Bolivia er landet med det rare i, et land som taper nesten alt de stiller opp i, men som likevel er fryktet blant samtlige fotballspillere i Sør-Amerika.
Ved første øyekast ser Plaza Murillo i La Paz ut som en hvilken som helst plaza i Latin-Amerika.
Helt siden kolonitiden har de lokale samlet seg her, i skyggen av eukalyptustrærne, for sosialt samvær, men også fordi plassen i hundrevis av år var innbyggernes hovedkilde til rent og friskt vann.
I dag er Neptun-statuen, eukalyptustrærne og brønnen med vannet borte. Likevel er plassen fortsatt et naturlig samlingssted for La Paz’ sammensatte befolkning – og for byens mange millioner av duer.
I det rosa bygget ved siden av katedralen holder landets president til. Bygget kalles for Palacio Quemado – Det brente palasset – fordi revolusjonære opp gjennom historien har hatt en lei tendens til å sette fyr på det.
Revolusjonære har det vært mange av; Bolivia har hatt over 190 revolusjons- og kuppforsøk – for øvrig soleklar verdensrekord – og de aller fleste spirene har blitt sådd akkurat her, på Plaza Murillo. Et titalls ledere har blitt drept på, eller i umiddelbar nærhet av, plazaen.
Gualberto Villarroel var den siste. Han ble kastet ut fra balkongen i Palacio Quemado i 1946 før han ble hengt i lyktestolpen rett ved.
Snur du hodet 90 grader mot venstre, får du øye på den gule kongressbygningen. Løfter du blikket noen små hakk, ser du bygningens klokke. Ser du nærmere på den, forstår du fort at du befinner deg i et land der ikke alt er helt som vi er vant til.
Klokken går nemlig baklengs. Ifølge Bolivias urbefolkning ligger nemlig fortiden i fremtiden – og fremtiden, den ligger allerede i fortiden.
Du må være fra Bolivia for at det skal gi mening.
Engelske ingeniører og bowlerhatter
Går du ut av Plaza Murillo, mellom de to bygningene og til venstre, opp Calle Colon og til høyre, opp den tilsynelatende uendelige stigningen langs Avenida la Bandera – Flaggaten – kommer du, etter en drøy kilometers blodslit, til Mirador Killi Killi.
Har ikke høyden tatt pusten fra deg allerede, kommer utsikten garantert til å gjøre det.
Herfra har du en unik 360 graders utsikt til hele La Paz og den bolleformede dalen byen ligger i; til de titusenvis av Lego-lignende husene i fjellsiden opp mot El Alto – Høyden – byen som opprinnelig var en forstad, men som vokste til å bli større en La Paz selv; til Illimani, den 6 438 meter utdødde vulkanen som våker over byen i horisonten; og ikke minst til Estadio Hernando Siles, stadionet som mest av alt ser tilfeldig plassert ut i Illimanis skygge, midt mellom høyblokker, travle hovedgater og små firkantede boliger av leire, murstein og bølgeblikk.
Estadio Hernando Siles har ligget akkurat her, i Miraflores-distriktet, siden 1930. Før det ble fotballen spilt på åpne plasser rundt omkring i byen som tilfeldigvis befant seg noenlunde i vater.
Landets eldste nåværende toppklubb, The Strongest, spilte for eksempel på en liten plass bak San Pedro-kirken – nærmeste nabo til San Pedro-fengselet (og en av Bolivias største kokainprodusenter) – med en kublære som ball.
The Strongest ble stiftet i en kiosk på allerede nevnte Plaza Murillo i 1908. Grunnleggerne var en gjeng med menn i 20-årene fra den bolivianske middelklassen som alle var enige om engelskmenn var ordentlig bra folk.
Britiske ingeniører hadde tross alt vært sentrale i å bygge jernbanen som knyttet landet sammen med Stillehavskysten gjennom den gudsforlatte Atacama-ørkenen på 1800-tallet.
Nå hjalp ikke det Bolivia så voldsomt; stadige konflikter med nabolandet Chile, som attpåtil sørget for at Bolivia ble landlåst i 1883, samt en plutselig nedgang i gruvevirksomheten, gjorde at togeventyret døde på stedet.
Minnene kan man dog fortsatt se. Det mest kjente er den enorme togkirkegården ved den verdensberømte saltsletten i Uyuni, drøyt 500 kilometer sør for La Paz.
Det var også engelske ingeniører som innførte bowlerhatt-moten for de bolivianske kvinnene, de såkalte cholitaene.
Etter å ha fått et parti med for små hatter tilsendt helt fra England, lurte britene de bolivianske kvinnene til å tro at dette var siste mote fra Europa i stedet for å sende hattene i retur. Kvinnene adopterte dermed hodeplagget som en del av sin egen klesdrakt.
Full av beundring for staute og moteriktige engelskmenn, ville middelklasseherrene på Plaza Murillo at deres nye klubb skulle ha et engelsk navn. De ville samtidig at klubben skulle symbolisere styrke, og navnet ble derfor Strong Foot Ball Club.
Noen dager senere møttes grunnleggerne igjen og fant ut at navnet ikke hadde den rette “schwungen”. Víctor Manuel Franco, som hadde studert litt engelsk, foreslo å legge til “The” og Ramón «Pachacha» Gonzales insisterte på å legge til superlativet “est” for å få navnet til å virke “sterkt og vakkert”.
The Strongest Football Club var et faktum.
The Strongest vant og de vant og de vant. Lenge før profesjonaliseringen av fotballen i Bolivia var klubbens største rivaler lagene til det bolivianske militæret og universitetet i La Paz.
Nytt stadion og døde lamaer
Det skulle endre seg i 1925, da en annen gjeng med unge menn også bestemte seg for å stifte en fotballklubb. Også det foregikk i nærheten av Plaza Murillo.
1925 markerte 100-årsjubileet for frigjøringen fra de spanske kolonistene, og hva passet vel da bedre enn å gi klubben navn etter Sør-Amerikas ubestridte superhelt, mannen som kan skilte med å ha vært president i Colombia, Bolivia, Perú, Venezuela og deler av Ecuador – samtidig! – før han døde under mystiske omstendigheter i 1830?
Mannens fulle navn var altfor langt til å skrive her, men vi kjenner ham best som Símon Bolívar.
La Paz’ andre storklubb fikk derfor navnet Club Atlético Bolívar.
I 1925 ble også Det bolivianske fotballforbundet stiftet i Cochabamba. De bestemte seg umiddelbart for å søke om å få arrangere Campeonato Sudamericano, det vi i dag kjenner som Copa América.
Problemet var bare at bolivianerne ikke hadde noe stadion å arrangere kampene på, ei heller var de medlem av CONMEBOL – Sør-Amerikas svar på UEFA – så mesterskapet i 1926 gikk til Chile i stedet.
Dit dro Bolivias splitter nye landslag, men det ble med den vakre og spektakulære turen over Andesfjellene. Den 12. oktober 1926, samme dag som de fikk innvilget medlemskap i CONMEBOL, tapte La Verde 1-7 for hjemmelaget i mesterskapets første kamp.
Deretter røk de 0-5 for Argentina, 1-6 for Paraguay og 0-6 for Uruguay.
Hjemme i La Paz fant Hernando Siles Reyes, Bolivias 31. president, ut at fotballen tross alt var kommet for å bli og at det hadde vært fint å ha et stadion i den administrative hovedstaden (Bolivia har to hovedsteder – vakre Sucre er den konstitusjonelle).
Arkitektoppdraget fikk Emilio Villanueva, som hadde vært på tur i Europa og sett hvordan de bygget stadion der.
Siles Reyes mobiliserte hundrevis av straffanger for å komme i gang med byggingen i Miraflores, øst i byen, og da anlegget sto ferdig i januar 1930 med en kapasitet på 25 000 – nok til å huse nesten 20 % av La Paz’ befolkning – var det et av de første i Sør-Amerika som var bygget i armert betong.
Det var sannsynligvis også det første stadionet i hele verden som var bygget oppå en eller flere døde lamaer.
Alle bygninger i Bolivia bygges nemlig oppå et lamafoster. Fostrene er til ære for pachamama – Moder Jord – og skal sørge for at bygget får et langt, trygt og minneverdig liv.
Fostrene, som hvem som helst kan kjøpe for noen få bolivianos på det såkalte Heksemarkedet i La Paz, har for øvrig dødd en naturlig død før de plasseres i jorda, bare så det er sagt.
Urugay viva
Nå er verken stadionets navn, utforming eller tilskuerkapasitet spesielt iøynefallende. Det som gjorde – og fortsatt i aller høyeste grad fortsatt gjør – Estadio Hernando Siles så spesielt – og så fryktinngytende – er naturligvis at det befinner seg 3 637 meter over havnivå.
Sammenligner vi med verdens høyeste fjell, er det som en liten fartsdump å regne, men nesten fire kilometer over havet er lufttrykket likevel så lavt at 35 % av oksygenet er borte sammenlignet med nede ved havnivå.
I La Paz vil en som kommer fra lavlandet være konstant andpusten og ha konstant høy puls. Lungene trenger mer oksygen, og hjertet må jobbe hardere for å frakte oksygenet ut til cellene som trenger det.
Symptomene på høyden, selv ved den minste anstrengelse, er svimmelhet og hodepine, noen ganger så intens at den eneste kuren er masse vann, sukker, et mørkt rom og en kraftig sovepille.
Alternativet er å tygge en solid neve med kokablader – bladene fra planten som brukes til kokainproduksjon – eller å drikke en mate de coca, en kokablad-te, som til og med Pave Johannes Paul 2 måtte takke ja til da han var på besøk i La Paz i mai 1988.
Og her, langt, langt over havnivå skulle altså Bolivia spille sine hjemmekamper.
Nøyaktig hva denne hjemmebanefordelen skulle bety i praksis, skulle forbli en godt bevart hemmelighet frem til 26. februar 1950. Da fikk endelig La Verde debutere på sin ikke lenger fullt så nye hjemmebane, mot Chile, en kamp bolivianerne vant 2-0.
I 1930, bare få måneder etter at Estadio Hernando Siles sto ferdig, fikk Bolivia æren av å bli invitert til tidenes første VM-sluttspill i Uruguay.
Til tross for politisk kaos i hjemlandet – president Siles Reyes ble tvunget til å reise til Lima i eksil og ble erstattet av en militær regjering ledet av general Carlos Blanco – takket det uerfarne bolivianske landslaget ja til invitasjonen og satte kursen sørøstover i juli 1930.
Et tegn på hvordan det skulle gå fikk man allerede før den første kampen mot Jugoslavia.
Da spillerne entret banen, var de iført hvite drakter med hver sin sorte bokstav på. Ved første øyekast ga ikke det mening, ikke ved andre øyekast heller, men ved tredje øyekast, da lagbildet skulle tas, var meningen tydelig.
Problemet var bare at spilleren som bar drakten med den ene U-en kom for sent til det første offisielle lagbildet. Resultatet ble URUGAY VIVA før de endelig fikk rettet opp i misèren og tatt nye bilder.
Misère ble det i selve kampen mot staute østeuropeere også. Bolivia forsvarte seg riktignok godt og hadde sågar en ball i stolpen, men da Gumercindo Gómez pådro seg dobbelt beinbrudd etter at foten hans satt fast i gresset, måtte han av naturlige årsaker tas av banen.
På en tid da innbyttere ikke var lov, tapte ti mann svake Bolivia til slutt 0-4. Det gjorde de også mot Brasil på splitter nye Centenario tre dager senere, og snipp snapp snute så var dét VM-eventyret ute.
Det var i alle fall det for spillerne.
Ulises Saucedo, lagets tekniske direktør, ble Bolivias første VM-helt. Han dømte Argentinas 6-3 seier mot Mexico og jaggu dukket han opp som linjedommer i den sagnomsuste finalen mellom Uruguay og Argentina også.
Saucedo er dermed den hittil eneste bolivianeren som har deltatt i en VM-finale i fotball.
Mannen og klubben Jorge Wilstermann
I 1949 fikk bolivianerne en slags oppsving etter å ha vært Sør-Amerikas store kasteball siden starten 25 år tidligere.
Med Víctor Agustín Ugarte, Bolivias første utenlandsproff på laget, karret de seg til en fjerdeplass i Campeonato Sudamericano i Brasil der de blant annet slo Uruguay, men der de også tapte 1-10 for hjemmelaget og 0-7 for Paraguay.
Da Argentina trakk seg fra kvalifiseringen til VM i Brasil i 1950 etter en konflikt med Det brasilianske fotballforbundet, ble Bolivia invitert i stedet.
20 år etter VM-debuten takket de ja nok en gang og havnet etter mye om og men i gruppe med Frankrike og Uruguay. Da også Frankrike trakk seg grunnet det de mente ble uforholdsmessig mye reising mellom vertsbyene, sto gruppe fire igjen med bare to lag.
Faktisk kunne gruppe fire bare stått igjen med ett lag. FIFA hadde nemlig lovet samtlige spillere 25 cruzeiros per dag turneringen pågikk, men bolivianerne misforsto og trodde de ble lovet 25 cruzeiros per dag de befant seg i Brasil.
De sørget derfor for å sette kursen mot Rio de Janeiro ekstra tidlig, og ankom Copacabana hele tre uker før turneringen skulle sparkes i gang.
Da de innså at de ikke fikk noen penger før turneringen startet, truet de med å snu på den berømte femøringen og reise hjem igjen.
FIFA, som hadde alvorlig kneskjelv etter at flere lag allerede hadde trukket seg, forsøkte etter beste evne å stå på sitt, men åpnet lommeboka da de skjønte at bolivianerne ikke ville nøle med å gjøre alvor av hjemreisetruslene.
Med penger i hånda kunne bolivianerne fokusere på å gjøre seg klare for det som skulle vise seg å bli deres første og eneste kamp i mesterskapet, og deres siste VM-kamp på over 40 år.
Dessverre for Bolivia sto nemlig den kommende verdensmesteren på motsatt banehalvdel i Belo Horizonte. Det hjalp selvsagt ikke at bolivianerne gikk seirende ut av møtet mellom de to året i forveien, for Uruguay ga seg ikke før det sto 8-0 på måltavla.
De ulykksalige spillerne var stort sett fra The Strongest og Bolívar – som i 1950 hadde rukket å bli erkerivaler og dermed skapt Bolivias eget clásico: Clásico Paceño, som den dag i dag er et av Sør-Amerikas heteste derbyer – samt Club Litoral, som var politiet i Cochabambas egen klubb.
René Cabrera, som riktignok ikke fikk spille kampen mot Uruguay, var derimot den eneste fra Club Deportivo y Cultural LAB i troppen.
Klubben var per se bedriftslaget til flyselskapet Lloyd Aéreo Boliviano fra Cochabamba, Bolivias fjerde største by, som ble stiftet av tyske immigranter så langt tilbake som i 1925 og som var Sør-Amerikas nest eldste flyselskap inntil de la ned driften i 2010.
Det var for dette selskapet Karl Wilstermann Junge, en tysk immigrant fra Heide i Schleswig-Holstein, jobbet som ingeniør.
Som kjent faller eplet sjeldent langt fra stammen, så da den godeste Karl og kona fikk en sønn som fikk navnet Jorge, skulle det ikke så fryktelig mye til for at også han ble interessert i luftfart.
Så interessert ble Jorge Wilstermann at han ble Bolivias første kommersielle pilot i 1933. Samtidig deltok han også som jagerpilot i Chaco-krigen mot Paraguay, en krig der flere av landets fotballspillere måtte bøte med livet i frontlinjen og som for øvrig endte med at Bolivia måtte gi fra seg store landområder i sør.
Krigen overlevde han, men da Wilstermann tok av fra Cochabamba den 17. januar 1936 med kurs for Oruro 200 kilometer lenger vest, mistet han kontrollen over flyet og styrtet.
Wilstermann og de 12 passasjerene ombord omkom.
Det var derfor rett og rimelig at fotballklubben til Lloyd Aéreo Boliviano fikk navnet Club Deportivo Jorge Wilstermann i 1953. Etter hvert ikledde de seg røde drakter, for det var det ingen av de andre klubbene som hadde.
Endelig en nasjonal liga
Jorge Wilstermanns fødsel var, i dobbel forstand, egentlig det beste som kunne skje boliviansk fotball, som fortsatt var organisert i regionale ligaer.
Wilstermann dundret gjennom ligasystemet i Cochabamba med et svært ungt mannskap og gikk rett til topps allerede i 1954 med 11 seire og bare ett tap på 12 kamper.
Samtidig surret klubbene oppe i La Paz rundt i sitt eget delstatsmesterskap. Roberto Prada, Wilstermanns president, så ikke helt poenget med det og tok derfor initiativ til å samle alle klubbene i én liga, men fikk avslag av fotballforbundet i Cochabamba.
Da tok Prada saken i egne hender. Han inviterte Bolívar ned til Cochabamba for å spille treningskamp mot byens nye stolthet, en kamp som fikk supporterne til å gå mann av huse.
Kampen endte 4-4, og avisene i La Paz var fra seg av beundring. Wilstermann, skrev de, “var et magisk lag som folk kunne glede seg til å se”.
En snau måned senere fikk fotballinteresserte i La Paz den muligheten, for da tok Wilstermann fatt på den snaut 400 kilometer lange veien opp til hovedstaden.
Foran 11 000 tilskuere vant like godt flylaget 6-3 i det som best kan beskrives som en sensasjonell seier mot det de aller fleste trodde var landets beste fotballag. Så overbevisende og så gode var det nyopprettede laget med det noe rare navnet at til og med hjemmefansen sang “olé, olé!” da bortelaget hadde ballen.
10 dager senere ble Wilstermann invitert til å spille i turneringen som ble hetende Turneo Integrado og som inneholdt klubber fra La Paz, Oruro og Cochabamba.
Den gikk de seirende ut av i 1958 og 1959 før man endelig bestemte seg for å sette i gang en nasjonal liga – Copa Símon Bolívar – i 1960. Også den tittelen ble med Jorge Wilstermann (altså klubben) tilbake til Cochabamba.
Det betydde et aldri så lite Copa Libertadores-eventyr på de flyvante guttene: I 1960 røk de i første runde, det som de facto var kvartfinalen, mot uruguayanske Peñarol. I 1961 led de samme skjebne, da mot Santa Fe fra Bogotá.
Eventyret i 1963
På begynnelsen av 1960-tallet, over 30 år etter at de prøvde for første gang, søkte igjen Bolivia om å få arrangere Campeonato Sudamericano (turneringen fikk ikke navnet Copa América før i 1975).
Denne gangen lyktes de.
I mars 1963 tok dermed seks lag fatt på den noe strabasiøse ferden opp i det bolivianske høylandet for å spille en turnering som ikke var i nærheten av å ha den statusen den har i dag.
Seks lag skulle riktignok ha vært ni.
Chile – bronsevinneren fra VM i nettopp Chile året før – ble ikke invitert.
Bolivia og Chile ble som allerede nevnt uvenner da krigen mellom de to på slutten av 1800-tallet førte til at Bolivia mistet tilgangen til Stillehavskysten.
Bolivianerne fikk riktignok tilgang til de chilenske havnene i Antofagasta og Arica og til jernbanen som knyttet disse sammen med La Paz, men da Chile i 1939 begynte byggingen av en demning i elven Lauca – som har sitt utspring i Chile, men som munner ut i Bolivia – for å produsere strøm, samt gi vann til bøndene i Azapadalen, så Bolivia rødt.
De krevde atter en gang tilgang til Stillehavet, noe Chile selvsagt nektet, og den diplomatiske situasjonen mellom de to forverret seg i 1961 da den chilenske installasjonen sto ferdig.
Da Uruguay – hvis høyeste punkt er 500 meter høye Cerro Catedral – så at flere av kampene skulle spilles på Estadio Hernando Siles i La Paz, krevde de å få spille sine kamper i Cochabamba, “kun” 2 000 meter over havet. Det fikk de ikke, så da ble de hjemme de også.
Det gjorde også Venezuela, som riktignok aldri hadde deltatt i mesterskapet i det hele tatt. Brasil sendte et reservelag bestående av spillere fra delstaten Minais Gerais – de hadde jo tross alt vunnet VM året før og hadde absolutt ingenting å bevise – og Argentina, ja, de var også skeptiske til La Paz som vertskapsby og sendte like godt et B-lag de òg.
Bolivia hadde i det minste forberedt seg godt. I halvannet år løp de 17 kilometer om dagen for å i alle fall være i bedre form enn motstanderne, og i siste og avgjørende kamp, mot Brasil i Cochabamba, ga det resultater.
I en episk fotballkamp vant Bolivia 5-4 og dermed sin første og hittil eneste søramerikanske tittel.
Det var riktignok et svært annerledes mesterskap, men det brydde ikke Bolivias innbyggere seg om. De tok til gatene i ren eufori – flere butikker og restauranter åpnet ikke på dagevis – og de passet samtidig på å hylle sin store helt, den 37 år gamle Bolívar-spilleren Víctor “El Maestro” Agustín Ugarte.
Ugarte hadde vært proff i både Argentina og Colombia og hadde opplevd fadesen mot Uruguay i 1950, men med to scoringer i finalen og med tårer i øynene da han endelig kunne løfte pokalen, beviste han at Bolivia – som vanligvis tapte alt de stilte opp i – endelig hadde vunnet noe av betydning.
Strongest Símbolo
Seks år senere skulle eufori gå brått over i totalt mørke.
Den 26. september 1969 sto general Alfredo Ovando Candia i spissen for et statskupp da han overtok presidentstolen til Luis Adolfo Siles Salinas. Salinas hadde på sin side bare fått sitte der i fem måneder etter at han måtte overta etter René Barrientos, som omkom tragisk i en helikopterulykke.
Klokken 14:10 samme dag tok et firemotors DC-6B fra Lloyd Aéreo Boliviano av fra El Trompillo-flyplassen i Santa Cruz med kurs for La Paz.
En drøy time senere kom meldingen fra tårnet på El Trompillo om at de hadde mistet radarkontakt med flyet. Tre dager senere ble flyet funnet på Choquetanga-fjellet, høyt, høyt oppe i Andesfjellene.
Alle 74 ombord omkom – inkludert 16 The Strongest-spillere.
Klubben skulle dog vise seg å leve opp til navnet sitt. Med hjelp fra hele Sør-Amerika fikk de på rekordtid stablet et slagkraftig lag på beina igjen.
Boca Juniors sendte de to lovende spillerne Víctor Hugo “Romerito” Romero og Luis Fernando “El Zorro” Bastida opp i den bolivianske høyden etter ordre fra klubbpresident Alberto Armando personlig; 20 000 dollar ble donert fra CONMEBOL; og i Rio de Janeiro arrangerte den brasilianske fotballpresidenten João Havelange et eget derby mellom Flamengo og Fluminense der billettinntektene gikk til The Strongest.
Til og med rivalen Bolívar bidro med spillere.
The nye laget ble kalt Strongest Símbolo – Det sterkeste symbol – og var så godt at det kunne delta i Copa Libertadores allerede i 1971 – to år etter den tragiske ulykken.
I 1974 vant de igjen Copa Símon Bolívar før de ble den aller første vinneren av den helprofesjonelle Liga de Fútbol Profesional Boliviano som kom i gang så sent som i 1977 (Copa Símon Bolívar eksisterer dog fremdeles og spilles i dag som Bolivias 2. divisjon der de to beste rykker opp til øverste nivå).
Ødeleggerne
Den første versjonen av den profesjonelle ligaen besto, i tillegg til The Strongest, Bolívar og Wilstermann – klubber vi allerede kjenner til – av flere klubber med litt pussige navn: 20 de Agosto (Trinidad), Always Ready (opprinnelig fra La Paz, men spiller i dag oppe i El Alto), Blooming (Santa Cruz), Oriente Petrolero (Santa Cruz) og Stormers (Sucre).
Kun fire av klubbene var i privat eie; resten var helt eller delvis finansiert av Staten ved at de var knyttet opp mot offentlige institusjoner eller bedrifter, ikke helt ulikt den kommunistiske modellen.
Litoral-klubbene var politiets lag; Deportivo Municipal var laget til borgermesteren i La Paz; Petrolero-klubbene (som det var mange av) var tilknyttet oljeindustrien og var organisert under sitt eget forbund, YPFB; Guabirá var tilknyttet Bolivias sukkerproduksjon; Mariscal var hærens klubb; og Ferrovario-klubbene var knyttet til den offentlige jernbanen
Flere av klubbene hadde også tette bånd til Bolivias viktige gruveindustri og var underlagt sitt eget forbund, COMIBOL. Blant annet gjaldt dette klubbene i Potosí, byen som ligger 4 090 meter over havet og som var verdens rikeste i mange år etter at det ble funnet sølv der på 1500-tallet.
Dessverre kostet utvinningen over seks millioner mennesker livet inntil spanjolene trakk seg ut på 1800-tallet.
En klubb som foreløpig ikke er nevnt, er Destroyer’s fra bydelen Máquina Vieja – Den gamle maskinen – i Bolivias største by, Santa Cruz de la Sierra, som, ulikt de andre byene vi hittil har snakket om, befinner seg i Bolivias tropiske lavland, kun 400 meter over havnivå.
Destroyer’s ble stiftet i 1948, men hadde egentlig ikke noe navn før Edgar Subirana dro på kino for å se en film om 2. verdenskrig et par år senere.
Da det dukket opp et stort, mektig skip av typen destroyer på lerretet med en tiger malt på skroget, var han solgt. Det var også flere av de andre klubbmedlemmene, så da ble det enkelt og greit slik at klubben fikk navnet Destroyer’s Club og en logo bestående av en brølende tiger.
Destroyer’s har aldri vunnet noe som helst, men var nære i 1988. Da tok de seg til semifinalen i det noe kompliserte bolivianske seriesystemet med “Den gylne trio” på topp: Tenåringene Erwin “Platini” Sánchez, Marco “El Diablo” Etcheverry og Mauricio Ramos.
Alle tre kom gjennom det legendariske Tahuichi Aguilera-akademiet i Santa Cruz som henter både gutter og jenter ut av fattigdom og tilbyr fotball og idrettsglede i stedet for narkotika og desperasjon.
Tahuichi regnes som et av verdens viktigste akademier og har vunnet over 100 juniorturneringer verden over. De har også blitt nominert til Nobels fredspris hele seks ganger.
Nytt VM-eventyr
Fra Tahuichi kom også Luis Cristaldo, og de fire var selvskrevne i baskeren Xabier Azkargortas lagoppstilling foran bortekampen mot Venezuela i den første kvalifiseringskampen til VM i USA i 1994 (Jaime Moreno, som var en tur innom Middlesbrough før han ble en legende i DC United, kom også gjennom Tahuichi-akademiet).
Det gjorde ingenting at hjemmelaget tok ledelsen allerede etter et kvarters spill, for bolivianerne kom voldsomt tilbake og vant 7-1. La Verde kunne dermed stille proppfulle av selvtillit da selveste Brasil kom på besøk til La Paz den 25. juli 1993.
Brasil visste nøyaktig hva de kom til – assistenttrener Mário Zagallo ledet tross alt Brasil til VM-gull i høyden i Mexico i 1970 – og de triple verdensmesterne hadde sågar aldri tapt en VM-kvalifiseringskamp, selv ikke i La Paz.
| Les også: Brasil 1970: 11 ikoner, en skyteglad trener og et militærdiktatur.
Det hjalp ikke denne julikvelden i 1993. Marco Etcheverry var nemlig i storform, selv om han pådro seg en lårstrekk allerede etter 10 minutters spill.
Mot slutten av kampen gikk han ned i feltet, men Erwin Sáncez dundret det påfølgende straffesparket rett på Claudio Taffarel.
To minutter før slutt fikk El Diablo ballen på midtstreken. Han bestemte seg plutselig for å bli Bolivias svar på Maradona og tråklet seg gjennom hele det brasilianske forsvaret, helt inn i 16-meteren, og akkurat da det så ut til at han hadde tråklet seg for langt, fikk han slått et innlegg fra død vinkel.
Innlegget traff Taffarels venstre bein før ballen trillet mellom beina hans og inn i mål.
“Jeg bestemte meg for å fortsette, og det var det verdt når alt kom til alt,” sa han senere. “Hvis jeg hadde gått av, hvem skulle ha scoret? Det er mulig vi ikke hadde kvalifisert oss. Det var et av de vakreste øyeblikkene i livet mitt.”
Minuttet senere ble Álvaro Peña sendt alene gjennom og gjorde ingen feil.
2-0 mot selveste Brasil, et lag de bare hadde slått to ganger tidligere – den berømte finalen i 1963 og i 1979 – sørget for at Bolivia gikk av skaftet.
To uker senere slo La Verde like godt Uruguay 3-1 hjemme i La Paz også, og da Ecuador og Venezuela ble slått henholdsvis 1-0 og 7-0 de to påfølgende ukene – også det på Hernándo Siles – fløy Bolivia bokstavelig talt høyt.
Da fikk det bare være at det ble tap i Brasil og i Uruguay; 1-1 i Quito den 19. september 1993 sørget for at Bolivia kvalifiserte seg til sitt første VM-sluttspill noensinne (de to første deltakelsene i 1930 og 1950 kom, som vi husker, som følge av invitasjoner).
Bolivia hadde endelig fått til noe.
Tidenes korteste VM-karrière?
“Da jeg kom hit reflekterte landslaget den nasjonale identiteten,” sa trener Xabier Azkargorta til New York Times. “Et erobret folk med lavt selvbilde som ga opp med en gang det ble tøft.”
“Det første de måtte lære var å respektere og å like seg selv og å se på fotballspillere med verdighet. Bolivia har alt: Mineraler, naturressurser og store landbruksområder. De mangler bare raffineringen. Det er ikke noe å skamme seg over. Og det er akkurat det samme med fotballspillere.”
Den 17. juni 1994 var det ingen bolivianere som hadde noe å skamme seg over.
Endelig, 44 år etter den ene kampen i Brasil, var tiden kommet for å re-debutere i VM. Motstanderen var regjerende verdensmester Tyskland, som på sin side re-debuterte som en samlet nasjon, på Soldier Field i Chicago.
På benken satt Marco Etcheverry. Han rakk med nød og neppe å bli med i VM-troppen i det hele tatt etter en alvorlig kneskade som hadde holdt ham ute av spill i syv måneder.
11 minutter før slutt – 20 minutter etter at Jürgen Klinsmann sendte tyskerne i ledelsen etter en forferdelig tabbe av keeper Carlos Trucco – bestemte Azkargorta seg for at Etcheverry hadde sittet der lenge nok.
Ut med William Ramallo, inn med El Diablo.
Skulle Etcheverry med sitt tempo, sin teknikk og sitt rappe venstrebein, snu kampen?
Svaret var nei.
Snaut fire minutter etter byttet havnet Etcheverry i en duell med Lothar Matthäus – sweeperen med draktnummer 10 – ute på høyrekanten.
Det var ikke en spesielt stygg duell. Likevel bestemte den hårfagre bolivianeren seg for å sparke etter den tyske kapteinen.
Hvorfor, er uvisst. Kanskje var det på grunn av draktnummeret (Etcheverry hadde også draktnummer 10 og må jo nesten ha blitt provosert av at Matthäus hadde det samme).
Han traff ikke, og hadde han gjort det hadde det ikke vært nok til å utgjøre stor skade, men et spark er nå engang et spark, og det skal ikke foregå på en fotballbane, med mindre det er et spark på ballen, og den mexicanske dommer Arturo Brizio Carter var ikke i tvil.
Opp av lomma kom det røde kortet og Etcheverrys VM-karrière var dermed over på litt over 200 sekunder.
Tyskerne rodde inn seieren, selvsagt gjorde de det, og Bolivia måtte slå Sør-Korea i neste kamp en snau uke senere for å ha mulighet til avansement. Det gjorde de ikke, den kampen endte 0-0, og da hjalp det ikke at Erwin Sánchez, Boavista-spilleren, scoret Bolivias første og hittil eneste VM-mål i kampen mot de gamle kolonistene fra Spania i siste gruppespillkamp.
Spanjolene vant 3-1 og det bolivianske VM-eventyret var over.
Bare nesten
Det skulle ikke gå mer enn tre år før et nytt minneverdig fotballeventyr ble skrevet i Bolivia.
Igjen sto de som arrangør av Copa América, men til forskjell fra turneringen i 1963 var det nå fem vertskapsbyer: La Paz, Cochabamba, Santa Cruz, Sucre og Oruro.
Arrangementskomitéen, ledet av presidenten i Det bolivianske fotballforbundet, José Saavedra Banzer, passet likevel på at Bolivia skulle spille alle sine kamper på den fortsatt fryktede Estadio Hernando Siles i La Paz, som ble bygget om og utvidet til å romme over 40 000 tilskuere i 1977.
Det gikk som det nesten måtte gå; La Verde vant alle kampene i gruppespillet mot henholdsvis Venezuela, Peru og Uruguay før de slo Colombia og Mexico i kvart- og semifinalen.
Det var kanskje ingen som trodde at Bolivia skulle ta seg hele veien til finalen, for den var satt opp til å spilles i Santa Cruz.
Det tok ikke lang tid før de planene ble endret og akkurat som 34 år tidligere sto Brasil på motsatt banehalvdel i La Paz den 29. juni 1997. I motsetning til i 1963 var det ikke noe brasiliansk B-lag som stilte til kamp; ni av brasilianerne skulle spille VM-finalen mot Frankrike året etter.
Denílson sendte brasilianerne i ledelsen rett før pause, men rett etter viste Erwin Sánchez at en fotball kan oppføre seg ytterst merkelig i tynn luft. Claudio Taffarel må iallfall ha følt det slik, for Sánchez’ skudd fra 35 meter dundret inn i hjørnet.
Rett etter pause kunne navnebror Óscar Sánchez ha blitt en evig boliviansk folkehelt, men frisparket hans smalt i krysstanga.
Tapre bolivianere radet opp sjanse på sjanse, men mot slutten viste i stedet Brasil at klasseforskjell fikk være klasseforskjell. Først dundret Ronaldo ballen i krysset med venstrelabben før Zé Roberto avgjorde det hele rett før slutt.
Tapet fremkalte tårer hos tapre bolivianere, samtidig som de erkjente at innsatsen deres var verdt et trofé i seg selv.
Straffen
I 2007 fikk flere søramerikanere, spesielt fra Brasil, nok av å måtte spille Copa Libertadores-kamper høyt oppe i Andesfjellene. Spesielt ille ble det for Flamengo, som måtte ta turen helt opp til Potosí, over 4 000 meter over havnivå, for å møte Real Potosí.
For flere av Flamengo-spillerne betød det ufrivillig nærkontakt med oksygenmasker.
Kampen endte 2-2, men Flamengo la likevel press på Det brasilianske fotballforbundet som igjen la press på FIFA som igjen, i kjent stil, innførte et forbud mot å spille fotball i over 2 500 meters høyde.
Måneden etter ble grensen hevet til 3 000 meter, som betød at Ecuador og Colombia igjen kunne spille sine hjemmekamper i sine respektive hovedsteder (Quito ligger 2 850 meter over havet, Bogotá 2 640 meter over havet), men ikke Bolivia.
Faktisk betød forbudet i praksis at svært mange av de bolivianske klubbene ble nektet å spille kontinentale kamper på sine hjemmearenaer. I tillegg måtte landslaget flytte alle sine kamper fra La Paz til Santa Cruz.
“Dette er fotballens svar på apartheid,” sa Bolivias daværende president Evo Morales. “Vi kan ikke tillate diskriminering i fotballen, vi kan ikke tillate ekskludering i sportens verden,” la han til.
Diego Maradona, av alle, kastet seg på og ga sin støtte til bolivianerne.
Maradona, da 47 år gammel og godt over anbefalt matchvekt, stilte like godt opp i en oppvisningskamp sammen med Evo Morales på Hernando Siles i La Paz og uttalte: “Hvis jeg kan spille her, kan unge, godt trente spillere spille her.”
I mai 2008 ble forbudet opphevet etter press fra CONMEBOL, som på sin side hadde støtte fra alle de søramerikanske nasjonene – unntatt Brasil.
Det betød at Diego Maradona igjen kunne ta turen til La Paz den 1. april 2009. Ikke for å spille oppvisningskamp, men som argentinsk landslagssjef med los på VM i Sør-Afrika.
Med seg hadde han et stjernegalleri av de helt sjeldne, men det hjalp absolutt ingenting, for Bolivia – som sto med to seire, tre uavgjorte og seks tap på de 11 foregående kvalifiseringskampene – sørget for et skikkelig fotballmessig jordskjelv og vant 6-1.
Maradona bebreidet ikke høyden for sjokket, men ga heller de bolivianske spillerne skryt “fra keeperen til den siste innbytteren.”
“En historisk ydmykelse,” skrev den argentinske avisen Olé om Argentinas verste tap siden de tapte med samme sifre mot Tsjekkoslovakia i VM i 1958.
For Bolivia, som er mer vant til å bli ydmyket – enten det er på fotballbanen, i kriger eller som politiske stikk fra sine bedrevitende naboer – var seieren over Argentina som en VM-tittel å regne.
Tur til Sør-Afrika ble det likevel ikke.
Det spørs også om det blir noe nytt VM i nær fremtid.
Etter noen år med politisk stabilitet, befinner Bolivia seg igjen i kaos. Den lenge så populære presidenten Evo Morales – Bolivias første med urbefolkningsbakgrunn – ble tvunget til å gå av i 2019 og måtte ta til takke med politisk asyl i Mexico. Hva det planlagte valget i 2020 kommer til å ende med, er helt åpent.
Fortsatt lever nesten 40% under fattigdomsgrensen. Den strukturelle rasismen preger det bolivianske samfunnet, hvor over 20% av innbyggerne tilhører en av de over 30 forskjellige urbefolkningsgruppene og dermed snakker et av landets 37 offisielle språk.
Bolivia har helt andre – og viktigere – utfordringer enn å prioritere å få på plass den helt grunnleggende infrastrukturen for å avansere på FIFA-rankingen i en stadig mer profesjonell fotballverden.
Inntil videre lever de godt på de få, men gode minnene.
