Arven etter Arrigo

Arrigo Sacchi var skoselgeren som kom fra ingensteds og endret mentaliteten til et helt land. Samtidig ble han en viktig inspirasjonskilde for hvordan fotballen ser ut i dag.

Sommeren 1986 befant Associazione Calcio Milan seg i et vakuum. Få år tidligere hadde storklubben vært nede i Serie B – ikke én, men to ganger. Først fordi de ble dømt for kampfiksing i det som ble kjent som Totonero-saken. Så fordi de rett og slett ikke var gode nok for Serie A.

Nå sier jo de uskrevne fotballreglene at AC Milan definitivt ikke skal befinne seg i Serie B. I 1986 gjorde de heller ikke det lenger, men samtidig som radioaktivt materiale fra Tsjernobyl truet Europa, Miami Vice ble vist på tv-skjermer verden over og Papa Don’t Preach herjet hitlistene, var klubben sterkt preget av de hittil beinharde 80-årene.

For mens Europacup-troféene fra 1960-tallet sto i klubbmuséet og samlet støv, lå AC Milan nede med brukket rygg – både sportslig og økonomisk.

Klubbpresidenten var på rømmen mistenkt for korrupsjon. Konkursspøkelset truet.

Trener Nils Liedholm, den svenske legenden med kallenavnet “Baronen” etter sine eskapader for rossoneri på 1950-tallet, hadde riktignok gjort sitt beste med mannskapet han hadde. Det holdt likevel bare til en syvendeplass i det som må sies å være en helt fullstendig uspektakulær 1985/86-sesong – i alle fall for Milans del.

Lite visste alle med hjertet i Milan at den 18. juli akkurat dette året skulle bli ditto spektakulær.

Da ankom nemlig klubbens nye eier og hans følge – i helikopter. Ikke ett, men tre.

Mediemagnaten Silvio Berlusconi hadde kjøpt klubben i februar, men nøyde seg ikke med underskrevne kontrakter og to helsider i Gazzetta dello Sport. Nei, Berlusconi ville virkelig slå på stortromma og markere at det var nye tider i vente for klubbens lojale supportere.

Akkompagnert av Wagners berømte Valkyrierittet landet han og hans følge på Arena Civica, en gammel og ærverdig arena fra 1807, midt i Milano.

Målet var klart, proklamerte Berlusconi foran tusenvis av elleville Milan-supportere.

AC Milan skulle bli Europas beste klubb igjen.

Trollbundet av Real Madrid

Omtrent samtidig, i Parma i Emilia-Romagna, rundt halvannen times kjøring sørøst for sirkuset på Arena Civica, satt en 40 år gammel trenerspire og funderte på fremtiden.

Den ukjente og umeritterte Arrigo Sacchi hadde nettopp ledet Parma fra Serie C og opp i Serie B, men han hadde større ambisjoner enn som så.

Å få lede en klubb i Serie A var naturligvis en stor drøm. Skulle han attpåtil klare å vinne en scudetto, ville han få oppfylt den største drømmen av dem alle, nemlig å få lede en klubb i Serievinnercupen.

Den drømmen hadde han hatt i over 30 år. Helt siden han som liten gutt fikk muligheten til å se fotball på tv hjemme hos en fabrikkeier i nærområdet der han vokste opp.

Her satt Sacchi ytterst på stolen, fullstendig trollbundet av det ungarske laget som med sitt hurtige pasningsspill og hyppige posisjonsbytter valset over alt og alle før de til slutt kom til kort mot Vest-Tyskland i VM-finalen i 1954.

Året etter kom bildene fra den nyoppstartede Serievinnercupen flimrende over skjermen. Der fikk Sacchi se et Real Madrid-lag som gjorde fullstendig rent bord i de fem første utgavene med sin offensive, lekne, pasningsorienterte fotball.

Før Sacchi var fylt 10 ble inspirasjonen til en av fotballhistoriens viktigste trenere sådd.

“Jeg lærte meg å elske lag som gikk ut for å dominere og trollbinde gjennom vakkert spill, ikke gjennom rå makt,” sa Sacchi.

Det var derfor ikke spesielt overraskende at Sacchi også lot seg inspirere av Brasil anno 1958, 1962 og 1970, og ikke minst Ajax-laget som anført av den myteomspunnede Johan Cruijff tok fotballen inn i en ny tidsalder på begynnelsen av 1970-tallet.

Parallelt med å se sine helter på tv-skjermen, ville Sacchi, som italienske gutter flest, bli fotballspiller. Det prøvde han også, men manglet både det ene og det andre. “Jeg spilte ving, defensiv midtbanespiller, back og til slutt ingen steder,” har han sagt.

I stedet endte han med å reise land og strand rundt for å selge sko fra farens skofabrikk.

Her lærte han at man ikke kommer noen vei uten forpliktelser, dedikasjon og hardt arbeid. Faren jobbet ofte fra syv om morgenen til langt etter midnatt. Av moren, Lucia, arvet Sacchi ifølge seg selv “lidenskap, energi og det hintet av galskap som er typisk for oss fra Emilia-Romagna.”

Da Sacchi i slutten av 20-årene, uten noe særlig med spillererfaring, tok fatt på trenergjerningen i lille Fusignano, langt nede i divisjonssystemet, var prinsippene hans allerede på plass.

Offensiv mentalitet og knallhardt arbeid.

Pluss en solid dose galskap.

Catenaccios inntog

Arrigo Sacchi ble født i april 1946. Seks år tidligere hadde Benito Mussolini proklamert “Vincere, E Vinceremo!” – “Vinne, vi kommer til å vinne!” – og samtidig erklært krig mot England og Frankrike.

Nå var Mussolini borte. Det samme var Italias identitet. Støvellandet hadde tapt både krig og ansikt. Nå sto de foran en meget krevende oppgave. De måtte finne seg selv, en vanskelig oppgave for en nasjon som så dagens lys så sent som i 1860 og som var vant til sterk rivalisering mellom separate bystater.

For fotballens del betød etterkrigstiden en endring. Under fascistene – som profesjonaliserte den italienske fotballen så tidlig som i 1928 – handlet det kun om å vinne. Nå som røyken steg opp fra italienske byer, handlet det vel så mye om å unngå å tape. Unngå å tape ansikt, slik man hadde gjort under Mussolini.

Utover 1950-tallet bar dermed calcio preg av landets fortid. Mentaliteten endret seg. Trenere og spillere ble stadig mer pragmatiske i forsøket på å finne måter å unngå tap på.

Det var en kynisk og lite underholdende fotball som preget Italia i årene etter krigen. Den begeistret og underholdt få, om noen.

Da Nereo Rocco ledet AC Milan til ligagull i 1962, gjorde han det med et system som både skulle bli elsket og hatet, men også fryktet.

Catenaccio ble opprinnelig tatt i bruk i Sveits på 1930-tallet, men videreført og adoptert av italienerne i form av stram defensiv struktur, knallhard mannsmarkering, libero og – når det var behov – hurtige kontringer.

Omtrent samtidig ankom Helenio Herrera den blåsorte delen av Milano. Han var opprinnelig offensiv av natur, men forsto fort at for å overleve i Italia måtte han ha en annen tilnærming. Herrera perfeksjonerte catenaccio, skapte sitt Grande Inter og vant alt som var å vinne på midten av 1960-tallet før Roccos Milan igjen tok over hegemoniet.

Roccos og Herreras suksess medførte at deres taktiske idéer ble innført som pensum på sagnomsuste Coverciano – det tekniske hovedkvarteret til Det italienske fotballforbundet.

Dermed spilte snart samtlige italienske lag, inkludert landslaget, denne defensive og markeringsorienterte fotballen der en 1-0 seier ble ansett som det ultimate resultatet.

| Les også: La Grande Inter – Helenio Herreras mesterverk.

Strategi og taktikk

Arrigo Sacchi anerkjente både catenaccio og trenerne som perfeksjonerte det. Han anerkjente både Rocco og Herrera som glimrende trenere, akkurat som han anerkjente Giovanni Trapattoni og Otto Rehhagel fra sin egen samtid.

Det var bare ikke hans type fotball.

Sacchis tilnærming var diametralsk annerledes. Fotball, mente han, handlet om å ha en klar strategi for hvordan man ønsket å overvinne laget på motsatt banehalvdel, uavhengig av motstanderens tilnærming.

Catenaccio var ifølge Sacchi ingen strategi. Det var et taktisk grep der man ventet på at motstanderen skulle gjøre feil.

Og selv om italienske lag på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet hadde gått noe videre fra den ekstreme catenaccio-tilnærmingen, var grunntanken fortsatt i aller høyeste grad tilstede.

Det var her Arrigo Sacchi skulle skille seg ut.

For Sacchi, han ville ikke ligge og vente på at motstanderen skulle gjøre feil.

Tvert imot.

De største mulighetene for å score, mente Sacchi, var ved å vinne ballen tilbake så nære motstanderens mål som mulig. Det var kun mulig ved å ha liten avstand mellom lagdelene og en høy, aggressiv offsidefelle.

“Jeg pleide å fortelle spillerne mine at dersom vi klarte å holde 25 meters avstand mellom vår siste forsvarer og angriperen, var det, gitt våre evner, ingen som kunne slå oss,” sa Sacchi.

Det forutsatte et innlært bevegelsesmønster som krevde repetisjon etter repetisjon på treningsfeltet. Spillerne hans måtte bevege seg helt synkront for å nekte motstanderen både tid og pasningsalternativer. Først når dette fungerte, kunne man kvele motstanderen på deres egen halvdel og vinne ballen tilbake.

I dag kaller vi det pressfeller.

Press handler ikke om å løpe eller jobbe hardt. Det handler om å kontrollere rom.

Arrigo sacchi

Kontrollerte man rom, kontrollerte man kampen. Og kontrollerte man kampen, vant man. I alle fall som regel.

Verre var det ikke. Som Sacchi selv sa: “Hvis vi spiller bra, vinner vi. Hvis motstanderen spiller bedre, vinner de.”

Offensivt handlet det om å styre og dominere motstanderens halvdel med tålmodighet og faste, innlærte angrepsmønstre med mange og motsatte bevegelser. Det ville til slutt åpne opp motstanderen.

“Når vi hadde ball, krevde jeg alltid fem mann foran ballen. Én av de skulle ligge bredt til høyre. Én skulle ligge bredt til venstre. Det kunne dog være hvem som helst. Det var ikke alltid de samme spillerne.”

Av italienere flest ble Sacchis tilnærming sett på som ren galskap.

Ikke fordi idéene hans var helt ute på viddene sett under ett, men fordi tilnærmingen hans sett i kontekst av den italienske idéen om hvordan fotballen skulle spilles, brøt fullstendig med alt av stolte asurblå tradisjoner.

Tilfeldighetenes spill

Fotballen – og livet generelt – har en tendens til å bli preget av tilfeldigheter. For Arrigo Sacchi skulle andre halvdel av 1986 by på nettopp det. Tilfeldigheter som ikke bare skulle forme hans eget liv og ettermæle, men også moderne fotballhistorie.

Den første dukket opp før sesongen 1986/87 ble sparket i gang. I forberedelsene til Parmas redebut i Serie B, ble det nemlig bestemt at Sacchis gutter skulle møte AC Milan til treningskamp.

Den kampen vant Milan 2-0. På tribunen satt Milans rykende ferske eier. Og Silvio Berlusconi, han ble imponert. Ikke av eget lag, men av Parma. Mediemogulen tok seg dermed tid til å oppsøke Sacchi etter kampen. “Jeg liker det du prøver på her. Jeg kommer til å følge med på dere utover sesongen”, sa han.

Så ville skjebnen naturligvis at de to klubbene skulle møtes igjen, denne gang i Coppa Italia. Ikke én, ikke to, men tre ganger.

Først i gruppespillet – på San Siro. Parmas klubbdirektører var livredde. De fryktet et stygt tap, som ville medføre at sesongkortsalget ville få seg en knekk.

Men Sacchi var offensiv av natur. “I morgen drar jeg til San Siro for å vinne,” fortalte han en barndomsvenn, som også var Milan-supporter, dagen før kampen.

Og vant, det gjorde han. Allerede etter ni minutter gikk Parma opp i ledelsen, og de så seg aldri tilbake. I stedet for å endre på noe som helst, fortsatte Parma å presse høyt og jage mål nummer to og tre.

På tribunen på mektige San Siro satt naturligvis Silvio Berlusconi. Der satt også Parmas klubbpresident Ernesto Ceresini og rev seg i håret. Han ville ha ut en spiss og styrke det defensive med en midtbanespiller eller en stopper.

Det ville ikke Sacchi ha noe av.

“Jeg tok av en spiss,” sa han, “men jeg erstattet ham med en annen.”

For Arrigo Sacchi var angrep det beste forsvar – stikk i strid med den daværende italienske fotballfilosofien.

Parma vant sin gruppe og nok en tilfeldighet skulle komme i spill. Parma ble trukket mot Milan. Igjen. Denne gang over to kamper i utslagsrunden.

Den første kampen – også det på San Siro – vant Parma igjen med 1-0. Foran returen på Ennio Tardini hadde Nils Liedholm fått sparken som Milan-trener, men selv ikke en ung Fabio Capello kunne hindre at Sacchis gutter holdt unna, vant 1-0 sammenlagt og tok seg videre til kvartfinalen.

Der ble riktignok Atalanta for sterke, men i Milano satt Silvio Berlusconi og hadde sett nok.

Den helgale Berlusconi ville ha den smågale Sacchi til Milano. Oppgaven var formidabel. “Jeg vil at du skal bygge et lag som skal erobre verden,” sa AC Milans mektige eier.

Hest og jockey

Da nyheten om ansettelsen av Arrigo Sacchi ble kjent, ble den møtt av kollektiv øyebrynsheving blant Italias fotballjournalister.

Ikke hadde han spilt profesjonell fotball, ikke hadde han trenererfaring fra en større liga enn Serie B og attpåtil praktiserte han rent soneforsvar, en tilnærmet synd i det markeringsorienterte Italia.

Og nå skulle altså Arrigo Sacchi ta AC Milan til toppen av Italia og dernest Europa? Hah!

Men Sacchi, han brydde seg ikke.

“Jeg visste ikke at man må ha vært en hest før man kan bli en jockey,” sa han som svar på tiltale.

Sacchi hadde nemlig helt andre ting å tenke på. Som for eksempel hvordan i all verden han skulle få Milans stjerner til å spille hans type fotball. Og det var ikke hvem som helst som skulle begeistres.

På treningsfeltet Milanello var nemlig Franco Baresi. Der var Mauro Tassotti. Der var Paolo Maldini og Alessandro Costacurta. Roberto Donadoni, Marco van Basten og Ruud Gullit var også der. Foran sesongstarten kom også 28 år gamle Carlo Ancelotti fra Roma, som knapt hadde knær igjen etter tre menisk- og to korsbåndoperasjoner.

“Jeg trenger en hjerne i laget mitt,” var Sacchis salgsargument overfor en skeptisk Berlusconi. “Signerer vi Ancelotti, vinner vi ligaen.”

Men fullt så enkelt skulle det ikke bli. Fødselen ble det man trygt kan kalle trang, med flere opphetede diskusjoner – både på feltet og i garderoben. Sacchi lot seg i tillegg irritere over spillernes stjernenykker.

“Jeg er kanskje en Mr. Ingen, som avisene skriver, men sannheten er at dere ikke har vunnet noe mer enn meg,” sa Sacchi ved en anledning til spillerne sine. “Og fortsetter dere å trene som dette, kommer det til å forbli slik.”

“Hva jeg tenkte om Sacchi etter hans første trening? At han kom til å vare i maks to måneder,” sa Alessandro Costacurta.

Kritiske røster

Spesielt Marco van Basten var en av Sacchis største kritikere. Nederlenderen, som hadde vunnet både serie, cup og serievinnercup med Ajax, mente treningene var kjedelige og repetitive uten særlige muligheter for improvisasjon. For Sacchi fremsto van Basten som sutrete og egosentrisk.

“Du spiller ikke tennis, du spiller en lagidrett,” var den kontante tilbakemeldingen.

Allerede etter sesongens andre kamp, et hjemmetap for Fiorentina, gikk van Basten offentlig ut og kritiserte Sacchis metoder.

Det var ikke spesielt smart.

Påfølgende kamp ble han plassert på benken. “Du som kan så mye om fotball kan kanskje gi meg noen gode råd herfra,” var beskjeden fra Sacchi.

I tillegg til det mentale, måtte Sacchi jobbe med van Bastens spillestil. At nederlenderen stadig kom dypt for å bli involvert i spillet, var et problem.

“Du må gjøre motsatt,” sa Sacchi. “Ved å komme dypt på den måten, eksponerer du deg for taklinger. Start nære ballen og angrip rommet foran deg i stedet.”

Men van Basten lærte ikke. Da gikk det som det måtte gå. I kamp fem i Sacchis første sesong som Milan-trener ble van Basten taklet på akillesen av Sampdorias kompromissløse stopper Pietro Vierchowod.

Resultatet ble fire måneder på tribunen. Som om ikke det var nok, var skaden så ille at den skulle plage van Basten resten av karrièren og til slutt føre til at han måtte legge opp så altfor tidlig.

En spiller som derimot tok Sacchis instruksjoner på strak arm, var Ruud Gullit. Den sorte tulipanen hadde fått totalfotballen inn med morsmelka, og hadde sågar spilt sammen med en aldrende Johan Cruijff i Feyenoord der han også ble kåret til årets spiller i 1984.

Etter å ha vunnet både liga og cup i Rotterdam, gikk turen videre til PSV der han som libero mellom to midtstoppere kunne nyte stor offensiv frihet (libero kan på italiensk oversettes til “den frie”).

Det var nettopp libero-rollen han ble tiltenkt også i Milano. Problemet var bare at der hadde Arrigo Sacchi allerede Franco Baresi.

Så hva gjør man da? Jo, man omskolerer én av dem.

Baresi var en endimensjonal spiller. Fantastisk, ja kanskje verdens beste i sin posisjon, men kun der.

Gullit var derimot av et helt annet kaliber. Han var en maskin. Han hadde en fysikk, en kraft og et pågangsmot i spillet sitt som smittet over på medspillerne, men som også gjorde motstanderne nervøse. Da Gullit, med flettene vaiende i vinden, dundret avgårde på et 60 meter langt løp, visste man at det var fare på ferde.

Det unike med Gullit, var fotballforståelsen. Noen tekniske begrensninger til tross, hans unike evne til å lese både tid og rom veiet opp for det. Ruud Gullit så alltid ut til å ha bedre tid enn alle andre. Av samme årsak var han enorm i den fasen av spillet Sacchi aktet høyest.

Presspillet.

Gullit var en komplett fotballspiller. Men egenskapene hans ble ikke utnyttet fullt ut som libero. Han måtte påvirke spillet høyere i banen.

Først som høyrekant i Sacchis 4-3-3, en formasjon han hadde hatt stor suksess med i Parma. Så røk Marco van Basten ut. Gullit tok dermed plass som en hengende spiss, mens Pietro Paolo Virdis – en undervurdert og delvis glemt spiller i fortellingen om Sacchi og hans legendariske Milan-lag – fikk den mer fremskutte spissrollen.

Arrigo Sacchi hadde funnet sin 4-4-2.

På høyre backplass hadde Sacchi nok en hodepine. Der var nemlig både Paolo Maldini og Mauro Tassotti naturlige valg. I og med at det hadde vært straffbart å sette en av dem på benken, fant Sacchi ut at det ikke var noen ting i veien for å flytte Maldini – som var like god med begge bein – over på venstreback.

Der ble han like godt verdens beste i sin posisjon.

Etter hjemmetapet mot Roma i desember tapte ikke Milan flere kamper i Serie A den sesongen. Likevel, med kun to poeng for seier, ble det en beinhard kamp mot et Napoli-lag som hadde vunnet ligaen året før.

Tre runder før slutt møttes de to – i Napoli – og etter en høydramatisk kamp vant Milan 3-2 og overtok tabelltoppen. Til tross for at de to siste kampene endte uavgjort, holdt ledelsen helt inn.

Arrigo Sacchi, som aldri hadde trent et lag på et høyere nivå enn Serie B, hadde vunnet Serie A – Europas beste liga på det tidspunktet – på første forsøk.

Og nå fikk han sin største drøm oppfylt: Å lede et lag i Serievinnercupen.

Bak Berlusconis rygg

Sommeren 1988 måtte Sacchi håndtere enda en hodepine. Claudio Borghi het han, en av mange argentinere som hadde fått merkelappen “Den nye Maradona” og som hadde imponert Silvio Berlusconi ved én eneste anledning. Det var nok til at han ble hentet til Milano sommeren 1987, rett før Sacchi kom inn dørene på Milanello.

I og med at det ikke var lov med flere enn to utlendinger, havnet Borghi på lån i Como med Berlusconis personlige lovnader om å oppnå store ting når han kom tilbake.

Den oppfatningen delte ikke Arrigo Sacchi.

“Av alle egenskaper og holdninger jeg ser etter hos en fotballspiller, hadde ikke Borghi noen av dem,” sa han.

Sacchi hadde i stedet sett seg ut Frank Rijkaard som den siste puslespillbrikken han manglet.

Rijkaard, som opprinnelig var stopper men som i en alder av 25 hadde blitt brukt mer og mer på midtbanen, hadde røket uklar med Johan Cruijff i Ajax, blitt solgt til Sporting i Lisboa, men sendt på lån til Real Zaragoza fordi portugiserne ikke hadde klart å registrere nederlenderen tidsnok.

Berlusconi lot seg likevel ikke rikke. Borghi var hans mann. Berlusconis høyre hånd, Adriano Galliani, støttet derimot Sacchis sak. Han dro like godt til Lisboa og signerte en initiell avtale om å hente Rijkaard til Milano, bak Berlusconis rygg.

“Presidenten kommer til å sparke oss alle sammen,” sa han.

Såpeoperaen endte med et møte der Sacchi gjorde det klart og tydelig at han kom til å si opp dersom Berlusconi valgte Borghi fremfor Rijkaard.

“Greit,” svarte Berlusconi, “jeg henter en ny trener, men da blir du manager de neste fem årene.”

Sacchi blånektet. “Etter 15 år er jeg ikke sikker på hvordan jeg skal være trener, langt mindre en manager, for det har jeg aldri gjort.”

Og med det ga Berlusconi seg. Claudio Borghi forsvant ut i periferien og Frank Rijkaard ble Milan-spiller.

Arrigo Sacchi kunne dermed begi seg ut på et heidundranes eventyr i Serievinnercupen med en sentrallinje bestående av tre ferske europamestere: Frank Rijkaard, Ruud Gullit og Marco van Basten.

Skyhøy selvtillit

Serie A anno 1988/89 skulle på grunn av OL i Seoul ikke sparkes i gang før i oktober. Debuten i Serievinnercupen skulle derimot foregå en måned tidligere, mot Vitosha (nå Levski) Sofia. Sacchi visste at å møte opp der med treningskamper mot middelmådig italiensk motstand under beltet ikke var nok.

Derfor ble det arrangert treningskamper mot Bayern München, Tottenham, Manchester United, PSV Eindhoven – de regjerende europacupmesterne – og to kamper mot Real Madrid.

Milan vant alle.

Selvtilliten i Milan-garderoben var skyhøy. Silvio Berlusconi var i ekstase. “Arrigo, i kveld var det fem millioner mennesker som så oss på TV!” utbrøt han begeistret til treneren sin etter 3-0 seieren på Santiago Bernebéu.

TV-seerne hadde også fått se at Arrigo Sacchi hadde gjort et aldri så lite sjakktrekk. Nyervervelsen Frank Rijkaard, som Sacchi selv hadde tiltenkt en rolle som spillende stopper ved siden av Franco Baresi, var blitt omskolert til sentral midtbanespiller.

Der skulle nederlenderen passe som den klassiske hånda i hansken. Han kunne forsvare, han kunne angripe, han kunne takle, han kunne slå pasninger. Og til Sacchis store glede var han – som barndoms- og nå lagkompis Ruud Gullit – en mester i å lese og forstå rom.

Rijkaard skulle vise seg å bli den perfekte boks-til-boks-spilleren Sacchi trengte ved siden av den mer stasjonære Carlo Ancelotti. Det ga også rom til 22 år gamle Alessandro Costacurta i midtforsvaret, som skulle spille 663 kamper i Milan-trøya og 59 kamper med det italienske flagget på brystet.

Alt så lyst ut for Milans del i september 1988. Likevel var det en malurt som hadde lurt seg oppi begeret. Ruud Gullit, protagonisten fra scudetto-sesongen, var helt ute av det. Både på grunn av skader og utenomsportslige eskapader.

“Den første sesongen kunne ikke engang et tog rive ham overende. Nå holdt det med et vindpust,” klagde Sacchi. “Han brukte for mye tid på å tenke på damer og på å være skadet.”

Sacchi måtte frem med hårføneren. Han hadde ikke råd til å ha en av sine beste spillere gående på halv maskin foran en sesong der målet var å hente hjem det største troféet av de alle.

Hårføneren hjalp på det utenomsportslige, men ikke på skadene. 1988/89-sesongen skulle bli et mareritt for Gullits del. Likevel skulle han på merkelig vis klare å stable seg på beina til de viktige anledningene. Og de ble det mange av.

Tåka i Beograd

Ett år etter at Sacchi takket ja til trenerjobben på Milanello, følte han endelig, etter tusenvis av repetisjoner på treningsfeltet, at spillerne hans forstod hvordan de skulle fremstå.

Dermed var han, tross at halve laget var ute med skade, ikke så fryktelig bekymret foran returoppgjøret mot Vitosha Sofia. Det hadde han heller ingen grunn til, for Milan vant 5-2 og tok seg videre med 7-2 sammenlagt.

Bekymret ble derimot Sacchi da han så hvem som skulle stå på motsatt banehalvdel i neste runde. Enda mer bekymret ble han da han innså at den avgjørende kampen skulle bli spilt på fryktede Marakana i Beograd.

Crvena Zvezda kunne skremme hvem som helst, også Arrigo Sacchi. Ikke nødvendigvis fordi de var et godt lag – Sacchi mente selv det var en gjeng som i stor grad besto av egoistiske individualister – men på grunn av deres kynisme og mange tjuvtriks.

Tjuvtriks ble det naturligvis nok av i det første oppgjøret på San Siro, som endte 1-1.

“Vi er ute,” sukket Marco van Basten i garderoben på Milanello dagen etter kampen.

Da fant Arrigo Sacchi den mer kreative siden av seg selv. Han dro like godt opp en fiktiv telefonsamtale mellom ham selv og Silvio Berlusconi som tilsvar.

“Presidenten har akkurat informert meg om at han ikke har brukt 100 milliarder lire for å ryke ut i andre runde i Serievinnercupen!”

Det var ikke tid for å være selvmedlidende. Det var tid for å nullstille og angripe kampen i Beograd, akkurat som Milan angrep alle andre kamper.

Jugoslavene trengte bare 0-0 for å gå videre. Sacchi og spillerne hans visste hvordan returen kom til å bli. Eller, de trodde de visste. For kampen i Beograd skulle vise seg å bli helt, helt spesiell.

I generalprøven mot Verona måtte Ruud Gullit ut med skade. Igjen. Arrigo Sacchi var dermed uten sin kanskje viktigste spiller i en av de tøffeste bortekampene i Europa. Han var skuffet, men ikke motløs.

“Gjennom halvannet års arbeid viste vi at vår styrke var spillet vårt, ikke det og det individet.”

Foran 100 000 tilskuere i trykkokeren i Beograd, møtte Milan akkurat det de hadde trodd på forhånd. Crvena Zvezda la 11 mann bak ballen, gikk i offside med vilje for å stykke opp kampen og satset alt på en kontring eller to.

Dejan Savićević sendte sågar jugoslavene i ledelsen. Problemet var bare at det var det ingen som så. Rett før pause ble hele stadion i Beograd innhyllet i en tåke som var så tjukk at man trengte motorsag for å trenge seg gjennom.

Da den tyske dommeren bestemte seg for å avbryte kampen etter en snau time, gikk Sacchi i garderoben. Der fant han Pietro Paolo Virdis, Ruud Gullits erstatter, fullt påkledd.

“Hva skjer her?” spurte Sacchi forbauset.

“Jeg ble utvist,” svarte Virdis.

Han var dermed ute av omkampen dagen derpå. Det var også Carlo Ancelotti, som hadde pådratt seg et gult kort og dermed karantene. Sacchi, som kun hadde en stall på 19 spillere – tre av de målvakter – visste ikke helt hva han skulle gjøre.

Gullit hadde kun blitt klarert for spill i én omgang, så klokken 13:00 dagen derpå, med 0-0 på måltavla, så Sacchi seg nødt til å starte med 19-åringen Graziano Mannari på topp.

På stålet

“Det må være 120 000 tilskuere der ute. Der det før var én rad med mennesker, er det nå tre. Men dere må ikke være redde.”

Ordene tilhørte Adriano Galliani, Milans visepresident, som hadde kommet seg inn i garderoben før kampen ble sparket i gang.

Det var kanskje ikke de ordene Milan-spillerne ønsket å høre, men en halvskadet Gullit tok brodden av situasjonen.

“Hvor mange møter opp vanligvis?” spurte han.

“40 – 50 000, kanskje?”

“Bra. Da har resten kommet for å se oss,” konkluderte Gullit.

Milan gikk i strupen på Crvena Zvezda under et strålende solskinn i den jugoslaviske hovedstaden. Allerede etter fire minutter ble rossoneri snytt for et soleklart mål da ballen, som helt klart var inne, ifølge den tyske dommer ble klarert på streken.

Marco van Basten stanget så inn ledelsen etter en halvtime før Dragan Stojković utlignet kort tid etter.

Så, rett før pause, stilnet Goran Vasilijević mektige Marakana. Ikke fordi han saksesparket inn en ball fra 40 meter, men fordi han gikk så voldsomt til angrep på Roberto Donadoni at den krøllete italieneren ble liggende livløs på gresset med brukket kjeve og tunga sittende fast i halsen.

Kun snarrådighet fra Milans fysioterapeut, som måtte brekke opp Donadonis kjeve for å frigjøre tunga, reddet livet hans.

Marco van Basten var i sjokk. Han gråt og ville ikke spille mer. Idet Donadoni ble fraktet til sykehus, insisterte Ruud Gullit på å ta hans plass. På halv maskin ledet han Milan-laget gjennom resten av første omgang, hele andre omgang og ekstraomgangene.

Til slutt var det Frank Rijkaard som sendte Milan til kvartfinalen med det avgjørende sparket i straffesparkkonkurransen.

Dramaet mot Røde Stjerne utspilte seg i november. Kvartfinalen mot Werder Bremen skulle spilles i mars. I mellomtiden slet Sacchis gutter i Serie A. Fra midten av november til midten av januar spilte Milan syv kamper. Kun én av dem endte med seier, mot Lecce.

Giovanni Trapattonis Inter benyttet anledningen til å ta en 10-poengs ledelse mens ryktene begynte å gå om at Arrigo Sacchi var nære å få sparken. Det var naturligvis bare det; rykter, for i stedet signerte han en ny kontrakt med lovnad om trippel lønn dersom han skulle klare å vinne Serievinnercupen.

Før han i det hele tatt kunne begynne å tenke på det, måtte han få spillerne sine tilbake i form. Og det klarte han. Roberto Donadoni kom seg etter hvert tilbake etter den grufulle skaden i Beograd; Ruud Gullit klarte å få kontroll på både egen fysikk og på privatlivet sitt; Marco van Basten begynte å score mål igjen.

Men da Arrigo Sacchi skulle sette opp laget som skulle møte Werder Bremen og Rune Bratseth i det nordlige Tyskland, var det likefullt krise: Keeper Giovanni Galli var skadet i armen; Mauro Tassotti hadde et betent kne; Franco Baresi var småskadd; Paolo Maldini var suspendert.

Det er hele backrekka pluss keeper, det. I en kvartfinale i Serievinnercupen. På bortebane.

Men Sacchi, han endret ikke på innstillingen av den grunn. Nei, med Alessandro Costacurta på venstreback og Frank Rijkaard i midtforsvaret gikk rossoneri ut på Weserstadion med ett mål for øyet: Å vinne.

Det gjorde de riktignok ikke. I stedet ble begge lag snytt for hvert sitt mål og kampen endte 0-0. Det betød nok en neglebitende retur, men selv med fordelen av å spille hjemme på San Siro klarte ikke Arrigo Sacchis gutter å bryte ned Otto Rehhagels tyske forsvarsmur.

Kun et noe heldig straffespark sørget for at AC Milan dro i land en 1-0 seier og dermed kunne forberede seg til en semifinale.

Motstander? Real Madrid, Arrigo Sacchis store inspirasjonskilde. Laget som 30 år tidligere gjorde at Sacchi drømte om å stå nettopp her, på den største fotballscenen av de alle.

Med hele verden som tilskuere.

Fullbyrdelsen

“Vær på vakt,” sa Real Madrid-trener Leo Beenhakker til spillerne sine i forkant av kampen. “Milan er ikke italienske.”

Spillerne hans, som var på vei mot sin fjerde strake La Liga-tittel og som hadde vunnet to UEFA-cuptitler de fire siste årene, tok likevel ikke sin treners advarsel på alvor. De var – til tross for at Milan hadde slått de to ganger før sesongen ble sparket i gang – selvsikre.

Og ble blåst av banen.

“Jeg har vært i Real siden jeg var liten gutt og jeg har aldri sett et lag komme utpå Bernabéu og dominere slik Milan gjorde i kveld,” sa Real Madrid-legenden Emilio Butragueño etter kampen.

Milan-dominans til tross, kampen i den spanske hovedstaden endte 1-1. Returen foran over 75 000 tilskuere på San Siro skulle bli nok en rysare.

Trodde alle.

For igjen kommer fotballens uforklarlige enkelthendelser inn fra sidelinjen. Enkelthendelser som på sitt merkelige vis skal påvirke en hel generasjon med både spillere og trenere.

Det var naturligvis nå, etter en trå sesong der hjulene på hele Sacchis Milan-prosjekt så ut til å falle av vogna, at guttene hans skulle finne frem de mest finstemte instrumenter og spille på samtlige strenger på én gang.

Carlo Ancelotti, mannen uten menisker, startet ballet ved å banke inn 1-0 fra 30 meter. Frank Rijkaard fulgte opp med å nikke inn 2-0. Ruud Gullit ble snytt for et soleklart straffespark, men svarte med å gjøre som landsmann Rijkaard, nemlig å sette ballen i nettet bak Paco Buyo i Real Madrid-målet med pannebrasken.

3-0 til pause. Og Milan ga seg ikke.

Rijkaard til Gullit til van Basten. 4-0. Så tok like godt Roberto Donadoni rennafart fra hjørnet av 16-meteren etter en kort corner og banket til med venstra. 5-0.

Leo Beenhakker, Real Madrid-treneren, var i forkant av kampen sikker på at Real-spillernes tekniske ferdigheter var mer enn nok til å spille av Milans press.

Han kunne ikke tatt mer feil.

En fullstendig nedsabling av mektige Real Madrid var et faktum. 30 år etter at Arrigo Sacchi ble trollbundet av laget fra den spanske hovedstaden på en liten tv-skjerm i hjembyen, var det hans tur til å trollbinde fremtidige trenerstjerner med en type fotball som verden knapt hadde sett maken til.

“Milans prestasjon var en sammensetning av teknisk briljanse, dynamisk hurtighet og inspirerte bevegelser,” skrev den britiske fotballjournalisten Brian Glanville. “Gullit og van Basten på topp har sjeldent fungert bedre, og sjeldent har de vist en slik uimotståelig kombinasjon av styrke, ferdigheter og opportunisme.”

Gianni Brera, den legendariske journalisten i la Repubblica, klarte ikke å dy seg: “I midten av det spanjolene kaller ruedo [ringen i en tyrefekterarena] brukte Milan sine sverd og sin muleta. Forskrekket som en tam og impotent okse, overga berømte Real Madrid seg til Milans dynamiske og tekniske overlegenhet.”

“Den tristeste natt,” var overskriften i den spanske avisen Marca.

Arrigo Sacchi fant på sin side stadig ting å rette på.

“Vi trenger mer bevegelser uten ball,” skrev han i loggboken sin.

Enveiskjøring i Barcelona

Motstanderen i finalen var rumenske Steaua București, hærens eget lag fra den rumenske hovedstaden der jernteppet fortsatt var noen måneder unna å falle.

I dag høres det utrolig ut, men i 1989 var det bare tre år siden Steaua slo selveste Barcelona i europacupfinalen i Sevilla. I hjemlig liga var de ubeseiret siden juni 1986. Nå hadde de attpåtil en ung Gheorge Hagi på laget.

Milan-supporterne hadde mobilisert stort. 25 charterfly, 450 busser og et skip hadde fraktet over 20 000 rossoneris over Middelhavet til Barcelona der finalen skulle spilles.

Lenge så det ut til at det kun var de med billett til Camp Nou som fikk se finalen. Den spanske TV-produsenten TVE gikk nemlig ut i streik, og nektet plent å både filme og distribuere bilder ut til millioner av seere verden over.

Bare noen timer før kampstart ble det inngått et kompromiss som medførte at den italienske statskanalen RAI fikk ta over jobben. De ble fløyet over med et eget militærfly fra Italia og fikk koblet opp utstyret akkurat tidsnok til avspark i den katalanske byen.

TV-seerne fikk dermed se et Milan-lag som gikk rett i strupen på Steaua i det som skulle bli en bemerkelsesverdig enveiskjørt finale. Av totalt 21 skudd på Steaua-målet endte fire av dem med nettsus.

Ruud Gullit startet ballet med å trille ballen i åpent mål etter et skudd fra Angelo Colombo. Marco van Basten – den ferske Ballon d’Or-vinneren – fulgte opp med et majestetisk hodestøt. Så banket Gullit inn 3-0 på halv volley fra 16-meteren og Milan, for anledningen i hvitt, ledet 3-0 til pause.

Rett etter hvilen kom Marco van Basten alene gjennom og trillet inn 4-0, rolig som skjæra på tunet.

Det var kattens lek med musen gjennom samfulle 90 minutter.

“Jeg har aldri vært så sliten etter en kamp,” sa Steaua-keeper Silvio Lung etter finalen.

AC Milan kunne heve det gjeveste klubbtroféet av de alle, nøyaktig 20 år etter at de gjorde det sist. Da med en diametralsk annerledes stil og identitet.

Silvio Berlusconi var i ekstase. “Jeg har aldri brukt pengene mine smartere!” utbrøt han i kaoset nede ved sidelinja da den tyske dommeren blåste i fløyta for siste gang denne maikvelden i Barcelona.

For Berlusconi hadde triumfen en dobbel bunn. Han visste nemlig at han med dette skulle oppnå en enorm popularitet hjemme i Italia, og spesielt i Milano. Denne populariteten skulle senere hjelpe ham til å bli Italias statsminister.

Det er kanskje søkt å si at Sacchi hjalp Berlusconi opp til toppen av italiensk politikk, men det er likevel et åpent spørsmål som er verdt å la henge litt i luften.

Endret mentaliteten til et helt land

Arrigo Sacchi var en visjonær idealist. Han hadde helt klare tanker og idéer om hvordan fotball skulle spilles, og det vek han aldri fra. Men for å få det ut i praksis, trengte han intelligente spillere som forsto hva de skulle gjøre innenfor Sacchis rammeverk.

Og i motsetning til den tradisjonelle italienske idéen om hvordan fotball skulle spilles, ville Sacchi underholde.

“Dette er hvorfor vi er involvert i fotball – for å underholde,” sa Sacchi. “Å vinne vil aldri bli det eneste som teller.”

Sacchi klarte begge deler. Derfor ble han også sett på som en revolusjonær. Det var en merkelapp han selv var sterkt uenig i.

“Fotballen startet som et offensivt spill. Andre gjorde det defensivt og individualistisk. Jeg er den som tar spillet tilbake til sine røtter. Jeg er en sann konservativ,” sa han.

Sannheten er uansett at den gamle skoselgeren hadde staket ut en ny kurs for fotballen. Fremtidige trenerstjerner trykket Sacchis idéer til sitt bryst.

Blant dem var Pep Guardiola. “Han var en visjonær som forsto at fotballen ikke kun handler om å score mål, men om å kontrollere kampen og skape nødvendige rom på banen.”

Jürgen Klopp er en annen trener som har fulgt i Sacchis fotspor. “Jeg spilte i andre divisjon i Tyskland da jeg så finalen i 1989. Jeg visste da at jeg ville bli trener. Jeg ville skape noe som det.”

Han utdypet: “Jeg ble så imponert over måten laget hans presset på, måten de spilte fotball, måten de forsvarte seg på og måten de angrep på. Det var så annerledes fra hva jeg hadde lært. Jeg lærte mye av ham og han var en stor inspirasjonskilde.”

I 2019 kåret France Football Arrigo Sacchi til verdens tredje mest innflytelsesrike trener gjennom tidene, etter Rinus Michels og Alex Ferguson, med følgende begrunnelse:

“Han endret mentaliteten til et helt land.”

Et evig spor

Arrigo Sacchi ledet AC Milan til nok en triumf i Serievinnercupen i 1990. Rossoneri ble dermed et av få lag gjennom historien som har klart å forsvare den gjeveste europacup-tittelen.

Likevel var det knirk i maskineriet. Sacchi var sliten. Spillerne hans også.

Etter å ha gjennomført tusenvis av treningsøkter og titusenvis av repetisjoner på Milanello, bestemte Sacchi seg for å abdisere sommeren 1991.

Til tross for at trenerkarrièren fortsatte, klarte han aldri å gjenskape det han klarte i Milano.

Han tok riktignok Italia til VM-finalen i 1994, men det var en blek italiensk utgave – langt unna det Sacchi ønsket å få til. Årsaken var ifølge ham selv enkel: Som landslagstrener har man ikke tid nok til å trene inn alle detaljene som skal til.

“Da vi startet, forventet dere å oppnå så mye, å få så mye anerkjennelse?” spurte Sacchi spillerne sine en gang.

“Med alt det arbeidet du fikk oss til å gjøre, var det det minste vi fortjente,” var svaret fra Mauro Tassotti.

I avskjedstalen proklamerte han: “Med alt dere har lært, er dere fotball-professorer nå. Dere kan alle bli gode trenere.”

Flere av spillerne hans skulle også bli nettopp det, med Carlo Ancelotti som det beste eksempelet.

Arrigo Sacchi vil for alltid stå igjen i historien som mannen som kom fra ingensteds, men som hadde en klar strategi for hvordan fotball skulle spilles. Han viste at man kan nå toppen med hardt arbeid, dedikasjon og ikke minst en liten porsjon med galskap.

Man trenger tross alt ikke å ha vært en hest før man kan bli en jockey.