Bobby Moore var Englands ubestridte leder i en tid da de trengte det aller mest. I en alder av 25 bar han en hel nasjon på sine skuldre – og han gjorde det med hvilepuls.
Enhver fotballsupporter kjenner bildet godt. Vi har sett det mange, mange ganger. Og vi kommer til å få se det mange, mange ganger til. Det er et ikonisk bilde, som til tross for at det er tatt 30. juli 1966 aldri vil gå ut på dato.
Motivet er 11 rødkledde spillere som for bare få minutter siden har nedkjempet Vest-Tyskland i en episk VM-finale.
I venstre bildekant står en tannløs Nobby Stiles. Han vinker til noen på tribunen sammen med Jackie Charlton og Gordon Banks. Rødhårede Alan Ball er i ferd med å klappe Martin Peters på hodet. Ved siden av ham står en godt skjult Roger Hunt. Til høyre i bildet står en svett, sliten og møkkete Bobby Charlton med armen til George Cohen rundt seg.
Og i midten, sittende på armene til Geoff Hurst og Ray Wilson, ser Bobby Moore, som den eneste, rett inn i kameraet med et stort smil om munnen. Det er ikke så rart, for i sin høyre hånd, hevet over de blonde lokkene, holder han Jules Rimet-troféet opp mot sommerhimmelen over Wembley.
Bemerkelsesverdig nok er drakten hans ren og tilsynelatende helt ubesudlet. Kaptein og forsvarsbauta som har kjempet i over to timer mot staute tyskere på en våt gressmatte til tross; ikke en flekk er å se. Shortsen er like hvit som britene er i slutten av november.
Moore virker å være den eneste som har registrert at bildet vi nå snakker om er i ferd med å tas. Han ser rett inn i kameraet og har full kontroll på situasjonen. Lagkameratene svirrer mer rundt som hodeløse høns.
Bildet viser 11 nasjonalhelter som har vunnet Englands første – og sannsynligvis siste – VM-trofé. Det viser på mange måter også Bobby Moore akkurat slik han var – både som spiller og som person.
Embed from Getty ImagesLærte av gatefotballen
Drøyt 25 år før denne ettermiddagen på Wembley, den 12. april 1941, ble Robert Frederick Chelsea Moore født i Barking i Essex – midt under et tysk bomberaid.
Barking var et typisk britisk arbeiderklassestrøk langt ute langs Londons østlige grense. Her lå kilometer på kilometer med de typiske britiske mursteinhusene, tett i tett.
Noen få hundre meter lenger sør lå Londons tungindustri, hvis skorsteinspiper spydde ut en jevn strøm av svart røyk og dannet et konstant grått slør på himmelen. Rett bak lå Themsen, Londons blodåre, der beinharde havnearbeidere jobbet lange skift for å sørge for at kranene gikk uavbrutt gjennom døgnets 24 timer.
Gatene var tilnærmet tomme for biler; det var få som hadde råd til den slags luksus. Til gjengjeld var de fulle av barn som lekte eller som delte seg inn i lag og spilte cricket eller fotball.
Et av disse barna var Bobby Moore. Og han drev med begge deler. Han visste det ikke da, men gatefotballen ga ham evner som han skulle ha med seg resten av karrièren.
“Gatefotballen lærte deg kunsten å spille fotball,” sa Terry Venables, den tidligere England-manageren som vokste opp i Dagenham, et langt innkast unna. “Du spilte på asfalt, så du måtte lære deg å holde deg på beina.”
Allerede da Moore spilte for skolelaget som 12-åring ble han speidet på av Jack Turner, en lokal speider som jobbet for West Ham. Turner var ikke spesielt imponert. “Han kommer ikke til å sette verden i brann,” lød rapporten.
For Bobby Moore var ikke noe supertalent. Han manglet fart, spenst og til dels også fysikk, men det var noe med tilstedeværelsen, roen, blikket og selvtilliten hans som fanget Turners oppmerksomhet likevel.
I 1956, 15 år gammel, signerte Moore en amatørkontrakt med West Ham.
Han fikk lov til å trene med klubben på tirsdager og torsdager. Der fikk han kyndig veiledning av mannen som skulle lære Moore å bli den han ble, Malcolm Allison.
Allison var kaptein, forsvarsbauta, ungdomstrener og talentspeider for West Ham, klubben som spilte sine hjemmekamper bare noen få kilometer vest for Barking. The Hammers befant seg på det tidspunktet i andredivisjon, der de hadde vært siden 1932, men begynte å vise tegn på at noe større var i emning.
Allison, som var kjent for å plukke ut sine personlige favoritter, tok Moore under sine vinger.
“Da Malcolm trente skolebarna, så han noe i meg som ingen andre så. Jeg så opp til mannen. Det er ikke å overdrive når jeg sier at jeg elsket ham.”
På vei til og fra treningsfeltet hendte det at Moore og Allison tok samme buss. Der pratet de, mest av alt om fotball, naturligvis, og den unge Moore sugde til seg all kunnskap han kunne fra Allisons kloke hode.
“Vi satt oppe en dag og Malcolm sa ‘Still deg alltid spørsmålet: “Hvis jeg får ballen, hvem skal jeg gi den til?”‘ Han fortalte meg at det var di Stéfanos hemmelighet i Real Madrid.”
Det var et såre enkelt råd, men det skulle Moore ta med seg gjennom hele karrièren, uansett om han spilte på Boleyn Ground, på Wembley, på Maracanã eller på Estadio Jalisco i Guadalajara.
Engelsk fotball i krise
På 1950-tallet befant den engelske fotballen seg i en eksistensiell krise. De hadde riktignok sine stjernespillere i blant andre Stanley Matthews, Tom Finney og Billy Wright, men ingen av de hadde det som skulle til for å bli forbilder for Bobby Moore.
“Det var ingen, ikke én spiller i det England-laget jeg idoliserte,” sa han.
De hadde heller ikke det som skulle til for å lykkes ute i den store verden. Som selverklærte verdensmestere så ikke England noen grunn til å delta i noe VM før i Brasil i 1950. Det endte med et enormt sjokk, for engelskmennene tapte 0-1 for amerikanske amatører og røk ut av mesterskapet allerede etter gruppespillet.
I november tre år senere tapte England 3-6 for Ungarn på Wembley, en kamp som skulle bli kjent som “Århundrets kamp”. Foran VM i Sveits i 1954 skulle engelskmennene ha revansje i Budapest, men uten en eneste taktisk forandring fra kampen få måneder tidligere, presterte de å tape 1-7.
“De hadde ikke analysert hvordan vi spilte engang,” sa Ungarns høyreback Jenö Buzánszky. “De kunne bare ikke akseptere at vi var bedre enn de.”
| Les også: Honvéds mektige magyarer – Ungarns vei til å bli verdens beste lag.
I selve mesterskapet røk de 2-4 mot Uruguay i kvartfinalen. I VM i 1958 røk de nok en gang ut i gruppespillet uten å ha vunnet en eneste kamp.
Mannen som var ansvarlig for den engelske misèren het Walter Winterbottom. Og vi er nesten nødt til å ta to ord om både ham og engelsk landslagsfotballs tilstand på 1950-tallet før vi går videre med Bobby Moore.
For alt henger sammen.
Winterbottom hadde en svært kort karrière bak seg som spiller i Manchester United før han måtte legge opp på grunn av Bekhderevs sykdom. I stedet tok han utdannelse som fysisk trener. Det mente Det engelske fotballforbundet, FA, var mer enn nok til at han kunne bli både teknisk direktør og landslagssjef i 1946.
Lag og tropp fikk han derimot ikke ta ut – det skulle en forbundsoppnevnt komité gjøre – men Winterbottom fikk likevel ansvaret for trening, kampledelse og taktikk.
Trening kunne han, den godeste Winterbottom, det var han jo tross alt utdannet i. Motivasjon, kampledelse og taktikk var det verre med.
Brian Glanville, den legendariske engelske fotballskribenten, sa: “Jeg kom godt overens med Winterbottom, men han var en råtten manager.”
Nå var ikke Englands problemer bare Walter Winterbottoms feil. Engelsk fotball hadde knapt utviklet seg de siste 30 årene. Både klubb- og landslag spilte fortsatt WM-formasjonen som ble utviklet av Herbert Chapman på midten av 1920-tallet, i utgangspunktet for å håndtere endringer på offsideregelen.
Mens de fleste andre nasjonene deltok i VM og utviklet seg både teknisk og taktisk, var engelskmennene tilfredse med å spille mot Skottland, Wales og Irland i Det britiske mesterskapet. De fikk knapt med seg hvilke fotballmessige nyvinninger som kom fra kontinentet.
Da de fikk juling av Ungarn to ganger i løpet av bare få måneder i 1953 og 1954, nektet de på mange måter å anerkjenne at fotballen var på vei i en retning som ikke stemte overens den fotballen konservative engelskmenn hadde spilte i flere tiår.
Den godeste Walter Winterbottom var likevel ikke helt født i går, for selv om han hadde sine begrensninger, innså han i det minste hvorfor det var blitt slik. Han advarte FA om at dersom ingenting ble gjort, ville England havne i en baklekse det ville være nesten umulig å komme ut av.
Winterbottom fikk derfor myndighet til å gjøre endringer. Han bestemte at unge, lovende spillere skulle gjennom ungdomslandslagene og til slutt et B-lag før de ble kastet ut til ulvene for alvor. Slik kunne spillerne modnes godt og lenge for å bli vant til reising, samlinger, nivå og ikke minst Englands måte å spille på.
Han argumenterte også mot konseptet om at en komité skulle ta ut spillerne på vegne av manageren. Det forslaget møtte riktignok neserynking i det konservative FA, og ble ikke en realitet før Alf Ramsey stilte ultimatum i forkant av hans ansettelse i 1962.
Men kanskje viktigst av alt: Winterbottom så behovet for utdannede trenere. Selv på dette området møtte han motstand, både fra forbundet, fra andre managere og fra spillerne. Likevel, i kraft av å også være teknisk direktør, iverksatte han landsomfattende trenerkurs med eksaminering.
To av de første som tok denne utdanningen var Malcolm Allison og Ron Greenwood.
Mentor Allison
Tilbake i West Ham måtte Malcolm Allison legge opp i 1957 på grunn av en tuberkuloseinfeksjon som gjorde at han måtte fjerne en lunge. Han tok i stedet trenergjerningen på alvor, og sto ofte igjen på treningsfeltet ute i East Ham for å lære bort det han kunne til de som var interesserte.
Bobby Moore var en av dem.
“Jeg hadde vært profesjonell i to og en halv måned, og Malcolm hadde lært meg alt jeg kan,” sa Moore.
I en tid da all engelsk fotball var preget av fortidens tupp-og-mæl, var Allison mer progressiv. Moore, som allerede viste tegn til at han aldri skulle bli noe annet enn en forsvarsspiller, måtte, ifølge Allison, lære å bli noe mer enn en markør, en takler og en som bare sparket ballen fremover av all kraft.
I stedet måtte han lære å ikke bare forsvare seg, men også gjøre konstruktive ting med ball. Han måtte lære å tenke både ett og to trekk frem. Se situasjoner før de oppsto. Forstå hva motstanderen tenkte.
Bobby Moore måtte rett og slett bruke huet. Bare slik kunne han bli en toppspiller, manglende fart og spenst tatt i betraktning.
Embed from Getty ImagesMoore begynte å finne inspirasjon også hos andre. Den syv år eldre Johnny Haynes var angrepsspiller i Fulham og imponerte Moore med sin presise pasningsfot og sitt blikk for spillet.
“John var alltid tilgjengelig, alltid sulten etter å få ballen, alltid villig til å spille. Jeg elsket å se ham,” sa Moore om det som senere skulle bli hans landslagskollega og gode venn.
En annen helt Moore så opp til, var Duncan Edwards. Edwards var en av de mest talentfulle fotballspillerne England noensinne har fostret, som med sin fysikk og sin naturlige autoritet kunne spille overalt. Moore sammenlignet Edwards med Gibraltar-klippen i forsvar, og kommenterte også hvor dynamisk han var da han gikk i angrep.
I september 1958 skulle Bobby Moore ha spilt mot sin store helt, bare 17 år gammel. Da fant nemlig manager Ted Fenton ut at Moore var klar for sin debut for West Hams A-lag.
Motstander var Manchester United – dessverre uten Duncan Edwards, som sammen med syv andre Manchester United-spillere var gått bort etter den tragiske flyulykken i München i februar samme år.
Moore fikk draktnummer seks, det samme nummeret som forbildet Malcolm Allison hadde hatt.
“Bobby ble en del av et bra lag. Han trente og lærte fra noen av de største spillerne og karakterene i klubben,” sa Malcolm Allison i boken They Played With Bobby Moore.
Moore debuterte som en av tre halfbacker, en slags hybrid mellom en stopper og en defensiv midtbanespiller som var vanlig i 2-3-5-formasjonen de aller fleste engelske klubber spilte på den tiden.
Ken Brown, en av de andre halfbackene som spilte den kampen, var ni år eldre enn Moore, men var likevel full av respekt for sin nye kollega.
“Jeg var bare en klassisk forsvarsspiller, en safety-first-spiller, mens “Mooro” likte å spille ball,” sa han. “Han ville aldri måke den vekk. Det var flere ganger jeg løp bak ham for å dekke opp i tilfelle han mistet ballen, men det gjorde han aldri.”
VM-debuten
West Ham vant kampen 3-2, men for unge Moore ble resten av sesongen en skuffelse. I en kamp mot Nottingham Forest ble han nærmest gjort til latter og ble satt ut av laget. Først i 1960 skulle han etablere seg for alvor.
Det gjorde han på bekostning av jevnaldrende Geoff Hurst, som på den tiden ble forsøkt skolert som forsvarsspiller.
Skuffelsen gikk såpass inn på Hurst at han vurderte å gi seg med fotball og satse på cricket i stedet. Heldigvis for begge, for West Ham og ikke minst for England skulle de to spille mange kamper sammen etter hvert, men i hver sin ende av banen.
Bobby Moore etablerte seg ikke bare som West Ham-spiller i 1960. Samme år fikk han sin debut for Englands U23-lag også. Det laget ble ledet av Ron Greenwood, mannen som ga Moore sin debut for ungdomslandslaget i 1957 og som i 1961 skulle bli West Hams nye manager.
Den progressive og svært kunnskapsrike Greenwood, som var en forkjemper for en mer ballbesittende, dynamisk fotballfilosofi, skulle utnevne Bobby Moore til kaptein – både for Englands U23-lag og etter hvert også for West Ham. Nettopp han skulle, i likhet med Malcolm Allison, som begge hadde gått gjennom Walter Winterbottoms trenerkurs, få stor betydning for Bobby Moore – både i positiv og negativ forstand.
“Jeg fulgte etter Ron som en hundevalp,” sa Moore. I sine mange samtaler, gjerne på flyet til og fra bortekamper, benyttet Moore anledningen til å sitte ved siden av Greenwood og spørre om alt mulig av fotballrelaterte emner. “Jeg var nok en pest og en plage i hans øyne.”
Greenwood klarte, sin ubestridte fotballklokskap til tross, ikke å ta West Ham noe nærmere en ligatittel. Ifølge Moore var mange av instruksjonene hans for kompliserte.
Men Moore, han forsto. Våren 1962 hadde han utviklet seg til en av Englands beste forsvarsspillere samtidig som han var blitt et naturlig samlingspunkt for det sosiale utenfor banen. Han var en perfeksjonist som sugde til seg all kunnskap han kunne, men samtidig en som ikke gikk av veien for en pint eller to på den lokale puben etter trening.
I en alder av 21 var han allerede en mann de fleste av lagkameratene så opp til med stor beundring. Da var det ikke så merkelig at Ron Greenwood utnevnte ham til West Hams nye kaptein.
Til og med uttakskomitéen til FA la merke til Moore. De bestemte seg like godt for å ta ham ut i troppen som skulle reise til VM i Chile.
Walter Winterbottoms England hadde vært solide over en lang periode, de – de hadde blant annet slått Skottland 9-3 og Mexico 8-0 på Wembley året i forveien – men defensivt var det små hull som måtte lappes igjen dersom man skulle ha håp om å vinne Jules Rimét-troféet.
De trengte en som kunne komme inn og tette lekkasjene.
På selveste 17. mai satte Bobby Moore seg på flyet med kurs mot Sør-Amerika sammen med resten av den engelske troppen.
Tre dager senere debuterte han i oppkjøringskampen mot Perú i Lima, en kamp engelskmennene vant 4-0. Da imponerte han like godt så mye at han endte med å spille resten av mesterskapet for England, helt til Garrincha og Brasil ble for sterke i kvartfinalen.
I oktober samme år ble det bestemt at Walter Winterbottom hadde gjort det han kunne med det engelske landslaget. Mannen som skulle lede England frem mot VM på hjemmebane drøye tre år senere het Alf Ramsey.
Ramseys høyre hånd
Ramsey vokste opp i Dagenham, et kort hjørnespark unna Barking, på 1920-tallet. Som for Bobby Moore var det West Ham som var favorittlaget, men han endte aldri opp der. I stedet hadde han en lang og innholdsrik spillerkarrière for Southampton og Tottenham.
Han spilte også 32 kamper for England, den siste mot mot Ungarn i 1953, kampen engelskmennene tapte 3-6. Ramsey nektet, i typisk engelsk stil, å anerkjenne at ungarerne var et bedre fotballag.
“Fire av målene kom fra utsiden av 16-meteren. Vi skulle aldri ha tapt,” sa han etter den kampen og “glemte” samtidig å nevnte at Ungarn hadde over 30 skudd mot mål og rundspilte England etter alle kunstens regler.
Da Ramsey ble manager for lille, anonyme Ipswich på tredje nivå i 1955, ble han noe mer realistisk og pragmatisk. Et taktisk grep som innebar å legge venstrekanten dypere i banen grunnet manglende fart, var nok til at Ipswich tok ligagullet i 1962 i det som var klubbens aller første sesong på Englands øverste nivå.
Da Walter Winterbottom – endelig, mente mange – annonserte sin avgang i oktober det året, var det riktignok ikke Alf Ramsey som var FAs førstevalg som ny manager. Det var Winterbottoms spillende assistenttrener Jimmy Adamson. I motsetning til Winterbottom selv ønsket han derimot ikke å ta jobben fordi han følte han manglet den nødvendige erfaringen, så da lå veien åpen for Ramsey.
Det var ingen radikal endring i utgangspunktet. Ramsey var – i likhet med sin forgjenger – en stor tilhenger av direkte fotball.
“Vi tror på hurtig omstilling fra forsvar til angrep,” sa Ramsey mens han var Ipswich-manager. “Et lag er mest sårbart når de nettopp har gjort feil i angrep. Hvis jeg må foreslå et ideelt antall pasninger, vil jeg foreslå tre.”
Tre pasninger fra forsvar til angrep var ikke ulikt Helenio Herreras filosofi i hans etter hvert berømte – og forhatte – catenaccio, men selv om Ramsey også så behovet for en solid defensiv struktur, var han langt unna å foreslå noe så radikalt.
| Les også: La Grande Inter – Helenio Herreras mesterverk.
Ramsey foretrakk derimot en stram og flat forsvarsfirer uten sweeper. For å få det til å fungere trengte han en kompromissløs forsvarssjef, en stopper som kunne dirigere, takle og bryte, men som også hadde blikk, spilleforståelse og pasningsfot til å kunne sette i gang kontringer.
Ingen på balløya var mer perfekt til den rollen enn Bobby Moore.
Fremover på banen ønsket ikke Ramsey å låse seg til én spesifikk formasjon. For ham var system og struktur viktigere enn spillerne, og det var nettopp derfor han ikke under noen omstendigheter ønsket å jobbe under en uttakskomtié som skulle ta ut spillerne for ham.
Spillerne ville da, mente Ramsey, bli tatt ut med tanke på ett spesifikt system med minimale muligheter for å kunne gjøre taktiske endringer underveis.
Derfor så man England i varianter av 4-2-4, 4-3-3, 4-2-3-1 og 4-1-3-2 i tiden fra Ramsey tok over i 1963 til de sto i VM-finalen tre år senere. Ramsey viste med det en pragmatisme som konservative engelskmenn ikke var vant til.
“Jeg er ansatt for å vinne fotballkamper,” sa han. “Det er alt.”
Selv om Ramsey la hodet på blokka og anså England som favoritter til å vinne VM, strevde han med å finne både spillere og formasjon. Gjennom det som i praksis ble en tre år lang oppkjøring fra han endelig forlot Ipswich i mai 1963 og kunne lede England på heltid, prøvde han ut en anseelig mengde spillere. Men én mann var stort sett alltid der.
Bobby Moore.
Moore hadde på kort tid gjort kometkarrière. Han var blitt West Hams kaptein, og i mai 1963, da den strålende høyrebacken og kapteinen Jimmy Armfield ble skadet foran en kamp mot Tsjekkoslovakia, fikk Moore bindet av Alf Ramsey.
Han ble dermed Englands yngste kaptein noensinne.
Armfield fikk riktignok bindet tilbake, men det var bare midlertidig. Sommeren 1964 fikk Moore jobben permanent da Armfield ble skadet nok en gang og mistet plassen til George Cohen for godt.
“Min kaptein, min leder og min høyre hånd,” sa Ramsey om sin nye kaptein flere år senere. “Han var hjertet i laget. En kald, kalkulerende fotballspiller som jeg stolte fullt og helt på. Han var så profesjonell, og den beste jeg noensinne jobbet med. Uten ham hadde England aldri vunnet VM.”
Embed from Getty ImagesFra kreft til årets spiller
1964 ble et innholdsrikt år for Bobby Moore. I mai ledet han The Hammers til sin første FA-cuptittel etter en dramatisk finale mot Preston. Kampen ble avgjort av Ronnie Boyce på en kontring rett før full tid, en kontring som ble startet av nettopp Moore etter at han vant ballen i egen 16-meter.
Anslagsvis en kvart million mennesker møtte opp i gatene i den østlige delen av London for å hylle sine helter på vei tilbake fra Wembley. Så tett var folkemengden at det planlagte besøket hos ordføreren på rådhuset i West Ham bare var å glemme.
I ligaen slet West Ham voldsomt, men det var ikke Moores skyld. Han ble i stedet kåret til årets spiller av de engelske journalistene. Det var en oppsiktsvekkende bedrift i seg selv, for den sesongen ble han også diagnostisert med testikkelkreft.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den nyheten gikk hardt inn på Moore. Redsel og depresjon ble etterfulgt av søvnproblemer. Selv om behandlingsmetoder hadde kommet relativt langt og oddsen for å overleve var gode, fryktet Moore at han aldri skulle komme tilbake på fotballbanen.
Men det gjorde han. I 1965 ledet han West Ham til nok en finale, denne gang i Cupvinnercupen. Motstander på Wembley var 1860 München, og det var selvsagt Bobby Moore som slo frisparket som gjorde at Alan Sealey kunne spasere inn 2-0 og klubbens første europeiske trofé.
Lagkamerat Brian Dear minnes en samtale med Bobby Moore før kampen.
“Gå ut fra garderoben bak meg,” sa Moore.
Da Dear lurte på hvorfor, var svaret enkelt.
“For da vil du definitivt bli tatt bilde av.”
Dear har bildet hengende på veggen hjemme.
“Det er det beste bildet jeg har, med den beste fyren jeg noensinne har kjent.”
Før fylte 25 var Bobby Moore kaptein for både West Ham og England, han hadde rundet over 30 landskamper, vunnet FA-cupen og nå altså et stort europeisk trofé. For ham fantes det egentlig ingen begrensninger. Han var så god – både på banen og som person – at det var umulig å ikke beundre ham.
“Jeg klarte å komme forbi ham én gang på 20 år,” sa George Best, som på den tiden herjet for Manchester United. “Han manglet fart, men timingen hans, intelligensen og blikket for spillet var overlegent.”
Bobby Charlton, lagkamerat med Best i Manchester og med Moore for England, var enig:
Alle beslutninger han tok på banen var tilsynelatende de riktige.
Men én beslutning kunne fort bli skjebnesvanger.
I starten av 1966 ulmet det til konflikt mellom Bobby Moore og Ron Greenwood, Moores mentor og manager. Moore krevde en lønnsøkning på £2 i uka, noe Greenwood nektet. “Klubben har ikke råd,” sa han.
Det var naturligvis bløff, en bløff Moore gjennomskuet. Han bestemte seg i stedet for å ikke fornye kontrakten med klubben. Det han ikke var klar over, var at uten kontrakt hadde han heller ingen status som profesjonell fotballspiller. Dermed kunne han heller ikke spille for England.
Bare måneder før VM på hjemmebane sto Alf Ramsey plutselig uten sin viktigste spiller og kaptein.
Heldigvis for alle parter løste disputten seg da West Ham gikk med på å øke Moores ukelønn fra seks til ti pund. Kapteinen kunne dermed fokusere på det han skulle, nemlig å vinne Jules Rimét-troféet.
Veien til finalen
Nå er det kanskje sjeldent man skriver hjem om et VM som foregår på hjemmebane, men for Englands del ble starten på mesterskapet lite å skrive noe som helst om, egentlig.
Uruguay, som kom til balløya for å drive med kampsport, ikke fotball, ble holdt til 0-0. Så ble Mexico og Frankrike slått oppskriftsmessig 2-0, som igjen, helt etter oppskriften, gjorde at England kunne spille sin fjerde kamp på Wembley mot Argentina i kvartfinalen.
Den kampen skulle skape en av de første boblene i det etter hvert kokende vannet som til slutt rant over med Falklandskrigen i 1982. Taklingene haglet – fra begge lag – og det gjorde også Argentinernes mange tjuvtriks.
Til slutt ble den vesttyske dommer Rudolf Kreitlin lei, viste ut Antonio Rattín og England klarte til slutt å karre seg til en 1-0 seier etter at Martin Peters traff panna til Geoff Hurst med et innlegg fra venstre.
På Goodison Park var 40 000 tilskuere vitner til et fotballsjokk av dramatiske proporsjoner. Nord-Korea ledet 3-0 mot Portugal før 25 minutter var spilt. Da fant Eusébio ut at nok fikk være nok, scoret fire og portugiserne tok seg videre til Wembley med 5-3.
Og det var nettopp Eusébio engelskmennene måtte stoppe om de skulle ha håp om å ta seg til finalen.
Alf Ramsey viste seg fra sin pragmatiske side igjen. Uten mannsmarkering skulle Den sorte perlen få lov til å bevege seg noenlunde fritt, men England skulle forsvare seg smalt for å holde ham unna farlige rom.
På midten skulle Nobby Stiles og Alan Ball løpe sokkene av seg. I den bakre fireren skulle hodesterke Jackie Charlton opp for å bryte, mens Bobby Moore, som jo klarte å lese enhver situasjon før de oppsto, fikk en halvveis sweeperrolle for å dekke opp dersom Eusébio skulle klare å komme seg fri.
Taktikken fungerte brasende. Bobby Charlton scoret begge Englands mål etter to angrep som var tatt ut av Alf Ramseys lærebok. Vi trenger ikke å si hvem som reduserte for Portugal på straffe, men det ble med reduseringen.
England var klare for VM-finalen.
Verdensmester med hvilepuls
Nettopp den finalen er det skrevet så mye om at vi ikke trenger å gjenta alt her. Men den 30. juli 1966 var altså mannen som hadde vekten av en hel nasjons forventinger på skuldrene sine, Englands kaptein, nettopp fylt 25 år.
Det så ikke ut til å plage ham et eneste sekund.
Da han ledet sine rødkledde lagkamerater ut på Wembley foran over 90 000 tilskuere, gjorde han det med den største selvfølgelighet. Hodet var høyt hevet, både blikk og brystkasse var rettet fremover og det vil overraske dersom det noen gang blir bevist at Moore hadde noe særlig mer enn hvilepuls.
“Det som slo meg den dagen var hvor rolig Bobby var, både før, under og etter kampen,” sa Alan Ball.
Etter mye prøving og feiling i forkant av VM hadde til slutt Ramsey bestemt seg for en taktikk uten konvensjonelle vinger, en slags 4-3-1-2. “De vingløse vidundre” skulle dette England-laget bli kalt.
England skulle både forsvare og angripe smalt. I den klassiske tierrollen, riktignok med frihet til å vandre, skulle Bobby Charlton legge press på Franz Beckenbauer. Bak ham skulle Alan Ball, Nobby Stiles og Martin Peters patruljere.
Bak skulle eminente Bobby Moore og den ikke fullt så eminente, men ganske gode, Jackie Charlton stoppe det som kom. Ballsikre Moore fikk sågar frihet til å bli med fremover for å skape panikk hos de markeringsorienterte tyskerne. På backene skulle George Cohen og Ray Wilson primært forsvare seg, men også bli med fremover ved mulighet.
I mål skulle Gordon Banks ta det som kom, men han skulle ikke bli kjent for alvor før fire år senere. På topp skulle store, sterke Roger Hunt og Geoff Hurst score målene.
Ja, for vi husker Geoff Hurst? Mannen som ble utkonkurrert av Bobby Moore om stopperplassen i West Ham og som nesten ble profesjonell cricketspiller i stedet? Han var nå blitt spiss, en ganske så god spiss som hadde banket inn 40 mål for The Hammers den sesongen.
Hadde det ikke vært for at Bobby Moore var så fryktelig god åtte år tidligere, hadde muligens historiebøkene, i alle fall de som omhandler fotballhistorien, sett helt annerledes ut.
Da hadde kanskje ikke Hurst scoret hat trick. Da hadde kanskje ikke Hurst vært på banen i det hele tatt. Kanskje ikke Moore heller. Men det var de. Hurst fordi storscorer Jimmy Greaves var skadet, men likevel.
Etter 20 minutter var det nettopp de to West Ham-kompisene som skulle utligne vesttyskernes ledelse; Moore viste stor spilleforståelse da han tok frisparket kjapt etter selv å ha blitt felt av Wolfgang Overath. Innlegget fant nettopp Hurst og Wembley eksploderte.
Nå var det naturligvis ikke det målet Hurst skulle bli udødeliggjort for; det var en scoring som kanskje aldri burde vært scoring i det hele tatt, men som ble dømt inne av en sovjetisk linjedommer som hadde mistet kjære slektninger under krigen 20 år tidligere.
Tyskerne var ferdige. Det var derimot ikke Bobby Moore. Minuttet før full tid fikk han ballen dypt inne på egen halvdel. I stedet for å lete etter Bobby Charlton, gi ballen til ham og håpe at han kunne utrette et eller annet, tok Moore med seg ballen noen meter frem.
Rolig som den berømte skjæra på tunet så han etter pasningsalternativer. Ventet og ventet. Så gikk Geoff Hurst på løp. Moore lot seg ikke be to ganger og slo en perfekt vektet pasning over halve banen. Hurst fikk tid til å takke, bukke og neie før han sprintet fremover med ballen i beina og druste den i mål.
Det var Hurst sitt hat-trick, men den scoringen viste også Bobby Moore, kaptein Moore, i et nøtteskall. England hadde vokst inn i mesterskapet på en glimrende måte og hadde plutselig gjort akkurat det Alf Ramsey hadde spådd på forhånd. De hadde blitt verdensmestere.
Med det kunne 25 år gamle Bobby Moore som førstemann gå den lange trappa opp mot selveste dronning Elizabeth for å motta beviset. Og for kanskje første gang den ettermiddagen ble den unge kapteinen nervøs.
“Da jeg kom opp trappa og rundt hjørnet, var alt jeg kunne se dronningen med sine hvite hansker,” sa han.
“Vi hadde spilt på en svært bløt og gjørmete matte. Alt jeg klarte å tenke på var de møkkete, våte og gjørmete hendene mine. Jeg kan da ikke ta dronningen i hånda med hender som dette!”
Som alltid var Bobby Moore snartenkt.
“Det første jeg kom på var å tørke av hendene mine. Jeg gjorde det på velurteppet som dekket bordet de sto bak. Det var kanskje en dum ting å tenke, men det eneste som sto i hodet mitt var: ‘Å herregud, de vakre hvite hanskene. Jeg kan ikke skitne de til.'”
Uten noe mer fiksfakseri tok han dronningen i hånda, mottok Jules Rimét-troféet og hevet det umiddelbart over hodet til øredøvende jubel fra over 90 000 tilskuere som om det skulle vært den største selvfølgelighet.
Embed from Getty Images“Da han hevet troféet kunne vi se følelsene hans, men han var mest sannsynlig fortsatt den roligste personen på hele Wembley,” sa romkamerat og senere lagkamerat i West Ham, Jimmy Greaves.
Med det var også et ikon født. Et forbilde England trengte i en vanskelig tid. En mann å se opp til. En tilsynelatende feilfri person, både på og utenfor banen. Blond, kjekk og aldri en skjeggtust å se. Aldri en flekk på skjorta. Aldri en dress uten sylskarp press. Han var den perfekte familiemann.
Bobby Moore var nesten irriterende vellykket. Ingen hadde et vondt ord å si om ham. Ingen.
Så kom oppkjøringen til VM i 1970.
Tyven, tyven
England visste de skulle møte Brasil i gruppespillet. Selv om de møtte det brasilianske laget til treningskamp på Maracanã i 1969, en kamp de tapte 1-2, så de behovet for å teste ferdighetene mot søramerikansk motstand i den søramerikanske høyden i oppkjøringen til mesterskapet.
De la derfor turen innom lutfattige, delvis utrygge og farlige Bogotá, Colombias notoriske hovedstad. Der skulle de møte Colombia før de skulle fly til Quito for å møte Ecuador, for så å reise tilbake til Bogotá og videre til Guadalajara.
Det skulle de nok ønske de ikke gjorde.
For da Bobby Moore ble anklaget for å ha stjålet et armbånd fra en butikk i foajéen på spillerhotellet, brøt helvete løs. Ikke der og da, men da England-spillerne kom tilbake fra Quito, ble Moore arrestert.
To vitner mente de hadde sett Moore ta armbåndet, og det var nok til at det colombianske politiet gikk til aksjon. Lagkameratene trodde knapt det de så. Alf Ramsey uttalte at “dette er så dumt at jeg ikke har ord.”
Og dumt var det, for Moore ble satt i husarrest hos presidenten i Det colombianske fotballforbundet, uvitende om at han hadde blitt offer for en kjent søramerikansk svindelmetode der målet var å presse til seg penger.
Parallelt pågikk det intens diplomati for å få den engelske kapteinen løslatt. Selv statsminister Harold Wilson blandet seg inn. Engelsk suksess i VM, mente han, kunne sikre ham valgseieren samme år, og da var man avhengig av kapteinen.
Åpningskampen mot Romania i Guadalajara var bare få dager unna, så Alf Ramsey bestemte at resten av laget bare måtte dra. Kom Moore etter, var det strålende. Kom han ikke, måtte Norman Hunter ta hans plass og Alan Mullery ta kapteinsbindet.
Det ville være en soleklar svekkelse.
Men å løslate Bobby Moore, det var ikke bare bare.
Han måtte møte i den colombianske retten, der Clara Padilla, den kvinnelige butikkansatte som hadde anklaget ham, gikk seg vill i egne forklaringer og løgner før hun stormet gråtende ut av rettssalen. Selv verdien på armbåndet varierte fra 5 000 til 60 000 kroner, avhengig av hvem man spurte. Det ble ikke engang funnet noen bevis for et tyveri.
Den 28. mai – fire dager før Romania-kampen – kunne Moore endelig anse seg som løslatt og sette kursen mot Mexico.
“Nå som dette er lagt bak meg, er intensjonen å prøve å glemme alt sammen og heller fokusere på jobben jeg har foran meg. Det er vanskelig nok, ” sa Moore på flyet nordover.
Embed from Getty ImagesBobby Moores beste kamp
Saken ble gjenopptatt i oktober, men ingen nye bevis var på plass da heller. To år senere måtte Moore møte til høring i London før saken endelig ble lukket for godt. Noen tunger mener at denne hendelsen var én av årsakene til at Bobby Moore aldri ble adlet.
Adlet burde han blitt, spesielt for innsatsen den 7. juni 1970. Mot selveste Brasil i intens hete, over 1 500 meter over havet, i fargerike bilder sendt direkte på tv, spilte Bobby Moore sannsynligvis sin beste fotballkamp noensinne.
Brasil var briljante i sin svært offensive 4-2-4 formasjon. Jairzinho og Rivelino stormet fremover på hver sin kant. Tostão og Pelé byttet på å komme dypt og på å gå i rom. Sentralt dekket Clodoaldo rom, mens den strålende Gérson strødde pasninger. På høyrebacken stormet kapteinen Carlos Alberto fremover hver gang han hadde mulighet.
| Les også: Hvordan Brasil ble udødeliggjort i 1970.
Det var et fullkomment brasiliansk lag som hadde så mange strenger å spille på og så mye finesse, teknikk og uforutsigbarhet at de nærmest var umulig å forsvare seg mot.
Men engelskmennene klarte det. I alle fall nesten.
Alan Mullery, som hadde tatt plassen til den mer begrensede Nobby Stiles, og Alan Ball løp uavbrutt på midtbanen. Kom brasilianerne seg forbi, ventet Bobby Moore. Og han var det ingen som klarte å passere.
Moore, med sin kritthvite drakt og det klassiske røde 6-tallet på ryggen, var overalt. Han brøt, taklet, headet og satte i gang kontringer – akkurat som han hadde gjort hver eneste helg i 12 år.
Men det kunne ikke holde. Jairzinho, som endte med å score i hver kamp i det mesterskapet, sendte Brasil i føringen etter en times spill. Det var et under at det ikke var søramerikanernes andre scoring, for da Pelé steg til værs i første omgang og fikk heade relativt upresset på mål, var det ingen, absolutt ingen, som trodde at Gordon Banks klarte å nå bort.
Men det gjorde han, og redningen vil for alltid bli stående igjen som et av fotballens største mirakler.
Det var ikke noe mirakel at Brasil ble stående igjen som vinnere, men England hadde i alle fall bitt godt fra seg. Etter kampen oppsøkte Pelé umiddelbart Bobby Moore, både for å skryte av en forsvarsprestasjon i ypperste verdensklasse, men også for å bytte drakt.
Bildet av de to verdensstjernene, i bar overkropp, smilende i hyggelig passiar og grenseløs beundring overfor hverandre, står igjen som ikonisk.
“Han var min venn og den beste forsvarsspilleren jeg noensinne spilte mot,” sa Pelé senere.
Enden på en æra
I kvartfinalen ventet en reprise fra VM-finalen fire år tidligere. England fulgte opp med å rundspille stakkars Vest-Tyskland i en time og ledet 2-0 før tyskerne innså at de hadde et vesentlig sterkere lag enn i 1966 og bare måtte ta seg sammen.
Svake bytter og taktiske disposisjoner av Alf Ramsey gjorde at Franz Beckenbauer og Uwe Seeler kunne utligne, før Gerd Müller – hvem andre – satte inn seiersmålet knappe 20 minutter inn i ekstraomgangene.
England var ute.
Det skulle også vise seg å bli Bobby Moores siste mesterskapskamp med de tre løvene på brystet.
På begynnelsen av 1970-tallet ble det tydelig at den gylne engelske generasjonen hadde passert middagshøyden. Vest-Tyskland ble igjen for sterke i kvalifiseringen til EM i 1972, og da England tapte 0-2 for Polen i kvalifiseringen til VM i 1974, var det bare tre spillere igjen fra triumfen i 1966: Alan Ball, Martin Peters og Bobby Moore.
Moore spilte med det sin 105. landskamp, men det var ingen god landskamp. Snarere tvert imot, for Moore var direkte involvert i begge Polens mål.
I det helt avgjørende returoppgjøret på Wembley i oktober, ble han attpåtil forvist til benken på grunn av nedadgående formkurve.
Moore satt i stedet ved siden av Ramsey og manet manageren sin om å gjøre endringer etter hvert som minuttene gikk. Ramsey på sin side satt nesten apatisk og så at oppgjøret ebbet ut med 1-1 og at engelskmennene dermed måtte si auf wiedersehen til VM i Vest-Tyskland.
Måneden etter, i november 1973, spilte Bobby Moore sin 108. og siste landskamp – 90 av de som kaptein (delt rekord med Billy Wright) – på Wembley, i treningskampen mot Italia. England tapte 0-1. I april 1974 var også Alf Ramsey borte.
For Moore sin del skulle flere epoker snart ta slutt. I januar 1974 haltet han av banen i FA-cupkampen mot Hereford, en kamp som skulle vise seg å bli Moores siste i West Ham-drakt.
Igjen hadde han en disputt med klubben om kontrakt og penger, men i motsetning til i 1966 skulle det ikke la seg løse denne gangen.
I mars ble han solgt til Fulham på andre nivå for £25 000. Han forlot dermed The Hammers etter 647 kamper – en rekord som skulle stå til Billy Bonds gruste den mot slutten av 1980-tallet.
Moore skulle få over 100 kamper for Fulham også. Høydepunktet var FA-cupfinalen i 1975, mot nettopp West Ham, en kamp Moore og hans hvitkledde lagkamerater tapte 0-2. Det ble dermed Moores siste kamp som profesjonell spiller på Wembley.
Han spilte så noen kamper i USA og i Australia før han, av alle ting, dro til danske Herning og spilte ni kamper der i 1978, mest for å promotere danskenes overgang til profesjonell fotball.
“Han var ikke som oss”
Bobby Moore, med sin status, sine evner, sin karisma, sin karrière, sine medmenneskelige egenskaper, sin fotballmessige forståelse og, ja, sin aura, burde – og skulle – ha blitt en god manager i det engelske ligasystemet. Som den eneste VM-vinnende England-kapteinen burde han ha blitt en livslang ambassadør for Det engelske fotballforbundet. Alle burde ha lært av Bobby Moore.
I stedet ble han overlatt til seg selv, uten å vite helt hvordan han skulle takle en verden uten profesjonell fotball. Han gjorde et halvhjertet forsøk som manager i Oxford City, langt nede i divisjonssystemet. Selv om han fikk med seg Harry Redknapp som assistent, ble det med forsøket. Senere tok han også managerjobben i Southend, men heller ikke det førte noe særlig med seg.
Han forsøkte seg som vertshuseier, men ble stående igjen med milliongjeld. Han kjøpte fire puber ute i East Ham, bare for å bli truet på livet av lokale gangstere. Han prøvde seg som klesbaron med kjøp og salg av lærfrakker og skjorter, uten suksess.
Da han i tillegg skilte seg fra kona Tina i 1986 til fordel flyvertinnen Stephanie og måtte gi fra seg store deler av det han hadde spart opp, sto han i prinsippet på bar bakke i en alder av 45.
Så, i 1991 fant legene, etter en langvarig utredning, ut at Bobby Moore hadde kreft igjen. Denne gang i tykktarmen. Beskjeden Moore fikk, var tydelig. Han kom ikke til å overleve. Men ingen kunne fortelle ham hvor lenge han hadde igjen.
Først to år senere, den 14. februar 1993, annonserte Bobby Moore for offentligheten at han var alvorlig syk. Nå hadde kreften spredd seg til leveren også.
Den siste tiden brukte han på å reise rundt for å treffe gamle kjente en siste gang. De han ikke traff personlig, ringte han.
“Han ringte for å si farvel,” sa Alan Ball. “Han ringte meg torsdagen før han døde, og uten at jeg skjønte det sa han farvel da.”
Han dro til Boleyn Ground for å se en siste kamp med West Ham. Hans siste kamp på Wembley kom 17. februar, da han fikk kommentere England mot San Marino på radio.
Det ble hans siste pilegrimsreise.
Nøyaktig en uke senere døde Bobby Moore i sin egen seng, bare 52 år gammel.
Et symbol, et ikon og en legende var gått bort. Den lille gutten som lærte å spille fotball i de tøffe gatene i Barking ble en leder for hele England i en tid da de trengte det som mest. Han gjorde alle rundt seg bedre, enten det var som fotballspillere eller som mennesker. Han var en bauta med kvaliteter få andre er velsignet med.
“Det er noen kvaliteter enkelte har: De vet de er spesielle, men de oppfører seg ikke som de er spesielle,” sa George Best. “Han tenkte ikke at han var bedre enn alle andre. Han tenkte kanskje han var en bedre fotballspiller enn de fleste, men ellers behandlet han alle likt – uansett om de kom fra Londons østkant eller om det var dronningen.”
Og akkurat som konger og dronninger fikk Bobby Moore, som en av svært få sivile, en nærmest rojal begravelse i selveste Westminster Abbey. Tusenvis av mennesker møtte opp, mennesker som hadde en relasjon til Moore, enten de hadde vokst opp sammen, spilt fotball sammen, vært på byen sammen eller aldri hadde møttes i det hele tatt.
For ingen engelskmann kunne med hånden på hjertet si at de ikke hadde et forhold til Bobby Moore på en eller annen måte.
Og da passer det vel å avslutte med et sitat fra stoppermakkeren fra 1966, Jackie Charlton.
“Han var ikke som oss. Han var en av oss, men han var ikke som oss.”