Ett land. Tre dager. Fem byer og fem fotballkamper – inkludert et helt legendarisk Derby della Madonnina. Kunne det virkelig gå?
«Stengt. Åpner klokken 19:00».
Jeg kikker på klokka. Halv seks. Helsike heller, tenker jeg. Var det én ting jeg virkelig ønsket meg i Den evige stad så var det en god porsjon med gnocchi på Ristorante Maccheroni.
Det rekker jeg ikke nå.
Jeg har nemlig en avtale kvart på ni. Og til den tenker jeg å være tidlig ute.
Slukøret rusler jeg tilbake, forbi Gelateria Della Palma der de serverer den beste gelato. Få skritt senere står jeg på Piazza della Rotonda og beundrer Pantheon, det eldgamle tempelet hvis enorme størrelse slår meg i bakken hver gang.
Jeg skjønner riktignok aldri hvorfor de lagde det store hullet i taket, men det får så være.
Minutter senere krysser jeg Piazza Navona, den gamle idrettsarenaen som nå består av fontener, obelisker og turister, og finner pizzeriaen jeg leter etter.
En margherita og et glass med husets rødvin senere er jeg klar.
Buss 628 kommer nesten umiddelbart. Noen billett har jeg ikke forhåndskjøpt, og jeg får heller ikke kjøpt noen ombord, så jeg sniker. Den lille halvtimen opp til Olimpico unnagjøres med kroppen full av angst for hissige, italienske billettkontrollører.
Mektige og ikke-mektige Olimpico
Jeg slipper heldigvis unna og går av der Moovit-appen ber meg om det.
På andre siden av gaten, i enden av en slags aveny, ligger Olimpico og bader i flomlys. Det er et mektig skue. I alle fall fra utsiden.
Jeg krysser veien, forbi en obelisk-lignende variant med inskripsjonen Mussolini, som ikke har noen annen funksjon enn å stå der og minne absolutt alle som går forbi om at joda, fotball og politikk har alltid vært tett knyttet sammen.
Benito Mussolini var, enten vi liker det eller ei, en av de første som virkelig så fotballens potensial. Derfor fikk han satt i gang byggingen av Olimpico på slutten av 1920-tallet som en del av idrettskomplekset Foro Mussolini. Stadionet, mente Mussolini, skulle legge til rette for at den romerske fotballen kunne konkurrere med toppklubbene i nord.
Det opprinnelige navnet var riktignok Stadio dei Cipressi, oppkalt etter de mange sypresstrærne som omgir den. Noen olympisk stadion ble den ikke før Roma arrangerte OL i 1960.
«Documento!» sier vakten strengt idet jeg viser billetten.
Heldigvis har jeg tatt med passet og vakten nikker fornøyd idet han innser at navn og fødselsdato stemmer overens.
Området rundt stadion er overraskende tomt og lite spennende, men jeg får i alle fall kjøpt en birra til fire euro. Blodpris!
Samtidig kjenner jeg den romerske kulden sive inn i kroppen. 13-14 varmegrader for bare noen få timer siden betyr ingenting nå som kvikksølvet ligger ned mot frysepunktet.
Jeg forbanner meg selv for å ha glemt stillongsen på hotellet. Og for å ha kjøpt birra i stedet for en varm sjokolade. Men er man på fotballtur så er man tross alt på fotballtur.
I og med at det ikke skjer noe som helst utenfor Olimpico, benytter jeg anledningen til å bevege meg inn på tribunen i den massive betongklossen som snart fyller 100 år.
Med en kapasitet på over 70 000 tilskuere er den en av Europas største, men størrelsen slår meg ikke over ende slik San Siro og Santiago Bernabéu gjorde da jeg var der for første gang.
Snarere tvert imot: Den ovale og svært lite intime utformingen får Olimpico til å virke mindre enn den faktisk er.
Bortelag frykter ikke å komme hit, tenker jeg.
Barshow og en turist på ville veier
Noe særlig mer rett enn dét skal jeg ikke få den dagen, for når kampen mellom Roma og Bologna blåses i gang en halvtimes tid senere, etter at «Roma, Roma, Roma»-hymnen har blitt fremført på mektig vis blant de drøyt 30 000 fremmøtte, er det bortelaget, anført av 38 år gamle Rodrigo Palacios, mannen med en av fotballhistoriens merkeligste «sveiser», som tar grepet om kampen.
Når en annen mann med merkelig sveis, Chris Smalling, som på veldig mange måter er en smule pussig å se i en Roma-drakt, gjør en sjokkerende feil etter et kvarters spill, kan Riccardo Orsolini enkelt sende bortelaget i ledelsen. Riktignok er assisten, utsidepasningen fra Musa Barrow, lekker som bare det.
Sjokkerende er også selvmålet Stefano Denswil presterer seks minutter senere, og da virker det som om Barrow bestemmer seg for at «hei, gutter, la oss prøve å vise publikum et visst nivå, da!»
Først bender han ballen i lengste hjørne fra hjørnet av 16-meteren etter halvspilt omgang før han, fem minutter etter pause, like godt tar med seg ballen fra midtbanen, spaserer gjennom hele Roma-forsvaret og triller ballen i nettet.
Musa Barshow!
Italiensken min er rusten, men hatet mot egne spillere fra tilskuerne rundt meg er voldsomt. Når Aleksandar Kolarov på nonchalant vis forsøker å ta ned en ball på hælen, selvsagt uten å lykkes, får han så mye pepper at han velger å gjengjelde med en håndbevegelse som ikke levner noe tvil om hva han synes om kveldens publikum.
Det er dråpen som får dét begeret til å renne over, og resten av kampen får serberen så mye kjeft at det er vondt å både se og høre på. Til og med ballguttene, som så vidt har fått dun på overleppa, slenger meldinger.
Curva Sud, langt langt der borte, forsøker etter beste evne å støtte sitt lag, men nesten all lyden forsvinner opp og ut av stadion. Det er nesten litt parodisk, akkurat som hjemmelaget selv.
Henrikh Mkhitaryan fra det kjente fotballandet Armenia reduserer 20 minutter før slutt, men når Bryan Cristante, som for øvrig har en helt elendig kveld, gjør den fullkommen ved å pådra seg rødt kort 10 minutter senere, går den lille lufta som er igjen ut av Roma-ballongen.
Bologna vinner 3-2 i Roma.
Idet jeg forlater stadion, ser jeg til min store forskrekkelse at min eneste livsline her nede i Syden, mobiltelefonen min, er tom for strøm. Ikke har jeg kart heller. Det eneste jeg vet, er at hotellet ligger sånn omtrent syv kilometer i sydøstlig retning.
Jeg følger deler av menneskemengden over elven Tiber, til trikkeholdeplassen. Der er det altfor mye folk til at jeg orker å involvere meg, så jeg bestemmer meg for å gå. Gå langs trikkeskinnene og håpe at jeg ender opp ved en metrostasjon.
Jeg har jo vært på tur før, må vite, for en halvtimes rask gange senere ser jeg den velkjente M-en.
Roma har bare to linjer, så det er enkelt å finne den som går dit jeg skal, som er til Termini, Romas sydende knutepunkt.
Rett etter midnatt, 19 timer etter at jeg sto opp hjemme i Norge, kan jeg endelig krype under dyna, vel vitende om at morgendagen blir en hektisk en.
By nummer to: Firenze
Klokka ringer 07:00.
Vi, eller jeg, da, er da tross alt ikke på noen vanlig ferie.
På den enorme tavla på Termini forsøker jeg å finne toget mitt, Frecciarossa 9518 mot Firenze. Det er i rute. I alle fall foreløpig.
Jeg inhalerer en cappuccino og en croissant, finner plattformen og joda, jaggu kommer Den røde pilen akkurat når den skal.
Halvannen time senere er jeg i Firenze.
Solen skinner fra klar, blå himmel og når jeg endelig finner et sted å oppbevare sekken min – dette er jo ikke siste gang jeg kommer til å befinne meg på Santa Maria Novella-stasjonen i dag – er jeg klar for å utforske byen, 10 år etter jeg befant meg her sist.
Jeg er målbevisst: Santa Maria del Fiore, Palazzo Vecchio, Ponte Vecchio og Piazzale Michelangelo. Check, check, check – og fortsatt er det en stund til lunsj.
Jeg utforsker bakgater, forgater, trange gater og brede gater. Suger inn inntrykkene av byen som, ifølge meg, er en av de fineste jeg vet om.
Så blir klokka 12. Jeg tar beina fatt og setter kursen nordover.
Mot Stadio Artemio Franchi.
Det har den dog ikke alltid hett; da den sto ferdig på 1930-tallet, akkurat tidsnok til Mussolinis eget VM, het den Stadio Giovanni Berta, oppkalt etter en florentinsk fascist.
Selvfølgelig.
Fremme ved stadion finner jeg et lite hull i veggen som heter Scheggi, et sted som ser ut til å ha eksistert i absolutt alle år, et sted der hele familien (Scheggi?) ser ut til å jobbe – minimum tre generasjoner – og et sted der skinkene henger og dingler på veggen bak disken, noe de sikkert har gjort i årevis.
Før var sausene kalt opp etter gamle Fiorentina-helter – du kunne blant annet få en panini med Batistuta-saus (hvis dét er lov å si) – men ikke nå lenger. Italiensken min er heller ikke stødig nok til å spørre om hvorfor de gikk vekk fra det.
Jeg nøyer meg med å be om en panini med sterk saus.
Ja, og en birra.
Så står jeg der og gomler mens Scheggi fylles opp av Fiorentina-fans i lilla farger. Mange har på seg den legendariske Nintendo-drakten, som utelukkende assosieres med Gabriel Batistutas og Rui Costas tid i Firenze før klubben fikk økonomisk trøbbel på begynnelsen av 2000-tallet.
Samtlige sender meg et litt spørrende blikk, men lar det være med det.
Holmenkollsøndag i Firenze
Etter å ha fylt på med nok en birra og trykket ned en sjokoladegelato, er jeg klar for å entre Artemio Franchi.
Etter litt om og men – radene er ikke nummerert, så jeg må telle meg helt opp til rad 12, noe som ikke er så enkelt som man skulle tro, spesielt ikke hvis man legger til at jeg har helt ned enda en birra – finner jeg plassen min, midt på hovedtribunen, under det karakteristiske tårnet.
Sola skinner både meg og Curva Nord midt i fleisen, og hadde det ikke vært for at jeg er i Firenze og at det skal spilles fotball her, ikke gås fem mil på ski, hadde jeg nesten trodd det var Holmenkollsøndag.
Jeg søler øl på damen ved siden av meg, til hennes manns store frustrasjon, han himler nemlig helt åpenlyst med øynene bak designerbrillene sine, men jeg håper unnskyldningen min er nok til at vi i alle fall kan prøve å ha det hyggelig de neste 90 minuttene.
Hyggelig blir det etter en halvtimes spill når virvelvinden Enrico Chiesa smeller inn 1-0 fra 20 meters hold, etter at begge lag, altså Fiorentina og bortelaget Atalanta, med Serie As giftigste angrep, har brent noen gigantsjanser.
Det skal selvsagt ikke holde, for noen minutter etter pause trær den slovenske trollmannen Joisp Iličić, som for øvrig gikk fra nettopp Fiorentina til Atalanta i 2017, gjennom nok en trollmann, Papu Gómez, som finner Duván Zapata foran mål og det står 1-1.
Det finnes egentlig ingen tvil om hvor seieren skal havne, og etter 72 minutter banker innbytter Ruslan Malinovskyj, som, fornavnet til tross, er ukrainer, seiersmålet inn fra 25 meters hold.
Det er skuffelse å spore på tribunene, men en slags forventet skuffelse, for det er lenge siden Fiorentina har prestert noe som helst.
Fint, tenker jeg. Da var det over. Nå må jeg bare finne strakaste vei ned til togstasjonen, hente ut sekken min og få i meg noe mat, for jeg har dårlig tid.
Med åtte sekunders margin
Denne gangen fungerer mobiltelefonen, som guider meg på kyndig vis ned til Santa Maria Novella.
Sekken får jeg i bytte mot seks euro, som jeg synes er en ublu pris, men akkurat det lar jeg ligge. Middagen konsumeres på Burger King. Å vente på fisefine pastaretter har ikke jeg tid til.
Jeg må nemlig videre.
Få minutter senere ruller tog nummer 8524 med kurs for Bolzano i Nord-Italia inn på stasjonen i Firenze. I typisk italiensk stil er det noen minutter forsinket, og akkurat det er litt krise, for skal jeg rekke neste avtale må toget være i rute.
Men lokføreren, han hører på mine bønner, han. Mellom Firenze og Bologna fyker vi avgårde i 251 kilometer i timen og tar igjen alt det tapte.
Men jeg skal ikke til Bologna, jeg skal til Verona for svarte svingende, og når toget snirkler seg frem mot Porta Nuova-stasjonen i Romeo og Julies by, er klokka ti på halv ni.
Verona mot Juventus skal sparkes i gang om 25 minutter.
Men jeg, jeg har forutsett og planlagt dette. Ned til minste detalj.
Hotellet ligger sju minutters gange unna, på veien mot Marc’Antonio Bentegodi, som, ifølge Google, som alltid har rett, ligger 10 minutters lett jogg unna det igjen.
I teorien skal jeg rekke det.
Jeg svimer meg inn på hotellet, forklarer situasjonen for en lettere forundret kvinnelig resepsjonist og slenger igjen sekken før jeg igjen forsvinner ut i Veronas gater.
Nøyaktig åtte sekunder før avspark finner jeg setet mitt.
VAR
Det koker på Bentegodi, en arena som definitivt har sett sine bedre dager, som for eksempel i 1985 da Verona, med fornavnet Hellas, oppkalt etter nettopp landet Hellas, et resultat av at en professor i gresk skulle legge seg opp i navnevalget da studentene hans stiftet klubben i 1903, på nesten uforståelig vis gikk hen og vant scudettoen – deres første og eneste Serie A-tittel.
Men nå, i februar 2020, er Juventus storfavoritter.
Åtte scudettoer på rad gjør deg til det, uavhengig av hvem man møter, men spesielt når man møter et lag som trengte playoff for å ta seg opp fra Serie B bare åtte måneder tidligere.
Men, men. Ballen er nå engang rund som de sier. Og Verona, de frykter åpenbart ingen, selv ikke Juventus. Det bør de kanskje gjøre, for det tar ikke så altfor mange minutter før Douglas Costa setter ut på et raid som ender med at han smeller ballen i tverrliggeren.
Ikke lenge etter er Veronas unggutt Marash Kumbulla, som er født ved Gardasjøen, bare et indirekte frispark unna, på farten. Virkelig på farten, for han dytter like godt et frispark i mål bak Juventus’ polske keeper med navnet som både er umulig å si og å stave.
Bentegodi går av hengslene. Pyro fyres i curvaen og kinaputtene går av som bomber nede på det utslitte løpedekket som omringer banen.
Så kommer VAR på banen. Altså, ikke fysisk, da (det skulle tatt seg ut!), men på øret til dommeren. Tiden drar ut, men alle vet jo hvordan det egentlig kommer til å ende.
Kumbulla viser seg nemlig å være en halv tånegl i offside og det står fortsatt 0-0.
Så smeller Cristiano Ronaldo ballen i stolpen før det på nesten utrolig vis er målløst til pause.
Lykkebringeren
Samme mann, som for øvrig ikke virker å bli eldre og som nesten er sjokkerende lettbeint til tross for at han er like gammel som meg selv, triller selvsagt inn 1-0 til Juventus et kvarter ut i andre omgang, og da tror vel alle at dette, i erketypisk Juventus-ånd, skal ende med det.
Men Verona, de har opptil flere ess, eventuelt jokere, avhengig av hvordan du definerer det, i ermet.
Av alle spillere er det nemlig Fabio Borini, antihelten over alle antihelter, som spretter opp av Verona-hatten et kvarter før slutt og bøyer inn utligningen på deilig vis.
Bentegodi går fullstendig av hengslene på nytt, dog uten pyro og kinaputter, som de dessverre brukte opp på den annullerte 1-0 scoringen i første omgang.
Så, fire minutter før slutt er Marash Kumbulla frempå igjen, han, og nikker et hjørnespark i tverrliggeren.
Men, vent nå litt.
Ny VAR-situasjon!
Dommeren går bort til skjermen, og han trenger ikke lang tid på å bestemme seg. Noen sekunder senere får Verona straffe.
For hva? tenker jeg.
Det får jeg ikke noe svar på før senere samme kveld (den Bonucci-handsen er så syltynn, den), men dømt er nå engang dømt. Når 35 år gamle Giampaolo Pazzini, en vaskeekte spisslegende, tar tilløp, hører jeg det hysjes i curvaen.
Bentegodi er nesten merkverdig stille idet Pazzini treffer ballen, men idet den smeller inn i nettet bak den polske keeperen, eksploderer hele stadion, ja hele Verona i full eufori. Folka rundt meg kaster seg rundt halsen på hverandre og jeg blir egentlig bare med på det hele uten at jeg helt forstår hva som skjer.
Det ender med en nesten sjokkerende Verona-seier.
Når jeg endelig kommer tilbake til hotellet, er den kvinnelige resepsjonisten erstattet av en mannlig en. Når jeg forteller hvor jeg har vært, smiler han fra øre til øre.
«Du bringer lykke over hele Verona», sier han og tar frem en flaske rødvin og to glass. «Dette er til deg, på min regning.»
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men takker ydmykt for gesten og tar flasken i hånden.
«Jeg trenger bare ett glass», sier jeg. «Jeg er her alene.»
«Vi kan ordne det», sier han.
«Eeeehehe», svarer jeg og løper, nærmest litt nervøs opp på rommet.
Hjelpe meg, for et show Verona-fansen bød på, tenker jeg. Noen minutter og et glass rødvin senere er jeg borte.
Stillasstadionet i Brescia
10:32. Det er tidspunktet for neste togtur. Igjen er toget i rute, utrolig nok, og litt over klokken 11 er jeg fremme i min fjerde by på 48 timer.
Brescia.
Igjen finner jeg et hull i veggen ved togstasjonen der jeg kan levere sekken min. Han snakker ikke et døyt engelsk, men lover på tro og ære at han ikke kommer til å stenge før klokken 20:00.
Fint, tenker jeg, idet jeg betaler de seks euroene han skal ha samtidig som jeg tenker at oppbevaring av sekk er en av de største utgiftspostene på denne turen.
Mitt neste tog går litt over klokken 18:00, så det skal gå finfint.
Jeg trasker opp til Piazza Paolo VI og nyter en espresso i solskinnet mens jeg undrer meg på hvorfor de har bygget to kirker rett ved siden av hverandre. Riktignok er den ene eldgammel og den andre enorm, men likevel.
Det er februar og turistene er få, i motsetning til sist jeg var her for bare syv måneder siden.
Jeg klyver opp på festningen og tar meg en liten runde på byens høyeste punkt. Fra nordsiden ser jeg så vidt lysmastene til Stadio Mario Rigamonti, oppkalt etter mannen som døde i den tragiske Superga-ulykken i 1949, langt, langt der borte.
Her er det bare å begynne å gå.
En drøy halvtime senere er jeg fremme. Jeg noterer meg at det er en metrostasjon rett i nærheten. Perfekt. Jeg har nemlig litt knapt med tid før neste – og siste – tog skal ta meg videre til Milano.
Jeg trasker rundt arenaen, som er en ytterst merkelig konstruksjon bestående av et skjelett fra det som er det gamle stadionet, bygget i 1959, og flere innvendige stillaser.
Brescia mot Udinese er ingen kamp å skrive lange setninger hjem om. Derfor gjør jeg heller ikke det.
Det er dog spennende å se Sandro Tonali hos hjemmelaget, som ikke kommer til å være hos hjemmelaget så mye lenger, for han er altfor god for det, samt Mario Balotelli, urokråka som skulle få en ny vår i hjembyen sin, men som er langt under det nivået han tidlig viste prov på i Inter og senere i Manchester City.
Det ender 1-1.
En kjapp metrotur senere er jeg tilbake på togstasjonen der jeg, til min store forskrekkelse, finner ut at bagasjeoppbevaringen er stengt. Heldigvis er det bare en kjapp telefonsamtale som skal til før det dukker opp en kar med nøkler som gjør at jeg og sekken min atter en gang er gjenforent.
I sekken ligger det nemlig et hellig dokument. Billetten til Derby della Madonnina.
Klokken 18:09 tøffer toget med kurs for Genève ut av stasjonen i Brescia. En liten time senere stopper det ved perrongen på Centrale, Milanos enorme togstasjon.
Akkurat her er jeg godt kjent, for her har jeg vært fire ganger tidligere, og smart som jeg jo tross alt er, har jeg atter en gang booket et hotell i umiddelbar nærhet til stasjonen.
Legendariske San Siro
En liten halvtime senere har jeg lagt fra meg sekken, tatt på meg stillongs og to sett med ullgensere og i lomma har jeg kampbillett, pass og to metrobilletter (det har jeg kvadruppelsjekket).
Neste stopp: San Siro.
Voldsomme, spektakulære og legendariske San Siro, som jeg husker fra ungdomstiden da jeg med kroppen proppfull av hormoner satt og så på Serie A-stjernene via et piratkort som mamma hadde skaffet til veie.
Dit skal jeg en dag, tenkte jeg den gang.
Idet jeg går av metroen og ser San Siro ligge innhyllet i tåke og lett regn et par hundre meter lenger borte, er jeg her for tredje gang.
Jeg kjøper en panini med salcicca i nærmeste utsalgsbod før jeg beveger meg mot inngangen. Køene er lange. Jeg kikker på klokka. Det er en liten halvtime igjen til kampstart, men jeg lar meg stresse opp bittelitt imens jeg hører lurvelevenet fra curvaene innenfor.
Det er noe eget med å være der når lagene kommer ut på banen.
Det går fint, selv om det krever en liten utdannelse å finne frem til min tribuneseksjon. Etter litt om og men finner jeg setet mitt også, akkurat tidsnok til et heidundranes lysshow som AC Milan-fansen rett og slett vinner når de ved hjelp av mobiltelefonene sine «skriver» «Inter merda» langt der borte.
Så kommer tifoene, som ærlig talt er verdt inngangspengene alene.
Til tross for ullstillongs og to lag med ullgensere, får jeg gåsehud når lyset skrus på over et fullsatt San Siro som sitrer av spenning foran Milano-derbyet, en fotballkamp som må være et av Europas – om ikke verdens – aller mest spektakulære.
Og her er jeg, midt i gryta.
LU-KA-KU
Selve kampen har alle sett, så den trenger jeg ikke å gå i dybden på, dette er tross alt heller ikke et (eller flere) kampreferat(er), mer en fortelling om hvordan jeg opplever hurlumheien.
For hurlumhei blir det.
Ikke nok med at Hakan Çalhanoğlu smeller ballen i stolpen og Matías Vecino brenner en gigantsjanse ikke så lenge etterpå, men når 38 år gamle Zlatan gruser Diego Godín i lufta slik at Ante Rebić kan pirke inn 1-0, tar Derby della Madonnina en litt uventet retning.
Det understrekes bare når den enorme svensken – i dobbel forstand i denne førsteomgangen – får stå mutt putt alene på bakre stolpe og nikke inn 2-0 til rossoneri, som også blir pauseresultatet.
Likevel er det noe i luften som forteller meg at dette ikke er over.
Magefølelsene mine skal stemme bra på denne turen skal det vise seg, for Inter går rett i strupen på sine byrivaler etter hvilen og utligner like godt til 2-2 i løpet av to minutter ved to av banens giganter, ikke i størrelse, men i prestasjoner: Marcelo Brozović og allerede nevnte Vecino.
Akkurat da virker det nesten som om San Siro skal revne i sømmene. Bedre blir det ikke når Curva Nord drar i gang «chi non salta rossonero è» (de som ikke hopper er rødsorte) og når over 60 000 gale Inter-fans hopper opp og ned, for de er jo tross alt nerazzurri, ikke rossoneri, da gynger betongen som om vi skulle ha befunnet oss i et sjøslag ute i Middelhavet.
Når Stefan De Vrij på utrolig vis klarer å sette 3-2 etter 70 minutters spill, er lydnivået så høyt at det er umulig å høre seg selv tenke, og når Romelu Lukaku endelig setter spikeren i kista på overtid og speaker byr på seg selv med å rope «RO-ME-LU» hvorpå fansen svarer med «LU-KA-KU», gjaller det så til de grader mellom San Siros fire velkjente tårn at det sannsynligvis kan høres helt ned til Roma.
Så er et av de beste Madonnina-derbyene på årevis over.
Jeg bestemmer meg for at jeg rett og slett har runda calcio på en og samme helg idet jeg, sammen med titusenvis av scootere setter kursen hjemover.
For idet hodet treffer puta en halvtimes tid etter midnatt og jeg ser høydepunktene i reprise, deriblant Christian Eriksens vanvittige frispark som hadde fortjent en vesentlig bedre skjebne, bestemmer jeg meg.
Dette kommer til å gjenta seg.
Vær du trygg.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
