Han skulle egentlig ikke ha spilt VM i 1982 i det hele tatt, men noen ganger tar historien en uventet vending som skaper nye legender. Det var definitivt tilfelle for Paolo Rossi.
Noen idrettsøyeblikk er så store, så definerende og så ikoniske at alle husker det ned til minste detalj. Alle nordmenn født før 25. februar 1982 husker nøyaktig hvor de befant seg og hva de gjorde da Oddvar Brå brakk staven.
Spør du en italiener som hva han eller hun gjorde i perioden 13. juni til 11. juli samme år, vil du sannsynligvis få en detaljert beretning dag for dag, nesten time for time.
I hovedrollen for hele beretningen vil etter all sannsynlighet Paolo Rossi befinne seg. Det var nemlig i Spania han gikk fra å være en utskjelt juksemaker til å bli en av de største og mest hyllede fotballspillerne i Italia, en spiller som absolutt alle barn på absolutt alle løkker i hele Italia drømte om å være.
Det hele startet som høyreving i lille Prato i vakre Toscana. Der spilte Rossi juniorfotball i en av Firenzes store juniorklubber, Cattolica Virtus, sammen med broren sin.
Det neste naturlige steget ville muligens ha vært Fiorentina, men det ble ikke slik.
Foreldrenes store protester til tross; da han var 16 år gammel flyttet han til Torino og ble Juventus-spiller etter å ha blitt oppdaget av Juventus-speider Luciano Moggi – mannen som 30 år senere skulle bli dømt for å være hjernen bak den såkalte calciopoli-skandalen.
Genistreken
Skader stakk likevel kjepper i hjulene for den purunge Rossi. Mellom 1972 og 1975 fikk han bare tre muligheter i Coppa Italia for Juventus’ A-lag, og etter intet mindre enn tre meniskoperasjoner ble han til slutt lånt ut til lille Como ved den vakre sjøen med samme navn.
Her fikk han ligadebuten sin, men det ble med seks kamper, null scoringer og nedrykk til Serie B.
Juventus begynte så smått å bli utålmodige og overtalte Serie B-klubben Vicenza til å ta gutten på lån samtidig som de inngikk en avtale om delt eierskap.
Vicenza takket og bukket, de. Det var nemlig her, i den lille provinsklubben midt mellom Verona og Venezia, at karrièren til en av Italias største nasjonalskatter skulle defineres.
For det var her trener Giovan Battista Fabbri så noe ved Rossi ingen andre foreløpig hadde sett. Rossi var ingen høyreving. Rossi var spiss, han. Han manglet litt på fysikken, men det var noe med måten han beveget seg på. Måten han fant rom på. Måten han lurte seg unna motstanderne på.
Så da ble det slik. Rossi ble spiss – og resten er egentlig historie.
“Fabbri var som en far for meg,” sa Rossi. “Jeg skylder ham mye. Det var han som valgte å bruke meg som spiss, han så umiddelbart at jeg kunne få en annen rolle, og det endret definitivt karrièren min.”
Rossi var langt ifra noen typisk spiss datiden tatt i betraktning. Han var relativt liten og sped, men han var kvikk og teknisk briljant på små flater. Han fant rom der ingen andre virket å lete og befant seg stadig de små tidelene foran motstanderen, noe som ofte var akkurat nok.
“Jeg har alltid vært en atypisk spiss sammenlignet med prototypen; en muskulær og sterk angriper,” sa Rossi i et intervju mange år senere. “Kanskje var jeg den første spissen hvis største talent var intuisjonen, kombinert med relativt bra teknikk.”
Og kanskje var det denne ubestemmelige intuisjonen, denne ubeskrivelige evnen til å lese rom, til å lese hvor ballen skal havne, til å forstå fotballens geometri, som gjorde Rossi til det han etter hvert ble. En notorisk målscorer.
“Jeg måtte gjøre opp for den manglende fysikken ved å tenke hva jeg skulle gjøre et sekund før ballen kom,” sa han. “I straffefeltet forsøkte jeg å utnytte selv den minste feil hos motstanderens forsvarsspillere og alltid være på rett sted til rett tid.”
“Han var et rovdyr i boksen,” skrev tidligere lagkamerat i Juventus, Liam Brady, nylig. “Men ikke undervurdér ham, han var utrolig god som oppspillspunkt også. Fikk han ballen i føttene, ble den der.”
Gjennombruddet
Rossis debutsesong i Vicenza endte med 21 nettkjenninger, capocannoniere-tittel og opprykk til Serie A.
Da bestemte klubbpresident Giuseppe Farina seg for å agere. Han økte like godt Rossis lønn fra åtte millioner lire til 50 millioner lire, mest for å hindre at gullkalven forsvant tilbake til Juventus.
Men Juventus, de trengte ikke Rossi. Ikke ifølge seg selv iallfall. De kjøpte i stedet Pietro Paolo Virdis, som hadde scoret 18 ganger for Cagliari, men nå er det nå engang forskjell på Cagliari og Juventus, og han endte opp med én skarve scoring i Juventus-trøya i 1977/78-sesongen.
Én scoring endte definitivt ikke Paolo Rossi opp med. Han scoret 24 ganger og ble capocannoniere nok en gang. Forskjellen var naturligvis at dette var i Serie A, og det var for et nyopprykket Vicenza-lag som sjokkerte alle og endte på andreplass – fem poeng bak nettopp Juventus.
Da begynte det virkelig å bli svett på styrerommet i Juventus, som tross alt eide halvparten av den sylferske målmaskinen. De forsøkte å hente Rossi tilbake, men Vicenza nektet – forståelig nok – og det hele måtte avgjøres med en hemmelig budkrig.
I mellomtiden ble Rossi tatt ut til VM i Argentina – det ville jo vært fullstendig tjenesteforsømmelse av landslagssjef Enzo Bearzot å ikke gjøre det.
Og under den usedvanlig kjedelige oppkjøringskampen mellom Italia og Jugoslavia på Olimpico i Roma, avslørte den lettere sjokkerte TV-kommentatoren Nando Martinelli resultatet av budkrigen om Italias mest omtalte fotballspiller.
Paolo Rossi kom til å forbli Vicenza-spiller. Vicenza hadde nemlig bydd over Juventus, som led av Fiat-konsernets vanskelige økonomiske situasjon, og sikret seg resterende halvpart av eierandelen for over to og en halv milliarder lire, en helt uvirkelig sum på den tiden, over 100 millioner norske kroner dersom vi justerer for inflasjon.
Det var nok til å skape furore i Italia. Presidenten i Det italienske fotballforbundet trakk seg, og til og med Vicenzas klubbpresident var flau over summen som byttet hender.
“Sport er som kunst, og Paolo er vår Mona Lisa,” sa han i et forsøk på å rettferdiggjøre det hele.
Fadesen i Perugia
Paolo Rossi selv fikk nok ikke med seg alt som skjedde i hjemlandet, for han var opptatt med VM på andre siden av Atlanterhavet. Rossi gjorde naturligvis også Italias første mål i turneringen. Renato Zaccarelli gjorde det andre og Frankrike ble slått 2-1.
Rossi ga seg ikke med det: Han scoret også mot Ungarn, og da Roberto Bettega scoret det eneste målet mot Argentina i kamp tre, var Italia videre.
Til tross for at Rossi scoret Italias eneste mål mot Østerrike i gruppespillet som skulle avgjøre VM-finalistene, ble Nederland for sterke og italienerne måtte nøye seg med bronsefinale mot Brasil.
Den tapte Gli Azzurri 2-1, men der og da visste nok ingen av deltakerne at den kampen skulle bli som en parentes å regne sett opp mot det som skulle skje fire år senere.
“Vi var uerfarne i 1978, men spillet vårt ble hyllet av verdenspressen,” sa Rossi. “Jeg mener at vi i 1978 la grunnlaget for den store suksessen fire år senere.”
Suksess ble det ikke påfølgende sesong, for Rossi pådro seg en ny alvorlig kneskade som holdt ham ute store deler av sesongen. Han klarte riktignok å score over halvparten av Vicenzas mål – 15 i tallet – men kunne ikke hindre at klubben rykket ned i Serie B-suppa igjen.
Og det er nå historien om Paolo Rossi tar en mildt sagt uventet retning.
Nede i Umbria klarte nemlig bittelille Perugia mesterstykket å gå ubeseiret gjennom hele Serie A-sesongen. Det hadde aldri skjedd før. Hadde det ikke vært for 19 uavgjorte – 12 av de på fremmed gress – hadde de vunnet scudettoen, foran Nils Liedholms AC Milan.
Og Perugias mildt sagt ambisiøse klubbpresident Franco D’Attoma ønsket ikke å stoppe der. Nytt stadion med plass til 25 000 tilskuere sto allerede klart. Nå som klubben skulle ut i Europa, tok en ny plan form.
Å hente Paolo Rossi.
For å gjøre det, trengte D’Attoma penger. Mye penger.
Han gikk derfor til den lokale pastaprodusenten Ponte med et forslag. “Om dere får navnet deres på drakta vår, kan vel vi få en god slump med penger i retur?”
Ponte var enige i at det hørtes ut som en god idé, men det var definitivt ikke Det italienske fotballforbundet. Sponsornavn på draktene var nemlig strengt forbudt. Det eneste som var lov, var å ha en inntil 12 kvadratcentimeter stor logo av draktprodusenten.
D’Attoma måtte finne en omvei. Og det fant han.
Under særs mystiske omstendigheter dukket det plutselig opp et selskap kalt Ponte Sportswear. De skulle selvsagt produsere Perugia-draktene, og vips! så dukket Ponte-logoen opp rett under kragen på de helrøde draktene.
Det italienske forbundet ble satt sjakk matt, D’Attoma fikk pengene sine og plutselig sto Paolo Rossi i Umbria som Perugia-spiller på en to år lang låneavtale som hadde en totalverdi på én milliard lire – rundt 20 millioner – per sesong.
Skandalen
Det startet bra. I den 18. serierunden scoret han ett av målene som gjorde at Perugia slo Udinese oppe i Udine – hans 13. scoring den sesongen.
Så pådro seg han en kneskade, igjen, før han den 23. mars 1980, umiddelbart etter at kampen mot Roma på Olimpico var ferdig, ble arrestert.
Bakteppet var den såkalte Totonero-saken. Det er en såpass innviklet og komplisert kampfiksingssak at vi ikke skal gå i dybden på den her, men Paolo Rossi, han ble siktet og etter hvert dømt for å ha vært med på å fikse kampen mellom Avellino og Perugi den 16. desember 1979.
Massimo Cruciani, en av to hovedpersoner bak hele saken, påsto at han hadde tilbudt Rossi to millioner lire for å sørge for at kampen endte uavgjort. Ifølge samme mann var ikke Rossi fornøyd med å ikke score. Han scoret i stedet to, kampen endte 2-2 og alle de involverte var fornøyde.
Denne versjonen nektet naturligvis Rossi selv.
Han uttalte at joda, det kom to skumle menn på døra, og joda, de tilbød så definitivt penger for å være med på å avgjøre utfallet av kampen, men det var de som foreslo at han skulle score to ganger. Rossi fikk, ifølge ham selv, en vond smak i munnen av hele situasjonen og gikk tilbake til kompisene sine for å spille kort.
Det var en klassisk ord-mot-ord-situasjon der retten like godt bestemte seg for å ikke stole på noen av de. Cruciani fikk en lang fengselsdom, mens Rossi ble utestengt fra all fotball i tre år.
Rossi selv var overbevist om at han, som den store stjernen han var, ble dømt for å statuere et eksempel. For å skremme andre fra å bli lokket av utspekulerte kampfiksere. Rossi mente selv han var den profilerte syndebukken rettsvesenet trengte.
Utestengelsen betød at EM på hjemmebane samme år gikk fløyten. Det betød også at han ikke var tilbake tidsnok til å rekke VM i Spania to år senere. Rossi var knust.
“Jeg følte en avsmak for fotball,” sa han senere. “Jeg ville legge opp og forlate Italia. Det verste var hva folk trodde, og blikkene deres. Ja, og å vite at jeg kom til å våkne opp på søndagene uten en kamp å gå til.”
Comebacket
Låneavtalen med Perugia ble avbrutt og det ble også kontrakten med Vicenza. Redningen skulle komme omtrent et år inn i suspensjonen. Da fikk han en telefon av Juventus-president Giampiero Boniperti.
“Du skal komme til oss. Du skal trene sammen med de andre. Faktisk skal du trene mer enn de andre,” var beskjeden.
Rossi ble også fortalt hva han skulle spise og hva han skulle drikke. Han ble også bedt om å gifte seg. Det ville gjøre Rossi roligere, mente Boniperti. Og Rossi gjorde som han sa.
“Jeg hadde tenkt til å gifte meg uansett, men Boniperti pushet meg,” sa Rossi.
Så, i 1982 ble straffen til Paolo Rossi redusert fra tre til to år.
I april var han dermed tilbake i Serie A, for Juventus, under Giovanni Trapattoni, syv år etter at han forlot de med sine skjøre knær. Skjøre knær hadde han fortsatt, men han hadde nå engang vist opptil flere ganger at han var en fullblods spiss av topp europeisk klasse.
Trapattoni, en av Rossis store forbilder, nølte ikke med å hive Rossi rett inn på laget. Han takket for tilliten ved å score i re-debuten borte mot Udinese før han attpåtil spilte de to siste kampene den sesongen, inkludert den helt avgjørende kampen mot Catanzaro nede i Calabria.
Der fikk han virkelig føle på kroppen hva italienerne syntes om ham. Det hjalp jo heller ikke at Rossi spilte for klubben som ifølge alle som ikke hadde sitt hjerte i Juventus, hadde vunnet en god porsjon av sine scudettoer nettopp ved hjelp av juks og fanteri.
Over 30 000 tilskuere – godt over stadionkapasiteten på 25 000 – pepret Rossi med ukvemsord som “kjeltring!” og “fengselssøppel!” gjennom samfulle 90 minutter.
Juventus vant naturligvis 1-0, naturligvis etter et straffespark, og endte ett skarve poeng foran Fiorentina. Paolo Rossi kunne dermed være med på feiringen av klubbens tyvende scudetto – og deres andre stjerne over klubbemblemet.
Så oppsto diskusjonen i den nådeløse italienske pressen. Skulle Rossi tas ut til VM i Spania? Svaret var et unisont nei. Dit skulle Roberto Pruzzo, Roma-spilleren som var kronet til capocannoniere to sesonger på rad.
Ferdig med den saken.
Enzo Bearzot, den sindige italienske treneren, brydde seg ikke om pressen. Han plukket ikke lagene sine ut ifra talent; han plukket ut det laget han mente var best skikket til å vinne.
“Spillerne måtte ha en viss moralsk standard for å spille for landslaget,” sa Rossi om Bearzot. “Han fryktet interne grupperinger i troppen, slik som hadde skjedd i foregående generasjoner. Han ville bygge en sammensveiset gruppe hvor alle var glade i hverandre og hvor alle var omforent om et felles mål.”
Rossi hadde åpenbart egenskapene Bearzot likte så godt, for i mai var han tilbake i den asurblå drakten i treningskampen mot Sveits. Da VM-troppen ble presentert, var han jaggu med der også. Pruzzo måtte bli hjemme.
Kampen på Sarrià
Pressen var i sjokk og skrivemaskinene gikk varme i de (altfor) mange italienske sportsredaksjonene.
Det så også ut til at de blodtørstige journalistene kunne slå seg på brystet og skrive “hva var det vi sa?” for Italia startet med tre uavgjorte – mot Polen, Perú og Kamerun – og tok seg videre til sluttspillet med et nødskrik av de helt sjeldne.
Og Paolo Rossi? Han var ikke i nærheten.
“Jeg har aldri spilt så dårlig,” skrev han senere.
I gruppe C havnet de i det The Guardian kalte for den dødeligste av alle dødens grupper, for der ventet både Argentina og det laget som under normale omstendigheter skulle ha vunnet det mesterskapet, nemlig Brasil.
Både Italia og Brasil tok seg av Argentina, så den 5. juli 1982, i stekende varme på Sarrià stadion i Barcelona, møttes Italia og Brasil for å avgjøre hvem som skulle få æren av å spille semifinale.
Den kampen fortjener sin helt egen historie, og den har jo blitt fortalt fra utallige vinkler utallige ganger, men nå handler nå engang denne historien om Paolo Rossi, mannen med de skjøre knærne som nettopp var tilbake fra en to år lang utestengelse, som var mislikt av italienerne selv, som tilsynelatende var helt ute av form og som fortsatt hadde tilgode å score i mesterskapet.
Derfor er det fortsatt litt vanskelig å forstå hva som egentlig skjedde i den katalanske hovedstaden denne julidagen. Og det er nettopp derfor du vil få et ganske konkret og detaljert svar av en litt eldre italiener dersom du spør “hvor var du den 5. juli 1982?”
Han eller hun befant seg enten på stadion eller foran et TV-apparat. Til nød foran en radio.
De som faktisk var så heldige at de kunne se kampen, kunne se at banemesteren på Sarrià hadde gått fullstendig amok med gressklipperen. De kunne også se at Paolo Rossi i erketypisk Paolo Rossi-stil nikket inn 1-0 på bakre stolpe etter fem minutters spill.
“Det var mitt viktigste mål,” sa Rossi senere. “Det var en frigjørende scoring, den som definitivt gjorde at det løsnet.”
“Det var typisk ham,” skrev Liam Brady. “Han satt alltid kurs mot første stolpe før han trakk seg tilbake mot den bakre. Så dyktig, han hadde alle triksene i boka.”
Syv minutter senere utlignet Sócrates etter et angrep så vakkert at det også fortjener sin helt egen beretning, men det eneste vi skal nøye oss med her og nå, er å si at den scoringen sto i sterk kontrast til Italias ledermål etter 25 minutters spill.
Da slo nemlig Toninho Cerezo, mannen Kåre Ingebrigtsen mente spilte i tøfler, en av karrièrens få feilpasninger, en tversoverpasning som selvsagt ble snappet opp av Paolo Rossi, som naturligvis befant seg akkurat der, milevis unna lagkameratene sine.
Han satte bare fart, han, og tre touch senere dundret ballen inn i nettet bak Waldir Peres.
Klinisk. Besluttsomt. Dødelig.
Falcão utlignet, men et kvarter før slutt var Rossi igjen på rett sted til rett tid. En tilsynelatende ufarlig corner havnet til slutt inne på femmeteren, og der sto selvsagt målsniken riktig plassert slik at han bare kunne dytte ballen over målstreken.
Akkurat i det øyeblikket gikk Paolo Rossi fra å være en utskjelt juksemaker til å bli en nasjonalhelt.
Det var fortsatt lang vei igjen til VM-troféet, men akkurat der og da, på Sarrià i Barcelona, ble Rossi han som egenhendig sendte tidenes kanskje beste brasilianske landslag ut av VM.
Samtidig visste alle én ting: Kunne Italia slå Brasil, kunne de slå alle.
Paolo Rossi reddet Italia
Mot Polen i semifinalen scoret han begge Italias mål fra totalt fem meters hold – ett med foten og ett med hodet, det siste på bakre stolpe. Naturligvis.
Mot Vest-Tyskland i finalen var han jaggu frempå igjen. Et kjapt frispark på tyskernes halvdel, et innlegg og hvem andre enn Paolo Rossi dukket opp på fem meters hold og nikket ballen i mål bak Toni Schumacher.
Resten sørget lagkompis Marco Tardelli og Alessandro Altobelli for.
Fra å være i en situasjon med to år uten tellende fotballkamper, var plutselig Paolo Rossi verdensmester, toppscorer og gullballvinner som VMs viktigste spiller. Senere det året stakk han av med Ballon d’Or-troféet også. Ja, i tillegg til å feire den allerede nevnte scudettoen med Juventus.
Slår du opp “rent bord” i ordboka, finner du Paolo Rossi og året 1982.
Paolo Rossi var ikke bare rett mann til rett tid på fotballbanen. Han var rett mann til rett tid for italienerne. På begynnelsen av 1980-tallet befant Italia seg midt i en svært urolig politisk situasjon som gradvis hadde utviklet seg til å minne aller mest om en borgerkrig.
Anni di piombo – Blyårene – ble perioden kalt, og besto av en konstant kamp mellom ytre venstre og ytre høyre fløy. Terrorangrep og rene henrettelser av offentlige personer var tilnærmet daglig kost.
Den aller mest kjente saken var da Aldo Moro, Italias statsminister ved to anledninger, ble kidnappet av kommunistfraksjonen Brigate Rosse i 1978 og drept etter 54 dager i fangenskap. Ja, og selvsagt da nynazistene i Nuclei Armati Rivoluzionari plasserte en bombe på togstasjonen i Bologna som tok livet av 85 uskyldige mennesker.
Italienerne gikk rundt i konstant frykt for neste angrep. Polariseringen var enorm. Italia var langt over randen av det totale politiske kaos.
Så kom Paolo Rossi og resten av Gli Azzurri på banen mot Brasil i Barcelona. De samlet en hel nasjon. Gav et helt folk muligheten til å se fremover. Med seieren mot storfavorittene viste de at alt var mulig.
“Seieren i Spania visket vekk all tristesse, vonde følelser og frykt,” sa Rossi. “For landet representerte det en slags frigjøring, en optimisme. Jeg vil si det var et unikt VM.”
For Rossi selv var 1982 året der han befant seg på toppen av karrièren. Kanskje var det en slags velsignelse at han hadde vært to år uten fotball og dermed uten belastning på knærne. Kanskje var det det som gjorde at han fant formen akkurat tidsnok til å bli en evig legende før pilen begynte å peke nedover.
Paolo Rossi var nemlig aldri den samme spilleren igjen. Kroniske plager med knærne gjorde at han var inn og ut av Juventus-laget. Han rakk å få med seg den tragiske triumfen på Heyselstadion i Brüssel i 1985 før han ble solgt til AC Milan. I 1987, etter en sesong for Hellas Verona, var karrièren over, 31 år gammel.
Han fikk Brasil til å gråte, som også ble tittelen selvbiografien hans. Nå, nesten 40 år senere, gråter også Italia i forbindelse med hans bortgang.
Paolo Rossi var akkurat den personen Italia trengte på et tidspunkt da et helt land var i ferd med å bikke over. Paolo Rossi reddet hele Italia.
Og alle italienere husker nøyaktig hvor de var da det skjedde.
Hvil i fred, Pablito.
