Generalen fra Kyiv

Valeriy Lobanovskyi skapte ikke bare den moderne fotballfilosofien, han revolusjonerte også alt fotballen var – og alt den skulle bli.

De to mennene står i stillhet og myser inn i den ukrainske solen. Ute på gressmatta er noen fotballspillere i gang med det som ved første øyekast kan minne om litt løkkefotball. De løper hver for seg, trikser litt med ballen.

Hva er dette? tenker de to. Er det slik berømte Dynamo Kyiv trener?

Med ett kommer en svart Mercedes kjørende. Ut stiger en mann i treningsdress. Det grå, bølgete håret er gredd bakover. Mannen går rolig ut på gresset. Gir noen kommandoer. Så klapper han i hendene.

Den gråhårede klapper igjen. Og igjen. Med forskjellig rytme. Spillerne agerer som hunder på et lydighetskurs. De vet hva de skal gjøre. Hvor de skal løpe. Hvilket mønster de skal løpe i. Hvordan de skal forholde seg til hverandre. Og de gjør det, helt synkront.

Det er som en datamaskin som responderer på noen tastetrykk.

De to mennene på sidelinjen ser forbauset på hverandre før de går derfra.

“La oss gå,” sier Atlético Madrids trener, Luis Aragonés. “Vi kommer til å tape, men ikke si noe til guttene før finalen.”

Noen dager senere, på Stade de Gerland i Lyon, mottar Vasili Rats et innkast på egen banehalvdel. Klokka tikker mot 90 minutter, og det er merkelig at ikke Atlético Madrid-spillerne umiddelbart går i press. Spanjolene ligger under. De må ha mål, og det fort. Kanskje er de slitne. Kanskje har de gitt opp. Innsett nederlaget.

Rats utnytter muligheten. Setter fart med ballen i beina. Over midtstreken.

Først da går to spanjoler ham i møte, men ukraineren, han har en plan. Han spiller ballen inn sentralt. Der dukker Igor Belanov opp. To touch er alt han trenger før han spiller ballen videre mot høyre, til innbytter Vadym Yevtushenko.

Han trenger på sin side bare ett touch, for han vet instinktivt at venstrebacken til Atlético Madrid er på vei mot ham. Han vet samtidig at Oleg Blokhin kommer til å utnytte akkurat det rommet i det ballen forlater foten hans.

Og joda, der kommer Blokhin i fullt firsprang. Akkurat idet Ubaldo Fillol forlater streken for å forsøke å avverge situasjonen, vipper det ukrainske unikumet ballen over argentineren og inn i nettmaskene.

Det er et fullkomment angrep man har vært vitne til i Lyon. Et angrep som på alle måter representerer Dynamo Kyivs eget DNA, formet av en mann hvis tilnærming var så møysommelig og så systematisk at ikke noe som helst skulle være overlatt til tilfeldighetene.

Mannens navn var Valeriy Lobanovskyi.

Da Vadym Yevtushenko la på til 3-0 få minutter senere, hadde Lobanovskyi, med sine ukonvensjonelle metoder, regissert Dynamo Kyivs andre Cupvinnercup-trofé på mesterlig vis.

Stalins død den andres brød

Valeriy Lobanovskyi ble født i Kyiv i 1939, en tid da mørke skyer lå som et teppe over det veldige Sovjetunionen.

Josef Stalins terror mot sin egen befolkning hadde medført at over to millioner sovjetere var døde over en periode på et drøyt år. Som om ikke det var nok, truet også en verdenskrig i horisonten.

Krig ble det, og etterkrigstiden ble på mange måter like ille som årene før Hitler fant ut at han skulle invadere verden. Heldigvis for sovjeterne utåndet den paranoide despoten Stalin for aller siste gang i 1953.

Da var Lobanovskyi 14 år.

Den slu og kalkulerende Nikita Khrusjtsjov, som hadde vært en del av Stalins innerste krets i årevis, klarte etter hvert å tilkjempe seg makten. Sovjetunionen forble et diktatur med knallhard statlig kontroll, men for sovjeterne ble likevel perioden etter Stalins død en tid preget av en viss positivisme.

Khrusjtsjov liberaliserte og avstaliniserte. I alle fall til en viss grad. Flere av fangene i de beryktede gulag-leirene ble benådet – ikke nødvendigvis av empati, men fordi leirene ikke var lønnsomme lenger.

Khrusjtsjov begynte også demilitariseringen av den enorme hæren, og han strebet etter å bedre forholdet til Vesten.

Han kunne stolt slå seg på brystet da den første Sputnik-satelitten ble sendt ut i rommet i 1957. Som om ikke det var nok iverksatte han også en enorm jordbruksreform med dyrking av mais som hovedingrediens, en reform som skulle gi den vanlige sovjeter mer og bedre mat på bordet (reformen skulle vise seg å bli totalt mislykket fordi mais ikke trives spesielt godt i Sovjetunionens klima).

For sovjeterne betød Khrusjtsjovs inntreden som landets leder at skylaget plutselig brøt opp og ga et lite glimt av solen over hele det enorme riket. Folket fikk nye, mer positive fremtidsutsikter.

De fikk også muligheten til å skaffe seg nye helter, nye idoler som kunne bryte opp skylaget ytterligere.

Mange av disse heltene var fotballspillere. Den aller største het Lev Jasjin, moskovitten som ledet sitt Sovjetunionen til OL-gull i Melbourne i 1956 og som med det sørget for en nasjonal feiring folket ikke hadde sett maken til siden krigens slutt.

Jasjin spilte for Dynamo Moskva, storlaget som var en del av det enorme Dynamo-systemet, grunnlagt i Moskva i 1923, med forgreninger til hele det sovjetiske imperiet – også til Kyiv – og under sponsorat av ingen ringere enn KGB selv.

| Les også: Lev Jasjin – Edderkoppen.

Episenteret

Da den sovjetiske ligaen ble reformert i 1950, utgjorde Dynamo-lagene fra Moskva, Kyiv og Tbilisi stammen i seriesystemet – akkompagnert av de fire andre Moskva-klubbene, Sjakhtar Stalino (nå Sjakhtar Donetsk) og Spartak Minsk.

Fotballen og dens helter ble en av faklene som viste vei ut av den bekmørke tunnelen landet hadde befunnet seg i så altfor lenge.

For Lobanovskyis del betød det også at han fikk muligheten til å se disse heltene på nært hold da de kom på besøk for å møte Kyivs egen stolthet i vakre omgivelser på Dynamo stadion, bare et kort innkast unna elven Dnepr.

Det var dermed ikke så rart at Lobanovskyi ble bitt av den svært smittsomme fotballbasillen. Hjemme i Kyiv gjorde han nesten ikke annet enn å spille fotball, enten det var organisert, sammen med venner eller alene.

Han utviklet et solid venstrebein som han blant annet brukte til å sparke ballen mot porten i gården der familien Lobanovskyi bodde. Det resulterte naturligvis i at porten stadig vekk ble ødelagt.

Hans hjemmeværende mor truet gang på gang med å brenne både ball og fotballsko, uten at hun noensinne gjorde alvor av truslene.

Hun så nok hvilken glede Lobanovskyi hadde av fotballen. Det samme gjorde resten av familien; faren Vasilij, som jobbet på fabrikk, og broren Jevgenij, som var kraftingeniør. De oppmuntret ham til å fortsette med fotballen, for de så at Valeriy hadde et talent som han kunne komme til å få bruk for.

13 år gammel begynte derfor Lobanovskyi på Fotballskole nummer 1 og etter hvert på Fotballskolen for ungdommer – Kyivs svar på det vi her i Norge kaller for idrettslinja, eller toppidrettsgymnas.

I 1956 gikk han ut av grunnskolen med en sølvmedalje – en medalje som betød at han stort sett hadde glimrende karakterer i alle fag. Spesielt utmerket han seg i matematikk og kunne dermed bli tatt opp som student ved Kyivs berømte polytekniske universitet.

Lobanovskyi vokste nemlig ikke bare opp i Sovjetunionens storhetstid på fotballbanen; han vokste også opp i landets episenter for vitenskapelig utvikling.

I et land som var besatt av vitenskap og forskning, ble Kyiv selve hovedstaden for den tidlige dataindustrien, og det var her en tidlig prototype på den første datamaskinen ble utviklet så tidlig som i 1963.

Alt dette skulle vise seg å bli svært viktige deler av Valeriy Lobanovskyis liv.

Mannen som ikke passet inn

Selv om hans intelligens og hans matematiske evner tilsa at han burde ha blitt akademiker, klarte ikke Lobanovskyi å gi slipp på fotballen. Da selveste Dynamo Kyiv banket på døra i 1957 og lurte på om han ville prøve seg på deres B-lag, var det en enkel beslutning å ta.

Etter ett år med studier ble bøker, penn og papir lagt midlertidig på hylla og erstattet med fotballsko.

Hos Dynamo utmerket han seg fort som en leken, dribleglad og slepen kantspiller med et gudbenådet venstrebein. Han var dog lat; ifølge ham selv skulle lagkameratene stå for all løpingen.

Likevel var det hjørnesparkene hans han ble mest kjent for. Lobanovskyi brukte matematiske modeller og teorier – samt en helt enestående teknikk og ballfølelse – for å få ballen til å skru og oppføre seg på spesielle måter, avhengig av hva han ønsket å få til.

Hver gang han plukket opp ballen og beveget seg ut mot hjørneflagget for å slå ballen inn i feltet, reiste publikum seg og jublet – enten det var i Moskva, Tbilisi, Jerevan eller hjemme i Kyiv.

Det var ikke så rart, for utallige av Dynamo Kyivs mål ble scoret etter hjørnespark fra nettopp Valeriy Lobanovskyi etter at han debuterte for A-laget borte mot CSKA Moskva den 28. mai 1959.

Lobanovskyi var en artist, en showmann. Han ønsket å drible, å utføre triks. Gjøre motstanderne sine forlegne. Men samtidig vokste det en følelse inne i ham at han var en spiller han egentlig ikke ønsket å være.

Disse tankene begynte for alvor å få fotfeste da moskovitten Viktor Maslov kom til byen for å trene Lobanovskyi og lagkameratene hans i 1964.

Med seg hadde han 4-4-2, soneforsvar, et intensivt press ingen hadde sett før og et helt nytt trenings- og kostholdsregime (de som tror at 4-4-2 ble funnet opp av Sir Alf Ramsay må dermed tro om igjen).

På mange måter ble totalfotballen – og dermed den moderne fotballen – unnfanget i Kyiv på midten av 1960-tallet, for Maslovs system var så vanntett at når spillerne hans presset som én kollektiv enhet, som en illsint bisverm, var de nesten umulige å stoppe.

Et eller annet sted dypt inne i seg skulle etter hvert Lobanovskyi forstå at dette var fremtiden. Samtidig forsto han at han selv ikke passet inn. Det var ikke rom for individualister i Maslovs system.

Maslov skulle etter hvert bli et slags idol for Lobanovskyi, men under tiden i Dynamo kom de ikke overens.

Dødballspesialisten taklet ikke det han oppfattet som Maslovs autoritære stil, og han likte ikke de repeterende øvelsene på treningsfeltet. Han var også uenig i taktikken og det faktum at han følte Maslov i for stor grad handlet på rene instinkter, ikke på mer kvalifisert empiri.

Kanskje hadde Lobanovskyi et poeng her, for Maslov var en uutdannet eldre herremann med bakgrunn fra den beinharde sovjetiske arbeiderklassen. Vitenskap kunne han lite eller ingenting om, og det sies at han en dag ble svært overrasket da han ble fortalt at pulsen ikke bare kunne måles i håndleddet.

Dog var Maslov det man vil kalle for en vis mann, og derfor fikk han kallenavnet “bestefar”. Men spesielt begeistret for Lobanovskyi, som tross alt hadde vært en nøkkelspiller da Dynamo vant ligaen i 1961, var han ikke.

“Du må endre spillet ditt,” sa Maslov til Lobanovskyi. “Bidragene dine til laget er for små, du passer ikke inn i modellen vår.”

“Jeg kommer ikke til å endre meg,” svarte Lobanovskyi. “Jeg spiller som jeg føler for.”

Det avgjørende møtet

Så Lobanovskyi dro. I 1965 reiste han til Odessa ved Svartehavskysten. Der spilte han for Chernomorets samtidig som han tok opp studiene ved det polytekniske instituttet ved universitetet i byen. Her skrev han en diplomoppgave om gasstilførsel til spesifikke deler ved stålproduksjon.

I 1967 reiste han videre til Donetsk og ble Sjakhtar-spiller.

Året etter la han opp, 29 år gammel.

Han var desillusjonert.

I Kyiv hadde Dynamo, etter en trang fødsel under Maslov, vunnet sin tredje strake ligatittel. Lobanovskyis Sjakhtar, som han selv mente spilte “anti-fotball”, havnet på fjortende plass. Det gadd rett og slett ikke Lobanovskyi å bruke tiden sin på.

Og her, i gruvebyen Donetsk, helt sørøst i dagens Ukraina, kunne fort historien om Valeriy Lobanovskyi ha endt. I alle fall den fotballrelaterte historien. For Lobanovskyi kunne ha valgt å forlate fotballen helt og bli den akademikeren han egentlig hadde planer om å bli – og som han definitivt hadde evnene til.

Men en gryende følelse av å ikke ha fått til det han ønsket å få til på fotballbanen vokste i ham. Han følte han måtte utrette noe som trener i stedet.

Nå som han var blitt 30 år gammel, innså han at Viktor Maslov hadde hatt en større påvirkning på ham enn han hadde innsett. Det var også nå han innså at han selv var en spiller som ikke passet inn i måten han selv ønsket at fotballen skulle utføres på.

“Hvis du vil bli en god trener må du glemme spilleren du var,” sa han. “Forholdet mitt til Maslov endte ikke så bra, men det er ikke viktig. Han var en stor taktiker som lærte spillerne sine hvordan fotball skulle spilles.”

Fotball skulle, ifølge Maslov – og nå også Lobanovskyi – spilles med et intensivt, kollektivt press for å nekte motstanderen tid med ballen i beina.

“For å angripe, må man sørge for at motstanderen ikke har ballen,” sa han. “Og hvordan gjør man det best? Med fem spillere eller med 11?”

Han la til:

“Det viktigste i fotball er hva en spiller gjør når han ikke har ballen, ikke hva han gjør med den. Så når vi sier at vi har en fantastisk spiller, handler det om én prosent talent og 99% hardt arbeid.”

Med nyvunnen idealisme takket Valeriy Lobanovskyi ja til trenerjobben i Dnipro Dnipropetrovsk, en klubb som per definisjon var bedriftslaget til rakettfabrikken Yuzhmash.

Klubben ble dermed finansiert av Forsvarsdepartementet og var en del det voldsomme Zenith-systemet, en idrettsorganisasjon som hadde som mål å fremme fysisk fostring blant de som jobbet innenfor forsvarsindustrien.

Det var her han møtte Anatolij Zelentsov.

Zelentsov var opprinnelig en matematiker og en statistiker, og tidligere sovjetisk juniormester i stavsprang, men var nå dekanus ved ved instituttet for fysisk vitenskap ved universitetet i Dnipro – en vitenskap sovjeterne nesten så på som hellig.

De to fant fort tonen og ble gode venner. De diskuterte både det ene og andre, mest av alt hvordan de kunne bruke vitenskapelige metoder for å skape et best mulig fotballag.

Zelentsov utviklet blant annet et system for å kalkulere spillernes treningsbelastning og ble viden kjent for å være “den vitenskapelige fotballens far.” Lobanovskyi stolte blindt på Zelentsov og ga ham senere store deler av æren for suksessen de skulle oppnå.

“Vi ble uadskillelige,” sa Zelentsov. “Målet vårt var å finne opp fotballvitenskapen.”

Drømmejobben

Dnipro lå beskjedent til på tredje nivå i den sovjetiske ligaen, men Lobanovskyi og Zelentsov gikk systematisk til verks. To år senere rykket de opp til øverste nivå.

Debutsesongen i Toppligaen i 1972 endte med en sjetteplass – ett skarve poeng bak Dynamo Kyiv på sølvplass.

I Kyiv var ikke lenger Viktor Maslov trener. Etter å ha hanket inn tre seriegull og to cupgull fikk han sparken etter en skuffende syvendeplass i 1970.

“Det skjedde under forberedelsene til en bortekamp mot CSKA Moskva,” sa tidligere Dynamo-spiller Andrij Biba. “De turte ikke å si det i Kyiv! I stedet kom en kar fra sportskomitéen, en som var ansvarlig for vintersport av alle ting, bort til oss i Moskva og ga Maslov beskjeden om at det ikke lenger var behov for hans tjenester i Kyiv.”

Nøyaktig hvorfor Maslov fikk sparken, er uvisst, men det lå definitivt noe mer bak enn bare en svak syvendeplass i ligaen.

Noen mener at hans type fotball ikke ble så godt likt av de høye herrene i sportskomitéen, men det er en teori mange ikke får til å stemme.

For det første krevde Maslovs fotball en overlegen fysisk kapasitet, og nettopp overlegen fysikk var noe sovjeterne satt stor pris på.

For det andre var Maslovs system avhengig av at hele kollektivet bidro, at de jaget i flokk, at det ikke var rom for individualister.

Det passet særdeles godt inn i den sosialistiske tankegangen i Sovjetunionen, og Maslovs stil var på mange måter en videreutvikling av det Gusztáv Sebes hadde fått til i Ungarn på 1950-tallet, en type fotball Sebes kalte for “sosialistfotball”.

| Les også: Honvéds mektige magyarer.

For det tredje er det vanskelig å tro at Maslov fikk sparken på grunn av hans fotballfilosofi alene når de høye herrer i komitéen som hadde avsatt ham henvendte seg til nettopp Valeriy Lobanovskyi i oktober 1973. Men nå er det ikke Maslov vi skal snakke om, det får bli en annen historie.

Lobanovskyi takket naturligvis ja til jobben. Med seg til Kyiv fikk han sin nye bestevenn Anatolij Zelentsov, samt tidligere lagkamerat i både Dynamo, Odessa og Sjakhtar, Oleg Bazylevytsj.

Det er kanskje en oppbrukt klisjé, men dette trekløveret skulle revolusjonere fotballen – ikke bare i Sovjetunionen, men i hele verden.

Firkløveret

“Vi hadde ikke engang et vokabular som beskrev det som skjedde på banen.”

Ordene tilhører Ralf Rangnick, trenernestoren som blir regnet som mannen som innførte gegenpressing og soneforsvar i Tyskland.

Da han, som spillende trener i lille Viktoria Backnang, fikk spørsmål om de kunne tenke seg å møte Dynamo Kyiv – som befant seg i området i forbindelse med oppladning til europacupkampen mot Hamburg – til treningskamp en kald februardag i 1983, var det vanskelig å takke nei.

“Jeg måtte stoppe og telle spillerne deres,” sa Rangnick. “Noe var galt. Hadde de 13 eller 14 spillere på banen?”

Det var denne kalde februardagen i 1983 at Rangnick skulle få sin fotballåpenbaring.

“Vi hadde møtt store lag før. Vi tapte alltid, naturligvis, men de ga oss i alle fall litt pusterom iblant. Kyiv var det første laget jeg noensinne hadde møtt som systematisk presset ballen.”

Det Rangnick skulle få oppleve på nært hold, og som på mange måter skulle danne grunnlaget for den tyske fotballreformasjonen som endte med VM-gullet i 2014, startet altså i Kyiv høsten 1973.

Da gikk Valeriy Lobanovskyi i gang med å forme det som skulle utvikle seg til å bli sitt eget Dynamo-dynasti.

Lobanovskyi tok selv ansvaret for å utarbeide taktikken og modellene for hvordan han ønsket at laget skulle spille; Bazylevytsj tok seg av selve treningene; Mikhaylo Osjemkov fikk ansvaret for å hente inn statistiske data.

Den fjerde og kanskje viktigste brikken, ved siden av Lobanovskyi selv, var Anatolij Zelentsov. Han fikk ansvaret for de individuelle forberedelsene for hver spiller.

Det kunne han ikke gjøre uten vitenskapelig tilnærming, så han fikk fikk bygget et eget vitenskapssenter ved treningsfeltet, et senter som i dag heter Zelentsov-senteret og som så til de grader fortsatt er i bruk.

“Fotball og vitenskap er uadskillelige,” sa Zelentsov.

Vitenskapen brukte han til å erkjenne at det å trene lengst mulig ikke har noen beviselig effekt. I stedet kom han opp med en modell der spillerne skulle trene i maks en time med høy intensitet.

“På 50- og 60-tallet trodde man at jo mer et lag trener, jo bedre spiller de,” sa han i 2004. “Men du kan trene i tre timer uten å få den uttellingen du ønsker deg, og du kan jobbe produktivt i 45-50 minutter. Det handlet om å øke intensiteten samtidig som vi reduserte øktens lengde.”

Zelentsov erkjente også, i samarbeid med andre forskere, at hver og enkelt spiller kom til å reagere forskjellig på treningsopplegget.

“Det var nødvendig å vurdere rehabiliteringsperioden ved å simulere modellen opp mot det vi visste om responsen til hver og enkelt spillers kropp.”

Sammen brukte firkløveret data og innsikt til å analysere, planlegge og perfeksjonere alt ned til minste detalj. Dataene ble hengt opp på en stor tavle på treningsfeltet slik at spillerne kunne studere det i ro og mak på egen hånd.

Før hver kamp inneholdt oppslagene taktiske instruksjoner, ikke kun for laget som helhet, men også detaljerte oppgaver til hver og enkelt spiller, som hvor ballen skulle distribueres, hvor presset skulle settes inn og hvilke rom som skulle utfordres når.

Etter kamp kunne spillerne selv se hvordan de hadde prestert og hva de måtte forbedre til neste gang.

Pragmatikeren

Grunnprinsippene i Lobanovskyis filosofi var relativt enkle, og de er gjentatt til det kjedsommelige av mange av dagens store trenere.

Ballinnehav var nøkkelen. Det var kun slik man evnet å kontrollere kampen. Det var slik man kunne angripe motstanderen på deres egne premisser. Fant motstanderen en måte å stoppe de på, måtte Lobanovskyi og resten av teamet finne en ny strategi.

Å klarere ballen uten mål og mening var ikke et tema. Det betød nemlig at man ga fra seg initiativet – helt unødvendig, mente Lobanovskyi – og måtte omstille til forsvar på nytt.

Lobanovskyi ville ikke spille forsvar. Han ville angripe.

Laget skulle spille så bredt som mulig når de hadde ballen og forsvare seg smalt. Det var dog ikke så viktig hvem som befant seg hvor, det viktigste var at de riktige rommene ble dekket.

Angrepsspill, mente Lobanovskyi, var ikke relatert til posisjoner, men til ballen og hva man gjorde med den i hvilke situasjoner.

Det var i angrep og i forsvar, og ikke minst i transisjonene mellom de to fasene, Lobanovskyis berømte “koalisjoner” ble viktige.

Med sin matematiske hjerne brøt han spillet ned i flere elementer. Spillet fotball, mente han, var til syvende og sist et system med 22 elementer bestående av to subsystemer – de to lagene – som handlet innenfor en gitt ramme definert av banen, dommeren og reglene.

De to lagene var i utgangspunktet likeverdige. Utgangspunktet var dermed alltid uavgjort. Lobanovskyi måtte dermed finne de faktorene i det taktiske oppsettet som gjorde at hans subsystem fikk et overtak.

På treningsfeltet ville Oleg Bazylevytsj og Lobanovskyi, etter å ha studert Zelentsovs grundige analyser, kjøre repetisjon etter repetisjon for å øve inn faste spillemønstre. I en tid da fotballen gikk raskere og raskere, og spillerne fikk kortere og kortere tid med ballen, måtte man vite hvor man skulle sende ballen før man fikk den.

Lobanovskyi innså også at han trengte en pragmatisk tilnærming fordi han visste at det var umulig for spillerne hans å opprettholde det samme høye nivået i hver kamp gjennom en hel sesong. Spesielt ikke når man også skulle ut og spille europacup.

Av den grunn kunne Dynamo Kyiv like gjerne ligge dypt og satse på kontringer. De var gode på det også. Naturligvis var de det. Denne strategien ble spesielt ofte brukt da Dynamo skulle spille tøffe bortekamper ute i Europa. Målet var enkelt: “Sikre minimum et uavgjortresultat, vi slår dem hjemme i Kyiv.”

Strategien fungerte. I 1975 ble de det første sovjetiske laget som vant en europacup da Ferencváros ble slått 3-0 i finalen i cupvinnercupen i sveitsiske Basel.

Samme høst fulgte de samme strategi.

I første oppgjør i Supercupfinalen mot Bayern München på Olympiastadion i München lå de dypt og absorberte det konstante presset fra Europas beste lag. Da Oleg Blokhin endelig fikk kontringsmulighet en snau halvtime før slutt, grep han den med begge hender.

Omringet av fire Bayern-spillere, inkludert Hans-Georg Schwarzenbeck og Franz Beckenbauer, tråklet han seg bare gjennom som om han skulle hatt hovedrollen i en ballettforestilling i Bolsjojteatret og satte ballen i mål bak Sepp Maier.

Det var en gigantisk seier, og jaggu scoret ikke Blokhin to ganger til i returen hjemme i Kyiv også.

Det er lett å si at han egenhendig sørget for at Dynamo Kyiv slo mektige Bayern München, laget som hadde vunnet to Serievinnercupfinaler på rad, 3-0 sammenlagt, men det vet vi nå at ikke stemmer.

Blokhin hadde nemlig ikke klart det han klarte dersom han ikke var en del av Lobanovskyis system. For selv om Blokhin utvilsomt var den store stjernen i Dynamo-laget – han gikk sågar hen og vant Ballon d’Or senere det året – nektet Lobanovskyi å anerkjenne det. Ikke offentlig i alle fall.

“Jeg vil ikke ha et lag med stjerner,” sa han. “Jeg vil ha et stjernelag.”

Og han utdypet:

“Taktikken blir ikke valgt for å passe til de beste spillerne. Den må passe vårt spill. Alle må oppfylle trenerens krav først, dernest kan han skinne individuelt.”

Fadesen i Canada

På tidspunktet da selveste Bayern München ble beseiret, var Lobanovskyi også blitt sovjetisk landslagssjef.

Sportskomitéen i Moskva likte svært dårlig at Sovjetunionen tapte 0-3 mot Irland i den første kvalifiseringskampen til EM i 1976, og kom derfor til den godeste Valeriy med spørsmålet om han ikke kunne tenke seg å kombinere de to jobbene.

Joda, det kunne Lobanovskyi. Det var ikke vanskelig, det. Han trengte bare kompanjongene Oleg Bazylevytsj og Anatolij Zelentsov, samt noen spillere som kjente hans måte å spille fotball på.

Så i kvalifiseringens andre kamp, mot Tyrkia hjemme i Kyiv, plukket like godt Lobanovskyi ut 11 Dynamo Kyiv-spillere.

Sovjet vant 3-0.

Det ble likevel ikke noe EM-sluttspill. Det ble derimot et OL i Montréal, men der var spillerne så slitne etter den beinharde oppkjøringen at de presterte å tape for kommunistvennene i Øst-Tyskland i semifinalen. De slo riktignok Brasil i bronsefinalen, men i Moskva var man likevel rasende.

Man kunne egentlig ikke skylde på trekløveret fra Dynamo, i alle fall ikke ifølge Oleg Bazylevytsj junior.

“De hadde satt opp et perfekt treningsprogram, et program som hadde brakt Dynamo suksess i årevis,” sa han. “Det var først da Moskva insisterte på å få inn sin egen fysiske trener at alt gikk feil. Han, hvis navn var Mark Godik, la treningsoppholdene til fjellene der luften var tynnere og okygennivået i lufta lavere.”

Akkurat det elementet hadde ikke Lobanovskyi, Zelentsov og Bazylevytsj regnet med. I fjellufta segnet den ene spilleren om etter den andre.

“Jeg gikk bort til [Volodymyr] Onyshchenko og han må ha hatt en puls på over 200 slag i minuttet, det var vanskelig å telle,” sa Bazylevytsj.

Spillerne var utslitte. Det var ikke så rart, for de samme spillerne skulle jo kjempe om heder og ære for Dynamo også, både i den sovjetiske ligaen og ute i Europa. Det gikk ikke, og alle, inkludert spillerne, la skylden på Lobanovskyi og hans team.

Moskva på sin side trengte syndebukker. Derfor fikk ikke Lobanovskyi, Bazylevytsj og Zelentsov fortsette å lede Sovjetunionen etter OL i 1976. Ferdig med den saken.

“Fotballspillere kan ikke bli roboter som skal implementeres i et vitenskapelig program,” diskuterte de sovjetiske avisene.

“Problemet var at vi innførte vitenskapelige metoder på semi-amatører,” sa Zelentsov. “Det ledet til konflikt.”

Konflikt ble det, og etter en disputt med spillergruppa i Dynamo måtte Bazylevytsj trekke seg også der.

Ingen følelser

Igjen sto Lobanovskyi og Zelentsov, som måtte erkjenne at hardest mulig trening ikke nødvendigvis var ensbetydende med gode resultater.

I stedet satt Zelentsov seg ned ved tegnebrettet og utviklet et helt nytt treningsopplegg som skulle balansere utviklingen av både fart og utholdenhet på best mulig måte.

Det var det få, om noen, som hadde gjort før ham.

Zelentsov selv hevdet senere at Enzo Bearzot, mannen som ledet Italia til VM-gull i 1982, lånte modellen etter en forelesning han hadde holdt i Europa, der også Franz Beckenbauer var tilstede.

“Bearzot tok grundige notater i flere dager,” sa Zelentsov. “I 1982, da Italia ble verdensmestere, spilte Italia som Dynamo. Du kan trekke dine egne konklusjoner.”

| Les også: Redningsmannen Paolo Rossi.

I laboratoriet sitt brukte han også i større grad datamaskiner for å gjøre nødvendige analyser av både kamper og spillernes utvikling. Det var dog under konstant overvåkning av KGB, som ikke kunne fatte og begripe hva Lobanovskyi og Zelentsov skulle med en datamaskin – med mindre de bedrev lyssky aktiviteter.

“Vi anbefaler hvordan vi kan sette sammen treningsprogrammene, hvordan vi skal evelauere de og hvordan vi skal forstå spillernes handlinger på banen – alt ut ifra et vitenskapelig synspunkt. Ingen følelser er involvert,” sa Zelentsov.

Vitenskapen var umulig å argumentere mot. Dersom en spiller var uenig i en beskjed eller en taktisk instruksjon, kunne han ikke lenger si: “Men jeg tenker…”

“Ikke tenk! Jeg tenker for deg. Spill!” var Lobanovskyis svar.

Zelentsovs tilnærming ga resultater nesten umiddelbart.

I mars 1977 sto plutselig Dynamo i kvartfinalen i den gjeveste europacupen av de alle, Serievinnercupen. Motstander var Bayern München. Igjen. På jakt etter sin fjerde strake tittel.

Lobanovskyi hadde et mentalt overtak på sin tyske trenerkollega, Dettmar Cramer, etter Supercupfinalen året i forveien, men han gikk likevel svært grundig til verks med kampforberedelsene foran den første kampen i München.

“Spillet vårt var konstruert på offensive aksjoner med den obligatoriske nøytraliseringen av motstanderens spillere,” skrev de senere. “Intensjonen var å nekte de rom og å forsvare oss mot angrep fra kantene, for der var Bayern så sterke. Målet var uavgjort, men vi endte opp med å tape 1-0.”

Foran returoppgjøret to uker senere, var planen en annen.

“I kampen i Kyiv valgte vi en modell som baserte seg på et komprimert spill der vi skulle slåss om ballen på motstanderens halvdel. Vi skulle prøve å skape numeriske overtall på forskjellige områder av banen. Til slutt vant vi 2-0.”

Seieren satt riktignok langt inne, for de to målene kom innenfor de syv siste minuttene av ordinær tid, men kanskje var det deres overlegne fysikk – basert på Zelentsovs nye treningsprogram – som til slutt fikk de til å trekke det lengste strået.

Det ble likevel ingen finale, for i semifinalen måtte de overvinne enda noen tyskere. Det ble for mye, selv for Lobanovskyi. I stedet var det Borussia Mönchengladbach som fikk æren av å møte Liverpool i Roma i mai.

| Les også: Liverpool – Mönchengladbach: Bob Paisleys taktiske triumf.

Fotball fra det 21. århundre

I 1982 hadde Lobanovskyi ledet Dynamo til to nye hjemlige titler og to kvartfinaler i europacupen før sportskomitéen i Moskva kom krypende igjen.

De trengte en trener som kunne ta Sovjetunionen til EM i 1984.

Lobanovskyi takket ja igjen, han, og til tross for en nesten feilfri kvalifisering, med fire av fem mulige seire – deriblant 5-0 mot Portugal i Moskva – skulle alt avgjøres på enorme Estádio da Luz i Lisboa i november 1983.

Dit kom Lobanovskyi med sin sedvanlige pragmatisme. Uavgjort var mer enn nok, og da utgikk taktikken fra det. Problemet var bare at sovjeterne ikke maktet å komme tilbake i kampen da portugiserne tok ledelsen på et feil idømt straffespark rett før pause.

Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill. Dermed ble det heller ikke noen videre jobb for Lobanovskyi som sovjetisk landslagssjef. Ikke på det tidspunktet i alle fall.

Heldigvis for ham gjorde hans etterfølger i Dynamo, Jurij Morozov, det så dårlig at også han fikk sparken, så Lobanovskyi kunne returnere til klubben i sitt hjerte etter bare ett år.

Han tok over et lag som måtte gjennom et generasjonsskifte. Han hadde riktignok fortsatt 31 år gamle Oleg Blokhin, som definitivt fortsatt var en av verdens beste spillere.

Foran 1985-sesongen fikk han selskap av Igor Belanov, som blir regnet som en av de raskeste fotballspillerne i historien og som vant Ballon d’Or i 1986. En annen gigant, midtbanespilleren Oleksandr Zavarov, kom i 1983.

De tre skulle bli viktige nøkler i det laget som innledet hele denne historien, laget som både tok den hjemlige dobbelen i 1985 og som dermed kunne forberede seg til finalen i Cupvinnercupen mot Atlético Madrid i 1986 – vel uvitende om Tsjernobyl-ulykken bare noen få dager i forveien.

Nøyaktig hva som hadde skjedd drøyt 100 kilometer nord for Kyiv, ble nemlig holdt hemmelig. Forsøksvis i alle fall. Tanken var å slippe nyheten først etter finalen. Forhåpentligvis ville frykten blant folket drukne i euforien over Dynamos andre europacuptrofé.

Eufori ble det. “Utenomjordisk”, skrev de spanske avisene om Dynamos prestasjon. “Fotball fra det 21. århundre”. “Et lag fra en annen planet”.

“I dag tapte vi for et fantastisk lag,” sa Luis Aragonés.

Endelig fikk Lobanovskyi sin internasjonale anerkjennelse.

“Vi forberedte oss grundig til denne kampen,” sa han etterpå. “Vi visste at spanjolene var gode defensivt og livsfarlige på kontringer, så planen var å utmanøvrere dem taktisk med våre kollektive manøvre. Som dere kan se var planen en suksess, selv om jeg trodde ikke på seier før etter det andre målet.”

De upåvirkelige faktorene

Så virket hele historien å gjenta seg enda en gang.

Da Sovjetunionen bare klarte 0-0 hjemme mot Finland i oppkjøringen til VM i Mexico, fikk sportskomitéen mer enn nok av trener Eduard Malofeev og hans romantiske, idealistiske tilnærming.

Bort med ham, inn med Lobanovskyi og hans pragmatisme.

For tredje gang. Og for tredje gang måtte de sovjetiske spillerne gjennom en knallhard oppkjøring.

“Lobanovskyi fikk oss til å trene hardere,” sa Sergei Aleinikov. “For ham handlet fotballen om resultater, ikke moro. Det måtte være rasjonelt. For ham var 1-0 bedre enn 5-4.”

12 av de 22 spillerne som fikk reise til Mexico var Dynamo Kyiv-spillere, og hele åtte av de var i startoppstillingen da Ungarn ble nedsablet med 6-0 i den første kampen i Irapuato. Lobanovskyis gutter tok seg videre til sluttspillet med 1-1 mot Frankrike og 2-0 seier mot Canada.

I første kamp i sluttspillet ventet Belgia på Estadio Nou Camp i León. Det skulle bli en av VM-historiens mest underholdende og mest dramatiske kamper.

Hat trick fra Igor Belanov, den første en helt strålende scoring fra 20 meters hold, til tross: Belgia vant 4-3 etter ekstraomganger.

Det skulle de aldri ha gjort, for minst én, kanskje også to av Belgias scoringer ville i dagens moderne fotball ha blitt annullert på grunn av offside. Det hjalp heller ikke at Andrij Bal hadde en ordentlig dårlig dag på jobben og ble utpekt som en slags syndebukk.

“Som trener kan du ikke stå til ansvar for individuelle feil, og du kan i alle fall ikke stå til ansvar for dommertabber,” sa Lobanovskyi.

Med det utsagnet erkjente han at selv om han hadde planlagt alt ned til minste detalj, kunne han aldri gardere seg mot fotballens mange upåvirkelige faktorer.

Som i EM i 1988.

Av 40 kandidater til den sovjetiske troppen ble de 20 første plukket ut, ikke på bakgrunn av kvaliteter på fotballbanen, men på bakgrunn av deres prestasjoner i et dataspill. Spillet var det naturligvis Anatolij Zelentsov og hans medhjelpere som sto bak, og det ble utviklet utelukkende for å teste fotballspillere.

Spillet testet spillernes reaksjonsevne, utholdenhet og evnen til å memorere, og resultatet, den sovjetiske EM-troppen, fikk den sovjetiske pressen til å heve ikke bare det ene, men begge øyenbrynene.

Lobanovskyi brydde seg ikke stort om hva pressen skrev. Det han derimot brydde seg om, var at Oleg Kuznetsov, en av Europas beste forsvarsspillere på det tidspunktet, i semifinalen mot Italia fikk sitt andre gule kort i turneringen. Han måtte dermed stå over finalen mot Nederland.

Lobanovskyi måtte med det erkjenne at selv med de mest detaljerte forberedelsene, kunne han ikke gardere seg mot alt.

Han kunne heller ikke gardere seg mot at Ruud Gullit fikk stå helt alene i feltet og stange inn 1-0, at Marco van Basten skulle score et av historiens vakreste mål eller at Igor Belanov skulle bomme på straffe, et straffespark som var så hardt at hadde ikke Hans van Breukelen reddet, hadde ballen forsvunnet ut av Olympiastadion i München og landet i Østerrike.

Hovedårsaken, ifølge Lobanovskyi, var likevel at Kuznetsov måtte se kampen fra tribunen. Han var den store lederen i den sovjetiske bisvermen.

Et tredje storlag

EM i Vest-Tyskland skulle vise seg å bli Sovjetunionens siste mulighet til å vinne noe. To år senere rykket Mikhail Gorbatsjovs perestroika og glasnost det enorme riket i innvollene, og én etter én begynte sovjetiske spillere å søke lykken utenlands.

VM i Italia ble en gigantisk skuffelse, men Sovjetunionen hadde helt andre ting å tenke på.

Én nasjon ble til et dusin. Det kommunistiske styret ble reformert og liberalisert. Kapitalismen kom plutselig snikende og skapte en helt ny hverdag for russere flest.

Valeriy Lobanovskyi, som lenge hadde presset på for å profesjonalisere Dynamo Kyiv, grep muligheten selv. I stedet for å ta en ny periode i Dynamo, reiste han til midtøsten. Der ledet han både De forente arabiske emirater og Kuwait før han i slutten av 1996, med lommene fulle av rubler, reiste hjem til Ukraina, dog med en skrantende helse etter å ha funnet gleden i litt for mye armensk cognac.

I begynnelsen av 1997 gikk han på sin tredje periode som Dynamo-trener og overtok et nytt, gryende storlag med blant annet Andrij Sjevtsjenko og Sergej Rebrov på topp.

Selv om hans vitenskapelige og revolusjonerende metoder nå i stor grad var innhentet av de andre toppklubbene i Europa, hadde han fortsatt et og annet ess i ermet.

Da Dynamo havnet i “dødens gruppe” med PSV, Newcastle og Barcelona i Champions League i 1997/98-sesongen, viste Lobanovskyi nok en gang taktisk mesterklasse. Spesielt i de to kampene mot Barcelona.

3-0 hjemme i Kyiv og 4-0 i den katalanske hovedstaden sendte sjokkbølger gjennom hele Europa.

“Taktikken til det ukrainske laget kunne ikke vært enklere,” skrev den spanske pressen. “Edderkoppnettet deres fanget Figo, Giovanni og Rivaldo gang på gang, før de kontret raskt med en og to pasninger.”

Juventus, med Lobanovskyi-inspirerte Marcello Lippi i trenerstolen, ble for sterke i kvartfinalen, men sesongen etter gjorde Dynamo nok en gang livet vanskelig for Europas storklubber.

Andrij Sjevtsjenko scoret alle tre målene da ukrainerne slo ut regjerende mester Real Madrid i kvartfinalen. I semifinalen ventet Lobanovskyis gamle nemesis fra 1970-tallet, Bayern München.

Dynamo herjet med tyskerne hjemme i Kyiv og ledet 3-1 før en time var spilt. De burde hatt én, kanskje to scoringer til, men i stedet sørget Stefan Effenberg og Carsten Jancker for 3-3 i kampens siste kvarter. I returen var Mario Baslers scoring nok til å sende ukrainerne ut av turneringen.

Lobanovskyi visste nok der og da at det var hans aller siste sjanse til å vinne et siste stort trofé med Dynamo Kyiv.

Sommeren 1999 ble Andrij Sjevtsjenko solgt til AC Milan. Oleg Luzhnyi dro til Arsenal.

Generasjonen som fulgte, var ikke den samme som i Sovjet-tiden. De var født inn i kommunismen, men hadde vokst opp i et samfunn preget av mer frihet og individualisme.

De passet ikke inn i Lobanovskyis måte å tenke på.

En av Ukrainas viktigste

Høsten 2001 fikk Valeriy Lobanovskyi et kraftig hjerteinfarkt som krevde en omfattende operasjon. Han fikk flyforbud og måtte derfor sitte hjemme mens Dynamo spilte Champions League-fotball ute i Europa.

Et halvt år senere, den 7. mai 2002, under en kamp mot Metalurg Zaporizhya, fikk han hjerneslag og ble lagt i koma.

En uke senere døde han, 63 år gammel. En av fotballens største og viktigste pionérer var gått bort.

Som spiller vant han sovjetisk serie- og cupgull på begynnelsen av 1960-tallet, men det var som trener han skulle etterlate seg nok sølvtøy til å fylle selv det største premieskapet:

Åtte sovjetiske ligamesterskap, seks sovjetiske cupgull, fem ukrainske seriegull, fem ukrainske cupgull, to cupvinnercuptroféer og ett europeisk supercuptrofé. I tillegg tapte han tre semifinaler i Serievinnercupen/Champions League og en EM-finale.

Han ble kåret til årets trener i Europa i 1986, 1988 og i 1999 – en rekord det er umulig å slå, for prisen deles ikke ut lenger.

Rett etter hans død ble han også tildelt Ukrainas høyeste sivile orden, Helt av Ukraina.

Han var ikke bare en av hjørnebrikkene som skapte den moderne fotballen, men han var også et symbol på de progressive tankene i Sovjetunionen, samt en svært viktig person for Ukraina da landet ble selvstendig.

“Lobanovskyi har gjort mer for Ukraina enn mange politikere og diplomater,” sa Leonid Kravtsjuk, Ukrainas første president.

Under begravelsen hans, der anslagsvis 150 000 mennesker møtte opp, fulgte daværende president, Leonid Kutsjma, opp med å si at Lobanovskyi var “en av de viktigste håndverkerne i å bygge et selvstendig Ukraina.”

Blant spillerne sine var han elsket og hatet. “Han var som en far for meg,” sa Andrij Sjevtsjenko. Andre var litt mer avmålte, for eksempel Igor Belanov.

“Mitt forhold til Lobanovskyi var ikke fiendtlig, men det var ikke vennlig heller,” sa han.

Det var profesjonelt. For Lobanovskyi var profesjonell til fingerspissene. Ingenting skulle overlates til tilfeldighetene.

“Vi kranglet mye, men vi visste at vi var på vei mot noe stort,” sa Belanov, som likevel valgte å døpe sønnen sin Valeriy.

Utenfor gamle Dynamo stadion, som nå heter Valeriy Lobanovskyi stadion, ble det rett etter hans død reist et minnesmerke til ære for den legendariske treneren. Det forestiller Lobanovskyi i kjent positur, lettere fremoverlent på en trenerbenk med et oppmerksomt, tenkende blikk.

“Vi lever inntil vi blir husket,” er påskriften.

Det gjorde Valeriy Lobanovskyi.

Han levde for fotballen. Og for all fremtid vil han bli husket for nettopp det.