1970-tallet var den første virkelige gullalderen i tysk fotballhistorie. VM-gull på hjemmebane i 1974 og suksess ute i Europa for Bayern München og Borussia Mönchengladbach til tross; det murret i tysk fotball.
Del 1: Mirakelet i Bern: Kampen som endret tysk fotball
Del 2: Tysklands glade amatører
Del 4: Med folket mot seg
Del 5: Den tyske fotballrevolusjonen iverksettes
Vest-Tyskland, midten av 1960-tallet.
Den profesjonelle Bundesligaen har endelig kommet i gang. En gyllen generasjon tyske spillere er på vei opp og frem i henholdsvis Bayern München og Borussia Mönchengladbach. Vesttyske klubber begynner å gjøre seg gjeldende ute i Europa.
En æra er definitivt på gang.
Kongen abdiserer
67 år gamle Sepp Herberger, en av Tysklands mest betydningsfulle personer i nyere historie, velger å abdisere i november 1964. Da har han regjert og revolusjonert tysk fotball med stø hånd siden han gikk fra å være Otto Nerz’ assistent til å bli Reichsfussballtrainer 28 år tidligere.
Herberger overlater – i kjent tysk stil – rattet til sin lojale assistent siden 1956. Arvtakeren var et sindig, ydmykt og empatisk følelsesmenneske fra Dresden, en mann som hadde rømt til Vest-Tyskland i 1950 etter at østtyske myndigheter forsøkte å tvinge ham til å spille for et av Øst-Tysklands mange fabrikklag som oppsto i kjølvannet av sosialismens inntog bak jernteppet.
Å hoppe etter Herberger var langt i fra bare bare, men tidligere Saarland-trener Helmut Schön tok utfordringen på strak arm. Ikledd sixpence og treningsjakke skulle han lede Vest-Tyskland inn i en gullalder som skulle vare til langt utpå 1970-tallet.
Og Schön var heller ikke redd for å utfordre det tyske fotballforbundet.
Omtrent umiddelbart tvinger han frem avskaffelsen av den noget idiotiske regelen om at spillere som tjente til livets opphold i utlandet ikke kunne spille landskamper.
Keiseren tar tronen
Schön måtte også takle et vanskelig generasjonsskifte, for Hans Schäfer, Max Morlock og Helmut Rahn – de tre eneste heltene fra Bern som spilte i den første Bundesliga-sesongen i 1963/64 – legger opp.
Schäfer, som med tidenes kanskje mest passende navn, var kaptein for 1. FC Köln da de vant historiens første Bundesliga-tittel.
Morlock som en evig Nürnberg-legende med nesten 500 seriekamper for de vinrøde fra Franken.
Rahn som alkoholisert og overvektig og med den tvilsomme æren av å ha blitt den første spilleren i Bundesliga som ble utvist da han skallet ned en motstander før han røk akillesen kort tid etter.
Røk akillesen gjorde også den 29 år gamle Hamburg-legenden Uwe Seeler i 1965, men han ble akkurat klar til den avgjørende bortekampen mot Sverige i kvalifiseringen til VM i England – en kamp tyskerne vant 2-1.
Ikke nok med at Vest-Tyskland var klar for nok et VM.
En 20 år gammel libero fra München fikk sin debut.
Keiser Franz Beckenbauer hadde tatt første steg på veien mot verdensherredømme.
Marerittet på Wembley
Foran VM-sluttspillet i England var Vest-Tyskland langt i fra favoritter, men mesterskapet skulle likevel definere deres inntreden som en fotballstormakt.
Det startet allerede 12. juli 1966, da stakkars Sveits ble grust 5-0 i første gruppespillkamp på Hillsborough i Sheffield.
Beckenbauer scoret to ganger. I sin VM-debut.
Fire dager senere ble Argentina holdt til 0-0 før Spania ble slått 2-1 i siste kamp. I kvartfinalen ventet Uruguay, mesterne fra 1930 og 1950, som til tross for spillemessig dominans oppførte seg som usiviliserte bøller, fikk to mann utvist og ble sendt hjem til Sør-Amerika med 0-4 i bagasjen.
Seeler og Beckenbauer scoret hvert sitt. Bologna-proffen Helmut Haller, som hadde vært uaktuell for VM-troppen hadde det ikke vært for Schöns egen lille revolusjon, nettet de to siste.
Beckenbauer og Haller scoret også i semifinalen mot Sovjetunionen i det som ble en politisk ladet kamp på Goodison Park i Liverpool, og tok seg til finalen med 2-1 seier.
Haller scoret sitt sjette mål i mesterskapet 30. juli 1966, og ble med det nummer to på toppscorerlista, kun slått av Eusébio.
Likevel kunne ingen hindre den sovjetiske linjedommeren Tofiq Bahramov i å dømme Geoff Hursts skudd inne, og dermed bidra til at England vant sitt første og hittil eneste VM-trofé med 4-2 seier i den høydramatiske finalen på Wembley.
Akkurat den hevnen skulle bli søt mange, mange ganger senere.
1966 skulle likevel ikke bli helt troféløst for tyskerne.
Gullalderen
Knappe to måneder tidligere kunne et vesttysk klubblag for første løfte et europeisk cuptrofé. Det skjedde da Borussia Dortmund slo Bill Shanklys Liverpool i europacupen for cupvinnere i et voldsomt regnvær i Glasgow.
Året etter slo Bayern München Glasgow Rangers 1-0 i finalen i samme turnering i Nürnberg foran 70 000 tilskuere.
I 1968 tapte Hamburg for AC Milan i finalen i Rotterdam.
Tre år på rad med finaler ute i Europa pluss en tapt VM-finale tydet på at noe stort var på gang i tysk fotball.
Talentene til Bayern München hadde nå virkelig begynt å blomstre. Både i Bundesliga, men ikke minst ute i Europa. Med Sepp Maier i mål, Hans-Georg Schwarzenbeck i forsvar, Franz Beckenbauer overalt og Gerd Müller på topp – et unikum av en spiss som scoret med alle mulige kroppsdeler – vant Bayern München i 1968/69-sesongen sitt første nasjonale mesterskap siden 1932.
Sesongen etter scoret Müller utrolige 38 ganger, men kunne likevel ikke hindre at troféet havnet i Mönchengladbach.
Bayern og Borussia vekslet så på å vinne Bundesliga-tittelen inntil 1977/78, da 1. FC Köln tok tilbake troféet – 15 år etter at de vant tidenes første Bundesliga. Kölns trener het Hennes Weisweiler, mannen som hadde tatt Gladbach til toppen av tysk fotball, og han skapte med det en evig rivalisering mellom de to.
Ute i Europa gikk like godt Bayern München hen og vant europacupen for serievinnere tre år på rad – i 1973/74, 74/75 og 75/76.
Sesongen etter tapte Borussia Mönchengladbach finalen mot Liverpool, men de hadde nå i hvert fall vunnet troféet for cupvinnere i 1974/75 – noe de også gjentok i 1978/79.
Slutten av 1960-tallet og 1970-tallet ble tysk fotballs virkelige gullalder.
| Les også: Liverpool – Mönchengladbach 1977: Paisleys taktiske triumf.
De moralske vinnerne
I VM i México i 1970 fikk staute vesttyskere hevn for finaletapet fire år tidligere, da England ble slått ut i kvartfinalen – selvsagt etter ekstraomganger. Ekstraomganger ble det også mot Italia i semifinalen, i en affære som ble kåret til århundrets kamp.
Fem av syv scoringer kom etter 90 spilte minutter, Franz Beckenbauer måtte fullføre med armen i fatle fordi skulderen var ute av ledd og fordi byttene var brukt opp (Beckenbauer ville nok ikke godtatt å bli byttet ut uansett) og til tross for tap 3-4, ble Vest-Tyskland for en gangs skyld ansett som moralske vinnere grunnet italienernes tjuvtriks og en peruviansk dommer som mildt sagt hadde en dårlig dag på jobben.
Schöns gutter feide gjennom kvalifiseringen til EM i Belgia to år senere, der de blant annet slo England – i England – for første gang i historien. Selve EM-sluttspillet, som da besto av kun fire nasjoner, ble vunnet relativt enkelt.
I en høyinteressant finale av flere grunner ble Sovjetunionen banket sønder og sammen med 3-0.
Vinnerlaget blir av mange ansett som det beste, mest elegante og mest underholdende tyske laget gjennom alle tider, og var naturlig nok en av storfavorittene foran VM på hjemmebane i 1974.
Der skulle man, av alle mulige ting, havne i gruppe med Øst-Tyskland.
Obskure Øst-Tyskland
Vi har kanskje glemt Øst-Tyskland litt i denne historien. De ble den litt onde tvillingen i øst som ingen ville ha kontakt med lenger. Ingen fikk vel egentlig lov til å ha kontakt med de heller, i alle fall ikke etter at Berlinmuren ble bygget.
Men fotball spilte de.
Den obskure og etter hvert så gjennomkorrupte Oberligaen duret og gikk, den, med lag som FC Carl Zeiss Jena, SG Dynamo Dresden, 1. FC Magdeburg og ikke minst Berliner FC Dynamo – favorittlaget til Stasi-sjefen Erich Mielke som vant ligaen 10 år på rad fra 1978/79-sesongen – i førersetet.
Landslaget derimot, de fikk ikke til allverden.
Det vil si; de fikk til noe.
Tre OL-medaljer, hvorav det ene var et gull i Montréal. Ja, og så kvalifiserte de seg til ett VM-sluttspill – det i Vest-Tyskland i 1974.
| Les også: Fotballen bak Muren – en obskur del av fotballhistorien.
Sjokket i Hamburg
22. juni 1974 møtes nettopp Øst- og Vest-Tyskland på Volksparkstadion i Hamburg i siste og avgjørende kamp i det innledende gruppespillet.
Som en uunngåelig, ond spøk vinner selvsagt Øst-Tyskland 1-0, med 2 000 spesielt utvalgte, men dog ekstatiske, østtyske supportere på tribunen.
Øst-Tyskland vant med det gruppa, og fikk æren av å møte Brasil, Nederland og Argentina i neste runde.
Auf Wiedersehen!
Vest-Tyskland, derimot, var i sjokk.
Tapet, mente Schön, skyldtes et alvorlig anfall av stjernenykker. Ikke nok med at spillerne hadde gjort opprør i forkant av mesterskapet grunnet uenigheter om potensielle bonusutbetalinger, en hendelse der Schön truet med å sende hjem hele gjengen, men å tape for Øst-Tyskland?
Fadesen fikk begeret til å renne over. Etter kampen tok han en kort tur innom garderoben.
– Vi må snakke om dette, sier han bare før han snur på hælen, går ut døra og blir borte.
Spillerne finner alkohol og sigaretter og blir sittende på et hotellrom til langt på natt.
En god stund etter midnatt kommer Schön inn, sier at røyk og alkohol ikke kommer til å løse noe som helst, før han finner tenåringen i seg, låser seg inne på rommet sitt og blir der så lenge at pressekonferansen dagen etter må avlyses.
22. juni 1974 er dagen da den ellers så sindige mannen i en tilstand av sjokk og vantro, mister en stor del av seg selv.
I alle fall som trener.
Keiser Franz tar ansvar
Derfor måtte kaptein Franz Beckenbauer ta ansvar. I resten av VM-sluttspillet var i all hovedsak han som tok ut laget og styrte taktikken.
Med det var plutselig tyskerne på gang igjen.
De surfet seg gjennom neste gruppe bestående av Sverige, Polen og Jugoslavia og slo publikumsfavorittene fra Nederland 2-1 i finalen.
Vest-Tyskland tok med det sitt andre VM-gull – 20 år etter Mirakelet i Bern.
Av de som startet finalen på Olympiastadion i München, var hele seks av de på hjemmebane: Sepp Maier, Franz Beckenbauer, Hanz-Georg Schwarzenbeck, Paul Breitner, Uli Hoeneß og Gerd Müller.
Sistnevnte avsluttet landslagskarrièren akkurat her, bare 29 år gammel, med VM-gull og med å bli tidenes toppscorer i VM med 14 nettkjenninger (en rekord som sto til 2006, da Ronaldo scoret sitt 15. mot Ghana).
Ga seg gjorde også Wolfgang Overath, Jürgen Grabowski og Horst-Dieter Höttges.
Det var mye takket være det tyske fotballforbundet, som i tillegg til uryddighetene rundt bonusavtalene i forkant av mesterskapet også nektet spillernes koner å være med på banketten i etterkant av VM-finalen.
Parallelt med deres egen storhetstid, murret det i tysk fotball. Og mye av problemene lå i Det tyske fotballforbundet.
Les mer om det i neste del: Med folket mot seg
Av Anders Hakstun | @ahakstun
