Sampdorias usannsynlige scudetto

I 1991 gikk Sampdoria hen og vant Serie A, fem poeng foran verdens beste klubblag. Dette er historien om hvordan klubben fra Italias sjette største by tok sats og utkonkurrerte Milan, Napoli, Juventus, Inter og de andre storklubbene på veien mot sin første og eneste scudetto.

“Laget som vinner ligaen er det med flest poeng.”

Det er vanskelig, om ikke helt fullstendig umulig, å være uenig med trenerlegenden og sitatmaskinen Vujadin Boškov i akkurat dét.

Da han tok over Sampdoria 1986, var det stort sett Napoli, Juventus eller AC Milan som fikk flest poeng, og dermed var det, ikke overraskende, og helt i tråd med Boškovs logikk, de som vant Serie A også.

Men da halve Sampdoria-laget stilte med nybleket hår mot Lazio i den elleville 3-3 kampen på Olimpico den 26. mai 1991, var det ikke en av De syv søstre som endte opp med flest poeng.

Det var nettopp Sampdoria. For første gang i den lange italienske fotballhistorien var det klubben med den ikke fullt så lange historien som kunne krones som italiensk mester.

Middelhavsfareren

I motsetning til Genoa, Udinese, Juventus, Milan, Lazio og Internazionale, som alle ble grunnlagt på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, så ikke Sampdoria dagens lys før i august 1946.

Det var et endelig resultat av en endelig sammenslåing mellom de to Genova-klubbene Andrea Doria, stiftet i 1895 og oppkalt etter den legendariske generalen med samme navn, og Ginnastica Sampierdarenese, en lokal turnforening som kom i gang med fotball i 1899 da de bestemte seg for at de ikke bare ville sprette rundt på svette tjukkaser lenger.

Dermed kan man, uten å fornærme noen, kanskje med unntak av Genoa-fansen, si at Sampdorias historie egentlig strekker seg like langt tilbake som nettopp Genoa, som på sin side så dagens lys i september 1893 og som med det er Italias eldste nåværende klubb.

For å ivareta noe av arven etter de gamle traverne, tok man Andrea Dorias blåhvite drakter og sydde på den røde og sorte stripen fra Sampierdaranese-draktene.

Ikke bare løste man en potensielt alvorlig draktfloke, men man hadde også skapt en av de vakreste fotballdraktene som finnes.

Som om ikke det var nok, fikk man til en avtale om å dele kommunale Stadio Luigi Ferraris med Genoa, akkurat tidsnok til at man fikk lov til å være med i Serie A, som endelig kom i gang igjen i 1946/47-sesongen.

Debuten endte med 10. plass, og det var omtrent nivået Sampdoria skulle ligge på frem til nedrykket til Serie B i 1966. Heldigvis rykket de opp igjen på første forsøk, men fortsatte å være en middelhavsfarer frem til det neste nedrykket i 1977.

Da fikk klubbpresident og skipsreder Glauco Lolli Ghetti nok. Han sa arrivederci! og forsvant ut dørene på Marassi, bare for å etterlate Sampdoria i et vakuum.

Det er egentlig her den egentlige historien om Sampdorias gylne år starter.

Og for å forstå hvordan de blåkledde kunne gå hen og få flest poeng, som Vujadin Boškov ville ha formulert det, må vi nesten snakke om han som etter hvert skulle ta over som Sampdorias president, Paolo Mantovani.

Presidenten og dødssynden

Mantovani ble født i Roma som Lazio-supporter. Da han flyttet til Genova i midten av 20-årene, gjorde han derimot noe som blant fotballsupportere kan sidestilles med en dødssynd: Han byttet favorittlag.

Lazio ble byttet ut med Genoa, men da Genoa solgte stjernespilleren Gigi Meroni til Torino for å betale gjeld, begikk like godt Mantovani Den store synden én gang til.

Han ble Sampdoria-fan og ble sågar ansatt som klubbens pressesekretær i 1973. Den jobben kombinerte han for sikkerhets skyld med å være gründer av oljeselskapet Pontoil.

Da han tjente gode penger på energikrisen i 1979, så han endelig muligheten for å realisere sin store drøm.

Milliarder av lire skiftet hender og plutselig var Mantovani Sampdoria-president. Han tok over en klubb som fortsatt var en middelhavsfarer, akkurat som de hadde vært siden fødselen 33 år tidligere.

Problemet var bare at de var en middelhavsfarer i Serie B.

Det hindret ikke Mantovani. Snarere tvert i mot, for før presidentstolen var varm lovte han å rykke opp.

Ikke nok med det, men han lovte også å vinne scudettoen – et utsagn som selvsagt ble møtt med lett hoderisting blant garvede italienske fotballjournalister.

Akkurat det var ikke en ukjent tone fra mer eller mindre virkelighetsfjerne italienske klubbpresidenter.

Forskjellen på Mantovani og de andre – både før og etter ham – var derimot enorm; Mantovani hadde ikke noe annet bakenforliggende motiv enn sportslig suksess.

Han hadde ikke noe ønske om å “booste” eget rykte eller ego, han hadde ingen politiske ambisjoner og han hadde ikke noe ønske om å hvitvaske penger.

Nei, Mantovani skulle vinne med ærlige og redelige midler. Noe av det første han gjorde var derfor å investere i treningsanlegget Centro Sportivo Gloriano Mugnaini.

Men Mantovani slapp ikke helt unna skandalene han heller; mellom 1981 og 1983 ble han i heltypisk italiensk ånd siktet for skatteunndragelser, svindel og oljesmugling (!) i forbindelse med firmaet sitt Pontoil.

Det må ha gått hardt inn på ham, for da Sampdoria røk ut av Coppa Italia for Cagliari i mars 1982, pådro han seg et hjerteinfarkt som medførte at han måtte reise helt til USA for å få behandling.

Det første troféet

Innen han kom tilbake, hadde Renzo Ulivieri klart mestestykket å lede Doria til opprykk etter å ha klart tredjeplassen i Serie B med et aldri så lite nødskrik.

Da bestemte Mantovani seg for at olje fikk være olje og han forlot oljebransjen for godt for å satse fullt og helt på det som i all ærlighet var det tredje laget i hans hjerte.

Heldigvis for ham, heldigvis for Sampdoria og heldigvis for Sampdoria-fansen.

Heldigvis for alle sammen ansatte Mantovani Paolo Borea som sportsdirektør, og sammen skulle de legge en masterplan for å ta Sampdoria hele veien til toppen av Serie A.

Foran den første sesongen i det gjeveste selskap siden 1976/77, ble Trevor Francis hentet fra Manchester City, Liam Brady kom fra Juventus og fra Bologna kom en 17-åring som skulle være med på hele Den fantastiske reisen, nemlig Roberto Mancini.

Enkelte ville nok ha det til at det italienske forbundet hadde noe imot Sampdoria foran 1982/83-sesongen, for de tre første kampene var hjemme mot Juventus, borte mot Inter og hjemme mot det som senere skulle bli scudetto-vinneren, Roma.

Det brydde riktignok ikke Ulivieri og guttene hans seg om, og etter tre kamper sto de jaggu med full pott og tabelledelse.

Makan!

Det kunne selvsagt ikke vare, men Sampdoria havnet likevel på en svært respektabel 7. plass med åtte seire, 15 uavgjorte og sju tap.

Foran 1983/84-sesongen kom endelig Pietro Vierchowod tilbake fra lånet i Roma og ble like godt en av Italias beste stoppere de neste 10 sesongene.

Inn kom også 20 år gamle Fausto Pari fra Parma og sammen skulle de bidra til at Sampdoria havnet på nøyaktig samme plass som sesongen før.

Mantovani og sportsdirektør Borea var skjønt enige om at Sampdoria trengte litt påfyll av vinnermentalitet, og Borea var ikke mer sjenert enn at han plukket opp telefonen og ringte opp til Merseyside.

Ikke lenge etter byttet omlag 650 000 pund hender og den sylferske Serievinnercup-vinneren Graeme Souness kunne spasere inn portene på det det splitter nye treningsfeltet i Bogliasco.

Det kunne også høyrevingen Fausto Salsano, som i likhet med navnebror Pari kom fra Parma, og en 19-åring fra Cremonese som het Gianluca Vialli.

Mantovani fikk også nok av Renzo Ulivieri, og det var kanskje like greit, for han ble utestengt i tre sesonger etter en kampfiksingskandale i 1986.

Inn kom mannen som trente Sampdoria til nedrykket i 1977 og som hadde kallenavnet «jernsersjanten», Eugenio Bersellini.

Gulp.

Men det hjalp, det. Souness scoret i Serie A-debuten hjemme mot Cremonese og Sampdoria avsluttet på en sterk fjerdeplass, seks poeng bak Hellas Verona, som med Preben Elkjær i spissen sensasjonelt gikk hen og vant hele greia.

Men i Coppa Italia gikk det enda bedre.

I den første finalekampen mot AC Milan på San Siro, scoret Souness det eneste målet, og i returoppgjøret fire dager senere sørget Roberto Mancini og Gianluca Vialli for at Sampdoria vant sitt første store trofé noensinne med 3-1 sammenlagt.

Trevor Francis ble toppscorer i turneringen med ni fulltreffere, og duoen som styrte Sampdoria-skuta med stødig hånd kunne dermed dele en flaske vin og bli enige om at de i alle fall gjorde noe riktig.

Mye vin kan det ikke ha blitt i 1985/86. Det endte med en svak 11. plass i Serie A, tap for Benfica i andre runde i Cupvinnercupen og finaletap mot Roma i Coppa Italia.

Da hjalp det ikke å være jernsersjant, for Eugenio Bersellini fikk sparken for andre gang.

Graeme Souness, som da var blitt 32 år gammel, takket også for seg og ble spillende manager i Rangers. Trevor Francis dro til Italias kanskje vakreste by og ikledde seg den blåsorte Atalanta-drakten. Liam Brady dro videre til Inter allerede i 1984.

Bestefar Boskov

Mantovani og Borea måtte legge en ny slagplan, og den inkluderte ingen spillere fra den forblåste og regntunge balløya lenger nord i Europa.

Den inkluderte derimot en stamme bestående av sultne italienere.

For å få kontroll på en slik gjeng, måtte det en helt spesiell trener til, så sportsdirektør Borea plukket nok en gang opp telefonen.

Denne gangen slapp han å belaste klubbens telefonregning med en utenlandssamtale; det holdt lenge å ringe til lille Ascoli, der serberen Vujadin Boškov hadde prestert mesterstykket å lede byens stolthet til opprykk til Serie A.

Nå rynker du kanskje på brynene av lett undring. Skulle en Ascoli-trener ta Sampdoria til toppen av italiensk fotball?

Ja, var den soleklare konklusjonen til Mantovani og Borea.

Boškov kunne tross alt vise til et cupgull som trener for ADO Den Haag midt i Ajax’ storhetstid på midten av 70-tallet, samt ett seriegull, to cupgull og en tapt Serievinnercupfinale som Real Madrid-trener.

Det var dermed ingen hvem som helst de kontaktet, selv om karrièren hans tok en litt snodig omvei innom Sporting Gijón og deretter til nevnte Ascoli.

Boškov, som selv spilte for Sampdoria på begynnelsen av 60-tallet, fikk kallenavnet «bestefar» og passet perfekt inn i det som senere skulle bli kalt «Sampdoria-familien».

«Boškov var først og fremst en psykolog. Han var utrolig dyktig med spillerne og fikk det beste ut av dem,» sa Paolo Borea i Roberto Mancinis biografi A Footballing Life.

Bestefar Boškov arvet et ungt og fremadstormende lag. De ble enda yngre da de hentet den lett eksentriske 19 år gamle keeperen Gianluca Pagliuca fra Bologna, som nesten umiddelbart gikk inn og gjorde krav på plassen som førstekeeper.

Mer rutine ble hentet inn i form av den dynamiske midtbanemotoren Toninho Cerezo, som var en del av Brasils deilige lag under VM i 1982, samt scudetto– og Coppa Italia-vinner med Roma.

Inn kom også den vesttyske landslagsspilleren Hans-Peter Briegel fra Hellas Verona og sammen med 27 år gamle Pietro Vierchowod, som av Gary Lineker ble beskrevet som den tøffeste stopperen han noensinne møtte, og jernmannen Fausto Pari, utgjorde de en solid, hardtarbeidende og rutinert stamme som gjorde at Boškov kunne satse på defensiv trygghet og lynraske kontringer.

På topp hadde han nemlig to 21 år gamle virvelvinder, to bestekompiser som utfylte hverandre perfekt: Den elegante og kreative Roberto Mancini og arbeidsjernet, murbrekkeren og målscoreren Gianluca Vialli.

Det så bra ut på papiret, men det så enda bedre ut for Napoli, som tok scudettoen anført av Gud sjøl, nemlig Diego Maradona.

Vialli netter 12 ganger for Doria, men det holdt ikke til noe mer enn en delt 5. plass med AC Milan, og de to måtte dermed spille en ekstra kamp for å avgjøre hvem som skulle få representere Italia i neste sesongs UEFA-cup.

Den vant Milan, og i og med at man også ble slått ut i første runde av Coppa Italia, var ikke Boškovs første sesong som Sampdoria-trener helt som man forventet.

Men det skulle bli bedre. Mye bedre.

Smaken av Europa

I 1987/88 klatret Boškovs gutter opp til fjerdeplassen i Serie A. Igjen var det Gianluca Vialli som skulle bli Sampdorias toppscorer med sine 10 scoringer, men det var i Coppa Italia det virkelig skulle bli gøy.

I finalen mot Torino sørget Briegel og Vialli for at Sampdoria vant 2-0 på Luigi Ferraris i det første møtet, men en drøy halvtime ut i returen i Torino hadde de blåkledde klønet det til med to selvmål som gjorde at man var like langt.

Heldigvis hadde Sampdoria sin egen klubblegende i form av Fausto Salsano, som avgjorde det hele i 2. ekstraomgang.

Pakk koffertene, gutter. Europa kaller!

Briegel la opp, men inn kom Amedeo Carboni, senere landslagsspiller og Roma-maskin, samt playmakeren Giuseppe Dossena, som hadde fått æren av å representere Azzurri i VM i Spania i 1982.

Cupvinnercupen 1988/89 startet elendig da Doria presterte å tape 1-2 for IFK Norrköping i de svenske skoger, men Salsano og Vialli snudde det hele en måned senere og sendte Blucerchiati til andre runde.

Der skulle man få smaken på litt østtysk fotballkultur, men klubben med det rare navnet Carl Zeiss Jena var ingen match for staute italienere, som tok seg videre med 4-2 sammenlagt.

Mot nok et lag fra bak jernteppet, det rumenske innenriksdepartementets egen klubb, Dinamo Bucuresti, skulle det bli vesentlig verre, og det var bare med et nødskrik at Sampdoria sikret 1-1 i den rumenske hovedstaden, et resultat de så til de grader trengte; returkampen i Genova endte nemlig 0-0.

I semifinalen mot belgiske Mechelen ble det overkjøring, og den 19. april 1989, etter å ha nedsablet belgierne 3-0 på Luigi Ferraris, var plutselig Sampdoria klar for sin første europacupfinale noensinne.

Motstander var Barcelona, som var i Johan Cruyffs støpeskje etter at han ble ansatt som hovedtrener for den katalanske giganten den sesongen. De gruste for øvrig CFKA Sredets, anført av Hristo Stoitsjkov, 6-3 i sin semifinale.

Det var en jevnspilt finale på Wankdorfstadion i Bern, arenaen fra VM-finalen i 1954, men Barcelona hadde det lille ekstra: Julio Salinas nikket inn kampens første fra én meters hold allerede i det fjerde spilleminutt, og Luis López Rekarte sikret spansk, unnskyld, katalansk, suksess da han kontret inn Barcelonas andre 10 minutter før slutt.

Sampdoria var slagne, men ikke falne, for en måned senere gikk man hen og gruste Napoli 4-1 sammenlagt i Coppa Italia-finalen, og tok med det klubbens tredje cuptrofé på fem sesonger.

Europeisk suksess

Nok et cuptrofé betød nok et europeisk eventyr. Da fant sportsdirektør Borea at man trengte litt mer kvalitet i Sampdoria-stallen, så han plukket opp telefonen igjen, han, og ringte til Cremona i Lombardia, hjembyen til nyopprykkede Cremonese.

Kunne Sampdoria få kjøpe deres beste spiller, kanskje?

Cremonese fikk et tilbud de ikke kunne si nei til, nærmere bestemt fire milliarder lire, rundt 20 millioner norske kroner, og ikke lenge etter var 23 år gamle Attilio Lombardo klar for Sampdoria.

Det var også jugoslaven Srečko Katanec, som kom fra Stuttgart og som ble en svært viktig brikke i Boškovs lag.

Den 13. september 1989 var det Bergens tur til å få storfint besøk av et Sampdoria-lag som virkelig begynte å bli komplett. Snaut 17 000 tilskuere skulle bli vitne til at Roberto Mancini og Gianluca Vialli scoret et praktfullt mål hver og sikret et relativt godt utgangspunkt foran returen i Genova uten å anstrenge seg altfor mye.

Med hjemmeseier også i den italienske havnebyen, var det Borussia Dortmund som skulle få bryne seg i andre runde, men heller ikke de gulsorte tyskerne hadde allverden å stille opp med, og Mancini og Vialli sendte Doria videre med 3-1 sammenlagt.

I kvartfinalen valset man over sveitsiske Grasshopper og i semifinalen mot AS Monaco og George Weah, vant man relativt enkelt 4-2 og tok seg til sin andre europacupfinale på rad.

På Ullevi i Göteborg ventet belgiske Anderlecht, noe som skulle vise seg å bli en hardere nøtt å knekke.

Gianluca Vialli var derimot i storform, scoret sitt sjette og sjuende mål i turneringen i det 105. og 107. minutt fra totalt to meters hold, og ledet med det Sampdoria til sitt aller første europacuptrofé.

Paolo Mantovani kunne igjen heve vinglasset i ren eufori – også med tanke på at startelleveren i Göteborg hadde en gjennomsnittsalder på 25,7 år og besto av 10 italienere, mange av de unge og fremadstormende – og ikke minst nåværende eller kommende landslagsspillere.

Los på scudettoen

Triumf i Cupvinnercupen til tross, det var ingen som seriøst trodde at Sampdoria kunne utfordre om scudettoen.

Ja, unntatt Mantovani selv, da.

“Våre konkurrenter er ikke i Genova, men i Firenze, Milano og Torino,” sa han, med tydelig henvisning til at Sampdoria hadde tatt over Genoas lange hegemoni som best i byen.

Da 1990/91-sesongen ble sparket i gang, var Napoli og Diego Maradona regjerende mester, AC Milan hadde vunnet Serievinnercupen to sesonger på rad, Juventus var alltid å regne med og hentet sågar Roberto Baggio, samt at Inter hadde tre ferske vesttyske verdensmestere i sin stall.

Serie A var verdens beste liga med verdens beste fotballspillere.

Men Sampdoria, de brydde seg ikke om sånt. Etter at Vujadin Boškov tok over roret fire år tidligere, hadde laget blitt en svært så sammensveiset gjeng, en kollektiv enhet der flere av spillerne også var gode omgangsvenner privat og en del av gjengen De syv dverger som gjerne møttes for å spille kort og prate tøys.

Det var heller ikke sjeldent at både Mantovani og Borea dukket opp som «special guests» på disse kveldene.

Det var akkurat dette president Mantovani ønsket seg da han tok over klubben i 1979. Selv om han ofte ble beskyldt for å skjemme bort spillerne sine, var hans mantra å få spillerne til å ønske å være i Sampdoria, selv om storklubbene svevde rundt de som gribber.

“Mantovani var en klassisk farsfigur, et tilbakeblikk til en annen æra. Han elsket klubben og så på spillere, trenere og supportere som medlemmer av en utvidet familie,” skrev Gianluca Vialli i The Italian Job.

Et av sjakktrekkene til Mantovani, var kontraktene. Han forhandlet med spillerne direkte, og oppmuntret til en årlig reforhandling der spillerne ble belønnet dersom de hadde gjort det bra.

Enkelte undertegnet sågar blanke kontrakter der selve avtalen ble skrevet i ettertid.

Vialli skrev:

Hvis jeg hadde hatt en agent ville ikke mitt forhold til Mantovani, som hadde en enorm betydning for livet mitt, vært det samme.

En kan argumentere for at 1990/91-sesongen startet trått for Sampdoria, med blant annet tre 0-0 kamper på de første åtte kampene, men én av de var tross alt mot Juventus i Torino.

Da Milan sjokkerende nok ble slått 1-0 på San Siro i slutten av oktober, var det den siste kampen Gianluca Vialli måtte stå over grunnet skade, og etter det ble det virkelig fart på sakene.

Pisa ble feid av banen med 4-2 før man dro til Napoli og vant 4-1 i en helt utrolig fotballkamp der Gianluca Pagliuca var en levende vegg og der Roberto Mancini og Gianluca Vialli scoret to hver – de to siste så spektakulære at begge like godt ble nominert til årets mål.

«Det var et av de beste målene jeg har sett,» sa Gianfranco Zola om Mancinis mål, som hadde panoramautsikt til det hele fra Napoli-benken.

Foran Derby della Lanterna mot naborival Genoa, prøvde Boškov å understreke at det var en helt vanlig kamp. Det var det så definitivt ikke, og Sampdoria tapte 1-2.

«Nei, dette var ikke en vanlig kamp,» sa Boškov da han ble intervjuet etter kampen. «Denne gangen tapte vi, det gjorde vi ikke de andre gangene.»

Men da kalenderen bikket over til 1991, hadde Sampdoria tatt en sterk hjemmeseier mot Inter, selv med 10 mann, og ledet Serie A med ett poeng på AC Milan.

Det nye året startet med tap for både Torino og Lecce og uavgjort mot Lazio, men man kom tilbake på vinnersporet i Cesena før Fiorentina, Bologna, Juventus og Parma ble slått i de påfølgende kampene.

Den 10. mars 1991 sørget Gianluca Vialli og Roberto Mancini – hvem andre – for at Arrigo Sacchis legendariske Milan-lag ble slått for andre gang den sesongen, og da Napoli utrolig nok ble slått 4-1 enda en gang to uker senere, denne gang på Luigi Ferraris, begynte forståsegpåerne å tro på at dette kunne gå veien for Boškovs gutter.

Da spilte det ingen rolle at Sampdoria ble slått ut av Legia Warszawa i kvartfinalen i Cupvinnercupen; Doria hadde los på scudettoen.

I runde 31 den 5. mai 1991 var det duket for en real sekspoenger på Giuseppe Meazza i Milano. Eller, det var duket for en real firepoenger; tre poeng for seier ble ikke innført før i 1994.

Uansett.

Det var duket for Inter mot Sampdoria. Sampdoria sto med 45 poeng, Inter med 42. Inter måtte vinne for å ha et håp. Sampdoria levde fint med uavgjort.

Akkurat det utgangspunktet passet taktikeren Boškov brillefint. Sampdoria la seg tilbake og forsvarte seg slik kun italienere kan.

Boškov visste at Lombardo, Mancini og Vialli ville skape trøbbel for Giovanni Trapattonis menn.

Det vil si, han visste at Lombardo og Vialli ville skape trøbbel for Trapattonis menn, for Mancini ble utvist allerede i første omgang etter en teatralsk og unødvendig disputt med Giuseppe Bergomi.

Den kampen mellom Inter og Sampdoria på Giuseppe Meazza den 5. mai 1991 vil stå igjen som en av de beste og mest dramatiske kampene i Serie As historie.

Gianluca Pagliuca hadde nok en umulig dag i Sampdoria-målet og reddet totalt 14 skudd, inkludert et straffespark fra den (nesten) alltid sikre Lothar Matthäus. Det var stolpeskudd både den ene og den andre veien, redninger på streken og det ene heseblesende angrepet etter det andre.

Den vanligvis avmålte kommentatoren Martin Tyler uttalte «I årene som kommer vil folk si ‘jeg var der, jeg var på den kampen’ … Voksne menn, staute fotballseere klarer knapt å se på dette.»

Men Beppe Dossena og Gianluca Vialli, de klarte, og det var de som plukket to mål ut av den berømte catenaccio-læreboka og kontret inn 2-0 til Sampdoria. De feiret som de hadde vunnet tittelen.

Og på en måte kan man si at de gjorde det også.

Etter en uavgjort mot Torino i Piemonte, ville seier mot nedrykkskandidaten Lecce i runde 33 definitivt sikre scudettoen.

Den biffen fikset Toninho Cerezo, som fortsatt holdt koken i en alder av 35, høyreback Moreno Mannini og Gianluca Vialli, som scoret sitt 19. på bare 26 kamper og dermed ble Capocannoniere, før halvtimen var spilt.

Sampdoria hadde gjort det umulige mulig. De hadde tatt flest poeng og vunnet Serie A.

Feiringen var spontan og ellevill på Luigi Ferraris i Genova den 19. mai 1991. Flere av spillerne spradet til slutt rundt i bare undertøyet på den grønne gressmatta.

“Det laget spilte fotball uten bekymringer,” har Roberto Mancini fortalt Gazzetto dello Sport. “Vi var kanskje ikke den mest talentfulle gjengen. Vujadin [Boškov] minnet oss hver dag på at vi ikke var noen ting uten arbeidsmoralen til spillergruppa.”

Boškov uttalte senere at “Scudettoen med Sampdoria var den vakreste, den søteste. Fordi jeg vant den i den vanskeligste og mest balanserte ligaen i verden.”

Knuste hjerter

I 1991/92-sesongen skulle Boškov og spillerne hans nesten overgå seg selv. Ikke i Serie A riktignok, for der tok AC Milan en grusom hevn og gikk gjennom hele sesongen uten et eneste tap.

Likevel kan det hende de sendte små sjalu blikk mot Genova, for det var Sampdoria som skulle spille Serievinnercup, ikke Milan.

18. september 1991 startet Sampdoria en vanvittig ferd gjennom Europas aller gjeveste selskap ved å spille Rosenborg fullstendig av Luigi Ferraris og ga seg ikke før det sto 5-0 på måltavla i den italienske havnebyen, i det som for øvrig var Knut Thorbjørn Eggens siste kamp for trønderne.

“Toninho Cerezo så ut som han spilte med tøfler der ute. Et fantastisk lag. Vi skulle ut og sjokkere dem, men de ble ikke veldig sjokkert. Etter tyve minutter lå vi under 3-0,” sa Kåre Ingebrigtsen til Josimar i 2017.

Med 7-1 sammenlagt mot de norske seriemesterne, kan det hende ungarske Honvéd fra Budapest skalv i shortsen da de fikk den nesten umulige oppgaven i andre runde.

Det hadde de ingen grunn til, for ungarerne vant 2-1 på József Bozsik stadion i Budapest i den første kampen, men Attilio Lombardo og Gianluca Vialli sørget for 3-1 seier foran et fullstappet Luigi Ferraris i returoppgjøret to uker senere.

I gruppespillet som avgjorde hvem som skulle få æren av å spille finale på ærverdige Wembley, surfet Sampdoria seg gjennom mot Anderlecht, finalemotstanderen fra to år tidligere, greske Panathinaikos og Røde Stjerne, som måtte spille sine hjemmekamper i Budapest og Sofia grunnet urolighetene i Jugoslavia.

Med tre seiere, to uavgjorte og ett tap – mot Anderlecht i Brüssel – var Sampdoria plutselig klar for sin første Serievinnercupfinale, og det på første forsøk.

Motstander var atter en gang Barcelona, som ble et nummer for store i Cupvinnercup-finalen tre år tidligere. Johan Cruyff, som hadde fått tid til å videreutvikle sitt Dream Team, ga Ronald Koeman, Pep Guardiola, José Mari Bakero, Michael Laudrup og Hristo Stoitsjkov beskjed om å «gå ut og ha det moro».

Moro hadde de det nok ikke, for Boškovs menn, for anledningen kledd i hvite drakter og blå shortser, var fullt på høyde med de spanske seriemesterne, og det måtte en rakett fra Koeman i ekstraomgangene til for å avgjøre det hele.

«Dagen da fotballen knuste hjertet mitt,» sa Gianluca Vialli etterpå.

Uforglemmelige år

Kun 12 år etter at Sampdoria vandret hvileløst omkring i Serie B, var de nære ved å bli kronet som Europas beste lag.

Det var langt ifra tilfeldig, og viste med all mulig tydelighet Paolo Mantovanis teft som fotballpresident i en tid da Sampdoria trengte ham som mest.

Men intet tre vokser inn i himmelen, ei heller de genovesiske.

Foran 1992/93-sesongen takket Vujadin Boškov for seg og reiste til Roma. Der skulle han også skrive historie på sin måte da han ga Francesco Totti sin debut mot Brescia 28. mars 1993.

Gianluca Vialli, som hadde utviklet seg til å bli en verdensstjerne, ble solgt til Juventus for 120 millioner norske kroner – 250 millioner norske kroner dersom vi justerer for inflasjon.

Det var soleklar verdensrekord i akkurat et kvarter, da Milan bestemte seg for å bruke enda litt mer penger på å skaffe seg Gianluigi Lentini fra Torino.

Mantovani måtte, i følge ham selv, selge Vialli for å sikre Sampdorias fremtid. Da de to møttes etter at nyheten ble kjent, brøt de begge ut i tårer.

Så stor respekt hadde Vialli for Mantovani at han ba mannen som var i ferd med å selge ham om å forhandle hans nye kontrakt med Juventus på hans vegne.

Roberto Mancini hjalp Mantovani med å finne en etterfølger til Boškov.

Valget falt etter hvert på Sven-Göran Eriksson, som hadde ledet Benfica til finale i Serievinnercupen mot Milan i 1990.

Des Walker ble kjøpt fra Nottingham Forest og Vladimir Jugović kom fra Røde Stjerne, men det ble for tynn suppe i kamp mot blant annet AC Milan, som under Fabio Capello ble verdens beste lag én gang til.

Den 14. oktober 1993, etter å ha kjempet den viktigste kampen han noensinne sto overfor, tapte Paolo Mantovani mot lungekreften, bare 63 år gammel.

«Den tristeste dagen i livet mitt,» sa Roberto Mancini, som var en av de som bar kisten i begravelsen.

Sampdorias foreløpig siste trofé ble hentet akkurat den sesongen, som for å ære mannen som hadde orkestrert det hele.

Med Ruud Gullit og David Platt på laget, ble stakkars Ancona feid av banen med 6-1 sammenlagt i Coppa Italia-finalen.

Legenden Pietro Vierchowod kunne dermed heve Coppa Italia-troféet for fjerde gang siden 1985 og satt dermed et verdig punktum på en kort, men svært minnerik storhetstid.

Til tross for at spillere som Siniša Mihajlović, Christian Karembeu, Clarence Seedorf, Juan Sebastián Verón, Vincenzo Montella og ikke minst Enrico Chiesa – som kom tilbake til moderklubben to ganger før han dro videre til Parma og Fiorentina – kom til klubben som perler på en snor, klarte man aldri å gjenskape suksessen i den blå delen av Genova.

Sven-Göran Eriksson prøvde alt han kunne de fem sesongene han var der før han dro til Roma og ble en Lazio-legende da han vant scudettoen i 1999/00-sesongen.

Etter ham kom stadige trenerbytter. Vujadin Boškov kom tilbake som nødløsning da César Luis Menotti, mannen som ledet Argentina til VM-gull i 1978, fikk sparken bare fire måneder etter han ble ansatt som Erikssons etterfølger.

Boškov takket for seg nok en gang i 1998 og ble erstattet av en relativt urutinert Luciano Spalletti, som fikk sparken i desember samme år.

Da fikk 32 år gamle David Platt ansvaret for å redde klubben fra nedrykk, men han hadde ikke de nødvendige trenerkvalifikasjonene og måtte trekke seg.

Da så man ingen annen mulighet enn å ansette Spalletti én gang til, og det var spikeren i en smårusten Sampdoria-kiste.

I 1999 måtte Doria ta den tunge veien ned til Serie B.

I 2003 var man endelig tilbake i Serie A igjen, men siden den gang har 14 trenere kommet og gått, og det er kun vage minner igjen fra den solide strukturen Paolo Mantovani, Paolo Borea og Vujadin Boškov skapte.

«Laget som gjør færrest feil, vinner,» er et av Boškovs berømte sitater (som for øvrig er samlet i en egen bok).

Det var en tid da Sampdoria gjorde færrest feil. Spillerne som utførte den bragden er foreviget på en bronseplakett på klubbens treningsfelt.

Påskriften lyder “Til Paolo … Uforglemmelige år”.

Av Anders Hakstun | @ahakstun