å gå tilbake mot streken. Atmosfæren bak det målet var forferdelig.”
De to skadde Celtic-spillerne Bertie Auld og John Hughes fikk også smake på den argentinske gjestfriheten. Fra sin plass på tribunen opplevde de å bli urinert på av Racing-supporterne som sto på nivået over.
Trygt hjemme i Avellaneda kunne Racing spille mer offensivt enn de hadde gjort i Glasgow fjorten dager tidligere. Likevel var det Celtic som skulle ta føringen.
Etter drøyt 20 minutter fikk skottene straffe. Til tross for at en haug med fotografer samlet seg bak målet for å forstyrre eksekutør Tommy Gemmell, snek ballen seg inn i nettmaskene – via målvakten Agustín Cejas, som for øvrig ble nødt til å stille til intervju bare sekunder etter baklengsmålet.
Racing vs Celtic Copa Intercontinental de 1967. El portero de Racing Cejas encaja un penalti y es entrevistado en directo. Recordaba haberlo visto y lo he buscado del partido entero de mi archivo. Era otra época, a ver quién lo hace ahora! (El partido es tremendo, por cierto) pic.twitter.com/AztVVabuGP
— Julio Maldonado (@MundoMaldini) September 3, 2018
På det tidspunktet ledet skottene 2-0 sammenlagt. Dessverre for Jock Steins gutter telte ikke bortemål dobbelt på den tiden, som det gjør i dag.
Racing tok i stedet mer og mer over, og med over en time igjen å spille fikk supporterne virkelig blod på tann.
“Kanskje de innså at de måtte spille bedre fotball,” sa Jim Craig. “De lå to mål bak og måtte ta seg sammen. Og ja, de viste at de kunne spille fotball.”
10 minutter før pause fikk Norberto Raffo stå merkelig alene i Celtics straffefelt og kunne bare sette pannebrasken til på et innlegg fra høyrekanten. Ballen gikk i en pen bue over John Fallon, som befant seg på den berømte halvdistansen, og inn i nettmaskene.
Offside? Skottene var ikke i tvil, men den uruguayanske dommer Esteban Marino gjorde aldri tegn til å blåse, så da sto det 1-1.
«Fra tribuneplass var vi sikre på at det var offside,» sa McGuire. «Men du satt med følelsen av at her kommer vi ikke til å få noe som helst gratis.»
Celtic fikk virkelig ikke noe som helst gratis. På de offisielle treningssesjonene i forkant av denne type kamper var det vanlig at hjemmelaget hadde forberedt litt mat og drikke, som Celtic gjorde for Racing i Glasgow.
I Avellaneda fikk ikke Celtic-spillerne så mye som en kjeks.
Da Marino blåste for pause og Celtic-spillerne satt kursen for garderoben, var i tillegg vannet skrudd av.
Tre minutter etter pause ble Juan Carlos Cárdenas spilt fint igjennom på venstrekanten og trillet ballen bort i det lengste hjørnet med venstrefoten. 2-1 og Celtic var på defensiven.
The Bhoys mistet likevel ikke motet fullstendig. I tråd med Jock Steins filosofi fortsatte de i stedet å angripe og Jimmy Johnstone fikk et mål annullert for en svært tvilsom offside. De grønnhvite hadde også et skudd i stolpen mot slutten av kampen som kunne ha avgjort det hele.
I stedet endte det 2-2 sammenlagt.
Det betød en tredje kamp tre dager senere – i Montevideo.
“Hvis vi bare hadde spilt den kampen og etter det sagt; ‘vet dere hva, her, glem det, dere kan få pokalen’, hadde vi vært ganske fornøyde,” sa Jimmy Johnstone senere da han ble spurt om stemningen i laget etter kampen i Argentina.
Likevel var Jock Stein bestemt. Han ville lede Celtic til å bli Storbritannias første Interkontinental-mester. Samtidig hadde han en annen agenda, en agenda som kom til å bli Celtics bane.
“Vi ønsker å vinne tittelen – ikke så mye for oss selv, men for å hindre Racing i å bli mestere,” sa han til Glasgow-avisen Evening Times før kampen.
Ni mot åtte
Celtic var fornøyd med valg av stadion for det siste og avgjørende oppgjøret; tribunene på Centenario befant seg lenger vekk fra banen enn på El Cilindro, og derfor var risikoen for en ny alvorlig hendelse fra publikum kraftig redusert.
Samtidig var det “bare” 25 000 Racing-supportere som fikk billett til kampen. Resten av plassene ble fylt opp av uruguayanere, som ikke hadde glemt at Racing slo deres Nacional i Copa Libertadores-finalen få måneder tidligere.
Sammen med de 106 Celtic-supporterne som hadde reist sammen med laget sitt helt fra Skottland – via Tenerife, Kapp Verde og Recife med en total reisetid på 30 timer – hadde dermed The Bhoys tre fjerdedeler av tilskuerne bak seg denne ettermiddagen i den uruguayanske hovedstaden.
Celtic-delegasjonen var derimot ikke spesielt fornøyd med valget av det de mente var en svært uerfaren paraguayansk dommertrio bestående av hoveddommer Rodolfo Pérez Osorio og assistentene Isidor Ramírez og Salvador Valenzuela.
De ønsket seg i stedet den uruguayanske trioen som dømte i Avellaneda, men fikk ønsket sitt avslått.
I forkant av kampen annonserte Jock Stein at Bertie Auld og John Hughes, to av Celtics viktigste spillere, var tilbake i lagets 4-2-4 formasjon etter å ha måttet se kampen i Argentina fra tribunen.
Tilbake var derimot ikke Ronnie Simpson, som fortsatt hadde vondt i hodet etter hendelsen på El Cilindro, så reserven John Fallon, som hadde stått godt da han måtte steppe inn i det andre oppgjøret, fikk fornyet tillit.
Noen minutter før klokken 16:30 den 4. november 1967, på en varm og solrik vårdag i Montevideo, entret Celtic-spillerne gresset på Centenario med et uruguayansk flagg mellom seg. Applausen fra tribunen var tilnærmet unison – med unntak av den minst like unisone buingen fra de over 20 000 Racing-supporterne.
Få strakser senere kom også argentinerne ut på banen. Også de bar på et uruguayansk flagg og det var attpåtil vesentlig større enn det Celtic-spillerne bar rundt på.
Om det var det samme flagget de hadde hatt med seg da de møtte Nacional på samme sted i august, vites ikke med sikkerhet. Da “mistet” Racing-spillerne flagget på bakken og kaptein Oscar Martín ble slått med batong av en politimann fordi han nektet å plukke det opp igjen.
Slike ting glemmer ikke stolte uruguayanere. En massiv pipekonsert møtte argentinerne. Det fantes ingen tvil om hvilket lag som hadde fordelen av å ha publikum i ryggen.
Med argentinerne på banen var det også første anledning Jock Stein og hans gutter fikk se hvem hans lag faktisk skulle møte. Juan José Pizzuti hadde valgt å holde kortene tett til brystet, men laget viste seg å være uforandret fra 2-1 seieren i Avellaneda tre dager tidligere.
Uforandret var også stemningen mellom de to lagene. Likevel skulle kampen i Montevideo bli ganske så annerledes enn de to foregående.
“I stedet for å spille som de vanligvis gjorde, gikk de for å ta oss ut,” sa Cárdenas. “De kom ut på banen, ikke for å spille, men for å sørge for at vi ikke kunne spille. Og den kampen tapte de.”
“Vær så snill,” sa trener Pizzuti før kampen. “Ikke la dere lokke av den aggressive tilnærmingen de kommer til å ha. Vi må være intelligente nok til å ikke la oss rive med.”
Genierklærte Jock Stein hadde, som Pizzuti antok, bedt spillerne sine om å presse høyt og trå til i taklingene. Det hørte guttene hans åpenbart på, for det tok bare fire sekunder fra avspark til Humberto Maschio ble felt og tildelt kampens første av over 50 frispark.
Etter hvert som kampen skred frem viste argentinerne seg som teknisk overlegne. Det hurtige pasningsspillet ble utført med en ro og en finesse som gjorde at de overtente skottene alltid befant seg det lille sekundet på etterskudd.
Steins kampplan mislyktes fullstendig. Frustrasjonen over å bli utmanøvrert både teknisk og taktisk tok etter hvert overhånd for de grønnhvite fra Glasgow. Taklingene haglet – begge veier.
Allerede i det 23. minuttet stoppet dommer Osorio kampen og tilkalte de to kapteinene og en tolk. Beskjeden var tydelig: Osorio ga blaffen i hvem som var involvert i neste situasjon. Dersom ikke spillerne roet seg, kom Racings Alfio Basile, som hadde vært involvert i flere situasjoner allerede, og Celtics Bobby Lennox til å bli utvist.
Hvorfor akkurat Lennox havnet i dommerens søkelys, er usikkert. Ryktene skulle ha det til at den paraguayanske dommeren så feil på Lennox’ (8) og John Clark (6) sitt draktnummer (som kun var sydd på shortsen, ikke på ryggen), men det har aldri blitt bekreftet.
Advarselen hjalp definitivt ikke, for et kvarter senere ble Jimmy Johnstone taklet så grundig av Juan Carlos Rulli – akkurat som han ble i Glasgow – at den stakkars skotten ble liggende på den harde, ujevne gressmatta og vri seg i smerte.
Johnstones lagkamerater tok opp jakten på Rulli, som på nonchalant vis jogget rolig tilbake mot egen halvdel. En slik reaksjon var typisk for argentinerne, som med det, i en tid der det ikke fantes gule og røde kort, lot den paraguayanske dommer løpe etter de for å gi den muntlige advarselen og dermed ta noe av stinget ut av situasjonen.
Dette irriterte skottene. Flere slåsskamper oppsto; John Clark hevet til og med begge nevene i ren Muhammad Ali-stil før det uruguayanske politiet bestemte seg for at nok fikk være nok og stormet banen for å unngå totalt opprør.
I kaoset som fulgte ble Basile og Lennox utvist, som lovet, selv om ingen av de var involvert i situasjonen.
En forbanna Basile havnet i tottene på politiet, mens Jock Stein nektet å godta den paraguayanske dommerens avgjørelse og beordret Lennox tilbake på banen. Dommeren viste ham tilbake igjen, men Stein sto på sitt og beordret Lennox utpå én gang til.
Det var først da en av politimennene tok frem et sverd at både Stein og Lennox forsto at sistnevntes deltakelse i oppgjøret var over.
Rett etter pause havnet Oscar Martín og Jimmy Johnstone i klammeri. Argentineren holdt igjen den briljante skotten på full fart fremover, og da Johnstone svarte med å treffe Martín med en saftig albue midt i fjeset, hadde ikke Osorio noe annet valg enn å sende Celtic-spilleren i garderoben.
Med en mann i overtall fant plutselig Juan Carlos Cárdenas, matchvinneren fra oppgjøret i Avellaneda, rom på Celtics halvdel etter en snau time. Med tre rappe touch fikk han kontroll på ballen på det humpete underlaget og på det fjerde blåste han av en skikkelig rakett med venstrelabben fra 25 meters hold.
Skuddet ble utført med en slik kraft og en slik presisjon at en sprellende John Fallon bare måtte erkjenne at ballen blåste inn i hans høyre kryss.
Et ordentlig kremmerhus, en golazo, som skulle vise seg å bli Cárdenas’ definitive høydepunkt i en lang karrière, men som dessverre skulle komme i skyggen av de andre hendelsene på Centenario denne novemberdagen.
Juan Carlos Cardenas scores a cracking winner in the Intercontinental Cup final of 1967 for Racing Club v Celtic in Montevideo pic.twitter.com/bH68PfQpIC
— @forgottengoals (@forgottengoals) August 15, 2018
Et kvarter før slutt mistet nemlig John Hughes hodet også. I et øyeblikk av fullstendig mental nedsmelting presterte han først å tråkke på Racing-målvakt Agustín Cejas’ fot før han slo ham i mellomgulvet mens den stakkars argentineren forsøkte å hinke unna. Da Cejas gikk i bakken, satte like godt Hughes kneet i magen hans.
“Det merkelige var,” sa Hughes, “at da jeg kom tett opptil målvakten, du vet, det var 80 000 tilskuere der, det var TV-kameraer der, men det jeg tenkte var at ‘slår jeg denne fyren, er det ingen som vil se det.’”
Hughes tok selvsagt grundig feil. En av de som så det var dommer Osorio.
Farvel til Hughes. Ti mot åtte.
Snart ble det ni mot åtte. Kvarteret før slutt klinte Juan Carlos Rulli til John Clark i kamp om ballen og ble vist i garderoben han også.
To minutter før slutt brøt ragnarok ut på nytt. Bertie Auld, som måtte stå over oppgjøret i Avellaneda grunnet skade, mistet ballen til Juan José Rodríguez omtrent ved midtsirkelen. Det likte han dårlig, for han langet ut etter den argentinske spissen – og bommet – før han løp etter, tok et godt tak rundt halsen hans og la ham i bakken.
Da Auld i tillegg nektet å forlate banen på grunn av det han mente var “språkproblemer” med den paraguayanske dommeren, måtte det uruguayanske opprørspolitiet i aksjon nok en gang.
I kaoset tok også Tommy Gemmell rennafart og satte kneet i Humberto Maschios klokkespill med all kraft før han pilte unna situasjonen som en mus som har sluppet levende unna fellen med ostebiten i behold.
Maschio gikk forståelig nok i bakken som en potetsekk, men dommertrioen hadde allerede mer enn nok med Bertie Auld, så det var det ingen som så.
“Han spyttet i ansiktene våre. Jeg sendte familiejuvelene hans opp i posen for en liten tur,” sa en lattermild Gemmell til Celtic TV mange år senere.
Selv med det uruguayanske opprørspolitiet på banen nektet Auld å gå av. Til tross for at han i dommerrapporten står om “utvist”, fullførte han kampen og farsen var komplett.
Et medmenneskelig øyeblikk
54 frispark, seks utvisninger, to banestorminger fra det uruguayanske opprørspolitiet og én scoring etter at Rodolfo Pérez Osorio blåste i gang kampen på Centenario, sto Racing igjen som Argentinas første interkontinentale mester.
De kunne likevel ikke sprade rundt i Montevideos storstue i ellevill seiersrus. Nei, på tribunene satt et stort antall uruguayanere som ikke akkurat smilte fra øre til øre over at rivalene fra det store nabolandet, og Nacionals overmenn, ble kronet til mestere.
De så sitt snitt til å kaste det de fant, og Racing-spillerne måtte dermed stå i midtsirkelen helt til politiet – som hadde en travel dag på jobb denne dagen – hadde laget en korridor som sørget for at argentinerne kunne komme seg trygt inn i garderoben.
På veien dit møttes Roberto Perfumo og Celtics kaptein, Billy McNeill.
“Jeg så ham i øynene og ble øyeblikkelig på vakt,” sa Perfumo. “Kanskje på grunn av alt som hadde skjedd i løpet av kampen.”
De to spillerne tok hverandre i hånden og byttet drakter før de omfavnet hverandre.
“Dette er slik fotball skal være,” sa Perfumo til McNeill.
“Buena suerte, buena suerte (lykke til, lykke til),” svarte McNeill på perfekt spansk.
Perfumo uttalte til World Soccer at det var det beste minnet han hadde fra de tre oppgjørene mot Celtic. Et lite, men stort medmenneskelig øyeblikk i etterkant av en 270 minutter lang batalje.
I Celtic-leiren var styreformann Bob Kelly mildt sagt ikke fornøyd. Han ila like godt samtlige spillere £250 i bot – drøyt to månedslønner – en straff spillerne oppfattet som dypt urettferdig.
Kelly forsvarte likevel handlingen.
“En stygg og brutal kamp som ikke inneholdt noe fotball,” sa Kelly til The Glasgow Herald etter kampen. “Det er skammelig at laget vårt senket seg ned på deres nivå for å forsvare seg.”
Jock Stein var heller ikke nådig, men han la skylden på motstanderen.
“Jeg vil ikke ta et lag til Sør-Amerika igjen for alle pengene i verden,” sa han.
I Argentina var stemningen naturlig nok en helt annen. “Fra tvil til eufori” lød overskriften i sportsmagasinet El Gráfico. Magasinet fortsatte med å hylle de argentinske spillerne én etter én og passet også på å understreke at “Cárdenas’ ‘golazo’ endret historien”.
Alfio Basile, Racings kanskje viktigste spiller ved siden av Roberto Perfumo, har senere understreket hvor viktig seieren var for hele Argentina.
“En enorm glede for meg som spiller. Det var det største jeg opplevde, og noe jeg setter høyere og høyere jo eldre jeg blir fordi hele Argentina var berørt,” sa han senere. “Supportere av alle lag var glade. Til og med Independientes supportere feiret!”
Vel, ikke alle. Noen Independiente-supportere brøt seg heller inn på El Cilindro og begravde syv svarte katter. Racing vant ingenting før levningene av den siste katten ble funnet i 2001.
Det er riktignok en annen historie.
Og denne historien, om en av historiens voldeligste fotballkamper i Montevideo en varm novemberdag i 1967, den ender her.
