De som husker VM i USA i 1994, husker også Bulgaria. Veien dit var ikke som alle andres – og det var ikke spillerne deres heller.
Sofia 19. juni 1985. Solen skinner over snaut 40 000 tilskuere på Vasil Levski nasjonalstadion i den bulgarske hovedstaden. Det er en perfekt dag for fotball, rett og slett.
Den bulgarske cupfinalen er 26 minutter gammel når Radoslav Zdravkov, CSKAs bunnsolide midtstopper, slår en lang ball fremover fra dypt inne på egen halvdel. Pasningen, klareringen eller hva det nå enn er jaktes av lagkamerat Georgi Slavkov, så definitivt ingen hvem som helst, faktisk samme mann som vant gullstøvelen i Europa med sine 31 mål for Botev Plovdiv fire år tidligere.
Slavkov får ordentlig fart på trommestikkene sine og karrer på nesten utrolig vis med seg ballen, avanserer forbi en Levski-Spartak-spiller og måker den i nettet – mellom beina på landslagskeeper Borislav Mihaylov.
Mer skal ikke til for å sette fullstendig fyr på oppgjøret.
Levski-Spartak-spillerne er rasende. Slavkov tok med seg ballen med hånda for svarte svingende! Dommer! Hvordan kan du ikke se det?
Asparuh Yasenov, mannen i sort, omringes av blåkledde spillere. Selv om reprisene er av det dårlige slaget, kan mye tyde på at Levski-Spartak-spillerne har et poeng.
Men Yasenov, han peker mot midtsirkelen. Og i det øyeblikket mister han kontrollen på kampen.
«Det fatale øyeblikket var den første scoringen,» sa Yasenov etterpå. «Jeg er fortsatt usikker på om Georgi Slavkov brukte hånda for å score, men etter det gikk alt galt og spenningen var enorm.»
Temperaturen er på kokepunktet når CSKAs Iliya Voynov bøyer et frispark vakkert i keeperhjørnet få minutter etter pause, og bedre blir det ikke minutter senere når samme mann felles innenfor 16-meteren og Yasenov peker på straffemerket.
Da svartner det for Levski-keeper Mihaylov, som sprinter bort til pipeblåseren og dytter ham intet mindre enn to ganger i brystet. At han ikke blir utvist der og da, må sies å være en av fotballhistoriens største mysterier.
Etter hvert blir det ro og orden, og når Slavkov tar rennafart og skyter fra 11-meteren, viser Mihaylov hvorfor han er landslagskeeper og redder mesterlig.
Resten av kampen er egentlig ingen fotballkamp, men en batalje mellom Bulgarias soleklart to beste klubber.
Først får Levski-Spartaks Plamen Nikolov marsjordre, og ikke lenger bryter ragnarok løs når CSKAs Kostadin Yanchev grisetakler Emil Spasov så til de grader ute ved krittet at Spasov får fullstendig rullgardin og svarer med et saftig kvelertak.
I dusjen med dere, gutter!
Nasko Sirakov reduserer på straffe åtte minutter før slutt, men CSKA klarer å hale seieren i land. Når dommer Yasenov blåser i sin fløyte for siste gang, tar like godt Mihaylov en full sprint fra egen 16-meter ut til midtstreken for å dytte den kampansvarlige én gang til, og da koker det helt over.
Først etter 10 minutter med kaos, kan endelig CSKA motta troféet som bulgarsk cupmester sesongen 1984/85.
Utestengelsene
Kaos blir det definitivt også i etterkant av kampen. Kommunistpartiet bruker nemlig ettermiddagen godt, og bestemmer seg like godt for at begge klubbene skal oppløses som straff for å ha «brutt med sosialistisk moral».
Det kan Partiet bestemme fordi de rett og slett har full kontroll på begge klubbene – og for så vidt på hele den bulgarske fotballen.
CSKA er nemlig hærens klubb, fordi alle hærer i kommunistiske enevelder må ha egne klubber, tross alt, men får ikke lov til å være det lenger, og blir døpt om til CFKA Sredets. De mister også det hardt tilkjempede cupgullet og blir ekskludert fra den hjemlige ligaen.
Ekskludert fra den hjemlige ligaen blir også Levski-Spartak, innenriksdepartementets klubb siden 1969. De mister også sin sylferske ligatittel, blir døpt om til Vitosha og må med det stå på egne ben fremover – utenfor departementets trygge vinger.
Au!
Men det kommer mer. Begge lags trenere får sparken. Fire Levski-spillere – Borislav Mihaylov, Emil Spasov, Plamen Nikolov og Emil Velev – blir utestengt fra all fotball på livstid.
Det blir også CSKAs 19 år gamle spiss, Hristo Stoitsjkov, for «brudd på sosialistisk moral og for hooliganisme».
Fire andre spillere får mellom tre og tolv måneders utestengelse.
«Det føltes som å bli drept,» sa Stoitsjkov. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ble straffet – sannsynligvis fordi jeg var yngst. De kunne ha ødelagt meg.»
Den bulgarske makteliten må ha gnidd seg selvtilfreds i hendene. Sånn takler man bøllete oppførsel!
Men så, i september samme år, kvalifiserer Bulgaria seg for VM i Mexico påfølgende sommer.
Hva som da skjer i de bulgarske maktkorridorer, vites ikke helt sikkert. En plausibel teori er at kommunisthender og kommunistføtter blir klamme og iskalde rimelig umiddelbart og at noen med mange, mange stjerner på skuldrene kaller inn til hastemøte.
Hvordan i huleste tenker man at man skal bedrive skikkelig sosialistisk propagandafotball med flere av de beste spillerne utestengt på livstid?
Det kan umulig noen av møtedeltakerne ha hatt noe særlig godt svar på, for kort tid etter blir samtlige utestengelser opphevet eller kraftig kortet ned, og Bulgaria kan stille med tilnærmet toppet lag i et av de mest legendariske VM-sluttspillene noensinne.
Det hjalp riktignok ikke så mye, for det ble tap mot vertsnasjonen i åttedelsfinalen – og dit kom man attpåtil uten å ha vunnet en eneste kamp.
Det ble ikke noe nytt VM-sluttspill i Italia fire år senere, men det spilte kanskje ikke så stor rolle, for Bulgaria hadde helt andre ting å tenke på.
Utenlandsproffene
I 1989 falt endelig det sosialistiske regimet og i juni 1990 fikk man det første demokratiske valget siden 1931. Fotballklubbene, som ene og alene hadde overlevd på statsstøtte i et halvt århundre, ble plutselig overlatt til seg selv.
«Saft suse!» må man ha tenkt i styrerommene hos de bulgarske klubbene. «Vi trenger penger! Fort!»
Da passet det jo helt brillefint at regelen om at spillerne måtte ha fylt 28 år for å få lov til å reise utenlands ble med i det kommunistiske dragsuget.
Dermed kunne spillere som Krasimir Balakov selges til Sporting, Emil Kostadinov til Porto, Lyuboslav Penev til Valencia, Iliyan Kiryakov til Deportivo La Coruña og Trifon Ivanov til Real Betis. Etter hvert dro også Jordan Letsjkov til Hamburg og Zlatko Yankov til Real Valladolid.
Plutselig fikk Bulgarias trener Dimitar Penev, en av Bulgarias aller største legender noensinne, og onkel til sylfersk Valencia-proff Lyuboslav, en haug med spillere i fanget som fikk spille på det aller øverste nivået i europeisk fotball.
Blant disse var selvsagt også Hristo Stoitsjkov. Han scoret like godt tre ganger mot Barcelona i semifinalen i Cupvinnercupen i 1988/89-sesongen og ble, til tross for at CFKA Sredets tapte 3-6 sammenlagt, toppscorer i turneringen. Sesongen etter var han ikke fornøyd før han hadde scoret 38 ganger på 30 kamper i hjemlig liga, da for CSKA, som hadde fått tilbake navnet sitt.
Da ringte Johan Cruyff. Eller, det er ikke helt sikkert at det var han som ringte, men Stoitsjkov ble uansett en del av nederlenderens Dream team.
Han takket for tilliten ved å stemple en dommer (!) og pådra seg to måneders karantene i debutsesongen, men Stoitsjkov var jo vant til utestengelser, han, så han kom sterkt tilbake og dannet Europas giftigste spissduo i tospann med Romário.
Gud er bulgarsk!
Storformen tok han med seg inn i kvalifiseringen til VM i USA, som ble sparket i gang med bulgarsk 2-0 seier foran knappe 9 000 tilskuere i Helsinki 14. mai 1992.
I september samme år viste de bulgarske løvene at de virkelig mente alvor, for da ble selveste Frankrike slått 2-0 foran 40 000 entusiastiske hjemmesupportere i Sofia. Stoitsjkov scoret på straffe. Hans gamle lagkompis Krasimir Balakov, Sporting-spissen, scoret det andre kun åtte minutter senere, og det var mer enn nok til å ta føringen i gruppe seks.
Likevel var det Sverige som skulle vise seg å være sterkest, anført av en svært så målkåt Martin Dahlin.
Og da kalenderen viste 17. november 1993, skulle det hele avgjøres.
Sverige var allerede klare for USA etter å ha slått Finland 3-2 i Stockholm en måned tidligere.
På Parc des Princes i Paris denne høstdagen skulle Frankrike, på andreplass med sine 13 poeng, møte tredjeplasserte Bulgaria med 11 poeng.
Superenkel forskning viste derfor at Frankrike ville ta seg til VM med uavgjort. Bulgaria måtte vinne.
Hva som egentlig skjedde i Paris denne kvelden, er det nok svært få fra Frankrike og Bulgaria som egentlig forstår den dag i dag, 26 år senere.
Det folk heller ikke forsto, var at «Karate Kid» Eric Cantona kunne sende Frankrike i ledelsen etter en halvtime, bare sekunder etter at Didier Deschamps grisetaklet Tsanko Tsvetanov så grundig ute ved krittet at han burde fått ubetinget fengsel, vant igjen ballen og slo pasningen som Jean-Pierre Papin kunne heade ned til spissmakkeren, som så kunne banke ballen i nettet på halv volley fra fire meters hold.
Heldigvis (for denne historien) utlignet Bulgaria bare seks minutter senere da Emil Kostadinov nikket inn et hjørnespark fra Krasimir Balakovs presise venstrefot.
1-1, men Frankrike hadde fortsatt VM-billetten i skjortelomma.
Så, 15 sekunder før ordinær tid er omme, skjer det som skal sende sjokkbølger gjennom hele Paris og helt til Sofia, og sannsynligvis også til FIFA-kontoret i Sveits.
Frankrike får et frispark nesten helt nede ved Bulgarias cornerflagg, men i stedet for å prøve å hale ut tiden, kanskje til og med få et hjørnespark, får innbytter David Ginola fullstendig hjerneblødning og slår på uforståelig vis et innlegg med kurs for Cantona, som er den eneste franskmannen inne i Bulgarias straffefelt.
Det er selvsagt et helt meningsløst forsøk – ballen fyker sågar fem, seks meter over Cantonas oppbrettede krage – og Bulgaria kan sette i gang et siste angrep. På midtbanen får etter hvert Luboslav Penev ballen og på andreberøringen slår han en magisk pasning gjennom til Emil Kostadinov.
Han gruser Alain Roche i påfølgende løpsduell, skyter akkurat i det Laurent Blanc kommer skliende inn fra siden i ren Boing-stil og måker ballen i nettet via tverrliggeren.
Stadionuret viser 89:59 og 11 bulgarere vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg. De er i tilnærmet sjokktilstand.
Ikke lenge etter blåser den skotske dommer Leslie Mottram i sin fløyte for siste gang, og da går det fullstendig i ball for den bulgarske kommentatoren som har fått æren av å kommentere kampen for bulgarsk tv.
«Gud er bulgarsk,» skriker han. «Gud er bulgarsk!»
Embed from Getty ImagesKanskje hadde kommentatoren et poeng, for Luboslav Penev, mannen som slo den målgivende pasningen, og tomålsscorer Emil Kostadinov skulle aldri vært i Frankrike i det hele tatt.
Begge to skal nemlig ha blitt nektet visum og måtte smugles inn av lagkameratene Borislav Mihaylov, den gale keeperen fra cupfinalen i 1985, og Georgi Georgiev, som begge spilte i den franske klubben Mulhouse og som meget vel visste hvilke tysk-franske grenseoverganger som egnet seg aller best til å smugle fotballspillere.
Denne historien er i følge lagkamerat Zlatko Yankov helt fullstendig sann, og det er også historien om at Bulgaria med seieren i Paris var klar for sitt sjette VM-sluttspill.
VM i hockeysveis
VM i USA i 1994 er det første undertegnede husker. Det var massevis av farger, gloheite arenaer fullstendig uten skygge, Diana Ross og et solid knippe med fotballegender man hittil bare hadde sett små glimt av på Sportsrevyen.
Også var det Bulgaria, da. Som mest av alt så ut til å delta i VM i hockeysveis.
Men den 21. juni 1994 sto de altså der, nesten hele gjengen som hadde slått Frankrike i Paris noen måneder tidligere. Unntaket var Luboslav Penev, trener Dimitar Penevs nevø og mannen bak den geniale målgivende pasningen i Paris, som måtte bli hjemme i Bulgaria fordi han måtte behandles for testikkelkreft.
Gyldig forfall.
Men i Dallas sto Borislav Mihaylov, som siden tiden i Levski-Spartak hadde begynt å spille med parykk.
Der sto Trifon Ivanov, som så ut som han kom rett fra et 24 timersskift på en psykiatrisk klinikk etterfulgt av 24 timer som skiftleder i en kullgruve, men som fikk merkelappen verdens beste forsvarer av trenerlegenden Guy Roux. Hvil i fred, forresten.
Der sto den den nesten skallede og temperamentsfulle Jordan Letsjkov, vingen fra Hamburg som absolutt ikke så ut som noen ving, men som var så god at han fikk tilnavnet «magikeren» og som la skylden for sitt tidlige hårtap på Tsjernobyl-ulykken, selv om han vokste opp over 800 kilometer unna. «Med hans talent burde han ha spilt for en av Europas toppklubber,» har Hristo Stoitsjkov sagt om Letsjkov.
Der sto Krasimir Balakov, ballvirtuosen og, i følge Stoitsjkov, en av de beste kreative midtbanespillerne i Europa på 90-tallet som fikk en stor karrière i Sporting og en enda større karrière i Stuttgart, så stor at han senere ble kåret til klubbens beste spiller noensinne.
Der sto Emil Kostadinov, den kvikke spissen som hadde en egen evne til å score spektakulære mål, mannen som er evig helt i Bulgaria etter sine to allerede nevnte mål mot Frankrike i Paris og en soleklar kandidats til VMs aller beste hår.
Og der sto selvsagt Hristo Stoitsjkov, mannen som føyde seg inn i en helt ellevill rekke av legendariske fotballspillere med følsomme venstreføtter, mannen som hadde vunnet La Liga fire sesonger på rad og mannen som skulle gå hen og vinne Ballon d’Or det året – som første og eneste bulgarer noensinne.
Men der sto også Nigeria.
Hår mot hår
Ganske fort skulle det vise seg at afrikanske løver var både raskere og sterkere enn bulgarske løver; Nigeria gjorde kort prosess og ga seg ikke før det sto 3-0 på resultattavla i Dallas.
Da tok trener Penev umiddelbart tak og oppmuntret spillerne slik bare en god trener kan.
Han tillot besøk av koner og kjærester, han tillot alkohol og røyk og han tillot festing – uten innetid.
Det var en ukonvensjonell metode, men det gjorde underverker, for fem dager senere ble Hellas nedsablet 4-0 på Soldier Field i Chicago. Stoitsjkov scoret to, begge på straffespark etter situasjoner som i dag ville ha blitt diskutert heftig i VAR-rommet, men den saudiarabiske dommeren var sikker i sin sak, han, og ferdig med det.
Jordan Letsjkov og Daniel Borimirov scoret de to siste og Bulgarias første VM-seier noensinne var et ubestridt faktum.
Men så, den 30. juni 1994 skulle igjen det bulgarske laget stå med kniven på strupen. På motsatt banehalvdel på Cotton Bowl i Dallas sto Bulgarias likemenn når det kom til lange og for lengst utdaterte hårsveiser, nemlig Argentina.
Argentina hadde vunnet begge sine kamper, og var, med mindre noe helt utrolig skulle skje, videre allerede. Det var derimot ikke kapteinen og talismanen Diego Maradona, som ble tatt i doping etter kampen mot Nigeria.
Bulgaria måtte vinne, den saken var klokkeklar. Oddsen var nemlig ikke særlig høy for at Nigeria kom til å slå Hellas og ende opp på seks poeng – samme poengsum som Argentina allerede hadde.
I Maradonas fravær var det Oscar Ruggeri som fikk det ærefulle oppdraget å lede Alfio Basiles 11 utvalgte, deriblant Fernando Redondo, Diego Simeone, Claudio Caniggia og Gabriel Batistuta, ut mot de bulgarske (fest)løvene. Caniggia måtte riktignok av tidlig, men ble erstattet av Ariel Ortega, mannen som er mest kjent for å ikke ha blitt til den spilleren han burde, men alle var nok enige om at Argentina var store favoritter.
Bulgaria lot seg ikke affisere. Den eminente Fernando Redondo fikk aldri tid og rom til å styre kampen fra den sentrale midtbanen og Trifon Ivanov hadde Gabriel Batistuta i hockeysveisen gjennom samfulle 90 minutter.
I stedet var det Bulgaria som yppet seg da de fikk sjansen. De teknisk eminente offensive bulgarerne var centimetere fra å tråkle seg gjennom det argentinske forsvaret flere ganger, og etter en times spill klarte de det.
Emil Kostadinov plukket opp ballen ute på høyrekanten etter et mislykket argentinsk innlegg og slo direkte i bakrom mot Hristo Stoitsjkov – hvem andre – som trillet ballen i nettet bak en utrusende Luis Islas med en god, gammeldags tupp.
Det var en kontring tatt rett ut av læreboka, ikke helt ulik den de dro opp fra hatten i Paris et halvt år tidligere.
Ikke lenge etter fikk Tsanko Tsvetanov sitt andre gule og kunne endelig ta seg en kald dusj i den texanske heten, men Argentina klarte aldri å svare, og tre minutter på overtid mistet sør-amerikanerne konsentrasjonen fullstendig slik at Nasko Balakov enkelte kunne nikke Krasimir Balakovs hjørnespark i mål.
2-0 til de staute bulgarerne, som med det rappet andreplassen i gruppa – foran Argentina på innbyrdes oppgjør, men bak Nigeria på målforskjell (Argentina gikk for øvrig videre som en av de beste treerne, men røk for et briljant Romania i neste runde).
Bulgarske spillere, trenere, massører, fysioer, koner og kjærester kunne dermed pakke drakter, fotballsko, øl og sigaretter, sette seg på flyet til The Big Apple og forberede seg til møtet med sin nemesis fra VM i 1986, nemlig Mexico.
Iskalde bulgarere
Av de over 70 000 tilskuerne som fant veien til Giants Stadium den 5. juli 1994, var tett oppunder 100 % av de Mexico-fans.
De fikk se noen åpningsminutter som gjorde selv den roligste supporter andpusten, og allerede etter seks minutter gikk det nesten som det måtte gå: Mexico gikk seg bort i angrep, og da Ivaylo Yordanov, mannen som kom inn på laget etter at Emil Kostadinov ble skadet i kampen mot Argentina, fikk ballen midt på egen halvdel og all verdens med tid, var det bare for ham å sende en perfekt vektet pasning mot Hristo Stoitsjkov som var på full fart inn i bakrommet.
Stoitsjkov nølte ikke et eneste sekund, og få øyeblikk senere kunne Jorge Campos konstantere at selv ikke hans egendesignede keeperdrakt fikk den bulgarske verdensstjernen ut av fatning, og ballen føk inn i nettaket.
12 minutter og tre gule kort senere fikk Mexico en noe tvilsom straffe av den syriske dommer, og Alberto García Aspe gjorde ingen feil.
1-1 og man var like langt.
Til tross for at det var Mexico som var favoritter, var det Bulgaria som var best, men flere nettkjenninger ble det ikke, med mindre man regner med situasjonen da Marcelino Bernal skulle klarere et innlegg, havnet i nettmaskene og knakk en del av målet slik at hele ramma måtte byttes.
Stor underholdning for de fremmøtte, som sannsynligvis aldri hadde sett maken tidligere.
Etter 120 minutter hadde Jamal Al Sharif delt ut fire gule og ett rødt kort til hvert av lagene, men 1-1 i målprotokollen betød straffekonkurranse.
Der startet Aspe, mannen som utlignet for Mexico i 1. omgang, med å skyte over, og da Campos reddet Krasimir Balakovs forsøk, var det litt sånn «første mål vinner»-følelse.
Det var ikke bare en følelse, for da allerede nevnte Bernal, fotballmåldreperen, sendte avgårde en skikkelig lompe på neste forsøk som Bobby Mihaylov bare kunne ligge og vente på, var bordet dekket for Bulgaria.
Boncho Guentsjev holdt hodet kaldt og traff, og da Mihaylov også reddet Mexicos tredje, kunne Daniel Borimirov og Jordan Letsjkov spasere Bulgaria inn til en overlegen oppvisning i mental styrke, så overlegen at Hristo Stoitsjkov slapp å skyte i det hele tatt.
«Jeg vil kysse hele nasjonen!» utbrøt Mihaylov etter dramaet, og glemte nok i et lite øyeblikk at Bulgaria har rundt åtte millioner innbyggere.
Men uansett, 3-1 og kvartfinale neste.
Der ventet regjerende verdensmester og VM-finalist tre mesterskap på rad, Tyskland.
Scheisse!
Dinosaurdreperne
Det å møte Tyskland var egentlig ikke noe å banne for, for Die Mannschaft hadde så vidt hanglet seg videre etter uavgjort mot Spania og knappe seire mot Bolivia og Sør-Korea i gruppespillet.
De slo Belgia 3-2 i åttedelsfinalen, men det var et noe traust, kjedelig og gammelt tysk lag anført av 33 år gamle Lothar Matthäus, mannen som for øvrig deltok i sitt fjerde VM-sluttspill og som senere skulle gå hen og bli bulgarsk landslagstrener.
Det er for øvrig en helt annen historie.
Ikke overraskende var det tyskerne som førte kampen. Bulgarerne spilte tøft og satset på kontringer, og Krasimir Balakov var svært nære å bli en foreløpig folkehelt da han skjøt i stolpen etter 10 minutter etter et av kampens vakreste angrep.
Men Tyskland besto ikke kun av dinosaurer, og de var om mulig enda nærmere å ta ledelsen etter en snau halvtime da Jürgen Klinsmann fikk stupheade helt upresset fra sju meter.
Heldigvis, sett med bulgarske øyne, og på nesten utrolig vis, gikk ballen rett på Mihaylov.
Ikke mange minuttene etter traff Andreas Möller klokkerent fra utenfor 16-meteren, men ballen, som hadde kurs for hjørnet, traff Trifon Ivanov i klokkene, hvis det går an å si, og jernmannen fra lille Veliko Tarnovo måtte ta full telling i noen minutter.
Forståelig nok.
Så, rett etter pause, i erketypisk tysk stil, fikk Tyskland straffespark da Klinsmann falt som en potetsekk inne i feltet etter å ha blitt kilt på leggen av Jordan Letsjkov.
Lothar Matthäus, som irriterende nok hadde draktnummer 10, var alltid sikkerheten selv på straffer og 10. juli 1994 skulle ikke være noe unntak. Mihaylov ble sendt feil vei og Tyskland ledet relativt oppskriftsmessig 1-0.
| Les også: Den tyske fotballrevolusjonen – fra krise på 90-tallet til VM-gullet i 2014.
Det hadde vært helt typisk tyskerne å mure fullstendig igjen og ta seg hele veien til et VM-gull herfra, men bulgarerne, som jo hadde fått røyke, drikke og feste det de orket, ville det annerledes.
Et kvarter før slutt var det nemlig Hristo Stoitsjkovs tur til å falle som en potetsekk, men til forskjell fra Klinsmann, gjorde han det 25 meter fra målet til Bodo Illgner, litt skrått ute til høyre.
Tilfeldigvis var det et perfekt hold for et giftig venstrebein, tilfeldigvis hadde Stoitsjkov et slikt et, og kanskje ikke fullt så tilfeldig hadde han scoret et av VMs aller vakreste mål bare sekunder senere.
Da fikk bulgarerne virkelig blod på tann, og bare tre minutter senere gjorde Letsjkov godt igjen etter straffesituasjonen tidligere i omgangen da han knuste bittelille Thomas Hässler i en hodeduell og stanget inn 2-1.
Det var liksom ikke måte på bulgarsk eventyr i «landet med mulighetene».
VM-semifinale!
«Den fineste dagen i bulgarsk fotballhistorie,» sa trener Dimitar Penev.
Stoitsjkov var, i kjent stil, noe mer nonchalant:
For å være ærlig, var det en enkel seier.
Stoitsjkov og resten av kultheltene kom fort ned på jorda igjen. I semifinalen avgjorde Den hellige hestehale, Roberto Baggio, det hele på fire minutter – først med en glimrende soloprestasjon og deretter omsatte han en så deilig målgivende pasning fra Demetrio Albertini at den like gjerne kunne ha blitt servert med krem og glasur på.
Stoitsjkov reduserte på straffe rett før pause og ble med det delt toppscorer i mesterskapet sammen med Oleg Salenko, men lenger varte ikke det bulgarske eventyret i USA.
Eller, det gjorde det for så vidt.
Sverige tapte nemlig for Brasil i den andre semifinalen, og de to kumpanene fra kvalifiseringen måtte dermed møtes i bronsefinalen.
Den så ikke bulgarerne noe poeng i å spille, så de møtte opp bakfulle og tapte 0-4.
Dermed kunne FBI, som hadde hatt ansvaret for spillernes sikkerhet gjennom hele mesterskapet, og som med det fikk tidenes beste 45 dager på jobb, endelig puste lettet ut og dra hjem til familiene sine.
Hjem kunne bulgarerne reise også. Familiene sine hadde de jo allerede med seg, men tilbake i Sofia ble de møtt av en voldsom hyllest av et folk som var sprekkferdig av beundring for hvordan heltene hadde representert «nye» Bulgaria på den største arenaen av de alle.
Men hadde det ikke vært for kvalifiseringen til VM i Mexico åtte år tidligere, hadde det ikke vært for kommunismens fall og hadde det ikke vært for at to bulgarske spillere måtte smugles inn til Frankrike i 1993, hadde vi aldri fått æren av å bli vitne til Boris Mihaylov, Trifon Ivanov, Emil Kostadinov, Krasimir Balakov, Jordan Letsjkov og Hristo Stoitsjkov i solsteiken i USA sommeren for 25 år siden.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
