De udødelige

Da Brasil vant VM i 1970 satt en hel verden måpende og så på. For Seleçãos del ble veien til Mexico langt mer dramatisk enn VM selv.

Da Carlos Alberto smalt ballen i nettmaskene bak en hjelpeløs Enrico Albertosi, var det ikke bare den definitive spikeren i kista som sikret Brasil sitt tredje VM-trofé. Det var en fullkommen kulminasjon av det mange mener er tidenes mest ikoniske VM, vunnet av tidenes mest ikoniske landslag.

Ikke at vi ikke har hatt ikoniske VM eller ikoniske landslag før eller etter 1970, for det har vi så definitivt. Likevel står VM i Mexico igjen i historien som noe særegent. For det var her, i aztekernes gamle rike, at fotballen tok det store steget fra konfirmasjonsalder og rett inn i voksenlivet, 40 år etter den spede starten i Montevideo.

Det var første gang et VM i fotball ble kringkastet i farger. Bare dét var å regne som fotballens egen månelanding, et snaut år etter at Neil Armstrong utførte bragden med å bli førstemann på den store osten langt der oppe på himmelen.

Endelig kunne et ekstatisk publikum i millioner av stuer verden over nyte en brasiliansk eventyrblanding av afrobrasilianere og hvite, omforent i de etter hvert så legendariske gulgrønne overdelene, de blå shortsene og hvite strømpene som sto i tilnærmet perfekt kontrast mot de solblekede gressmattene i den mexicanske høyden.

Endelig kunne man se den lekne, sjarmerende og offensive fotballen som fikk millioner av mennesker til å glise og unisont slå fast at dette var det beste fotballaget noensinne. Alt sammen i friske, dog noe overmettede farger.

Samtidig ble det satt et slags punktum på Azteca stadion i Mexico by denne junidagen i 1970. Først og fremst var det Pelés aller siste VM-kamp, en VM-karrière som dessverre ble altfor kort i og med at han ble sparket ned og ut av mesterskapene i England fire år tidligere og i Chile i 1962.

Pelé var derimot tilbake på sitt beste i Mexico, og bidro så til de grader til at Carlos Alberto noen minutter etter hans egen legendariske scoring kunne løfte Jules Rimet-troféet over hodet i triumf. O Capitão var dermed den tredje brasilianske kapteinen som fikk den æren.

Det betød samtidig at troféet havnet i Brasil for godt – i alle fall inntil det ble stjålet i 1983 og ble sporløst borte.

Troféet som Franz Beckenbauer løftet i München fire år senere, var ikke til ære for Jules Rimet. Det var til ære for den nye, moderne og verdensomspennende fotballen.

VM i Mexico står derfor igjen som et paradigmeskifte. Brasilianerne ble den gamle fotballens siste mester før taktiske systemer, struktur og ikke minst penger tok overhånd.

Hjem fra England i skam

Da Brasil reiste den lange veien til Liverpool og VM i England i 1966, var de det andre laget i historien som hadde muligheten til å vinne tre VM-gull på rad. Vittorio Pozzo klarte det ikke med Italia, men det var jo strengt tatt ikke så rart, for jobben han gjorde ble avbrutt av en ikke helt ukjent verdenskrig.

Vicente Feola, mannen som hadde ledet Brasil til tittelen i Sverige i 1958 og som nå var tilbake som landslagssjef, ankom muligens England med et snev av selvtilfredshet.

Bruttotroppen var for stor og laget var, med unntak av Pelé, Tostão, Gérson og Jairzinho, aldrende.

“Jeg skulle aldri ha reist til England,” sa Djalma Santos til FIFA.com mange år senere. “Jeg var 37 og jeg hadde allerede spilt i tre VM, men vi visste ikke hva vi ville ha.”

Tostão, som etter hvert skulle bli svært viktig for Brasil, skrev i boken Minner, meninger og tanker om fotball: “Ved siden av det faktum at vi ikke hadde et samspilt lag, var spillerne som hadde vunnet to VM-titler på vei nedover. Unntaket var Pelé.”

Pelé ble sparket ut av mesterskapet allerede i seieren mot Bulgaria i første gruppespillkamp. Det ble også den siste av totalt 40 kamper han og Garrincha spilte sammen.

Brasil vant 36 av de.

Det ble tap mot Ungarn. Mot Portugal i siste kamp bestemte Vicente Feola seg like godt for å bytte ut ni mann fra kampen mot de mektige magyarene.

Blant de var Garrincha, som ble erstattet av en mer eller mindre handikappet Pelé. Det gikk som det måtte gå. Den sorte panteren fra Mosambik, Eusébio, mesterskapets store stjerne, puttet to og sendte Brasil hjem i skam.

“Jeg dro hjem fra det mesterskapet fast bestemt på at jeg aldri ville spille for A Seleção igjen,” sa Pelé mange år senere.

“Det var to ting som skjedde,” sa Djalma Santos. “Det første var å bringe to generasjoner sammen. Det andre – og det viktigste – var at A Seleção ble behandlet som et lag som bare kunne reise og vinne VM som om det var den mest naturlige tingen i verden.”

Den 52 år gamle advokaten, kommunisten, tidligere geriljasoldaten og nå journalisten João Saldanha var rett og slett rasende på Brasils slette innsats i England.

“Det er på tide at de som styrer brasiliansk fotball fornyer seg,” skrev han. “De må være mindre nedlatende, mer ydmyke og jobbe sokkene av seg så brasiliansk fotball kan reise seg fra asken i Liverpool.”

Selv om han ikke nevnte noen ved navn, var det tydelig at kritikken var rettet mot presidenten i Brasils idrettsforbund (CBD), olympisk vannpolospiller fra 1952 og senere FIFA-president, João Havelange.

En sjokkerende ansettelse

João Saldanha var ingen hvem som helst. Han ble født helt nede ved grensen til Uruguay, i gaúchoenes rike, men flyttet tidlig til Curitiba der han kunne speide på treningene til Athletico Paranaense.

Da han som 14-åring ble med familien sin til Rio de Janeiro, gjorde han om alle andre unggutter i den brasilianske metropolen: Han begynte å spille fotball på byens mange strender. Etter hvert ble han plukket opp av Botafogo og fikk noen kamper for de før han helt ut av det blå, og helt uten trenererfaring, fikk ansvaret for å trene laget i 1957.

Det klarte han finfint, for med Didi, Garrincha og Nílton Santos på laget ledet Saldanha klubben til seier i delstatsmesterskapet på første forsøk.

Det var likevel som journalist han ble mest kjent. Han brukte både ord og penn for å kritisere det som kunne krype og gå, alt fra militærdiktaturet til fotballspillere, -trenere og -presidenter. Saldanha la aldri noe i mellom.

João Sem-Medo ble han kalt. Fryktløse João.

Nå langet han altså ut mot den mektige navnebroren João Havelange.

Havelange kan umulig ha sett den andre Gudfaren-filmen, for den hadde enda ikke kommet ut i 1969. Likevel tok han Michael Corleones råd om å holde vennene nær, men fiendene nærmere, til seg.

Etter å ha feilet med re-ansettelsen av Aymoré Moreira, mannen som ledet Brasil til VM-tittelen i 1962, kontaktet han João Saldanha. Kunne han være interessert i å trene Brasil frem mot, og forhåpentligvis i, VM i Mexico, kanskje?

Det var et tilnærmet sjokkerende valg.

For det første hadde ikke Saldanha noen annen trenererfaring enn det lille eventyret med Botafogo 12 år tidligere – et eventyr som riktignok endte med prinsessa og halve kongeriket, men likevel.

For det andre var Saldanha en svoren kommunist og et svært aktivt og synlig medlem av PCB, det brasilianske kommunistpartiet. Han var dermed per se en fiende av det høyrevridde militærdiktaturet som ble styrt med jernhånd av general Artur da Costa e Silva.

For det tredje var Saldanha det nærmeste man kom en tikkende bombe. Selv om han var en svært populær mann i Brasil, mye på grunn av sine frittalende meninger, var han sterkt kritisk mot alt og alle som ikke mente det samme som ham selv. Nelson Rodrigues, en annen fremtredende brasiliansk fotballjournalist, spøkte med at Saldanha kom til å eksplodere bare noen tente en fyrstikk i nærheten av ham.

Likevel, må Havelange ha tenkt, dersom en av Seleçãos sterkeste kritikere ble ansatt som landslagssjef, så ville kanskje mye av den kritikken utebli?

Tanken var i utgangspunktet briljant. Kritikk smitter lett. Gjentas den ofte nok, blir den en sannhet. Så var tilfellet i Brasil på slutten av 1960-tallet. Folket, og dermed supporterne – fotballens viktigste ressurs – var negative.

Det var få, om noen, som trodde at Brasil skulle klare å gjenreise æren i Mexico i 1970. Det var mange som trodde de ikke ville klare å kvalifisere seg til mesterskapet i det hele tatt.

Et negativt folk er negativt for et autoritært regime. Da João Havelange, som selv hadde tentaklene sine dypt inne i maktens korridorer, anbefalte kommunisten Saldanha som ny trener, skapte det ikke akkurat spontan eufori blant høyt dekorerte menn i militæruniform.

Men de hørte på argumentene. Dersom Havelange mente at en frittalende kommunistakademiker var den rette mannen til å ta Brasil tilbake til gamle høyder, og dermed gjenskape entusiasmen blant folket, så fikk de bare svelge de kamelene.

Som sagt så gjort. I februar 1969 ble João Saldanha ansatt som Brasils nye landslagssjef. Én ting var at regimet godtok ansettelsen, men at Saldanha takket ja til jobben, som i prinsippet betød å jobbe for det samme regimet som overvåket, torturerte og drepte marxistiske meningsfeller, var mer overraskende.

Rent fotballmessig var det derimot en lykkelig avgjørelse.

“Det var et mestertrekk,” sa Carlos Alberto.

Musikalsk fotball

Saldanha skred til verket med stor iver. Han ønsket i all hovedsak å bygge sitt lag med spillere som kjente hverandre godt fra før, altså med spillere som i all hovedsak kom fra de samme klubbene (det man i Øst-Tyskland kalte for “fokusklubber”).

Det var ikke noe ny og revolusjonerende tankegang, det; Vittorio Pozzo hadde gjort det samme i Italia på 1930-tallet og Gusztáv Sebes brukte den samme strategien da han skapte det nesten uovervinnelige ungarske laget på 1950-tallet.

Saldanha, som vi jo må huske knapt var noen trener i det hele tatt, så heller ingen grunn til å gjøre de store endringene på hvordan Brasil alltid hadde spilt; han var en fotballromantiker som skulle spille offensiv og leken fotball. “Brasiliansk fotball,” mente han, “er noe som skal spilles til musikk.”

Derfor ville han at Seleção skulle spille 4-2-4, en formasjon Brasil for alvor hadde blitt kjent for under VM i Sverige 11 år tidligere.

Saldanha fikk samtidig en alvorlig nøtt rett i fanget: Pelé gjorde faktisk alvor av truslene om å trekke seg fra videre landslagsspill etter skuffelsen i 1966.

Da han bestemte seg for å gjøre comeback to år senere, hadde purunge Tostão tatt over arven på en glimrende måte. Han var ingen Pelé (selv om han ble kalt «Den hvite Pelé»), men han hadde utvilsomt kvaliteter som passet fint inn i et brasiliansk landslag.

Men Pelé skulle spille. Selvsagt skulle han det. Tostão var en fin reserve. De kunne i alle fall ikke spille sammen. Der ute på gresset gikk de bare i veien for hverandre, mente mange.

Men Saldanha tenkte annerledes.

“Du er det første navnet på blokka,” fortalte han Tostão. “Du kan spille dårlig, det er ikke noe problem. Det er deg og Pelé på topp. Én av dere holder dere fremme, den andre dropper dypt. Bytt på det. Bli enige dere imellom.”

Den 6. august 1969 startet den brasilianske ferden mot VM med å slå Colombia 2-0 i Bogotá. Hovedstammen i laget var spillere fra Saldanhas gamle klubb Botafogo, nå trent av Mário Zagallo, og Pelés klubb, Santos.

En knapp måned senere ble Paraguay slått 1-0 foran 183 341 tilskuere på Maracanã, og Brasil var klare for Mexico etter seks strake seire og 23-2 i målforskjell. Pelé og Tostão scoret 15 av målene.

João Saldanha var en umiddelbar braksuksess.

Gressbrannen

Suksess til tross; det skulle ikke ta lang tid før ting begynte å ulme. Kritikken mot hans intense og ukonvensjonelle lederstil haglet, spesielt fra pressen nede i São Paulo, som var imot ansettelsen av Saldanha helt fra starten av – han var jo tross alt fra Rio de Janeiro.

“Vi har mistet vårt Seleção,” skrev de, og glemte samtidig det faktum at Saldanha ble født som gaúcho over 2 000 kilometer sør for Sør-Amerikas mest kjente by.

Ulmingen ble til full gressbrann foran to treningskamper mot Argentina, som ikke engang hadde kvalifisert seg for Mexico-VM, i mars 1970.

Emílio Garrastazu Médici, Brasils nye diktator og en svoren Flamengo-supporter – så svoren at han ikke gikk av veien for å blande seg inn i laguttaket til favorittklubben – gikk ut i pressen med en offentlig oppfordring til å ta med favorittspilleren hans, spissen Dario, i den brasilianske troppen.

“Han er en fantastisk spiss som har evnen til å motstå de tøffe europeerne,” sa den svært så fotballinteresserte og åpenbart kompetente Médici til pressen.

Saldanha, som hadde sett mange av sosialistkompisene sine bli sendt i eksil av nettopp Médici, mistet besinnelsen over at presidenten skulle bry seg med hans måte å lede laget på.

Rent sportslig sett var det også forståelig, for han hadde jo allerede Tostão og Pelé som virkelig hadde funnet ut av det seg imellom i VM-kvalifiseringen.

“Presidenten velger sine ministre og jeg velger mine spillere,” sa Saldanha tørt. Ikke lenge etter måtte han moderere seg: Han hadde tross alt ingenting imot Dario, han foretrakk bare Tostão og Pelé, og dét må jo være lov!

Da Saldanha i tillegg nektet å justere treningstidene slik at spillerne kunne delta på en bankett i presidentpalasset i Brasília, over 1 000 kilometer unna, ble general Médici både sur og vonbroten. Er det én ting man absolutt ikke trenger som brasiliansk landslagssjef så er det en sur og vonbroten militærdiktator som lusker i buskene.

Det ulmet ikke bare over ham i hierarkiet. Det ulmet under ham også.

Da Pelé etter sigende ønsket en ny kontrakt som ga ham en vesentlig høyere kampbonus enn sine lagkamerater, penger han trengte for å betale tilbake et banklån han måtte ta opp etter å ha blitt rundlurt av en spansk forretningsmann, så kommunisten Saldanha rødt.

Ingen spillere skulle tjene mer enn noen andre. Basta!

Da Saldanha i tillegg kritiserte Pelés svake formutvikling, en utvikling han implisitt mente skyldtes Santos, som hadde latt ham spille nesten 80 kamper i løpet av et år, var de første frøene til en åpen konflikt mellom de to sådd.

Kampen mot Pelé

På et spillermøte i forkant av den første treningskampen mot Argentina ga Saldanha en så forvirrende taktisk gjennomgang at Pelé, med sjokkerte medspillere og støtteapparat som tilskuere, gikk opp og visket ut Saldanhas instruksjoner fra taktikktavlen.

Saldanha mente blant annet at Rodolfo Fischer var en midtbanespiller, noe han så definitivt ikke var, han var en av Argentinas beste spisser, noe Pelé passet på å påpeke: “Jeg vet litt om dette fordi Santos har spilt mot lag fra Argentina og Fischer er spiss, ikke midtbanespiller.”

Pelés oppvigleri førte til en heftig diskusjon de to imellom, fortsatt med sjokkerte medspillere og støtteapparat som tilskuere.

I stedet for å holde stridighetene internt, gikk Saldanha ut i pressen og sa at Pelé slet med synet.

Det gjorde han for så vidt også – han var litt nærsynt – men alle som så Pelé spille fotball kunne vel være enige om at det ikke plaget ham nevneverdig (en som faktisk slet med synet var spisspartneren Tostão, som fikk en ball i øyet i oktober 1969 og ødela netthinnen, men han fikk god behandling i USA og ble noenlunde frisk igjen).

Brasil tapte kampen mot Argentina 0-2.

Roberto Perfumo, spilleren som etter all sannsynlighet Argentinas mest velduftende, sa at “det er det dårligste Brasil-laget jeg har spilt mot.”

Argentinerne overkjørte den brasilianske midtbanen bestående av Gérson og Wilson Piazza fullstendig, og da Saldanha nok en gang gikk til verbalt angrep på Pelé ved å si at det var hans skyld fordi han ikke jobbet hjemover, gikk det et simultant gisp gjennom hele Brasil.

Å kritisere selveste Pelé, det gjorde man bare ikke. Men å i det hele tatt tenke at Pelé skulle bidra i forsvar var som å banne i kjerka. Han skulle score mål for svarte svingende!

Omtrent samtidig hadde kommentaren om Pelés dårlige syn virkelig fått vann på mølla. Plutselig sa ryktene at Brasils største stjerne var i ferd med å bli blind og at Saldanha ikke ønsket å ha ham med i VM-troppen.

Foran den andre treningskampen mot Argentina fire dager senere, midt oppe i alt kaoset, gjennomførte faktisk Saldanha en taktisk genistrek.

Ut gikk Wilson Piazza, Gérsons midtbanepartner, og inn kom 20 år gamle Clodoaldo fra Pelés klubb, Santos. Clodoaldo, skulle det vise seg, utfylte dirigenten Gérson på en vesentlig bedre måte samtidig som han skapte en bedre balanse i laget. Det bidro til at ingen ringere enn den nesten blinde Pelé kunne score seiersmålet rett før slutt.

Feiden mellom Saldanha og Pelé var dog ikke ferdig. Nok en gang gikk Saldanha ut offentlig og sa at Pelé ikke jobbet hardt nok defensivt og at han vurderte å droppe ham.

Omtrent samtidig brøt uvedkommende seg inn i lagets medisinske klinikk og stjal laglegens Pelé-notater. Saldanha, nå under et voldsomt press, la skylden på pressen, som på sin side svarte med krigstyper om hvor dårlige Brasil var.

Et spørsmål om ære

Saldanha følte det foregikk et komplott mot ham for å få ham fjernet. Bedre ble det ikke da han nektet å gi laget instruksjoner foran en meningsløs 1-1 kamp mot det lokale Rio-laget Bangu den 14. mars.

Som om ikke det var nok: Etter at en planlagt treningskamp mot Flamengo, Brasils soleklart mest populære klubblag, ble avlyst, dukket plutselig den regimevennlige Flamengo-treneren Dorival “Yustrich” Knippel opp i et radiointervju og kalte Saldanha for en inkompetent, feig tosk.

Det var ikke noe nytt fra Yustrichs side, han hadde sendt stikk til Saldanha flere ganger tidligere, mest sannsynlig fordi han ville ha Saldanhas jobb selv.

Kommentaren til Yustrich var likevel dråpen som fikk Saldanhas caipirinhabeger til å renne fullstendig over.

Han ba fotballforbundets sjåfør om å kjøre ham til São Conrado, bydelen i Rio de Janeiro som er mest kjent for Peda da Gávea, fjelltoppen der djerve menn og kvinner hiver seg utfor med en hangglider på ryggen.

Men Saldanha hadde ingen planer om å hive seg ut i en hangglider. Han skulle besøke Flamengo-lagets residens der de bodde for å forberede seg til en kommende ligakamp.

“Hvorfor har du en pistol i buksa?” spurte sjåføren.

“Jeg skal avgjøre et spørsmål om ære,” svarte Saldanha.

Rundt klokken 22 passerte den rasende landslagssjefen sikkerhetsvakten ved å fyre av to skudd i lufta før han stormet inn i bygget med sin ladde Colt .38 hevet i været.

Der møtte han bare Flamengo-lagets kokk og keeper.

“Jeg vet ikke hvem du er, men jeg skyter hvis du kommer nær meg,” sa Saldanha til den stakkars keeperen før han løp opp i 2. etasje og gjennomsøkte hvert eneste rom. Heldigvis for alle var ikke Yustrich der og Saldanha måtte reise derfra med uforrettet sak.

Puh!

Ikke at Saldanha og våpen var noe nytt, egentlig. I 1967 skjøt han to skudd i været etter en krangel med keeperen Mangu, som han beskyldte for kampfiksing.

“Saldanha var gal!” sa Mário Zagallo i boken Jogo Bonito. “En gang glemte han å gå i garderoben i pausen for å fortelle hvem som skulle byttes ut. I stedet var han oppe på pressetribunen og kranglet med journalistene.”

Resultatet var at 12 Brasil-spillere sto klare til avspark i 2. omgang.

“Du kan ikke gjøre det når du er på vei til VM,” sa Zagallo.

Ryktene om at Saldanha likte en caipirinha eller to for mye var kanskje ikke helt ute på de brasilianske soyabønnejordene.

Da João Havelange fikk høre om navnebror Saldanhas eskapader ute i São Conrado, begynte han å svette så alvorlig i hendene at han kalte inn til krisemøte. Flamengos styreformann truet naturlig nok med å anmelde Saldanha til politiet, men Havelange overtalte ham til å la det ligge.

Senere samme kveld ombestemte styreformannen seg, og da hadde ikke Havelange noe valg. Saldanha, som hadde planlagt oppkjøringen til VM i Mexico ned til minste detalj, men som åpenbart var emosjonelt ustabil, fikk sparken.

Han ble, ikke overraskende, rasende og uttalte både at Gérson hadde mentale problemer og at reservekeeperen Emerson Leão hadde korte armer. Han lot også Havelange få gjennomgå for at han ikke hadde fått mer støtte da president Médici forsøkte å presse Dario inn på laget.

Under tre måneder før årets store høydepunkt skulle sparkes i gang i Guadalajara, sto Brasil uten trener.

Redningsmannen

Heldigvis befant ikke løsningen seg så langt unna. Borte ved foten av Sukkertoppen hadde nemlig 39 år gamle Mário Zagallo gjort underverker med Botafogo og ledet de til to seire på rad i delstatsmesterskapet pluss et trofé i den brasilianske cupen.

Zagallo, som ble trent av Saldanha i nettopp Botafogo på slutten av 1950-tallet, spilte sin siste landskamp mot Portugal i 1964. På banen sammen med ham var flere av de som var høyaktuelle for VM-troppen til Mexico: Carlos Alberto, Brito, Joel og Pelé. Sistnevnte hadde han sågar vunnet VM sammen med tilbake i 1958.

I det laget befant også Jairzinho og Gérson seg. Begge ble senere ble trent av Zagallo i Botafogo.

Zagallo var en høyst respektert herremann som kjente spillerne godt. I tillegg var han ikke åpenlyst politisk aktiv, i sterk motsetning til João Saldanha. Et perfekt valg for João Havelange.

Bare få timer etter at en bil med representanter fra fotballforbundet dukket opp på Botafogos treningsfelt og nærmest kidnappet treneren deres, ledet Zagallo sitt første spillermøte som ny landslagssjef for Seleção.

«Det var aldri tvil i mitt sinn,» sa Zagallo. «Det var skrevet i stjernene at jeg skulle ta over det laget.»

Zagallo bygde videre på Saldanhas tanker. Det siste han ønsket var å reise til Mexico med en tropp som måtte tilvenne seg en helt ny spillestil. Likevel gjorde han noen små, men viktige tilpasninger.

“Jeg likte ikke Saldanhas 4-2-4,” sa han og la til: “I 1958 beveget vi oss allerede mot 4-3-3, så hvordan kunne vi gå tilbake til 4-2-4 i 1970? Vi måtte bevege oss fremover.”

Zagallo innførte en mer dynamisk formasjon der Brasil skulle angripe i noe som kunne minne om en 3-4-3. Pelé og Tostão skulle bytte på å komme dypt – akkurat som Saldanha hadde foreslått bare uker tidligere. Carlos Alberto skulle ha frie tøyler til å bombe fremover fra sin høyrebackposisjon slik at høyrevingen Jairzinho, bare kalt Furacão – “Orkanen” – kunne angripe mål.

På venstrekanten valgte Zagallo etter mye om og men den noe uortodokse Rivelino i og med at Paulo Cézar var ute av form. Sentralt var det en selvfølge at Gérson skulle ha en dyptliggende playmaker-rolle.

Unggutten Clodoaldo, som kom inn i den andre treningskampen mot Argentina under Saldanha, skulle balansere det hele. Wilson Piazza, mannen som måtte overlate plassen sin til nettopp Clodoaldo, ble flyttet ned på stopperplass sammen med Brito.

Den alltid gode Everaldo fikk plass på venstrebacken, men i en mer defensiv rolle enn kollega Carlos Alberto på motsatt side.

Uten ball skulle de ligge i 4-5-1 med Pelé som en av førsteforsvarerne, akkurat som Saldanha hadde messet om.

“Vi skulle angripe med syv og forsvare oss med ni. Så fort vi mistet ballen, skulle vi trekke oss tilbake til midtsirkelen,” sa Zagallo, som også gikk vekk fra mannsmarkering og heller innførte soneforsvar.

“Og så byttet jeg keeper,” sa Zagallo. “Du kan ikke reise til VM med en nervøs 22-åring [Leão]. En VM-keeper trenger erfaring.”

Valget valgt på 32 år gamle Félix fra Rio-klubben Fluminense.

Planlagt til minste detalj

Allerede den 1. mai, rett etter 0-0 mot Bulgaria og en knapp 1-0 seier mot Østerrike i treningskamper hjemme i Rio de Janeiro, og litt over en måned før første gruppespillkamp mot Tsjekkoslovakia, reiste Zagallo og hans utvalgte gutter til Guanajuato, en liten by beliggende på et platå mellom Mexico by og Guadalajara, nesten 2 000 meter over havet.

Det var i henhold til Saldanhas plan. Brasilianerne var jo født og oppvokst på stranda alle som en, og gruppespillkampene skulle foregå over 1 500 meter over havet. Kom de seg helt til VM-finalen, skulle den spilles på enorme Azteca stadion i den mexicanske hovedstaden på 2 241 meters høyde.

Tynnere luft, mindre oksygen og annerledes ballbane. Gérson, som jo hadde slått en og annen pasning i sin karrière, måtte nesten lære det på nytt. Han brukte time etter time på å perfeksjonere diagonalpasninger ut mot Jairzinho på høyrekanten.

Med til Guanajuato var også den 31 år gamle militæroffiseren Cláudio Coutinho som fysisk trener. Han innførte blant annet den velkjente, dog fryktede, Cooper-testen som han hadde lært seg etter å ha møtt dens grunnlegger, Kenneth Cooper, i New York to år tidligere.

Coutinho innførte også treningsøvelser som ble brukt av amerikanske astronauter, øvelser han hadde lært da han besøkte NASA som en del av hans USA-eventyr.

“Det var en vitenskapelig tilnærming,” sa Carlos Alberto. “Hver spiller hadde et eget skreddersydd treningsprogram.”

Den brasilianske delegasjonen besto også av flere militæroffiserer. Brigader Jerônimo Bastos ledet det hele med stø hånd. Som sikkerhetssjef fikk han med seg majoren med det imponerende navnet Roberto Câmara Lima Ipiranga dos Guaranys.

I tillegg forhørte João Havelange seg med flere i den brasilianske hæren angående lagets forberedelser til VM, blant annet sjefen for etterretningsbyrået, general Carlos Alberto da Fontoura.

Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Selv draktene ble skreddersydd til hver spiller. De ble også redesignet slik at de ikke skulle samle opp unødvendig svette i den mexicanske heten.

Og bare for å sette prikken over i-en: For å holde Emílio Garrastazu Médici fornøyd, ble også Dario tatt ut i den endelige VM-troppen (han kom dog aldri så langt som til benken, så det var mest for syns skyld, eventuelt etter press fra Havelange, at Zagallo valgte å ta ham med).

Full pott

Den 3. juni 1970 sparket Brasil sitt VM i gang mot finalemotstanderen fra Santiago åtte år tidligere, Tsjekkoslovakia, i Guadalajara.

Samspillet mellom Pelé og Tostão satt umiddelbart. De byttet på å komme dypt, akkurat som Saldanha hadde lært de året før.

På venstrekanten herjet Rivelino med sine finurlige driblinger, og på høyrekanten fosset “orkanen” Jairzinho mot mål som en tredje spiss. Sentralt styrte Gérson hele showet og prikket pasning etter pasning.

Alt sammen i farger. En samlet fotballverden kunne ikke gjøre annet enn å la seg fengsle. Noe lignende hadde de aldri sett maken til.

Det ble en heidundranes fotballkamp, og det var tsjekkerne som scoret først. Rivelino utlignet på et knallhardt frispark.

Så bestemte Pelé seg for å bevise at det ikke var noe som helst i veien med synet hans. Han tok like godt rennafart fra egen banehalvdel og sendte avgårde et skudd som etter noen lange sekunder i den tynne mexicanske luften endte sin ferd noen centimetre utenfor stolpen til den tsjekkiske keeper, Ivo Viktor.

Men Pelé skulle selvsagt score. Etter en time viste Gérson hvorfor han hadde brukt timevis på å trene på diagonalpasninger i forkant av mesterskapet. Pasningen tok Pelé ned på brystet – i luften – og smalt ballen i mål på halv volley.

To minutter senere viste Gérson igjen frem venstrefoten. Denne gangen sendte han Jairzinho alene gjennom, som med en liten vipp over keeper kunne dundre ballen i åpent mål. Samme mann fastsatte resultatet til 4-1 etter et utrolig dribleraid sju minutter før full tid, i en kamp som like gjerne kunne ha endt 6-6.

Det var en VM-kamp for historiebøkene.

Jairzinho, skulle det vise seg, scoret igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Det ble knappe seire mot England og Romania, men det var mer enn nok til å sikre full pott og avansement, til tross for at en skadet Gérson måtte se de to kampene fra tribunen.

Hevnen fra 1950

I kvartfinalen mot Perú var dirigenten heldigvis tilbake og kunne ta tilbake taktstokken fra vikaren Paulo Cézar. Om inkaene noensinne fikk vite hva som egentlig traff dem, er usikkert.

Før kvarteret var spilt hadde Rivelino sendt Seleção i ledelsen med en markkryper fra 16-meter før Tostão doblet ledelsen fra død vinkel fire minutter senere.

Alberto Gallardo kopierte den bedriften og reduserte for peruvianerne, men det var aldri noen tvil om hvem som skulle få æren av å spille semifinale. Tostão banket Pelés pasning i nettaket før Jairzinho – hvem andre – sikret 4-2, også han fra død vinkel etter først å ha rundlurt keeper Rubiños.

I en tid da flere landslag var låst til tett mannsmarkering og rigide formasjoner der ingen fikk forlate sine posisjoner uten spesialtillatelse, viste Brasil seg fra en helt annen side. Ingen, kanskje med unntak av Clodoaldo, hadde faste posisjoner.

Pelé og Tostão byttet på å komme dypt. Den andre stakk i rom. Gikk begge, kom Rivelino inn sentralt og hjalp Gérson. Carlos Alberto kom stadig vekk frem på høyresiden og tilbød ekstra bredde. Og lynvingen Jairzinho, han tok over arven etter Garrincha på en helt framifrå måte.

Det var et komplett lag som skulle opp mot nabolandet Uruguay i semifinalen den 17. juni 1970.

Brasilianerne husket uruguayanerne med grøss og gru, for de hadde møttes én gang tidligere i VM-sammenheng: Den berømte kampen på Maracanã i 1950 som førte til at Uruguay tok sitt andre VM-gull og som samtidig sørget for at det ble erklært nasjonal landesorg i Brasil.

Den kampen var også en direkte årsak til at Brasil bestemte seg for å aldri spille med hvite drakter igjen. I stedet ble det arrangert en designkonkurranse som endte med at Brasil siden den gang har spilt i de gulgrønne overdelene, de blå shortsene og de hvite strømpene – tilfeldigvis en perfekt kombinasjon for de nye fargebildene som ble sendt verden rundt fra Mexico.

Frykten for Uruguay skulle vise seg å være velbegrunnet. De gikk aggressivt til verks og markerte ut både Pelé og Gérson.

Pelé ristet enkelt av seg sin markør, men Gérson slet. Uten Gérson slet Brasil også. Dermed var det Luis Cubilla som trillet inn 1-0 til Uruguay før 20 minutter var spilt etter at det brasilianske forsvaret igjen viste seg å ha store hull.

Minuttet før pause klarte gultrøyene likevel å utligne på typisk brasiliansk vis etter et angrep som startet dypt inne på egen banehalvdel.

Rivelino til Everaldo. Everaldo til Clodoaldo. Clodoaldo til Tostão, som nå hadde trukket seg helt ut til krittet til venstre. Tostão tilbake til Clodoaldo, som i Gérsons “fravær – han var jo markert helt ut av kampen – gikk på et sjeldent løp inn i 16-meteren. Pang! 1-1 og Clodoaldos første og eneste landslagsmål. Vidundermålet til tross; Mário Zagallo var langt ifra fornøyd.

“Hva i huleste er det dere driver med?” ropte han i garderoben. “Er dere gale? Hvordan i huleste kan dere la dem score mot oss? Vi er 20 ganger bedre enn dette laget. Nå, gå ut og vinn denne kampen. Jeg aksepterer ikke et tap!”

Zagallo var kanskje ikke like sint som Saldanha kunne være, men ordene hans hjalp. Etter pause gikk brasilianerne ut og rundspilte sine lyseblå motstandere.

Pelé bestemte seg like godt for å skape nok et ikonisk VM-øyeblikk helt på egen hånd. I stedet for å ta med seg Tostãos smått geniale gjennombruddspasning, lot han den passere forbi Uruguays utrusende keeper, Ladislao Mazurkiewicz. Pelé selv gikk på andre siden og nådde igjen ballen, men igjen var marginene mot ham; ballen gikk centimetere utenfor.

Kvarteret før slutt viste Tostão igjen sine ferdigheter som dyptliggende spiss. Denne gangen var det Jairzinho som fikk æren av å motta den millimeterpresise pasningen og han gjorde ingen feil. 2-1.

Rett før slutt fikk Pelé være tilrettelegger. Rivelino avsluttet fra 16 meter og avgjorde kampen.

En ekstatisk Mário Zagallo kunne løpe ut på banen og hive seg med i feiringen.

Den ikoniske avslutningen

Finalemotstander Italia, som fortsatt sverget til sitt catenaccio-system, var muligens den tøffeste motstanderen Brasil kunne få. Parallelt med Brasils triumf mot Uruguay, hadde Gli Azzurri slått Vest-Tyskland 4-3 i sin semifinale, en kamp som i etterkant fikk merkelappen “århundrets kamp”.

Nå skulle de to kjempe om hvem som fikk æren av å beholde Jules Rimet-troféet til odel og eie.

Zagallo så for seg at italienerne kom til å prøve å markere spillerne hans ut av kampen, akkurat som Uruguay hadde forsøkt, noe han fikk fullstendig rett i. Slagplanen var derfor et et hurtig pasningsspill – ørlite grann mer besittende enn tidligere i mesterskapet – med mål om å slite ut blåtrøyene, som fortsatt hadde 120 minutter fotball mot tøffe vesttyskere i beina.

Treningsoppholdet i høyden i forkant av turneringen hadde åpenbart gjort underverker. Da Gérson kjælet ballen i lengste hjørne etter en times spill på Azteca stadion i den mexicanske hovedstaden og sendte Brasil opp i 2-1, var italienerne slitne.

Fem minutter senere scoret Jairzinho igjen – hans syvende i hans sjette kamp på rad – denne gang et skikkelig møkkamål, riktignok etter en glimrende diagonalpasning fra Gérson – hvem andre – som ble headet ned i feltet av Pelé.

Så, fire minutter før full tid, fikk Clodoaldo ballen av Tostão, som hadde tatt et voldsomt defensivt løp, på egen halvdel. Det defensive ankeret dro like godt dro av fire italienere og ga ballen videre til Rivelino. Rivelino til Jairzinho, som nå befant seg på venstrekanten. Han dro seg innover i banen og ga ballen til Pelé på kanten av 16-meteren. Han stoppet på arrogant vis opp sin bevegelse og sendte en pasning i blinde ut til høyre.

Der kom høyreback Carlos Alberto og fyrte av verdens kanskje mest kjente rakkarökare med utsiden av høyrefoten. Ballen fikk attpåtil ekstra fart i den tynne luften og blåste inn i nettet.

Det var en ikonisk avslutning på et ikonisk VM-sluttspill.

På stadion satt João Saldanha, nå som kommentator for brasiliansk TV. Selv om han helt sikkert frydet seg over lagets prestasjoner, kom han aldri ned for å gratulere Mário Zagallo.

“Han! Vi snakket ikke engang sammen,” sa Zagallo. “Han trodde sikkert jeg var en nikkedukke for regimet som hadde tatt med meg Dario i troppen, men han satt jo ikke engang på benken. Hvis jeg ville tilfredsstille Médici, ville jeg ha spilt med favorittspilleren hans, ikke sant?” spurte han retorisk i boken Jogo Bonito.

Zagallo ble den første av totalt tre i historien som vant VM både som spiller og som trener. Han kom inn i grevens tid og trengte ikke å gjøre så mye, men han gjorde akkurat de små endringene som var nødvendige. Han sørget ikke minst for ro og harmoni i troppen.

Grunnlaget for at det Brasil-laget for alltid vil bli stående igjen i historiebøkene med smilende emojis bak, ble likevel lagt av advokaten, journalisten, kommunisten og eks-geriljasoldaten João Saldanha.