På begynnelsen av 1990-tallet plukket en ung generasjon tsjekkiske fotballspillere opp hansken for å gjøre stas på sin splitter nye nasjon.
Da de 16 278 tilskuerne trasket gjennom stadionportene på Všešportový areál i Košice den 23. september 1992, kunne de umulig vite at de skulle bli vitner til en historisk begivenhet.
Kampen i seg selv var ikke akkurat innhyllet i historisk sus og dus; 4-0 mot Færøyene var ikke ett mål for lite for en nasjon med to VM-finaler og ett EM-gull på samvittigheten.
Nei, det som skulle gå opp for de noen måneder senere, var at de hadde blitt vitner til Tsjekkoslovakias siste triumf på fotballbanen noensinne.
Drøye tre måneder senere, den 1. januar 1993, tre kamper ut i kvalifiseringen til VM i USA, ble nemlig Tsjekkoslovakia splittet i to separate land: Tsjekkia og Slovakia.
Enkelt og greit.
Splittelsen var en direkte konsekvens av den halvannen måned lange Fløyelsrevolusjonen i november 1989, kun åtte dager etter Berlinmurens fall, et relativt fredelig opprør med én klar beskjed:
Nå var det definitivt på tide å få en slutt på den hersens kommunismen og innføre demokrati i stedet.
Som sagt så gjort. Etter nesten to uker med protester, streik og massivt press fra en opprørsgruppe som tiltrakk seg stadig flere tilhengere, så ikke kommunistene noen annen råd enn å si fra seg makten.
Václav Havel, som for øvrig ble satt i fengsel den natten da Fløyelsrevolusjonen brøt ut, vant det første frie valget i Tsjekkoslovakia på 44 år og ble landets siste president.
Og selv om en folkeavstemning holdt i september 1992 viste at kun 37% av slovakene og 36% av tsjekkerne ønsket å gå fra hverandre, var det krefter i Det slovakiske nasjonalistpartiet som presset på for en egen, suveren stat.
I løpet av senhøsten 1992 ble de to partene endelig enige, og første nyttårsdag 1993 var det altså gjort. Én nasjon var blitt til to.
En måned senere ble like godt Václav Havel Tsjekkias første president også.
Forbundskrøll
For idretten, og særlig fotballen, fikk splittelsen naturlig nok konsekvenser.
Det tsjekkoslovakiske fotballforbundet, som ble stiftet så langt tilbake som i 1901, kunne ikke hete Det tsjekkoslovakiske fotballforbundet lenger.
I stedet gikk de tilbake til røttene. Det nye navnet ble til slutt Det böhmen-moraviske fotballforbund, oppkalt etter de historiske kongedømmene i Sentral-Europa som ble en del av den enorme sammenslåingen som til slutt utgjorde nettopp Tsjekkoslovakia i kjølvannet av 1. verdenskrig.
Navnet hadde de til 2011, da de døpte seg selv på nytt, til det noe mindre pretensiøse Det tsjekkiske fotballforbund.
Slovakia, på sin side, måtte børste støvet av sitt eget forbund.
Det ble stiftet i 1938, kun måneder før Den første slovakiske republikk frigjorde seg fra Tsjekkoslovakia og ble en nazistisk utpost. Da de på nytt ble slukt av Tsjekkoslovakia i 1969 og ble en sovjetisk satellitt, var det ikke noe stort behov for et eget forbund lenger.
Inntil 1993, altså.
Både FIFA og UEFA må ha klødd seg i hodet, for hva gjør man egentlig med en VM-kvalifisering der en av deltakerne ikke finnes lenger, men har delt seg i to separate nasjoner og i to separate fotballforbund?
Minst mulig.
Da Kypros skulle være vertskap for Tsjekkoslovakia i Limassol den 24. mars 1993, var det ikke lenger Tsjekkoslovakia som var motstander, det var RCS – Reprezentace Čechů a Slováků – eller Representasjonen av tsjekkere og slovaker.
Kampen endte 1-1 og var strengt tatt ingenting å skrive hjem om.
Det som derimot skal og bør legges merke til, var en annen kvalifiseringskamp som ble spilt på samme middelhavsøy dagen i forveien. Også her møttes kyprioter, tsjekkere og slovaker – dog var alle rundt 20 år gamle, og de skulle forsøke å kvalifisere seg til EM for U21 året etter.
Det sammensatte tsjekkisk-slovakiske laget vant 2-0. I lagoppstillingen fant man Pavel Nedvěd, Karel Poborský og Vladimír Šmicer. På benken satt Tomáš Řepka og navnebror Tomáš Galásek – alle fra relativt små byer og tettsteder i det som nå het Den tsjekkiske republikk.
19 år gamle Patrik Berger fra Praha skulle også ha vært der, hadde det ikke vært for at han var så god at han fikk sin landslagsdebut for A-laget dagen før.
U21-laget, som etter hvert også fikk med seg Jan Koller og purunge Tomáš Ujfaluši, kvalifiserte seg til EM, men måtte bite i gresset mot et knallsterkt italiensk lag over to oppgjør i kvartfinalen.
For A-laget ble det ikke noe VM-sluttspill.
Uavgjort mot Belgia i siste og avgjørende kamp i november 1993 førte til at tsjekkerne og slovakene måtte bli hjemme i sine nye, respektive land og si “takk for følget – fra nå av er vi motstandere.”
Dramaet i EM-kvalifiseringen
Kanskje var det en slags skjebnens ironi, for tsjekkernes første landslagssjef ble en slovak.
Dušan Uhrin, som var et bortetap for Dinamo Kiev unna å ta Sparta Praha til finalen i Serievinnercupen i 1992 på Barcelonas bekostning, og som ble kåret til årets trener i Tsjekkoslovakia to år på rad, ble den utvalgte.
Uhrin kunne skride til verket med en stamme som besto av høyst rutinerte spillere – mange av de hadde erfaring fra VM i Italia i 1990 – samt en gyllen generasjon med sultne unggutter som bare ventet på muligheten til å vise seg frem. Målet var å bli solgt til en av Europas toppklubber.
Det var nemlig mulig nå: Regelen om å ikke kunne flytte utenlands før fylte 30 forsvant i det kommunistiske dragsuget.
Det betød at stopperen Miroslav Kadlec og målgarantisten Pavel Kuka kunne reise til Kaiserslautern, der de attpåtil ble tyske seriemestere; Jiří Němec og Radoslav Látal dro til Gelsenkirchen og ble Schalke-spillere, og etter hvert UEFA-cupmestere; kaptein Václav Němeček dro til Toulouse og etter hvert til Servette; Tomáš Skuhravý dro til Genoa; Luboš Kubík endte i Nürnberg etter opphold i Fiorentina og Metz, mens Pavel Srníček ble en smått legendarisk målvakt oppe i Newcastle (hvil i fred, forresten).
Og resten, de ble stort sett igjen i en av de to Praha-klubbene Slavia eller Sparta.
Da tsjekkerne reiste til Istanbul i februar 1994 for å spille Tsjekkias første landskamp noensinne, en treningskamp mot Tyrkia, var det knyttet stor spenning – i alle fall i hjemlandet – rundt hva deres splitter nye landslag kunne få til.
Uhrin kunne nesten velge og vrake blant erfarne bautaer med erfaring fra topp europeiske klubber, en gjeng lovende spillere som kjente hverandre godt fra den tsjekkiske ligaen, samt en 21 år gammel blond virvelvind ute på høyrekanten som skulle vise seg å være et talent helt utenom det vanlige, nemlig Karel Poborský.
Debuten kunne ikke gått bedre, for tsjekkerne vant 4-1.
I 3-1 seieren mot Irland i juni, debuterte nok en 21 år gammel blond virvelvind for tsjekkerne. Han skulle bli en av sin generasjons aller beste spillere og selve symbolet på det nye Tsjekkia inntil han takket for seg i 2006.
Navnet hans var naturligvis Pavel Nedvěd.
Tsjekkernes første mulighet til å kvalifisere seg til en stor internasjonal turnering som ny, selvstendig nasjon startet allerede i september 1994. Snaut to år senere skulle, ifølge engelskmennene, fotballen endelig komme hjem.
Den festen hadde tsjekkerne svært lyst til å være med på.
Det var derimot ingen selvfølge at de skulle ta seg til fotballøya helt uten videre. I kvalifiseringen ventet nemlig to tøffe oppgjør mot Nederland og ikke minst mot Norge, som så sent som den 19. april det året lå som nummer tre på FIFA-rankingen.
Da tsjekkerne tok turen til Ullevaal stadion den 16. august 1995, halvveis ut i kvalifiseringen, lå Norge åtte poeng foran både tsjekkerne, som kom fra et ydmykende 0-1 tap for Luxembourg, og Nederland.
Det var dermed noe helt sjokkerende som måtte skje dersom Norge ikke skulle ta seg direkte til EM. Tsjekkia og Nederland måtte nøye seg med å kjempe om den viktige andreplassen, som ville sikre play-off.
Trodde alle.
Henning Berg kranglet Norge – oppskriftsmessig, skal vi si det – i ledelsen etter en halvtimes spill. I andre omgang gikk Jostein Flo karakteristisk til værs og nikket ballen i stolpen. Hadde den gått inn, er det langt ifra sikkert at denne historien hadde vært skrevet.
For fem minutter før slutt stanget midtstopper Jan Suchopárek ballen i mål med en slik kraft at hadde det ikke vært nett der, hadde den havnet i Oslofjorden.
“Jeg husker spesielt dét målet. Det er sånn som sitter i ennå,” sa daværende landslagssjef Egil Olsen til VG i 2011.
Det var likevel Norge som befant seg likevel i pole position. Tsjekkia måtte slå våre staute krigere, som ikke hadde tapt en kvalifiseringskamp siden 1991, på hjemmebane for å ha en mulighet til EM-sluttspill.
Returoppgjøret ble spilt på Letná stadion, i Sparta Prahas hule, foran 20 000 tilskuere to uker senere i et lurveleven som for den uinnvidde fikk det til å høres ut som om det var 60 000 mennesker innenfor stadionportene.
Om Kurt Röthlisberger, den erfarne sveitsiske dommer, lot seg prege av det, vites ikke. Sannheten er likevel at han benyttet første anledning til å gi Pavel Kuka et svært tvilsomt straffespark før 10 minutter var spilt.
Tomáš Skuhravý, Genoa-ikonet, var sikkerheten selv.
Etter det hadde ikke Norge en sjanse. Rettere sagt ga ikke Röthlisberger Norge en sjanse. Senere kom det frem at VM-dommeren fra 1994 hadde krevd 60 000 dollar for å hjelpe til med å fikse en Champions League kamp i 1996.
Om han hadde fått en pen bunke med tsjekkiske koruna (ja, det er myntenheten de bruker i Tsjekkia) i lomma før denne kampen, er derimot uvisst.
Da Radek Drulák sikret tsjekkisk seier tre minutter før full tid, var uansett situasjonen i kvalifiseringsgruppe fem plutselig snudd.
En måned senere slo tsjekkerne Hviterussland 2-0 i Minsk. På kvalifiseringens siste dag, den 15. november 1995, gikk alt Tsjekkias vei. Dušan Uhrins gutter fikk hevn mot Luxembourg, og i Rotterdam vant Nederland til slutt 3-0 mot “Drillos”.
Tsjekkia var klare for sin første store turnering, og det på første forsøk.
Treningskampen på Irongate
Kanskje lå det noe i den tsjekkiske luften som skulle gi hint om hva som skulle komme. Da kalenderen bikket over til 1996, hadde Karel Poborský sendt Slavia Praha videre til kvartfinalen i UEFA-cupen med sin scoring i første ekstraomgang borte mot Lens.
Vidunderbarnet nøyde seg riktignok ikke med det. I første kvartfinalekamp mot Roma skrudde han like godt inn et frispark fra langt ute på venstrekanten, og var sterkt delaktig i at tsjekkerne vant 2-0.
I returen i Den evige stad så det lenge stygt ut, og styggere ble det da Francesco Moriero økte til 3-0 i første ekstraomgang, men Jiří Vávra sikret avansement til semifinalen da han reduserte fire minutter senere.
Der ble Bordeaux, med blant andre Bixente Lizarazu, Zinédine Zidane og Christophe Dugarry, for sterke. Likevel hadde Slavia Praha fått en hel fotballverden til å klø seg i hodet og spørre “hvor i all verden kom de fra?”
Da Tsjekkias EM-tropp ble tatt ut noen uker senere, var det ikke så rart at fem spilte i nettopp Slavia: Jan Suchopárek; Radek Bejbl; Pavel Novotný; Vladimír Šmicer; og naturligvis Karel Poborský.
Fire kom fra byrivalen Sparta, som også hadde tatt seg videre i UEFA-cupen, men som til slutt måtte se seg slått av AC Milan i tredje runde: Målvakt Petr Kouba; Michal Horňák; Martin Frýdek; og selvfølgelig Pavel Nedvěd.
Resten av troppen som skulle utgjøre stammen i det tsjekkiske laget, var tidligere Bundesliga-mester med Kaiserslautern, Miroslav Kadlec; Kadlec’ lagkamerat Pavel Kuka; Radoslav Látal; Jiří Němec; kaptein Václav Němeček; og sylfersk Bundesliga-mester med Borussia Dortmund, Patrik Berger.
Etter den siste treningskampen mot Sveits i Basel i begynnelsen av juni, reiste den tsjekkiske gjengen opp til Preston, til det som skulle være basen deres inntil det alle trodde skulle bli deres snarlige hjemreise.
I gruppe C ventet nemlig Tyskland, Italia og en nasjon som på mange måter delte en lik forhistorie som tsjekkerne selv, nemlig Russland.
“Vi hadde en følelse av at konkurrentene ikke tok oss alvorlig. Vi var bare glade for å være der,” sa Karel Poborský. “Noen av gutta gadd ikke engang å pakke ut.”
Tsjekkerne trente på Irongate, noe som mest av alt høres ut som noe tatt rett ut fra Game of Thrones, men som var hjemmebanen til Bamber Bridge Football Club, trygt plassert på syvende nivå i det engelske ligasystemet.
Og da Preston North End av en eller annen grunn takket nei til å møte tsjekkerne i deres aller siste oppkjøringskamp før Tyskland ventet på Old Trafford tre dager senere, fikk Russ Rigby, Bamber Bridges altmuligmann, en telefon.
“Jeg klippet gresset da jeg ble bedt om å svare på en telefonsamtale på hotellet rett ved,” sa han til BBC i 2015. “Det var hotellsjefen. Han lurte på om vi var interesserte i å spille mot Tsjekka i en oppvarmingskamp foran EM.”
Det var Bamber Bridge så definitivt. Det de kanskje ikke forutså, var at interessen i Tsjekkia var så stor at de måtte hive seg rundt i en alvorlig fart.
“Kampen ble vist direkte på tv, og alle de tsjekkiske avisene var der,” sa Rigby.
Han måtte til og med legge ny gressmatte.
“Den var ikke perfekt, men den dugde. Den tsjekkiske treneren snakket ikke engelsk, men via en tolk sa han at den var bra nok.”
Av sponsormessige årsaker måtte de bygge en midlertidig tribune. Den ble i all hovedsak en eneste stor bar, for en av tsjekkernes hovedsponsor var et ølbryggeri.
Det ble naturligvis publikumsrekord på Irongate – 2 300 tilskuere, en rekord som fortsatt står – mange av de kvinner, som ville se den hårfagre Patrik Berger på så nært hold som mulig.
Tsjekkerne vant til slutt 9-1.
“Vi ble bedt om å ta det pent. Den tsjekkiske treneren ville ikke ha noen skader,” sa Rigby, sannsynligvis med en viss ironi.
EMs beste kamp på Anfield
Da Tyskland sto på motsatt banehalvdel i Manchester den 9. juni 1996, var det dermed et skadefritt tsjekkisk lag, full av pågangsmot og optimisme som kunne hive seg uti sin første turnering som selvstendig nasjon.
“Det var ingen som forventet noe av oss,” sa Karel Poborský til The Guardian nylig. “Vi var utfordreren. Vi kunne bare overraske.”
Men å overraske klarte de ikke mot nabolandet i vest. Tsjekkias 4-4-2 formasjon fungerte mildt sagt dårlig og tsjekkerne tapte 0-2. Poborský utrettet null og niks i en uvant spissrolle, og ble tatt av til pause.
Det ulmet allerede i den tsjekkiske troppen. Patrik Berger, som hadde spilt nesten samtlige minutter siden han debuterte på A-laget, var sur og truet med å reise hjem. Han likte ikke å bli plassert på benken til fordel for Martin Frýdek.
Berger og trener Uhrin hadde nemlig vidt forskjellige meninger om ballvirtuosens rolle i det tsjekkiske laget.
Berger selv ville ha en fri rolle sentralt i banen, uten defensivt ansvar. Det var slik han var; en som likte å gjøre analyser av hvor han kunne finne rom når laget ikke hadde ballen fremfor å halse hjem på blytunge defensivt løp.
Uhrin ville på sin side ikke ha noe av Bergers analyser; han trengte ham ute på venstrekanten, og han trengte hans defensive bidrag.
“Patrik er en bohem, han trenger friheten,” sa Bergers tidligere U21-trener, Ivan Kopecký. “Disse spillerne er problematiske for trenerne, men det er de som avgjør kamper.”
Etter kampen mot Tyskland, mens resten av tsjekkerne trente i en park i nærheten av hotellet, måtte Uhrin og Berger ta en alvorsprat i skyggen av noen trær i hotellets hage.
Der satt de lenge.
“Det ble skrevet mer enn hva som faktisk var sant,” sa Uhrin. “Det var ikke noe ondt blod mellom oss.” (Det var det, faktisk, for senere skulle Berger boikotte det tsjekkiske landslaget frem til Uhrin fikk sparken).
Nøyaktig hva de ble enige om, vet ingen, men mot forhåndsfavoritten Italia var i alle fall Berger tilbake i startoppstillingen.
Der fikk han se at Karel Poborský, tilbake i favorittposisjonen ute på høyrekanten, slo innlegget som gjorde at Pavel Nedvěd plutselig var alene med Angelo Peruzzi. Han kunne dermed score sitt første landslagsmål før fem minutter var spilt.
Enrico Chiesa utlignet for Azzurri før Luigi Apolloni fikk sitt andre gule kort etter en halvtime. Arrivederci til ham, og det tsjekkiske bordet var dekket med duk og levende lys.
Fem minutter senere takket Radek Bejbl for invitasjonen ved å utnytte tellefeilen i det italienske forsvaret. Han bredsidet Pavel Kukas innlegg i mål – og flere nettkjenninger ble det ikke, til tross for et voldsomt italiensk press.
Oppkomlingene fra Tsjekkia hadde slått den regjerende VM-finalisten.
Det var et fotballsjokk.
Foran siste og avgjørende kamp mot Russland, var kampen om andreplassen i gruppa, bak Tyskland, vidåpen.
Likevel var forutsetningene enkle: Tsjekkia måtte ikke gjøre det dårligere enn italienerne, for Uhrins gutter hadde Italia på innbyrdes oppgjør.
Det var Italia mot Tyskland som ble prioritert blant TV-kanalene. I en tid uten internett var det vanskelig for en hel fotballverden å vite hva de gikk glipp av.
Et halvfullt Anfield fikk nemlig se en høydramatisk kamp, omtrent uten sidestykke.
Jan Suchopárek stanget tsjekkerne i ledelsen etter fem minutter før Pavel Kuka doblet ledelsen med en scoring som ville fått “Drillo” til å måpe:
Frisparket på egen halvdel ble slått kort til Jiří Němec, som bare dundret til med en 60-meterspasning, rett på pannebrasken til Kaiserslautern-spissen som kunne styre ballen elegant bort i hjørnet bak en utspilt Stanislav Tsjertsjesov.
Under normale omstendigheter ville tsjekkerne ha ledet 5-0 til pause. Både Michal Horňák og Karel Poborský hadde hver sin ball i tverrliggeren før Patrik Berger smalt ballen i stanga på et frispark fra 30 meter rett før hvilen.
Hva enn Oleg Romantsev sa i pausen må det ha virket, for Aleksandr Mostovoi og Omari Tetradze utlignet ledelsen før andre omgang var 10 minutter gammel.
På Old Trafford sto det 0-0 mellom Tyskland og Italia. Tsjekkia var fortsatt videre.
Poborský smalt like godt enda et skudd i stanga, han, før Vladimir Beschastnykh fyrte av en vaskeekte russisk atomrakett fem minutter før slutt, limte ballen i krysset fra 30 meter og sendte russerne opp i ledelsen.
Fortsatt 0-0 på Old Trafford. Tsjekkia var ute.
Det var en ellevill kamp i Liverpool. Fire minutter før full tid kom tre russere alene gjennom, men tre russere er åpenbart minst én for mye, for de surret det hele til og skuddet til Vladimir Radimov endte utenfor.
Så, to minutter før slutt åpnet det seg av en eller annen grunn rom i det russiske forsvaret. Gjennombruddspasningen var perfekt og Vladimir Šmicer, som hadde kommet inn for Pavel Kuka, plasserte ballen nede i det venstre hjørnet, gjennom beina på to russere.
0-0 på Old Trafford. Tsjekkia var videre. Italia var ute.
Det eneste skåret i gleden var at Pavel Nedvěd i all hurlumheien hadde pådratt seg et gult kort og måtte stå over kvartfinalen mot Portugal.
EM-historiens vakreste
Tsjekkias dramatiske oppgjør mot Russland til tross; EM i 1996 var på langt nær turneringen som tilfredsstilte tilhengerne av offensiv, målrik fotball.
Innføringen av “golden goal” – den fullstendig idiotiske amerikanske oppfinnelsen – gjorde i tillegg at ekstraomgangene ble en stillingskrig der frykten for å tape ble for stor.
Kvartfinalen mellom Spania og England endte 0-0 og måtte avgjøres på staffer. Det samme måtte kampen mellom Frankrike og Nederland. Tyskland gjorde som de alltid gjorde; de vant til slutt. Denne gangen 2-1 mot Kroatia.
Den siste kvartfinalen inneholdt nesten i overkant mye talent. Det tsjekkiske laget kjenner vi jo godt etter hvert, men portugiserne hadde sine diamanter de også: På motsatt banehalvdel på Villa Park i Birmingham ventet nemlig 24 år gamle Rui Costa, 23 år gamle Luis Figo og 25 år gamle Paulo Sousa.
I de bakre rekker styrte Fernando Couto skuta med kyndig hånd, og bak seg hadde han kapteinen Vítor Baía.
Det var med andre ord ikke så rart at tsjekkerne gikk defensivt til verks. Her var det kontringer som gjaldt.
Portugiserne presset og presset, men i det 53. spilleminutt var det fortsatt målløst. Da skulle Karel Poborský, som hadde vært helt usynlig gjennom hele kampen, presentere seg for alvor.
Det gjorde han midt på Portugals halvdel, der han hadde trukket inn sentralt for å i alle få lov til å være nær ballen.
Og ball fikk han.
Problemet var at han nesten umiddelbart ble omringet av fire portugisere, og det hele så ut som en klassisk situasjon som bare skulle renne ut i sanden med et brudd imot, et innkast eller en støttepasning.
Men Poborský, han så en åpning absolutt ingen andre så, tråklet seg gjennom, både ved hjelp av dyktighet og en god porsjon flaks, og fra 16-meteren, med tre portugisere halsende etter og en fjerde på vei inn fra høyre, maktet han likevel å legge merke til at Vítor Baía befant seg på halvdistanse.
Det som så skjer, er pur fotballmagi. Mest av alt ser det ut som om Poborský bare skuffer ballen høyt, høyt opp i lufta. Ikke er det en chip og ikke er det en lobb. Det er mer en finurlig vipp; det golfspillere ville ha kalt en «flop».
På et vis utfordrer han fysikkens egne lover, for akkurat i det det ser ut som ballen er på vei langt over mål, begynner den å dale.
I det øyeblikket forstår også Vítor Baía hva som er i ferd med å skje, og selv om han burde ha blitt stående, mest av alt for å få hele situasjonen til å bli enda mer fullkommen, begynner han å løpe tilbake mot eget mål.
Keeperen har selvsagt ingen mulighet, for ballens skjebne er bestemt på forhånd. Den sniker seg akkurat under tverrliggeren, spretter én gang og treffer nettet som om det skulle ha vært en dunpute.
Tsjekkia var i semifinalen. Og det målet, som i 2008 ble kåret til det vakreste i EM-historien, skulle komme til å hjemsøke Poborský. Både på godt og vondt.
“Jeg ville heller bli sett på som en god spiller enn en tryllekunstner som hadde ett øyeblikk,” sa han til den tsjekkiske avisen MF DNES etter kåringen. “Jeg måtte svare på det samme spørsmålet om og om igjen: ‘Hvordan i all verden kom du på idéen om den chipen?’”
Reduserte tyskere
Semifinalen mot Frankrike ble, ikke overraskende, mesterskapet sett under ett, målløs. I straffekonkurransen bommet Reynald Pedros på Frankrikes sjette mens jernmannen Miroslav Kadlec holdt hodet kaldt og sendte Tsjekkia til finalen.
Den andre semifinalen husker vi nordmenn godt.
Gareth Southgate, i den gråblå engelske drakten, fikk kneskjelv og skjøt en av 90-tallets svakeste straffer. Dermed sikret Andreas Möller tysk finaleplass da han banket ballen midt i mål bak en sprellende David Seaman.
Tsjekkia skulle møte Tyskland igjen. Akkurat som i gruppespillet, og akkurat som 20 år tidligere, da Tsjekkoslovakia og Vest-Tyskland, to nasjoner som ikke lenger fantes, møttes i EM-finalen i Beograd.
I den finalen ble Antonín Panenka legendarisk med sin avgjørende straffe.
I oppladningen til finalen sendte nok tsjekkerne noen tanker til det laget, akkurat som de kanskje sendte noen tanker til EM i 1988, da Nederland tapte mot Sovjetunionen i gruppespillet for så å få revansje i finalen to uker senere.
Oppladningen ble ikke perfekt for Vladimír Šmicer. Han hadde for sikkerhets skyld klart å legge sitt eget bryllup til fredag 28. juni – to dager før finalen på Wembley.
Som alle vet, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å utsette et bryllup på så kort varsel, så Šmicer måtte til Tsjekkia for å gjøre unna det nødvendige, men klarte likevel å returnere til London tidsnok.
Dušan Uhrins bryllupsgave var en plass på benken.
Resten av det som hadde utviklet seg til å bli mesterskapets store kjæledegger var klare. Det gjaldt Karel Poborský også, som attpåtil hadde klart å bli Manchester United-spiller oppi det hele.
“Sir Alex Ferguson kom til hotellet i London før finalen og spurte om jeg ville bli Manchester United-spiller,” sa han. “Jeg sa naturligvis ja.”
Kvelden før finalen, mens tsjekkerne gjorde sine siste forberedelser på Wembley, fikk også Patrik Berger beskjed av agenten sin om at han var ønsket av Liverpool.
“Gjør alt du kan for å få det til å skje,” var Bergers tilbakemelding.
For Tysklands del var det knirk i maskineriet. Jürgen Kohler, stopperbautaen, var definitivt ute, akkurat som han hadde vært hele mesterskapet. Skadd var Steffen Freund og Fredi Bobic også. Stefan Reuter og Andreas Möller var suspenderte.
Kaptein Jürgen Klinsmann, som ikke hadde spilt semifinalen mot England grunnet en leggskade, ble klar i tolvte time. Stopperne Matthias Sammer og Thomas Helmer var halvskadde.
Det var et tysk lag med et alvorlig tilfelle av rust i tannhjulene.
Tsjekkerne forsøkte å utnytte det ved å gå ut i en slags 3-5-1-1 formasjon med fokus på stram defensiv struktur og lynraske kontringer.
Finalen ble åpen, underholdende og til tider frenetisk.
Etter en time smalt det. Karel Poborský ble spilt gjennom på høyrekanten og fosset mot mål.
Matthias Sammer så ingen annen mulighet enn å feie den blonde tsjekkeren over ende, og selv om reprisene viste at forseelsen skjedde langt utenfor straffefeltet, datt Poborský på en slik måte og med en slik fart at den italienske dommer dømte straffe.
“Jeg tror lengdehoppere ville ha satt pris på fallet mitt,” sa Poborský senere.
Tyskerne var naturlig nok i harnisk og protesterte heftig, men i 1996 var det ingen VAR-buss som kunne gå inn og korrigere avgjørelsen. I stedet plukket en tsjekkisk spiller opp gresstorva fra der taklingen hadde skjedd og la den pent tilbake på plass slik at ingen av dommerne skulle finne på å ombestemme seg.
Ombestemte seg gjorde heller ikke Patrik Berger. Han gikk for kraft og dundret ballen i mål, rett under Andreas Köpke.
Med ett var Tsjekkia en halvtime unna en av fotballhistoriens største overraskelser.
Så kom Oliver Bierhoff inn for Mehmet Scholl. Bierhoff, som ifølge legenden skal ha vært i den tyske troppen fordi den tyske landslagssjefen Berti Vogts fikk et råd fra sin kone.
“Ta med deg Bierhoff. Han vil betale deg tilbake,” skal hun ha sagt.
Hjem som vinnere
Fire minutter tok det før han havnet i søkelyset. Frisparket fra Christian Ziege var perfekt. Bierhoff kunne bare storme gjennom feltet og sette pannebrasken til.
Tideler senere lå ballen i nettet.
Flere mål ble det ikke i ordinær tid. Og i stedet for å spille to ganger femten minutter med ekstraomganger med en eventuell påfølgende straffesparkkonkurranse, var det altså noen luringer som hadde funnet ut at konseptet “golden goal” var en finfin måte å avgjøre det hele på.
Første målet vinner! I en EM-finale!
Fem minutter tok det før dramaet var komplett.
Da Oliver Bierhoff fikk ballen av spisspartner Jürgen Klinsmann, som var så sliten at han knapt visste at han befant seg på Wembley, så situasjonen alt annet enn farlig ut.
Bierhoff var feilvendt helt ute på 16-meteren og hadde attpåtil Miroslav Kadlec i ryggen, en mann man definitivt ikke ønsker å ha akkurat der.
Han har egentlig flere muligheter, Bierhoff. Blant annet kan han spille ballen ut på venstrekanten, men i stedet klarer han å snu seg 45 grader rundt og får fyrt av et skudd med venstrebeinet.
Skuddet er ikke spesielt godt. Problemet, for tsjekkernes del, oppstår idet ballen treffer Michal Horňák. Det er mer enn nok til å sette Petr Kouba i det tsjekkiske målet ut av spill.
Han får vekten på feil ben, blir stående med hendene i været, som om han blir utsatt for et væpnet ran, og må bare se hjelpesløst på at ballen glir mellom lankene hans og spretter over streken borte ved stolperota.
Akkurat idet ballen krysser streken, er kampen i realiteten over. Eller er den det? Tyskerne er naturlig nok i ekstase. Men borte på sidelinjen står assistentdommer Donato Nicoletti med flagget i været.
Offside!
Hoveddommer Pairetto ser det ikke. Nicoletti senker flagget igjen. Så hever han det enda en gang, åpenbart i tvil om hva han skal tro og tenke. Den tvilen skal man definitivt ikke ha når ballen krysser målstreken under “golden goal” i en EM-finale.
Bedre blir det nok ikke av at Dušan Uhrin plutselig står rett ved siden av og lurer på hva i all verden som foregår.
Mens tyskerne jubler og tsjekkerne unisont faller sammen som om skuffelsen har kastet blylodd på de alle sammen, vifter dommer Pairetto med armene mot assistenten sin.
Ikke offside!
Reprisene viser at Stefan Kuntz definitivt sto i offside da Bierhoff løsnet skuddet, men dommerens oppfatning var han ikke påvirket hendelsene i tidelene som fulgte.
“Dommeren ignorerte ham [assistentdommeren]”, sa Dušan Uhrin.
“Jeg vet ikke om det var offside eller ikke,” sa Tsjekkias ulykksalige keeper Petr Kouba. “Men dersom linjedommeren hadde flagget i været, skulle dommeren ha respektert det.”
Idet Pairetto gestikulerer til assistenten sin, forstår tyskerne at de definitivt er mestere. Flesteparten kaster seg rundt halsen på hverandre, med ett unntak.
Matthias Sammer bruker nemlig de siste kreftene han har på å løpe bort til assistentdommer Nicoletti og skriker ham i fjeset av full hals.
Ikke fordi han var inkonsekvent med flagget på Bierhoffs scoring, men fordi han fortsatt var misfornøyd med at tsjekkerne fikk straffespark en drøy halvtime tidligere.
For første gang siden de igjen ble én nasjon, kunne en tysk landslagskaptein heve et stort, internasjonalt trofé, overrakt av selveste dronning Elizabeth.
Tsjekkerne, som nylig hadde måttet se at deres nasjon, slik de kjente den, var blitt delt i to, lå på gresset som verdige tapere.
De hadde sjarmert en hel fotballverden med sitt talent, sitt pågangsmot og ikke minst sine frisyrer som flagret i den engelske vinden da de satte i gang sine eksplosive og livsfarlige kontringer.
Der og da var det mye som tydet på at sporene til en fremtidig fotballstormakt var sådd.
Flere av spillerne ble sågar toneangivende i noen av verdens beste fotballklubber; Pavel Nedvěd i Lazio og senere Juventus; Patrik Berger og Vladimír Šmicer i Liverpool; og selv om Karel Poborský aldri fikk det til i Manchester United, ble han etter hvert en helt i Benfica. Han ble også en evig tsjekkisk legende med sine 118 landskamper.
Én av hans åtte scoringer var altså den scoringen mot Portugal.
En scoring som på mange måter definerte ham, men som også definerte det tsjekkiske laget som var så nære ved å bli kronet som konger av Europa på aller første forsøk.
Hjemme i Tsjekkia ble de mottatt som helter. De hadde, gjennom fotballen, satt en helt ny nasjon på kartet for alvor. De som ikke hadde fått med seg at Tsjekkoslovakia ikke fantes lenger, ble definitivt gjort oppmerksom på det under EM i England i 1996.
Som Vladimír Šmicer sa det:
“Vi kom hjem som vinnere. Vi ga alt.”
