Han ble kalt Il Vecchio Maestro – Den gamle mester. Han var en jernmann, en fotballpionér og en tenker som ledet Italia til to VM-gull med sin egenutviklede formasjon. Navnet hans var Vittorio Pozzo.
Vittorio Pozzo kom til verden den 2. mars 1886 i Torino i Nord-Italia. Tilfeldighetene skulle ha det til at han ble født rett inn i italiensk fotballs spede begynnelse, for omtrent samtidig ble Italias første fotballklubb stiftet nettopp her, i vakre Piemontes hovedstad.
Mannen som utførte dét mesterstykket het Edoardo Bosio, en tekstilarbeider som jevnlig pendlet mellom England og Italia, og som på flere av turene sine rappet med seg fotballer hjem som souvenirer.
Klubben han stiftet fikk navnet Torino Football and Cricket Club – og den hadde absolutt ingen å spille mot.
I Italia kjente man allerede til fotballen som konsept – engelske sjømenn hadde introdusert sporten i havnene rundt omkring i støvellandet på vei mot blant annet Suez-kanalen – men det ble egentlig ikke noe greie på det før i september 1893 da Genoa Cricket and Football Club ble stiftet av engelske gentlemen i Genova.
Problemet var bare at den nystartede klubben skulle være av engelskmenn og for engelskmenn.
Italienerne fikk ikke være med. Greit, tenkte italienerne. Da stifter vi våre egne klubber!
Slik ble Football Club Torinese Torinos andre og Italias tredje offisielle klubb i 1894. Deretter så Udinese dagens lys oppe i nordøst i 1896. Året etter, i 1897, ble Juventus og dermed Torinos tredje klubb grunnlagt.
I Milano dukket Milan Cricket and Football Club, senere AC Milan, opp i 1899. Roma kom på banen med Lazio i 1900. Pro Vercelli, som ble italienske mestere syv ganger mellom 1908 og 1922, ble stiftet i 1903.
Internazionale ble til i 1908 etter at noen avhoppere fra AC Milan var imot klubbens manifest om at kun italienere skulle ikle seg den rød- og sortsripede drakten.
Rett før Internazionale kom til verden, nærmere bestemt den 3. desember 1906, på Voigt bryggeri i Torino, bestemte en annen gjeng med avhoppere seg også for å stifte en fotballklubb.
Avhopperne, ledet av den sveitsiske finansmannen med det noe humoristiske navnet Alfred Dick, som også var Juventus’ president, tok med seg en liten haug med Juve-spillere og formet det som skulle bli Torinos andre storklubb, en klubb som for enkelhets skyld bare ble hetende Torino.
En av de som ga sin fulle støtte til denne stiftelsen, var 20 år gamle Vittorio Pozzo.
Utvekslingsstudenten
Pozzo var født inn i en familie som var fra Italias lavere middelklasse, en familie som opprinnelig var fra Biella ved foten av Alpene, snaut 80 kilometer nordøst for Torino.
Han fikk en streng oppvekst; arbeidsmoral og disiplin fikk han med morsmelka. Til tross for relativt trange kår fikk familien Pozzo spinket og spart nok til at gutten fikk gå på den svært så anerkjente videregående skolen Liceo Cavour.
Her skulle han dyrke interessene han hadde utviklet gjennom ungdomstiden, og som også skulle spille en viktig del i Pozzos fotballutdannelse, nemlig språk, reising og idrett.
Liceo Cavour hadde samarbeidsavtaler med andre skoler i Europa, og Pozzo, han kastet ikke bort tiden. Han dro til England, Frankrike og Sveits tidlig i tenårene, og det var i England han virkelig skulle forelske seg i det enkle, men fascinerende spillet.
Han forsøkte først London og en slags hospitering hos Arsenal, men livet i den kaotiske og smogpregede metropolen passet ham ikke.
I stedet for å høre på familien, som ba ham komme hjem, dro han til Bradford og lærte seg kunsten å foredle ull. Selv da faren sluttet å sende penger, var ikke Pozzo til å overtale. Han skulle studere fotball, ja. Og det var i England han skulle gjøre det. Basta!
Oppe i nordvest var det Manchester United som skulle trollbinde Pozzo mest, selv om de på det tidspunktet spilte på andre nivå i et ligasystem som ble snekret sammen allerede i 1888 – flere tiår før de andre europeiske nasjonene.
Han sto ofte utenfor spillerutgangen ved stadion i Bank Street (Old Trafford sto ikke ferdig før i 1910) og sparket i grusen mens han ventet på at spillerne skulle komme ut.
En dag tok han motet til seg og gikk bort til Charlie Roberts, Uniteds kaptein, og fortalte hvor stor fan han var. Kunne ikke de møtes utenfor banen og snakke litt fotball? Det ville Roberts mer enn gjerne, og det ble starten på et langvarig vennskap mellom de to.
Selve spiren til Pozzos fremtidige fotballmessige tilnærming sådd akkurat her, i Manchester, sammen med blant andre Charlie Roberts.
Roberts var en senterhalf – det vi i dag vil kalle en sentral midtbanespiller – i 2-3-5 systemet, også kalt Cambridge-pyramiden, som var standardformasjonen på denne tiden og som hadde spredd seg til alle fotballspillende nasjoner.
Roberts oppgaver var relativt enkle; i forsvar skulle han markere motstanderens midtspiss og i angrep skulle han få ballen så fort som overhodet mulig fremover.
Den direkte spillestilen var Pozzo en stor tilhenger av, men det defensive aspektet var han mer skeptisk til. For selv om forsvarsspillet ble kalt for sonemarkering (sonemarkering slik vi kjenner det i dag var fortsatt flere tiår unna å bli påtenkt), handlet den defensive delen kort fortalt om å sette spillerne i posisjoner til å ta ut spilleren på motsatt halvdel.
Vingene skulle ta ut vingene, de to backene (dagens midtstoppere) skulle ta ut indreangriperne, den sentrale senterhalfen skulle ta ut midtspissen og de to resterende senterhalfene skulle ta ut resten.
Formasjonen var rigid – spillerne hadde ingen kreativ frihet – og ubalansert, og skulle senere vise seg å være relativt enkelt å utnytte for mer dynamiske lag med gode tekniske ferdigheter.
Pozzo så dette, men tankene hans skulle materialiseres først mange år senere.
Fra dekkprodusent til landslagstrener
Etter eventyret i England dro Pozzo videre til Zürich i Sveits for å studere videre – og for å spille fotball.
Han var ingen stor idrettsmann, men meldte seg likevel til tjeneste for Grasshopper, en klubb som ble stiftet allerede i 1886 – samme år som Pozzo ble født – også det av en engelskmann, som attpåtil utstyrte klubben med Blackburn Rovers-drakter og som dannet grunnlaget for draktfargene de har den dag i dag.
Pozzo ble i Zürich i et år før han vendte nesen tilbake til fødebyen i 1906, der han, som vi allerede har nevnt, hjalp til med å stifte Torino, en klubb han selv spilte for til han la opp i 1911, bare 25 år gammel.
Pozzo slapp likevel å søke støtte hos den italienske varianten av NAV, for like etter at han la fotballstøvlene på hylla, takket han ja til et jobbtilbud fra dekkprodusenten Pirelli.
Året etter, i forkant av OL i Stockholm i 1912, ble den da 26 år gamle Pozzo kontaktet av noen delegater fra den såkalte tekniske komitéen i det italienske fotballforbundet, bestående av alt mulig rask av dommere, trenere, spillere, eks-spillere og journalister.
De lurte kort og godt på om Vittorio, som åpenbart kunne litt om fotball, kunne trene Italia under De olympiske leker. Han fikk ikke lov til å ta ut spillerne selv – det var jo tross alt det man hadde en komité til – men om han bare kunne ordne resten, det vil si å komme så langt som mulig i turneringen?
Pozzo var ikke vanskelig å be og sa umiddelbart opp jobben hos Pirelli for å lede et potensielt italiensk fotballeventyr.
Å si opp jobben burde han kanskje ikke ha gjort, for det gikk rett åt den svenske skogen; Gli Azzurri røk 2-3 mot Finland allerede i første runde i det som bare var Italias åttende landskamp noensinne.
Datidens turneringsformat gjorde likevel at Pozzos gutter fikk spille to kamper til, i et slags B-sluttspill for alle taperne. De asurblå slo hjemmenasjonen Sverige 1-0 før de regelrett fikk juling av Østerrike med 1-5 og snipp, snapp, snute så var dét eventyret ute.
Pozzo skulle likevel ikke dra helt tomhendt hjem fra Sverige.
Det var nemlig her, i Stockholm, han skulle møte det som skulle vise seg å bli enda en fotballpionér, den fem år eldre Hugo Meisl fra Böhmen i datidens mektige Østerrike.
Meisl var på det tidspunktet allerede en klok fotballmann, men i OL stilte han på jobb i dommerdrakt. Pozzo og Meisl delte mange tanker om fotball, og de to ble etter hvert gode venner og inspirasjonskilder for hverandre.
Senere skulle de også bli rivaler, for Meisl var, i samarbeid med den legendariske briten og fotballpionéren Jimmy Hogan, hjernen bak Østerrikes berømte Wunderteam – et lag som herjet fotball-Europa på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet med en revolusjonerende teknisk spillestil som baserte seg på å holde ballen langs bakken.
Rivaler til tross, vennskapet mellom Pozzo og Meisl skulle vare helt til 1937, da sistnevnte døde av et hjerteinfarkt, bare 55 år gammel.
Pozzo syntes egentlig at det holdt å trene Italia i OL, han, og overlot igjen landslaget til den tekniske komitéen. Selv gikk han tilbake til å bli sjef i Pirelli, samtidig som han ble teknisk direktør for hans elskede klubb, Torino.
De, som alle andre italienske klubber, spilte tupp og mæl-fotball etter den engelske skolen, men Pozzo rakk aldri å fullføre tankerekken om videreutvikling av pyramideformasjonen før 1. verdenskrig brøt ut.
Der tjenestegjorde han som løytnant i Alpe-troppene og lærte det som var å lære om kampmoral og disiplin. Han lærte også lederskap, blant annet så han med stor fascinasjon på utfordringen det tross alt var å få individene i troppen han ledet til å kunne bli en mest mulig homogen gruppe som skulle kjempe mot et felles mål.
Krigen satte naturlig nok varige inntrykk hos Pozzo, men mye av lærdommen – og ikke minst militærdisiplinen – skulle han ta med seg inn i fotballens verden. Pozzo hevdet senere i trenerkarrièren at “jeg mistet aldri spillerne mine av syne, ikke engang i et minutt.”
Seks år etter at freden endelig kom, i 1924, fant delegatene fra den tekniske komitéen i det italienske forbundet at de skulle prøve nok en gang.
Kunne Vittoro, som jo hadde forsøkt én gang tidligere, tenke seg å trene Azzurri under OL i Paris, mon tro?
Til tross for at han fortsatt ikke hadde noen påvirkning på spillerne som ble valgt ut, svarte Pozzo nok en gang ja, han, og prøvde igjen.
Denne gangen gikk det noe bedre, men det ble tidlig exit denne gangen også: 1-2 for Sveits, med Jimmy Hogan i trenerteamet, i kvartfinalen. Igjen fikk han nok av den hersens komitéen og sa opp etter bare fem kamper. Rett etterpå døde kona hans, og da pakket han like godt snippesken og dro til Milano der han tok over treneransvaret for AC Milan.
Forholdet til den sortrøde delen av Milano varte i to år uten nevneverdig suksess. Om det skyldtes at han samtidig som å være trener for Rossoneri også beholdt jobben i Pirelli samtidig som han bestemte seg for å bli journalist i den Torino-baserte avisen La Stampa, da eid av ingen ringere enn Fiat- og Juventus-magnaten Giovanni Agnelli, vites ikke sikkert.
Samarbeidet med La Stampa skulle uansett bli langvarig, i motsetning til trenervirket i AC Milan.
Landslagssjef for tredje gang
Men så, i 1929 starter den egentlige historien om Vittorio Pozzo, eller iallfall hans påvirkning på den italienske fotballen – calcio, som italienerne selv kaller det.
Til tross for at Italia tok bronse i OL i Amsterdam i 1928 – på det tidspunktet det nærmeste man kom et VM – ble Pozzo igjen kontaktet med det formål om å få italiensk landslagsfotball opp og frem.
Denne gang var det ingen komité som sto og banket på døra, men Leandro Arpinati, kompisen til Benito Mussolini – hvis fascistparti tok makten i Italia syv år tidligere – og generalsekretær i fascistpartiet PNF, viseinnenriksminister i Italia, borgermester av Bologna og president i Det italienske fotballforbundet (FIGC).
Arpinati og Il Duce sjøl så et enormt uforløst propagandapotensial i fotballen, og innså at tekniske komitéer som skulle lede fotballag bare var rot. Kunne Pozzo være interessert i å lede Italia helt på egen hånd, uten dumme komitéer, kanskje?
Interessert var Vittorio Pozzo definitivt, men han var ikke like enkel å overtale denne gangen. Pozzo kom nemlig med to tydelige krav: Det første var at han ikke skulle ha betalt, et krav Arpinati umulig kan ha hatt store vanskeligheter med å godta. Det andre kravet var det kanskje verre med.
Pozzo ønsket nemlig ikke under noen omstendigheter innblanding fra fascistregimet i måten han ledet Gli Azzurri på.
Også det godtok Arpinati uten å mukke.
Begge to visste nok allerede da at det var et umulig løfte å holde.
Fascistene la grunnlaget
Da Pozzo overtok landslaget første gang i 1912, besto den italienske fotballen av over 60 lag fordelt utover regionale ligaer der de beste møttes i et nasjonalt sluttspill for å avgjøre hvem som kunne krone seg som italiensk mester.
Nå, 17 år senere, hadde fotballen blitt enormt populært blant italienerne, og fascistene gned seg i hendene over tanken på å kunne bruke idretten i propagandaøyemed, ikke bare i Italia men i aller høyeste grad også utenfor støvellandets grenser.
Fascistene så også på muligheten fotballen ga til å skape en felles identitet i landet som kun hadde eksistert som én nasjon siden 1861; før det var Italia bare et sammensurium av bystater som konstant lå og småkranglet med hverandre.
I 1926 kom derfor manifestet Carta di Viareggio, et manifest som i praksis ga fascistene all makt over den italienske fotballen.
Mye kan sies om fascistene, men fotballen tok de på alvor, og det var de som fikk i gang Serie A i 1929/30-sesongen, som en av de første nasjonale og profesjonelle ligaene i Europa.
Mindre klubber fra samme by måtte slås sammen til én for å få lov til å være med, og slik oppsto blant annet AS Roma og Fiorentina. Regimet ble plutselig også svært så villige i å investere i arenaer og infrastruktur, så lenge det foregikk på deres premisser.
Grunnlaget fascistene hadde lagt, ga dermed Vittorio Pozzo muligheten han trengte til å revolusjonere italiensk og internasjonal fotball. Han innførte et strengt og beinhardt treningsregime med et detaljert treningsprogram for hver og enkelt spiller, ikke helt ulikt det Jimmy Hogan og Hugo Meisl hadde gjort i henholdsvis Ungarn og Østerrike.
Pozzo innførte også en streng diett og han innførte strenge rutiner for hvordan fotballspillerne skulle leve livene sine. Det var hans måte å takle selvgode spillere, idoliserte av egne fans, på.
Tok han ut to spillere han visste ikke kom overens, tvang han de til å dele rom. Hjalp ikke det, og de nektet å samarbeide på trening, ble de utvist – ikke bare fra trening, men i enkelte tilfeller også fra troppen.
Pozzo verdsatte den militære disiplinen han hadde lært under tiden som offiser under 1. verdenskrig.
Han verdsatte også nasjonalisme, og var ikke fremmed for å ta med seg spillerne sine til gamle krigsminnesmerker for å minne spillerne på at uansett hva som ble krevd av de, var det ingenting mot hva italienske soldater måtte gjennom bare et tiår tidligere.
Pozzo, må vi huske, var også anglofil til langt inn i hjertets indre kamre, og var i utgangspunktet en svoren tilhenger av måten engelskmennene spilte fotball på.
Han visste at for å kunne spille 2-3-5-formasjonen effektivt, var han avhengig av en god senterhalf som kunne dirigere midtbanen når laget hadde ballen og ta ut motstanderens midtspiss når man forsvarte seg.
En slik spiller hadde han ikke. Han manglet en Charlie Roberts.
Pozzo vendte derfor blikket mot Luis Monti, argentineren som hadde vært med på å tape tidenes første VM-finale mot Uruguay i 1930, et VM Italia ikke ønsket å delta i.
Fascistene ønsket ikke utlendinger i italiensk fotball i det hele tatt – faktisk hadde de selv lagt ned forbud mot det i Carta di Viareggio – men Monti, som hadde italienske aner og dobbelt statsborgerskap, fikk dispensasjon og kunne dermed ankomme Torino i 1931 for å spille for Juventus.
Året etter ble han en oriundo da han debuterte for Italia, 31 år gammel. I erketypisk italiensk ånd viste den avgjørelsen at Pozzo, og ikke minst nazistene, var villige til å gjøre nesten hva som helst for å vinne.
Til VM med Il metodo
Monti var langt ifra perfekt, blant annet bar kroppen hans preg av litt for stort inntak av biff og rødvin nede i Buenos Aires, men han var teknisk briljant og godt trent – så godt trent at han ble kalt Doble Ancho (dobbel bredde) fordi han dekket så mye rom.
Monti ble av den grunn en nøkkelspiller for Pozzo og for hans nye landslag, og Italias første virkelig gode regista, eller midtbanedirigent.
Likevel så Pozzo – akkurat som han forutså 20 år tidligere – at 2-3-5-formasjonen hadde svakheter, spesielt etter at offside-regelen ble endret i 1925 (en spiller trengte nå kun to motstandere mellom seg og motstanderens mål for å være onside – ikke tre som før, noe som blant annet første til at Herbert Chapman utviklet WM-formasjonen i Arsenal med stor suksess).
Italia slet også voldsomt når de møtte lag fra Donau-skolen.
Donau-skolen var en egen retning innen fotballen som i all hovedsak ble skapt av allerede nevnte Hugo Meisl og Jimmy Hogan noen år tidligere og som baserte seg på en noe mer dyptliggende og teknisk begavet midtspiss og hurtig pasningsspill langs bakken, riktignok med utgangspunkt i den samme pyramideformasjonen de aller fleste spilte.
Østerrike med deres Wunderteam; Ungarn, som senere skulle bli verdens beste fotballag; og Tsjekkoslovakia, som tok seg helt til VM-finalen i 1934, lærte seg å perfeksjonere denne stilen.
Nasjonene som hadde fått sin fotballopplæring gjennom Donau-skolen spilte en mer dynamisk, bevegelig og teknisk fotball som var vanskelig å hanskes med for andre, mer rigide nasjoner som stilte opp i den tradisjonelle pyramiden med markering mann mot mann.
Pragmatikeren Pozzo innså problemet. Svaret hans var derfor å trekke senterhalfene noe dypere og noe bredere i banen slik at den sentrale av de tre dannet et skjold foran stopperne, mens de to andre utgjorde noe som kunne minne om dagens moderne vingbacker.
I tillegg ble to av de fem spillerne i angrepsrekka, de såkalte indreangriperne, “ofret” og trukket ned i midtbaneleddet for å gi ekstra defensiv beskyttelse.
Vips! så hadde Vittorio Pozzo skapt Il metodo, eller WW-formasjonen, bestående av spillere i en 2-3-2-3-oppstilling som ga bedre defensiv balanse og numerisk overtall i hvert ledd.
Formasjonen, som kunne minne noe om det vi kjenner som 4-3-3 eller 4-5-1, baserte seg fortsatt på knalltøft forsvarsspill, hurtig omstilling og en direkte stil der ballen skulle fortest mulig frem i angrep for å ta motstanderen i ubalanse – akkurat som han hadde lært under oppholdet i England.
I den noe dypere midtbanerollen var det nettopp Luis Monti som ble den protagonisten Pozzo trengte. Han kunne kontrollere Italias kamper – både offensivt og defensivt.
Og det var i VM på hjemmebane i 1934 at Il metodo skulle få sin ilddåp for alvor.
Dommerne i fokus
Selv om det ble sagt at Benito Mussolini selv valgte ut dommerne til Italias kamper, ga Pozzos nyvinning umiddelbart resultater.
I første runde, det som de facto var åttedelsfinalen i og med at FIFA hadde kuttet ut gruppespill etter det første sluttspillet i 1930, valset de over USA og vant 7-1 i Den evige stad. Nord-amerikanerne måtte med det reise hele veien tilbake over Atlanteren etter bare én kamp.
I kvartfinalen ventet Spania i Firenze, en kamp som skulle bli en brutal batalje av de helt sjeldne, preget av stygge taklinger og en belgisk dommer som meget vel kan ha latt seg påvirke av ordre fra Italias diktator.
Den legendariske journalisten Gianni Brera, mannen som ble sjefredaktør for La Gazzetta dello Sport i en alder av 30, skrev at “dommer Baert oppførte seg som om han var svært klar over hvor kampen fant sted.”
I en kamp der Italias Mario Pizziolo brakk beinet og fire spanske spillere måtte bæres ut med skade, endte det til slutt 1-1 etter ekstraomganger.
Straffesparkkonkurranse var fortsatt ikke en del av FIFAs regelverk, så da var det ingen annen utvei enn å la kamphanene møtes igjen til omkamp dagen etter. Den kunne ikke Spanias innflytelsesrike keeper Ricardo Zamora spille, for han var så mørbanket etter kampen dagen før at han ble tvunget til å holde senga.
Det måtte også seks andre spanjoler og fire italienere.
Den noe reservepregede omkampen, som utrolig nok ble atter en voldelig batalje, selv med ny sveitsisk dommer, endte med at en av Italias største legender noensinne, Giuseppe Meazza, headet Gli Azzurri videre til semifinalen allerede etter 11 minutters spill.
“Å ha ham på laget betød å starte med 1-0,” sa Pozzo om Meazza.
I semifinalen ventet – selvfølgelig – Hugo Meisls Østerrike, som slo ut et annet lag fra Donau-skolen, nemlig Ungarn, i sin kvartfinale og som i utgangspunktet var favoritter i og med at de hadde slått Italia 4-2 i februar samme år.
Men VM i støvellandet var noe helt annet, og den fysiske italienske stilen ble for mye for et fintspillende Wunderteam, som, selv med en av verdens beste spillere på laget, Papirmannen Matthias Sindelar, ikke var i nærheten av å finne ut av det italienske jernforsvaret.
Det ble heller ikke bedre av at himmelens sluser åpnet seg over San Siro i Milano og gjorde banen om til en flytende potetåker, et noe vanskelig utgangspunkt for et lag som trives best med å holde ballen langs bakken.
At den svenske dommeren Ivan Eklind visstnok hadde spist middag med Benito Mussolini dagen før og at han skal ha headet (!) østerrikeren Josef Bicans innlegg til en italiensk spiller underveis i kampen, hjalp heller ikke Meisls utvalgte.
Oriundoen Enrique Guaita scoret kampens eneste mål etter 19 minutter og Italia tok seg videre til finalen.
Der ventet Donau-skolens tredje gode lag, Tsjekkoslovakia, som valset over Tyskland i sin semifinale og vant 3-1 etter hat trick av det som skulle bli VMs toppscorer, Oldřich Nejedlý.
| Les også: VM 1934: Hvordan fascistene sportsvasket tidenes andre VM-sluttspill.
En politisk batalje
10. juni 1934 skulle bli en noget spesiell dag for fotball. Tsjekkoslovakia proklamerte plutselig at de hadde inngått en allianse med Sovjetunionen, og med det ble tidenes andre VM-finale en svært så politisk spent affære med fascister på den ene banehalvdelen og kommunister på den andre.
På tribunen på Stadio Nazionale i Roma var Il Duce selv tilstede i full uniform sammen med høytstående medlemmer fra fascistpartiet. Det var også representanter fra nazistpartiet i Tyskland, som hadde slått nabo Østerrike i bronsefinalen, og representanter fra kommunistpartiet i Tsjekkoslovakia.
For en krydderblanding!
Som om ikke det var nok gjorde de italienske spillerne fascisthilsen før avspark. Det gjorde også dommer Ivan Eklind, som fikk fornyet tillit etter at han, iallfall i Mussolins øyne, hadde gjort en solid innsats med å få Italia videre fra semifinalen.
Så solid var den svenske dommeren at han ble invitert opp på VIP-tribunen før kampen for å motta de beste lykkeønskninger fra Il Duce selv.
Skeptikerne som mente at mesterskapet var rigget, fikk med det litervis av vann på den berømte mølla. Og Tsjekkoslovakia, de var egentlig sjanseløse før kampen i det hele tatt kom i gang.
Likevel ble VM-finalen en jevn, tett og fysisk affære foran nesten 60 000 tilskuere i Den evige stad. Så, etter 71 minutter fant Antonín Puč like godt at han skulle sende sjokkbølger gjennom hele støvellandet da han sendte Tsjekkoslovakia i føringen.
Plutselig var hele propagandaprosjektet til Mussolini – og ikke minst prosjektet til Vittorio Pozzo – truet.
10 minutter senere kunne de høye herrer puste lettet ut, for da ordnet venstrevingen Raimundo Orsi, nok en oriundo, balanse i regnskapet.
Ekstraomganger måtte til for å kåre en vinner.
Etter 95 minutter dukket Bologna-legenden Angelo Schiavio opp og sendte hele Italia til himmels. Italias kaptein, keeperen Gianpiero Combi, kunne med det motta Jules Rimet-troféet og – ikke minst – Coppa del Duce, et trofé Benito Mussolini hadde fått laget helt på egen hånd og som var så stort at det fikk den offisielle VM-pokalen til å se ut som et lite eggeglass.
Fem år etter at han fikk den voldsomme oppgaven av Leandro Arpinati, lyktes Vittorio Pozzo med å gjøre Italia til en fotballstormakt med en taktisk nyvinning som ingen andre lag klarte å bryte ned.
Men i seiersrusen gjorde Pozzo én ting klinkende klart:
Jeg er langt ifra ferdig med å forme laget jeg ønsker meg.
Storfavoritter i Frankrike
Og Pozzo, han gjorde alvor av løftet sitt. To år senere tok Gli Azzurri OL-gull i Berlin der det var lille Norge som skulle vise seg å by på tøffest motstand; ekstraomganger måtte til for å slå Asbjørn Halvorsens gutter i semifinalen.
I finalen ventet selvsagt Østerrike, men det var ikke det samme Østerrike, det var ikke noe Wunderteam. Det var ikke det samme Italia heller, for så vidt, for Den olympiske komité hadde bestemt at det bare var amatører som fikk lov til å delta.
Giuseppe Meazza og de andre Serie A-proffene måtte derfor høre mesterskapet på radio.
Det hindret likevel ikke Italia i å gå hele veien, for Annibale Frossi, mannen som måtte spille med briller grunnet en øyesykdom, reddet heder og ære for Pozzos menn ved å score to mot erkerivalene fra nord, og Italia vant 2-1 – også det etter ekstraomganger.
Samme år ble det bestemt at VM i 1938 nok en gang skulle arrangeres i Europa. Denne gang skulle Frankrike få æren, kanskje aller mest for å hedre franskmannen Jules Rimet, som tross alt hadde orkestrert hele VM-eventyret.
Uruguay var fortsatt sure fordi flere av de europeiske lagene ikke tok den lange veien over Atlanterhavet til turneringen i 1930, og ble hjemme. Sure var også Argentina, som ble hjemme fordi de var hellig overbevist om at VM skulle arrangeres annethvert år i Europa og i Sør-Amerika. Spania var heller ikke med, de hadde mer enn nok med borgerkrigen sin.
Konservative England, som ikke hadde deltatt i 1930 eller i 1934, ville fortsatt ikke være med; de var redde for å tape ansikt dersom de tapte fotballkamper, spesielt siden de selv anså seg som verdens beste fotballnasjon.
Og Østerrike, de var annektert av Tyskland. Nazistene mente det derfor var en god idé å sende et Anschluss-lag bestående av de beste spillerne fra de to nasjonene. Det var det så definitivt ikke, og de røk allerede i første runde mot Sveits.
Italia, derimot, var kvalifisert som regjerende mester – og var naturlig nok storfavoritter. Det blir man når man har Giuseppe Meazza, Silvio Piola og Giovanni Ferrari på topp.
Borte var riktignok Luis Monti, men han ble elegant erstattet av nok en oriundo, uruguayaneren Michele Andreolo, som muligens var enda bedre i senterhalf-rollen.
Det var nesten feige lag.
Vinn eller dø
VM i 1938 ble et rart VM. Benito Mussolini så på mesterskapet som en mulighet til å styrke propagandaen rundt fascistregimet sitt ytterligere, og i alle fall avvise alle ryktene om at gullet på hjemmebane fire år tidligere var kjøpt og betalt.
Derfor skal han, ifølge myten, ha sendt et telegram til Pozzo før finalen mot Ungarn (spoiler!).
“Vinn eller dø,” skal det ha stått.
Men jernmannen Pozzo, han lot seg ikke affisere av sånt. Han lot seg heller ikke affisere av at åpningskampen mot Norge ble preget av store protester fra anti-fascistiske eksil-italienere.
Da italienerne kom ut på banen, stilte seg på linje og strakk høyrehånda opp i været i full fascisthilsen, fikk de, naturlig nok, en vegg av buing, plystring og ukvemsord i retur fra de nesten 20 000 tilskuerne på Stade Vélodrome i Marseille.
Bedre ble det ikke av at Pozzo beordret spillerne sine til å gjøre akkurat det samme én gang til, denne gang helt til pipekonserten stilnet, bare, ifølge Pozzo selv, “for å bekrefte at vi ikke fryktet noe.”
Pietro Ferraris sendte italienerne i ledelsen etter bare to minutters spill, men Norge tok etter hvert fullstendig over og hadde tre baller i stolpen og en i tverrliggeren før Arne Brustad endelig fant ut at han skulle sette ballen i nettet syv minutter før slutt.
Som om ikke det var nok gjorde han det samme bare minutter senere, men scoringen ble utrolig nok annullert for offside av den opprinnelig østerrikske, nå tyske, dommer Alois Beranek.
“(…) Vi scoret dessuten enda et mål, men en korrupt tysk dommer annullerte ubegripelig for offside. Arne Brustad mottok ballen på egen banehalvdel, rundet backen sin og likevel blåste den forbaskede tyskeren offside. Jeg har aldri før eller siden opplevd maken. Det var en politisk avgjørelse,” sa Kristian Henriksen, en av Norges 11 utvalgte, til bladet Fotball i 1994.
Da Lazio-spissen Silvio Piola sikret italiensk seier i første ekstraomgang, var det igjen med en bismak – akkurat som under VM på hjemmebane fire år tidligere. Hadde Italia sikret seg dommerhjelp i dette mesterskapet også?
“Vittorio ma non basta,” var tonen i avisene. Seier, men ikke nok.
Fascistpartiet var heller ikke spesielt fornøyd, og plutselig hadde Eraldo Monzeglio spilt sin siste landskamp, Arpinatis lovnad om å ikke blande seg inn i Pozzos laguttak til tross.
I neste runde ventet vertsnasjonen i Paris. Heller ikke det skulle foregå helt uten diskusjoner. I og med at begge lagene foretrakk å spille i blått, måtte det loddtrekning til for å avgjøre hvem som måtte ikle seg draktalternativ nummer to.
Italia tapte, men i stedet for å spille i sine hvite reservedrakter, var ordren fra aller øverste hold å spille i sort. Helsort! Pozzos gutter stilte dermed i fascismens egne “farger” i VM-kvartfinalen og viste samtidig en solid finger til alle som fortsatt trodde at fotball og politikk ikke hørte sammen.
Foran 60 000 sinte fans på Stade Olympique de Colombes i den franske hovedstaden spilte Italia sannsynligvis sin beste kamp i turneringen og vant 3-1. Da også Brasil ble slått 2-1 i semifinalen, hvor Meazza satte Italias andre mål på straffe med én hånd på shortsen fordi strikken i livet røk i tilløpet, var Italia klare for sin andre VM-finale på rad.
Motstander? Ungarn og den irriterende Hugo Meisl- og Jimmy Hogan-inspirerte, ballbesittende og tekniske stilen.
Omtrent samtlige av de nesten 50 000 tilskuerne viste sin avsky mot italienerne, men Pozzo, rolig som skjæra på tunet, brukte det til sin fordel, til å tirre spillerne sine til å gå ut og vise dem.
Og akkurat det gjorde Gli Azzurri, som ledet 3-1 til pause. En scoring til hvert av lagene etter hvilen betød at Vittorio Pozzo hadde klart det umulige, nemlig å lede Italia til to VM-gull på rad.
“Jeg slapp kanskje inn fire, men jeg reddet iallfall livene deres,” sa Ungarns keeper, Antal Szabó etter kampen med tydelig henvisning til telegrammet fra Mussolini til Pozzo i forkant av mesterskapet.
Il Duce var naturlig nok euforisk, og inviterte laget til en hele 15 minutter lang audiens i Palazzo Venezia i Roma etter hjemkomsten. Hver spiller fikk 8 000 lire i bonus (tilsvarende tre månedslønner) og sine egne personlige fascistmedaljer.
| Les også: Honvéds mektige magyarer – hvordan Ungarn ble verdens beste fotballnasjon.
Åstedsgranskeren
Så brøt 2. verdenskrig ut, og Pozzo fikk aldri muligheten til å gjøre et ekte hat-trick i VM-titler. Han ledet derimot Italia for siste gang under OL i London i 1948, men grunnstammen fra 1938 var borte.
Pozzos aller siste kamp som italiensk landslagstrener var mot Danmark i kvartfinalen på Highbury 5. august, en kamp der John Hansen, hvis fulle navn var spektakulære John Angelo Valdemar Østergaard Hansen, nesten egenhendig nedsablet de asurblå med sine fire scoringer og bidro til at danskene vant 5-3 (Pozzos klubb Torino forsøkte for øvrig å signere Hansen etter mesterskapet, men han gikk i stedet til Juventus der han scoret 124 ganger på 187 kamper).
En karrière som inkluderte 19 år som trener for sitt elskede hjemland, var over. Fasiten ble 64 seire, 17 uavgjorte og 16 tap på 97 kamper og to VM-gull, to triumfer i Den sentraleuropeiske turneringen – en slags forløper til EM – og ett OL-gull pluss – og det må vi for all del ikke glemme – et enormt Coppa del Duce-trofé.
Pozzo tok den rigide og lite fleksible 2-3-5- eller pyramideformasjonen til tegnebrettet og videreutviklet den til en formasjon som skulle kjennetegnes av defensiv soliditet og hurtig omstilling fra forsvar til angrep via en regista.
Pozzos Il metodo dannet grunnprinsippene og grunnverdiene ved den italienske stilen, som også har fulgt Gli Azzurri opp gjennom fotballhistorien.
Det har også den pragmatiske Pozzo-mentaliteten, der alt annet enn seier er godt nok, og den typiske italienske lagsammensetningen bestående av knallharde forsvarsspillere kombinert med elegante, hardtarbeidende midtbanespillere og kliniske spisser.
Den italienske suksessen uteble umiddelbart etter 2. verdenskrig, men Pozzo fortsatte å følge Italia med lupe, penn og papir for La Stampa.
Han fortsatte også å følge sin kjære klubb Torino tett, en klubb som, med Valentino Mazzola i spissen, benyttet muligheten til å etablere seg som Italias soleklart beste klubblag etter krigens slutt.
Da Il Grande Torino-laget satt seg på flyet hjem fra Lisboa den 1. mai 1949 etter å ha spilt en treningskamp mot Benfica, var det ingenting som kunne forberede Pozzo og en hel fotballverden på hva som skulle skje.
I et voldsomt regnvær med svært dårlig dårlig sikt, krasjet Fiat G-212-flyet med Torino-laget ombord inn i basilikaen på toppen av Superga-fjellet, øst for Torino, med voldsom kraft.
Hvorfor flyet krasjet her, langt unna Malpensa-flyplassen i Milano der de egentlig skulle lande, er fortsatt en gåte.
Flyet traff med en slik kraft at alt eksploderte. Kroppsdeler lå overalt. Flere av de 31 omkomne var brent til det ugjenkjennelige.
Likevel tok Vittorio Pozzo på seg den svært tunge jobben med å identifisere de døde. Han kjente mange av spillerne svært godt og hadde bare to år tidligere plukket ut 10 av de til førsteelleveren som slo Ungarn 3-2 i en treningskamp i Firenze.
Pozzo vandret rundt på krasjstedet i fire timer, og maktet kun å identifisere enkelte gjennom dokumenter de hadde i lommene sine, ved hjelp av ringer de hadde på fingrene eller – som i Romeo Mentis tilfelle – en brosje med Fiorentina-logoen på (Menti hadde en fortid i Fiorentina og var selverklært forelsket i klubben fra Toscana).
“Torino-laget er ikke mer,” skrev Pozzo for La Stampa dagen etter. “Det har forsvunnet, det er brent, det har eksplodert (…) Laget døde i aksjon som en gruppe med stormtropper i krigen som forlot sine skyttergraver og aldri kom tilbake (…) En forferdelig kollisjon, et krasj – ved foten av en kirke, til og med en basilika – en stor flamme. Så er det ingenting mer. Dødens stillhet. Det var Italias mesterlag.”
Arven etter Pozzo
Pozzos enestående meritter til tross; i etterkrigstiden ble han nærmest utstøtt på grunn av sine bånd til det fascistiske regimet på 1930-tallet, som tross alt ansatte Pozzo og som brukte Pozzo og fotballen han sto for som propagandaverktøy for alt det var verdt.
Assosiasjonene til fascismen var også grunnen til at Stadio delle Alpi i Torino ikke fikk Pozzos navn da den sto ferdig i 1990.
Men mye tyder på at Vittorio Pozzo bare var født i feil tid. Det var fotballen han elsket, like mye som han elsket Italia, og da tilbudet kom om å lede sitt eget hjemland til heder og ære på fotballbanen, kunne han ikke takke nei.
Senere har det dukket opp dokumenter som beviser at Pozzo faktisk bidro i den anti-fascistiske motstandsbevegelsen under krigen.
Han bidro også i å frigjøre allierte krigsfanger. Hans egen sønn har beskrevet ham som en liberal-monarkist, en beskrivelse som ligger ganske langt unna det vi vanligvis vil assosiere med en fascist.
Men at Pozzo, med sitt kritthvite bølgehår og sitt nesten firkantede ansikt, var en særegen mann med særegne meninger, finnes det ingen tvil om.
Kanskje var han en idealist, for hans eget krav om å ikke få betalt for sine 19 siste år som landslagssjef, sto han for.
Den italienske pressen, som på denne tiden i all hovedsak besto av aviser og radio, som oftest med journalister og kommentatorer med fascistiske bånd, hadde en tendens til å vri og vende på fakta for å få det til å passe inn i et narrativ som ville blidgjøre Mussolini og hans fascistkumpaner.
Gode tv-bilder finnes knapt. Flere av historiene fra Pozzos regime på 1930-tallet er derfor å anse som rene myter i den fascinerende fotballhistorien.
Nøyaktig 20 år etter at Vittorio Pozzo gikk av som landslagstrener, var Italia nok en gang arrangør av et internasjonalt mesterskap i fotball da tidenes tredje EM-sluttspill gikk av stabelen med fire deltakernasjoner.
Det fascistiske bakteppet var heldigvis borte, men det var ikke det defensivt orienterte Italia.
Ferruccio Valcareggi, influert av Pozzos metodo og det mer kjente catenaccio-systemet, gjort verdenskjent av Helenio Herrera og Inter-laget som herjet på 1960-tallet, ledet sine asurblå gutter den svært korte veien til finalen etter å ha spilt én kamp – 0-0 mot Sovjet – for så å vinne påfølgende myntkast.
Finalen mot Jugoslavia endte 1-1, men omkampen vant Italia 2-0 etter at Valcareggi skiftet formasjon fra 4-4-2 til en 5-2-3-variant som kunne minne om metodo, men som skilte seg på ett vesentlig punkt: Pozzos elskede senterhalf fantes ikke lenger.
Rollen var blitt erstattet av en libero.
Den nå 82 år gamle Vittorio Pozzo kunne likevel nikke anerkjennende. Grunnlaget han selv hadde skapt hadde atter en gang skapt resultater i det etter hvert så fotballgale landet. Jobben hans var gjort.
Bare tre dager før jul samme år, den 21. desember 1968, døde Den gamle mester.
Hans ettermæle som en av verdens mest betydningsfulle fotballskikkelser er kanskje ukjent for de fleste, men hans grunnverdier, prinsipper og pragmatisme lever videre i ryggmargen på samtlige italienske fotballspillere den dag i dag, over 80 år etter de ble innført.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
