Med folket mot seg

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det. Til slutt blir det en hvilepute. Man flyter avgårde på suksessen helt til det stopper fullstendig opp. Nettopp det gjorde det fotballen i Vest-Tyskland.

Etter den eventyrlige suksessen på slutten av 1960- og hele 1970-tallet, skjedde det noe etter VM på hjemmebane i 1974.

I begynnelsen noe umerkbart og udefinert – finalene fortsatte jo å komme som perler på en snor – men så skulle det si bråstopp.

Noe skjedde.

Noe – hvis symptomer skulle være vanskelig å oppdage. Og selve kuren skulle det ta nesten 30 år å finne.

Forandringer i Bayern München

I 1977 bestemte 32 år gamle Franz Beckenbauer seg for å si takk og farvel til europeisk fotball og prøve lykken i New York Cosmos.

Det syntes ikke DFB var en spesielt god idé, for de svarte med å nekte ham videre landslagsspill.

Gerd Müller flyttet til Florida. Sepp Maier la opp.

Det gjorde også den noe upopulære og kyniske Uli Hoeneß. Han tok i stedet jobben som kommersiell direktør i Bayern München og bidro til å øke deres upopularitet – også i Tyskland.

Det klarte han blant annet ved å ha en unik forretningsteft – i alle fall i fotballsammenheng – som rimelig kjapt medførte at klubben fra sør fikk et voldsomt forsprang på de andre, både sportslig og økonomisk – et forsprang de så til de grader fortsatt har.

Bayern München kunne dermed begynne å snappe opp talentene til konkurrentene. Akkurat det falt ikke i god jord hos noen, andre enn Bayerns egne fans. Svært mange tyskere begynte sakte men sikkert å legge storklubben fra sør for hat.

Paul Breitner kom tilbake fra korte opphold i Real Madrid og i Braunschweig og Karl-Heinz Rummenigge var fortsatt der, men den gylne stammen i Bayern München – og på landslaget – var likevel borte.

Bak de skjedde det tilnærmet ingenting.

Det var ikke flere potensielle verdensstjerner å ta av.

Flukten fra Mönchengladbach

I Mönchengladbach måtte man selge flere av de beste spillerne for å holde økonomien under kontroll, og talentstrømmen gikk tom også der.

Günter Netzer røk uklar med trener Hennes Weisweiler i 1973. I cupfinalen mot naboene fra Köln samme sesong, ble han derfor satt på benken. I pausen ville Weisweiler sette Netzer innpå, men Netzer nektet; gutta klarte seg tross alt fint uten ham.

Men så, etter 91 minutter tok han av seg treningsdressen, sa “jeg stikker utpå og spiller nå”, byttet seg selv inn og avgjorde kampen tre minutter senere etter et smått sensasjonelt løp fra midtbanen.

Uker senere signerte den noe eksentriske midtbanespilleren med de lange, blonde superstjernelokkene for Real Madrid.

Slik var Günter Netzer.

Jupp Heynckes, mannen med 195 scoringer på 283 kamper for Føllene, la opp i 1978. Herbert Wimmer også. Berti Vogts året etter. Allan Simonsen forsvant til Barcelona, Rainer Bonhof til Valencia og Uli Stielike bosatte seg i den hvite delen av Madrid.

Fra egne rekker fikk man opp en ganske lovende spiller ved navn Lothar Matthäus, som man trygt kan si ble et produkt at knallhard trening og vinnervilje fremfor rått talent.

Han forsvant selvsagt til Bayern München.

Det siste han gjorde for Gladbach var å misse et straffespark i cupfinalen mot nettopp Bayern i 1984.

Onde tunger ville ha det til at han med det vant sitt første trofé for sin nye arbeidsgiver før han i det hele tatt hadde signert.

Utenom ham var det langt mellom de vesttyske talentene.

Skandalene i Spania

Helmut Schön hadde på forhånd gitt beskjed om at han kom til å gi seg etter VM i Argentina i 1978. Som sagt så gjort, men ikke før tyskerne klarte å bli slått ut av allerede eliminerte Østerrike i andre runde.

Overtok gjorde nok en assistent, Jupp Derwall, som med det ble Tysklands fjerde landslagssjef på 52 år.

Han skulle bli ansvarlig for en av de største skandalene i tysk fotballhistorie.

25. juni 1982. Gijón, nordvest i Spania.

VMs gruppe 2 skal avgjøres. Vest-Tyskland mot Østerrike.

Igjen.

Tyskerne går videre med ett- eller tomålsseier. Det gjør – pussig nok – Østerrike også.

Vesttyskerne starter i et voldsomt tempo, og allerede etter 10 minutter stanger Horst Hrubesch de hvite og sorte i ledelsen.

Og så er egentlig kampen ferdig.

Lagene bruker de resterende 80 minuttene til å trene på kortpasninger før den skotske dommer Bob Valentine finner det for godt å blåse av.

Det ender 1-0, og de to naboene går videre på bekostning av stakkars Algerie.

– Vi ville avansere, ikke spille fotball, sa Derwall foran sjokkerte journalister etter kampen.

Selv den legendariske semifinalen mot Frankrike i samme VM, som burde vært husket for Vest-Tysklands utrolige comeback fra 1-3 til 3-3, klarte tyskerne å ødelegge.

Da holdt Harald Schumacher nemlig på å drepe stakkars Patrick Battiston.

Mens de franske spillerne sto rundt sin bevisstløse lagkamerat, sto Schumacher passiv noen meter bortenfor og ventet på at spillet skulle komme i gang igjen.

“Verste siden 2. verdenskrig”

VM i 1982 ble en fullstendig skandale for vesttyskerne.

Fullstendig borte var de moralske vinnerne fra VM i 1970. Igjen sto et arrogant og usympatisk tysk lag som attpåtil spilte kjedelig fotball.

For selv om tyskerne straffesparket seg videre til finalen – en finale de tapte mot Italia – mente mange at VM i Spania var den verste PR-katastrofen for Vest-Tyskland siden 2. verdenskrig.

Dét sa ikke så rent lite.

Det tyske folket vendte seg plutselig mot sitt eget landslag.

Det ble ikke bedre i 1984, da Vest-Tyskland røk ut av EM i Frankrike på første mulige forsøk. Borte var tålmodigheten med Derwall, som to år tidligere hadde funnet ut at han skulle ringe en av sine beste spillere, Bernd Schuster, i fylla og fortelle ham at han ikke skulle spille for landslaget mer.

Etter massivt press, ble Derwall tvunget til å trekke seg.

Erstatteren var yndlingen over alle yndlinger og den tidligere kapteinen, nå den evige keiser.

Franz Anton Beckenbauer.

Men selv Der Kaiser Franz kunne ikke motsi det faktum at det kun var vage minner igjen av fordums storhet.

Vest-Tyskland vant ingen nøytrale fotballhjerter. De var galakser unna å være Brasil i 1970 eller i 1982, Nederland i 1974 eller Danmark i 1986. De hadde ingen individualister, ingen særinger á la Netzer som kunne fremkalle gledestårer, gåsehud og spontan jubel hos en fotballelsker.

Det var ingen Cruyff, Zico, Platini eller Maradona.

Symbolet på kjip fotball

Tyskerne var taklingssterke maskiner, usympatiske roboter, plassert inn i selve definisjonen på et steinhardt kollektiv som kom, så og ofte erobret – for å bruke en annen keiser, Julius Cæsar, sine ord.

De erobret nesten México i 1986. Kun Argentina hindret at Vest-Tyskland hanglet seg til sitt tredje VM-trofé.

Fire år senere var det duket for revansje.

Da Andreas Brehme sikret vesttysk VM-gull på straffespark, ble tyskerne selve symbolet på det mange mener var det kjipeste og kjedeligste VM-et hittil.

Til og med draktene var forferdelige.

Og tyskerne selv, de, vel, var mer likegyldige enn før.

Men hvorfor det?

Euforien og optimismen etter VM-gullet i Sveits i 1954 var borte for lengst. Gullet i 1974 ble tatt med en viss bismak, og 1980-tallet ble, som vi nå vet, preget av hendelser som ikke akkurat var med på å sette tysk fotball i et godt lys.

Ute i verden var Den kalde krigen fortsatt intens. NATO installerte raketter i Vest-Tyskland som ble rettet mot Sovjetunionen og vice versa.

Hver dag som passerte uten at noen trykket på den røde knappen var en lettelse.

RAF (Rote Armee Fraktion) hadde i flere år skremt tyskerne med sine terrorangrep og sine kidnappinger, og man visste aldri når eller hvor neste angrep kom til å skje – annet at det ville komme.

Vest-Tyskland – og for så vidt Øst-Tyskland – ble et paranoid og stadig mer polarisert samfunn, preget av frykt, frustrasjon og aggresjon og der man skulte på alt og alle – inkludert nære familiemedlemmer.

Hooliganisme og tilskuerfrafall

Dette skulle også vise seg på tyske fotballtribuner. I stedet for å bli et fristed fra den reelle virkeligheten, ble de en gjenspeiling av samfunnet utenfor. Nynazister og venstreradikale fant med ett ut at de kunne bruke fotballarenaene til å markere seg, noe som ofte endte med vold – også mot politiet.

Tidlig på 80-tallet ble en 16 år gammel Bremen-supporter drept av hooligans fra Hamburg. Et tog ble satt fyr på av en “supportergruppe” fra Hertha Berlin som kalte seg Zyklon B – hvis navneinspirasjon var hentet fra gassen som ble brukt til å ta livet av jødene under 2. verdenskrig.

Tilskuersnittet falt naturlig nok som en stein – helt ned til under 20 000 – til tross for at flere klubber hadde store arenaer som rommet over 50 000 mennesker.

Bundesligaen var blitt en bakgårdsliga preget av tribunebråk, færre og færre tilskuere og stygg fotball.

De største stjernene, blant annet Jürgen Klinsmann, Oliver Bierhoff, Lothar Matthäus og Rudi Völler, fant etter hvert frem passet og dro til Italia – av mange regnet som Europas beste liga på den tiden.

“Uovervinnelige Tyskland”

– Tyskland kommer til å bli uovervinnelige i mange år fremover! sa Franz Beckenbauer ydmykt etter VM-finalen i 1990, da han som førstemann i historien hadde ledet et land til VM-gull både som kaptein og som trener.

Berlinmuren falt året før, og bare noen måneder etter at Lothar Matthäus hadde løftet VM-troféet i Roma, var igjen Tyskland ett land.

Det vesttyske og det østtyske fotballforbundet slo seg sammen, Hansa Rostock og Dynamo Dresden fikk være med i Bundesliga, og plutselig, bokstavelig talt over natten, hadde det tyske fotballforbundet tilgang til millioner av nye fotballtalenter.

Berlinmurens fall betød dermed at det nye Tyskland kunne nyte godt av allerede etablerte spillere som Ulf Kirsten, Matthias Sammer og Thomas Doll, men også unggutter som Jörg Heinrich, Steffen Freund, Jens Jeremies og Carsten Jancker fikk etter hvert muligheten til å vise seg frem på det aller øverste nivået.

Beckenbauer selv ville ikke være med på reisen mot uovervinnelighet. Han flyttet i stedet til Marseille.

Alt presset ble derfor overlatt til keiserens assistent siden VM i Mexico i 1986, den gamle bautaen og VM-vinneren fra Büttgen, rett ved Mönchengladbach, nemlig Berti Vogts.

Vogts hadde ledet det vesttyske U21-landslaget fra 1979, men til tross for at tysk fotball var ledende i Europa på 1970-tallet, var U21-laget usedvanlig langt unna å lykkes med noe som helst, annet enn en tapt EM-finale i 1982.

Og la oss stoppe opp litt akkurat her.

Udugelig talentutvikling

Det vesttyske A-landslaget spilte finale etter finale på 1970- og 80-tallet, samtidig som flere tyske klubber hevdet seg sterkt i europacupene (tyske lag spilte i syv av ti serievinnerfinaler fra 1973/74 til 1982/83).

Det tyske fotballforbundet var soleklart størst på kontinentet. Likevel slet ungdomslandslagene med å hevde seg. Det var svært sjeldent et landslag med tyske juniorer nådde finaler.

Tvert imot ble de ofte slått ut i gruppespillet eller tidlig i sluttspillet.

Og ingen skjønte helt hvorfor.

Svaret lå i hvordan det tyske fotballforbundet var organisert. 80 år etter starten i Leipzig var DFB fortsatt en stor, tung mastodont bestående av dinosaurer fra de regionale underforbundene.

I stedet for å plukke de beste spillerne og de største talentene til U-lagene, var disse dinosaurene mer opptatt av å plukke “sine” spillere – spillere som ikke nødvendigvis var best, men som gjerne spilte for representantenes egne favorittklubber.

Dietrich Weise og den spede starten på noe stort

Det skulle den gamle Kaiserslautern- og Eintracht Frankfurt-treneren Dietrich Weise endre på.

Da han ble ansatt som tysk ungdomstrener i 1978, dro han sporenstreks ut på tokt, ut for å finne tyske talenter der ingen andre hadde tatt seg bryet med å lete før ham.

Uten videomateriale og internett betød det at han måtte se hundrevis av kamper over hele Tyskland og han noterte sirlig alt han så inn i en stor fil som bare ble større og større, og som i dag er stilt ut på fotballmuséet i Dortmund.

Til slutt måtte Weise erkjenne at arbeidsmengden ble for stor. Det måtte ansettes flere folk.

En av de Weise ansatte var spissen Klaus Allofs, den tidligere spissen, Werder Bremen-sjefen og sportsdirektøren i Wolfsburg, som fikk ansvaret for å dekke den vestlige delen av Tyskland – ved siden av å være profesjonell fotballspiller.

Weises “oppdagelser” førte til at U18-laget vant EM i 1981, Vest-Tysklands første internasjonale trofé på juniornivå. Samme år vant også U20-laget VM i Australia, med blant annet Michael Zorc, Borussia Dortmunds nåværende sportsdirektør, på laget.

Weise hadde hatt umiddelbar suksess med sin metode, men det tyske forbundet syntes likevel ikke det var nok til å innføre noen varige endringer.

Det medførte at det igjen ble tamme år da Weise valgte å takke for seg i 1983, og man var like langt da Berlinmurens fall omsider gjenforente Tyskland i 1990.

Men tilbake til Berti Vogts.

Noe er alvorlig galt

Til tross for at han ikke fikk til stort med U21-landslaget, noe vi nå forstår noe av grunnen til, ble han altså ansatt som Beckenbauers assistenttrener foran VM i Mexico i 1986.

De to gamle forsvarsbautaene organiserte sine lag etter prinsippet om at forsvar er det beste angrep, altså med en trebackslinje med libero og knallhard mannsmarkering – og valgte med det å overhøre utsagnet til den legendariske treneren Ernst Happel om at mannsmarkering betød at man stilte med 11 esler på banen (Happel introduserte selv soneforsvar for Nederland allerede på slutten av 1970-tallet).

Det resulterte i VM-gull i 1990, javel, og (nok) en tapt EM-finale i 1992 mot et dansk lag som ikke var kvalifisert, men som hadde blitt kalt tilbake fra ferie rett før mesterskapet fordi Jugoslavia hadde annet enn fotball å henge fingrene i akkurat da.

Herfra begynte utforbakken virkelig å bli bratt.

I VM i USA fire år senere hanglet Die Mannschaft seg så vidt videre fra gruppespillet etter en uavgjort mot Spania og to knappe seire mot Bolivia og Sør-Korea. Tyskland var langt unna å realisere den amerikanske drømmen, for allerede i kvartfinalen røk de regjerende mesterne ut for Bulgaria, anført av legenden Hristo Stoichkov.

Symptomene begynte for alvor å gjøre seg gjeldende.

Noe var alvorlig galt med tysk fotball.

Likevel kom tyskerne tilbake og vant EM i England to år senere. De var langt ifra det beste laget på papiret, men som Jürgen Klinsmann fortalte UEFA.com:

– Vi hadde den beste viljen.

Det første forslaget

Til tross for EM-suksessen, så faktisk den godeste Berti Vogts at tysk fotball var på vei i gal retning.

Vogts så egentlig at tysk fotball var på vei i gal retning allerede på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, da han jo var sjef for U21-landslaget.

Han turte bare ikke å si ifra.

Bare få dager etter at EM-troféet var hentet hjem fra balløya, tok Vogts endelig mot til seg, plukket opp telefonen og ringte presidenten i det tyske fotballforbundet, Egidius Braun – ikke ulikt det Sepp Herberger gjorde foran VM i Sverige 40 år tidligere.

Vogts’ krav var enkelt:

Mer måtte gjøres i utviklingen av tyske fotballtalenter.

I stedet for at talentutviklingen skulle gjøres i regi av det tyske forbundet på ungdomslandslagene og av storklubbene, var forslaget til Vogts å utplassere trenere fra DFB i hver regionale avdeling.

Målet var at disse skulle jobbe med talentfulle spillere som ikke nødvendigvis var knyttet opp mot en større klubb.

Forslaget ble avslått umiddelbart.

Det var urealistisk at de regionale avdelingene ville ha innblanding fra det tyske forbundet på den måten, mente Braun. Den tyske forbundspresidenten tok i stedet opp telefonen og ringte til Dietrich Weise.

Nå som Tyskland skulle søke om VM i 2006, kunne kanskje Weise tenke seg å bidra igjen?

Men hvordan skulle man utmanøvrere konkurransen fra dataspill og større fokus på individuelle idretter, og ikke minst Bosman-dommen fra 1995, som hadde brakt flere middelmådige utlendinger inn til Bundesliga og som fikk spille på bekostning av unge, sultne tyskere?

De bortforklaringene kjøpte ikke Weise.

Les mer om det i neste – og siste del: Den tyske fotballrevolusjonen iverksettes

Av Anders Hakstun | @ahakstun

Toppbilde: Wikimedia Commons/Wasted Time R