Honvéds mektige magyarer

I 1949 la Gusztáv Sebes Honvéd, en liten klubb fra utkanten av Budapest, i støpeskjeen og skapte over en periode på syv år både verdens beste klubb- og landslag. Men hvordan kunne det skje?

Solen spiller vakkert i de sløve ettermiddagsskyene. Blått blir til lilla, så til gult og til slutt oransje idet kilden til alt liv synker lavere og lavere på himmelen.

De store vindusflatene i den nedlagte fabrikkbygningen rett over gata speiler seg skamløst. Gatelysene over den hullete asfalten blafrer så vidt, og virker å ha blitt installert med sparepærer. I de store, grå og nedslitte leilighetskompleksene, er det mørkt i hvert eneste vindu.

Det eneste som hindrer hele området fra å bli liggende i stummende mørke om bare få minutter, er flomlyset over eldgamle, utdaterte og slitne József Bozsik stadion.

På mange måter et ikon for ungarsk fotball. På enda flere måter et symbol over dens fall.

Omgivelsene tatt i betraktning er det nesten utrolig å fatte, men det var akkurat her, i forstaden Kispest, en drøy halvtimes kjøring utenfor Budapest, Gusztáv Sebes skapte verdens beste fotballag, et lag som var så gode, så briljante, så fortryllende og så fryktet at de bare ble kalt De mektige magyarer.

De mektigste av de mektige kom fra Kispests egen lille og relativt ubetydelige klubb, Honvéd, som i dag spiller hjemmekamp mot naborival Ferencváros og som er én av grunnene til at undertegnede er tilstede.

Men hvordan kunne det skje? Hvordan kunne et lag som trollbundet så mange, ja som rett og slett revolusjonerte fotballen, få sin spede fødsel akkurat her, blant skjeve fabrikkpiper og bygninger der malingen for lengst har gitt opp å klamre seg fast til den grå betongen?

Hvordan kunne en klubb fra et så lite sted danne stammen i et landslag som herjet med verden over en periode på seks, syv år, for så å forsvinne langt ut i periferien?

For å svare på det, må vi begi oss ut på en aldri så liten tidsreise, en reise tilbake til da Ungarn het Østerrike-Ungarn og var et av Europas absolutte maktsentrum.

En tid da noen få fotballpionérer la stein på stein og formet den idretten hele verden skulle komme til å elske. Dette er historien om Kispest, om Honvéd og om det som skulle bli verdens beste landslag – Ungarn.

Kaffehuskulturen

Da den berømte kjedebroen, som første bro over Donau i datidens Ungarn, knyttet vakre Buda og vakre Pest sammen i 1849, oppsto vakre Budapest, hovedstad i den ungarske delen av det mektige dualmonarkiet Østerrike-Ungarn. På begynnelsen av 1900-tallet var det Europas nest største nasjon, kun bak det voldsomme Russland.

Budapest begynte raskt å blomstre, og når en by blomstrer, tiltrekker den seg som regel folk med et håp og en drøm om et enda bedre liv.

Så var også tilfelle med Budapest; før 1. verdenskrig var svært mange av byens innbyggere førstegenerasjons budapesti og nesten 25% av de var jøder.

Da byen sto i full blomst rett etter århundreskiftet var den blitt en gedigen smeltedigel som flommet over av kulturelle tilbud, overflod og velvære, og var sammen med hovedstadskompisen, den nesten like vakre Wien, kun 250 kilometer lenger nordvest, Sentral-Europas dominerende urbane scene.

Sentralt i Budapests utvikling var de etter hvert så berømte kaffehusene, steder der menn og kvinner fra alle samfunnslag kunne møtes og, ja, drikke kaffe, mingle, lese aviser, plukke opp post og nyvasket tøy, høre på musikk og spille kort og sjakk.

Politikere brukte kaffehusene som møte- og debattarenaer, mens intellektuelle brukte de til diskusjoner rundt kunst, litteratur, drama, musikk – og etter hvert også fotball.

For engelskmennene hadde selvsagt også besøkt Budapest, akkurat som de hadde besøkt store deler av resten av verden, og like selvsagt hadde de hatt med seg en ball.

Den primitive og fysiske stilen de brakte med seg ble derimot møtt med lett neserynking blant intellektuelle ungarere med flosshatt, stokk, monokkel og strøkne dresser.

Fotball? Hah! I Budapest skulle man utøve mer klassiske og estetiske idretter som fekting, turn, bryting, boksing og sportsgymnastikk!

Fotballen i Ungarn skulle få sin popularitet, men det tok tid før to halvnakne, svette menn på en brytematte måtte se seg slått av 22 like svette, men ikke fullt så halvnakne menn og en ball på en humpete gressbane.

I motsetning til oppe på balløya, der fotball i all hovedsak ble spilt av den beinharde arbeiderklassen som uten frykt for tenner og lemmer gjøv på hverandre og kælket ballen i hytt og i pine, og der de fotballrelaterte diskusjonene foregikk på puben, utviklet fotballen i Sentral-Europa seg i en annen retning.

Og akkurat som i Budapests utvikling, var det kaffehusene som skulle få en sentral rolle.

På kaffehusene kunne man sitte i ro og mak og tegne, forklare og diskutere ved hjelp av penn og papir, kniver og gafler og salt- og pepperbøsser akkompagnert av rolig pianomusikk og kanskje til og med en vakker sangerinne hvis stemmebånd fikk frem de vakreste strofer.

Fotballen ble en idrett for de tenkende, de intellektuelle, så vel som for arbeiderklassen, der progresjon og videreutvikling sto i sentrum.

Denne retningen, som skulle være med på å dominere fotballen de neste tiårene, ble kjent som Donau-skolen og skulle, ironisk nok, bli implementert av en progressiv engelskmann som skulle vise seg å bli en av de aller største fotballpionérene gjennom historien, ja en mann som egentlig skapte den fotballen vi kjenner i dag, en vi nesten er nødt til å snakke litt om for å forstå denne litt pussige historien.

Navnet hans var Jimmy Hogan.

Fotballpionéren Hogan

Historien om Jimmy Hogan er lang og mildt sagt fascinerende. Og selv om han strengt tatt har en av hovedrollene i denne historien, er vi nesten nødt til å nøye oss med kortversjonen.

Hogan ble født i Lancashire i 1882 av en katolsk familie. Selv om faren hans ville at Hogan skulle følge i hans fotspor og bli prest, valgte Hogan fotballen, som fortsatt befant seg i sin spede begynnelse.

Fotballen på slutten av 1800-tallet var enkel. Svært enkel.

Engelskmennene hadde én måte å spille på, den rigide 2-3-5 formasjonen, populært kalt pyramideformasjonen, som i all hovedsak besto i å måke ballen opp mot angrepsrekka og håpe at de kunne utrette noe på egen hånd.

Defensivt var det knallhard mannsmarkering som gjaldt. Soneforsvar var fortsatt mange tiår unna å være påtenkt.

Som Jonathan Wilson skriver i mesterverket Inverting the Pyramid: “Spillerne skulle trene på å løpe, kanskje til og med på å spurte, men å trene med ball ble sett på som unødvendig. Gi en spiller ballen midt i uka og han vil ikke være så sulten på den på lørdag.”

Hogan så ikke helt gleden og fornuften i denne formen for fotball. Da han ytret et ønske om å utvikle fotballen videre – det kunne jo for eksempel være en idé å la spillerne få trene med ball – ble han nærmest ledd av.

Nå hadde jo tross alt England funnet opp fotballen, måtte Hogan vite. Det fantes ingen annen måte å spille fotball på.

“Greit,” må Hogan ha tenkt. Hvis det er sånn det skal være! Så Hogan dro. Vekk fra England, vekk fra konservative landsmenn og vekk fra en type fotball som fortsatt minnet aller mest om rugby, årevis etter at de to idrettene bestemte seg for å gå hver sin vei.

Hogan dro først til Nederland der han trente den lille klubben Dordrecht før han kort tid etter ble nederlandsk landslagstrener. Den karrièren varte i hele én kamp, mot Tyskland, og Hogan står dermed igjen i historiebøkene som en av svært få ubeseirede nederlandske landslagssjefer, for treskomakerne vant 2-1.

I 1912 dro han, naturlig nok proppfull av selvtillit etter den nederlandske braksuksessen, videre til Wien. Der møtte han en annen fotballpionér, nemlig Hugo Meisl. De to fant fort tonen, og ble enige om at det egentlig ikke var så mye i veien med 2-3-5 systemet.

Problemet var måten den ble spilt på.

Den var for rigid. For forutsigbar. Den manglet bevegelse med ball. Ikke gjennom individuelle dribleferdigheter, men gjennom godt og hurtig pasningsspill.

Teknikk, mente de, handlet om å få hurtig kontroll på ballen for så å hurtig kunne sende den videre til en lagkamerat – langs bakken. Hogan var ikke kategorisk imot en direkte spillestil, det kunne fungere mot et forsvar i ubalanse, men i all hovedsak mente han at den beste måten å vinne fotballkamper på, var å holde ballen i laget.

Meisl, som hadde en administratorrolle i Det østerrikske fotballforbundet ved siden av å være dommer, var så imponert over Hogans tanker at han tilbød engelskmannen jobben med å lede Østerrike frem mot OL i 1916. Det OL-et ble ingenting av grunnet utbruddet av 1. verdenskrig.

Briten Hogan havnet i stedet i fengsel som en “fiende av sentralmakten”.

Dagen før han skulle sendes i konsentrasjonsleir, dukket redningen opp i form av et britisk brødrepar som hadde sluppet unna fengsel fordi de begge var gift med østerrikske kvinner. Brødrene, som eide et kjøpesenter, gikk god for Hogan, kausjonerte ham ut og ga ham jobb.

Halvannet år senere fikk Hogan et brev. Brevet var fra en Baron Dirstay som viste seg å være visepresident i den ungarske klubben MTK, eller Magyar Testgyakorlók Köre, som kan oversettes til noe slikt som Sirkelen av ungarske fitnessutøvere.

MTK ble stiftet av jødiske aristokrater allerede i 1888, opprinnelig – som navnet kanskje antyder – for å drive med turn og fitness, men adopterte fotballen i 1901 og vant den ungarske toppdivisjonen allerede i 1904.

Drøyt 10 år senere hadde altså Baron Dirstay, som med sin feiende flotte barontittel selvsagt hadde diplomatiske forbindelser, fått nyss om at Hogan hadde litt peiling på fotball. Han skrev derfor at Hogan var hjertelig velkommen til Budapest og ta fatt på trenergjerningen hos de, mot at han rapporterte sin tilstedeværelse for politiet hver dag.

Og slik gikk det til at Jimmy Hogan flyttet til Budapest og ble den ungarske fotballens far.

Hogan og midtspissen

Hogan gikk til verks i sin nye klubb med stor iver, til tross for at han overtok et lag der flesteparten hadde reist ut i krigen.

Han ble derfor nødt til å rekruttere spillere på ukonvensjonelt vis, blant annet ved å ta på seg en deltidsjobb som speider og besøke byens mange parker der unggutter fra alle samfunnslag spilte det vi her hjemme ville kalt “på løkka”.

Her fant han opptil flere lovende unggutter som han tok med seg tilbake til MTK og lærte fotballens ABC. “Den store fordelen med den kontinentale fotballen sammenlignet med den britiske, er at guttene kan formes allerede fra ung alder,” sa han.

Endelig, med 2-3-5 formasjonen som utgangspunkt, fikk Hogan muligheten til å utvikle ungguttene sine til å spille en friere, mer dynamisk og ballbesittende stil enn det som hittil hadde vært vanlig.

Han innførte også et mer organisert og profesjonelt treningsregime – med ball! – slik at spillerne kunne utvikle bedre tekniske ferdigheter og ikke minst styrke relasjonene seg i mellom med ballen i beina, som jo, når alt kommer til alt, er det fotball går ut på.

“Han pleide å si at fotball var som en wienervals,” har Tommy Docherty, den tidligere Celtic-spilleren som ble trent av Hogan etter 2. verdenskrig, sagt. “En-to-tre, en-to-tre, pass-beveg-pass, pass-beveg-pass.”

Det mest revolusjonerende var likevel at Hogan begynte å eksperimentere med å trekke midtspissen noe dypere i banen.

Hittil var det på grensen til uhørt; midtspissen var lagets protagonist og skulle være selve spydet i angrepet. Han skulle lukte på offsidegrensa, enten for et gjennomspill eller et innlegg, men ikke minst for å jage personlige feil hos motstanderen. Midtspissen skulle også sette ballen i mål med første tilgjengelige kroppsdel, koste hva det koste ville.

Midtspissens oppgave var derimot ikke å skape sjanser for andre, og det var det Hogan ønsket å endre på.

Ved å trekke midtspissen noe dypere i en noe friere rolle, fikk i stedet Hogan utnyttet egenskapene til det som i utgangspunktet skulle være lagets beste spiller mer effektivt ved å bli en nøkkelspiller i den oppbyggende fasen av angrepsspillet.

Den andre faktoren var vel så viktig: Ved å trekke spissen dypere, ga det motstanderens sentrale midtbanespiller, senterhalfen, hvis defensive hovedoppgave var å mannsmarkere midtspissen, et enormt dilemma:

Han kunne fortsette å følge mannen sin, med det resultat at det åpnet seg rom bak ham som ga resten av angrepskvartetten mer plass å løpe i.

Alternativ to var å bli stående, men da lot han samtidig motstanderens presumptivt beste spiller få all tid i verden til å utfolde seg; de andre lagkameratene hadde jo mer enn nok med å markere sine respektive motspillere.

Med datidens noget begrensede formasjonsalternativer – man hadde jo kun 2-3-5 på taktikkbrettet – hadde Jimmy Hogan gjort noe genialt. Det fantes nemlig ingen gode mottrekk.

Nesten 100 år før Pep Guardiola ble kjent for å gjøre det samme i Barcelona, innførte Jimmy Hogan rett og slett en tidlig versjon av en falsk nier, et taktisk trekk som skulle forvirre motstandere i årevis.

Som hans gode venn Hugo Meisl så fint sa det: “For oss i Sentral-Europa er midtspissen lederfiguren på grunn av hans tekniske finesse og hans taktiske intelligens, mens i England er midtspissens hovedoppgave begrenset til å utnytte feil i motstanderens forsvar.”

Dette taktiske grepet markerte, sammen med en mer ballbesittende stil, retningsforandringen i Donau-skolen, og førte til umiddelbar MTK-suksess, for de vant den hjemlige ligaen både i 1916/17 og 1917/18. Hogan la dermed grunnlaget for et MTK-dynasti som skulle vare helt til 1924/25-sesongen.

Rastløse Hogan dro derimot videre. Han trente Sveits til OL-finalen i 1924 og jaggu var han en tur innom Dresden og ble en slags far til den tyske fotballen også: Her trente han nemlig en purung Helmut Schön, som ledet Vest-Tyskland til VM-tittelen i 1974 (senere skulle Hogan attpåtil bli bestefar til den brasilianske fotballen, men den historien skal vi ikke ta her).

Tilbake i MTK var Hogan-stilen og hans innovative treningsmetoder allerede adoptert av hans britiske etterfølger, Herbert Burgess, som også spilte under Hogan i samme klubb, og senere ungareren Frontz Antal.

Flere av trenere i de andre Budapest-klubbene trykket også filosofien til sine bryster.

På få år utviklet de ungarske spillerne et helt annet teknisk repertoar enn sine kollegaer oppe på den forblåste og regntunge balløya, og ikke minst sammenlignet med den fotballen som engelskmennene selv innførte i Ungarn over 30 år tidligere.

Det tidligere neserynkende ungarske publikummet var ekstatiske, og det samme var journalistene. Plutselig var det fotballen som var en av de mest dominerende kulturelle begivenhetene i Ungarns hovedstad.

Plutselig var det fotballen som dominerte diskusjonene på de mange kaffehusene. Flere av klubbene startet til og med sine egne fotballkaffehus der trenere, spillere, supportere og journalister kunne møtes og snakke om alt fra gårsdagens kamp til spillestil og taktikk.

Honvéds spede fødsel

Og nå, kjære leser, etter en lang, men forhåpentligvis interessant beretning om Jimmy Hogan og hans betydning for ungarsk fotball, og ikke minst hans rolle som kontinental fotballpappa, skal vi endelig tilbake til Kispest, stedet der denne historien egentlig starter, stedet der denne lett hutrende skribenten står og betrakter et svært så middelmådig byderby og stedet der den ungarske fotballen virkelig skulle eksplodere i ren eufori.

I dag er Kispest en av Budapests mange forsteder, men før 1. verdenskrig var det bare en liten landsby, langt, langt unna aristokrater, bohemer og kulturelle eliter inne i storbyen.

Den situasjonen endret seg drastisk frem mot 1920, da lokale myndigheter inne i hovedstaden så Kispest som et perfekt sted å plassere deler av byens industri. Med industrien kom arbeidsplasser, og på bare 20 år ble befolkningen firedoblet.

Med folk kom også behovet for en fotballklubb, og i 1909 så dermed Kispesti Atlétikai Club – eller Kispest Sportsklubb om du vil – dagens lys.

Klubbens første stadion ble åpnet bare fire år senere, finansiert gjennom en lokal pengeinnsamling. “Dragehulen” ble den kalt, oppkalt etter gaten den lå i, og den lå kun få meter unna dagens stadion, på tomten som – ironisk nok – i dag er en kirkegård.

Selv om Jimmy Hogan aldri trente Kispesti, var de, som de fleste andre ungarske klubber, inspirerte av metodene hans.

Med hurtig pasningsspill langs bakken, bevegelse uten ball og en noe tilbaketrukket spiss vant de sin første tittel i 1926 da den ungarske cupen ble hentet hjem etter omkamp mot Budapesti EAC.

Samme år tok det ungarske fotballforbundet tak og organiserte fotballen i to profesjonelle ligaer – akkurat slik de hadde gjort i Østerrike året før, som det første landet i Europa.

Året etter, i 1927, dukket det opp en 23 år gammel senterhalf av tysk avstamning i Kispest.

Han hadde en sesong bak seg i Vasas, klubben for jern- og metallarbeidere i en annen del av Budapest, men lurte ydmykt på om han kunne melde seg til tjeneste i den sorte og røde drakten i stedet.

Han og kona Margit hadde nettopp født en liten gutt, og fant ut at Kispest, vel, det var kanskje ikke det aller beste området å vokse opp i, men det var nå en gang sånn det ble.

I tillegg kunne mannen, hvis navn var Ferenc Purczeld, fortsette sin lovende fotballkarrière.

Kreativiteten kan umulig ha vært Purczelds sterkeste side, for sønnen fikk også navnet Ferenc.

Ferenc Purczeld Biró, for å være presis.

10 år senere, i 1937, tok Ferenc senior turen til lokale myndigheter og leverte inn en søknad om å gjøre familienavnet mer ungarsk.

Det syntes de lokale myndighetene var en svært god idé, og plutselig sto Ferenc senior og Ferenc junior i gatene i Kispest med det splitter nye etternavnet Puskás.

Omtrent samtidig nådde et svært så fremadstormende Ungarn finalen i VM i Frankrike med storspillere som György Sarósy og Gyula Zsengellér på laget. Til tross for tap for Italias fascister, ble det utløst et alvorlig tilfelle av fotballfeber i det ungarske riket.

| Les også: Vittorio Pozzo: Mannen som formet italiensk fotball under fascistene.

Ute i Kispest forsøkte Ferenc senior å gjøre alt han kunne for at lille Ferenc junior også skulle bli smittet av fotballfeberen som herjet. Det ble sannsynligvis den aller enkleste oppgaven far Puskás noen gang bega seg ut på.

Lille Ferenc viste ikke bare interesse og talent for fotball, men han viste også en unik vilje til å bli best mulig allerede fra svært ung alder. På vei til skolen løp han like godt om kapp med trikken for å forbedre hurtigheten sin, en hurtighet han senere ble både kjent og fryktet for.

Det lille huset deres i Kispest lå rett ved fotballbanen, og den lille gutten brukte hver eneste ledige time i døgnet til å spille med nabokompisene sine.

Legenden sier at Ferenc senior kun hadde råd til én fotballsko til den lovende sønnen og at valget falt på en høyresko siden poden var høyrebeint.

Da tok historien en litt pussig vending, for den lille pluggen ville ikke ødelegge den eneste fotballskoen han hadde, og begynte i stedet å sentre, skyte og drible med venstre, det som skulle bli fotballverdens farligste fot til langt utpå 1960-tallet.

Faren, som etter hvert la opp og ble trener i Kispesti AC, skjønte fort at sønnens talent var noe helt spesielt, og lot ham spille for klubben under pseudonymet Miklós Kovács fordi han var under minimumsalderen på 12 år.

I 1940, da han endelig var blitt gammel nok, signerte Ferenc Puskás junior for Kispesti AC, og han debuterte for A-laget mot Nagyváradi tre år senere, bare 15 år gammel.

Samme år debuterte også Puskás’ nabo og bestevenn, den to år eldre József Bozsik. “Jeg var tre eller fire år da Bozsik flyttet hit,” har Puskás sagt. “Vi ble fort venner, og vi hadde et hemmelig tegn – hvis jeg banket på veggen, betød det: ‘Kom, vi stikker og spiller fotball!’”

Det må ha blitt banket mye på den veggen, for de to utviklet seg raskt til å bli to av Ungarns beste spillere: Puskás som venstre indreangriper, mens Bozsik, som i motsetning til kompisen ikke hadde løpt om kapp med trikken, manglet hurtighet og fikk derfor en dyp playmakerrolle der han kunne briljere med sin eminente teknikk, sitt overblikk, sin taktiske klokskap og sine pasningsferdigheter. Han var også en mester i å skjerme ballen og han kunne takle.

József Bozsik var det man trygt kan kalle en komplett senterhalf.

Puskás og Bozsik utviklet et unikt forhold, både på og utenfor banen. Utallige av Puskás’ 358 scoringer for Kispest kom etter en genial diagonalpasning fra Bozsik til den hurtige angriperen som var på full fart gjennom motstanderens forsvar med trommestikkene sine.

De to barndomskompisene skulle snart debutere for det ungarske landslaget. Puskás mot Østerrike i 1945, der han attpåtil scoret, og Bozsik mot Bulgaria i 1947.

Begge utgjorde ryggraden i Kispest-laget som nå hadde siktet seg inn mot toppen av ungarsk fotball, blant annet ved å ta andreplassen i ligaen i 1946/47-sesongen.

Kommunismens inntog

1948 er et viktig år i de ungarske historiebøkene. Tre år etter at 2. verdenskrig endelig ble avsluttet med at den bebartede, sinte østerrikeren skjøt seg selv i en bunker i Berlin, var Ungarn i full gang med å slikke de åpne sårene.

Likevel var ikke marerittet over.

Med tyskerne på vei ned i avgrunnen sto i stedet Den røde armé og banket på døra. Sovjetrusserne knuste all motstand i det påfølgende to måneder lange Slaget om Budapest, marsjerte inn i den ødelagte byen og tok kontrollen over landet etter betingelsesløse overgivelser fra både tyskerne og ungarerne selv.

Ingen av de demokratiske valgene etter 1945 ga kommunistene nok oppslutning, men det var ikke så viktig, for sovjetrusserne oppløste det sosialdemokratiske partiet og tvangsinnførte sosialismen i stedet.

Den 18. august 1949 fikk Ungarn en ny konstitusjon, en tilnærmet blåkopi av modellen i Sovjetunionen og terrorveldet til despoten Josef Stalin.

For Ungarn ble kommunismen på mange måter verre enn krigen selv; tusenvis av ungarere ble sendt til sovjetiske fangeleire og tusenvis av kvinner, som hadde mistet både menn og sønner, levde i konstant frykt for å bli voldtatt av brutale sovjetiske soldater.

Ytringsfriheten ble innskrenket til et absolutt minimum og, som i alle kommunistiske land, gikk økonomien nedenom og hjem.

Budapest lå igjen i ruiner, kaffehusene var borte og svært mange av de intellektuelle jødene som hadde vært med på å utvikle den ungarske fotballen var enten drept eller sendt til de beryktede fangeleirene i Sibir.

Men der kommunismen ble en katastrofe for Ungarn som samfunn, ble den, tro det eller ei, en slags velsignelse for fotballen ute i Kispest.

Da nasjonaliseringen ble innført i 1949, og med det forbudet mot privateide fotballklubber, ble de store klubbene én etter én knyttet til fabrikker, bedrifter eller organisasjoner:

Újpest, som hadde vunnet de første ligatitlene etter krigens slutt, ble politiets lag og omdøpt til Budapesti Dózsa.

MTK – den gamle klubben til Jimmy Hogan – ble tatt over av det hemmelige politiet, ÁVH, og endret navn flere ganger, til Textiles SE, til Bástya SE og så til Vörös Lobogó SE, fritt oversatt til Rødt Flagg eller Rød Fane, før de endret tilbake til MTK i 1950.

Ferencváros, tradisjonelt en klubb som lente seg mer over mot høyresiden rent politisk, endret både navn – til Kinizsi, oppkalt etter en ungarsk general fra 1400-tallet som visstnok aldri tapte et eneste slag – og draktfarger – fra grønt til kommunistrødt – og forsvant umiddelbart nedover på tabellen.

Kispesti blir til Honvéd

Valget til det ungarske forsvarsdepartementet, og dermed den ungarske hæren, som selvfølgelig også ville ha sin egen klubb, falt på lille Kispesti Atlétikai Club.

Hæren, hvis offisielle navn er Magyar Királyi Honvédség, ofte forkortet Honvéd, ville også være med på navneleken, men i og med at høytstående offiserer er aller best på å plassere lekesoldater og lekekjøretøy på store kart for å legge avanserte krigsstrategier, fant de ut at Honvéd fikk holde. Det var tross alt viktigere ting som måtte diskuteres i departementets mørke korridorer!

Da mennene i uniform først var i gang med endringer så tok de like godt drakter og logo også: Draktene skulle ikke lenger være røde og sorte, de skulle være helhvite med to røde horisontale striper over brystet.

Det splitter nye klubbemblemet kunne knapt vært mer kommunistinspirert, for det besto av en løpende arbeider omkranset av en sirkulær kvast med grønne, fine blomster og selve kronen, eller kanskje vi heller skal si stjernen, på verket: En sosialistrød stjerne på toppen.

Mannen som sto bak det meste av dette, kanskje med unntak av drakt- og logodesignet, var både president i Ungarns olympiske komité, ungarsk landslagssjef, landets sportsminister og svoren sosialist: Gusztáv Sebes.

Og han må vi snakke en hel del om.

Pionéren Gusztáv Sebes

Sebes ble født i Budapest i 1906 og spilte juniorfotball for Vasas, men flyttet etter hvert til Paris der han ved siden av å spille fotball for fabrikklaget til Renault, jobbet som fagforeningsmann og hadde sine formative år som kommunist og organisator.

I 1927 returnerte han til Budapest og spilte resten av sin karrière for – ja, du gjettet riktig – MTK, med sin – ja, du gjettet riktig igjen – Jimmy Hogan-inspirerte fotball.

I MTK lærte han alt som var å lære om spillet han skulle jobbe med, og påvirke, resten av sitt liv. Han tok tre ligatitler og ett cupgull som spiller før nazistene entret scenen og nektet klubben med jødiske aner videre deltakelse i det ungarske seriespillet.

Sebes var en svært fotballinteressert og tenkende herremann, for han så med stor beundring på suksessen til Italia – som vant VM både i 1934 og i 1938 – og Østerrikes Wunderteam.

Felles for de begge var at stammen i lagene til henholdsvis Vittorio Pozzo og radarparet Hugo Meisl og Jimmy Hogan var fra et lite utvalg med hjemlige klubber. Den tanken likte Sebes.

Da han som nyutnevnt sportsminister og landslagssjef fant ut at han ønsket seg et lignende system i Ungarn, var det Honvéd som fikk æren av å bli hovedleverandør av spillere til landslaget.

Ikke nok med at de allerede hadde Ferenc Puskás og József Bozsik, men førstevalget MTK hadde jo allerede blitt overtatt av det hemmelige politiet, og andrevalget Ferencváros var altfor høyrevridde til å passe inn i Sebes’ sosialistiske filosofi.

Så da ble det slik.

Beleilig nok sørget verneplikten for at flere spillere kom til klubben helt av seg selv; valget mellom å avtjene militærtjenesten som fotballspiller eller å bli sendt til en forblåst og øde utpost et annet sted i landet, kan umulig ha medført en særlig lang periode i tenkeboksen for Sándor Kocsis, Zóltan Czibor og László Budai som tok den korte turen fra naboklubben Ferencváros; for Gyula Lóránt som kom fra Vasas eller for keeperen Gyula Grosics – en av sin generasjons aller beste og sannsynligvis verdens første sweeper-keeper – som kom fra den lille klubben Teherfuvar.

Spillerne fikk militær trening og militær rangering, noe som blant annet førte til at Ferenc Puskás fikk det noe pussige kallenavnet Den galopperende major.

Uten at han egentlig hadde gjort noe som helst – ja, annet enn å ta over Honvéd med tvang – hadde Gusztáv Sebes plutselig den hele og den fulle kontrollen på et lag bestående av noen av de beste unge spillerne i Ungarn.

Med sitt toppede lag kunne Sebes iverksette kommunistenes soleklare favorittsyssel, nemlig en aldri så liten revolusjon: I Honvéd skulle enhver spiller være skikket til å ta en hvilken som helst annen spillers posisjon, og alle spillerne skulle ha like mye ansvar for både angrep og forsvar.

Sebes ville ha full frihet innenfor det taktiske rammeverket han etter hvert skapte, en frihet som oppmuntret spillerne til å stadig bytte posisjoner avhengig av hvor lagkameratene befant seg.

“Sosialistfotball”, kalte han det. Vi kjenner det kanskje best under begrepet “totalfotball” som Rinus Michels innførte i Ajax på midten av 1960-tallet, senere udødeliggjort av Johan Cruyff og hans lagkamerater under VM i 1974.

Men det var altså en ungarsk sosialist som startet det hele rett etter 2. verdenskrig.

Sebes’ tanker var noe helt nytt og noe verden aldri hadde sett tidligere, men han bygde i prinsippet videre på det Jimmy Hogan så smått hadde proklamert 30 år tidligere.

Ferenc Puskás senior fikk ansvaret for å implementere Sebes’ tanker i Honvéd, som i prinsippet ble til en helårs treningsleir for de ungarske landslagsspillerne. I 1952 overlot rattet til nok en mann med røttene sine i MTK, den gamle toppscoreren Jenő Kalmár.

Sebes kunne med det, i samarbeid med Kalmár – som også ble Sebes’ assistent på landslaget – bruke Honvéd til å forme det landslaget som bare skulle bli kalt De mektige magyarer og som skulle høvle over alt og alle frem til midten av 1950-tallet.

Honvéds suksess lot heller ikke vente på seg: Med noen av Ungarns beste og mest lovende spillere og sin nytenkende spillestil ble det ligagull i 1949/50, 1950, 1952, 1954 og 1955 – en seiersrekke som kun ble avbrutt av, ja, ikke sant, MTK, med blant andre Nándor Hidegkuti på laget, før den ungarske revolusjonen brøt ut i 1956 og ødela alt sammen.

Dét kommer vi tilbake til.

De mektige magyarer

På 1950-tallet hadde fotballen endelig beveget seg videre fra pyramideformasjonen. Riktignok ikke så fryktelig langt, for da Herbert Chapman flyttet den ene av tre senterhalfer ned som back og dermed introduserte den nesten like rigide WM-formasjonen i Arsenal på midten av 1920-tallet, var det egentlig bare en naturlig konsekvens av endringen av offsideregelen i 1925, som betød at en spiller kun trengte å ha to motstandere mellom seg og motstanderens mål for å være onside – ikke tre som før.

WM-formasjonen – som kan leses fra angrep til forsvar, med to vinger, to indreangripere og en midtspiss i W-en, og to senterhalfer og tre backer i M-en – ble dermed adoptert av samtlige engelske klubber.

I og med at de aller fleste – med unntak av lagene fra Donau-skolen, selvfølgelig – av en eller annen grunn så opp til England, adopterte de like godt WM-formasjonen de også.

Sebes og hans ungarske kollegaer skulle derimot ikke spille i noen WM. For de var den en forvokst og tannløs dinosaur som var langt unna å realisere sosialistfotballen Sebes var så opptatt av.

Sebes fikk hjelp fra noe uventet hold, for da hans gode venn Martón Bukovi, MTKs trener, solgte tankspissen Norbert Höfling til Lazio i 1948, sto han overfor to valg:

Alternativ én var å erstatte Höfling med en ny spiss av den engelske skolen, en stor og sterk radbrekker som skulle brøyte seg vei mot mål.

Problemet var bare at Bukovi ikke hadde en slik spiss, og han ville egentlig ikke ha en slik spiss heller.

Bukovis valg falt derfor på alternativ to, som, for å utnytte sin beste offensive spillers hurtighet, teknikk og taktiske kunnskaper, innebar å trekke spissen dypere i banen, bak indreangriperne, nesten helt ned i midtbaneleddet – mye dypere enn det Hogan og Meisl hadde eksperimentert med før krigen.

For å gi mer defensiv soliditet og mer støtte til den dyptliggende spissen, ble også vingene trukket noe dypere i banen for å gi mer støtte til den skjøre midtbanen.

Plutselig hadde Bukovi, muligens uten å vite det helt selv, snudd opp ned på den offensive W-en og skapt en MM-formasjon bestående av en dyptliggende spiss, eller rettere sagt en offensiv midtbanespiller, to fremskutte indreangripere, som i prinsippet var blitt til to spisser, og to mer defensive vinger.

“Midtspissen fikk det vanskeligere og vanskeligere med en forsvarsspiller rundt nakken til enhver tid,” sa Nándor Hidegkuti, mannen som etter hvert ble den foretrukne spilleren i den nye offensive midtbanerollen, både for MTK og for Ungarn. “Så da dukket idéen opp om å trekke nieren dypere i banen hvor det var mer rom.”

Ikke nok med det, men den nye formasjonen la også til rette for bedre pasningsvinkler, som jo ikke er så dumt for lag som ønsker et hurtig og kreativt pasningsspill langs bakken.

“Perfekt,” må Gusztáv Sebes ha tenkt, og introduserte formasjonen både i Honvéd og på landslaget. Den endringen resulterte i at Honvéd sopte med seg tre hjemlige titler og la grunnlaget for at Ungarn kunne valse over all motstand under OL i Helsinki i 1952 og vinne hele greia.

Det må Sebes ha vært ganske så glad for, for før finalen mot Jugoslavia fikk han en telefon fra Mátyás Rákosi, Ungarns eneveldige diktator, som gjorde det helt tydelig at et tap ikke kom til å bli akseptert.

Puh!

Honvéd-suksess og OL-gull til tross, perfeksjonisten Sebes var ikke fornøyd. Selv om de ungarske trenerne hadde skapt en formasjon og en filosofi hvis offensiv samhandling førte til at motstanderne skalv i shortsen, hadde den defensive svakheter med sine tre backer og to senterhalfer.

Sebes satt seg dermed ned ved taktikkbrettet igjen og sammen med Kalmár, fant de løsningen som, dersom alt gikk etter planen, skulle føre et allerede suverent Ungarn til et enda mer suverent VM-gull i Sveits i 1954.

Løsningen var like enkel som den var genial, nemlig å trekke den ene av de to senterhalfene – altså den ene midtbanespilleren – ned som midtstopper nummer to og dermed dytte de to resterende backene ut på sidene der de fikk pent beskjed om å støtte vingene i angrep.

Den andre senterhalfen skulle bli med fremover for å støtte den tilbaketrukne spissen – det som nå hadde blitt en offensiv midtbanespiller – og med de to indreangriperne som de to fremste i formasjonen, så hadde Sebes og Kalmár – med god hjelp fra nevnte Bukovi – helt ut av det blå snudd opp ned på hele greia og skapt en formasjon som lignet mer på en MW, en slags 2-3-3-2 som egentlig ble den aller første prototypen på den etter hvert mer kjente 4-2-4 formasjonen.

Ungarn – og dermed også Honvéd – ble med det de aller første til å stille med fire mann bak i en formasjon som senere virkelig skulle bli verdenskjent da Brasil noen få år senere fant ut at de skulle bli verdens beste fotballnasjon.

“Når vi angrep, angrep alle,” sa Ungarns høyreback, Dorogi-spilleren Jenő Buzánszky. “Det var helt sømløst. Dersom motstanderen vant ballen, var det ikke noe rom å spille i, og vi kunne vinne ballen tilbake tidlig.”

Sebes og Kalmár hadde ikke bare lagt grunnlaget for 4-2-4, men de hadde jaggu funnet opp forløperen til gegenpress også.

Formasjonsendringen ble straks implementert i Honvéd, og da skapte like godt Sebes og Kalmár det som sannsynligvis ble Europas beste klubblag i samme slengen.

Sannsynligvis er det rette ordet, for det ble aldri bevist, iallfall ikke offisielt; Serievinnercupen ble først lansert i 1955 (etter en idé fra Gusztáv Sebes) som et direkte resultat av “finalen” om å bli “verdens beste klubblag” i desember 1954.

Da møttes de ferske ungarske mesterne Honvéd og de ferske britiske mesterne Wolverhampton i en treningskamp under de nye flomlysene på Molineux, på en gressmatte som, til tross for fire sammenhengende dager med heftig regnvær i forkant og vidåpne himmelsluser på selve kampdagen, etter ordre fra Wolves-manager Stan Cullis, ble vannet (!) i pausen for å hindre Honvéd i å spille deres “deilige fotball”.

Regn og våte, gjørmete baner, skulle det vise seg, var forhold som absolutt ikke passet fintspillende magyarer. Et superdirekte Wolverhampton, som lå under 0-2 etter et kvarters spill, kom tilbake, scoret tre ganger og vant kampen.

“Vi er verdensmestre,” sa Cullis etter kampen.

Århundrets kamp

Det var ikke så pussig at Cullis var en svært fornøyd og selvsikker mann etter kampen på Molineux, for ganske nøyaktig året før, den 23. november 1953, skulle verden for første gang få se hva de holdt på med ute i lille Kispest i utkanten av den ungarske hovedstaden.

England, som kun hadde tapt én gang hjemme på balløya, mot Irland i 1949, bød selvsikkert Ungarn opp til dans hjemme på Wembley der de virkelig skulle vise disse selvgode, eksperimentelle sentraleuropeerne hva skikkelig fotball egentlig var for noe.

Århundrets kamp, kalte de det.

De konservative engelskmennene, som levde i den naive troen på at de fortsatt var verdens soleklart beste fotballnasjon, både taktisk og teknisk, og som hadde nektet å delta i de første VM-sluttspillene fordi de mente det var nedverdigende å spille mot andre, presumptivt mye dårligere nasjoner, men som i realiteten nok var rimelig nervøse for å drite seg ut, forstår nok selv ikke den dag i dag hva som egentlig traff dem.

Englands trener, mannen med det svært så underholdende navnet Walter Winterbottom, fikk fortsatt ikke ta ut laget selv – det gjorde en komité oppnevnt av Det engelske fotballforbundet.

Winterbottom selv hadde nesten ingen trenererfaring, og hadde ikke så mange andre valg, ei heller taktisk kunnskap til noe annet enn å stille engelskmennene opp i Chapmans WM-formasjon, som var den formasjonen de aller fleste engelske lagene fortsatt spilte.

Winterbottom visste ikke bedre, FA visste ikke bedre og de engelske klubblagene visste iallfall ikke bedre. De hadde jo tross alt nektet å bli eksponert for tanker utenfra siden de fant opp spillet mot slutten av 1800-tallet.

Faresignalene, sett med engelske øyne, hadde kommet allerede mot Østerrikes Wunderteam i 1932, da Matthias Sindelar skapte enormt med trøbbel for de i sin dyptliggende spissrolle.

Alfred Bickel gjorde det samme da England møtte Sveits i 1947, og da engelskmennene møtte et slags verdenslag for å feire FAs 90-årsdag i oktober 1953, skapte svenske Gunnar Nordahl, jugoslaviske Bernard Vukas og eksil-ungareren László Kubala så mye hodebry for det engelske forsvaret at journalisten Willy Meisl – Hugo Meisls bror – skrev følgende om Englands ulykksalige senterhalf, Derek Ufton:

“Forlatt av sitt ‘bytte’, så han ut som en fisk på land. Man kunne se at han ble ydmyket, for ikke å si helt avkledd. Følge Nordahl eller la ham vandre fritt? Denne spilleren levde et meningsløst liv i 90 minutter fordi en fantasifull utenlandsk spiss nektet å spille etter det britiske mønsteret.”

Måneden etter var altså Ungarn motstander.

På Wembley.

I den offensive midtbanerollen: MTK-spilleren Nándor Hidegkuti, en av få mektige magyarer som ikke spilte for Honvéd. Foran seg hadde han Ferenc Puskás og Sándor Kocsis. På vingene befant Zóltan Czibor og Lázsló Budai seg. Bak de, playmaker József Bozsik. Og József Zakarias, den andre midtbanespilleren, gjorde som Sebes og Kalmár hadde tegnet opp; han trakk ned som midtstopper og ga med det Jenő Buzánszky og Mihály Lantos full frihet til å bombe oppover langs backene.

Hele sju av spillerne som startet for Ungarn på Wembley denne novemberkvelden spilte også i Honvéd, og hadde med det hatt god tid til å trene på Sebes’ og Kalmárs revolusjonerende taktiske krumspring.

England ble utspilt etter alle kunstens regler, og ungarerne ga seg ikke før det sto 6-3 på resultattavla.

Harry Johnston, Englands stopper, mannen som skulle markere Nándor Hidegkuti, forsto aldri hva han skulle gjøre med den smarte ungareren som gang på gang forsvant vekk fra den posisjonen Johnston trodde han skulle befinne seg i.

Skulle han følge og dermed etterlate seg rom, eller skulle han stå i sone, noe verken han eller hans like forvirrede lagkamerater ikke visste hva var?

Johnston fant aldri svaret og Winterbottom ante iallfall ikke hva han skulle gjøre, så Hidegkuti fikk alle frie tøyler i verden og scoret tre – det første limte han i krysset allerede før minuttet var gått.

“For meg,” skrev Johnston i selvbiografien sin, “var tragedien den absolutte hjelpesløsheten.”

Hidegkuti scoret så en gang til før Ferenc Puskás satte inn sitt første av to for kvelden med en elegant sålefinte som sendte Englands kaptein, Billy Wright, ut for å kjøpe fish&chips.

Eller som The Times-reporteren Geoffrey Green skrev: “Han så ut som en brannmann som var på vei til å slokke feil brann.”

Da Hidegkuti satte inn Ungarns sjette etter 53 minutter, var treningsøkta over, og til tross for at engelskmennene reduserte på straffe, brukte ungarerne resten av kampen på å trene på å holde ballen i laget.

Det var en total maktdemonstrasjon – Ungarn hadde 35 skudd mot stakkars Gil Merrick i det engelske målet – og engelskmennene hadde fått en fotballeksjon de aldri hadde sett maken til.

På tribunen satt en hvithåret Jimmy Hogan og nikket anerkjennende til det hele. Skaperverket hans var fullkomment.

“Vi spilte fotball som Jimmy Hogan lærte oss,” sa Gusztáv Sebes etter kampen. “Når vår fotballhistorie skal fortelles, bør hans navn stå med gullbokstaver.”

Presidenten i det ungarske fotballforbundet, Sándor Barcs, fulgte opp: “Jimmy Hogan lærte oss alt vi kan om fotball,” sa han.

Til tross for at alle så Ungarns briljanse, var engelskmennene hellig overbeviste om at tapet var et hendig uhell. Et engangstilfelle.

De ville ha revansje.

Og returoppgjør ble det, denne gang i Budapest i mai 1954, bare et halvt år etter kampen på Wembley.

“Javel,” må Sebes ha tenkt. Ikke noe poeng i å gjøre de store taktiske endringene her! Csepel-vingen József Tóth kom inn på høyrekanten for Lázsló Budai.

Dét var dét.

Winterbottom – eller det vil si FA – gjorde flere bytter, blant annet lot de ulykkelige Harry Johnston, midtstopperen fra kampen på Wembley, bli hjemme.

Erstatteren Syd Owen fikk nøyaktig de samme instruksjonene som Johnston hadde fått, og opplevde, utrolig nok, nøyaktig de samme problemene som Johnston hadde gjort i nøyaktig den samme WM-formasjonen som Winterbottom, av mangel på andre alternativer, nok en gang “valgte”.

Til tross for at over én million fotballgale ungarere søkte om å få billett til kampen, var det “bare” litt over 100 000 elleville tilskuere på Népstadion – Folkets stadion – i Budapest som fikk se at det gikk som det måtte gå:

Ungarn vant 7-1 og påførte England sitt største tap noensinne, noe det til dags dato fortsatt er.

“De hadde ikke analysert hvordan vi spilte engang,” sa høyreback Buzánszky. “De kunne bare ikke akseptere at vi var bedre enn de.”

De to kampene mot England var en enorm propagandaseier for Mátyás Rákosi og hans kommunistiske politistat, men ikke minst for den ungarske fotballen som atter en gang beviste at de var verdens beste landslag, og som, ikke minst, ble en samlende faktor for et undertrykket folk.

Det var dermed ikke helt uten grunn at Ungarn var storfavoritter da VM i Sveits ble sparket i gang under en måned senere.

Og Sebes’ menn skulle fort vise at de mente alvor, for allerede i første kamp ble stakkars Sør-Korea nedsablet med 9-0.

Sepp Herberger, Vest-Tysklands landslagssjef, var livredd for Ungarn, men ville samtidig ikke avsløre deres egne styrker riktig enda – de kunne jo risikere å møte de i sluttspillet – og stilte med et reservepreget mannskap i andre kamp i gruppe 2.

Det gikk selvfølgelig helt åt den sveitsiske skogen sett med tyskernes øyne; Ungarn vant, og de vant stort, til tross for at Werner Liebrich taklet Puskás så grundig og så til de grader for sent at Ungarns kaptein måtte ut med en alvorlig ankelskade som hemmet ham kraftig resten av mesterskapet.

“Sparket som avgjorde VM,” skrev den britiske journalisten Brian Glanville.

Likevel, 8-3 mot vesttyskerne og 17-3 i total målforskjell etter to kamper var mer enn nok til å sende ungarerne videre til kvartfinalen.

Der ventet Brasil i en kamp som på papiret skulle bli turneringens mest spennende og underholdende kamp. Det ble det for så vidt også, men av feil årsaker. Seks scoringer, tre røde kort, to straffespark, og én banestorming senere blåste den engelske dommer Arthur Ellis av kampen på stillingen 4-2 til ungarerne.

Da gikk brasilianerne amok, og i tunnelen etter kampen ble det regelrett håndgemeng som blant annet medførte at Gusztáv Sebes måtte sy fire sting i fjeset etter å ha blitt slått med en flaske.

“Dette var et slag; en brutal og vill kamp,” sa han etter kampen, som senere bare ble døpt om til Slaget i Bern.

Mirakelet i Bern – begynnelsen på slutten

I semifinalen mot Uruguay i Lausanne, en kamp de som har levd i en evighet mener er en av de beste VM-kampene som noensinne er spilt, sørget Zoltán Czibor og Nándor Hidegkuti for at ungarerne ledet 2-0 etter halvspilt kamp, men Juan Eduardo Hohberg scoret to ganger mot slutten og sørget for ekstraomganger.

Der syntes Sándor Kocsis at nok var nok og sørget med sine to scoringer for å sende Ungarn videre til finalen med 4-2.

Der, på en dyvåt Wankdorfstadion i Bern ventet, som Sepp Herberger hadde spådd et par uker tidligere, Vest-Tyskland.

“Kan England score tre på Ungarn, kan vi også,” sa han i forkant av mesterskapet.

Til tross for en oppskriftsmessig start – Ungarn ledet 2-0 allerede før 10 minutter var spilt – kom vesttyskerne, som hadde fått nye Adidas fotballsko med skruknotter, en klar fordel etter hvert som det våte gresset ikke lenger var gress, men tung og glatt gjørme, tilbake og vant 3-2, noe de aldri skulle ha gjort, for ungarerne hadde ett skudd i tverrliggeren, ett i stolpen og Puskás fikk et mål annullert for en svært tvilsom offside rett før slutt.

“Jeg kunne ikke tro det,” sa Puskás. “Det tok jo nesten et minutt før han [linjemann Mervyn Griffiths] viftet med flagget. Jeg kunne ha drept ham!”

Puskás var i sjokk, Sebes var i sjokk, Ungarn var i sjokk, publikum var i sjokk, journalister var i sjokk – ja, selv den legendariske tyske radioreporteren Herbert Zimmermann var i sjokk, men han passet på å hylle de tapre ungarerne:

“Ved siden av de [vesttyskerne] står ungarerne, rolig og samlet. Kudos til disse guttene, som kan tape så grasiøst, som har demonstrert at de er de ekte verdensmestrene: Når de først ble slått, tar de tapet med verdighet,” sa han direkte på tysk radio.

Uslåelige Ungarn – de hadde ikke tapt på fire år før finalen i Bern – var beseiret. Av vesttyske amatører!

| Les også: Mirakelet i Bern – kampen som endret tysk fotball for alltid.

Hjemme i Budapest ble budskapet mottatt med vantro. Guyula Grosics, den lett eksentriske keeperen som blant annet stilte på Honvéd-trening i rød beret fordi han mente den hjalp ham med å unngå farlige hjernesykdommer, sa følgende om tilstandene i hjemlandet etter finalen:

“Reaksjonene i Ungarn var forferdelige. Hundretusenvis av mennesker tok til gatene i timene etter kampen. Fotballen var et påskudd av å demonstrere mot regimet. Og i de demonstrasjonene tror jeg frøene til opprøret i 1956 ble sådd.”

Selv om Budapests innbyggere fant et påskudd for å protestere mot diktatoren Mátyás Rákosi og hans regime, var ikke spillerne helt trygge på sin egen sikkerhet.

I stedet for å vende hjem til hovedstaden, tok toget med de hjemvendte sønner bokstavelig talt en kjapp høyre-venstre og tøffet inn på togstasjonen i den bittelille landsbyen Tata, 70 kilometer nordvest for Budapest, der de ble til det verste opprøret hadde roet seg.

VM-finalen i Bern endret noe hos ungarerne.

Deres eneste halmstrå i en ellers bedrøvelig hverdag, ble raskt og ubarmhjertig kappet ved roten av Helmut Rahn da han satte inn Vest-Tysklands tredje scoring. Tilbake var en bunnløs fortvilelse og et bunnløst sinne mot kommunismen, mot Rákosi og mot spillerne, som bare måneder tidligere hadde vært hyllet som folkehelter etter de to triumfene mot England.

Ferenc Puskás begynte å få grove mishagsytringer mot seg når Honvéd spilte bortekamper, Sebes’ sønn ble banket opp på skolen og Grosics ble av alle ting arrestert for “oppførsel som ikke var i takt med Den ungarske folkerepublikkens lover og moral.”

Strukturen rundt Sebes raknet i sømmene ettersom flere av medlemmene i trenerteamet han likte å tenketanke med ble sendt ut av landet; Pál Titkos til Egypt; Gyula Mándi til Brasil og Guzstáv Hidas til Nigeria (!).

Knallharde Sebes lot seg likevel ikke affisere og ledet ungarerne til en ny imponerende rekke på 18 kamper uten tap, men 3. juni 1956 – bare noen måneder før revolusjonen brøt ut – ble et 4-5 tap mot Belgia altfor mye å svelge for det kommunistiske propagandaapparatet og Sebes måtte takke for seg.

Sebes’ erstatter het, ikke uventet, Martón Bukovi, den gamle MTK-treneren, men da han fikk beskjed om at han skulle lede en komité bestående av fem mann inkludert ham selv, sa han takk for maten allerede året etter og banket med det den siste rustne spikeren i De mektige magyarers kiste.

Revolusjonen

To og et halvt år etter Mirakelet i Bern, den 23. oktober 1956, rett etter at Ungarn for første gang slo fienden over alle fiender, Sovjetunionen, i Moskva, fikk ungarerne endelig nok av de autoritære sovjetiske okkupantene.

En fredelig studentdemonstrasjon der tusenvis av mennesker marsjerte mot Budapests verdensberømte parlament med krav om fri presse, demokratiske valg og at sovjetrusserne tok sine hatter og dro en gang for alle, endte med blodige opptøyer da en liten delegasjon ble anholdt for å forsøke å kringkaste kravene på radio.

Da resten av demonstrantene krevde delegasjonens løslatelse, løsnet ÁVH – det hemmelige politiet – skudd og en av studentene ble drept. Da han ble pakket inn i et ungarsk flagg og løftet opp i været, over den rasende folkemengden, markerte det begynnelsen på revolusjonen.

I kampene som fulgte ble rundt 5 000 ungarere og 700 sovjetiske soldater drept, regimet falt, ÁVH ble oppløst og det ble dannet en regjering under ledelse av Imre Nagy. Han lovet å gjeninnføre frie valg og å trekke Ungarn ut av Warszawa-pakten, Sovjetunionens svar på NATO.

I slutten av oktober så det lyst ut i Ungarn, for første gang på mange år.

Så tok begivenhetene en helt ny vending, for etter først å ha villet forhandle om de sovjetiske styrkenes tilbaketrekning, ombestemte plutselig Politbyrået seg. Den 4. november 1956 invaderte Sovjetunionen Ungarn med militær makt.

Tusenvis av sivile ble drept, nærmere en kvart million rømte fra landet og Imre Nagy ble henrettet kort tid etter. Kommunismen var kommet for å bli i Ungarn. Ferdig med den saken.

For den ungarske fotballen ble den mislykkede revolusjonen en katastrofe. Nærmere 20 000 idrettsutøvere, av de rundt 12 000 fotballspillere – blant annet samtlige spillere på det ungarske U21-laget, som på det tidspunktet spilte en UEFA-turnering i Belgia – flyktet umiddelbart.

Guttmanns backpackere

Da opptøyene virkelig tok av, fant Béla Guttmann – som nå var Honvéd-trener etter at Jenő Kalmár hadde flyktet til Wien – ut at det tryggeste var å ta med hele laget på en turné til Vest-Europa.

Målet var å forberede seg til den første av to kamper mot Athletic Club fra Bilbao i den nystartede Serievinnercupen.

Den første kampen mot staute baskere skulle spilles i Budapest, men av årsaker vi nå forstår, ble det i stedet Athletic som fikk æren av å ta i mot Honvéd først.

Til tross for scoringer av László Budai og Sándor Kocsis, tapte Honvéd 3-2.

I stedet for å reise hjem og fordøye tapet med litt hjemmelaget gulasjsuppe, rasket de sammen koner og familier og fortsatte Europa-turnéen sin under påskudd av å være en turné for å samle inn penger.

Det var selvsagt et noe pussig og lite gjennomtenkt påskudd, for under kommunismen var jo alt statsfinansiert.

Faktum var at spillerne ville vise seg frem, aller helst for Vest-Europas virkelige toppklubber i håp om en lukrativ proffkontrakt, langt unna kommunistiske tyranner.

Returoppgjøret mot Athletic Club ble nok en gang utsatt. Til slutt så UEFA ingen annen utvei enn å spille kampen på Heysel stadion i Brüssel bare få dager før jul.

Den kampen endte 3-3 og Honvéd røk dermed ut, men tankene til Honvéds spillere befant seg naturlig nok helt andre steder, og de nektet fortsatt å returnere til urolighetene i hjemlandet.

FIFA og UEFA var rasende. Det samme var naturlig nok det ungarske fotballforbundet, som helt plutselig hadde havnet i den noe pussige situasjonen at nesten samtlige landslagsspillere hadde reist på backpackertur på andre siden av Jernteppet.

Da kom, av alle ting, Mexico på banen og tilbød hele laget politisk asyl og muligheten til å spille i den mexicanske ligaen, men ett sted fikk grensen tross alt gå. Mexico!

Reiseleder Guttmann tok i stedet guttene sine med seg til Brasil, og selv om Copacabana helt sikkert virket fristende for de aller fleste, var målet med å reise hele den lange veien over atlanteren å teste ferdighetene sine mot litt ekte sambafotball i en miniturnering som besto av totalt seks kamper mot Rio-lagene Flamengo og Botafogo (med Garrincha på laget).

Honvéd vant samtlige i det som kanskje aller best kan beskrives som en heidundranes oppvisning i angrepsfotball.

Etter noen uker med samba, strender, sol og helt sikkert vakre, solbrune og struttende brasilianske kvinner, hadde forholdene i Ungarn stabilisert seg slik at spillerne endelig kunne vende hjem.

Béla Guttmann, derimot, ble igjen og trente São Paulo til seriegull i sin aller første sesong, og la på mange måter grunnlaget for at Jimmy Hogans og Gusztáv Sebes’ filosofi også ble implementert i Brasil.

Spredt for alle vinder

Sándor Kocsis og Zoltán Czibor, to av Honvéds største stjerner, orket ikke mer kommunisme og dro til henholdsvis Zürich og Roma før de ble plukket opp av Barcelona i 1958 etter anbefaling fra László Kubala, ungareren som hadde forlatt landet allerede i 1949 og som i 1999 ble kåret til Barcelonas beste spiller gjennom tidene.

De tre ungarerne ledet umiddelbart Barcelona til to strake La Liga-titler og i 1961 var de sentrale i Barcelonas vei til finalen i Serievinnercupen, en kamp som – ironisk nok – ble spilt på Wankdorfstadion i Bern, arenaen der Ungarn tapte VM-finalen syv år tidligere.

Gjensynet med Bern ble ikke spesielt hyggelig for Kocsis og Czibor (Kubala spilte ikke finalen i 1954 – han var på det tidspunktet blitt spansk landslagsspiller), for Benfica, trent av – ja, nettopp – Béla Guttmann, vant 3-2.

Kocsis vendte aldri hjem til Ungarn; etter at han la opp i 1965 åpnet han en restaurant i den katalanske byen og ble boende der frem til hans død i 1979.

Czibor dro derimot tilbake til Budapest etter noen korte opphold i Espanyol, Austria Wien og Basel, og sovnet inn i 1997, 68 år gammel.

Kapteinen, lederstjernen, legenden og folkehelten Ferenc Puskás ble utestengt fra all fotball i to år av UEFA for å motsette seg å flytte hjem til Ungarn. I den perioden rakk han å bli grundig overvektig, noe som resulterte i at ingen ville signere ham, selv ikke etter iherdige forsøk på å vise seg frem i Østerrike og Italia.

Deretter kom Manchester United på banen, men de fikk nei av FA, som på sitt sedvanlige konservative vis nektet utlendinger å spille i den engelske ligaen.

Til slutt fikk Puskás napp hos selveste Real Madrid, og han signerte for Los Blancos i 1958, 31 år gammel.

Alder – og for så vidt vekt – er bare et tall skulle folk få se, for i tospann med Alfredo di Stéfano scoret han 324 ganger på 372 kamper for Francos lag frem til han la opp i 1966.

“Mannen var et supertalent,” sa di Stefano om sin angrepskollega. “Han var en av de beste noensinne.”

Før det, i 1962, rakk Puskás å gjøre spanjol av seg, ganske så sikkert etter en mer eller mindre frivillig invitasjon fra Franco selv, og han rakk attpåtil å være med på å tape finalen i Serievinnercupen mot Benfica, trent av – ja, gjett hvem – Béla Guttmann, året etter at Kocsis og Czibor hadde opplevd nøyaktig det samme for Barcelona.

Deretter satt Puskás seg på flyet og ble like godt en av få som har deltatt i VM for to forskjellige nasjoner da han under mesterskapet i Chile ikledde seg den spanske landslagsdrakten.

Ferenc Puskás kommer for alltid til å stå igjen som Honvéds store talisman, noe hans 358 scoringer på 350 kamper står som et lysende bevis på.

Tar vi med de 84 gangene han nettet på 85 kamper for Ungarn, forstår vi at Puskás uten tvil var en verdens beste spillere i sin generasjon, og en av de aller beste gjennom historien. Og alt startet i lille Kispest – med én fotballsko.

Puskás levde i eksil helt til kommunismens fall i 1989, og returnerte da hjem til Budapest. Han tok over som trener for det ungarske landslaget i 1993, men mirakler skjer sjeldent to ganger, ei heller for Ungarn.

Puskás døde i 2006, 79 år gammel, etter en lang kamp mot Alzheimer, en motstander selv Puskás ikke maktet å løpe fra.

József Bozsik var en av de som vendte tilbake til Kispest etter det lille brasilianske eventyret. Han fikk ytterligere seks sesonger for klubben i sitt hjerte før han la støvlene på hylla som 37-åring i 1962, rett etter at han som tredjemann i historien passerte 100 landskamper for sitt land (de to før ham var engelske Billy Wright og vår egen Thorbjørn Svendsen).

“Jeg vil ikke si farvel, jeg er bundet til Kispest. Uten fotball og Kispest kan jeg simpelthen ikke leve!” sa han tårevåt etter sin siste kamp som spiller for klubben.

Etterpå ble Bozsik både styremedlem og trener, ja til og med ungarsk landslagstrener, men han døde så altfor tidlig av hjertefeil i 1978, bare 52 år gammel.

I 1986 fikk Honvéds stadion hans navn.

Ny gullalder

László Budai, den eminente høyrevingen, og Lajos Tichy, spissen med 244 scoringer på 320 kamper for Honvéd, returnerte også til Kispest etter turen med Guttmann som reiseleder.

Men til tross for at man kan argumentere for at Honvéd fortsatt hadde en rimelig sterk tropp, var den virkelig gylne stammen i laget, de virkelig mektige magyarene, borte, Sebes og Kalmár var borte, støtten fra det ungarske fotballforbundet var borte og kongstanken til Sebes om å skape ett lag som skulle fungere som farmerlag for landslaget ble lagt i skuffen.

Den lille klubben med den store fotballen begynte for alvor å rakne i sømmene; i 1957 var det bare så vidt de klarte å unngå nedrykk, og de hadde rykket ned hadde det ikke vært for at det ungarske fotballforbundet plutselig bestemte seg for å utvide toppdivisjonen med flere lag.

Honvéd skulle ikke stige til topps på den hjemlige maktens tinde igjen før i 1980, da Tichy ledet Kispest-klubben til sitt første seriegull på 25 år og startet en ny gullalder som skulle bringe inn åtte seriegull og to cupgull frem til 1993.

Likevel, på en tid da andre nasjoner hadde tatt fotballen til et nytt nivå, blir det store Honvéd-laget fra 1980-tallet, i motsetning til det virkelig store Honvéd-laget fra 1950-tallet, en aldri så liten parentes i den så fryktelig innholdsrike fotballhistorien.

En parentes i fotballhistorien er derimot ikke Gusztáv Sebes. Tvert imot står han sammen med blant andre Jimmy Hogan igjen som en av fotballhistoriens ledende pionérer, og vi kan bare gjette oss til hva som hadde skjedd dersom han hadde fått lov til å jobbe i ro og mak med å videreutvikle spillerne sine til VM i 1958 – et VM Ungarn for øvrig deltok i, men der de ulykksalig nok røk ut allerede i gruppespillet.

Sebes skapte hele to lag bestående av noen av verdens beste spillere i sin generasjon, spillere som ofte fortryllet, trollbandt og forbauset et måpende, men ekstatisk publikum – enten det var hjemme i Ungarn eller ute på kontinentet.

Sebes tok Jimmy Hogans tanker steget videre og skapte den moderne fotballen vi kjenner i dag og som flere trenere etter ham skulle bygge videre på i nye gylne generasjoner av klubb- og landslag.

Han utviklet også et system som senere skulle bli ytterligere perfeksjonert av de verdensberømte brasilianske landslagene og av kjæledeggene fra Ajax og Nederland på 1960- og 70-tallet, og det var, så rart det enn høres ut, i lille Kispest alt startet.

Sebes døde i 1986, rett etter han hadde fylt 80 år.

En svunnen tid

Undertegnede står og speider utover József Bozsik stadion med en blanding av beundring og forundring. Fortsatt er det vanskelig å fatte at verdens beste klubb- og landslag kunne fødes akkurat her.

Det er nesten så man blir fristet til å fornekte historien, til å ikke tro på legendene om De mektige magyarer som en gang for lenge siden knyttet sine fotballsko på akkurat dette stedet for å trene på hurtig pasningsspill langs bakken, posisjonsbytter, nye formasjoner og taktiske tilpasninger som ble brukt til å herje med sine motstandere – alt sammen grundig regissert av Gusztáv Sebes og hans progressive trenerkollegaer.

Så, helt plutselig, like plutselig som det hadde oppstått, forsvant alt, som en drøm som brutalt avbrytes av vekkerklokka.

Honvéd utligner til 1-1 på et straffespark etterfulgt av en nesten usannsynlig eufori blant de fire, fem tusen fremmøtte hjemmesupporterne. Så ebber kampen ut og etterlater et inntrykk om et rimelig traust og kjedelig byderby mellom to av Ungarns virkelige storklubber.

Foran meg sitter et gammelt ektepar i 70-årene.

Han med sixpence og staselige grå bukser med sylskarp press, hun med en liten hatt og en gul kåpe. Begge har hvert sitt røde og sorte Honvéd-skjerf rundt halsen. De deler en burk popcorn i stillhet. Øynene deres er blanke og fokuserte. Kanskje er de fullstendig oppslukt av kveldens derby.

Kanskje drømmer de seg tilbake til en svunnen tid, til en kort periode da helt andre spillere dominerte utpå her, til en tid da en liten klubb fra Kispest var med på å endre fotballen for alltid.

Det er lov å håpe.

Av Anders Hakstun | @ahakstun