Mirakelet i Bern: Kampen som endret tysk fotball

VM-finalen i 1954 vil for alltid stå igjen som en av VM-historiens største sjokk. Kampen ble kalt Mirakelet i Bern, og skulle forme tysk fotball for alltid.

De første solstrålene klyver over de snødekte fjelltoppene i øst og markerer med det starten på en ny sommerdag. Den knallblå himmelen speiler seg i den glassklare Thunersjøen og tegner med det et postkort de aller fleste ville betalt mye for å få oppleve.

Det gjelder ikke den 33 år gammel mannen som står og speider ettertenksomt utover det vakre landskapet.

I dag får utsikt være utsikt. Med ett snur han seg og vender mutt tilbake til rommet sitt. 90 minutter med fotball i dette været kommer til å bli et smertehelvete.

De kroniske muskelsmertene, ettervirkningene etter en malariainfeksjon han pådro seg da han tjente fedrelandet som fallskjermjeger i Middelhavet under 2. verdenskrig, er voldsomme, på grensen til uutholdelige i varmt vær.

Og om få timer skal han spille sitt livs viktigste fotballkamp.

– Det regner, det regner!

Klokken passerer 12:30. Spillerne er samlet i spisesalen der de nyter et lett måltid. Praten går forholdsvis lett og avslappet, alt tatt i betraktning.

Unntatt hos én.

Vår mann sitter fordypet i sine egne tanker. Hadde han ikke sett noen skyer langt der borte rett før han satte seg til bords?

Noen av spillerne er forsynte og forsvinner ut av spisesalen. Andre blir sittende og prate eller spille kort. Kort tid etter høres lyden av løpende føtter og opprømte stemmer.

“Det regner, det regner!”

Det er Fritz Walters bror, Ottmar, som roper. For første gang denne dagen kan Fritz smile.

Den tyske kapteinen spiller aller best når det regner.

Det er 4. juli 1954. Stadionuret i Bern viser 17:08. Zoltán Czibor har nettopp sendt De mektige magyarer opp i 2-0 etter bare åtte minutters spill i historiens femte VM-finale.

Walter henger med hodet, som han ofte gjør i motgang. I stedet er det Max Morlock, fighteren fra Nürnberg, som samler spillerne i midtsirkelen og roper “Kom igjen a, gutta! La oss vise dem!”

Morlock sklir selv inn 1-2 fra fire meters hold bare to minutter senere. Etter 18 minutter er høyrevingen, bilmekanikeren og gruvearbeideren Helmut Rahn på riktig sted, altså på bakre stolpe, til riktig tid og smeller inn utligningen etter et hjørnespark.

Likevel dominerer storfavorittene fra Ungarn, ubeseiret siden 1950, fullstendig. I alle fall store deler av kampen

Den tyske keeperen Toni Turek spiller sannsynligvis sitt livs beste kamp, til tross for tabben på Czibors scoring, samtidig som han har god hjelp fra to vennlige stolper og en tverrligger.

Men Tyskland har et hemmelig våpen.

Skomakeren Adi Dassler, grunnleggeren av Adidas, hadde nemlig funnet opp fotballsko med skruknotter som kunne tilpasses etter baneforholdene.

“Adi, sett de på,” var Sepp Herbergers klare instruksjoner da han i forkant av kampen innså at banen kom til å bli søkkvåt.

Mirakelet

Seks minutter før slutt, i striregnet under den tunge, mørke sveitsiske himmelen, ser venstrekanten Hans Schäfer at Morlock og Ottmar Walter har beveget seg inn i det ungarske straffefeltet.

Schäfer sikter og slår et innlegg, men det er litt for høyt og klareres av et ungarsk hode.

Den våte ballen dumper ned på 20 meter og plukkes opp av Helmut Rahn. Med en skuddfinte á la Bojan Zajić sender han halve Ungarn ut for å kjøpe gulasj før han går til venstre, inn i 16-meteren og … ja, vi overlater bare ordet til den legendariske radiokommentatoren Herbert Zimmermann, Tysklands svar på Bjørge Lillelien.

– Rahn bør skyte … Rahn skyter … Mål! Mål! Mål! Mål!

Zimmermann blir stille. Åtte lange sekunder tar det før han fortsetter:

– Mål for Tyskland! Tyskland leder 3-2! Kall meg gal, kall meg gæærn!

Fire minutter senere. Ferenc Puskás sklir ballen i mål etter forarbeid av Sándor Kocsis og Mihály Tóth.

Ungarerne jubler hemningsløst. Alle, inkludert Zimmermann, tror det står 3-3, men dommer William Ling strekker armen i været og annullerer for offside.

Få minutter senere blåser engelskmannen i sin fløyte for aller siste gang i turneringen.

– Aus, aus, aus! Kampen er over! Tyskland er verdensmestere! utbryter Zimmermann i ren ekstase.

Mirakelet i Bern er et faktum. Tyske amatører har nettopp nedkjempet Ungarns mektige magyarer, verdens soleklart beste lag. Spillere, tilskuere, kommentatorer – ja, en hel fotballverden er i sjokk.

Vest-Tyskland, som riktignok noe reservepreget hadde tapt 3-8 for det samme ungarske laget i gruppespillet bare få dager tidligere, og som lå under 0-2 før 10 minutter var spilt, har nettopp gjort det umulige mulig.

For første gang kan de kalle seg Weltmeister.

| Les også: Honvéds mektige magyarer – hvordan Ungarn ble verdens mektigste fotballnasjon.

Ribbet tysk kylling

1954, altså. Det er kun ni år siden Adolf Hitler (angivelig, vil noen mene) tok sitt eget liv i en bunker i Berlin og med det veltet en av flere dominobrikker som til slutt resulterte i et endelig punktum for 2. verdenskrig.

Europa er sakte men sikkert i ferd med å reise seg fra krigens ruiner, godt hjulpet av økonomisk hjelp fra USA.

Tyskland, derimot, befinner seg fortsatt i en slags forunderlig tilstand av ingenting som et direkte resultat av Jaltakonferansen i 1945, der tre mektige menn bestemte at Tyskland skulle deles i fire soner som skulle fordeles mellom de allierte og Sovjetunionen.

Berlin, beliggende dypt inne i den sovjetiske sonen, led samme skjebne og ble et slags Tyskland i miniatyr.

Oppdelingen skulle, i følge Roosevelt, Churchill og Stalin, sørge for å holde den ulmende tyske nasjonalismen, det man anså for å være den direkte årsaken til både 1. og 2. verdenskrig, i sjakk.

Tyskland ble dømt til å betale voldsomme krigsskadeerstatninger. Det tyske flagget opphørte i prinsippet å eksistere og det å synge Deutschlandlied, den tyske nasjonalsangen, ble forbudt.

De tyske førkrigsheltene, de som ga Tyskland håp i en blytung mellomkrigstid preget av skyhøy arbeidsløshet, inflasjon og depresjon, var nå verdens store syndebukker og hatobjekter.

De fleste av de var henrettet eller hadde begått selvmord.

Og for å virkelig sikre at Tyskland ble holdt i bånd av verdens mektige ledere, ble det bestemt at landet skulle demilitariseres.

En ny verdenskrig med Tyskland i hovedrollen var uaktuelt.

Tilbake sto Tyskland som en ribbet påskekylling, uten å ha noe eller noen å lene seg mot. Fremtiden var uviss.

Delingen

Ille ble til verre da Josef Stalin surnet over det han mente var en felles vestlig front mot Sovjetunionen. Opp av asken fra 2. verdenskrig, som fortsatt ikke hadde lagt seg, steg Den kalde krigen.

Delingen av Tyskland skapte dermed en helt ny verdenssituasjon med vest mot øst, som til slutt endte med dannelsen av Vest- og Øst-Tyskland i 1949.

Vest-Tyskland ble en demokratisk republikk med økonomisk støtte fra USAs Marshall-plan.

Øst-Tyskland ble overlatt til Sovjetunionens – og dermed kommunismens – klamme favn, preget av planøkonomi, fattigdom, paranoia og Stasi.

Det stolte Tyskland var revet i fillebiter, helt uten identitet og nasjonalisme, splittet og delt i to forskjellige ideologiske verdener.

Behovet for en sterk leder, en veiviser, et holdepunkt – bare noe som kunne vise vei inn i det som fortsatt var en svært så uviss og uklar fremtid – var enormt.

Søndag 4. juli 1954, på en dyvåt Wankdorfstadion i Bern i Sveits, ble første spire til håpet om det fremtidige Tyskland sådd. I følge historikeren Joachim Fest var 4. juli 1954 “den ekte fødselsdatoen til Bundesrepublikken”.

Endelig, ni år etter nazismens fall og 2. verdenskrigs endelige punktum, kunne tyskerne igjen være stolte. 11 hvit- og sortkledde menn og treneren Sepp Herberger ble lyset i tunnelen tyskerne trengte.

Bildene av Fritz Walter med Jules Rimet-troféet samlet et helt folk, en hel nasjon, på tvers av grensene som var blitt tegnet opp på Krim noen år tidligere.

Ja, det fantes håp.

En ny form for nasjonalisme ble dannet i Tyskland denne dagen. Fotballen ble håpet om en bedre fremtid. Fotballen ble nasjonalsymbolet ved siden av D-Marken. Det måtte nesten bli sånn. Det var jo tross alt de to eneste nasjonalsymbolene som ikke var forbudt.

Og endelig sang man nasjonalsangen igjen.

Tyskland kunne endelig regnes som en av verdens beste fotballnasjoner. Likevel skulle de neste årene bli preget av en enorm hvilepute som det skulle bli ekstremt vanskelig å komme seg opp av.

Les mer om det og veien til profesjonaliseringen av den tyske fotballen i neste del: Tysklands glade amatører

Av Anders Hakstun | @ahakstun