1977 var året Liverpool skulle ta sin første av hittil seks triumfer i den gjeveste europacupen. Men i kjent Liverpool-stil skulle veien til finalen preges av dramatikk.
Onsdag 16. mars 1977. Under flomlysene på et tettpakket Anfield høres et konstant sus fra forventningsfulle supportere. Folk står som sild i den berømte tønna. Det har de gjort i to timer allerede. Liverpools stadion er som en levende bombe som bare venter på å eksplodere.
Og utenfor står fem tusen mennesker står uten billett.
Det er returoppgjør i kvartfinalen i Serievinnercupen. England mot Frankrike. Rødt mot grønt.
Liverpool mot Saint-Étienne.
Det første oppgjøret på Stade Geoffroy-Guichard endte 1-0 til vertene. Liverpool er med andre ord nødt til å score.
De to kapteinene, Emlyn Hughes og Jean-Michel Larqué, tar hverandre i hendene. Overrekker vimpler. Løper til hver sin banehalvdel. Oppildner lagkameratene sine.
Så blåser den ungarske dommer Károly Palotai i sin fløyte.
Kaoset er i gang.
Et av Anfields vakreste mål
Det første minuttet går. Langt utspill fra Ray Clemence. Stuss. Steve Heighway utfordrer på venstrekanten. Innlegget stanses.
Hjørnespark.
Det tas kort. Heighway til Kevin Keegan. Liverpools nummer syv avanserer innover i banen, men får plutselig hastverk når han ser to heseblesende, grønnkledde motstandere komme mot ham.
«Aj, aj, aj,» må han tenke for seg selv, for hundredeler senere måker han ballen inn i feltet, tilsynelatende på måfå.
Innlegget, eller hva det kan kalles, er høyt, for høyt, og for nære keeper Ivan Ćurković til at selv ikke John Toshack tar seg bryet med å gå etter ballen.
Gå etter ballen gjør heller ikke Ćurković, som har mer fokus på den store waliseren enn på ballen, og han havner der keepere aldri vil havne – på halvdistanse. Den jugoslaviske burvokteren kan bare forfjamset se på at ballen daler i en fin bue over ham og bort i motsatt kryss.
Anfield eksploderer.
1-0. Ett mål til er nok for å sikre avansement.
Spillet bølger frem og tilbake, til tider i et frenetisk tempo. Begge keepere gjør flere gode redninger.
Fem minutter etter hvilen prøver Heighway seg frem på venstrekanten igjen.
Raidet brytes og ballen ender etter hvert hos Dominique Bathenay. Han presser seg forbi Jimmy Case og tar med seg ballen over midten. Ingen går i press og Case er på etterskudd, så Bathenay prøver lykken, han, og drar til med venstreslegga fra rundt 30 meter. Ballen får ytterskru og forsvinner ut av Ray Clemences rekkevidde, som sprellende kan se på at ballen fyker inn i nettet bak ham.
Et av de vakreste målene som er scoret på Anfield.
1-1.
Liverpool må ha to.
Supersub
De helrøde tar kontroll på kampen, men makter ikke å sette inn noe langvarig press.
Så, etter en snau time får Liverpool innkast.
Det tas kort. Ian Callaghan til Phil Neal. Innlegg. En slags stuss fra John Toshack. Ballen spretter ut til Ray Kennedy, som på rent instinkt måker til, og ballen blåser inn i nettet.
2-1.
Ballen kom via Toshacks legg. Jeg traff ikke så hardt, men jeg traff rent.
10 minutter senere får Saint-Étiennes solide stopper, Alain Merchadier, seg en trøkk i nesegrevet etter en duell med Toshack. Det er omtrent det siste begge gjør; Merchadier må byttes ut fordi 1) fordi blødningen ikke stanser 3) fordi Saint-Étienne ikke har med seg reservedrakter og 3) fordi dommeren ikke syntes at en mann med fjeset fullt av blod sømmer seg på en fotballbane.
Inn kommer spissen Hervé Revelli, som tar plass på midtbanen og målscorer Bathenay flyttes ned på stopperplass.
Bob Paisley setter opp ett mottrekk. Toshack, som er nære på å assistere Kevin Keegan rett før, byttes også ut.
Inn kommer David Faircloug, mannen med rødere hår enn Liverpool-drakta.
Jeg fikk ingen spesifikke instruksjoner av Bob. Han fikk meg bare til å føle meg bra og sa at han håpet jeg ville få en sjanse.
Og seks minutter før ordinær tid er omme, får han det. Emlyn Hughes vinner en hodeduell i eget felt og ballen flikkes videre av Jimmy Case. Så oppstår det to klabb og babb-situasjoner før ballen ender hos Ray Kennedy, som på ett touch flikker ballen gjennom mot – ja, du gjettet riktig – David Fairclough.
Den røde virvelvinden slår intet mindre enn to franskmenn i påfølgende løpsduell og setter ballen iskaldt til høyre for Ivan Ćurković – foran The Kop.
Anfield går amok.
3-1.
Liverpool er videre til semifinalen.
Embed from Getty ImagesVia Zürich til Roma
Kampen mot Saint-Étienne føltes som en finale.
Det var først i timene og dagene etterpå man faktisk tok innover seg at «finalen» også hadde prefikset «kvart», og det måtte derfor to kamper til før man potensielt kunne stå i Den evige stad og kjempe om det gjeveste fotballtroféet Europa kan by på.
Heldigvis for de rødes del trakk man FC Zürich i semifinalen, ikke Borussia Mönchengladbach eller Dynamo Kiev, sistnevnte trent av den fotballrevolusjonære og legendariske Valeriy Lobanovskyi.
Utrolig nok ble semifinalen i Europacupen i 1976/77-sesongen nærmest en formalitet å regne for Bob Paisleys gutter. Først ble det seier 3-1 på Letzigrund før de stakkars sveitserne ble sendt hjem med 3-0 i sekken på Anfield to uker senere. Før Saint-Étienne ble nord-irske Crusaders og tyrkiske Trabzonspor sendt ut av turneringen med henholdsvis 7-0 og 3-1 sammenlagt, så det kan argumenteres for at Liverpool fikk en noe enkel vei til finalen.
I den andre semifinalen ble det langt mer spennende. Laget fra Sovjet vant 1-0 foran over 100 000 tilskuere på Sentralstadion i det som nå er den ukrainske hovedstaden, men Gladbach snudde det hele med 2-0 seier «hjemme» på gode gamle Rheinstadion i Düsseldorf – valgt foran det noe mindre, men det minste like gode og gamle Bökelbergstadion på grunn av tilskuerkapasiteten.
Dermed skulle Emlyn Hughes, Ray Kennedy, Steve Heighway og Kevin Keegan møte Berti Vogts, Rainer Bonhof, Allan Simonsen, Uli Stielike og Jupp Heynckes på Olympiastadion i Roma i det som var begge klubbenes første finale i Serievinnercupen.
Taktikeren Paisley
25. mai 1977 – på dagen 28 år før en viss finale i Istanbul – var det duket for fest på Olimpico i Viale dei Gladiatori i Roma. Begge lagene var blitt mestere i sine respektive ligaer siden semifinalene – begge for andre sesongen på rad (Gladbach sågar for tredje).
Liverpool kom rett fra et forsmedelig tap i FA-cupfinalen mot erkerival Manchester United, og med tanke på at tyskerne hadde hatt en noe vanskeligere vei til finalen, med doble møter mot Torino, Club Brügge og nevnte Dynamo Kiev, var laget fra Ruhr muligens ørsmå favoritter.
Bob Paisley stilte med uforandret lag fra det som avsluttet cupfinalen på Wembley, inkludert den store stjernen Kevin Keegan som allerede var blitt enig med Hamburg om en overgang verdt en halv million pund.
Liverpool (4-4-2): Ray Clemence – Phil Neal, Tommy Smith, Emlyn Hughes (c), Joey Jones – Jimmy Case, Ian Callaghan, Terry McDermott, Ray Kennedy – Kevin Keegan, Steve Heighway.
Borussia Mönchengladbach (4-3-3): Wolfgang Kneib – Berti Vogts (c), Hans-Jürgen Wittkamp, Rainer Bonhof, Hans Klinkhammer – Uli Stielike, Frank Schäffer, Horst Wohlers – Allan Simonsen, Jupp Heynckes, Herbert Wimmer.
Udo Lattek, Borussia Mönchengladbachs legendariske trener, fryktet kampen. Eller, han fryktet Kevin Keegan og John Toshack. Nå slapp han riktignok å frykte Toshack, for han var ute med skade, men Keegan var fit for fight som alltid, og Lattek bestemte først kort tid før avspark at det var Berti Vogts som skulle få det noe skremmende oppdraget med å markere den lille magikeren med det store håret.
Paisley på sin side fryktet ingen. I stedet la han i ro og mak en taktikk som ga spillerne, spesielt spissene Keegan og Steve Heighway, stor frihet til å vandre med mål om å trekke de markeringsorienterte spillerne til Gladbach ut av sine posisjoner.
Det skulle gi rom til kantene, samt at Terry McDermott skulle få bedre arbeidsvilkår fra sin dype midtbaneposisjon.
Rød kontroll
Klokken er 20:15, lokal tid. De to kapteinene, Hughes og Vogts, gjør unna formalitetene. Den franske dommer, Robert Wurtz, ønsker sine assistenter lykke til og blåser i fløyta.
Europacupfinalen er i gang.
Liverpool starter med å være direkte; ballen går fra den bakre fireren og rett opp mot Keegan og Heighway, som allerede fra start trekker ut mot kantene for å dra Vogts og Wittkamp vekk fra sine stopperposisjoner.
Det er tydelig hva som er Paisleys plan, for de to spissenes bevegelser gjør at kantspillerne Case, som for anledningen har byttet posisjon med Callaghan, og Kennedy kan underlappe.
Allerede fra start er det tydelig at dette er et trekk Borussia Mönchengladbach ikke har forutsett.
Til tross for at det er Rainer Bonhof som får kampens første sjanse, et skudd han setter i stolpen, er det Liverpool som styrer kampen. Det konstante Liverpool-presset lar ikke Gladbach-spillerne få ro i den oppbyggende fasen, og det kommer angrepsbølge på angrepsbølge, dog uten de store målsjansene.
Men så, etter en snau halvtime, lykkes taktikken til Paisley perfekt.
Steve Heighway får ballen langt ute på høyrekanten. Ingen tyskere finner ut at de skal gå i press, så da sier den irske spissen bare Dankeschön og trekker inn mot midten. Der er nesten alle Borussia-spillerne ute av posisjon, så da er det bare for Terry McDermott å spasere rett gjennom låvedøra og inn i 16-meteren.
Heighway passer ballen, McDermott skyter på direkten og vips! så ligger ballen i hjørnet bak en utspilt Wolfgang Kneib.
1-0 til de helrøde.
Mer skjer egentlig ikke før hvilen.
Liverpool har full kontroll og leder fortjent.
«What an end to a career»
2. omgang starter ekstremt passivt og kan – helt uten forkleinelse for noen – best beskrives som gåfotball.
Så, etter drøyt 50 minutters spill, ut av absolutt ingenting, får den eminente dansken Allan Simonsen – mannen som senere det året skulle vinne Ballon d’Or – ballen ute på venstrekanten og måker den inn i lengste kryss fra hjørnet av 16-meteren.
1-1.
Rett etter får Simonsen en gigantsjanse, men den 1,65 meter høye mannen fra Vejle kommer ikke høyt nok på innlegget fra innbytter Christian Kulik, og ballen går utrolig nok like utenfor. Noen minutter senere er det Uli Stielike sin tur, men alene med Ray Clemence klarer han ikke annet enn å sette ballen rett på den store keeperen.
Plutselig er Liverpool i trøbbel.
Så, etter en drøy time får Liverpool hjørnespark.
Steve Heighway tar verdens lengste tilløp og banker ballen mot 16-meteren. Der dukker stopper Tommy Smith opp og skaller ballen i nettet fra 10 meters hold i det som egentlig er 32-åringens siste Liverpool-kamp (han bestemmer seg senere for å ta én sesong til).
«It’s Tommy Smith! Oh, what an end to a career!» utbryter BBC-kommentator Barry Davies.
Vi hadde planlagt dette trekket, men de var ikke forberedt på det. Idéen var at jeg skulle stusse til Kevin Keegan, men plutselig var jeg umarkert og kunne møte ballen med en perfekt heading.
2-1 og You’ll Never Walk Alone runger utover Olimpico.
Stormløpet fra de tyske guttene uteblir. Liverpool klarer å kontrollere kampen på sine premisser.
En legendes siste raid
10 minutter før slutt får Kevin Keegan ballen dypt inne på Gladbachs halvdel. Berti Vogts, Keegans skygge gjennom hele kampen, befinner seg i ingenmannsland, og Keegan kan bare sette fart på trommestikkene sine og sprinte forbi.
I kjent tysk stil gir ikke Vogts seg, men det er først da engelskmannen har kommet langt inn i 16-meteren, han bestemmer seg for å trå til med en takling.
Det ender med forferdelse for Vogts og Borussia Mönchengladbach, for omtrent i samme sekund putter den franske dommeren fløyta i munnen, blåser og peker bestemt på straffemerket.
Reprisen viser at Vogts er på ball, og spør du undertegnede nå 42 år senere, virker straffen tvilsom.
Det bryr ikke Phil Neal seg om, for han evner å tangere Steve Heighways verdensrekord i tilløp og setter ballen sikkert til høyre for Wolfang Kneib, helt, helt inne ved stolperota.
3-1, 10 minutter igjen og Gladbach virker resignerte.
Gladbach er resignerte.
10 minutter senere, uten at noe nevneverdig skjer, blåser den franske dommer i sin fløyte for siste gang, i alle fall i denne kampen.
Liverpool har vunnet Serievinnercupen for første gang. De færreste innser at dette bare er starten på noe stort. Noe veldig stort.
Kevin Keegan, forlater klubben noen uker senere, men Liverpool, skal det vise seg, kommer til å hente en erstatning som skal skrive seg inn i de rødes historiebøker med enda større skrift.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
