Utrolig nok var det en tid da Athletic Club de Bilbao fikk kjeft for å spille med for mange utlendinger. Det skulle føre til at klubben fra Baskerland innførte en helt unik filosofi som de ikke har viket fra siden.
Det er ingen åpenbar logikk i at man skal kunne gå forbi et av Europas mest spesielle byggverk når man spaserer langs den brune og tilsynelatende skitne Nervión-elven.
Men baskerne er ikke helt som alle andre, i alle fall ikke som alle andre spanjoler (i den grad de faktisk er spanjoler) og da de først bestemte seg for å investere en haug med euro i Guggenheim-museet, så var det kort tid fra tanke til handling.
Følger du elven litt lenger nordvestover, går du forbi det enorme konferansesenteret Euskalduna, som har overtatt plassen til de mange verftene som en gang lå tett i tett langs elvebredden og som i stor grad dannet grunnlaget for Bilbaos rikdom.
Litt lenger bort ligger Sjøfartsmuséet, som gir et lite, men fascinerende dypdykk i hvordan byen en gang var.
Og rett ved, i en tørrdokk, ligger prammen der mesterlaget fra 1980-tallet feiret sine triumfer.
Akkurat her, rett ved de få fiskebåtene som fortsatt ligger og dupper i de små krusningene, ligger byens virkelige stolthet.
San Mamés er et spektakulært skue; utsiden er kledd med nesten 3 000 hvite lameller som mest av alt kan minne om seil som skal minne byens innbyggere om hvor de egentlig kommer fra.
Innsiden er kledd med over 50 000 røde seter som, når Athletic Club de Bilbao spiller sine hjemmekamper, fylles opp med entusiastiske baskere som på en god dag skaper noe av den beste stemningen i Europa.
Vi befinner oss midt i tjukkeste Euskal Herria – som fritt oversatt kan bety noe sånt som “Landet til de som snakker baskisk” – heldigvis forenklet til Baskerland.
Tre av baskernes sju provinser ligger på den andre siden av grensen mot Frankrike. De fire andre ligger i den nordøstlige delen av Spania, vest for de mektige Pyrenéene.
En av disse provinsene heter Bizkaia, og det er altså her Bilbao er hovedstad.
Det er også her en av de mest fascinerende fotballklubbene i verden har sitt hovedsete. Og svært få steder er knytningen mellom region, by og fotballklubb så tett som i nettopp Bilbao.
Men for å forstå Athletic Club de Bilbao og deres unike filosofi, må vi bevege oss over 100 år tilbake i tid, til en tid da fotballen i Spania fikk sin spede begynnelse akkurat her.
Og i likhet med svært mange andre steder i verden, ble fotballen introdusert av en gruppe mennesker som skulle bety svært mye for utviklingen av fútbol, men ikke minst for utviklingen av Baskerland.
Engelskmennene.
Spanias maktsentrum
På slutten av 1800-tallet var Bilbao en av Spanias viktigste og etter hvert rikeste byer. Etter at jernbanen kom hit, blomstret både handel og industri, og tilflyttingen økte; på bare 20 år, fra 1880 til 1900, steg Bilbaos innbyggertall fra 11 000 til 80 000.
Mange av disse nye innbyggerne var engelskmenn. Ryktene om arbeidsplasser i gruvene, på jern- og stålfabrikkene og ikke minst på verftene ved Biscaya-bukta spredte seg til hele veien til den forblåste øya i nord.
Rundt århundreskiftet kunne derfor den ene knallharde engelskmannen etter den andre stige av båten på kaia i Lamiako, rett nord for Bilbao sentrum, for å søke jobb.
Felles for svært mange av de, var at de hadde pakket med seg en fotball. Det tok dermed ikke lang tid før enhver ledig gressflekk i nærheten av kaia var full av fotballspillende engelskmenn, med nysgjerrige baskere som tilskuere.
I 1892 søkte derfor presidenten i Club Athletic de Astilleros Del Nervión (Nervión Skipsverft Sportsklubb), Henry Jones Bird, de lokale myndighetene i Lamiako om å få bruke den nærliggende veddeløpsbanen til nettopp fotball.
Søknaden ble innvilget, mot at fotballen utelukkende ble spilt på lørdager og helligdager.
Så da ble det slik.
En av verdens første internasjonale kamper ble derfor spilt i nettopp Lamiako, på en gammel veddeløpsbane, den 3. mai 1894 (som riktignok var en torsdag).
På den ene banehalvdelen, en gjeng engelske arbeidere. På den andre, noen lokale barskinger. Engelskmennene vant 6-0 – eller som lokalavisene, som var noe usikre på reglene, skrev: «England vant med seks poeng mot null».
Etter hvert begynte baskere å bli med båten tilbake til England.
De pakket ikke med seg noen fotball, det var det jo tross alt flust av dit de skulle, men penn, papir og helt sikkert en liten matpakke bestående av hjemmelaget pintxos med mål om å studere på et av de fasjonable universitetene i det britiske riket.
Da disse studentene etter hvert vendte hjem, hadde de sett fotballyset mellom øktene på lesesalen.
De stiftet dermed Athletic Club de Bilbao i 1898 med det formål å spille organisert fotball. Navnet valgte de å la være delvis engelsk for å hedre de som hadde innført sporten.
Tre år senere, i juni 1901, ble det mer struktur på det hele, da 33 såkalte socios (grunnleggere) definerte de offisielle vedtektene, blant annet en medlemskontigent på to pesetas og 50 cent, på Café García i Gran Vía nummer åtte.
I mellomtiden hadde engelskmennene organisert seg også: Bilbao Football Club så lyset i 1900.
Fotballen hadde fått fotfeste i Spania, og den ble raskt populær.
Lokalavisen El Nervión skrev: «Sporten fotball, som i dag er siste skrik, vokser og ekspanderer med stor fart. Den er vel etablert og har slått rot i vår sjel.»
Feiringen av en 16 år gammel konge
De to ferske klubbene begynte naturlig nok å spille mot hverandre – den første kampen gikk av stabelen i 1901 og endte 1-1 – men gikk etter hvert lei av det og bestemte seg heller for at det ville være mer spennende å slå seg sammen for å ha større muligheter til å kunne hamle opp med andre nyfødte klubber i nærheten.
Det var derfor et sammenslått lag bestående av både baskere og engelskmenn som reiste nordover til Bordeaux våren 1902 for å spille mot Burdigal Foot-Ball Club.
Laget valgte de å gi navnet Bizcaya og draktene, som sannsynligvis ble skaffet av et irsk klubbmedlem, var blå og hvite, ikke helt ulike Blackburn Rovers sine.
Kampen i Frankrike ble vunnet 2-0 og den franske avisen Le Petit Gironde skrev: “Det spanske laget er overlegent. Det dyktige spillet til Astorquia og Levick ble applaudert ved flere anledninger. Kampen ble avsluttet med rop om Viva España og Viva Francia.”
Til tross for baskernes og engelskmennenes dominans, ville Burdigala ha revansje. Det fikk de muligheten til drøye 14 dager senere, foran 3 000 mennesker, både kvinner og menn, på den gamle veddeløpsbanen i Lamiako.
Noen revansje fikk de djerve franskmennene så definitivt ikke, for Bizcaya vant 7-0.
De to Bilbao-klubbene bestemte seg for at det å være sammenslått var en ganske god idé, og da de fikk en invitasjon fra nystiftede Madrid Foot-Ball Club (senere Real Madrid) om å delta i Spanias første offisielle fotballturnering, var de ikke vonde å be.
Turneringen ble kalt Copa de la Coronación og ble stelt i stand for å hedre kroningen av 16 år gamle Kong Alfonso den trettende, som endelig var gammel nok til å bli konge av Spania.
Å reise til den spanske hovedstaden viste seg å være en meget lur investering, for det sammensatte laget fra Bilbao – bestående av åtte spanjoler, to engelskmenn og en fransk-basker – vant alle sine tre kamper, inkludert finalen mot Barcelona på veddeløpsbanen Hipódromo de la Castellana foran nesten 4 000 tilskuere, og kunne med det motta tidenes første spanske fotballtrofé av selveste ordføreren av Madrid.
Hans Gamper, Barcelonas grunnlegger og kaptein, sendte følgende telegram til Catalonia samme kveld: “Bizcaya, med et lag sammensatt av de beste spillerne i Bilbao, har vunnet med to mot en. Omstridt kamp. Publikum begeistret. Vi kommer hjem sent lørdag.”
Med nyvunnet selvtillit reiste Bizcaya-spillerne tilbake til nordkysten. Der ble de enige om at det å slå seg sammen jo hadde fungert rimelig greit. Kanskje de burde gjøre det på permanent basis?
I 1903 ble “kanskje” ble til et rungende ja. Athletic Club, klubben til de baskiske studentene, var både størst og mest populære og slukte Bilbao Football Club med søkke og snøre.
Men engelskmennene, de fikk fortsatt lov til å være med på leken.
Tidlig suksess i Copa del Rey
Kroningsturneringen i Madrid var en skikkelig braksuksess, så Carlos Padrós, en av tre Padrós-brødre som grunnla Madrid FC og dermed en av tre brødre som tok initiativ til å arrangere turneringen i første omgang, bestemte seg for å starte en årlig nasjonal turnering som skulle bestå av ett lag fra hver region.
Han hadde også store nok cojones til å be Kong Alfonso, som ennå ikke var myndig, om å donere et trofé til vinneren.
Troféet, bestemte Padrós, skulle være et vandretrofé, men enhver klubb som vant det fem ganger, eventuelt tre ganger på rad, skulle, fortjent nok, få beholde det til odel og eie.
God idé! tenkte Athletic Club de Bilbao, som dermed kunne sette seg på toget i begynnelsen av april 1903 for å delta i tidenes første Copa del Rey.
Men til tross for suksessen i turneringen året tidligere, var ikke den første utgaven av kongens egen turnering noe som vekket voldsom entusiasme blant de andre spanske klubbene.
Faktisk valgte flere av de, inkludert Barcelona, å ikke delta. Tidenes første Copa del Rey-turnering endte derfor opp med å bestå av tre klubber: CD Español (senere Espanyol), Athletic Club og vertene Madrid FC.
Det er vanskelig å spille en skikkelig cupturnering med bare tre lag, og det var det også på begynnelsen av 1900-tallet, så man bestemte i stedet for å spille en slags liga der den tredje og siste kampen ble en finale.
Den kampen ble utkjempet mellom Athletic Club og Madrid FC, og det var baskerne som skulle trekke det lengste strået og vinne 3-2, noe som var en imponerende bedrift i og med at hovedstadslaget ledet 2-0 til pause.
“Madrid-laget fikk de to første målene og utviklet et brilliant spill. Så ble de defensive, og vinden snudde til fordel for Los Bilbaínos, som klarte å lage tre mål til tross for Madrids hyllede forsvar,” skrev lokalavisen i Bilbao, Crónica de El Noticiero Bilbaíno, etter kampen.
Baskerne imponerte faktisk så voldsomt at noen avhoppere fra Madrid FC lurte på om de kunne få stifte en samarbeidsklubb i den spanske hovedstaden. Det sa Athletic-representantene ja til, og vips! så ble Athletic Club Sucursal de Madrid, senere Atlético Madrid født.
I 1904 vant Athletic turneringen uten å spille en eneste kamp grunnet organisatoriske problemer, men så tapte de tre finaler på rad mot det som etter hvert skulle utvikle seg til å bli erkerivalen – både sportslig og politisk – Madrid FC, som dermed ble Spanias første klubb til å tilrive seg Copa del Rey-troféet til odel og eie.
To forbund – to turneringer
I 1909 blir Athletic av alle mulige merkelige ting slått ut i turneringens første runde av Ciclista FC, en sykkelklubb (!) fra San Sebastián, som hadde reist til Madrid fordi det som skulle bli forløperen til Real Sociedad, San Sebastián Foot-Ball Club, ikke hadde vært registrert som klubb i et helt år og dermed ikke fikk delta i turneringen.
Omtrent samtidig blir det bestemt at det ikke lenger er Madrid som skal ha eneretten på å arrangere Copa del Rey-turneringene, men vinneren fra sesongen før, og i og med at sykkelklubben fra Baskerland like godt går hen og vinner hele greia, er det San Sebastián som får æren av å kunne forberede seg til å bli tidenes andre arrangør av kongens egen cupturnering i 1910.
Men før det, i september 1909, oppstår det pintxos i mosen, om nå det går an å si, da Det spanske fotballforbundet – Federación Española de Clubs de Football – blir stiftet.
Problemet er bare at det nye forbundet ikke blir anerkjent av klubbene fra Baskerland eller av Madrid FC.
De fant i stedet ut at de ville stifte sitt eget forbund, Unión Española de Clubs de Foot-ball, med den noe merkelige konsekvensen at det i 1910 ble arrangert to Copa del Rey-turneringer: Én i Madrid og én i San Sebastián, med den enda merkeligere konsekvensen at man sto igjen med to Copa del Rey-vinnere:
Barcelona slo Español 3-2 i et helkatalansk oppgjør i finalen i Madrid, og i turneringen i San Sebastián, som jo kun besto av de tre lagene som ikke ville være en del av Det spanske fotballforbundet, måtte man igjen ty til ligaspill, der Athletic endte opp som vinner med to av to mulige seire.
Tittel er dog en tittel, og Athletic Club tok dermed sitt tredje Copa del Rey-trofé. Det gjorde de attpåtil i splitter nye drakter.
Før turneringen i nabobyen fant man nemlig ut at de gamle blåhvite Blackburn-draktene var utdaterte, og derfor fikk Juan Elorduy, en av Athletics spillere, det ærefulle oppdraget å ta båten opp til Southampton med en handleliste der det sto “25 nye Blackburn Rovers-drakter”.
Dessverre for Elorduy hadde ikke Blackburn åpnet noen supporterbutikk i den engelske havnebyen.
Dæven heller, må den stakkars baskeren ha tenkt. Jeg kan da ikke komme tilbake til Bilbao uten drakter!
Det slapp han heldigvis, for ved kaia fikk han i stedet tak i 50 splitter nye Southampton-drakter, og kunne dermed puste lettet ut idet han gikk ombord på båten med overfylt koffert.
Vel hjemme i Bilbao bestemte man at drakter faktisk fikk være drakter, og i og med at de åpenbart brakte lykke med seg, de vant jo tross alt Copa del Rey på første forsøk, har Athletic spilt i rød- og hvitstripete overdeler siden.
Draktene som ble til overs, ble sendt til samarbeidsklubben i Madrid, og siden har de også spilt i røde og hvite overdeler.
Men det var ikke bare draktene som var nye i 1910. Samme år bestemte man seg for at det var på tide å profesjonalisere fotballen et lite hakk, her var det tross alt et voldsomt uforløst potensiale.
Kanskje man skulle begynne å trene til faste tidspunkter for eksempel?
Det var det flere som syntes var et aldeles strålende forslag, men da trengte man jo tross alt en trener. Igjen så de mot England, som baskerne anså for å være el madre del fútbol, fotballens mor, og ansatte en som bare kalte seg for Mr. Shepherd (hans fulle navn har aldri blitt dokumentert) til å gjete flokken.
Mr. Shepherd innførte blant annet tekniske treningsøvelser med påler i bakken spillerne kunne drible seg rundt, noe som etter hvert skulle bli kjent som el dribbling, men rakk egentlig ikke å gjøre så mye mer før han reiste tilbake til England etter et par måneder grunnet hjemlengsel.
Så, i oktober 1910 bestemmer Athletic Club, Madrid FC og Real Sociedad (som i februar samme år hadde fått lov av Kong Alfonso, en ivrig San Sebastián-turist, til å bruke prefikset Real som den første klubben i Spania) at det er rimelig meningsløst med to spanske fotballforbund og slutter fred med Barcelona & Co i Federación Española de Clubs de Football.
Det betød, heldigvis, at det kun skulle arrangeres én Copa del Rey-turnering i 1911.
Og det er akkurat denne turneringen som skal skape det Athletic Club de Bilbao vi kjenner i dag.
Turneringen som endret alt
For, med Athletic og Barcelona som vinnere av hver sin turnering i 1910, var det et aldri så lite dilemma rundt hvem som skulle få være vertskap for moroa.
Forbundet valgte til slutt et klassisk kompromiss: Athletic fikk arrangere i 1911 og Barcelona fikk arrangere i 1912, uavhengig av hvem som måtte stikke av med seieren i Baskerland.
Enkelt og greit.
Alt var dermed duket for en heidundranes Copa del Rey-turnering i 1911 der alle var venner, der rammen rundt Campo de la Josaleta i Getxo, et svært langt innkast unna Bilbao sentrum, ifølge en aviskommentator var «det mest imponerende skuet man kunne forestille seg,» og der man kunne fokusere på det sportslige.
Slik skulle det selvsagt ikke gå.
Allerede før turneringen kom i gang, trakk Deportivo la Coruña og Academia de Ingenieros fra Guadalajara seg.
De var mildt sagt ikke blide på flere av konkurrentene, og spesielt ikke på Athletic, som, ganske ironisk i dagens kontekst, besto av flere utlendinger som de mente ikke var berettiget til å spille fordi de hadde bodd i Spania i mindre enn to år.
Men dramatikken stoppet ikke der.
Da Athletic slo Fortuna de Vigo 2-0 i første runde, var det med tre engelske herremenn – Sloop, Martin og Veitch – på laget.
Rivalene Real Sociedad fant ut at de to førstnevnte så absolutt ikke oppfylte kriteriene om å ha bodd i Spania i minimum to år, og la derfor umiddelbart inn en protest med krav om at engelskmennene skulle settes ut av laget og at kampen skulle spilles på nytt.
Protesten ble ikke tatt til følge, og da trakk like godt Real Sociedad seg fra turneringen også, uten å ha spilt en eneste kamp (senere kom det frem at gjengen fra San Sebastián hadde et poeng, da de to engelskmennene viste seg å være hentet inn utelukkende for å spille Copa del Rey, men det ble oppdaget for sent).
Den er grei, må Athletic ha tenkt, som i neste runde slo et lokalt lag fra Bilbao 4-1, der en viss Rafael Moreno Aranzadi, bedre kjent som Pichichi, scoret trøstemålet for “bortelaget”, men det var i en av de andre kvartfinalene det skulle koke fullstendig over.
Der slo nemlig Barcelona Gimnástica de Madrid, en gymforening som deltok på Madrid FCs bekostning, 4-0 i en kamp der engelskmannen Percy Wallace scoret tre av målene.
Men Gimnástic, de ante ugler i mosen.
Percy Wallace og broren hans, Charles, samt katalanernes franske keeper, Reñé, hadde ikke bodd i Spania i to år, mente gymnastene.
Jo! svarte Barcelona.
Det argumentet holdt ikke, og det gjorde heller ikke argumentet “jamen, se på Athletic, da!”; omkamp ble det. Eller, det ble det ikke, for den nektet Barcelona å spille, og dermed var det gymentusiastene fra Madrid som kunne ta seg til semifinalen.
Der ventet selvsagt Athletic, som med litt skjelv i shortsen hadde valgt å sette de to omtalte engelskmennene fra Fortuna de Vigo-kampen ut av laget, og som med det regnet med at alt var i skjønneste orden.
Det var det for så vidt også – den eneste utlendingen Athletic stilte med, engelskmannen Martyn Veitch, hadde både bodd i Bilbao i mer enn to år og spilt for Athletic i mer enn én sesong – men i semifinalen mot Barcelona-dödaren fra den spanske hovedstaden oppsto det nye tumulter da Gimnástica trakk seg ved pause fordi de syntes at dommeren var litt for vennlig med hjemmelaget.
Og det var kanskje ikke så rart, for dommeren var en gammel kjenning, nemlig Sloop, en av de omstridte engelskmennene som spilte den første kampen for Athletic mot Fortuna Vigo.
I den andre semifinalen skulle CD Español møte Academia de Caballería, men begge disse hadde også trukket seg oppi alt kaoset, så i prinsippet sto Athletic uten finalemotstander.
Da valgte Español å ombestemme seg, det var jo tross alt ikke hver dag man fikk muligheten til å spille en Copa del Rey-finale, bare for å bli skikkelig rundspilt av staute baskere som til slutt vant 3-1 og tok sin fjerde Copa del Rey-tittel (den femte hvis vi regner med kroningsturneringen i 1902, noe jo Athletic tross alt gjør, til forskjell fra alle andre, inkludert Det spanske fotballforbundet).
Kaoset var riktignok ikke helt over. I etterkant av turneringen bestemte forbundet seg for å frata Athletic tittelen, mest av alt for å blidgjøre de andre klubbene som både var sure og vonbrotne.
Athletic ble, naturlig nok, rasende og protesterte høylytt med trusler om både det ene og det andre, og det hjalp åpenbart, for kort tid etter ombestemte forbundet seg og lot baskerne beholde troféet og tittelen som Spanias beste klubb.
Men da Athletic krevde å få arrangere turneringen nok en gang i 1912, som jo, ifølge de, og ifølge de offisielle reglene, var deres rett i og med at de var regjerende mester, pekte forbundet høflig på kompromisset som ble inngått i 1910 og ristet på hodet.
Nei, i 1912 var det Catalonias tur.
Om det kokte fullstendig over for Athletic eller ikke, vites ei, men faktum er i alle fall at de fikk nok. Nok av virringen fra forbundet, nok av rotet med regler rundt bruken av utlendinger og ikke minst: Nok av klagingen fra de andre klubbene.
I 1911 tar derfor Athletic Club de Bilbao en beslutning som skal forme hele deres fremtid og som skal definere en hel klubb, en hel by og en hel region.
Fra da av bestemmer de seg for at alle deres spillere skal være født i Baskerland eller i det minste ha lært sin fotball i en baskisk klubb.
Den filosofien har de beholdt siden.
Con cantera y afición, no hace falta importación.
Med hjemmeproduserte spillere og lokal support, er det ikke behov for import.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
| Les også: Pichichi: Athletics første superstjerne.
