La Grande Inter var Helenio Herreras ubestridte mesterverk. Han tok den forhatte catenaccio-filosofien, gjorde den til sin egen og vil for alltid bli stående igjen som en av tidenes største trenere.
Det er sjeldent at en finale i en stor turnering representeres av to lag med fundamentalt ulik spillestil. Det hender iblant, som da Hellas på det som fortsatt må sies å være uforståelig vis vant EM-finalen mot Portugal i 2004.
Som regel er det likevel to lag med hver sin identitet, men som gjerne har hentet inspirasjon fra andre i en eller annen grad. Derfor er som regel de grunnleggende forskjellene mellom lagene i store finaler – i alle fall i dagens fotball – relativt små.
I etterkrigstiden var hele verden i forandring. Så også fotballen. Verdensmesterskapene på 1930-tallet, da alle lagene i utgangspunktet stilte opp i samme formasjon, fremsto nærmest som en fjern drøm. Fotballen ble mer progressiv og så hurtige endringer i både taktisk utvikling og filosofi.
Stadig flere beveget seg vekk fra den tradisjonelle pyramideformasjonen helt til ingen egentlig spilte den mer.
Da Gusztáv Sebes viste en hel verden at Ungarn plutselig hadde revolusjonert fotballen med sin “sosialistfotball” på midten av 1950-tallet, lå egentlig veien vidåpen for nye idéer. Brasil vant VM i 1958 og i 1962 med en leken, offensiv og dynamisk 4-2-4 formasjon, inspirert av nettopp ungarerne.
Det var denne formasjonen Jock Stein bestemte seg for å implementere i Celtic.
Den 25. mai 1967 kulminerte det med at klubben fra Glasgow, som utelukkende besto av spillere som var født i eller i umiddelbar nærhet til den skotske byen, skulle spille finale i Serievinnercupen.
Motstanden kunne knapt vært tøffere. På motsatt banehalvdel sto nemlig Inter, La Grande Inter, som hadde vunnet turneringen i 1964 og i 1965 og som dermed kom til kampen som storfavoritter.
Mannen som hadde tatt nerazzurri forbi erkerivalen AC Milan og opp på maktens tinder het Helenio Herrera. Og han sverget til en måte å spille på knapt kunne være mer ulik enn hans motstander. Filosofien fikk navnet catenaccio.
Sikkerhetslåsen.
Catenaccio i støpeskjeen
Herrera selv hevdet at det var han som fant opp catenaccio. Han hevdet sågar at han, på eget initiativ fra sin plass som spillende trener på venstrebacken for det lille franske laget Puteaux i 1945, ble verdens første libero (som på italiensk kan oversettes til “den frie”) da laget hans skulle forsvare en 1-0 ledelse.
“Vi vant, og da jeg senere ble trener tenkte jeg alltid på det,” sa Herrera.
Men at Herrera fant opp både catenaccio og liberorollen, er en sannhet med opptil flere modifikasjoner.
Allerede før 2. verdenskrig syslet sveitseren Karl Rappan med å flytte en mann fra angrepet ned i forsvaret. Idéen var å ha én markeringsstopper og én libero som skulle vokte rom. Oppgaven var enkel: Kom motstanderens spiss seg forbi, skulle liberoen sikre, takle og beine ballen unna.
Rappans eskapader var egentlig en uhyre tidlig prototype på 4-5-1 og ble kalt verrou – hengelåsen.
Filosofien fant også veien til Italia. I 1948 ledet Giuseppe Viani lille Salernitana opp fra Serie B med Rappans system. Han valgte derimot å ikke tenke så mye på det offensive, og laget rykket rett ned igjen uten å ha vunnet en eneste bortekamp.
Få sesonger senere adopterte Inter stilen også, som første storklubb i Italia. Trener Alfredo Foni sørget for at Inter vant scudettoen i 1953 og i 1954, men var ingen populær mann hos noen, selv ikke hos egne supportere.
Inter scoret nemlig ikke mål. I den første scudetto-sesongen endte de med 46 nettkjenninger på 34 kamper, et snitt på 1,35 mål per kamp. Juventus på andreplass scoret 73 ganger. Og sammenlignet man med Grande Torino-laget som herjet på slutten av 1940-tallet, var det nesten uhørt. Da Torino vant Serie A i 1947/48 bøttet de inn mål og stoppet ikke før de hadde scoret 125 ganger (riktignok på 40 kamper, men det ga likevel et snitt på over tre mål per kamp).
Men catenaccio var kommet for å bli. Nereo Rocco, ofte regnet som catenaccios virkelige gudfar, ledet lille Padova til en sensasjonell tredjeplass i Serie A i 1958 før han tok over AC Milan og ledet de til heder og ære med scudetto i 1962 og påfølgende triumf i Serievinnercupen.
Det er omtrent her Helenio Herrera tramper inn i den italienske fotballhistorien for alvor. I 1960 fikk han nemlig tilbud av oljemagnaten Angelo Moratti, Inters styreformann, om å ta Inter tilbake til toppen av calcio.
Det takket den da arbeidsledige Herrera pent ja til.
Immigranten
Helenio Herrera ble født i Tigre, nord for Buenos Aires i Argentina, mest sannsynlig i 1910. Passet hans sa riktignok 1916, men ifølge hans egen kone forfalsket han det for å “gi seg selv noen år ekstra”.
Foreldrene var immigranter fra Andalucía i Spania: Faren en snekker og en anarkist, moren en renholderske.
“Foreldrene mine var fattige, så de reiste til Argentina hvor jeg ble født,” sa Herrera til Simon Kuper i Football Against the Enemy. “Men de var fattige i Argentina også, så da jeg var fire flyttet vi til Marokko, som var fransk på den tiden.”
I Casablanca spilte han med arabere, jøder, franskmenn og spanjoler før han flyttet til Paris i slutten av tenårene “fordi,” forteller han Kuper, “jeg var en god fotballspiller.”
En kan argumentere for at Herrera i beste fall var en middels god fotballspiller, men trenertalent, det hadde han.
Det viste han først i Stade Français før han reiste til Spania. Her ledet han Real Valladolid før han vant to La Liga-titler med Atlético Madrid. Deretter gikk ferden videre til Málaga, Deportivo La Coruña og Sevilla før han tok et år i Portugal og Belenenses.
Så, i 1958 kom Barcelona på banen. De trengte en trener som kunne rive Real Madrid ned fra deres høye pidestall etter at de hadde vunnet La Liga fire av de fem siste sesongene og attpåtil gjort rent bord i den nye Serievinnercupen.
Det gjorde de naturligvis med Alfredo Di Stéfano på laget, argentineren som havnet i Madrid fremfor Barcelona av høyst diskutable årsaker, og som skulle bli høyt aktet av Herrera selv.
“Der Pelé spiller fiolin, er Di Stéfano hele orkesteret,” sa han.
Men Helenio Herrera hadde et solid utvalg spillere å velge mellom også han. Den sentrale midtbanen ble styrt av ballvirtuosen Luis Suárez, som skulle stikke av med Ballon d’Or i 1960.
Suárez fikk en relativt takknemlig jobb med å strø sine langpasninger, for på topp bøttet den ungarske trioen Zoltán Czibor, Sándor Kocsis og ikke minst László Kubala inn mål.
Offer for eget grep
Herrera innså at han arvet “en gruppe med ekstraordinære fotballspillere.” Likevel sørget han for å gjøre alt som sto i sin makt for at spillerne skulle prestere på topp – hele tiden.
“For mange trenere går i den fella at de begrenser sin rolle til et klapp på skulderen idet de skal ut på banen, eller holder en patriotisk tale, som, selv om den kanskje varmer hjertene til noen av spillerne, bare kjøler ned lagets muskler.”
Herrera holdt ingen patriotiske taler. I stedet samlet han spillerne sine i en sirkel før de gikk ut på banen. En ball ble kastet til hver og en mens han stirret de i øynene og spurte: “Hvordan skal vi spille? Hvordan skal vi vinne?” Når runden var gjennomført, skulle spillerne legge armene rundt hverandres skuldre og rope: “Vi skal vinne! Vi skal gjøre dette sammen!”
Herreras psykologiske krumspring ga umiddelbart resultater. I debutsesongen vant Barcelona både La Liga og Copa del Rey (Copa del Generalísimo på denne tiden), før han fulgte opp med å vinne ligaen nok en gang sesongen etter.
Det gjorde han uten catenaccio og libero. I stedet fikk han Barcelona til å spille offensiv og morsom fotball, noe også tallene fortalte: I 1958/59 scoret Barcelona 3,2 mål i snitt per kamp. Sesongen etter var tallet 2,86.
Problemet var bare at Herrera ikke tålte den utagerende livsstilen til lagets store stjerne, László Kubala.
Eksil-ungareren – som kom til Barcelona allerede i 1951 og som ble så populær at Barcelona-styret, ifølge legenden, bestemte seg for å bygge Camp Nou for å få plass til alle som ville se ham spille – både festet og drakk, og dukket enkelte ganger opp på trening i beruset tilstand.
Det gjorde asketen, perfeksjonisten og detaljisten Herrera rasende. Så rasende var han at stjernestatus fikk være stjernestatus: Tok ikke Kubala seg sammen, ville han bli satt ut av laget.
Men Kubala skjerpet seg ikke. Til slutt så ikke Herrera noen annen utvei enn å gjøre alvor av truslene. I semifinalen i Serievinnercupen mot erkerivalen Real Madrid i 1960, ble Kubala droppet til begge oppgjørene. Barcelona tapte 2-6 sammenlagt og Herrera ble angrepet av egne fans på spillerhotellet.
Like etter fikk han sparken.
Med ett var Helenio Herrera en av verdens mest ettertraktede trenere.
Skepsis mot Herreras metoder
I Milano satt Angelo Moratti, som hadde sparket et dusin trenere på fem sesonger. Blant dem var klubblegenden Giuseppe Meazza, som attpåtil klarte å få fyken to ganger på ett år.
Helenio Herrera lovte å bringe både stabilitet og titler tilbake til den sortblå delen av Milano, men ikke uten en pris. Han krevde en årslønn på svimlende 350 000 kroner, en større sum enn det mange av spillerne tjente.
Men Moratti, han bladde opp. Herrera kunne dermed gå i gang med å sette sammen laget med ett mål for øyet: Å ta tilbake hegemoniet i italiensk fotball.
Å si at Inter-spillerne strålte av lykke over å få Helenio Herrera som sjef, var nok en mild overdrivelse. Tidlig gjorde den nye sjefen det klart at det var i detaljene nøkkelen til suksess lå, og at han forventet at hver og enkelt fulgte hans regime til punkt og prikke.
“Da jeg kom til Inter,” fortalte han Simon Kuper, “var det en forferdelig stemning. Det var synlige bevis overalt på tidligere meritter, og joda, det var imponerende, det, men fortsatt langt tilbake i tid.”
Herrera var lite imponert over samholdet i laget og hvordan spillerne gikk hvert til sitt etter hver trening, knapt uten å veksle et ord med hverandre.
Mantraet hans ble “ett lag, én familie.”
Han innkalte til møte med spillernes koner, bare for å understreke viktigheten av både diett og nok søvn i tilfelle noen var i tvil om det.
Han informerte også – som første trener i historien – om at spillerne fra nå av skulle være samlet ved treningsanlegget i Appiano Gentile – en liten landsby drøyt 40 kilometer nord for Milano – til såkalt ritiro fra fredag kveld i forkant av kampene.
Under ritiroen skulle spillerne trene lett, spise, slappe av og ikke minst sove i ro og mak for å forberede seg best mulig til alle kamper, uavhengig av motstander. Å møte familie og venner var helt uaktuelt.
Tarcisio Burgnich, en av Inters forsvarsspillere, var ikke overentusiastisk for konseptet.
“Når vi først fikk litt tid for oss selv var det ingenting annet å gjøre enn å spille kort, så du endte gjerne opp med å ikke tenke på noe annet enn den kommende kampen.”
Ingen nåde
Herrera brukte psykologi for alt det var verdt. Han initierte lange turer i naturen med hele laget. Slik kunne han prate med spillerne sine, én etter én i ro og mak. Trengte noen en oppmuntring, ga ham de det.
For Herrera handlet det alltid om å fortelle spillerne sine akkurat hvor gode han syntes de var. Og han løy gjerne. Som da han, ifølge John Foot i boken Calcio, fortalte den relativt trege vingen Bicicli at han var bedre enn Garrincha.
Det var Bicicli så definitivt ikke, men Herrera hadde en plan.
Alt handlet om å skape et lag med den rette innstillingen. Et lag med vinnere. Taktikk og filosofi kan være uovervinnelig på papiret, men er i praksis null verdt uten den rette mentaliteten.
“Slåss eller vinne? Slåss og vinne!” var et av Herreras kamprop. I garderoben fikk han også hengt opp en plakett som sa: “Klasse + forberedelse. Atletisisme + intelligens = SCUDETTO.”
Han fortsatte med ballkastingsritualet fra tiden i Barcelona fordi “spillerne er nervøse, det er en stor kamp, det er mange tilskuere, men ballen: det er livet deres.”
Han fikk også spillerne til å begynne å klemme hverandre, som for å symbolisere at alle befant seg i samme båt. Alle skulle ha det samme målet: Å vinne.
Helenio Herrera skulle ha kontroll på alt, til og med spillernes privatliv. Han praktiserte streng disiplin, og alle som utfordret ham eller som ikke levde etter Herreras lover og regler, havnet i trøbbel. Det var ikke rom for individualisme på noe plan. Ingen skulle på noen som helst måte kjøre et sololøp så lenge Herrera var Inter-sjef.
Det fikk blant annet Antonio Angelillo, argentineren som satte scoringsrekord med 33 mål på like mange kamper i 1958/59 (en rekord som fortsatt står) og etter hvert klubbens kaptein, merke.
Etter at han møtte en sangerinne ved navn Attilia Tironi forsvant både form og fokus. Herrera var ikke nådig. Det til tross for at Angelillo var Milanos nest største helt, etter Madonnina-statuen på taket av Duomoen.
Målkongen ble solgt til Roma i 1961 og kom aldri opp på samme nivå igjen.
“Jeg har blitt beskyldt for å være en tyrann og komplett hensynsløs overfor spillerne mine,” sa Herrera ifølge Jonathan Wilson i Inverting the Pyramid, “men jeg implementerte bare ting som senere ble kopiert av alle klubber: hardt arbeid, perfeksjonisme, fysisk trening, dietter og tre dager med fokus foran hver kamp.”
Nesten sparken
Det som blir oppfattet som radikale endringer, spesielt i folks liv, blir sjeldent godt mottatt. Så var heller ikke tilfellet i Inter.
Men resultatene, de kom, om enn gradvis. I Herreras debutsesong i 1960/61 startet nerazzuri med å gruse Atalanta 5-1 i Bergamo. De fulgte opp med å slå Udinese 6-0 i den tredje serierunden før Vicenza ble feid av banen med 5-0 i den fjerde.
På våren ble det derimot bråstopp. 16. april 1961, etter fem kamper på rad uten seier, stilte Herrera med et juniorlag borte mot Juventus i protest mot det han mente var urettferdig behandling fra Det italienske fotballforbundet.
Inter tapte 1-9. Sesongen endte med en tredjeplass, men Inter fikk iallfall bedre behandling fra forbundet i tiden som skulle komme.
Den sommeren gikk Herrera til Moratti og spurte om han hadde mulighet til å bruke noen av oljemillionene sine på å hente en gammel kjenning fra Barcelona.
Da Moratti skjønte at Herrera mente den ferske Ballon d’Or-vinneren Luis Suárez, var han ikke vond å be og bladde opp rundt halvannen million norske kroner – verdensrekord på den tiden – for å hente spanjolen til Milano.
Inn kom også Gerry Hitchens fra Aston Villa, som til tross for at han ble klubbens toppscorer, nesten umiddelbart fant ut at Helenio Herreras regime så definitivt ikke passet ham. Da han forlot klubben til fordel for Torino året etter, beskrev han det “som å forlate hæren.”
I 1961/62 ble det andreplass i Serie A, bak Nereo Roccos AC Milan.
Angelo Moratti var ikke fornøyd. Han lurte lenge på om han skulle gi Herrera sparken, men bestemte seg til slutt for å gi ham én sjanse til.
Og pragmatikeren Herrera, han visste han måtte foreta seg noe. Han var desperat etter å lykkes.
Han var nødt til å moderere sin offensive filosofi. Laget slapp inn for mye mål. Men samtidig som han sørget for defensiv soliditet, måtte han også sørge for at Inter i de aller fleste tilfeller scoret minst ett mål mer enn motstanderen.
Løsningen var i utgangspunktet såre enkel og allerede utprøvd, men Herreras videreutvikling var såpass radikal at den skulle gjøre ham berømt.
“Jeg tok ut en midtbanespiller og satte ham til å sweepe bak stopperne,” sa Herrera. “Det frigjorde venstrebacken slik at han kunne angripe.”
La Grande Inter blir til
Og venstrebacken, det som i praksis ble en moderne vingback, var ingen hvem som helst. Det var nemlig tenåringen Giacinto Facchetti, som med sin fysikk og teknikk skulle bombe nedover Inters venstrekant i over et tiår og bli idolisert av både supportere og journalister.
Facchetti var egentlig en prototype på den første “totalfotballspilleren” som både kunne forsvare og angripe. Det beviste han i 1965/66-sesongen da han scoret 10 ligamål. Han skulle også bli belønnet med det italienske kapteinsbindet og 94 landskamper for Gli Azzurri.
Men Facchetti kunne ikke gjøre alt alene, selv om hans heltestatus kanskje tilsa det.
For å få den rette balansen, trengte Herrera en høyre vingback som kunne sitte noe dypere i banen og jobbe knallhardt, både offensivt og defensivt. Løsningen ble brasilianeren Jair, som ikke var noe defensivt unikum, men som trengte bakrom for å utfolde seg og derfor befant seg dypere i banen helt naturlig.
Selve liberorollen ble tildelt den gamle høyrebacken og det som skulle bli klubbens kaptein, Armando Picchi. Nettopp Picchi skulle bli en av Herreras viktigste spillere. Han var naturligvis en god forsvarsspiller, men han var også ballsikker.
Han ble i praksis en libero når laget ikke hadde ballen, og en dyptliggende playmaker med evnen til å strø pasninger – både korte og lange – med stor presisjon når laget vant ballen. Det var i sterk kontrast til tidligere liberoer, hvis instruksjoner var å beine ballen så langt vekk som overhodet mulig med en gang de fikk den, som regel bare for å bli satt under press igjen.
“Den defensive direktøren,” var kallenavnet Picchi fikk av den legendariske journalisten Gianni Brera. “Pasningene hans ble aldri slått på måfå. Han hadde et fantastisk overblikk.”
Picchi fikk beskyttelse av stopperne Tarcisio Burnich, bare kalt “Klippen”, og Aristide Guarneri, samt den hardtarbeidende midtbanemannen Gianfranco Bedin.
I den mer offensive playmakerrollen, med frihet til å slå de pasningene som passet ham, skulle Luis Suárez naturligvis finne seg til rette umiddelbart. Eksepsjonelle spillere gjør gjerne det. Foran seg hadde han indreløperne Mario Corso med den gudbenådede venstrefoten og ikke minst Sandro Mazzola, sønnen til Valentino Mazzola som omkom så tragisk i Superga-ulykken i 1949. I 1964 kom også Angelo Domenghini fra Atalanta og gjorde Inter-laget komplett.
Med nytt taktisk oppsett kunne Helenio Herrera implementere sin nye filosofi. Defensiv fotball, mente Herrera, handlet ikke nødvendigvis om å ligge og vente på motstanderen. Det handlet om å kontrollere de riktige rommene.
“Lag ledige rom. I fotball som i livet, som i malerier og som i musikk, ledige rom og stillhet er like viktig som de som blir fylt,” var et av Herreras mange mantraer.
Herrera hadde klare tanker og idéer rundt hvordan Inter skulle presse og ikke minst når. Tankene hans rundt det som i dag blir kalt for “pressfeller”, var revolusjonerende på begynnelsen av 1960-tallet.
Én ting var hvordan Inter forsvarte seg. Når de først vant ballen skulle det gå lynhurtig fremover etter bestemte mønstre.
“I angrep visste alle hva jeg ønsket meg. Vertikal fotball i høy hastighet, med ikke noe mer enn tre pasninger for å komme inn i motstanderens 16-meter. Taper man ballen når man spiller vertikalt, er det ikke noe problem. Taper du den når du spiller på tvers, må du betale med et baklengsmål.”
Fikseren
Det ble ikke så mange baklengsmål i 1962/63, kun 20 i tallet. Det var en ganske bemerkelsesverdig bedrift i seg selv, for det var en halvering av antallet fra to sesonger tidligere. Det ble faktisk ikke så mange mål fremover på banen heller, bare 56, men det holdt til å vinne scudettoen med fire poengs forsprang til Juventus.
Det holdt dermed også til å begi seg ut på europeisk eventyr i form av Serievinnercupen. Der så Inter seg aldri tilbake. Anført av en glitrende Sandro Mazzola, som ble turneringens toppscorer med syv mål, sto plutselig Herrera og hans lojale disipler i finalen på Praterstadion i Wien i mai 1964.
Det var riktignok ikke helt uten kontroverser, for det ble hvisket og tisket om en litt for vennlig hjemmedommer i det andre semifinaleoppgjøret mot Borussia Dortmund. Blant annet skulle Luis Suárez ha vært utvist etter å ha sparket ned en Dortmund-spiller, men den jugoslaviske dommer agerte ikke.
Senere skal dommeren, hvis navn var Branko Tešanić, ha innrømmet overfor en turist ved Adriaterhavskysten at han hadde mottatt penger fra Inter i forkant av kampen.
Ingenting har noensinne blitt offisielt bevist, men ifølge den britiske journalisten Brian Glanville hadde Inter en egen “fikser”, en ungarer ved navn Dezso Solti, som tok seg av den slags på oppdrag fra klubbsekretær Italo Allodi.
Men tilbake til den østerrikske hovedstaden og finalen i Serievinnercupen. Der var det naturligvis Herreras gamle erkerival Real Madrid som var motstander. Los Blancos hadde vunnet turneringen fem ganger siden starten drøyt åtte år tidligere og sto i sin sjuende finale.
Herreras instrukser var krystallklare. Alfredo Di Stéfano, Ferenc Puskás og Paco Gento skulle markeres knallhardt. Fremover på banen var det naturligvis hurtige omstillinger som gjaldt.
Real Madrid fant aldri rytmen, og Inter vant 3-1 etter to nye scoringer av Sandro Mazzola. Den siste et prakteksempel på Herreras nye fotballfilosofi. I september samme år vant de også Interkontinentalcupen mot argentinske Independiente.
Likevel fikk kritikerne stadig mer vann på mølla over Inters defensive og kyniske spillestil.
“Catenaccio har blitt kritisert fordi det har blitt brukt feil,” fortalte han Simon Kuper. “Trenerne som kritiserte meg brukte liberoer selv. Problemet var bare at de ikke tillot backene å angripe, de brukte det utelukkende som et defensivt system.”
Drama mot Liverpool
En av Herreras største kritikere var Liverpools legendariske trener Bill Shankly. Ikke utelukkende på grunn av Herreras filosofi – Shankly kritiserte sjeldent de som hadde en annen fotballfilosofi enn ham selv – men på grunn av en serie med hendelser som skjedde i mai 1965.
Inter var i gang med nok et europeisk eventyr i kraft av å være regjerende mester (Serie A-sesongen 1963/64 endte med at Bologna vant scudettoen etter playoff mot nettopp Inter).
Etter å ha slått ut Rangers på klassisk catenaccio-vis, var det nemlig Liverpool som var siste motstander før en eventuell ny finale – en finale som attpåtil skulle spilles på San Siro i Milano.
Laget fra Merseyside tok første stikk med 3-1 på Anfield, men da Shankly snakket med en italiensk journalist etter kampen på Anfield, ante han ugler i mosen. “Dere vil aldri få lov til å vinne returen,” var beskjeden.
Det gjorde de heller ikke.
Først satte Mario Corso et indirekte frispark rett i mål, uten at den spanske dommer José María Ortiz de Mendíbil gjorde tegn til å gjøre noe med akkurat dét. To minutter senere rappet Joaquín Peiró ballen fra Liverpool-keeper Tommy Lawrence idet han skulle sprette den i bakken for å sparke ut.
Peiró satt ballen i mål, og til tross for enorme protester fra Liverpool-spillerne ble målet stående.
Den siste spikeren i Liverpool-kista ble riktignok hamret inn på vakkert vis. Inter bestemte seg plutselig for å spille en direkte form for tiki-taka, og Giacinto Facchetti, som av en eller annen grunn befant seg helt oppe mellom Liverpools stoppere, kunne banke ballen i nettet fra 16 meters hold.
Shankly var rasende. Selv om han ikke kunne bevise noe der og da, var han innerst inne overbevist om at Inter hadde tatt seg videre på uredelig vis.
Han lot seg i tillegg prege av den voldsomme stemningen på San Siro, som med papir- og røykbomber ikke lignet noe av det de hadde i England. Den kyniske spillestilen til Helenio Herrera hadde han heller ikke noe særlig til overs for.
“Spør Facchetti om han nøt det,” sa Shankly til Brian Glanville ved flere anledninger. “De nøt det ikke. Ingen av Inter-spillerne gjorde det.”
Fra den dagen bar Bill Shankly nag til Helenio Herrera. Han var i skottens øyne en feig juksemaker som aldri kunne eller skulle tilgis.
Bedre ble det ikke da Glanville rullet opp en sak som blant annet påsto at den spanske dommeren fra oppgjøret på San Siro hadde mottatt penger fra Inter gjennom “fikseren” Solti. Skandalen var et faktum.
Men det skulle ikke gå så lang tid før Shankly fikk en slags revansje.
Doktor Herrera
For Inters del skulle igjen Herreras versjon av catenaccio vise seg å være det som egentlig trumfet alt av taktikker og formasjoner på midten av 1960-tallet. I finalen mot Benfica sørget Jair for at Inter tok ledelsen rett før pause, og det var egentlig det som var å skrive hjem om.
Eusébio, Benficas store stjerne, ble effektivt markert ut av kampen av Gianfranco Bedin, og bedre ble det ikke for portugisernes del da keeper Costa Pereira måtte ut med skade. Innbyttere var ikke lov, så Benfica måtte fullføre med en forsvarsspiller i mål og ni mann som skulle prøve å bryte ned Inters forsvarsmur.
Det klarte de ikke, og Helenio Herrera sto plutselig der med nok et europacuptrofé i hendene. Og nok en gang, i september samme år, slo de argentinske Independiente og vant Interkontinentalcupen også.
I 1965/66 tok Inter nok en scudetto – deres tredje siden Herrera kom til klubben – men det var et eller annet som ikke virket like solid som før. 70 scoringer – to i snitt per kamp – var mer enn de foregående sesongene, men bakover på banen var det antydninger til sprekker i den ellers så solide forsvarsmuren.
I Serievinnercupen ble det bråstopp i semifinalen mot Real Madrid med knappest mulig margin. Mange år senere innrømte den ungarske dommeren i returoppgjøret på San Siro, György Vadász, at også han hadde fått en henvendelse fra Dezso Solti.
Vadász lot seg derimot ikke pille på nesen og dømte – hvis vi skal tro rapportene – rettferdig.
Det var ikke bare rykter om angivelige kjøp av dommere som skulle svirre rundt Helenio Herrera. Han skal, ifølge enkelte, blant annet Sandro Mazzolas yngre bror Ferruccio, også ha eksperimentert med å gi spillerne piller.
Da enkelte spillere valgte å spytte de ut, valgte Herrera – igjen ifølge Ferruccio Mazzola – å løse de opp i spillernes kaffe. Av den grunn fikk treneren kallenavnet Il Caffe Herrera.
Herrera selv benektet naturligvis disse påstandene og sa at dersom noen av spillerne fikk piller, var det vanlig aspirin, men ryktene forsvant aldri helt. Noen av kritikerne mente det beviste at Herrera var villig til å gjøre hva som helst for å vinne.
Mental slitasje
At Herrera var villig til å gå langt for å vinne vet vi allerede. I 1966/67-sesongen så det lenge ut til at La Grande Inter skulle ta sin fjerde scudetto og sin tredje Serievinnercup. Så, på våren gikk det meste galt. Før den siste og avgjørende ligakampen mot Mantova sto Inter med fem kamper på rad uten seier.
Og før den skulle laget spille nok en finale i Serievinnercupen.
Dit kom de gjennom en omkamp mot CSKA fra Sofia i semifinalen. Omkampen ble beleilig nok spilt på Renato Dall’Ara i Bologna mot at CSKA fikk en andel av billettinntektene. Inter vant 1-0 og kunne dermed gjøre seg klare for sin tredje finale på fire sesonger – inneklemt mellom de helt avgjørende Serie A-kampene mot Fiorentina og allerede nevnte Mantova.
Helenio Herrera hadde som vanlig planlagt alt ned til minste detalj. Hele laget ble stuet inn på et hotell en halvtimes kjøretur unna Lisboa, og som vanlig hadde Inter reservert hele stedet.
“Det var ingen der, bortsett fra spillerne og trenerne,” sa Tarcisio Burgnich ifølge Jonathan Wilson. “Selv klubbens ledere bodde et annet sted.”
I tre dager skulle Inter-spillerne befinne seg i fullstendig isolasjon fra omverdenen. De var riktignok vant til ritiro-konseptet, men nå bikket det over til å bli kontraproduktivt. Med mye tid til å tenke, kjente spillerne det enorme presset sive inn i hver celle i kroppen. Flere av spillerne benyttet nettene til å kaste opp.
“Ingen av oss fikk sove. Alt vi gjorde var å tenke på den forestående kampen og på Celtics spillere,” sa Burgnich.
Da kampdagen endelig kom, var Inter-spillerne mentalt utslitte. Bedre ble det ikke av at deres spanske talisman, Luis Suárez, ble skadet mot Fiorentina få dager før og måtte se kampen fra tribunen. Det måtte også Jair. Sandro Mazzola var langt unna toppformen på grunn av sykdom.
Løvene fra Lisboa
Celtic-spillerne hadde derimot ladet opp på en helt annen måte og var fulle av energi. På Éstadio Nacional i Lisboa den 25. mai 1967 valset de regelrett over et Inter-lag som hadde fått alvorlige sprekker i konstruksjonen.
Sandro Mazzola sendte riktignok Inter i ledelsen tidlig, men da Stevie Chalmers på ekte hockey-vis styrte Bobby Murdochs skudd i nettet seks minutter før full tid og sikret “Løvene fra Lisboa” seieren, var det unison enighet om at det var fullt fortjent.
Celtic hadde med sin offensive 4-2-4 formasjon herjet med italienerne gjennom samfulle 90 minutter. De to spissene, Stevie Chalmers og Willie Wallace trakk dypt i banen for å lokke Inter-forsvarerne ut av posisjon. På kantene trakk både Jimmy Johnstone og Bobby Lennox inn i banen for å skape overtall sentralt, samtidig som de skapte rom for backene Jim Craig og Tommy Gemmell på utsiden.
Helenio Herrera hadde ingen motgrep. Inter-spillerne hadde ingen andre verktøy i verktøykassa enn å spille så fysisk som overhodet mulig for deretter å slå langt fremover hver gang de fikk låne ballen.
Dermed kunne Celtic angripe på nytt, i bølge på bølge.
En hel fotballverden kunne både se, høre og etter hvert lese i avisene at dynamisk angrepsfotball faktisk var i stand til å overvinne den stadig mer forhatte catenaccio-stilen.
“Allerede etter et kvarter visste vi at vi ikke klarte å holde de unna,” sa Tarcisio Burgnich. “De var først på enhver ball; de kjørte over oss. De var et mirakel at vi hadde 1-0 til pause.”
I pausen var det laber stemning i Inter-garderoben.
“Vi så på hverandre og visste at vi var fortapt,” sa Burgnich.
Og fortapt var de. Celtic vant 2-1. Hadde det ikke vært for Inter-keeper Giuliano Sarti kunne resultatet vært vesentlig styggere. De fleste var enige om at Celtics modige innsats var en enorm seier for fotballen.
“Fotballreportere fra hele Europa var samstemte,” skrev Glasgow Herald, som naturligvis hadde en reporter på plass i Lisboa. “De [Inter] var et ampert og temperamentsfullt lag, en skam for sitt land.”
Den Torino-baserte avisen La Stampa var enige: “Dette var ikke det “ekte” Inter,” skrev de. Reporteren fulgte opp med å skrive at: “Det vi hører fra italienske journalister er at en epoke er over. Det er ikke mulig å sende laget vårt utenlands utelukkende basert på forsvaret og totalt blottet for angripere.”
I Milano var stemningen naturlig nok ikke på topp. Et ikke navngitt klubbmedlem uttalte til La Stampa at “Catenaccio ødelegger fotballen” og at “klubbledelsen bør vurdere Herreras posisjon.”
Det var også frustrasjon over at Herrera ikke hadde spart flere av nøkkelspillerne mot Fiorentina fire dager før finalen i Lisboa.
Til og med Bill Shankly, som hadde vokst opp i nærheten av Glasgow, fikk sin revansje. Storfornøyd med sin landsmanns triumf uttalte han at Jock Stein nå var udødelig. I tillegg instruerte han to Celtic-trenere til å plage Herrera på banketten etter kampen, en ordre de også fulgte.
Slutten for La Grande Inter
Noe raste rundt Helenio Herrera i Lisboa denne maidagen i 1967. En uke senere tapte Inter det viktige bortemøtet mot Mantova også. Juventus kunne dermed ta scudettoen på målstreken.
La Grande Inter var nedkjempet.
Helenio Herrera viste ingen tegn til selvkritikk. Han la i stedet skylda på forsvarsspillerne sine. Det resulterte i at Aristide Guarneri ble solgt til Bologna. Armando Picchi, liberoen, kapteinen og en av nøklene til Herreras suksess, ble solgt til Varese.
“Når ting går bra er det på grunn av Herreras briljante planlegging,” sa Picchi. “Når ting går dårlig er det alltid spillernes feil.”
Sesongen etter endte Inter på femteplass i Serie A. Det var den siste spikeren i kista for den argentinske trenerlegenden. Han fikk sparken, men det tok ikke lang tid før han ble verdens best betalte trener i Roma med en årslønn på over en million norske kroner.
Her gjorde han seg upopulær umiddelbart ved å si at Roma hadde vunnet sin hittil eneste scudetto i 1942 “fordi Mussolini var manager”.
Det var Herrera i et nøtteskall. Eksentrisk og kontroversiell, knallhard og direkte. Han var utvilsomt en av verdens beste trenere, både da og i retrospekt. Han vant La Liga to ganger med Atlético Madrid. Han tok tilbake tronen i Spania med Barcelona på første forsøk – som lovet, og det med offensiv og severdig fotball.
I Inter hadde han andre forutsetninger og andre motstandere. Han var nødt til å endre seg. Han innførte libero og en mer defensiv fotball for å gjøre det som krevdes av ham, nemlig å vinne.
Det er dermed lett å trekke paralleller til det José Mourinho gjorde som Inter-trener i 2010. Anti-fotballen hans mot Barcelona funket, og Mourinho ble hyllet som et geni.
“De [Herrera og Mourinho] har samme karakter,” sa daværende klubbdirektør i Inter, Massimo Moratti, Angelo Morattis sønn. “De er hardtarbeidende, profesjonelle, modige og karismatiske.”
Akkurat som Herrera har også Mourinho gått ut på dato. Slik er fotballen. Den endrer seg fra dag til dag og ender egentlig opp med å gå i sykluser.
Kanskje kommer catenaccio tilbake. Det gjør ikke Helenio Herrera, men han vil likevel alltid bli stående som en av tidenes beste og mest innflytelsesrike trenere.
