De siste mesterne

Liverpools foreløpig siste ligatittel kom i 1990 mens Hillsboroughs tunge bør hang over en hel by. At det skulle gå 30 år til neste gang var det ingen som forestilte seg. Hva skjedde?

Da Alan Hansen i 1990 løftet troféet som beviste at Liverpool atter en gang var Englands beste lag, var alt som det pleide å være. Rent fotballmessig var det i alle fall det.

Utover det var ingenting i Liverpool normalt. De 96 sårene etter den katastrofale Hillsborough-ulykken året før, var fortsatt vidåpne. For byen, for dens innbyggere, for klubben og ikke minst for de aller fleste av spillerne og støtteapparatet, som befant seg midt oppi misèren i Sheffield.

For Kenny Dalglish ble det en hendelse som skulle prege ham resten av hans karrière.

Han var på tribunen på Ibrox i 1971 da 66 Rangers-supportere mistet livet. Han var i startoppstillingen på Heyselstadion i Europacupfinalen i 1985, en kamp som aldri skulle ha vært spilt og som til slutt krevde 39 menneskeliv.

Den 15. april 1989 satt han på Liverpools benk som spillende manager og opplevde déjà vu.

Sønnen, Paul på 12, var på tribunen. Det var også sønnen til Roy Evans, Stephen. Heldigvis, skulle det vise seg, hadde de gått inn tidlig og funnet plassene sine et lite stykke unna tribuneseksjonen der ragnarok skulle utspille seg i minuttene frem mot kampstart.

Noen minutter etter at kampen ble stoppet, seks minutter over tre, kom lille Paul traskende over gressteppet på Hillsborough.

“Jeg sa ingenting til Paul, jeg gav ham bare en stor klem for å vise følelsene mine,” skrev Kenny Dalglish i selvbiografien sin.

På spillerbussen på vei hjem til Liverpool, ba Dalglish sjåføren om å skru av radioen. Han orket ikke å høre nyhetene. Turen hjem foregikk i fullstendig taushet. Bilene som fôr forbi i motsatt retning på motorveien, kunne være mennesker som var på vei til Sheffield for å få svar på hvor sine kjære befant seg.

Det hele var surrealistisk.

Hillsboroughs tunge bør

Dagen etter Hillsborough-ulykken stimlet folk til Anfield. De måtte ha et sted å samle seg, så Peter Robinson, Liverpools direktør, åpnet portene. Snart var The Kop dekket i et hav av skjerf, blomster, bamser og andre ting som betød mye for noen.

Samme kveld tok Bruce Grobbelaar på seg den tunge oppgaven å lese høyt fra Bibelen i den fullsatte St Andrews-katedralen.

Grobbelaar var den Liverpool-spilleren som befant seg nærmest katastrofen. Da han og John Barnes varmet opp, var det rett foran Leppings Lane. Allerede da merket han de første tegnene til at noe var galt.

“Jeg var nær inngang nummer 13 og det var denne myke lyden – som luft som kommer ut. Jeg så ansikter som var presset mot gjerdet. Jeg gikk for å hente ballen og ropte til en politikvinne: ‘Åpne den h**** porten!’”

Men politiet kunne ikke åpne porten i gjerdet som skilte banen fra tribunen. Ikke uten ordre fra politiinspektør David Duckenfield, som hadde det øverste ansvaret for sin aller første fotballkamp.

“Jeg kunne høre luften komme ut av dem,” sa Grobbelaar.

Da porten endelig ble åpnet, var det altfor sent. 96 mennesker endte med å miste livet – den siste trakk sitt siste åndedrag da respiratoren ble slått av i 1992.

To dager etter katastrofen dro Liverpool-spillerne tilbake til Sheffield for å besøke ofrene som fortsatt var i live på sykehuset. Der utførte Kenny Dalglish et aldri så lite mirakel da han klarte å vekke en fra koma. Han beviste med det at fotballen kanskje er viktigere enn folk tror.

Så kom meldingen fra FA om at Liverpool og Nottingham Forest måtte spille den avbrutte semifinalen innen 7. mai. Spill eller trekk dere, var den tydelige beskjeden. Beslutningen ble tatt uten å konferere med Liverpool i det hele tatt.

UEFA-president Jacques Georges, mannen som var ansvarlig for valget av Heysel som finalearena i 1985, fulgte opp med å si at “Liverpool-fansen var udyr som ventet på å entre [gladiator]arenaen.”

Så, på onsdagen kom den famøse avisforsiden med tittelen “Sannheten”.

Liverpool by var triste – og de var sinte. I det lokale fengselet ble det opprør. Kenny Dalglish måtte reise opp og roe de innsatte ned. Han måtte fortelle de den egentlige sannheten.

Samtidig begynte Liverpool å begrave sine døde. Liverpool-direktøren Noel White lovet at minimum én representant fra klubben skulle være tilstede på hver eneste begravelse.

Spillerne – og ikke minst Kenny Dalglish selv – reiste land og strand rundt for å delta, selv om flesteparten foregikk på Merseyside. Ved en anledning deltok Liverpools spillende manager i intet mindre enn fire begravelser på en og samme dag, og måtte ha politieskorte for å rekke over alt sammen.

Det var en enorm belastning for alle som var involvert i Liverpool Football Club på en eller annen måte.

Bruce Grobbelaar ville rett og slett ikke spille fotball mer. John Barnes trakk seg fra Englands landslagstropp. Steve Nicol fra Skottlands. Ronnie Whelan og John Aldridge fra Irlands. De innvendige sårene var for dype.

Livet må gå videre

En ufattelig tragedie til tross; livene på Merseyside måtte på et eller annet tidspunkt fortsette.

14 dager etter forrige trening, og med de etterlattes familiers godkjennelse, bestemte Liverpool seg for å returnere til Melwood. Det ble en knallhard økt. Taklingene fløy og gresset sprutet. Spillerne hadde bygget opp innvendige følelser som måtte ut.

Noen dager senere ble det arrangert en veldedighetskamp mot Celtic i Glasgow før sesongen endelig kom i gang igjen.

Tre uker etter tragedien på Hillsborough ble FA-cupsemifinalen mot Nottingham Forest endelig spilt på Old Trafford. Liverpool vant 3-1.

To uker senere slo de byrivalen Everton i det som skulle bli en svært følelsespreget finale på Wembley – eller “Anfield South” som Liverpool-fansen likte å kalle det.

Så, seks dager senere røk ligagullet i siste minutt da Arsenals (og senere Liverpools) Michael Thomas på utrolig vis fikk med seg ballen og satte den i nettet bak Bruce Grobbelaar.

En ubeseiret rekke som startet 3. januar samme år, var brutt. Dobbelen, som skulle vinnes til ære for hele Liverpool by, røk med det som i prinsippet var siste spark på ballen.

“Det gjør vondt. Det gjør vondt. Det gjør så fryktelig vondt. Det føltes ikke ekte. Det var liksom ‘Næh, dette skjer ikke’”, sa Steve McMahon i etterkant av den kampen.

Da 1989/90-sesongen nærmet seg ble én ting gjort klinkende klart på treningsfeltet.

Ligatittelen, den skulle de vinne tilbake.

Et tårevått farvel

Glenn Hysén ble kjøpt fra Fiorentina, rett foran nesen på Alex Ferguson. Den 29 år gamle svenske landslagskapteinen skulle danne stopperpar med skotten Alan Hansen, som hadde blitt 34.

17 år gamle Steve Harkness kom også. Utover det følte Kenny Dalglish at han ikke trengte flere forsterkninger. Laget var mer enn godt nok.

Jim Beglin, den trofaste venstrebacken, dro til Leeds etter at han aldri kom tilbake fra det grusomme beinbruddet på Goodison Park to år tidligere.

Dro gjorde også Kevin MacDonald, midtbanespilleren som gjorde en solid jobb med å fylle tomrommet etter Graeme Souness da han dro til Sampdoria i 1984, men som heller aldri kom skikkelig tilbake etter et dobbelt beinbrudd i 1986.

John Aldridge, den vaskeekte irske scouseren, dro etter hvert også. Han ble hentet til Anfield i 1987 og dannet et giftig spisspar med Ian Rush før sistnevnte bestemte seg for å reise til Torino for å bli Juventus-spiller.

Aldridge tok opp arven etter sin bartebror på en formidabel måte og ble toppscorer i 1987/88-sesongen da Liverpool feide over all motstand og vant ligaen med klar margin.

Så fikk Rush hjemlengsel, og selv om han brukte tid på å komme tilbake i godt gammelt gjenge, var det Rush og Peter Beardsley som ble Dalglish’ foretrukne spissduo høsten 1989.

Da kom Real Sociedad på banen med et bud på en drøy million pund, en enorm sum på den tiden, og Aldridge så ut til å forlate klubben i sitt hjerte uten en verdig avskjed.

Det var heldigvis før nyopprykkede Crystal Palace kom på besøk til Anfield den 12. september.

Som vanlig var Aldridge på benken, men etter en drøy times spill, da Liverpool ledet 5-0, fikk de røde straffespark.

En hvilken som helst annen manager ville kanskje bare ha latt John Barnes, som var blitt Liverpools faste straffeskytter etter at nettopp Aldridge var blitt henvist til benken, ta det og øke ledelsen til 6-0 uten noe mer mikkmakk.

Ikke Kenny Dalglish.

Han reagerte lynkjapt og kalte til seg Aldridge fra benken. En glimrende Peter Beardsley meldte seg frivillig til å gå av.

Aldridge løp rett mot straffemerket, fikk et klaps på stumpen av Barnes på veien og hans første spark på ballen ble dermed hans aller siste mål foran The Kop i 9-0 seieren – en kamp der åtte forskjellige Liverpool-spillere tegnet seg på scoringslista. Det var selvsagt rekord.

“We’re gonna win the league!” runget for første gang utover The Kop den sesongen.

Umiddelbart etter at dommeren blåste av rekordseieren, løp Aldridge bort til The Kop og kastet både drakt og sko opp på tribunen med tårer i øynene.

“Fansen har vært fantastisk mot meg,” sa han før han ble Real Sociedads aller første ikke-baskiske spiller noensinne.

Kjepper i hjulene

Seieren mot Crystal Palace var den femte ligakampen den sesongen. Liverpool startet med en slags revansje mot Arsenal i Charity Shield-kampen den 12. august før to seire og to uavgjorte gjorde at Dalglish’ gutter lå på femteplass foran kampen mot londonerne.

Deretter fulgte en nesten utrolig målløs kamp mot Norwich før Merseyside-derbyet mot Everton, som på det tidspunktet, den 23. september, toppet tabellen – ett skarve poeng foran Liverpool på andreplass.

Foran over 40 000 “liverpudlians” på Goodison Park var det Everton som tok føringen da Mike Newell tok Bruce Grobbelaar på den berømte halvdistansen og trillet ballen i åpent mål.

Det var et typisk kalabalik av et Merseyside-derby. Begge lag hadde hver sin ball i stolpen før John Barnes nikket inn Peter Beardsleys innlegg etter en halvtime.

Etter pause viste igjen Liverpools berømte trekløver på topp hvorfor de var minst like fryktet som Salah, Mané og Firmino er i dag. Beardsley til Barnes, en liten finte og ut i fish&chips-bua med Everton-stopperen, inn foran mål, en uredd Ian Rush og vips! så sto det 2-1 til de røde.

To minutter senere sendte Peter Beardsley en eminent stikker gjennom til samme mann, som skar gjennom Everton-forsvaret og avgjorde det hele ved å sette 3-1.

Uken etter ble Wimbledon slått i den sørvestlige delen av London, og Liverpool hadde gått 11 kamper ubeseiret i ligaen. Det betød selvsagt at de toppet tabellen – og alt var som normalt.

Så, den 21. oktober 1989 reiste Liverpool til Southampton og legendariske The Dell. Det unge laget fra sørkysten – som blant annet besto av 22 år gamle Matthew Le Tissier og 19 år gamle Alan Shearer – stilte like godt opp i en svært så offensiv 4-2-4-formasjon mot ligafavorittene og vant 4-1.

“Noen ganger fremstår uovervinneligheten til Liverpool som en luftspeiling,” skrev The Times etter massakren.

“De som møtte opp for å se på dette gjorde en bedre innsats enn de som var på banen,” sa en uvanlig streng Kenny Dalglish etterpå.

Ikke så rart, kanskje, for det var hans største tap som Liverpool-manager noensinne.

Fire dager senere var Ligacupen – da under navnet Littlewoods Cup – ferdigspilt for den sesongen. I alle fall for Liverpools del. Igjen var det Arsenal som sto i veien, denne gang på Highbury.

Hadde det ikke vært for at Tottenham ble slått 1-0 hjemme på Anfield i en kamp der Liverpool burde ha vunnet med tre og fire hadde det ikke vært for at vår egen Erik Thorstvedt bestemte seg for å stå som en vegg i det engelske silregnet, hadde det fort blitt fullstendig krise.

For i de påfølgende kampene røk man 0-1 hjemme for Coventry, og jaggu presterte man å tape 2-3 i London også, mot Queens Park Rangers, med David Seaman i mål.

Returen til Hillsborough

Da kalenderen viste slutten av november, hadde Liverpool, Arsenal, Aston Villa og Chelsea alle 27 poeng.

Som om ikke det var nok: Den 29. november måtte Liverpool-spillerne tilbake til Hillsborough for å møte Sheffield Wednesday.

Nederste del av Leppings Lane var tom denne dagen. Det vil si, den var tom for folk.

Tribuneseksjonen var i stedet full av skjerf, blomster og bannere som de nesten 5 000 Liverpool-supporterne hadde kastet ned fra nivået over. Ja, i tillegg til kransen som Alan Hansen og Wednesday-keeper Chris Turner la ned.

Selve kampen gikk som den måtte gå; Liverpool tapte 0-2 i det som var et følelsesmessig crescendo av en fotballkamp, og måtte reise hjem fra Hillsborough uten poeng for første gang på nesten 30 år.

“Vi kunne ikke komme inn og ut derfra fort nok,” skrev Kenny Dalglish i selvbiografien sin. “Vi gjennomførte det vi måtte, tok tapet og hastet oss hjem.”

Etter kampen spredte Sheffield Wednesday-supporterne ut et banner der det sto:

“Hillsborough vil for alltid dele deres sorg. For alle dere røde, en ny morgendag.”

De to møttes igjen på Boxing Day, bare noen få dager etter at Liverpool slapp ut av fengsel med 0-0 hjemme mot Manchester United.

“I den kampen [mot United] fortjente vi ingenting,” sa Kenny Dalglish etterpå.

Midt i mellom juleribbe og -pudding fant Jan Mølby ut at han for én gangs skyld skulle forlate midtsirkelen og sendte de røde opp i ledelsen med en heading fra 16 meter (!) allerede etter to minutter.

Dalian Atkinson, mannen som herjet med Liverpool i det motsatte oppgjøret bare en måned tidligere, utlignet rett etter pause da han fikk stå alene på bakerste stolpe, og det var kanskje et julemirakel at de blåhvite ikke tok ledelsen da David Hirst traff cornerflagget i stedet for det åpne målet noen minutter senere.

I stedet dukket Ian Rush opp i boksen seks minutter før slutt og scoret sitt 230. mål for de røde. Liverpool slapp ut av fengsel nok en gang.

2. juledag ble enda bedre da radioen kunne fortelle at også ligaleder Arsenal måtte se seg slått nede i Southampton.

En kjærkommen forsterkning

Da 1989 elegant ble til 1990, et år som blant annet skulle inneholde Iraks invasjon av Kuwait, ødeleggelsen av Berlinmuren, Nelson Mandelas løslatelse og den aller, aller første websiden, hadde Liverpool vunnet seks av de siste ni – inkludert en 5-2 seier på Stamford Bridge – og toppet tabellen, fire poeng foran Aston Villa.

Etter 2-2 mot Nottingham Forest på en forferdelig gressmatte på City Ground, ventet Swansea i FA-cupen.

På gode gamle Vetch Field i Wales klarte Dalglish’ gutter bare 0-0 etter storspill fra svanenes unge keeper Lee Bracey. I omkampen tre dager senere viste Liverpool at det tross alt var divisjonsforskjell mellom de – to divisjoner for å være pinlig nøyaktig – og de røde ga seg ikke før det sto 8-0 på tavla.

Også i fjerde og sjette runde måtte Liverpool ha omkamper, først mot Norwich og deretter mot Queens Park Rangers, noe som betød nok en FA-cupsemifinale, denne gang mot Crystal Palace.

I ligaen gikk det meste på skinner. På Old Trafford den 18. mars sørget to scoringer fra John Barnes for at Liverpool slo Manchester United 2-1.

Lynvingen fra Jamaica scoret med det sitt 14. og 15. mål for sesongen, men kampen huskes likevel kanskje aller best for det bisarre selvmålet til Ronnie Whelan, som i et øyeblikk av fullstendig galskap bestemte seg for å lobbe inn reduseringen på sin egen keeper fra 16 meter.

Seieren og seiersrekken til tross; Liverpool klarte ikke å riste av seg Aston Villa. Eller, Aston Villa klarte ikke å riste av seg Liverpool, for det var Birmingham-laget som toppet tabellen med to poengs forsprang, riktignok med én kamp mer spilt.

Da Liverpool reiste til White Hart Lane runden etter og tapte 0-1 for Erik Thorstvedt, Paul Gascoigne og Gary Lineker, lå veien åpen for Villa, men de presterte å tape i London de også, mot Crystal Palace, og man var like langt.

“Jeg syntes forsvarsspillerne deres så slitne ut,” sa Tottenham-manager Terry Venables. “Det er ikke bra, spesielt ikke når angriperne deres er det samme.”

Kenny Dalglish hadde nok sett det samme, for allerede dagen etter sto israeleren Ronny Rosenthal klar til dyst på Melwood, i første omgang på lån fra Standard Liège.

Sjokket i London

Rosenthal debuterte allerede mot Southampton i runden etter, riktignok som innbytter.

Laget fra sørkysten viste seg å være et skikkelig buselag for Liverpool denne sesongen, og bedre ble det ikke da Jimmy Case, mannen som hadde vunnet alt som var å vinne med Liverpool noen år tidligere, druste Southampton i ledelsen rett etter pause.

Heldigvis sørget et selvmål fra Russell Osman og en sen scoring fra Ian Rush for at Liverpool fikk hevn for det forsmedelige nederlaget på sørkysten i november og vant 3-2.

Aston Villa på sin side, de presterte å tape hjemme for Manchester City, noe man så absolutt ikke må gjøre når man kjemper om å vinne tittelen, og da Liverpool også slo Wimbledon i begynnelsen av april, var rollene snudd.

Liverpool kunne dermed reise ned til Villa Park med en tre poengs ledelse og én kamp tilgode.

Nede i Birmingham skulle de riktignok ikke møte Aston Villa, men Crystal Palace i den allerede nevnte semifinalen i FA-cupen.

Hva som egentlig skjedde på Villa Park denne aprildagen i 1990 er noe vanskelig å forklare, både for Liverpool-supportere, Crystal Palace-supportere, nøytrale supportere og alle andre fotballsupportere.

Da Ian Rush sendte Liverpool i ledelsen etter et kvarters spill så alt ut til å gå de rødes vei – akkurat som det gjorde i 9-0 seieren på Anfield i september og 2-0 seieren på Selhurst Park i januar.

Men Steve Coppell, Palaces manager, han hadde én plan: Liverpool-boksen skulle bombarderes med innlegg.

Som sagt så gjort. Mark Bright utlignet rett etter avspark i 2. omgang etter litt god, gammeldags kalabalik i Liverpools forsvar.

20 minutter før full tid fulgte Gary O’Reilly opp og sendte Palace i ledelsen – også det etter at Liverpools forsvar befant seg i en tilstand av totalt kaos inne i egen boks.

“Da vi møtte de hjemme så vi at de ikke klarte å forsvare seg på faste situasjoner,” sa John Pemberton, en av Palaces spillere. “Jeg husker jeg så på Alan Hansen og på Bruce Grobbelaar og de kranglet om hvem som skulle klarere. Ingen visste hva de skulle gjøre.”

10 minutter før slutt fant Steve McMahon ut at nok fikk være nok og utlignet etter et smått genialt frisparktrekk, før John Barnes sendte Liverpool i føringen på straffe to minutter senere.

Men Palace ga seg ikke, og to minutter før slutt dukket Andy Gray (ikke han Andy Gray) opp etter nok et frispark og nok et kaoslignende Liverpool-forsvar og utlignet til 3-3.

Ekstraomganger.

Der var det like godt Alan Pardew som ble avgjørende. Han nikket inn seiersmålet etter nok en fast situasjon med påfølgende koko inne i Liverpools boks.

4-3 til nyopprykkede Crystal Palace i en av tidenes FA-cupkamper. Muligheten for dobbelen var borte.

Som ikke det var nok ble Peter Beardsley skadet for resten av sesongen med en stressfraktur i kneet.

Umiddelbar suksess

Mot Charlton tre dager senere var også Ian Rush ute med skade, så Ronny Rosenthal måtte trå til.

Den grep han med begge hender og begge bein, bokstavelig talt, for innen time var spilt hadde han scoret ett med høyra, ett med venstra og ett med hodet og sikret seg et hat trick i sin første Liverpool-kamp fra start. Den moroa ville også John Barnes være med på, så han sikret like godt en 4-0 seier helt på tampen.

Liverpool lå med det tre poeng foran Aston Villa – med én kamp mindre spilt – og det var seks runder igjen (fem for Villa, da).

Mot Nottingham Forest var Ian Rush tilbake igjen, denne gangen i tospann med nevnte Rosenthal, som scoret igjen, denne gang med venstra, selvsagt etter et millimeterpresist innlegg fra John Barnes – som for øvrig var så god denne sesongen at det nesten var et under at han ikke vant Gullballen (det gjorde Lothar Matthäus, som ledet Vest-Tyskland til VM-gull i Italia, så fair enough (Barnes vant i stedet Årets spiller i England)).

Kampen mot Forest endte likevel 2-2, og da Liverpool ikke klarte mer en 1-1 på Highbury fire dager senere heller, var forspranget redusert til to poeng – riktignok fortsatt med én kamp mindre spilt.

Mot Chelsea den 21. april viste Rosenthal igjen at han var en skikkelig spiss, for hans scoring etter 25 minutter var intet mindre enn Ian Rush-ish.

Rush selv scoret Liverpools siste i 4-1 seieren, ikke overraskende etter fantastisk forarbeid fra John Barnes og innlegg fra … Ronny Rosenthal, som virkelig ble en umiddelbar suksess på Anfield.

Dermed kunne de røde avgjøre det hele i hjemmekampen mot Queens Park Rangers en uke senere.

Forutsetningen var, ikke overraskende, at de selv vant, samtidig som at Aston Villa, heller ikke det spesielt overraskende, ikke gjorde det samme mot Norwich i Birmingham.

Utladningen

Overraskende var det derimot at QPR tok ledelsen på Anfield. Colin Clarke var så millimetre unna å smelle inn 2-0 etter en halvtime, men uheldigvis for ham, og heldigvis for Liverpool, traff ballen tverrliggeren.

Rett før pause fikk endelig Ian Rush sjansen han hadde ventet på og klinket ballen i mål fra nesten død vinkel, hans 25. den sesongen.

Da lagene gikk til pause, kom også meldingene fra Birmingham om at Ruel Fox hadde sendt Norwich i ledelsen.

Dette går veien, gutter!

Etter en drøy time ble Steve Nicol felt på utsiden av 16-meteren. Dommer Robert Hart hadde ikke noe VAR å støtte seg til, så han måtte ta avgjørelsen i samarbeid med linjemannen (tider!) og blåste straffe.

John Barnes holdt selvsagt hodet kaldt og sendte Liverpool i ledelsen.

I Birmingham hadde Paul McGrath, Tony Cascarino og David Platt sørget for at Aston Villa plutselig ledet 3-1.

Kanarifuglene fra Norwich kom likevel sensasjonelt tilbake. Da Robert Rosario utlignet rett før slutt, spredte jubelen seg på Anfield etter hvert som ryktene begynte å gå fra de som hadde tatt med seg en radio.

Fire minutter etter at kampen på Anfield var ferdig, hadde også dommeren på Villa Park fått nok og blåste av.

Med det sikret Liverpool seg sin 18. – og foreløpig siste – ligatittel, med to kamper til gode.

Det var en voldsom utladning for et Liverpool-mannskap som et år tidligere hadde opplevd sitt største mareritt på Hillsborough, men som var fast bestemte på å ta tilbake tittelen som Englands beste lag.

I garderoben kastet Bruce Grobbelaar Kenny Dalglish i badekaret.

“Nå selger jeg deg, Bruce,” sa Dalglish, dryppende våt i hans velkjente Candy-jakke. Men Grobbelaar, kanskje aller mest kjent for sine “spaghetti legs” i Europacupfinalen mot Roma i 1984, ble på Anfield til 1994.

Det gjorde ikke Kenny Dalglish.

Avskjeden

I hjemmekampen mot Derby tre dager etter QPR-kampen, byttet han seg selv inn etter 70 minutter. Det var en av få ganger han gjorde nettopp det. Da Alan Hansen etter kampen kunne løfte troféet som atter en gang beviste at Liverpool var best i landet, var det med lagkameraten Kenny Dalglish ved siden av.

For de var nettopp det. Lagkamerater. Hele klubben var det. De gjorde alt sammen. Det var nettopp det unike samholdet i spillergruppa, i klubben og i hele byen som gjorde at Liverpool kunne komme tilbake fra den tragiske 1988/89-sesongen så sterkt som de gjorde.

Men nedturen måtte komme. Og den kom brått.

Etter Derby-kampen la Kenny Dalglish, som etter svært manges mening er Liverpools beste spiller gjennom tidene, fotballstøvlene på hylla for godt.

Den beslutningen kom ikke som noe sjokk. Det gjorde derimot beskjeden han ga Liverpool-direktørene da de ville forhandle om en ny kontrakt – som ikke-spillende manager.

“Jeg trenger en pause,” sa han.

Peter Robinson og Noel White forsøkte å overtale ham til å bli. Dalglish var tross alt vital for Liverpool, og Liverpool var vital for ham. Kom tilbake etter sommerferien, du kommer til å ha en helt ny energi da, var tilbakemeldingen.

Det var ikke helt ulikt situasjonen rundt Bill Shanklys avgang i 1974. Forskjellen var bare at Shankly dro. Det gjorde ikke Dalglish.

“Jeg vil ikke ha penger, i tilfelle jeg drar,” sa Dalglish. “Jeg vil heller ha noen aksjer i klubben.”

Svaret på det var et soleklart nei etterfulgt av et ønske om god sommer. Dalglish var skuffet, men da 1990/91-sesongen kom i gang var det likevel med skotten som manager.

Men i forkant av den elleville 4-4 kampen i FA-cupen mot Everton den 20. februar 1991, en kamp der Liverpool tok ledelsen fire ganger, hadde King Kenny bestemt seg. Han måtte takke for seg.

Sesongen hadde startet strålende – Liverpool ledet sågar ligaen, tre poeng foran Arsenal – men Dalglish var utslitt, nedbrutt og deprimert. Han hadde fått et verkende utslett som måtte behandles med sprøyter og han gikk jevnlig på sovemedisiner.

Han hadde i tillegg måtte tåle massiv kritikk fra pressen på grunn av manglende aktivitet på overgangsmarkedet for å forsterke et aldrende lag. De han faktisk kjøpte inn var, ifølge den britiske pressen, ikke “typiske Liverpool-spillere” (det var, ifølge den samme britiske pressen, heller ikke John Barnes, bare så dét er sagt).

For mye, for fort

Så Dalglish dro. Ronnie Moran, Liverpools trofaste trener siden tiden under Bill Shankly og et sentralt medlem av det legendariske “Boot Room”, tok over. Han var samtidig tydelig på at han ikke ønsket jobben permanent.

Alan Hansen, Liverpools bunnsolide kaptein, som ikke hadde spilt en eneste kamp den sesongen grunnet sviktende knær og som måtte legge opp rett etter at Dalglish takket for seg, ble linket til jobben, men takket nei.

“I min siste sesong som kaptein sov jeg nesten ikke, jeg bekymret meg for tre poeng her og tre poeng der,” sa han. “Kvart over to på lørdager gikk jeg frem og tilbake til toalettet 45 ganger, så jeg visste at det å bli manager ikke var for meg.”

En som derimot var skikket til å være manager, i alle fall mentalt, var den tidligere romkameraten til Kenny Dalglish, Graeme Souness.

I april tok han derfor turen ned fra Glasgow der han hadde ledet Rangers til tre ligagull og fire cuptitler på fire og en halv sesong og tok over Liverpool-rattet.

Han kunne likevel ikke hindre at 1990/91-sesongen ble troféløs.

Souness tok den britiske pressen på ordet. Foran 1991/92-sesongen bestemte han seg for å kvitte seg med halve stallen, inkludert Peter Beardsley, Steve McMahon, Steve Staunton og Gary Gillespie. Alle var viktige nøkler under Dalglish, og alle, med unntak av Steve Staunton, som var 22, var “bare” rundt 30 år gamle.

Spillerne som kom inn var muligens gode nok, de, og Souness valgte også å gi unggutter som Steve McManaman tillit, men store deler av ryggraden i Liverpool-laget som hadde vært gjennom absolutt alt sammen, var plutselig borte.

Da også Ian Rush og John Barnes pådro seg langvarige skader, tørket både målene og prestasjonene opp. Som om ikke det var nok, måtte Souness ha en hjerteoperasjon i april.

På sidelinjen

Den sesongen endte Liverpool på sjetteplass, klubbens dårligste prestasjon siden 1965. Dean Saunders, som ble hentet av Souness for å erstatte Beardsley for det som da var en britisk overgangsrekord på 2,9 millioner pund, ble toppscorer med skarve 10 mål.

Souness’ nye lag vant riktignok et FA-cuptrofé, men Liverpools nedtur hadde for alvor begynt.

Det var en ekstremt dårlig timing, for samtidig så Premier League dagens lys. Pengene veltet inn over balløya da hele verden plutselig fikk tilgang til å se det mange mente var verdens beste liga hjemme i stuene sine – enten det var i Ålesund eller i Singapore.

Da Liverpool aldri klarte å karre seg mot toppen igjen – det ble nok en sjetteplass i 1993, en åttendeplass i 1994 og en fjerdeplass i 1995 – forsvant også inntektsgrunnlaget de trengte for å kjempe med blant annet Manchester United.

Liverpool måtte dermed være smartere, men manglet kompetansen. Et synlig eksempel på det var da Graeme Souness betalte nesten tre millioner pund for Paul Stewart, mens Alex Ferguson punget ut med en tredjedel for Eric Cantona.

United timet sin begynnende suksess optimalt og brukte hele 1990-tallet på å bygge det Ed Woodward i dag kaller for et “Disneyland” (det var iallfall det Jürgen Klopp sa at Woodward hadde fortalt ham da han var på “jobbintervju” på Old Trafford).

Da Champions League kom til verden i 1992/93-sesongen og pengene for alvor begynte å rulle inn også der, satt Liverpool bokstavelig talt på sidelinjen. Det gjorde de helt til 2001/02 og måtte bare være tause tilskuere til at de sakket mer og mer akterut i en stadig mer kommersialisert fotball.

Flere lag bygget utvidet stadionet sitt eller bygget nytt for å utnytte den økte etterspørselen etter VIP-fasiliteter og fotballturisme. Liverpool, på sin side, beholdt Anfield som den var – riktignok til manges glede – inntil Fenway Sports Group med John Henry i spissen overtok klubben i 2010.

Det har tatt 30 år, men nå har Liverpool endelig skjønt hva som skal til. Alex Ferguson klarte kanskje å dytte Liverpool ned fra deres “fucking perch”, men hevnen er nå en gang søt.

Liverpool kom grusomt tilbake og vant ligagullet i 2019/20-sesongen suverent.

Og nå er Liverpool rigget riktig for at suksessen skal vare.

Akkurat som i gamle dager.