Tysklands glade amatører

Etter krigen lå Tyskland nede med brukket rygg. Landet var delt, splittet og polarisert. Fotballen besto av amatører, men var svært populær blant folket. Dette er historien om veien til profesjonaliseringen av tysk fotball og innføringen av Bundesliga i 1963.

Før nazistene tok makten i 1933, besto den tyske fotballen av glade amatører som spilte en omstendelig type fotball uten den helt store taktiske tilnærmingen. Individuelle ferdigheter var tingen.

Hadde man flaks, besto laget av flere med individuelle ferdigheter. Slik vant man fotballkamper. Og titler.

Fotballen var organisert i regionale ligaer der vinnerne møttes i et sluttspill som til slutt endte med en finale som avgjorde hvem som kunne kalle seg Tysklands beste lag. Ofte ble det Nürnberg. Senere tok Schalke 04 over hegemoniet.

Fotballen fikk gradvis større oppslutning, og spesielt finalene, som for øvrig ble spilt på nøytral grunn, samlet titusenvis av tilskuere.

Nivået var likevel dårlig. Og det gjenspeilet seg på landslaget.

Landslaget tatt ut av komité

Die Nationalmannschaft prøvde seg flere ganger mot England og deres fotballproffer, men tapte alltid. Det gjorde man også mot de fleste andre. Sveits var det eneste laget man hadde et visst overtak på.

Så amatørpreget var den tyske fotballen at landslagstroppen ble tatt ut av en forbundskomité inntil Otto Nerz ble utnevnt til landslagstrener i 1926 – hele 26 år etter at det tyske fotballforbundet ble stiftet i Leipzig.

Nerz innførte taktikk, fysikk og knallhard disiplin med en superdirekte stil, inspirert av nettopp England, noe som førte til en respektabel tredjeplass i VM i Italia i 1934, Tysklands første VM-deltakelse.

Noen år tidligere spurte FIFA Tyskland om de kanskje kunne tenke seg å arrangere tidenes første VM-sluttspill i 1930, men da reagerte tyskerne med nesa i sky og blankt avslag. Uhørt var det. Tyske amatører skulle da ikke dele bane med profesjonelle fotballspillere!

VM ble dermed flyttet til Uruguay, som var regjerende olympiske mestre.

Og Tyskland? De ble hjemme.

Fotball og nazi-propaganda

Nazistene tok makten på første halvdel av 1930-tallet og de innså fort verdien av fotball; både for å holde innbyggerne i form (som kunne komme godt med når man skulle invadere verden), men ikke minst for å skape og opprettholde en felles moral og en nasjonalisme i den tyske folkesjela.

Tyskerne ble gradvis bedre utover 1930-tallet og begynte å vinne fotballkamper. Knytningen mellom idretten og politikken ble stadig sterkere. Nettopp derfor ble OL i Berlin i 1936 fordekt som et idrettsarrangement.

Egentlig var det en gigantisk propagandamarkering.

Nerz’ amatører var storfavoritter mot de andre amatørlagene (profesjonelle fotballspillere fikk ikke delta i OL på denne tiden).

Den 7. august 1936 var tyskerne så store favoritter at selveste Adolf Hitler ble overtalt til å overvære sitt livs første fotballkamp. Han tok med seg kompisene Hermann Göring, Joseph Goebbels og Rudolf Hess på Poststadion, akkompagnert av 55 000 elleville tyskere.

Motstander? Lille Norge.

Lille Norge vant 2-0. Lyn-spilleren Magnar Isaksen scoret begge.

I Hitlers ører var Isaksen jøde, og mannen med barten stormet rasende ut før kampens slutt og så aldri en fotballkamp igjen (selv om noen hevder han var tilstede på sluttspillfinalen mellom Schalke 04 og Rapid Wien (!) i 1941).

Man kan vel kanskje driste seg til å påstå at revansjen var noe overdreven, for snaut fire år senere invaderte like godt den lille hissigproppen det langstrakte landet i nord.

Breslau Elf

Otto Nerz gikk gradvis av som hovedtrener etter OL-fadesen og ble nazist på heltid. Assistenten, den mer pragmatiske Sepp Herberger, tok over. Han skapte intet mindre enn to berømte lag.

Det ene vant VM-gullet i Bern i 1954. Det andre er et av de mest legendariske lagene folk flest aldri har hørt om.

Flere spillere fra datidens beste tyske klubblag, Schalke 04, ble igjen tatt inn i varmen etter at de hadde vært ute i kulden under Nerz’ regime fordi han ikke likte spillestilen deres.

Blant gruvearbeiderne i Gelsenkirchen gikk nemlig ballen hurtig langs bakken, inspirert av hvordan man spilte ball oppe i Skottland.

“Nye” Tyskland bød på en mer dynamisk, frittflytende og kreativ fotball – i sterk kontrast til Otto Nerz’ kjipe “mæl og kælk”. 16. mai 1937 kulminerte det med at Danmark ble grust 8-0 på Hermann Göring Stadion i Breslau (dagens Wrocław i Polen) foran 40 000 entusiastiske tilskuere.

Laget fikk derfor kjælenavnet Breslau Elf, eller noe sånt som «de elleve fra Breslau».

Bare få dager senere knuste Schalke 04 et av datidens beste engelske lag, Brentford, 4-0. Den tyske fotballen var virkelig på vei opp og frem – og den var som skapt for nazistenes propagandamaskin.

Men det var før 12. mars 1938.

Anschluss-laget

Plutselig, helt uten videre, og helt uten motstand, ble Østerrike annektert og innlemmet i Det tredje rike i det som i ettertid har blitt kjent som Anschluss (Sammenslåingen).

Problemet var at både Tyskland og Østerrike – de to erkerivalene som hadde møtt hverandre utallige ganger de siste 30 årene – begge hadde kvalifisert seg til VM i Frankrike som skulle gå av stabelen bare tre måneder senere.

Og begge ble attpåtil levnet gode muligheter til å vinne.

Likevel bestemte det tyske propagandaapparatet at det skulle sendes et sammenslått tysk og østerriksk lag til det kommende mesterskapet.

Et Anschluss-lag!

En kombinasjon av Breslau Elf og Wunderteam, Østerrikes svar på De mektige magyarer, skulle feie over all motstand og vinne et suverent VM-gull, selve kronen på verket for det tyske sportsministeriet.

Det var selvsagt en utopi.

I første kamp mot favorittmotstanderen Sveits fortsatte tyskerne og østerrikerne å spille mot hverandre, selv om de nå var på samme lag. Akkurat det gir ingen klar fordel i lagspillet fotball, og det endte som det måtte ende: med tap etter omkamp og snipp, snapp snute så var dét eventyret ute.

Gjenfødelsen av regionalligaene

1. september 1939 brøt 2. verdenskrig ut da Hitler bestemte seg for å invadere Polen. Flere av Tysklands beste spillere ble sendt ut i kamp med uniform og våpen i stedet for drakt og ball.

Likevel var nazistene bestemte på den hjemlige fotballen skulle fortsette som om alt var som normalt. Fotballen skulle få tyskerne til å tenke på noe annet, noe hverdagslig, i en tøff tid.

Det vakre spillet hadde nå tatt av for alvor i Tyskland.

I den første nasjonale finalen etter krigens utbrudd, møttes Schalke 04 og Dresdner foran 100 000 tilskuere på Olympiastadion i Berlin, en kamp Schalke vant 1-0.

Få år senere gikk endelig Det tredje riket under for godt. De store fotballbyene Gelsenkirchen, Nürnberg og Dresden ble bombet sønder og sammen og fotballen døde gradvis frem til 1947, da regionalligaene så smått kom i gang igjen i det som nå het Oberliga.

Første etterkrigsmester ble (selvsagt) Nürnberg. De slo Kaiserslautern, med brødrene Fritz og Ottmar Walter på laget, i finalen i 1948 foran 75 000 tilskuere i Köln.

Etter at Tyskland ble delt mellom øst og vest i 1949, dannet østtyskerne sin egen Oberliga – for øvrig en (noe obskur) liga som eksisterte helt frem til sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland i 1991.

Propagandaen rundt fotballen var borte. Det var også fotballbanene og utstyret. Mange av spillerne også, for så vidt.

Tysk fotball måtte gjenfødes – i hver sin del av det nå delte landet.

| Les også: Fotballen bak Muren – en obskur del av fotballhistorien.

Merkelige Saarland

Men ikke nok med at Tyskland var delt i to; i 1947 oppsto Saarland som et autonomt protektorat i den franske sonen helt vest i Vest-Tyskland.

Plutselig var Tyskland delt i tre.

Saarland ble tatt opp i FIFA i 1950, samme år som Vest-Tyskland igjen fikk lov til å spille landskamper, og kunne med det spille kvalifisering til VM i Sveits fire år senere.

Ironien skulle selvsagt ha det til at Saarland og Vest-Tyskland havnet i samme kvalifiseringsgruppe.

Tredje hjul på vogna var Norge.

Til tross for at Saarland ble trent av Helmut Schön, den sixpence-kledte østtyskeren som senere skulle lede Vest-Tyskland til heder og ære, og som skulle slå Norge på Bislett 24. juni 1953, var det aldri noen tvil: Herbergers gutter ble for sterke.

Så sterke at de tok VM-gullet i Bern året etter.

Saarland ble for øvrig innlemmet i Vest-Tyskland i 1957 og opphørte dermed å eksistere like plutselig som det hadde oppstått.

Lappeteppet Tyskland

Tyskland var i tiåret etter krigen et lappeteppe på alle mulige måter. Fotballspillerne var fortsatt amatører, i motsetning til de aller fleste andre tyskerne ønsket å sammenligne seg med.

I England hadde man sparket i gang den profesjonelle ligaen med 12 lag allerede i 1888. Serie A i Italia kom i gang i 1929. Det samme gjorde spanske Primera División. Ligue 1 i Frankrike gikk for første gang av stabelen i 1932.

Å spille fotball ute i de store ligaene i Europa var en fulltidsjobb, og man fikk i tillegg (godt) betalt for det.

I Tyskland derimot, surret man fortsatt rundt på gjørmete gressmatter i de regionale ligaene som var preget av svært dårlig kvalitet der noen få klubber – for eksempel Hamburg i Oberliga Nord og Kaiserslautern i Oberliga Südwest – pløyet gjennom all motstand som varm kniv i smør og ofte vant sine kamper med doble sifre i målprotokollen.

Sesongen startet for alvor i april, da det nasjonale sluttspillet endelig kom i gang. Summen spillerne fikk utbetalt av klubbene var ikke engang symbolsk. I tillegg måtte man bevise at man jobbet ved siden av.

Det fungerer jo!

Den tyske fotballen var bygget opp av amatører og skulle bestå av amatører. VM i 1954 ble vunnet på denne måten, så hvorfor endre på noe som åpenbart fungerte?

Etter krigen ble verden stadig mindre. Utenlandske klubber ble på sin jakt etter heder og ære i sine nasjonale, profesjonelle ligaer stadig mer interessert i utenlandske spillere for å øke konkurransekraften.

Helenio Herrera, trenerlegenden som ledet Atlético Madrid fra 1949-52, tilbød Fritz Walter en enorm pose pesetas, tilsvarende én million norske kroner, dersom han kunne pakke snippesken sin og flytte til den spanske hovedstaden i 1951.

En nesten like stor pose pesetas ville bli hans dersom han klarte å lure med broren sin, Ottmar, som drev en bensinstasjon ved siden av å være fotballspiller i Kaiserslautern.

For en som maks kunne tjene 1 500 norske kroner på å spille fotball var nærmere to millioner kroner Monopol-penger. Men Walter, han takket nei. Han ville spille for Tyskland.

Det fikk han nemlig ikke lov til dersom han ble proff i utlandet.

Som et plaster på såret ble han innvilget et lån med meget gunstig rente av det tyske fotballforbundet for å starte en kino og et vaskeri slik at han kunne fortsette å bo i sitt kjære Kaiserslautern og fortsette å spille amatørfotball. Som sagt, så gjort.

Men Sepp Herberger, landslagssjefen, så hva som var i ferd med å skje. Og han forsto at dersom Tyskland skulle ha mulighet til å gjenta den sjokkerende suksessen fra 1954, måtte man gjøre grep.

Store grep.

Profesjonalisering, bitte?

I frykt for å miste sine beste spillere til utlandet, som betød at de ikke ville få lov til å ikle seg den hvite og sorte landslagsdrakten, forsøkte Herberger å ymte frempå at man kanskje burde gå til det steg å profesjonalisere den tyske fotballen.

Absolutt alle andre hadde gjort det, og det kunne jo faktisk tenkes at det ville være positivt for utviklingen av tysk fotball.

Han snakket likevel for døve ører blant dinosaurene i det tyske fotballforbundet.

Foran VM i Sverige i 1958 så Herberger med skepsis på spillermaterialet han rådde over. Han ringte derfor til Fritz Walter, som da var blitt 37 år gammel og som allerede hadde lagt opp flere ganger.

Kunne godeste Fritz tenke seg å reise til Sverige, kanskje? Walter takket ja. Det gjorde også Helmut Rahn, en annen helt fra Bern, som nå var blitt altfor god venn med Kong Alkohol og som var både lubben og dvask.

Vest-Tyskland havnet under i samtlige kamper i gruppespillet, men karret seg videre med seier mot Argentina og uavgjort mot Tsjekkoslovakia og Nord-Irland.

Rahn scoret sitt femte mål i sluttspillet da Jugoslavia ble sendt hjem i kvartfinalen, men i semifinalen ble det bråstopp mot vertsnasjonen på Ullevi i Gøteborg. Herbergers gutter tapte 1-3 mot et svensk lag med fem Italia-proffer i troppen foran et svært så ugjestmildt hjemmepublikum.

Til tross for tap mot Frankrike i kampen om tredjeplassen, fikk Sepp Herberger skryt. Å være verdens fjerde beste lag var ikke så ille. Det var i alle fall ikke dårlig nok til at man trengte å profesjonalisere den tyske ligaen.

Nein!

Som om ikke det var nok begynte tyske klubber å gjøre seg bemerket i Europa også.

Legendarisk serievinnerfinale

Eintracht Frankfurt kom seg helt til finalen i den relativt nye Europacupen for serievinnere i 1960. Motstander var Real Madrid, som hadde skaffet seg både Alfredo Di Stéfano og Ferenc Puskás i ren Football Manager-stil, og som allerede hadde vunnet turneringen fire år på rad.

DFB truet dog med at kampen skulle spilles uten Eintracht Frankfurt med mindre Puskás sa unnskyld for at han hadde beskyldt de tyske spillerne for å være dopet i VM-finalen seks år tidligere.

En serievinnerfinale uten et av lagene tilstede er som kjent ingen skikkelig serievinnerfinale. Puskás sa unnskyld og kampen ble spilt 18. mai 1960 foran 127 000 tilskuere i Glasgow.

Di Stéfano scoret tre, Puskás scoret fire og kampen endte 7-3 til Francos lag – sannsynligvis i det som er en av topp fem fotballkamper som noen gang er spilt.

Alarm, alarm

Samtidig, oppe i Hamburg, hadde en ny generasjon med toppspillere kommet frem med Uwe Seeler, bokstavelig talt i spissen.

Da også han fikk tilbud om en sekk med penger fra Helenio Herrera, denne gang med lire, for Herrera var i 1960 trener for Internazionale i vakre Milano, lyste varsellampene for alvor inne på det tyske forbundskontoret.

Lampene ble akkompagnert av høylytte alarmer i 1962.

Vest-Tyskland hadde søkt om å få arrangere VM dette året så tidlig som i 1954, men fikk høflig beskjed om å trekke søknaden – av FIFA.

Etter to VM på rad på europeisk jord, truet samtlige sør-amerikanske lag med boikott dersom mesterskapet ikke ble arrangert på det som for de var å regne som den riktige siden av Atlanterhavet.

Boikott ville ikke FIFA ha noe av, så da ble det slik.

Chile vant drakampen mot Argentina, og til tross for et massivt jordskjelv i det lange landet bare en måned før avspark, et skjelv som tok 50 000 liv, gikk mesterskapet (nesten) som planlagt.

Langt i fra planlagt gikk det for Vest-Tyskland, som røk 0-1 for Jugoslavia allerede i kvartfinalen. Det var i all hovedsak takket være Uwe Seeler at man hadde tatt seg så langt i det hele tatt. Kvaliteten på de tyske spillerne var for dårlig.

Så dårlig sto det til at Herberger i ren desperasjon forsøkte å overtale en 41 år gammel kjenning ved navn Fritz Walter til å gjøre nok et comeback i forkant av mesterskapet, men denne gang uten hell.

Velkommen, Bundesliga!

Endelig tok forbundet tak og 28. juli 1962 i Westfalenhallen i Dortmund, rett ved stedet der Westfalenstadion senere skulle oppstå, stemte et overveldende flertall for at en ny nasjonal Bundesliga skulle sparkes i gang året etter.

Ny liga, nye regler.

Spillerne i den øverste divisjonen fikk profflisens og trengte derfor ikke å jobbe ved siden av fotballen lenger, men ingen skulle tjene mer enn 2 500 norske kroner i måneden.

I tillegg kunne ikke bonusutbetalinger overstige 3 500 norske kroner, noe som betød at tyske fotballspillere kunne tjene inntil 6 000 norske kroner per måned på å spille profesjonell fotball i hjemlandet.

Overgangssummer kunne ikke overstige 250 000 norske kroner. Sammenligner vi disse summene med pesetasene og lirene som Helenio Herrera hadde lagt på bordet for henholdsvis Fritz Walter og Uwe Seeler, skjønner alle at det ikke var det økonomiske aspektet som skulle lokke spillerne til å forbli i Tyskland.

Disse rigide reglene skulle eksistere frem til 1972, da det ble rullet opp en kampfiksingskandale som sannsynligvis mangler sidestykke – i alle fall i tysk fotball.

Skandalen innbefattet nesten samtlige klubber i Bundesliga, og ble initiert av de svakeste klubbene i ren desperasjon for å unngå nedrykk til regionalligaene, altså tilbake i en ikke-profesjonell hverdag der spillernes profflisenser opphørte å eksistere og de i praksis måtte jobbe ved siden av å spille fotball – igjen.

I 1973 innså DFB at både lønnstak og en amatørliga rett under øverste divisjon var rimelig upraktisk.

Lønnstaket forsvant, og 2. Bundesliga så dagens lys.

Bundesliga uten Bayern München

Hvem som fikk være med i den aller første Bundesliga-sesongen foregikk ikke helt uten diskusjoner.

Blant annet ble Oberliga Berlin-mester Hertha Berlin tatt med i varmen til tross for at de befant seg i Øst-Tyskland.

DFB ønsket seg nemlig en representant fra det som tradisjonelt var å regne som hovedstaden – selv om det var bittelille Bonn som var hovedstad i Vest-Tyskland (Hertha ble for øvrig degradert i 1965 etter at de hadde forsøkt å bestikke spillere til å spille for de, men var tilbake i det gode selskap i 1968/69-sesongen).

Resten av lagene var stort sett klubber de aller fleste kjenner til fra dagens Bundesliga, med et par solide unntak.

Bayern München fikk for eksempel ikke være med.

Byrivalen 1860 München – som for øvrig var Franz Beckenbauers favorittklubb frem til han var 14 år gammel, da han i en guttekamp ble slått ned av en 1860-spiller og bestemte seg for å aldri spille for de lyseblå – hadde vunnet Oberliga Süd i 1962, og var derfor selvskreven deltaker.

München kunne ikke ha to lag i den øverste divisjonen, mente DFB.

Bayern München var uenige. De leverte derfor inn en formell klage som ikke resulterte i noe som helst. I stedet rykket de opp i 1964/65-sesongen og kunne med det debutere i Bundesliga sesongen etter.

I stallen befant det seg tre sultne ungfoler: Sepp Maier, Franz Beckenbauer og Gerd Müller.

Ungfoler hadde også Føllene fra Borussia Mönchengladbach (ja, det er deres nåværende kallenavn), som var den andre klubben som rykket opp det året.

Berti Vogts, Jupp Heynckes og Günter Netzer utgjorde stammen i laget, som med en gjennomsnittsalder på bare 21,5 år travet selvsikkert opp i Bundesliga og som skulle galoppere over det meste av både tysk og europeisk motstand det neste tiåret – og vel så det.

Les mer om det og Tysklands første store gullalder: Den tyske gullalderen

Av Anders Hakstun | @ahakstun