For baskerne betyr derbyet mellom Real Sociedad og Athletic Club nesten alt. Derbyet i 1976 skulle vise seg å bety vesentlig mer enn det.
Klokken nærmer seg halv fem om ettermiddagen den 5. desember 1976. Den kjølige førjulsluften siger inn fra Biscayabukta og gjennom det trange sundet inn mot San Sebastiáns vakre gamleby.
Nede på byens berømte strand, Playa de la Concha, slår bølgene dovent mot den gylne sanden. Lyden akkompagneres av oppglødd bjeffing fra hundene som løper langs vannkanten, på konstant jakt etter vannet som trekker seg tilbake.
Noen hundre meter lenger opp i byen kaster den lave adventssolen lange skygger inn på den ujevne, tildels gjørmete gressmatta på intime Atotxa som, omringet av togskinner på den ene siden og en fjellknaus på den andre, befinner seg midt i hjertet av den baskiske byen som blant de lokale går under navnet Donostia.
Inne på Atotxa er spenningen blant de nesten 30 000 tilskuerne så intens at den er til å ta og føle på. “Real!” og “Athletic” runger taktfast over tribunene så det gynger i betongen.
Det er bare få minutter til kampen mellom Real Sociedad og Athletic Club skal sparkes i gang.
San Sebastián mot Bilbao. Lillebror mot storebror. Baskere mot baskere.
Det er en kamp mellom to lag, to klubber og to byer med en felles identitet – og en felles fiende.
Spania.
“Askatasuna!” ropes det blant de fremmøtte. Frihet!
Det lokale musikkorpset Los Anastasios kommer ut og tar oppstilling rundt midtsirkelen. Rundt på tribunene sprer det seg en summing idet noen av tilskuerne fisker frem ikurrinet, det røde, grønne og hvite baskiske flagget som de, ikke uten risiko, har smuglet med seg inn.
Flagget har vært et symbol på baskernes ønske om en egen, autonom region siden Sabino Arana, grunnleggeren av Det baskiske nasjonalistpartet, og broren Luis designet det i 1894.
Ikurrinet består av et hvitt kors på et grønt x-kryss med rød bakgrunn som symboliserer henholdsvis den katolske tro, eiketreet i Gernika og det bizkayiske folk og er, akkurat som store deler av Baskerland, sterkt inspirert av britene og deres flagg, Union Jack.
Nå er flagget forbudt. Det har det vært i nesten 40 år. Blir man tatt i besittelse av det, kan man i ytterste konsekvens straffes med fengsel.
Likevel skal enkelte av tilskuernes eskapader blekne sammenlignet med hva som er i ferd med å skje i spillertunnelen under dem.
Fra autonomi til undertrykkelse
Men for å forstå hva som er i ferd med å skje, må vi – som vi gjerne må for å forstå – bevege oss tilbake i tid. Tilbake til midten av 1930-tallet.
Verden skjelver. Benito Mussolini har tatt makten i Italia. Adolf Hitler har gjort det samme i Tyskland. Og Spania, de befinner seg i en eksistensiell krise.
Kong Alfonso XIII, mannen som på mange måter var med på å grunnlegge Copa del Rey, den viktigste fotballturneringen i Spania frem til La Liga så dagens lys på slutten av 1920-tallet, har reist til Roma i eksil.
I kjølvannet oppstår Den andre spanske republikk, men den preges av hyppige regjeringsskifter og økonomisk kaos. Når den venstrevridde Folkefrontregjeringen vinner makten i 1936, får de to rikeste regionene, Catalonia og Baskerland, en stor porsjon med politisk og administrativ autonomi.
Den første baskiske regjeringen kan dermed adoptere ikurrinet som et symbol på baskisk selvstendighet.
Gleden skal dog bli kortvarig. Frykten for at den sosialistiske spanske regjeringen skal beslaglegge personlige formuer og innføre planøkonomi, fører til at mange spanjoler sender sparepengene sine ut av landet.
Pesetaen devalueres, og plutselig befinner Spania seg i et økonomisk uføre det er umulig å komme seg ut av.
Den 17. juli 1936 ser derfor de to generalene Emilio Mola og José Sanjurjo ingen annen utvei enn å gjennomføre et godt gammeldags militærkupp.
En annen general, Francisco Franco Bahamonde, bedre kjent som Franco, som på dette tidspunktet er utstasjonert på Kanariøyene, får endelig reise hjem til Madrid. Der blir han en del av nasjonalistenes ledergruppe som har som mål å samle Spania til én homogen stat.
Kort tid etter er Den spanske borgerkrigen et faktum.
Og Franco, han forfremmes til generalísimo, overgeneral. Samtidig blir han sjef for den spanske stat med tilleggstittelen Caudillo, som er ensbetydende med en leder som forener politisk og militær makt.
Motstanden i Baskerland er sterk – de ønsker så absolutt ikke å være en del av en høyrevridd og homogen spansk stat – og de kjemper med nebb og klør mot nasjonalistene. Igjen er ikurrinet et sentralt symbol. Denne gang på frigjøringskampen.
Men den 26. april 1937 får Franco nok.
Han peker seg ut den lille baskiske byen Gernika som hovedmål, byen som er berømt for sitt eiketre der den kastiljanske Kong Ferdinand på tro og ære lovet å opprettholde de baskiske tradisjonene da området ble inkorporert i Castilla 500 år tidligere.
Med god hjelp fra både Mussolini og Hitler bomber han den symbolsk viktige baskiske byen sønder og sammen. Kort tid etter får han kontroll på baskernes hovedstad, Bilbao, og derfra er veien kort for fascistene, som sikrer seg kontrollen over hele Baskerland.
Stolte baskere fortsetter dog å gjøre motstand, og i 1938 bestemmer Franco seg derfor for å forby bruken av det baskiske flagget som et ledd i å forsøke å kue den baskiske patriotismen.
Straffen for å bli tatt i besittelse av ikurrinet er, i aller verste fall, døden. På stedet, uten rettssak.
Men det er ikke bare det baskiske flagget som blir forbudt. Absolutt alle andre flagg enn det spanske bannlyses. Det betyr at Barcelona fra Katalonia, en region som om mulig er enda mer imot Franco enn det baskerne er, blir tvunget til å fjerne det katalanske flagget fra sin klubblogo.
Men Franco, han nøyer seg ikke med det.
Alle andre språk enn det kastiljanske forbys også, inkludert det engelske. Den beslutningen fører til at Baskerlands store stolthet, Athletic Club, som ble stiftet av og for engelskmenn over 50 år tidligere, tvinges til døpefonten for å bytte navn til Atlético Bilbao i 1941.
Erkerivalen fra San Sebastián slipper heldigvis en ny dåp. De får tvert imot lov til å skifte tilbake til Real Sociedad etter at de en kort periode hadde hett Donostia Club de Fútbol.
Men baskisk, det får de ikke lov til å verken prate eller skrive. Ei heller vifte med ikurrinet.
Baskerne er rasende.
Franco og fotballen
Bedre blir det ikke da Franco plutselig bestemmer seg for å interessere seg for fotball. Han hadde nemlig sett hvordan kompisen Mussolini med stort hell hadde brukt fotballen i propagandaøyemed i støvellandet, en fotballreformasjon som kulminerte med at Vittorio Pozzo ledet Gli Azurri til VM-gull i 1934 og i 1938, samt OL-gull i Hitlers egen lekegrind i 1936.
Den suksessen hadde en voldsom positiv og samlende effekt på Italias innbyggere, og det ønsker Franco å kopiere.
Det kommer derfor ikke som noe stort sjokk at Franco så smått begynner å trekke i trådene i Real Madrid på begynnelsen av 1940-tallet.
Los Blancos er på det tidspunktet langt ifra noe fotballokomotiv; det er det klubbene fra Baskerland – spesielt Athletic Club – og Barcelona som er. Det var også der idretten hadde fått sitt fotfeste på slutten av 1800-tallet da engelskmenn valfartet til sydligere breddegrader på jakt etter jobb, pesetas og litt etterlengtet sol.
Det var der de første spanske fotballegendene ble født.
Men Franco, han lar seg ikke skremme av denslags bagateller. Kontroll over Real Madrid skal symbolisere kontroll over Spania. Klubbene fra separatistområdene i nord, og spesielt Barcelona, blir symbolet på den anti-fascistiske fløyen.
Symbolet på motstanden mot Francos regime.
Francos taktikk lykkes. Når kalenderen bikker over til 1960, året der Franco like godt trekker Spania fra EM-kvalifiseringen fordi han nekter de spanske spillerne å reise til bortemøtet mot hatobjekt nummer én, Sovjetunionen, har Real Madrid vunnet fire hjemlige ligatitler, samt de fem første titlene i den splitter nye Serievinnercupen.
De følger opp med åtte av ni mulige ligagull på 1960-tallet.
“Real Madrid var den beste ambassaden vi noensinne hadde,” uttalte Francos mangeårige utenriksminister, Fernando Maria Castiella.
Samtidig, oppe i Baskerland, har den venstrevridde separatistorganisasjonen ETA – Euskadi Ta Askatasuna – sett dagens lys.
Igjen dukker det forbudte ikurrinet opp med jevne mellomrom, gjerne på offentlige steder, ofte med eksplosiver festet til seg slik at Francos politistyrker må ofre livet i prosessen med å fjerne det.
Det er også ETA som står bak attentatet på admiral Luis Carrero Blanco i desember 1973, få måneder etter at Franco utnevner ham som regjeringssjef – og dermed hans etterfølger.
Da har Franco allerede tatt Spania i en mer demokratisk retning, og når han dør den 20. november 1975 etter lang tids sykdom, utnevnes Juan Carlos til konge.
Sammen med mer liberale politikere og ulike opposisjonsgrupperinger innfører han gradvis en rekke reformer i mer demokratisk retning.
Likevel er en ny grunnlov fortsatt tre år unna å bli vedtatt.
En uventet helt
Det er dermed Francos lover og regler som fortsatt gjelder når Real Sociedad og Athletic Club skal møtes i den 13. serierunden den 5. desember 1976.
Det ønsker Real Sociedads 27 år gamle midtbanespiller José Antonio de la Hoz Uranga, en svoren baskisk sosialist og nasjonalist – såpass svoren at han i 1994 skal bli dømt til åtte års fengsel for å samarbeide med ETA om kidnappingen av den baskiske forretningsmannen Andrés Gutiérrez Blanco – å gjøre noe med.
“Det var 1976, demokratiet hadde enda ikke satt seg, vi var i en transformasjonsperiode og det baskiske folket slåss for sine krav,” sa Uranga i et intervju i 2010. “Vi måtte gjøre noe for å kreve tilbake baskernes rettigheter.”
Uranga er ikke tiltenkt en rolle i kampen, det vet han, for han skal kun spille tre kamper den sesongen, men det betyr jo tross alt ikke at han ikke kan bidra på andre måter.
Finnes det en måte å i det minste forsøke å lette på den baskiske undertrykkelsen nå som Franco ligger seks fot under, kanskje?
Tankene hans går, til tross for et 40 år gammelt forbud, til det sterkeste baskiske symbolet av de alle.
Ikurrinet.
Det er en enorm sjanse å ta, men hva om spillerne bærer flagget ut på gressmatta i forkant av baskerderbyet?
God idé, tenker han.
Det er bare ett problem, i alle fall til å starte med: Det baskiske flagget er fortsatt strengt forbudt, og dermed umulig å få tak i.
Han kan ikke bare stikke innom nærmeste flaggbutikk og kjøpe det der. Ei heller kan han bestille det noe sted.
Han må få tak i det på en annen måte.
Real Sociedads Trotskijer
Heldigvis er søsteren hans en dyktig syerske.
“Broren min ba meg om å sy et [ikurrin], men han sa ikke hva han skulle med det,” fortalte Urangas søster til den baskiske TV-stasjonen EiTB i forbindelse med en dokumentar om sin bror.
Likevel går hun i gang med oppgaven med stor iver. Kort tid etter er det ferdig.
Uranga har dermed et flagg, et strengt forbudt flagg, men utfordringene stopper ikke der. En enda større utfordring blir det å smugle flagget inn på Atotxa i forkant av kampen uten å bli tatt. Der kommer det nemlig til å sverme av politi i timene før det politisk intense oppgjøret.
Men Uranga, han har en plan. Han gjemmer flagget i et hulrom sammen med reservehjulet i bagasjerommet på sin blå FIat 128 før han kjører de drøye 20 kilometerne fra hjemmet sitt i den lille kystbyen Getaria til Real Sociedads stadion.
Der blir han stoppet av politiet.
De gjennomsøker bilen hans, men gjør en slett jobb og finner dermed ikke flagget som ligger gjemt bak i bilen.
Hinder nummer to er forsert.
Uranga parkerer bilen, tar flagget under genseren og går frem til selve stadionbygningen der han finner vinduet inn til Real Sociedads garderobe.
“Jeg hadde allerede sagt ifra til noen at jeg kom til å levere flagget. Jeg banket på vinduet, de åpnet og jeg leverte pakken,” beskriver Uranga i boken Futbolistas de izquierdas – som kan oversettes til noe sånt som “Venstreorienterte fotballspillere”.
Hvem “noen” er, får vi ikke vite.
Sannsynligvis er det Real Sociedads kaptein, Inaxio Kortabarria, eller Salva Iriarte som står på innsiden, to spillere som sammen med Uranga selv kaller seg for “Real Sociedads Trotskijer”, med henvisning til den revolusjonære bolsjeviken fra Sovjetunionen.
«Vi vil snakke med dere»
Det er uansett Kortabarria som tar ansvaret for neste del i Urangas store plan.
Først konfererer han med sine egne spillere. Samtlige støtter aksjonen. Deretter oppsøker han Athletics kaptein, keeperlegenden José Ángel Iribar:
“Vi fant ut av det da vi ankom stadion en time og et kvarter før kampstart. Vi ble oppsøkt av Real Sociedad-spillerne. Kortabarria kom til garderoben og sa ‘Hei, vi vil snakke med dere. Vi har denne muligheten, hva synes dere?’” fortalte Iribar i et intervju med den spanske avisen El País flere år senere.
Heller ikke Athletic-spillerne er imot Urangas plan.
“Hvis noen hadde sagt nei, uavhengig av årsak, hadde vi ikke tatt med ikurrinet ut,” sa Iribar.
Men ett siste hinder gjenstår.
Klokken nærmer seg 16:30. Det lokale korpset Los Anastasios har tatt oppstilling rundt midtsirkelen og forsøker etter beste evne å overdøve det sitrende jubelbruset med toner fra den baskiske fanfaren Batasuna (“Enhet”).
Inne i den trange spillertunnelen, på rekke ved siden av hverandre, står de to lags spillere tett i tett. Spente. Nervøse. I den samme tunnelen står det også vakter. De vil ikke nøle med å gripe inn dersom de ser noe som ikke er som det skal være.
Som for eksempel et ikurrin.
Uranga gir derfor flagget til Trotskij-kompisen Salva Iriarte. Han er, som Uranga, heller ikke i Real Sociedads kamptropp, og kan dermed bevege seg ubemerket forbi vaktene og ut på banen før de 22 spillerne får klarsignal til å entre manesjen.
I hånden har Iriarte en liten bag som inneholder vann og svamper.
Og ikurrinet.
Passivt politi
Iriarte plasserer bagen rett utenfor spillertunnelen, ved innbytterbenken. Så kommer Uranga, for anledningen kledd i en strikkegenser og slengbukser, ut og tar plass ved siden av.
Når spillerne endelig får komme ut på gresset, til enorm jubel fra de fremmøtte tilskuerne, stikker Uranga hånden ned i bagen, henter ut flagget og løper inn mellom spillerne.
Han overrekker det hjemmesydde tøystykket til de to kapteinene før noen rekker å reagere.
Publikum strekker hals og mumler til hverandre. De aner at noe er i ferd med å skje, for det er ikke vanlig at spillerne kommer ut på to rekker på denne måten. Og hvorfor løper det en kar i slengbukser mellom de, egentlig?
Så tar Kortabarria og Iribar tak i hvert sitt hjørne av ikurrinet, bretter det ut og holder flagget opp mot publikum. Og Uranga, han blir med på den korte ferden inn mot midtsirkelen, delvis skjult av både flagget og spillerne rundt ham.
Idet de nesten 30 000 tilskuerne innser hva som utspiller seg foran øynene deres, bryter de ut i et simultant gisp. Mange av de ser ikurrinet for aller første gang denne desemberdagen i 1976 og vet ikke helt hvordan de skal reagere.
De fleste bryter ut i voldsomme jubelbrøl, mens andre blir livredde og ser etter nærmeste utgang av frykt for represalier fra politiet.
Men politiet bryter ikke inn.
“Jeg fikk vite at de (sannsynligvis politiet) hadde ringt guvernøren, men han ba de bare om å la det skje,” har Uranga sagt.
Det er sannsynligvis en meget klok avgjørelse, for dersom politiet hadde brutt inn med makt, hadde det hatt en svært kontraproduktiv effekt for et splitter nytt, men skjørt spansk demokrati – og spesielt i Baskerland. De hadde dessuten hatt 30 000 gale baskere mot seg.
“Det virket umulig at de kunne gjøre noe mot to lag med en slik status,” sa Real Sociedads legendariske spiss Roberto López Ufarte til El País i 2011.
Når flagget legges ned i midtsirkelen og omringes av spillere, dommere og mer eller mindre viktige menn i dress, jogger Uranga tilbake mot garderoben. Jobben hans denne ettermiddagen er gjort, og vel så det.
På vei tilbake dulter han borti en politimann som mumler at han ikke kommer til å slippe ustraffet fra seansen. Det viser seg å være tomme trusler.
Politiet beslaglegger heller ikke ikurrinet. Oppi alt kaoset klarer selv ikke Uranga å gjøre rede for hvor flagget blir av.
“Jeg aner ikke hva som skjedde med ikurrinet for å være ærlig,” sa han senere. “Det var sikkert en av spillerne som tok det. De (politiet) tok det iallfall ikke fra oss, for nå befinner det seg i muséet.”
Over 40 år etter denne desemberdagen i 1976 er det hjemmesydde flagget fortsatt et av de helligste objektene på Real Sociedads innholdsrike klubbmuseum.
Det ligger der som et evig bevis på hva en ivrig forkjemper for demokrati, en syglad søster og gode lagkamerater kan oppnå – hvis man bare ønsker det sterkt nok.
Et lite steg mot demokrati
Selve kampen endte 5-0 i Real Sociedads favør, men det resultatet er det få som husker.
“Jeg tror det markerte et viktig steg mot legaliseringen av ikurrinet,” har José Ángel Iribar sagt. “Faktum er at det var det derbyet som står igjen som mitt beste fotballminne – til tross for at vi tapte 5-0.”
5. desember 1976 var første gangen ikurrinet ble vist i offentligheten uten represalier siden Den spanske borgerkrigen 40 år tidligere. Selv om avisene, som fortsatt var sensurert, etter beste evne forsøkte å dysse det hele ned – flagget var tross alt sterkt knyttet til ETA og dermed til organisert terrorisme – spredte historien seg som ild i tørt gress.
De baskiske kravene om å legalisere bruken av baskernes eget flagg ble til slutt ustoppelige. Uken senere fortsatte baskerne i Bilbao demonstrasjonene under Athletics hjemmekamp mot Espanyol på San Mamés.
En drøy måned senere, den 19. januar 1977, etter uker med demonstrasjoner og gjentatte krav fra den baskiske befolkningen, ble ikurrinet atter en gang heist på Plaza de la Constitución i San Sebastián på lovlig vis.
Som så mange ganger gjennom fotballhistorien hadde fotballen atter en gang spilt en viktig rolle i kampen for demokrati.
Som Roberto López Ufarte uttalte i 2011:
“Vårt steg var bare et lite et, men det måtte bli tatt før eller senere.”
Av Anders Hakstun | @ahakstun
