Edderkoppen

Lev Jasjin var en av etterkrigstidens store superstjerner. Han formet den moderne keeperrollen og vil for alltid være en av sportens største legender. Men veien til hans ikoniske status var ikke alltid like enkel.

Med ujevne mellomrom skaper fotballen spillere som, i kraft av sitt unike talent, sin utstråling, sin ydmykhet og sin påvirkning på omgivelsene, er mer enn fotballspillere.

De former samtiden sin. Samfunnet de lever i og er en del av. De preger en hel befolkning og setter spor etter seg i flere generasjoner. De dyrkes som nasjonalhelter.

Når de går bort, utløser de landesorg.

På 1950-tallet, rett etter at røyken fra 2. verdenskrig hadde lagt seg, var behovet for slike helter prekært. Og de dukket opp én etter én. Ferenc Puskás i Ungarn. Fritz Walter i Vest-Tyskland. Just Fontaine og Raymond Kopa i Frankrike. Josef Masopust i Tsjekkoslovakia. Pelé og Garrincha i Brasil.

De fikk folk til å sitte ytterst på setet, enten det var på tribunen eller foran radioen. Etter hvert begeistret de også via TV-apparatet. Ikke bare egen befolkning, men en hel verden.

I Moskva dukket det opp en mann som skulle bli en av fotballens viktigste pionérer. Han skulle som første – og hittil eneste – keeper vinne Ballon d’Or, og han skulle bli høyt respektert av både spillere og supportere overalt hvor han dro.

Han var en tøff mann som banet vei i en tøff tid. Han ble symbolet på positivismen som rådet i Sovjetunionen etter at Josef Stalin endelig døde.

Han var en superstjerne som tok følge med fansen hjem fra kampene på Dinamo stadion mens han røyket, småpratet og lot supporterne få bære bagen hans hele veien hjem til leiligheten der han og kona Valentina bodde.

Mannen het Lev Ivanovitsj Jasjin.

Fabrikkarbeideren

Lev Jasjin ble født rett inn i en typisk fattig sovjetisk arbeiderklassefamilie i utkanten av Moskva i 1929. Jasjins far Ivan var metallarbeider og jobbet på en ammunisjonsfabrikk. Moren Anna jobbet på skofabrikk før hun døde av tuberkulose da Jasjin var seks år gammel.

I den trange leiligheten i Millionnaya Ulitsa 15, drøyt halvannen mil nord for Den røde plass, vokste Jasjin opp sammen med foreldre – etter hvert far og stemor – søsken, tanter og onkler.

Som for alle barn var det helt uaktuelt å sitte oppå hele familien i den trange leiligheten etter skoleslutt. I stedet fant Jasjin gleden i idrett.

“Jeg løp, drev med høydehopping, kulestøt, diskos, jeg tok fektetimer, prøvde boksing, stuping, bryting, skøyter og basketball, spilte hockey, vannpolo og fotball,” sa Jasjin.

“Vinteren brukte jeg på ski og skøyter. Jeg er ikke sikker på hva jeg var best på.”

Jasjin selv mente den voldsomme allsidigheten som barn ga ham en fordel da han etter hvert ble fotballspiller på heltid.

“Vi falt, skadet oss og kom ofte hjem med store blåmerker. Men vi lærte å holde oss på beina og få kroppskontroll.”

I 1941 ble det slutt på all idretten, for da kom krigen atter en gang til Sovjetunionen. Fabrikken faren til Jasjin jobbet på måtte evakueres helt til Uljanovsk, nesten 1 000 kilometer øst for Moskva, og hele familien måtte dermed bli med på flyttelasset.

Jasjin måtte brått bli voksen. På hans tolvte bursdag hjalp han til med å laste fabrikkdelene av toget. Året etter jobbet han på fabrikken sammen med faren sin. I 1945 fikk han en utmerkelse som takk for den frivillige innsatsen under det sovjeterne kalte Den store patriotiske krigen.

Krigsårene skulle prege Jasjin resten av livet. Dårlig mat og mangel på viktige næringsstoffer gjorde at han pådro seg kronisk magesår.

De voldsomme smertene skulle plage ham også som aktiv fotballspiller. Det var årsaken til at Jasjin alltid hadde litt natriumkarbonat i lomma. Det, blandet med vann, holdt smertene i sjakk.

Som 14-åring begynte han i læra som låsesmed. Da familien endelig kunne reise tilbake til Moskva i 1944, fikk Jasjin jobb på flyfabrikken i bydelen Tushino i den sovjetiske hovedstaden.

Her spilte han fotball for bedriftslaget med det svært sovjetiske navnet Rød Oktober, men da han som 18-åring fikk et nervøst sammenbrudd og måtte slutte på fabrikken, ble han anbefalt å verve seg i militæret for å unngå å bli rapportert inn for “mangel på solidaritet og uvilje til å jobbe for og bidra til staten”.

Heldigvis for Jasjin fikk han tjenestegjøre i Moskva. Der kunne han også fortsette med fotballen, og da han i 1949 – 20 år gammel – ble oppdaget av legendariske Arkady Tsjernysjev, mannen som hadde herjet både på bandy-, hockey- og fotballbanen i en årrekke, og som nå var trener for Dinamo Moskva, KGB sin egen klubb, var Lev Jasjins skjebne på mange måter beseglet.

Hockeyspilleren

I Dinamo ble det ikke noe særlig greie på Jasjins fotballkarrière. Ikke i starten i alle fall. Han måtte innfinne seg med å være tredjekeeper, bak den ytterst briljante Aleksei “Tigeren” Khomich og Valter Sanaja. Spesielt Khomich skulle bli en viktig mentor for Jasjin.

På denne tiden satt ikke reservekeeperen sammen med resten av innbytterne; han satt på en egen benk bak målet. Mens Khomich storspilte mellom stengene, var Jasjin bokstavelig talt helt bak mål og slukte alt han gjorde. På trening forsøkte han så godt han kunne å kopiere bevegelsene hans.

Jasjin fikk omsider sin debut for Dinamos førstelag i en vennskapskamp mot Traktor Volgograd i 1950. Der presterte han å slippe inn et mål fra motstanderens keeper ved å kollidere med sin egen forsvarer på vei ut for å plukke ballen.

Dinamo-trenerne var mildt sagt ikke imponert.

Veien til Dinamos førstelag virket lang. Derfor plukket Jasjin opp kølle – eller rettere sagt spak – og puck og utfordret estlenderen Karl Liiv om plassen i mål for Dinamos ishockeylag i stedet.

Dinamo var selvsagt gode i hockey også, de. I 1953 sto plutselig Jasjin der med et sovjetisk cupgull og en bronsemedalje fra seriespillet rundt halsen. Han ble også kåret til ligaens tredje beste keeper.

Det var ikke så rart at Jasjin var tiltenkt en plass i den sovjetiske troppen som reiste til VM-debuten i Sverige i 1954 (og selvsagt tok gull), men Jasjin selv takket nei. Han ville satse på fotballen.

Det var en beslutning han, Dinamo, Sovjetunionen og en hel fotballverden aldri skulle komme til å angre på.

Lyset i tunnelen

Jasjins valg ble tatt omtrent nøyaktig samtidig med at Josef Stalin døde etter å ha styrt det enorme Sovjetunionen med jernhånd i 30 år.

Den mer liberale Nikita Khrusjtsjov tok over og initierte både “avstalinisering” og ideologiske reformer som reduserte den rigide kontrollen og overvåkingen av egne innbyggere. Mange av Stalins politiske fanger i Gulag-leirene ble også satt fri.

Khrusjtsjov tok også sikte på å forbedre forholdet til Vesten gjennom blant annet demilitarisering og diplomati, selv om akkurat det etter hvert utviklet seg i helt feil retning og kulminerte med Cuba-krisen i 1963.

Det til tross: Endelig var det en viss positivitet å spore blant innbyggerne i det voldsomme Sovjetunionen. Endelig kom det en viss selvtillit tilbake blant folket etter å ha blitt undertrykket siden Stalin kjempet seg til makten i 1924.

Endelig fikk sovjeterne lov, og ikke minst mulighet, til å skaffe seg nye helter.

Heltene fant de i stor grad gjennom idretten, og spesielt fotballen. Titusenvis flokket til stadion for å nyte det relativt enkle, men akk så vakre spillet. Fotballen og de som utøvet den ble – sammen med kosmonautene – selve symbolet på den sovjetiske positivismen i den tidlige etterkrigstiden.

Der man i andre land dyrket de tekniske individualistene og målgjørerne, dyrket man i Sovjetunionen keeperen. Han representerte den eksponerte og den ensomme grensevokteren. Nettopp grensevokteren har alltid vært en av landets viktigste posisjoner for å beskytte det enorme riket fra trusler utenfra.

Midt oppi denne lille sovjetiske revolusjonen befant altså grensevokter Lev Jasjin seg. Han var nå 25 år gammel og hadde utviklet seg til å bli en ledertype, både på og utenfor banen.

Han hadde en enorm rekkevidde med sine nesten 190 centimeter over havet. Hurtigheten og smidigheten han hadde tilegnet seg i årene han tilbrakte på ishockeybanen, var noe selv svært få utespillere hadde. Refleksene hans var unike. Det var også tøffheten.

Lev Jasjin var blitt en komplett fotballkeeper. Edderkoppen ble han kalt.

En som så det, var Mikhail Semichastny, mannen som tilfeldigvis trente både Dinamos hockey- og fotballag.

Semichastny gikk dermed til 172 centimeter høye “Tigeren” Khomich og fortalte ham at han rett og slett var for lav og hadde for liten rekkevidde til å være Dinamos førstekeeper noe særlig lenger.

En skuffet Khomich måtte dermed fortsette Dinamo-karrièren i Minsk. Senere kom han tilbake til Moskva og satte seg bak målet til Jasjin. Ikke som innbytter, men som fotograf. Nettopp Khomich har tatt en god del av de mest kjente bildene av sin gamle keeperkollega i aksjon.

Valter Samanja led for øvrig samme skjebne som “Tigeren” og reiste til Dinamo Tbilisi.

Plutselig var veien til førstekeeper for Dinamo Moskva vid åpen for Lev Jasjin. Den muligheten grep han med begge hender.

Prototypen på den moderne keeperen

Med Jasjin mellom stengene tok Dinamo tilbake ligatittelen fra byrivalen Spartak i 1954. I september samme år debuterte han på det sovjetiske landslaget også, da Sverige ble grust 7-0 på Dinamo stadion.

Et par uker senere slapp Jasjin unna med ett baklengsmål mot De mektige magyarene, verdens beste landslag. Året etter ble Sverige slått nok en gang, denne gang med 6-0 i Stockholm, og da sovjeterne også slo de regjerende verdensmesterne fra Vest-Tyskland 3-2 hjemme i Moskva i august 1955, skjøt ryktene om hvor godt dette sovjetiske landslaget egentlig var, skikkelig fart.

Ikke minst gikk det rykter om en svært stor, svært uredd og svært kjekk russisk keeper hvis brøl kunne høres over hele Moskva når han styrte og kommanderte sine lagkamerater.

“Med en gang motstanderen startet et angrep, ga Lev Jasjin forsvarsspillerne umiddelbart beskjed om hvor de skulle plassere seg,” sa Vladimir Pilguy, mannen som overtok keeperhanskene i Dinamo Moskva etter Jasjin i 1970.

Dette var ikke normalt blant datidens keepere. Keeperens oppgaver var enkle: De skulle stå på streken, redde skudd og deretter beine ballen så langt opp på banen som overhodet mulig i håp om å treffe pannebrasken på en stor, sterk spiss. Å kommandere lagkameratene var forbeholdt kapteinen.

Jasjin så det annerledes.

For han, som tross alt hadde best utsikt av samtlige aktører på banen, var det helt naturlig å dirigere forsvaret for å minimere risikoen for baklengsmål og tap.

Jasjin hatet nemlig begge deler intenst.

Ikke nok med at han kommanderte lagkameratene sine, han var også en spillende keeper. Jasjin beinet aldri ballen noe sted med mindre han virkelig måtte; han deltok aktivt i en den oppbyggende fasen av spillet, gjerne utenfor egen 16-meter.

Med sin bakgrunn som kulestøter hadde Jasjin også, med sin uortodokse teknikk, evnen til å kaste ballen langt over midtbanen – og det presist – uten at det kostet ham en kalori.

Han kom uredd ut i feltet for å plukke innlegg foran nesetippen på minst like uredde spisser. Kom det et skudd eller et innlegg som hadde over middels vanskelighetsgrad, bokset han fremfor å prøve å holde.

Det virker merkelig i dag, men på 1950-tallet var det – i ekte sovjetisk ånd – revolusjonerende.

Enkelte ganger tok han også av seg den karakteristiske rustrøde capen og klarerte innlegg ved å heade ballen ut – før han tok på seg capen igjen og spilte videre som om det var den mest naturlige ting i verden.

Og apropos bekledning. Jasjin spilte ikke i helsort; drakten var mørkeblå og laget av ull. På venstre bryst hadde han den velkjente D-en som utgjorde Dinamo-logoen – selv på landslaget – og på ryggen var 1-tallet sydd på med en søm selv undertegnede skulle ha klart å matche.

At Jasjin spilte i mørkt var ikke unikt på den tiden; alle keepere gjorde det. Både for å skille seg ut fra resten av spillerne, men også for å unngå at draktene skulle se så fryktelig møkkete ut etter 90 minutter i gjørma i eget straffefelt.

“Da han kom hjem med drakten ble hele badet sort og fylt med sagmugg; femmeteren var fylt med det slik at keeperne ikke skulle synke i gjørma,” sa Jasjins kone, Valentina. De giftet seg rett før nyttår i 1955. En uke senere dro for øvrig Jasjin på treningsleir og kom ikke hjem på to måneder.

Med sin rustrøde cap, sin helmørke drakt fylt av gjørme og med sine brølende kommandoer og offensive spillestil satt Lev Jasjin allerede på midten av 1950-tallet standarden for den moderne keeperen.

Han var mer grasiøs og veltrent enn danserne i Bolsjojteatret. Han var rett og slett en tidlig prototype på en sweeper-keeper.

Gull og gråstein

Det var dog ikke alle som var like fornøyde med Jasjins spillestil. Mang en Dinamo- og Sovjettrener måtte stå til rette for Sportskomitéen for å svare på kritiske spørsmål om “sirkus Jasjin”.

Sportskomitéen skjønte nok fort at det å være kritisk til Jasjin, det var man bare ikke. Mannen var etter bare få år i manesjen allerede en folkehelt. Det ville skapt furore dersom han av mystiske årsaker bare ble satt ut av laget helt uten videre.

Så da ble han ikke det. I stedet ble han en svært viktig brikke da Sovjetunionen reiste helt ned til Melbourne og tok OL-gull i 1956.

Likevel var det først under VM i Sverige i 1958 at Lev Jasjin kunne vise seg frem på den største scenen av de alle.

Han var da blitt 27 år gammel og ikke lenger ung og lovende, men en svært rutinert målvakt som utførte keeperrollen på en måte ingen tidligere hadde sett.

Det fikk England merke da de besøkte Sovjetunionen for første gang i mai samme år. På splitter nye Lenin stadion (nå Luzjniki stadion) møtte det opp over 100 000 mildt sagt entusiastiske tilskuere.

Etter kampen sa Englands Tom Finney:

“Det endte 1-1. Hadde det ikke vært for Lev Jasjin hadde vi vunnet komfortabelt.”

Få uker senere havnet Finney og Jasjin igjen i søkelyset. Denne gang på Ullevi i Gøteborg, i første kamp i VMs gruppe fire. Fire minutter før slutt, på stillingen 2-1 til Sovjet, fikk engelskmennene straffe. Og det var nettopp Finney som fikk den noe utakknemlige oppgaven å overliste den store russeren som, ifølge legenden, reddet over 150 straffespark i karrièren.

“Gleden av å se Jurij Gagarin fly i verdensrommet kan kun bli slått av gleden av en god strafferedning,” sa Jasjin selv.

Finney var forståelig nok nervøs.

“Jeg gikk for å ta det, og det var Jasjin i mål,” sa han. “Han var en utrolig keeper som reddet massevis av straffer, og han var også en skremmende figur, kledd i mørkt fra topp til tå.”

Venstrebeinte Finney visste det måtte noe spesielt til, så Preston-vingen bestemte seg like godt for å skyte med høyre.

“Jeg bestemte meg for å skyte med min svakere høyrefot fordi jeg visste han hadde sett meg skyte straffer med venstre. Og jeg scoret! Jeg lurte Jasjin!”

Fire dager lurte også Vavá den sovjetiske keeperen – og han gjorde det attpåtil to ganger. Hadde det ikke vært for Jasjin, hadde resultatet blitt vesentlig verre enn 0-2 mot det som senere skulle bli verdensmesteren.

Pelé, som da var 17 år gammel og som skulle bli en svært god venn av Jasjin, var stum av beundring for sin sovjetiske motstander.

“En gang var det noen som sa at et lag med Pelé startet kampen med en 1-0 ledelse. Et lag med Jasjin startet med 2-0,” sa han senere.

Det måtte playoff mot England til for å avgjøre hvem som skulle gå videre sammen med de overlegne brasilianerne. Jasjin holdt nullen og Sovjet vant 1-0, men mot vertsnasjonen i kvartfinalen kunne Jasjin gjøre lite, for ikke å si ingenting, med scoringene til Kurre Hamrin og Agne Simonsson.

Snipp, snapp, snute så var dét sovjetiske eventyret ute.

Eventyret i Paris

To år senere skulle det likevel skrives et nytt kapittel i den store boken om sovjetisk fotballhistorie – og det med gullskrift.

1960 var nemlig året da relativt nyfødte UEFA skulle arrangere sin helt egen turnering for aller første gang. Den europeiske nasjonscupen ble den kalt. Senere kjent som EM (og vi kaller det for enkelhets skyld for EM i denne historien).

Med nedturen i Sverige friskt i minne, var det en turnering det sovjetiske propagandaapparatet og den sovjetiske sportskomitéen mildt sagt var interesserte i å vinne. De satte derfor alle kluter til i forberedelsene.

Siste hindrer før de kunne bestille flybilletter til Paris var to oppgjør mot Spania, som i kraft av at Real Madrid hadde vunnet den nye Serievinnercupen fire år på rad, var storfavoritter.

Så bestemte Franco at spanjolene ikke fikk lov til å reise til Moskva. Han var fortsatt sur og vonbroten etter at Sovjetunionen hadde støttet hans motstandere under Den spanske borgerkrigen over 20 år tidligere.

Francos definitive politiske motstykke, Nikita Khrusjtsjov, var – i kjent stil – rasende. “Liten eller stor, Franco kryper uansett for sine mestere,” sa han.

UEFA kom med et forslag om å avgjøre det hele med én kamp på nøytral bane, men det ville ikke Sovjetunionen ha noe av. UEFA så derfor ingen annen mulighet enn å diskvalifisere spanjolene.

Sovjetunionen var dermed klare for tidenes første EM-sluttspill sammen med kommunistvennene i Tsjekkoslovakia og Jugoslavia, samt vertsnasjon Frankrike.

I historiens andre EM-kamp møttes Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia i Marseille. Lev Jasjin og lagkompisene var storfavoritter.

“Vi hadde aldri slått Sovjetunionen før og de var bedre enn oss,” sa Tsjekkoslovakias store stjerne, Josef Masopust. “De hadde en viss profesjonalitet i forberedelsene sine, mens alle på laget vårt hadde andre jobber ved siden av.”

Sovjetunionen vant relativt enkelt 3-0 og tok seg til tidenes første EM-finale på Parc des Princes i Paris.

Der ventet deres gamle nemesis fra OL i 1952, Jugoslavia. Uten Jasjin på laget – han spilte jo hockey på den tiden – hadde de to erkerivalene først spilt 5-5 i den første runden før jugoslavene vant 3-1 i omkampen og sendte sovjeterne hjem i skam.

Stalin var rasende og sparket hele laget. Han fratok de også samtlige utmerkelser. Som om ikke det var nok ble CSKA, hærens eget lag og selve stammen i landslaget, oppløst. Enkelte av spillerne måtte ta den tunge veien til Sibir.

Nå, åtte år senere var det litt andre tider, men sovjeterne var fortsatt nervøse. De visste det kunne få konsekvenser dersom de tapte.

Da trener Gavriil Katsjalin var ferdig med å lese opp laget i garderoben, henvendte han seg til laglegen.

“Doktor, har du noe å si?”

“Jeg vet hvem som scorer vinnermålet,” svarte han.

Garderoben ble, naturlig nok, helt stille. Så reiste Lev Jasjin seg opp og knyttet de enorme nevene sine.

“Hvem?” spurte han.

“Viktor Ponedelnik,” var svaret.

“Forsiktig nå,” svarte Jasjin mens han hyttet med nevene. “Hvis ikke Viktor scorer, får du juling etter kampen!”

Alle lo. Den spente stemningen forsvant som dugg for solen og spillerne kunne gjøre sine siste forberedelser før sine livs viktigste kamp.

Jugoslavia var gode. Veldig gode. Lev Jasjin måtte virkelig opp i ringa på en bløt og gjørmete gressmatte i den franske hovedstaden og gjorde flere gode redninger. Rett før pause måtte han likevel gi tapt da Milan Galić kom seg fri på første stolpe og nikket ballen i Jasjins keeperhjørne.

Heldigvis for Sovjetunionen utlignet Slava Metreveli rett etter pause og det hele måtte avgjøres med ekstraomganger. Der viste sovjeterne at den godeste Josef Masopust hadde et poeng.

Jugoslavene ble bokstavelig talt malt i stykker og jaggu var det Viktor Ponedelnik som fikk æren av å stige til værs og nikke inn seiersmålet i det 113. spilleminuttet, akkurat som den sovjetiske laglegen hadde spådd.

I garderoben var spillerne utslitte. Ingen orket å si et ord.

Igjen var det laglegen som brøt opp stemningen da han henvendte seg til Lev Jasjin.

“Hva var det jeg sa? Hvem scoret vinnermålet?”

Fra helt til syndebukk

En annen som forsøkte å score i den franske hovedstaden, var Real Madrid-president Santiago Bernabéu. Han var nemlig ute etter å forsterke et allerede knallsterkt Los Blancos.

“De ble alle tilbudt kontrakt med Real Madrid, mens faren min ble tilbudt en blank sjekk” sa Jasjins datter, Irina.

Fyll inn beløpet selv du, Lev!

Men Lev gjorde ikke det. Det gjorde heller ingen av lagkameratene hans. De visste svært godt at kommunistpartiet ikke ville godta at nasjonalheltene skulle flytte til Madrid og bli en del av verdens mest berømte og kapitalistiske fotballklubb.

Jasjin måtte dermed reise hjem til Moskva og fortsette karrièren i Dinamo. Ikke at det gjorde ham stort, for han fikk jo tross alt mulighet til å oppleve verden med landslaget.

En augustdag i 1961 sto han sågar mellom stengene på selveste Ullevaal stadion. Anledningen var returoppgjør i kvalifiseringen til VM i Chile.

Den første kampen i Moskva endte med 5-2 til sovjeterne, dog uten Jasjin i mål. Nå var den mørkkledde kjempen tilbake.

I målet på motsatt banehalvdel sto 22 år gamle Kjell Kaspersen i det som var hans andre landskamp. Han ble umiddelbart imponert over sin sovjetiske kollega.

“Jasjin ble omgående mitt ideal som keeper,” skrev Kaspersen i selvbiografien I skuddet.

Jasjin hadde sågar med seg en bok med keeperspesifikke treningsøvelser som han mer enn gjerne gav videre til Kaspersen.

“Det som var godt nok for ham måtte kunne være i orden for meg også,” skrev Kaspersen tørt.

Sovjetunionen vant naturligvis 3-0 og tok seg enkelt videre til VM i Chile. Oppe i Arica, et kort utspark unna den peruvianske grensen, startet sovjeterne med en oppskriftsmessig seier mot Jugoslavia.

Så ventet Colombia.

Sovjetunionen ledet 4-1 da timen var spilt. Så fikk colombianerne hjørnespark. Marco Coll gikk ut for å ta det, og virket nesten å slå innlegget mot første stolpe på måfå. På stolpen sto Givi Chokheli. Det skulle jo ha vært mer enn nok, det, men så fikk Chokheli det for seg at han skulle forlate stolpen – og dermed sin eneste arbeidsoppgave.

Jasjin måtte bare stå og se på at ballen snek seg på innsiden av Chokheli og inn i nettmaskene. Coll hadde scoret VM-historiens første og hittil eneste gól olimpico – mål direkte fra hjørnespark – og han hadde gjort det på selveste Lev Jasjin.

Jasjin var mildt sagt rasende og ga Chokheli en ordentlig sovjetisk skyllebøtte før han fulgte opp med å gi lagkameraten en solid kilevink.

“Jeg var i sjokk over å ha scoret på den store Lev Jasjin,” sa målscorer Coll senere. “Det er jeg fortsatt. Jeg var så gira at alt jeg ville var å klemme ham. Å score på Jasjin var som å vinne et trofé.”

Denne kampen i den nordlige kroken av Chile skulle inneholde flere overraskelser. Colombia scoret nemlig to ganger til, og kampen endte 4-4. Sovjetunionen tok seg likevel videre til kvartfinalen, men der ble det bråstopp mot vertsnasjonen.

En av forhåndsfavorittene var ute. Og pressen mente det var Jasjins feil.

“En falmende storhet,” skrev L’Equipe om den sovjetiske keeperen.

Lev Jasjins revansje

Korrespondenten for det statlige sovjetiske nyhetsbyrået APN som, ifølge Jasjins kone Valentina “kunne mer om politikk enn om fotball”, la all skyld på den store keeperstjernen.

I en tid uten TV og i en tid der sovjeterne ikke hadde liten eller ingen tilgang på andre nyheter, ble rapporten slukt med søkke og snøre i hjemlandet.

“På grunn av disse rapportene bestemte alle seg for at Jasjin tapte VM,” sa Valentina.

Da Jasjin kom hjem ble han møtt med piping og ukvemsord. De samme ukvemsordene ble skrevet i støvet på bilen hans, naturligvis en Volga, og på brev som dukket opp i postkassa.

“Legg opp, Lev!”

Vinduene i leiligheten ble knust ved et par anledninger. Til og med pampene langt oppe i Sportskomitéen og alle andre komitéer som hadde med fotball og propaganda å gjøre, la skylden på Jasjin.

Sovjetunionens store helt var blitt den store syndebukken. Jasjin vurderte, i tråd med sovjeternes formaninger, å legge opp. Heldigvis lot trener Alexander Ponomarev han og Valentina reise vekk en periode slik at Jasjin kunne gjøre det han elsket nest mest etter fotballen. Å fiske.

“Det var ikke før lenge etter at mannen min begynte å trene med Dinamos reserver,” sa Valentina. “Hans første kamp med førstelaget kom ikke før midten av neste sesong.”

Også på landslaget gikk det trått.

“Landslagstrener Konstantin Boskov kalte ham alltid inn i troppen, men hver gang, og ikke bare før kamper, men også før treninger, sa treneren til ham: ‘Lev, hvil deg. Hvil!’. Det pågikk en god stund. Selv lagkameratene så i bakken. De følte seg ukomfortable. Han [Jasjin] var ensom.”

Da Jasjin endelig kom tilbake til Dinamo i midten av 1963, slapp han inn seks mål på 27 kamper og bidro sterkt til at KGB-laget kunne ta et nytt ligagull.

I oktober samme år skulle han spille sin kanskje beste kamp. Da feiret det engelske fotballforbundet 100 år, og som seg hør og bør ville de trå til med en skikkelig fest. De inviterte derfor FIFA til å ta ut et verdenslag som kunne ta turen til Wembley og møte nettopp England.

Den er grei, tenkte FIFA. Det skal vi få til!

En av de første på blokka var naturligvis Lev Jasjin. Han ble også valgt til kaptein.

På samme blokk sto Djalma Santos, Josef Masopust, Eusébio og Alfredo di Stéfano. Det gjorde også Raymond Kopa, Francisco “Paco” Gento og Denis Law.

Likevel var det Jasjin – for anledningen i gul drakt med nummer 13 på ryggen – som skulle få over 100 000 tilskuere til å måpe. En helt ellevill fotballkamp utviklet seg til å bli en tvekamp mellom ham og en av tidenes beste målscorere, Jimmy Greaves.

“Jasjin utviste en eksepsjonell oppvisning i skuddstopping,” skrev fotballskribenten Norman Giller. “Etter en halvtime prøvde Greaves å overliste ham for sjette gang. Han fyrte av et knallhardt skudd som de fleste keepere ville ha fistet rundt stolpen eller over tverrliggeren. Men den uforutsigbare russeren traff den med en boksers slag som sendte ballen flyvende tilbake til midtstreken.”

Greaves kunne ikke tro sine egne øyne. Han gikk bort og omfavnet Jasjin mens de lo begge to.

Først da Jasjin ble byttet ut og overlot plassen til jugoslaven Milutin Šoškić, klarte England å score to ganger og vinne kampen.

I Englands mål sto Gordon Banks. Mannen som senere skulle bli legendarisk for redningen på Pelés heading fra kloss hold i 1970, var stum av beundring for sin sovjetiske kollega.

“Lev Jasjin var toppklasse, en skikkelig supermålvakt. Alt han gjorde var av høy klasse. Han var rollemodellen for alle keepere for de neste 10-15 årene. Jeg visualiserte meg selv gjøre noen av tingene han gjorde. Selv om jeg spilte i første divisjon, pleide jeg å lære av ham.”

Gullballen

Kampen foran et kresent britisk publikum på mektige Wembley ble et høydepunkt i karrièren til Lev Jasjin, som da hadde rukket å bli 34 år gammel. Likevel var det ikke nok til å overbevise landslagstrener Boskov om å gi Jasjin plassen sin tilbake.

I stedet måtte Boskov overbevises av de over ham i systemet. “Ingen vil forstå dersom du ikke tar ut Jasjin etter den forestillingen i London,” ble han fortalt.

I november 1963, i bortemøtet med Italia i kvalifiseringen til EM året etter, var Jasjin tilbake i det sovjetiske målet – halvannet år etter det katastrofale VM-sluttspillet i Chile.

I kjent stil reddet han et straffespark fra Sandro Mazzola og bidro til at kampen endte 1-1.

En måned senere danket Jasjin ut nok en italiener. Den gangen var det den elegante playmakeren Gianni Rivera som måtte bite i det sure eplet i den prestisjetunge kåringen av Ballon d’Or.

Med selveste gullballen i de store nevene sine, kunne Lev Jasjin vise en imaginær langfinger til alle som hadde lagt skylden på ham, buet på ham og skjelt ham ut.

Jasjin hadde nådd toppen av hva en keeper kan og kunne oppnå, med unntak av et VM-gull. Selv var han åpen om hva som var hemmeligheten som gjorde han så god.

“Hemmeligheten? Før kampene røyket jeg en sigarett for å roe nervene samt en vodka for å stramme musklene.”

Noe VM-gull ble det, som absolutt alle vet, heller ikke i 1966. To år tidligere hadde Jasjin nok en gang fått kritikk for å ha sluppet inn Marcelinos heading i EM-finalen mot Spania, men under VM i England var den da 36 år gamle Jasjin tilbake i godt gammelt slag.

Han kunne dog ikke hindre at Vest-Tyskland ble for sterke i semifinalen. Jasjin ble likevel den store helten, for da Uwe Seeler gikk ned i straffefeltet med en skade, gikk Jasjin bort for å se hvordan det sto til – selv om den italienske dommer valgte å la spillet fortsette.

“Jasjin! Jasjin!” ble ropt taktfast fra tribunen på Goodison Park i Liverpool.

I kampen om tredjeplassen klarte heller ikke Jasjin å hindre at Eusébio ble en av få som klarte å lure ham fra ellevemetersmerket.

Før straffesparket, lurte Jasjin på hvor Eusébio kom til å skyte. Og Eusébio, han pekte. “Til venstre for meg, til høyre for deg.” Og som sagt, så gjort.

Etter scoringen løp portugiseren bort til Jasjin, klappet ham på skulderen og sa unnskyld.

“Han skapte meg som fotballspiller,” sa Eusébio. Når du kan score mot den største keeperen i fotballhistorien, husker du det for resten av livet. Du innser at du kan score mot alle.”

Den store Lev Jasjin kunne heller ikke hindre at VM i England ble hans siste internasjonale turnering.

Han var riktignok med til Mexico i 1970, men da som tredjekeeper og assistenten til hovedtrener Gavriil Katsjalin. Hans siste landskamp ble 4-0 seieren mot Hellas i Tbilisi i 1967. Samme år mottok han Leninordenen – Sovjetunionens høyeste sivile orden.

I august 1970 spilte Lev Jasjin sin siste seriekamp for sitt kjære Dinamo Moskva, som han hadde tjent lojalt i over 20 år – både på fotball- og på hockeybanen. Tallenes tale var klare:

På 438 kamper for klubb- og landslag holdt Jasjin nullen 209 ganger.

En epoke over

Året etter, den 27. mai 1971, fikk en lang karrière et verdig punktum foran over 100 000 tilskuere på Lenin sentralstadion i Moskva.

Et sammensatt Dinamo-lag møtte et sammensatt verdenslag. Der, bak jernteppet, var Bobby Charlton. Der var Gerd Müller. Der var Eusébio. Der var Pelé. Der var Franz Beckenbauer.

Og der var 41 år gamle Lev Jasjin, for aller siste gang i sin mørke overdel med Dinamo-logoen på venstre bryst.

Han var dog uten den karakteristiske rustrøde capen som Jasjin selv kalte for sin egen talisman. Den ble stjålet av en banestormer under feiringen av triumfen i 1960. Jasjin fant seg aldri en ny cap han følte han kunne spille med.

Verdenslagets Bobby Charlton var kaptein, akkurat som Jasjin hadde vært det på Wembley åtte år tidligere. Symbolsk nok var det nettopp Jasjin som fikk æren av å knyte kapteinsbåndet rundt overarmen til Manchester United-spilleren før avspark.

Jasjin viste i denne kampen at selv i en alder av over 40 år og selv om kampen var en testimonial, gjorde han alltid alt for å vinne. Han sto som en levende vegg og holdt naturligvis nullen.

I det 50. spilleminuttet var det over.

Etterfølgeren Vladimir Pilguy overtok plassen mellom stengene mens Jasjin gikk vinkende mot garderoben. Publikum gråt. En epoke hadde fått sitt definitive punktum.

Like etter kampslutt kom en nydusjet og penkledd Jasjin ut igjen. Hyllesten var unison fra både publikum og med- og motspillere. Han mottok en spesiell krystallvase før han i et svært emosjonelt øyeblikk takket alle for å ha møtt opp. Deretter bar det opp på gullstol rundt hele den enorme arenaen.

I garderoben var det Jasjin som burde ha vært utrøstelig. I stedet måtte han legge armen rundt og trøste en gråtende Vladimir Pilguy. Alt Pilguy kunne, hadde han lært av sin store mentor. Han visste også svært godt at Jasjins sko var umulig å fylle, og han visste også at hans fravær ville etterlate et enormt tomrom i garderoben.

“Jeg vet ikke om noen har betydd så mye for en klubb noensinne,” sa mangeårig lagkamerat Igor Chislenko.

Lev Jasjin betød ikke bare alt for Dinamo Moskva. Han betød alt for Sovjetunionen.

Han var talismanen landet trengte da de måtte brøyte seg opp gjennom gjørma som Josef Stalin hadde dekket det enorme riket med. Han var protagonisten som ble dyrket som en nasjonal folkehelt for sin uortodokse og uredde stil som verden aldri hadde sett maken til.

Han hadde en holdning og en væremåte som inspirerte og sjarmerte alle han møtte. Svært få hadde noensinne et vondt ord å si om Lev Jasjin.

“Lev Jasjin lærte meg at en stor man skulle være generøs i ånden og godmodig,” sa den tidligere russiske lagkapteinen Alexei Smertin.

Smertin husket også at han, som tenåring, tok veien til Dinamo stadion i 1989 for å se en oppvisningskamp til ære for Jasjins 60-årsdag.

“Lev Ivanovitsj satt på tribunen og signerte autografer til alle som kom bort til ham, selv under kampen. Dette pågikk i begge omganger, men han avslo ingen, selv om han i teorien var der for å nyte kampen.”

På det tidspunktet var Sovjetunionens dager nærmest talte. Jasjin visste at det også gjaldt ham selv. Det ene beinet måtte amputeres fem år tidligere da han fikk blodpropp på en tur til Budapest. Han hadde vært gjennom to hjerteinfarkt og to slag. Og magen plaget ham verre enn noensinne.

Den 15. mars 1990 ble Lev Jasjin den første sovjetiske idrettsutøveren til å motta den prestisjetunge medaljen Helt av sosialistisk arbeid.

“Hvorfor får jeg denne?” spurte Jasjin. “Jeg får ikke tid til å være stolt av den.”

Han fikk rett.

Fem dager senere, med kona Valentina og deres to døtre ved hans side, sovnet Lev Jasjin inn av magekreft, 60 år gammel.

En av fotballhistoriens største var gått bort.

Han var en pionér som for alltid vil stå som grunnleggeren av den moderne keeperen. Han var en gentleman som ville bli kjent med alle. Fotballen var et universelt språk, mente han.

Det er ikke uten grunn at personligheter som Pelé, Eusébio og Franz Beckenbauer har besøkt Jasjins kone, Valentina, i den lille leiligheten i Moskva – en leilighet de fikk av den sovjetiske staten på 1960-tallet – etter hans død.

Lev Jasjin satte evige spor hos alle han møtte. Både i kraft av sine evner som fotballspiller, men ikke minst i kraft av sine evner som menneske.

Han vil fortsette å inspirere generasjoner av kommende keepere. Legenden om den mørkkledde sovjeteren med den rustrøde capen vil dermed for alltid leve videre.