Hellas Verona var en provinsklubb som aldri hadde vunnet noe som helst. I 1985 gikk de like godt hen og vant hele Serie A.
“I Italia har vi aldri hørt om fair play,” skrev den legendariske italienske fotballjournalisten Gianni Brera i boken Storia critica del calcio italiano.
Breras utsagn er nok ført i pennen med en viss ironi, for italienerne har selvsagt hørt om konseptet fair play. Problemet er bare at de fleste italienere er naturlig skeptiske til i hvor stor grad konseptet etterleves.
Befinner du deg på en italiensk fotballtribune når sesongen virkelig drar seg til, kanskje kjemper hjemmelaget for å unngå nedrykk, vil du se at mange italienere rister oppgitt på hodet før kampen i det hele tatt blåses i gang.
“Fikset!” vil de si.
I Italia er det nemlig få som stoler fullt og helt på at fotballkamper ikke har en eller annen form for ekstern faktor som kommer til å påvirke resultatet. Man blir nærmest født med den skepsisen.
Slik har det vært siden fotballen – eller calcio som det heter i Italia – fikk sitt store gjennombrudd på midten av 1920-tallet.
Alle fotballinteresserte italienere har hørt om sesongen 1927 da Torino, på meget tynt grunnlag, ble fratatt ligatittelen grunnet antydninger om at Juventus-spiller Luigi Allemandi hadde latt seg bestikke i forkant av kampen mellom de to.
1927 er dermed en sesong som for alltid vil bli stående uten en ligavinner i Italia.
Senere er ligavinnerne blitt diskutert opp og ned og i mente. Spesielt Juventus, som til slutt også ble dømt i calciopoli-skandalen i 2006.
Og på begynnelsen av 1980-tallet skulle en skandale av nesten like store proporsjoner bane vei for at Hellas Verona, en umerittert provinsklubb fra en by med 200 000 innbyggere, kunne gå hen og vinne Serie A få sesonger senere.
Totonero-skandalen
Hellas Verona ble stiftet av noen studenter ved den berømte Maffei-skolen i 1903. Navnet Hellas tok de etter at professor Decio Corubolo, som underviste i nettopp gresk, syntes det var på sin plass med Hellas som en del av klubbnavnet.
Hellas var ikke spesielt gode.
De surret rundt i det italienske divisjonssystemet frem til 1957, da de endelig fikk sjansen i Serie A – og rykket rett ned igjen. Det ble et par opp- og nedrykk til, blant annet ble de dømt til nedrykk i 1974 grunnet anklager om korrupsjon, og da kalenderen bikket over til 1980, befant gialloblù seg trygt plassert i Serie B-sumpa.
Nå var det ikke Hellas’ plassering i Italias nest øverste divisjon som skulle prege de italienske sportsavisene det året. I mars eksploderte nemlig bomben over alle bomber da en enorm kampfiksingskandale ble rullet opp.
Totonero ble den kalt og ble regissert av to kompiser fra Roma som på bare få år hadde fått opp et enormt, skjult nettverk av ulovlig tippetjenester med store, store penger involvert. Til slutt gikk det så langt at alt fra klubbpresidenter til spillere, dommere, supportere og restauranteiere var involverte i å fikse enkeltkamper.
Omfanget var av en slik grad at nærmest samtlige kamper i Serie A på slutten av 1970-tallet ble stilt i et mistenksomt lys.
Den 23. mars 1980 ble 11 spillere fra forskjellige klubber arrestert i pausen i sine respektive kamper.
En måned senere tok statsadvokaten i Roma ut tiltale mot 38 personer, 33 av de spillere på Italias øverste nivå.
En av de var Paolo Rossi, som også ble dømt, men som fikk redusert dommen slik at han fikk fullføre 1981/82-sesongen for Juventus og bli en evig italiensk helt under VM i Spania. Det er riktignok en annen historie.
| Les også: Paolo Rossi: Redningsmannen.
Milan og Lazio ble dømt til å ta turen ned til Serie B, og totalt ble det delt ut 50 år med suspensjoner fra all fotball, samt totalt 25 poeng i trekk for flere av klubbene som var så heldige å få være igjen i Serie A.
Det var et fotballmessig jordskjelv av de helt sjeldne.
Bedre ble ikke situasjonen da Juventus vant to scudetti på rad i 1981 og i 1982, i siste serierunde, rett foran nesene på henholdsvis Roma og Fiorentina, naturligvis etter omdiskuterte dommeravgjørelser.
Det fantes ingen tvil i Italia. Mektige Juventus ble favorisert. Mange av, om ikke alle, tannhjulene i systemet var råtne.
Det italienske fotballforbundet måtte ta tak. Og det gjorde de.
Nå skulle ikke lenger dommerne oppnevnes av en komité på onsdager. Ikke nok med at komitéen selv kunne finne på å være lett påvirkelig, men det kunne i aller høyeste grad dommeren også være, og var han ikke det, hadde storklubbene god tid på å få ham til å endre mening; kampen var jo tross alt på søndag.
Nei, nå skulle hver og en kamp få sin dommertrio basert på loddtrekning. Og loddtrekningen, den skulle foregå offentlig, så tett opptil søndagen som praktisk mulig, for å unngå korrupsjon.
Så fra og med 1984/85-sesongen ble det slik. I alle fall midlertidig.
Arbeideren fra Milano
I Verona kunne man bare sitte rolig i båten og se på det som utspilte seg. De hadde mer enn nok å tenke på, for i 1981 var det bare så vidt det ikke ble nedrykk til Serie C, og da ville denne historien aldri blitt fortalt.
En 16. plass i Italias nest øverste selskap var langt ifra godt nok, og Giancarlo Cadè – mannen som var inne i sin fjerde periode som Verona-trener – måtte gå.
Han ble erstattet av Osvaldo Bagnoli. Og han må vi nesten snakke litt om.
Bagnoli ble født midt inn i en klassisk arbeiderklassefamilie i Milano i 1935. Der, ute i arbeiderbydelen Bovisa, sparket han sine første fotballer på banen som tilhørte en lokal taubanefabrikk før han senere ble profesjonell spiller i Milan (der han var lagkamerat med Per Bredesen), Hellas Verona, Udinese og SPAL.
Da spillerkarrièren tok slutt, tok han med seg penn og papir og ble student ved Coverciano, det legendariske trenerinstituttet nær Firenze.
Det gjorde åpenbart underverker, for han reddet på utrolig vis Rimini fra nedrykk til Serie B i 1978, en prestasjon Bagnoli selv anså som et mesterverk.
I 1979 gikk ferden videre til Cesena. Det siste han gjorde der var å lede bianconeri til tredjeplass i Serie B i 1981 og dermed opprykk til Serie A – to poeng bak AC Milan, som dermed rykket opp igjen på første forsøk etter Totonero (men som rykket ned igjen påfølgende sesong).
Så kom forespørselen fra Veronas ferske president Celestino Guidotti og sportsdirektør Emiliano Mascetti. Kjære Osvaldo, kan ikke du lede Hellas tilbake til Serie A og kanskje vinne en scudetto på sikt?
Det første ønsket var langt ifra noen umulighet. Det andre var det verre med, men Bagnoli takket likevel ja til å flytte tilbake til vakre Verona – over 20 år etter at han var der som spiller.
I Bagnoli fikk Guidotti og Mascetti en beskjeden og en relativt introvert type som aldri skilte seg ut på noen som helst måte. I stedet jobbet han nøye og systematisk med å innføre sine idéer hos spillerne, som så på Bagnoli som en solid motivator.
Han var ikke det vi vil kalle for en taktisk innovator, men en pragmatiker som, avhengig av motstander, likte å benytte en kombinasjon av sone- og mannsmarkering.
Lagene hans skulle jobbe knallhardt – en mentalitet han selv var vokst opp med i arbeiderbydelen i utkanten av Milano.
Bagnoli var rett og slett en ganske normal mann – i sterk motsetning til mange av de andre trenerne i Italia, som kunne tendere til å være lett eksentriske med i overkant stort fokus på seg og sitt.
Han ble, med sine mellommenneskelige evner, en farsfigur for spillerne sine, en som samlet troppen til én solid enhet – uten interne splittelser eller klikker – og som visste hvordan han skulle få det aller beste ut av spillermaterialet han hadde tilgjengelig.
“Fotball er enkelt, bare plassér spillerne i riktig posisjon,” sa Bagnoli.
“Han så på spillerne som menn, ikke som maskiner,” skrev Gianni Brera. “Det, kombinert med hans pedagogiske evner, var grunnen til at spillerne likte ham så godt.”
I Verona skred Bagnoli til verket med stor iver. Han hentet intet mindre enn 14 spillere til klubben foran hans første sesong, og sikret like godt opprykket på første forsøk med å vinne Serie B – ett poeng foran Sampdoria og Pisa.
Bagnoli viste seg å ha teft på overgangsmarkedet. Han var en liten mester i å hente spillere fra større klubber – enten det var unge spillere med et uforløst potensiale eller mer erfarne spillere som fortsatt hadde mye fotball i seg.
Fellesnevneren var gjerne at de gjerne ikke ble ansett som gode nok i stjernegalleriene til klubber som Inter, Roma og Juventus.
Blant de var Luciano Marangon og Pierino Fanna. Begge kom i 1982 fra henholdsvis Roma og Juventus, og begge skulle bli svært viktige brikker i Bagnolis lag sammen med Domenico Volpati, som kom fra Brescia.
Kom gjorde også den polske kapteinen Władysław Żmuda, som var så god under VM samme år, og brasilianeren Dirceu.
Kvoten på to utlendinger var dermed fylt opp, men de to skulle vise seg å bli parenteser.
Puslespillbitene som manglet
Nettopp Inter, Roma og Juventus var de tre første motstanderne for stakkars Hellas Verona da de returnerte til Serie A i 1982/83-sesongen. Det ble knepne tap i de to første, men så fulgte de opp med å slå Den gamle dame 2-1 hjemme på Marcantonio Bentegodi.
Derfra så ikke Hellas seg tilbake og endte sesongen på en fjerdeplass – og dermed en plass i UEFA-cupen. For en klubb som bare to sesonger tidligere var på nippet til å rykke ned til en slags evig periferi i Serie C, var det intet mindre enn en sensasjon.
En sensasjon var det også at Bagnolis gutter tok seg helt til Coppa Italia-finalen der de, ikke helt overraskende, møtte Juventus. FIAT-klubben, med blant annet Claudio Gentile, Michel Platini, Zbigniew Boniek og Paolo Rossi var naturlig nok storfavoritter, men det var Hellas som tok det første stikket med 2-0 hjemme i Verona.
I returen måtte det ekstraomganger til, og naturligvis, i kjent Juventus-ånd, avgjorde Michel Platini det hele til Juventus’ fordel ett minutt før slutt.
Foran 1983/84-sesongen gjorde Bagnoli en grundig storrengjøring av spillerstallen nok en gang. Arrivederci til Żmuda, som var kronisk skadet, og arrivederci til Dirceu, som var langt over middagshøyden. 10 andre spillere forsvant også. To la opp.
Utenlandskvoten var igjen åpen, og inn kom skotten Joe Jordan. Han skulle også bli en parentes – i alle fall i Verona – for det er viktigere å legge merke til at Hellas skaffet seg det unge stortalentet Giuseppe Galderisi fra Juventus og høyrebacken Mauro Ferroni fra Sampdoria.
Det hjalp ikke så veldig, for i UEFA-cupen røk gialloblù mot Sturm Graz i andre runde – på bortemålsregelen.
I Serie A ble det riktignok en respektabel sjetteplass, og så klarte de jaggu å karre seg til Coppa Italia-finalen igjen. Denne gangen var det Roma som var motstander – et Roma som fortsatt slikket sårene etter tapet mot Liverpool i finalen i Serievinnercupen på Olimpico – men også der ble det tap med knappest mulig margin.
| Les også: Roma – Liverpool 1984: Spaghettibein og Chris Rea.
Bagnoli, som nesten hadde klart å skape et mesterlag ut av ingenting, skjønte at han manglet et par biter i puslespillet før laget hans kunne stå igjen med et trofé.
Men først måtte Joe Jordan sendes tilbake til De britiske øyer og Southampton. Han tok opp en av to svært viktige plasser på utenlandskvoten og fant seg aldri til rette i Verona.
Det åpnet for at sportsdirektør Mascetti kunne slå ordentlig på stortromma, ringe opp til Kaiserslautern og spørre om de kunne tenke seg å gi slipp på Hans-Peter Briegel, den allsidige tyskeren som var så beinhard at han spilte hele karrièren uten leggskinn.
“Det ble påbud om leggskinn i 1988. Da la jeg opp,” sa Briegel med et lurt smil om munnen.
Briegel var ingen hvem som helst – han hadde vunnet EM i 1980 og spilte VM-finalen mot Italia to år senere, da som venstreback – men han var en hjemmekjær mann.
Født og oppvokst i Kaiserslautern som han var, hjalp han foreldrene sine med å drive potetgården rett utenfor byen. Om det var det som fikk ham til å takke nei til Real Madrid i etterkant av VM i nettopp Spania, vites ikke, men sannheten var at det var en beslutning Briegel kom til å angre på.
Så kom Verona på banen og Briegel fikk sitt utenlandseventyr likevel.
For Bagnoli var Briegel en perfekt spiller. Han var tiltenkt rollen som sentral midtbanespiller – og det var stort sett der han kom til å spille – men han var svært allsidig og kunne bekle rollen som stopper og back i tillegg.
Han var en klassisk boks-til-boks-spiller med enorm motor og en offensiv legning som gjorde at han kom til å dundre fremover i Bagnolis system som i all hovedsak var tuftet på defensiv struktur med intensivt press og lynraske kontringer.
En annen perfekt spiller i Bagnolis øyne, var Preben Elkjær. Han hadde øst inn mål for Lokeren siden 1978 og hadde nettopp ledet sitt Danmark til semifinalen i EM. Der bommet han på det avgjørende straffesparket mot Spania.
“Galningen fra Lokeren” ble han kalt for sin oppofrende og kraftfulle spillestil med både fart og dribleferdigheter. Han røyket, og han røyket mye (“aldri i pausen!”), men han hadde likevel lunger nok til å være terrieren Bagnoli trengte på topp, en som alltid jaget ball og som aldri ga motstanderens forsvarsspillere fred.
På en god dag var han ustoppelig. Gianni Brera, den italienske fotballjournalisten, beskrev Elkjær som en “bøffel”.
Rundt 20 millioner kroner var nok til at Lokeren takket ja til å skille lag med dansken. Plutselig sto “bøffelen” og kikket seg rundt i Romeo og Julies egen kjærlighetsby – sammen med Hans-Peter Briegel.
“Den første dagen [i Verona] tilbrakte jeg med Briegel,” sa Elkjær til La Repubblica i 2015. “Vi var på jakt etter hus.”
Og hus fant de. Begge to. Naturligvis ved Gardasjøen, kun et langt innkast unna Marcantonio Bentegodi.
Igjen hadde Bagnoli vist sin teft på overgangsmarkedet, for Briegel og Elkjær skulle vise seg å bli de to puslespillbitene han manglet.
Fra før hadde han den solide keeperen Claudio Garella; han hadde den kompromissløse liberoen og kapteinen Roberto Tricella; der var den alltid stødige Domenico Volpati; den elegante, dog trege, playmakeren Antonio Di Gennaro var ballsentralen på midtbanen; vingen Pierino Fanna, som hadde vunnet scudetto med Juventus og som var en av Serie As beste kantspillere, var der; og på topp skulle Elkjær danne spissduo med den svært lovende Giuseppe Galderisi.
Foran åpningskampen i 1984/85-sesongen var det likevel ingen av dem som sto i fokus.
Askepott
På motsatt banehalvdel på Marcantonio Bentegodi sto nemlig Diego Armando Maradona. Etter sin mildt sagt omtalte overgang fra Barcelona til Napoli befant han seg plutselig i Verona, i hvit bortedrakt med nummer 10 på ryggen.
“Han tar du deg av,” var beskjeden fra Bagnoli til Hans-Peter Briegel.
Det gjorde Briegel. Og han gjorde det til gagns. Med en beinhard tysker uten leggskinn i hælene gjennom hele kampen fikk ikke Maradona til noen ting.
Det gjorde derimot Briegel, som i tillegg til å gjøre verdens beste fotballspiller helt usynlig, scoret kampens første mål i 3-1 seieren.
Embed from Getty ImagesUdramatiske seire mot Ascoli og Udinese fulgte før Inter ble holdt til 0-0 i Milano.
Så ventet Giovanni Trapattonis Juventus, forrige sesongs scudetto-vinner, foran et fullsatt Bentegodi.
Kampen var jevn lenge, men etter en times spill fant Verona-spillerne ut at de skulle dra frem et angrep fra den berømte læreboka. Ballen endte hos Pierino Fanna ute på høyrevingen som slo et innlegg inn i straffefeltet.
Stefano Tacconi – Juventus’ keeper som hadde tatt over hanskene etter at Dino Zoff hadde lagt opp – bommet fullstendig og der ventet Giuseppe Galderisi, som bare kunne nikke ballen inn i åpent mål.
Det var likevel Veronas andre mål som skulle få mest spalteplass i de italienske sportsavisene.
Preben Elkjær stormet frem på venstrekanten etter et utspark fra egen femmeter, ble forsøkt taklet og mistet skoen underveis i prosessen, rundlurte Luciano Favero inne i 16-meteren og moste ballen inn i hjørnet i bare sokkelesten.
Etter det fikk Elkjær kallenavnet Askepott.
Det var en makaløs scoring og en makaløs seier mot laget som senere den sesongen skulle vinne Serievinnercupen i den tragiske finalen på Heysel stadion.
Hellas Verona gikk med det opp på ni poeng, ett foran Sampdoria. Og gialloblù skulle aldri se seg tilbake.
Osvaldo Bagnoli viste med all mulig tydelighet at han hadde bygget et lag med komplementære ferdigheter som passet perfekt inn i hans egen pragmatisme. Verona nektet nærmest å slippe inn mål og hadde en helt egen evne til å låse igjen mot de største konkurrentene fra Milano, Torino og Roma.
Han var en mester i å analysere motstanderens taktikk og sette opp mottrekk – enten for å avgjøre kampen eller for å drepe den.
Det første av to tap den sesongen kom i snøværet borte mot middelhavsfareren Avellino den 13. januar. Nå må vel dette Verona-laget falle sammen? tenkte mang en forståsegpåer.
Men nei. I Napoli i kampen etter viste Bagnoli igjen at han visste nøyaktig hvordan han skulle nøytralisere verdens beste fotballspiller; Diego Maradona fikk ikke rom til å briljere mot Bagnolis 3-5-2 formasjon og kampen endte 0-0.
På en tid da seier ga to poeng, var ett langt ifra noen krise.
Krise ble det derimot da Verona ga fra seg en 3-0 ledelse oppe i Udine i februar. Den krisen skulle heldigvis bare vare i fem minutter, for Elkjær og Briegel sørget for at Hellas tok med seg en 5-3 seier hjem til Verona med to scoringer på like mange minutter i en helt ellevill kamp mot Zicos Udinese.
Så ventet Inter, Juventus, Roma og Fiorentina.
Men Verona, de lot seg ikke affisere av hva motstanderen het. Og de viste igjen at de nektet å tape. 1-1 hjemme mot Inter og 1-1 oppe i Torino var i aller høyeste grad godkjent. Så senket Preben Elkjær – hvem andre – Roma på Marcantonio Bentegodi før gialloblù reiste til Firenze og banket Fiorentina 3-1 etter å ha ligget under 0-1 til pause.
Det betød samtidig tre poengs ledelse på Inter, som bare klarte 2-2 mot byrival Milan i Derby della Madonnina, med syv runder igjen.
“Verona vil formodentlig få sin fortjente hyllest mot Avellino på siste dag,” spådde Gianni Brera i La Repubblica.
Alt gikk etter planen, og selv om det ble et hjemmetap mot tittelrival Torino i midten av april, lot de seg ikke stresse. I stedet reiste de til Milano og sikret i kjent stil 0-0 mot Nils Liedholms gutter uken senere.
Da Preben Elkjær sørget for 1-1 mot Atalanta i Bergamo i nest siste serierunde og Torino bare klarte 0-0 mot Sampdoria, var det klart.
Hellas Veronas første scudetto noensinne var et faktum.
Feiringen var ellevill. Tilskuere fra bortesvingen og en liten armé med journalister stormet banen. Bagnoli ble hevet på gullstol. Det var pyro. Det var champagne. Det var hundrevis av blågule flagg som vaiet intensivt i regnbygene.
“Veronesi tuti mati” var overskriften i lokalavisen L’Arena dagen derpå. Veronesere er gale alle sammen – et utdrag fra et lokalt ordtak som beskriver regionen Venetos innbyggere.
“Det er klart. Hev flagg og stemmer for Verona, Italias mestere!” skrev Gianni Brera.
Feiringen og nedturen
Heve flagg og stemmer gjorde Verona-fansen så definitivt søndag den 19. mai 1985. Da spillerne ankom Marcantanio Bentegodi en time før den siste kampen den sesongen, mot lille Avellino, skulle sparkes i gang, var stadion allerede stappfull med 40 000 ekstatiske supportere som hadde kledd stadion i gult og blått fra topp til tå.
Sagnomsuste Brigate Gialloblú, Veronas beryktede ultras, sang for full hals. Til og med fallskjermhoppere kom bokstavelig talt som lyn fra klar himmel og landet på den grønne gressmatta.
Selve kampen ble en formalitet.
Verona vant 4-2 og kunne motta supporternes velfortjente hyllest én gang til mens Verona – Campione d’Italia blinket på resultattavla.
Fasiten ble 43 poeng, fire foran Torino, 42 scorede mål og bare 19 innslupne på 30 kamper.
Mange mente at Verona var den første rettferdige vinneren av Serie A på mange år. Ikke nok med at de hadde spilt svært god og effektiv fotball, men det var også en sesong som – på grunn av den nye praksisen rundt utvelgelse av dommere – i svært liten grad ble preget av kontroversielle avgjørelser.
Likevel, da Preben Elkjær i 2015 – 30 år etter – ble spurt om hva han tenkte rundt akkurat dette, var han avventende.
“Jeg liker å tro at det ikke hadde noe med saken å gjøre,” sa han til La Repubblica. “Vi tapte to ganger hele sesongen. Vi var det beste laget. Det er naturligvis vanskelig å vinne dersom dommeren ønsker det annerledes, men vi trodde på suksess allerede fra starten av.”
Og suksess ble det.
Elkjær, som riktignok “bare” scoret åtte mål i Serie A, og som ble slått av både Galderisi (11) og Briegel (9), ble et idol med sin spillestil og arbeidsinnsats. Han knep sågar andreplassen i kåringen av Ballon d’Or det året – bak Michel Platini.
Den største helten av de alle het likevel Osvaldo Bagnoli.
“Bagnoli er for Verona det Bill Shankly er for Liverpool. Han gjorde folk glade,” har Gazzetta dello Sport-journalisten Matteo Fontana, som har skrevet en bok om Bagnoli, sagt.
“Hadde det ikke vært for at han var så stille og rolig, at han alltid befant seg utenfor rampelyset, hadde hans bidrag til fotballen fått mer anerkjennelse.”
Kanskje havnet Bagnoli i skyggen av andre trenerpersonligheter fordi han var den han var. Kanskje var det fordi han ikke klarte å bygge videre på suksessen.
Påfølgende sesong var nemlig alt som normalt igjen i Italia. Praksisen om den offentlige loddtrekningen av dommere ble hatet av storklubbene. Derfor ble den også avviklet, bare et år etter at den ble innført.
Juventus tok tilbake Serie A-tittelen. Hellas Verona måtte ta til takke med en 10. plass.
I Serievinnercupen, som på utrolig vis ble vunnet av Steua Bucuresti, scoret Elkjær fire av fem mål som gjorde at PAOK ble slått ut i første runde.
Så ventet naturligvis det som var blitt – og som fortsatt er – hatobjekt nummer én, nemlig Juventus, som befant seg i turneringen i kraft av å være regjerende mester og som måtte spille for tomme tribuner hjemme i Torino på grunn av Heysel-tragedien.
0-2 sammenlagt og arrivederci.
Luften hadde sakte men sikkert gått ut av Verona-ballongen. Bagnolis nøkkelspillere begynte å se seg om etter glitter, glamour og høyere lønn hos de virkelig store klubbene.
Keeper Garella dro til Napoli og vant scudettoen umiddelbart, Pierino Fanna og Luciano Marangon reiste til Inter, der førstnevnte vant scudetto i 1989, Hans-Peter Briegel dro til Sampdoria og var med på å bygge opp laget som vant scudetto i 1991, og Giuseppe Galderisi dro til AC Milan, der han hadde vunnet scudetto han også, hadde det ikke vært for at han var på lån hos Lazio i 1987/88-sesongen.
Elkjær ble i Verona frem til 1988. Da reiste han hjem til Vejle.
Erstatterne holdt ikke samme kvalitet. Selv ikke Paolo Rossi, som kom til klubben i 1986, men som var så preget av alle kneskadene sine at det ble hans siste sesong som fotballspiller.
Bagnoli – og for så vidt alle andre – kunne ikke vite det da, men scudettoen i 1984/85 ble en symbolsk seier, en slags siste triumf i den gamle fotballen der alt var mulig.
Der alle i prinsippet kunne vinne.
I 1986 tok nemlig Silvio Berlusconi kontrollen over AC Milan og ledet med det calcio inn i en helt ny tidsalder. Bagnoli selv ble vurdert som mannen som skulle ta Milan til toppen av Europa, men Berlusconi valgte heller den gamle skoselgeren Arrigo Sacchi fordi han “ikke ønsket en kommunist som Milan-trener”.
Berlusconis inntreden skulle bety et økonomisk kappløp der det var storklubbene fra de største byene som skulle komme til å regjere.
På bare få år ble Serie A verdens beste og mest populære liga. Alle de beste spillerne i verden ville dit. Men de ville ikke til Verona; de ville til Juventus, Inter og AC Milan. Det var der glamouren og de store pengene befant seg.
Verona klarte ikke å holde følge. I 1990, bare fem år etter at de befant seg på toppen av hele Italia, rykket de ned til Serie B, nedsyltet i gjeld.
Hellas Verona ble siste provinciale – en klubb utenfor Italias seks største byer – og den første og hittil siste klubben utenfor sin regions hovedstad som vant en scudetto (hovedstaden i Veneto er Venezia).
Kan det skje igjen?
“Jeg tror ikke det,” sa Pierino Fanna i et intervju med La Repubblica i 2020. “Det økonomiske gapet opp til de store lagene er for stort.”
Det er synd, men i Verona har man i alle fall minnene.
Minnene om den ettermiddagen for over 30 år siden da 40 000 mennesker feiret hele byens scudetto på piazzaen utenfor verdensberømte Arena i hjertet av vakre Verona.
