Historien om Deportivo La Coruña er historien om en anonym provinsklubb som kom fra ingenting, vant La Liga og sjokkerte sine motstandere i Champions League for så å forsvinne tilbake til periferien.
“Ett spark på ballen!” var den tydelige beskjeden til treneren for Holmlias guttespillere på begynnelsen av 1990-tallet.
Om Miroslav Đukić lærte det relativt enkle og erketypiske norske konseptet da han var en ung og lovende forsvarsbauta i Jugoslavia 20 år tidligere, er vel heller tvilsomt.
Men den 13. mai 1994 står han på en dyvåt gressmatte på Riazor i Galicia, helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Spania, med én oppgave.
Ett spark på ballen.
Måltavla viser 0-0. Kampuret viser overtid. Klarer Đukić å overliste José Gonzalez i Valencia-målet, er Deportivo La Coruña mestere.
Det vet Đukić godt. Han er vanligvis ingen straffeeksekutør, men den vanligvis så sikre Donato er byttet ut. Og Bebeto, han har ikke lyst. Psyken er frynsete etter å ha bommet i forrige serierunde.
Sweeper Đukić legger ballen på merket og rygger rolig tilbake til 16-meteren. Ballgutter, funksjonærer og fotografer stimler til bak Valencia-målet. Betongen på Riazor vibrerer av spenning. Den tilsynelatende rolige jugoslaven trekker pusten i et dypt åndedrag før han løper mot ballen.
Ett spark.
Sparket resulterer i en lompe som Gonzalez nærmest ligger og venter på. Ikke nok med det, men Valencia-keeperen holder ballen i fast grep. Den ultimate ydmykelsen for en straffeskytter.
Et straffespark som ville ha sendt hele La Coruña til himmels, ender med et antiklimaks av de helt sjeldne.
I Barcelona snur Johan Cruyffs drømmelag kampen mot Sevilla med fire raske mål og vinner både kampen og La Liga.
Real Club Deportivo de La Coruña blir nummer to – på innbyrdes oppgjør.
Vendepunktet
1993/94-sesongen var på mange måter en episk kamp mellom to ytterpunkter i spansk fotball.
Den relativt anonyme provinsklubben Deportivo La Coruña var nærmest alt Barcelona ikke var. Så sent som i 1991 hadde de rykket opp fra Segunda etter 20 års ørkenvandring i Spanias lavere divisjoner.
Vendepunktet kom i 1988.
En nettkjenning i siste spilleminutt i sesongens siste kamp mot Racing Santander, sørget for at Deportivo beholdt plassen i Segunda. Samtidig kom det nyheter om en gjeld på over en halv milliard pesetas, eller rundt 35 millioner norske kroner (70 millioner kroner etter dagens kurs).
Endringer måtte til. Av mangel på andre kandidater ble juristen og politikeren Augusto César Lendoiro overtalt til å ta klubben i en ny retning.
Lendoiro, som selv er fra La Coruña, forsto hvilken betydning klubben hadde for byens 200 000 innbyggere.
For å sikre fremtidig finansiell og dermed sportslig suksess, iverksatte han strakstiltak for å knytte tettere relasjoner mellom klubb og supportere. Spesielt fokus hadde han på å tiltrekke seg nye fans fra byens yngre garde.
Strategien fungerte. På bare to år hadde antall socios – medlemmer – økt fra 5 000 til 17 500.
Lendoiro hvilte heller ikke på laurbærne når det kom til overgangsmarkedet. Han klarte å sikre seg erfarne La Liga-spillere med fortid i Real Madrid, Atlético Madrid og Barcelona – spillere som skulle utgjøre en erfaren ryggrad i et Deportivo-lag som var tippet å kjempe langt nedi nedrykksumpa.
Blant de var baskeren Luis Lópe Rekarte, som scoret ett av målene da Barcelona nedkjempet Sampdoria i Cupvinnercupfinalen i 1989 (den andre målscoreren fra det oppgjøret, Julio Salinas, også han basker, kom til Deportivo foran 1994/95-sesongen).
| Les også: Sampdorias usannsynlige scudetto.
Samba i Galicia
Første sesongen tilbake i det gjeve selskapet i 1991/92 ble, som de aller fleste hadde tippet, en sesong med ryggen mot veggen. En playoff-seier mot Real Betis sikret galiserne videre eksistens i La Liga.
Lendoiro tok tak og ansatte klubblegenden Arsenio Iglesias som trener. Han klarte også å lokke til seg både Mauro Silva og Bebeto til den galisiske kysten. Det ga umiddelbart resultater.
Bebeto scoret 29 ganger i debutsesongen og ble den første Deportivo-spilleren som vant Pichichi-troféet.
Mauro Silva på sin side styrte midtbanen med den største selvfølgelighet.
“Et tog kunne treffe Mauro Silva i 300 km/t uten å flytte ham,” sa mangeårig lagkamerat Víctor Sánchez. “Hvis du ville irritere ham, tok du ballen fra ham. Gjorde du det … wow, sinnet var ubeskrivelig.”
Begge to skulle også bli svært viktige brikker i det brasilianske laget som stakk av med VM-tittelen to år senere.
Et rutinert lag med en rutinert trener ispedd noen nye, fremtidige stjerner, deriblant det fremtidige klubbikonet Fran, kikket seg aldri tilbake.
Súper Dépor, som de nå ble kalt, stormet de inn til en tredjeplass i 1993 før altså et misset straffespark gjorde at de mistet tittelen på sesongens siste dag året etter.
Da 1994/95-sesongen skulle sparkes i gang, var Deportivo La Coruña av mange regnet som favoritter. Det stempelet levde de nesten opp til, men det holdt igjen bare til nesten. Nå var det Real Madrid som ble for sterke.
Lendoiros gutter hadde likevel fått los på et trofé. Den 24. juni 1995 stilte de opp i klubbens første Copa del Rey-finale siden stiftelsen i 1906, mot Valencia.
Det ble ikke noe trofé med tilbake til La Coruña denne dagen heller. 10 minutter før slutt, på stillingen 1-1, så Santiago Bernabéu mer ut som et olympisk svømmebasseng enn en fotballbane på grunn av et voldsomt uvær, og dommer José María García-Aranda så ingen annen utvei enn å avbryte oppgjøret.
Tre dager senere gjorde man et nytt forsøk på å spille ferdig cupfinalen. Få minutter etter restarten ble Alfredo evig helt i den nordlige delen av Galicia da han på akrobatisk vis brystet ballen opp til seg selv for så å nikke den i nettmaskene bak en utrusende Andoni Zubizarreta.
Deportivo La Coruñas første store trofé var et faktum.
Rekordkjøpet
Det var også – nesten bokstavelig talt – siste kronen på verket for Arsenio Iglesias. Den 65 år gamle Trollmannen fra Arteixo, som spilte 135 kamper for Deportivo på 1950-tallet, hadde gitt beskjed om sin avskjed allerede før sesongen.
Med kongens eget trofé i premieskapet kunne han dermed tre av på topp etter mange års tro tjeneste.
Inn kom John Toshack, waliseren som i Spania var bedre kjent som John Benjamin eller bare JB grunnet spanjolenes oppfatning om at mellomnavnet Benjamin egentlig var ett av to etternavn.
Vi kan jo le av at en waliser, best kjent for å være den store, hodesterke spisspartneren til Kevin Keegan i Liverpool på slutten av 1970-tallet, hadde forvillet seg ned til Galicia og skulle plukke opp hansken etter Arsenio Iglesias, vi.
Faktum var at Tosh … Benjamin var en svært respektert trener på den iberiske halvøy med Copa del Rey-tittel for Real Sociedad og ligatittel og målrekord med Real Madrid på CV-en.
JB kunne knapt fått en bedre start. Med nyankomne Txiki Begiristain på laget ble Real Madrid sendt tilbake til hovedstaden med 0-3 i bagasjen i den første av to finalekamper i Supercopa de España, før Deportivo like godt fulgte opp med å vinne 2-1 på Santiago Bernabéu også.
5-1 sammenlagt mot den regjerende seriemesteren ga så til de grader gjenklang i Spania. Det gjorde ikke resten av Deportivos sesong, for de gikk på et realt magaplask og havnet til slutt på niende plass – hele 26 poeng bak mesteren Atlético Madrid.
Som om ikke det var nok, valgte Bebeto å reise tilbake til Brasil og Flamengo.
Tilbake i La Coruña sto ikke lenger et rutinert lag, men et aldrende lag som måtte fornyes. Heldigvis hadde Lendoiro skaffet friske midler i klubbkassa gjennom å forhandle frem en ny TV-avtale verdt rundt en milliard kroner over en syvårsperiode.
Med Bebeto tilbake på Copacabana hadde han dermed midlene til å skaffe en ny brasiliansk superstjerne.
Kort tid etter sto 24 år gamle Rivaldo på Riazor, som bokstavelig talt ligger et kort innkast unna den vakre stranden i La Coruña.
Det var oppsiktsvekkende på flere måter, ikke minst fordi høytflyvende Parma hadde annonsert at de hadde kjøpt ham i forkant av OL i Atlanta. Så kom italienerne på at de ikke kunne matche den slepne teknikeren med den gudbenådede venstrefotens lønnskrav.
Det kunne derimot klubbpresident Lendoiro. Han kunne også betale den rekordhøye overgangssummen på 120 millioner kroner til Palmeiras.
Og Rivaldo selv, han virket svært fornøyd med å skulle spille for Súper Dépor.
“Bebeto og Mauro Silva snakket varmt om byen og supporterne,” sa han under presentasjonen foran 6 000 supportere. “Jeg gleder meg til å spille her.”
Årets trener
Lendoiro var dog ikke ferdig med å handle med Palmeiras. Inn kom den meget solide midtbanespilleren Flávio Conceição, og da John Benjamin Toshack fikk sparken i februar 1997, hentet like godt Lendoiro treneren deres også.
Carlos Alberto Silva styrte Deportiva-skuta inn til fjerdeplass. Samme sommer kom jaggu den briljante Djalminha og Luizão fra – ja, du gjettet riktig – Palmeiras inn stadionportene på Riazor i tillegg.
De to nyankomne brasilianerne rakk dog så vidt å møte landsmannen Rivaldo på flyplassen. Barcelona fikk nemlig panikk da Inter bladde opp en Onkel Skrue-sum og hentet Ronaldo til Milano.
Katalanerne svarte med å utløse Rivaldos utkjøpsklausul på fire milliarder pesetas – godt over 200 millioner norske kroner – bare timer før overgangsvinduet stengte, og vips! så ble han verdens beste fotballspiller i det nordvestlige hjørnet av Middelhavet.
Tilbake i La Coruña var det meste på halv tolv. Augusto Joaquin César Lendoiro var rasende. Rasende over å ha mistet sin soleklart beste spiller som hadde scoret 21 ganger den sesongen, og rasende på Barcelona som hadde svidd av “hele Deportivos budsjett” på spilleren hans uten å gi noen realistisk mulighet til å hente en erstatter.
Kanskje var han egentlig rasende på den moderne fotballen. Han bidro dog ikke til å gjøre noe for å stoppe pengegaloppen, for da han i det som må ha vært ren panikk bladde opp 100 millioner kroner for Sebastián Abreu fra argentinske San Lorenzo, var det flere som hevet øyebrynene.
Skepsisen viste seg å stemme, for Abreu presterte å bli lånt ut syv ganger til klubber i Brasil, Mexico og Uruguay før han til slutt ble kjøpt av Nacional i Montevideo for to millioner kroner i 2004.
1997/98-sesongen ble et eneste stort rot i Galicia. Eller, det ble et eneste stort rot i La Coruña. I Vigo derimot, drøyt 150 kilometer lenger sør, var ting bedre.
Med Aleksandr Mostovoi, Valeri Karpin og Michel Salgado som bærebjelker sørget den staute baskeren Javier “Jabo” Irureta for å styre Celta Vigo til en imponerende sjetteplass i sin første – og det som skulle vise seg å bli hans eneste – sesong som sjef for de lyseblå. På toppen av den kransekaka lå også prisen som årets trener.
Deportivo på sin side krasjlandet inn på en 12. plass etter at Carlos Alberto Silva fikk sparken i oktober og overlot sjefsstolen til José Corral.
Corral var dog aldri ment som noe annet enn en vikar. Da ryktene begynte å gå om at Irureta og Celta ikke klarte å bli enige om en ny kontrakt, hev Lendoiro seg på telefonen og lurte på om Irureta kunne være interessert i å ta Deportivo tilbake til gamle Súper Dépor-høyder.
Det var Irureta – som hadde to seriegull, et Copa del Rey-trofé og en Interkontinentalcup som spiller for Atlético Madrid på samvittigheten – så definitivt.
“Jeg synes Deportivo-prosjektet er svært interessant,” sa han til avisen El Mundo Deportivo den 24. mai 1998. Ikke lenge etter ble han presentert som ny manager på Riazor.
“Vi var egentlig enige med Luis Aragonés, men agentens krav ble for høye,” sa Lendoiro senere. “Vi benyttet oss i stedet av Celtas feilvurdering da de ikke ville tilby Irureta de to nye årene han ba om.”
Med Irureta på plass på Raizor, er det på mange måter nå den egentlige beretningen om det de aller fleste kjenner som Súper Dépor begynner for alvor.
Komplett puslespill
Klubbpresident Lendoiro var ikke som andre presidenter; han lot klubbens managere få styre mye av spillerlogistikken selv.
Det var – og er fortsatt – i sterk kontrast til hvordan det blant annet fungerte i Real Madrid og i Barcelona, der presidentvalgene ofte ble avgjort på bakgrunn av hvilke spillere kandidatene lovte å hente til klubben.
For Irureta betød det at han kunne jobbe i ro og mak med å finne de perfekte spillerne til sitt 4-2-3-1 system.
Det første han så etter var to skjold foran stopperne. To murbrekkere som ga defensiv trygghet, som ga backene frihet til bombe fremover og som ga den offensive kvartetten frie tøyler.
Murbrekkere hadde han allerede. Han hadde faktisk tre av de, for det brasilianske trekløveret Mauro Silva, Donato og Flávio Conceição var mildt sagt kvalifiserte for den oppgaven.
I tillegg hadde han den svært anvendelige og teknisk briljante Djalminha, som fikk oppgaven med å bekle den offensive playmakerrollen.
Fran – nå 28 år gammel – var også fortsatt å finne på Riazor, og med god hjelp av nyankomne Turu Flores’ 14 nettkjenninger – 10 bak Rivaldo, som nå herjet på Camp Nou – ble det en respektabel sjetteplass for Herculinos, akkurat nok til å sikre plass i UEFA-cupen.
En annen som scoret 14 mål den sesongen, var nederlenderen med det mildt sagt imponerende navnet Rudolphus Antonius Makaay. Da den godeste Roy, som vi kjenner ham best som, ble hentet til Tenerife av Jupp Heynckes to år tidligere, visste han ikke engang at Tenerife var en øy.
Det han nå visste – i tillegg til at Tenerife befant seg langt uti Atlanterhavet – var at laget hans hadde rykket ned til Segunda, og at han var lite sugen på et eventyr i Spanias nest øverste divisjon.
Da passet det jo fint at Irureta var svært interessert i å hente ham til den galisiske kysten. Kort tid etter byttet snaut 100 millioner kroner hender og Roy Makaay var Deportivo La Coruña-spiller.
Det var også Víctor Sánchez, som kom fra Racing Santander, og Jaime, som kom fra Real Madrid. Høyrebacken Manuel Pablo, som skulle bli en svært viktig brikke for Irureta, kom allerede sesongen før.
Puslespillet var tilnærmet komplett.
Euforien
Makaay debuterte like godt med hat trick hjemme mot Alavés i den første serierunden sesongen 1999/00.
Det var tidlig tydelig at dette ikke var et like defensivt solid Deportivo-lag som fem år tidligere, men likevel – etter et par arbeidsuhell hjemme mot Numancia og mot nedrykkstruede Valencia på Mestalla – dundret Deportivo avgårde med sju strake seire, deriblant en 2-1 seier mot Barcelona hjemme på Riazor.
Da Pauleta like godt hamret inn et hat trick og bidro sterkt til at Sevilla ble slått 5-2 den 20. november, klatret Iruretas gutter opp til førsteplassen.
Til tross for hele 11 tap den sesongen, ga de aldri fra seg den plasseringen.
Da Donato – 37 år ung – og Roy Makaay scoret målene i 2-0 seieren mot Espanyol i siste serierunde, utløste det en eufori Galicia aldri hadde sett maken til.
Ekstatiske supportere stormet banen og forsøkte etter beste evne å ta med seg det de kunne av souvenirer – alt fra biter av gressmatta og målnettene til draktene spillerne hadde på seg.
16 år var gått siden Athletic Club fra Bilbao ble den siste klubben utenfor Madrid eller Barcelona til å vinne La Liga. Nå var det Deportivo La Coruña som brøt hegemoniet.
De sørget samtidig for Galicias første ligatittel noensinne.
Queens “We Are The Champions” runget over hele byen, taktfast dirigert av Augusto César Lendoiro på presidenttribunen. Målet hans om å kjempe seg hele veien til toppen av spansk fotball virket som en ren utopi på slutten av 1980-tallet, men på nesten utrolig vis hadde det skjedd.
Da spillerne endelig fikk brøytet seg vei inn i garderoben på Riazor, var alt rigget klart til at spillerne kunne farge håret hvitt.
“Hele laget måtte gjøre det,” sa Víctor Sánchez. “Så vi satt der alle sammen med folie på hodet, men ingen hadde tålmodighet til å sitte så lenge at det ble hvitt.”
I stedet var det en gjeng med misfargede hårmanker som steg ut av Riazor og inn på den åpne bussen med påskriften “R.C. Deportivo Campeon” for å la seg hylle i enhver gatestubb i La Coruña.
“Verst var det for Turu Flores. Han så ut som en regnbue,” lo Víctor.
Feiringen i La Coruña ville ingen ende ta. Hele byen tok til gatene i det som ble en ellevill natt langs Atlanterhavets bredder.
Inn med en talisman
Eufori til tross: Både Irureta og Lendoiro visste at det var nå det harde arbeidet begynte. Få oppgaver i fotball er nemlig vanskeligere enn å forsvare en ligatittel – kanskje med unntak av å forstå handsregelen.
Enklere ble det ikke da Florentino Pérez inntok presidentstolen i Real Madrid og innførte sitt galacticos-konsept.
Diego Tristán, som hadde scoret 18 ganger for Mallorca den sesongen, skulle ha vært en av Pérez sine første signeringer. Avtalen var i bunn og grunn ferdigforhandlet av forgjengeren Lorenzo Sanz, men Pérez valgte i stedet å sende sjokkbølger gjennom Spania ved å signere Luís Figo fra erkerivalen Barcelona.
Dermed lå veien åpen for radarparet Irureta og Lendoiro. De valgte å bla opp nesten 200 millioner kroner for den enormt talentfulle spissen fra Andalucía.
Inn kom også den beinharde argentineren Aldo Duscher og ikke minst det som skulle bli Deportivo La Coruñas store talisman frem til han forlot klubben i 2013, Juan Carlos Valerón, som ankom Galicia fra nedrykksklare Atlético Madrid.
Tar vi med Wálter “El Rifle” Pandiani også – og det må vi jo gjøre – var på mange måter Deportivo-laget som skulle følge opp ligatittelen – på papiret – sterkere og mer fryktet enn laget som vant millenniets første versjon av La Liga.
I 2001/02 var det Diego Tristáns tur til å vinne Pichichi-troféet, og sesongen etter ble like godt Roy Makaay toppscorer i hele Europa da han utlignet Bebetos rekord på 29 nettkjenninger fra 10 år tidligere.
| Les også: Pichichi – Athletic Club de Bilbaos første superstjerne.
Toppscorere til tross; på sidelinjen satt Irureta med det som må ha vært en kronisk hodepine. En like kronisk svak borteform sørget for at Deportivo aldri tok steget videre fra de 69 poengene som holdt til ligagullet i år 2000, en sum som for øvrig er den laveste som har gitt ligagull siden tre poeng for seier ble innført i 1995.
Likevel ble det fire topp tre-plasseringer på rad i La Liga.
I 2002 ble det også et Copa del Rey-trofé da Sergio og Diego Tristán sørget for å slå Real Madrid i deres egen hule – og attpåtil på deres egen hundreårsdag.
Sjokket på Riazor
Så, i 2004, skulle Deportivo La Coruña sjokkere en hel fotballverden. Først ved å prestere å tape 8-3 i Monaco i gruppespillet i Champions League. Deretter slo de Juventus hjemme og borte før de reiste tilbake til Nord-Italia for å spille kvartfinale.
Og her må vi faktisk stoppe en liten hal.
Den 23. mars 2004 gikk et meget sterkt Deportivo-lag ut av spillertunnelen på mektige San Siro. Motstanderen var et enda sterkere AC Milan-lag som blant annet – og hold dere fast – besto av Paolo Maldini, Cafú, Andrea Pirlo, Clarence Seedorf, Kaká og Andriy Shevchenko.
Under kyndig ledelse av Carlo Ancelotti hadde de vunnet Champions League sesongen før – og de fryktet absolutt ingen.
For Deportivos del var ikke Roy Makaay med – han ble solgt til Bayern München etter å ha herjet mot de sesongen før. På topp valgte Irureta den alltid forutsigbare Wálter Pandiani fremfor minst like uforutsigbare Diego Tristán.
Stjernestopperen Noureddine Naybet var fortsatt der. Det var også Lionel Scaloni og Joan Capdevila. 36 år gamle Mauro Silva var “still going strong” og utgjorde den doble midtbanepivoten sammen med Aldo Duscher. Juan Carlos Valerón befant seg selvsagt i playmakerrollen, omflankert av Albert Luque og Sergio.
Og det var nettopp Pandiani som ga Deportivo ledelsen etter 11 minutters spill. Så var det bråstopp. To mål av Kaká og et av Andriy Shevchenko og Andrea Pirlo sørget for at tapre galisere måtte reise tilbake til Spania med 1-4 i bagasjen.
Det så mildt sagt håpløst ut foran returen to uker senere. Aldri i turneringens historie hadde noe lag snudd et oppgjør etter å ha ligget tre mål bak. Og AC Milan, de hadde fortsatt tilgode å slippe inn et bortemål i turneringen så langt.
Men er det én ting fotballen har lært oss, så er det at vi ikke skal undervurdere hjemmebanefordelen.
Til tross for at Riazor er et relativt lite stadion med løpebaner rundt gresset og plass til litt over 30 000 tilskuere, kunne de fremmøtte, når de var i form, lage et lurveleven som kunne blåse enhver motstander av banen og rett ut i Atlanterhavet.
7. april 2004 var en slik kveld.
For selv om Jon Dahl Tomasson hadde to halvsjanser i åpningsminuttene, var det Wálter Pandiani – selvsagt var det det – som banket den første ballen i nota bak Dida etter fem minutters spill – og han gjorde det attpåtil mellom beina på Paolo Maldini.
Dida skulle få mer enn nok å sysle med i La Coruña, han. Etter en drøy halvtime var selveste Juan Carlos Valerón frempå og, av alle ting, nikket inn 2-0.
Embed from Getty ImagesI samme øyeblikk steg intensiteten på Riazor. Kunne det gå? Kunne det virkelig gå?
Selvfølgelig kunne det gå. Det er tross alt Súper Dépor vi snakker om.
Rett før pause spaserte like godt Albert Luque rett gjennom verdens beste forsvar og banket inn 3-0. Og et kvarter før slutt eksploderte Riazor akkurat slik de gjorde fire år tidligere da skuddet fra en annen klubblegende, Fran, gikk via Cafú og inn i nettet bak en utspilt Dida.
4-0. Game, set, match. Deportivo La Coruña hadde på tilnærmet uforståelig vis snudd det hele og gått videre til semifinalen på tilnærmet uslåelige AC Milans bekostning.
“Kampen ble akkurat slik jeg drømte om,” sa Irureta. “Det var nesten en umulig oppgave, men den sensasjonelle førsteomgangen ga oss de tre målene vi trengte.”
I semifinalen ble det et knepent tap mot José Mourinhos Porto, som til slutt vant hele greia, men Deportivo La Coruña hadde med sin ærgjerrige og intensive spillestil kombinert med feiende flott angrepsfotball begeistret alle fotballelskere.
Likevel er det få trær som vokser inn i himmelen. Ei heller Augusto César Lendoiro sitt.
Potensiell begravelse
Til tross for suksess i Europa, ble det snart klart at Deportivo La Coruña hadde nesten en milliard kroner i gjeld. Store deler av ryggraden i laget som slo ut AC Milan ble enten solgt, la opp eller forlot klubben gratis da kontraktene gikk ut.
“Min største feil var å ikke selge spillere da vi kunne,” sa Lendoiro i 2009. “Illusjonen var å vinne flere titler.”
Klubbkassa på Riazor var bunnskrapt. Året etter at finaledrømmen i Champions League brast, var også Irureta borte. Han skulle heller aldri oppnå suksess på trenerbenken igjen.
I Galicia måtte Deportivo La Coruña begynne på nytt. Uten penger.
“Fra nå av skal vi signere unge spillere,” sa Lendoiro. Med den uttalelsen innrømmet han samtidig at Súper Dépor-æraen definitivt var over.
Så kom nedrykkene. Først i 2011, så i 2013. Lendoiro fikk skylden for misèren og annonserte sin avgang på selveste julaften i 2013.
«Grunnen til Deportivos insolvens er en ledelsesmodell fullstendig frikoblet fra virkeligheten,» konkluderte klubbens administrasjon med. «Investeringene var helt utenfor klubbens økonomiske rammer.»
Etter et par korte returer til La Liga, befinner klubben seg nå på tredje nivå i spansk fotball.
Det er ikke mer enn 16 år siden Deportivo La Coruña spilte semifinale i Champions League. Nå møter de lag som Pontevedra, Racing Ferrol og – det som kanskje svir aller mest – B-laget til rivalen Celta Vigo.
Likevel er oppgaven soleklar: De må rykke opp. I en divisjon uten penger, er Deportivo La Coruña bundet til flere dyre spillerkontrakter. Og av 102 lag er det bare fire lag som får ta turen opp til Spanias nest øverste nivå.
“Rykker vi ikke opp, blir det en begravelse,” sa en av klubbdirektørene til The Guardian nylig.
Deportivo La Coruña var den relativt ubetydelige og umeritterte provinsklubben som i kraft av én manns hårete mål maktet å ta steget hele veien til toppen av spansk fotball. Det kostet de dyrt. Svært dyrt.
Verden kommer mest sannsynlig aldri til å få se et Súper Dépor igjen.
Men minnene om det 15 år lange eventyret kan ingen ta fra La Coruñas innbyggere.
