Genoveserne er ikke akkurat bortskjemte når det kommer til suksess på fotballbanen. Men når det kommer til heftige, lidenskapelige og intense lokaloppgjør, står ikke Derby della Lanterna tilbake for noe.
Når du tenker på Italia, tenker du kanskje på Colosseum i Roma, på kanalene i Venezia, på shoppingen i Milano eller på den dramatiske naturen på Sicilia.
Genova, helt oppe i den nordvestlige kroken av støvellandet, er det ikke så mange som vier den helt store oppmerksomheten.
Det til tross for at havnebyen lenge var en av Italias mektigste bystater, en bystat som i 1451 fostret en liten gutt som etter hvert skulle få navnet Cristoffa Corombo, hvis oppvekst ved Liguria-kysten, og spesielt besøkene på arbeidsplassen til onkelen Antonio Colombo skulle forme en av de mest berømte oppdagerne verden har sett.
Onkel Antonio var nemlig øverste leder og oppasser for Genovas bokstavelig talt store stolthet, det 76 meter høye fyrtårnet Lanterna di Genova.
Det var her, med 360 graders panoramautsikt til både Genova by, men ikke minst det tilsynelatende endeløse Middelhavet, den lille gutten, bedre kjent som Christofer Columbus, skulle drømme seg vekk til fjerne himmelstrøk.
I dag står fyret mellom et virvar av havnekraner, men på Christofer Columbus’ tid var det Genovas viktigste og mest dominerende byggverk. Det var en bygning som ledet tusener av skip trygt inn i en av Europas viktigste havner, og som indirekte knyttet Genova – og etter hvert Italia – sammen med resten av Europa.
Det var derfor ikke helt unaturlig at det var nettopp her, i skyggen av Lanterna di Genova, at den italienske fotballen, calcio, skulle få sin spede fødsel på slutten av 1800-tallet.
Genoa – av engelskmenn, for engelskmenn
Den aller første italienske klubben ble likevel stiftet snaut 200 kilometer lenger nordvest, i Torino, av en tekstilarbeider ved navn Edoardo Bosio som på finurlig vis hadde forvillet seg opp til Nottingham og tilfeldigvis hatt med seg en fotball i bagasjen på hjemturen.
Problemet var bare at klubben, hvis navn var International Football Club, ikke hadde noen å spille mot.
Men nede i Genova skjedde det ting.
Der hadde nemlig engelske sjømenn så smått begynt å leke “mitt skip er lastet med”, for sammen med sjømennene fra øya i Nordsjøen rullet det selvsagt også ut baller, både fotballer og cricketballer.
7. september 1893 – en merkedag i italiensk fotballhistorie – bestemte noen britiske gentlemen seg for å få en viss struktur på det hele ved å stifte Genoa Cricket and Athletic Club.
Klubben skulle være av engelskmenn og for engelskmenn. At italienerne skulle få være med på moroa syntes konservative briter ble for mye av det gode, men da filantropen James Spensley ankom byen få år senere, ble det andre boller.
Spensley insisterte på at de lokale både skulle få være med å spille og å få være medlemmer. Det kunne neserynkende landsmenn godta, men italienerne fikk ikke lov til å utgjøre mer enn halvparten av den totale medlemsmassen.
Der gikk grensen, tross alt.
Spensley hadde åpenbart gode lederegenskaper, for han arrangerte like godt Italias første fotballkamp noensinne da Genoa møtte Football Club Torinese i Genova 6. januar 1898, en kamp det ble solgt 261 billetter til og der Spensley like godt tok keeperplassen selv.
Herfra spredte fotballinteressen seg i den nordvestre delen av Italia.
Ikke helt som ild i tørt gress, men nesten.
De første – og eneste – titlene
Det italienske fotballforbundet ble stiftet i Torino 26. mars samme år, og allerede 8. mai ble tidenes aller første italienske mesterskap avholdt i samme by med fire deltakere: Genoa og tre klubber fra Torino.
På en tid da restitusjon var et ukjent begrep, valgte man å dundre på med å arrangere hele greia i løpet av en og samme dag: Semifinalene gikk av stabelen klokken 09:00 og etter en enkel lunsj bestående av sandwicher og litt leskende drikke, kunne Genoa, i helhvite England-inspirerte drakter, krones som mester etter å ha nedkjempet Internazionale Torino i finalen.
Året etter byttet de navn til Genoa Cricket and Football Club og draktene fikk vertikale blå striper som skulle representere havet.
Med nytt navn og nye farger gjentok de bedriften mot stakkars Internazionale, før de like godt tok sin tredje tittel av tre mulige i 1900.
I 1901 fant klubben ut at det fikk være nok hvitt og byttet drakter igjen, denne gang til de rødblå draktene vi kjenner i dag. Siden den gang har Genoa hatt kallenavnet Rossoblu (alle klubber i Italia har et kallenavn basert på lagets draktfarger).
Med røde og blå drakter og en logo bestående av fabeldyret griff, en rar blanding mellom en ørn og en løve, som Genovas våpenskjold har intet mindre enn to av, og georgskorset, ble Genoa en pionér i den blodferske italienske fotballen.
Rossoblu vant intet mindre enn ni ligatitler frem til og med 1923/24-sesongen, som for øvrig var den første sesongen der den italienske mesteren kunne smykke seg med en scudetto, det lille skjoldet med de italienske fargene.
Det ble for øvrig også siste gangen Genoa fikk den æren, for siden Serie A kom i gang i 1929 har de bokstavelig talt vært en middelhavsfarer i det italienske seriesystemet.
There’s a new kid in town
Men et derby kan ikke spilles med bare én aktør. Og det som er litt pussig med Derby della Lanterna, er at det utkjempes mellom Italias eldste klubb og en av de yngste.
For mens Genoa sto på toppen av calciomaktens høye tinder, var ikke Sampdoria født.
Det Sampdoria vi kjenner, ble stiftet så sent som i august 1946 etter at noen med litt vett i panna endelig bestemte seg for at de to lokale klubbene Andrea Doria og Ginnastica Sampierdarenese, som begge hadde surret rundt i divisjonssystemet i en årrekke, like godt kunne slås sammen for å skape en slags motbalanse til Genoa.
Å slå sammen disse to hadde man prøvd på flere ganger tidligere.
Blant annet gjorde fascistene et helhjertet forsøk i 1927. Målet var å skape en så kompetitiv og underholdende propagandaliga som mulig med flest mulig klubber fra Italias største byer. Den ferske klubben, som fikk navnet La Dominante, var langt ifra dominant, og rykket ned på første forsøk.
Men på sensommeren 1946, halvannet år etter at liket av Benito Mussolini ble hengt opp ned på en bensinstasjon i Milano, lyktes man altså endelig.
Arven etter Andrea Doria og Sampierdarenese, som ble stiftet i henholdsvis 1895 og 1899, skulle dog beholdes.
Navnet Sampdoria var, som klubben selv, et resultat av en elegant sammenslåing, og draktene, som mange vil mene er noen av de vakreste som finnes, ble til ved at man tok de blåhvite Andrea Doria-draktene og sydde på den røde og sorte stripen fra Sampierdarenese-draktene.
Enkelt og greit.
Genoa-fansen var langt ifra enige i at rivalens nye klær var spesielt fine. Snarere tvert imot: De kunne nesten ikke tro sine egne øyne, og mente at denslags fargesprakende drakter var forbeholdt syklistene i Giro d’Italia.
Siden den gang har de derfor kalt sine rivaler for nettopp ciclisti.
Hah! svarte Sampdoria-fansen og slo tilbake med kallenavnet bibini, et lokalt ord for kalkuner, med tydelig henvisning til den fugleaktige skapningen i naboklubbens logo.
Og apropos logoer: Bare for å virkelig bevise at Genova er Italias mest engelske by, falt Sampdorias valg av logo på det røde georgskorset på hvit bakgrunn – akkurat som rivalen Genoa har i toppen av sin logo, og akkurat som byen Genova har i både flagg og våpenskjold.
I 1980 kom logoen vi kjenner i dag: En piperøykende genovesisk seiler ved navn Baciccia, som for øvrig er Genovas skytshelgen, på hvit, blå, rød og sort bakgrunn.
Atomangrepet
Selv om Genoa møtte både Andrea Doria og Sampierdarenese flere ganger i årene frem til 1946, ble det første ordentlige Derby della Lanterna spilt den 3. november 1946.
Splitter nye Sampdoria stilte til avspark med sin splitter nye angrepstrio bestående av Gisueppe Baldini, Adriano Bassetto og Renato Gei, som viste seg å være så gode at de fikk kallenavnet «atomangrepet».
Det burde jo ikke vært lov å kalle en spisstrio for et atomangrep så tett opptil hendelsene i Hiroshima og Nagasaki, men det brydde egentlig ikke Sampdoria seg om, og jaggu stakk den nyfødte klubben med sykkeldraktene av med en overlegen 3-0 seier foran 45 000 tilskuere.
Blant de var også Italias nye statsoverhode, Enrico De Nicola.
En av målscorerne var nettopp Giuseppe Baldini, som for å forsvare sin tittel som en av tre atommakter, fyrte av et ordentlig prosjektil av et langskudd – en scoring som imponerte Genoas Juan Carlos Verdeal såpass at han høflig gikk bort til Baldini og tok ham i hånden av ren og skjær beundring.
Baldini scoret også mot Genoa i sesongen før, for Andrea Doria, og i 1950 skulle han toppe det hele og bli evig historisk ved å score for tre ulike klubber i Derby della Lanterna, denne gangen for Genoa, mot Sampdoria, på straffespark.
Det hjalp lite, for Genoa tapte 1-2. Rossoblu-fansen la skylda på de to stakkars svenskene Stellan Nilsson og Borje Tapper. Få timer etter kampslutt måtte de ringe forsikringsselskapet og fortelle at de hadde hatt innbrudd der det til sammen ble stjålet 26 pakker med sigaretter.
Julekortene fra Genoa-fansen
I motsetning til de andre derbyene i Italia, der hovedstadsderbyet har et klart politisk og ideologisk narrativ, der Torino-derbyet har et historisk narrativ og der Milano-derbyet har et sosiokulturelt narrativ (selv om det stadig blir mer og mer visket ut), handler Derby della Lanterna om hvem som klarer å unngå å bli dårligst i byen.
For det er stort sett aldri noen kamp om troféer mellom disse to.
Genoa har strengt tatt ikke vært i nærheten siden slutten av 1920-tallet, med unntak av fjerdeplassen i 1990/91-sesongen. Merkelig nok var det sesongen da Sampdoria, med «Snehvit og de syv dvergene», på nesten sjokkerende vis gikk hen og vant scudettoen for første og eneste gang i deres historie.
| Les også: Sampdorias usannsynlige scudetto
Foran den sesongens første derby forsøkte Sampdorias trener Vujadin Boškov å tone ned det hele ved å understreke at det var en helt vanlig kamp.
Det var det så definitivt ikke, spesielt ikke da Branco smalt et frispark i vinkelen fra 25 meter og sørget for Genoa-seier et kvarter før slutt.
“Nei, dette var ikke en vanlig kamp,” sa sitatmaskinen Boškov da han ble intervjuet etter kampen. “Denne gangen tapte vi, det gjorde vi ikke de andre gangene.”
Det var heller ingen vanlig kamp for Genoa-fansen, som dagen etter seieren trykket opp en hel haug med julekort med Brancos scoring som motiv. Julekortene ble distribuert til omtrent samtlige Sampdoria-fans i hele Genova.
Den tradisjonen har de for sikkerhets skyld også bevart.
Er du Sampdoria-supporter med en Genoa-supporter i omgangskretsen, må du dermed forvente å få julekort med bilde av Brancos vanvittige frispark fra Derby della Lanterna i 1990 i postkassen hvert eneste år frem til avsenderen ligger i torva.
Sampdorias begravelse
Derbyene i 1990/91 var dog et hederlig unntak fra normalen.
Faktisk har de fleste Derby della Lanterna, i alle fall de som har betydd mer enn bare å bli best i byen, som regel handlet om plasseringer i motsatt ende av tabellen.
Ja, Derby della Lanterna har ved flere anledninger direkte eller indirekte ført til at et av lagene har rykket ned.
Den trenden startet allerede i 1950/51-sesongen da Sampdoria gikk seirende ut i begge derbyene og bidro til å sende Genoa ned til Serie B for andre gang i deres historie.
I derbyet i mars 1973 måtte begge lagene vinne av den enkle grunn at begge to lå sist i Serie A, men klarte bare uavgjort og endte like godt med å rykke ned begge to (Sampdoria ble senere reddet av gongongen ved at Verona og Foggia ble dømt for kampfiksing).
I 1976/77 var det Genoas tur. De trakk det lengste strået i sesongens andre derby, og da de attpåtil presterte å tape mot nedrykkstruede Bologna og Foggia hjemme i Genova noen runder senere, var det Sampdoria som måtte ta turen ned til Serie B. Der ble de i fem lange sesonger før de karret seg opp igjen.
I 2002/03 befant begge klubbene seg i Serie B. Sampdoria vant begge derbyene og bidro sterkt til at Genoa måtte ta den tunge veien ned til Serie C (de fikk likevel fortsette i Serie B grunnet den såkalte Catania-saken som førte til at Serie B midlertidig ble utvidet til 24 lag, men rykket likevel ned i 2005).
I 2010/11 vant Rossoblu det utsatte derbyet i februar før de hamret de den siste, rustne spikeren i Sampdoria-kista i returoppgjøret i den 36. serierunden og beseglet rivalens skjebne.
To uker senere, i Genoas siste hjemmekamp mot Cesena, en kamp uten noen som helst betydning, markerte Genoa-fansen naborivalens nedrykk med fem minutters ironisk stillhet.
Etter kampslutt møtte 30 000 mennesker opp i Genova sentrum med kister og kors drapert i Sampdorias farger. Blant folkehavet gikk også «sørgende» prester og «gråtende enker» kledd i sort. Resten sang, danset og hoppet seg gjennom Genovas gater.
Det var den ultimate måten å strø salt i et vidåpent Sampdoria-sår på.
Apederbyet
I motsetning til flere andre derbyer i Italia, er ikke Derby della Lanterna noe hatoppgjør i klassisk forstand, i alle fall ikke slik det for eksempel er i Roma.
Det er tvert imot et lidenskapelig oppgjør mellom to klubber og to supportergrupper som egentlig har stor respekt for hverandre, men som elsker å mobbe motparten der det smerter som mest.
Da Genoa signerte brasilianeren Francisco Chagas «Elói» Eloia foran 1983/84-sesongen, mannen som hadde et rykte på seg for å kunne trikse med en sitron, møtte 5 000 Genoa-fans opp på flyplassen for å ønske sin nye helt velkommen til klubben.
Rossoblu-supporterne kom fort ned på jorda, for det viste seg fort at søramerikaneren verken kunne trikse med sitroner eller hadde noe som helst vilje til å jobbe for laget. I stedet trasket han uengasjert rundt på Marassi med et ganglag som aller mest minnet om en ape.
Veien til en reaksjon fra Sampdoria-fansen var kort.
Derby della Lanterna søndag den 6. november 1983 vil aldri bli husket for Sampdorias 2-0 seier.
Tvert imot vil det bli husket for å være Italias aller første “Ape-derby”, for da speakeren leste opp Genoas lagoppstilling dukket det plutselig opp tre skikkelser nede på sidelinja.
Den ene var Claudio Bosotin, en vaskeekte Sampdoria-legende og en av grunnleggerne av Sampdorias ultrasgruppe. Den andre var et medlem av den samme ultrasgrupperingen.
Den tredje, den som fikk soleklart mest oppmerksomhet, og som ble geleidet trygt rundt hele banen mellom de to Sampdoria-ultrasene, var en sjimpanse på utflukt fra et lokalt sirkus iført en altfor stor Genoa-drakt med nummer 10 på – det samme nummeret som Elói spilte med.
Bosotin var for øvrig ikke helt ukjent med å finne på den type sprell. Omtrent på samme tid gikk han like godt til innkjøp av et esel som han kledde opp med et Genoa-flagg og en hatt før han tok med seg dyret opp til Marassi i forkant av et Lanterna-derby.
Det vennlige derbyet
Oppi alt dette må vi for all del ikke glemme Derby della Lanternas mer sportslige lyspunkter. For de er det mange av.
Det er for eksempel vanskelig, for ikke å si umulig, å komme utenom Marciano Vinks scoring for Genoa den 10. april 1994. Nederlenderen, som knapt er kjent for noe annet, mottok ballen på egen halvdel, vinket farvel til fire Sampdoria-spillere og lurte ballen inn i lengste hjørne – via Gianluca Pagliuca – fra 16 meters hold. Genoas egen Diego Maradona!
Det også vanskelig å glemme derbyet den 5. januar 2016, for da ble selveste Antonio Cassano vekket til live for aller siste gang. Il Gioiello di Bari Vecchia – Juvelen fra gamle Bari – styrte kampen fra start til slutt og kronet det hele med to eminente målgivende pasninger som bidro til at Sampdoria ledet 3-0 etter en drøy omgang.
Disse kampene lever dog sitt helt eget liv, og mannen med det mest italienske navnet du kan tenke deg, Leonardo Pavoletti, sørget egenhendig for at Genoa kom tilbake i kampen. Hadde ikke Darko Lazović brent alle sjansers mor i kampens siste minutter, hadde den endt 3-3.
Det er også vanskelig å glemme derbyet den 3. mai 2009. Diego Milito ble en evig legende i den rødblå delen av Genova da han for første gang i Derby della Lanternas historie scoret hat trick og sørget for at Rossoblu klarte å vinne 3-1 til tross for røde kort til både Thiago Motta og Matteo Ferrari.
Det mest spesielle derbyet i nyere tid, er likevel det i november 2018. Bare tre måneder tidligere hadde Ponte Morandi-broen i Genova kollapset og krevd 43 menneskeliv. En hel by var i sjokk og i sorg.
De to lags supportere snakket om å lage en felles koreografi – en tifo – men bestemte seg likevel for å skrinlegge de planene og heller gjøre det de kunne best.
Resultatet ble et ellevilt derby, breddfullt av pyroteknikk, lyd og ikke minst følelser som skulle hedre de døde, men som også skulle gi gleden tilbake til et folk som var i dyp sorg.
At selve kampen endte 1-1, var det ingen som brydde seg nevneverdig om.
At derbyet i Genova havner i skyggen av Derby d’Italia, Derby della Madonnina og Derby della Capitale, er naturlig. Genoa-klubbenes nesten spektakulære mangel på suksess sett i forhold til Italias syv søstre sørger egenhendig for det.
Likevel sørger intensiteten og lidenskapen som i to ganger 90 minutter hver sesong splitter en hel by, ja til og med familier, for at Derby della Lanterna ikke står tilbake for noen av Italias mest kjente oppgjør.
Tar vi med rammen rundt, det deilige og intime Luigi Ferraris, stadionet som er oppkalt etter Genoa-kapteinen som døde som frivillig under 1. verdenskrig, et stadion som under disse oppgjørene gjerne er innhyllet i pyroteknisk røyk i samfulle 90 minutter, får du et av sesongens virkelige høydepunkter.
Det handler tross alt om å vinne kampen om Genova by.
