Kampfiksing, korrupsjon og rasisme fra tribunene. Lazios vei til scudettoen i år 2000 var lang, kronglete og dramatisk.
Det er en vakker søndag i Umbria. Oppe i Appenninenes grønnkledde åssider ligger Perugia og bader i den varme italienske vårsolen. Det gjør også Stadio Renato Curi, som, nå som klokken nærmer seg 15:00, er fylt med 28 000 forventingsfulle supportere.
Inne i spillertunnelen gjør 22 spillere og tre dommere seg klare. Kalenderen viser 14. mai år 2000. Det er duket for sesongens siste runde i Serie A.
Og akkurat som for ganske nøyaktig et år siden, da Milan på dramatisk vis vant scudettoen akkurat her, er alles øyne igjen rettet akkurat hit, til Perugia i Umbria, omtrent så midt i Italia det går an å komme.
Hjemmelaget Perugia har, med 26 år gamle Marco Materazzi – den senere verdensmesteren som nettopp har kommet tilbake til klubben etter et mislykket opphold i Everton – på laget, karret seg til en plass midt på tabellen.
De har derfor lite å spille for.
Likevel truer klubbens president, Luciano Gaucci, spillerne med sparken dersom de ikke gir alt.
For bortelaget er ingen hvem som helst. Og de har definitivt noe å spille for.
Den gamle dama sjøl, Juventus fra Torino, med Antonio Conte, Edgar Davids, Zinédine Zidane, Alessandro del Piero og Filippo Inzaghi i startoppstillingen, trenger nemlig kun ett skarve poeng for å sikre klubbens tjuesjette scudetto.
Det skal være plankekjøring for bianconeri.
Samtidig, i Roma, 170 kilometer lenger sør, må Lazio vinne mot Reggina for å ha noen som helst sjanse til å snyte de seiersvante guttene fra Fiat-byen.
Idet kampene blåses i gang, er det få som forestiller seg at dette skal bli en av de mest dramatiske dagene i Serie As historie.
Et tiår med skandaler og nedrykk
For å i det hele tatt forstå hvordan Lazio, som på dette tidspunktet bare har én skarve scudetto i beltet, havnet i denne situasjonen, må vi tilbake til 1992.
Da kjøper nemlig den Roma-fødte forretningsmannen Sergio Cragnotti klubben for Onkel Skrue-summen 38 milliarder lire, eller omtrent 200 millioner norske kroner.
En reddende engel er en svært oppbrukt klisjé, og kanskje spesielt i Roma, men Cragnotti er nettopp det.
For når Cragnotti overtar det største kontoret i Lazios klubblokaler, har klubben nettopp klart å stabilisere seg midt på Serie A-tabellen etter et mildt sagt broket tiår. På 1980-tallet klarer nemlig de lyseblå å involvere seg i intet mindre enn to kampfiksingskandaler.
Straffen er knallhard: Først degraderes de til Serie B i 1980.
Så, i 1986, etter at midtbanespilleren Claudio Vinazzini blir tatt i å ha bedrevet kampfiksing helt på egen hånd, degraderes de like godt til Serie C. Den straffen anker de – og får medhold. De får likevel en poengstraff på ni poeng, en ikke helt ubetydelig straff i og med at seier kun gir to.
Bare en helt ellevill playoff hindrer de lyseblå fra å rykke ned i Serie C-sumpa likevel.
I 1988 klarer de i stedet å rykke opp igjen til Serie A, og under kyndig ledelse av president Gianmarco Calleri klarer de å etablere seg midt på tabellen.
Så kjøper altså Cragnotti klubben. Og Cragnotti, han har, som alle italienske klubbpresidenter, store visjoner.
Han skal vinne en scudetto med Lazio, koste hva det koste vil. De neste sesongene skal han derfor bruke vesentlig mer penger på nye spillere enn hva det kostet ham å kjøpe klubben.
Svensken fra Torsby
Cragnotti har et moderne fotballhode og finner fort ut at Dino Zoffs markeringsbaserte catenaccio-system er langt unna det Lazio trenger.
Arrivederci, Zoff.
Ciao, Zdeněk Zeman.
Zeman, med sin svært så offensive stil, leder Lazio til andreplass i 1994/95-sesongen og rekker å omplassere en purung Alessandro Nesta fra spiss til stopper før han får fyken i 1997.
Zoff tar over skuta nok en gang, men alle, inkludert Zoff selv, vet at det er en midlertidig løsning.
For Cragnotti, han har en plan.
Den består enkelt og greit i å plukke opp telefonen på kontoret i Roma og slå nummeret til en svært så erfaren og suksessrik herremann fra bittelille Torsby i Värmland, en herremann som riktignok aldri har fått det helt til i Italia, og som i støvellandet bare blir kalt Il Perdente di Successo – Den fremgangsrike taperen.
Herremannens navn er Sven-Göran Eriksson.
Men Svennis, han er langt ifra noen taper. Han har allerede vunnet UEFA-cupen med IFK Göteborg og tre ligatitler med Benfica.
I Italia klarte han derimot aldri å følge opp Romas scudetto og den tapte europacupfinalen mot Liverpool på midten av 80-tallet. Heller ikke i Firenze ble det nevneverdig suksess med Fiorentina.
Når Cragnotti ringer, er Eriksson i Sampdoria. Der har han etter beste evne forsøkt å følge opp den eminente eminente jobben Vujadin Boškov gjorde med å ta Genova-laget helt til toppen av italiensk fotball.
| Les også: Sampdorias usannsynlige scudetto.
Sampdoria befinner seg dog i en utforbakke. Og selv om Lazio-jobben frister, har Svennis allerede takket ja til et jobbtilbud fra Blackburn Rovers.
Men oppe i Lancashire blir det fort skjær i sjøen når Jack Walker – stålmagnaten og Blackburns styrtrike eier – sier nei til svenskens ønske om å få med seg stjernespilleren Roberto Mancini fra Genova.
For høy lønn, mener han.
Eriksson blir rasende og møter Walker på et hotellrom i Milano. Der forteller han det rett som det er, at han heller vil til Lazio, og at Blackburn-sjefen heller kan ansette Roy Hodgson, som nettopp har fått sparken i Inter.
“OK,” sier Walker etter å ha tenkt seg om, før han river den allerede signerte kontrakten i stykker. “Lykke til!”
1. juli 1997 er Sven-Göran Eriksson Lazios nye trener.
Ut med «Mister Lazio»
Svennis finner fort ut at han har ansvaret for et lag som befinner seg i en negativ spiral.
Veteranene har vært der lenge uten å vinne noe. Spesielt Giuseppe Signori, mannen som ble hentet til hovedstaden sammen med blant andre Paul Gascoigne allerede i 1992, og som har vunnet tittelen som capocannoniere tre ganger på fem sesonger, er et problem.
“Jeg fikk ingen god følelse av Signori,” skriver Eriksson i sin selvbiografi. “Han passet ikke inn i min måte å spille på og han var negativt innstilt.”
Men Eriksson har vinnerskaller også, spillertyper han er fullstendig avhengig av for å oppfylle Cragnottis krav om å vinne Serie A.
Alessandro Nesta er 21 år gammel, har allerede over 50 kamper for klubben og er på god vei til å bli en av verdens beste midtstoppere.
Nysigneringen Pavel Nedvěd, som kom til klubben fra Sparta Praha etter å ha imponert for Tsjekkia i EM i England året før, har nettopp avsluttet debutsesongen med sju fulltreffere.
I tillegg har han Luca Marchegiani, Paolo Negro, Giuseppe Favalli, Diego Fuser og Pierluigi Casiraghi.
Men Eriksson er ikke fornøyd.
Jeg gikk til Cragnotti og sa at om han kjøpte tre spillere, skulle vi vinne ligaen.
De tre Svennis tenker på, er ikke hvem som helst:
Øverst på ønskelisten står allerede nevnte Roberto Mancini, som befinner seg i Sampdoria og som var en av Erikssons mest betrodde menn i den italienske havnebyen.
På samme liste står også Siniša Mihajlović, den knallharde serberen med den vanvittige frisparkfoten, også han Sampdoria-spiller – og Juan Sebastián Verón, som også har spilt under Eriksson i Sampdoria, men som nå er i Parma.
Cragnotti lar seg ikke overbevise av Svennis’ handleliste, og svensken får bare ett ønske oppfylt når Mancini tar turen fra Genova ned til hovedstaden.
Han var hjernen i Sampdoria-laget som vant scudettoen i 1992, og skulle vise seg å bli Erikssons kanskje viktigste signering.
«Roberto Mancini lærte oss å vinne,» har Alessandro Nesta sagt senere.
Det blir likevel mer shopping, for når Lazio kjøper tilbake Alen Bokšić fra Juventus, henter Matías Almeyda, den senere Lyn-legenden, fra Sevilla og overtaler Vladimir Jugović, som Eriksson også hadde trent i Sampdoria, til å ta turen ned fra Torino sammen med Bokšić, ser Lazio solide ut.
Men det starter “mediokert”, som Svennis ville ha sagt. Fire tap på de første 11 kampene betyr at de lyseblå er 12 poeng bak Inter.
Som om ikke det er ille nok så fortsetter Giuseppe Signori å helle malurt i Lazio-begeret.
Han mister fullstendig besinnelsen når han får beskjed om å varme opp under en europacupkamp mot Rapid Wien for så å ikke bli byttet inn likevel.
Da er tålmodigheten til Sven-Göran Eriksson slutt.
Få dager senere, til tross for store protester fra Cragnotti – Signori er tross alt “Mister Lazio” – selges halvparten av spillerrettighetene til Sampdoria, der han også spiller resten av sesongen.
Lazio-fansen er rasende. Å selge mannen som har scoret nest flest mål i Lazio-historien, kun bak legenden Silvio Piola, det gjør man bare ikke.
Det topper seg når de lyseblå taper 2-3 hjemme for Udinese få dager senere og illsinte supportere angriper Svennis’ bil utenfor treningsanlegget Formello.
Uken etter taper Lazio mot Juventus i Torino også. Så får svensken endelig stabilisert skuta.
Lazio går plutselig 16 Serie A-kamper uten tap, og sju kamper før slutt ligger biancocelesti på tredjeplass, to poeng bak Juventus og ett poeng bak Inter.
Så venter Juventus igjen – denne gang på et fullsatt Olimpico.
I typisk Juventus-stil vinner de den kampen 1-0, like typisk etter en scoring av Filippo Inzaghi. Da går lufta ut av Lazio-ballongen, som ender opp på syvendeplass – 18 poeng bak stjernegalleriet fra Torino.
Lazio-spillerne viser likevel prov på potensiale, og når de noen dager senere vinner Coppa Italia etter at de på nesten sjokkerende vis kommer tilbake fra 0-2 mot selveste Milan, ligger det noe stort og ulmer i kulissene.
Storheten skal likevel la vente på seg.
Bare en uke etter cuptriumfen mot Milan, får Lazio muligheten til å doble antall troféer i premieskapet i Roma, men Iván Zamorano, Javier Zanetti og Ronaldo gjør kort prosess med Svennis’ gutter og Inter vinner den helitalienske UEFA-cupfinalen 3-0 i Paris.
“Det var klart at jeg fortsatt hadde mye jobb å gjøre,” skriver Eriksson. “Lazio var fortsatt ikke et vinnerlag.”
Inn med Vieri
Sergio Cragnotti forstår at det må mer midler til for å skaffe den sårt etterlengtede scudettoen, og når nye TV-rettigheter kommer på bordet får han nettopp det.
Hold deg fast.
Når Pierluigi Casiraghi drar til Chelsea, Diego Fuser selges til Parma og Vladimir Jugović reiser til Atlético Madrid, må Cragnotti ha sittet dypt nede i Championship Manager, for han bestemmer seg for å hente erstattere av det formidable kaliberet.
Sérgio Conceição tar turen fra Porto; landsmannen Fernando Couto kjøpes fra Barcelona; eks-Sampdoria-spiller Attilio Lombardo hentes tilbake til Italia fra Crystal Palace; og for å erstatte Casiraghi blar Cragnotti opp 26 milliarder lire – rundt 110 millioner norske kroner – for Marcelo Salas, som tar turen over Atlanteren fra River Plate etter et godt VM-sluttspill i Frankrike.
Men Cragnotti er ikke ferdig med det. Han har lyst på en virkelig stjerne. Sammen med Svennis setter de seg på et fly til Milano for å møte representanter fra Atlético Madrid.
“Hvor mye skal dere ha for Christian Vieri?” spør Cragnotti.
Svaret er svimmlende 50 milliarder lire. Nesten 220 millioner norske kroner.
Cragnotti henvender seg til Svennis.
“Det var mye penger”, sier han lavmælt.
“Ja,” svarer Svennis, “men så scorer han mye mål også”.
Cragnotti spør om det er noen spillere Svennis har lyst til å inkludere i en byttehandel – den spanske hovedstadsklubben har blant annet ytret interesse for Pavel Nedvěd – men det er ikke svensken særlig interessert i.
“OK,” sier Cragnotti. “Da får vi vel gjøre handelen, da.”
Fem minutter senere er avtalen gjort.
Christian Vieri blir Lazio-spiller i en overgang som hadde vært verdensrekord hadde det ikke vært for at Real Betis, av alle, bestemmer seg for å tømme banken for å hente Denílson til Sevilla.
I tillegg henter Eriksson og Cragnotti en viss Dejan Stanković fra Røde Stjerne, og endelig får Svennis oppfylt to av tre på sin opprinnelige handleliste når Siniša Mihajlović kommer fra Sampdoria.
Puh!
Idet 1998/99-sesongen sparkes i gang, ser Lazio ut som en tittelutfordrer, og med Tord Grip endelig på plass ved siden av Svennis på trenerbenken, er alt duket for en skikkelig rakkarökare av en Serie A-sesong.
Tapet på målstreken
Når kalenderen bikker oktober 1998 har Lazio bare klart uavgjort borte mot Piacenza og Perugia, samt en svært lite overbevisende målløs kamp mot Bari hjemme på Olimpico.
Når 11 kamper er spilt, har Erikssons supermannskap kun vunnet tre.
Det er for lite kreativitet sentralt på midtbanen, tenker Svennis, dog uten å finne noen klar løsning på nettopp det.
Da tar Roberto Mancini, som senere skal bli Erikssons assistent, saken i egne hender.
Veteranen banker på svenskens kontor etter den elleville 3-3-kampen mot byrivalen Roma, der han attpåtil scorer to ganger, og lurer på om det ikke er en idé å flytte ham ned sentralt ved siden av Matías Almeyda i Erikssons 4-4-2-formasjon. Det er jo likevel Marcelo Salas og Christian Vieri som er de to foretrukne spissene?
Svennis ler nesten av ham.
«For å spille sentralt på midtbanen må du jo kunne løpe!»
Så tenker han seg om og finner ut at det strengt tatt handler om å løpe riktig – ikke nødvendigvis mest.
Der er Mancini en av de beste i klassen, så han får sjansen ved siden av Matías Almeyda mot Juventus i Torino.
Den vinner de 1-0. Etter det tar de åtte strake seire og spiller 17 kamper uten tap.
I den femtende serierunden scorer endelig Christian Vieri sitt første for klubben også, sitt første av totalt 12 den sesongen. Salas scorer totalt 16, Mancini 10.
Det er god stemning i den lyseblå delen av Roma.
Foran den 27. serierunden hjemme mot Milan leder Lazio Serie A, sju poeng foran de rødsorte fra Lombardia.
Men i stedet for å gå for seier foran et fullsatt Olimpico og hamre spikeren i Milan-kista, velger Svennis å sikre 0-0.
I runden etter taper de derbyet mot Roma før de lyseblå går på nok et sviende tap – mot Juventus, på hjemmebane.
Ledelsen har plutselig skrumpet fra sju til ett poeng.
I nest siste serierunde mot Fiorentina, anført av Gabriel Batistuta og Rui Costa, i Firenze, velger Svennis av uforståelige grunner å sette Marcelo Salas på benken.
Når han kommer inn i andre omgang, er det for sent.
Kampen ender 1-1. Samtidig slår Milan Empoli 4-1, og plutselig er det de som er i teten foran siste serierunde – med ett poengs margin.
Fire dager senere reiser Lazio til Birmingham og vinner tidenes aller siste finale i Cupvinnercupen mot Mallorca.
I siste serierunde sørger Marcelo Salas for at Lazio slår et stjernespekket Parma-lag 2-1 på Olimpico, men det hjelper så lite.
Milan vinner nemlig på Renato Curi i Perugia og tar scudettoen.
Og ganske nøyaktig ett år senere skal igjen Renato Curi stå i sentrum for en thrilleravslutning på Serie A-sesongen.
Ut med Vieri
Lazio starter like godt 1999/2000-sesongen med å vinne Supercup-finalen mot Manchester United i Monaco i slutten av august. Det er likevel ikke det, ei heller Alex Fergusons sitat om at Lazio kommer til å vinne Serie A, som preger avisoverskriftene i de italienske sportsavisene.
To måneder tidligere ringer nemlig Inter-president Massimo Moratti til Sergio Cragnotti. Han ønsker seg Christian Vieri til Milano.
“Hva synes du?” spør Cragnotti Sven-Göran Eriksson.
Svennis, som er meget klar over at Vieri er en rastløs sjel som er glad i penger og som mer enn gjerne bytter klubb hvert år, selvsagt mot en solid lønnsøkning, forteller Cragnotti at han ikke vil holde spillere i klubben mot deres vilje.
“Hvor mye synes du vi skal be om?” spør Cragnotti.
“Be om det dobbelte,” svarer Svennis med henvisning til det de selv måtte betale Atlético Madrid sesongen i forveien.
“Hundre milliarder lire.”
Cragnotti tror svensken fra Torsby er gal, men når han kommer tilbake fra forhandlingene med Moratti, forteller han at han skulle ha hørt på Svennis.
“Jeg turte ikke å be om 100, så jeg ba bare om 90,” sier han.
Under et år etter at Christian Vieri ble Lazio-spiller, blir han plutselig lagkamerat med Ronaldo og resten av stjernegalleriet i Milano i det som er verdens dyreste overgang og som får Lazio til å stige med over sju prosent på Milano-børsen.
Den katolske vatikanavisen L’Osservatore Romano mener overgangen er et hån mot fattige mennesker. Flere italienske røster melder seg på og setter spørsmålstegn ved om fotballen er hva det en gang var ment å være: Underholdning for folket.
Det er faktisk så ille at den 25 år gamle Lazio-supporteren Elio Di Cristofalo tar livet sitt ved å kaste seg foran et tog. I selvmordsbrevet skriver han: “Addio … Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt er i live. Lazio har solgt Vieri for 90 milliarder lire. Alle de pengene for en fotballspiller, men penger er ikke alt i livet.”
Men Cragnotti og Eriksson får ikke kun en solid seddelbunke fra Milano. De får også Diego Simeone. I tillegg har man plutselig nok midler til at Svennis endelig kan fullføre sin opprinnelige handleliste.
En rask telefon opp til Parma og rundt 60 milliarder lire er nemlig nok til å endelig sikre underskriften til Juan Sebastián Verón.
Når Néstor Sensini slår følge fra et Parma-lag på vei utfor stupet, samt at 23 år gamle Simone Inzaghi, Filippos yngre bror, hentes fra Piacenza, er laget til Sven-Göran Eriksson endelig komplett.
| Les også: Parma: De gylne årene og melken som surnet.
Skandalene
De fire første rundene av 1999/2000-sesongen går nesten etter planen. Kun et målløst oppgjør nede i Bari hindrer at biancocelesti står med full pott før møtet med Milan på Olimpico den 3. oktober 1999.
Og de som tror at italiensk fotball kun handler om defensiv trygghet og catenaccio, bør se denne kampen i sin helhet.
For det er rart, men denne dagen blir Roma vitne til noe som aller mest kan minne om ville vesten.
Til pause leder Lazio 3-2, men Milans nye stjernespiss, Andrij Sjevtsjenko, han vil ha med seg alle poengene, og fullfører sitt hat trick med to scoringer på fem minutter i andre omgang.
Heldigvis for Lazio utligner Marcelo Salas med sitt andre for kvelden 20 minutter før slutt, og når Siniša Mihajlović holder på å skru et hjørnespark direkte i mål tre minutter på overtid, bestemmer dommer Livio Bazzoli seg for at hvis han ikke stopper dette her og nå, er det noen som kommer til å omkomme av hjerteinfarkt.
En av de mest underholdende kampene i moderne Serie A-historie ender 4-4.
Lazio viser flere ganger at de til tider kan spille blendende angrepsfotball. Det er derfor ikke deres feil at de ikke vinner flere nøytrale fotballhjerter.
Under ligamøtet med Bari en knapp måned etter århundreskiftet, viser nemlig Lazio-fansen seg fra sin mørkeste side.
Underveis i kampen mot laget fra sør dukker plutselig et banner med påskriften “Onore alla Tigre Arkan” opp blant Lazios beryktede ultras i Curva Nord.
«Tigeren» Arkan, bedre kjent som Željko Ražnatović, var en notorisk serbisk folkemorder som ble henrettet bare to uker tidligere.
Han var også en god venn av Siniša Mihajlović, og Lazio-fansen ser det derfor som helt naturlig å hedre kompisen til en av lagets store stjerner.
Dessverre glemmer de at en annen helt, Alen Bokšić, er fra Kroatia, og sett i lys av den pågående, svært betente Balkan-konflikten, har dermed Lazio-fansen plantet begge beina godt uti den italienske salaten.
Bokšić er ikke tilgjengelig til kampen mot Bari, men uttaler til avisen La Repubblica dagen etter at han ville ha gått av banen dersom han hadde spilt.
“De har hedret hva hele verden mener er en krigsforbryter mot mitt folk. De innser ikke hva de gjør,” fortsetter Bokšić.
Heldigvis blir det ingen dårlig stemning mellom de to lagkameratene. Mihajlović kan jo strengt tatt ingenting for hva Lazio-fansen finner på, og han kan strengt tatt ingenting for at han ble god venn med den svært fotballinteresserte Ražnatović da han var i Røde Stjerne, noe Bokšić aksepterer.
De skværer opp, og laget kan derfor fortsette på vinnersporet med 4-2 seier mot Torino i Piemonte en uke senere.
Men Lazio-fansen lærer ikke.
I neste hjemmekamp, bare to uker etter det forsmedelige banneret, møter Parmas Lillian Thuram, Ousmane Dabo og Saliou Lassissi rasistiske bemerkninger fra Lazios supportere.
Sergio Cragnotti, som var ute med en pressemelding i forbindelse med Arkan-banneret der han fordømmer deler av egne supportere, må på banen igjen.
Men skaden er allerede skjedd.
Når Lazio går på et nesten sjokkerende tap borte mot Verona i den tjuesjette serierunden og Juventus slår Torino 3-2 i Derby della Mole, er Lazio plutselig ni poeng bak Fiat-laget.
Sven-Göran Eriksson nekter likevel å godta at ligaen er avgjort åtte runder før slutt.
“Jeg sa til Cragnotti at vi skulle vinne ligaen. Han trodde meg ikke. Spillerne trodde meg sikkert ikke. Men jeg visste at vi hadde et mesterlag,” skriver han i selvbiografien sin.
I Derby della Capitale uken etter tapet i Verona, sender Vincenzo Montella Roma i ledelsen allerede etter tre minutter, men Lazio viser styrke: Pavel Nedvěd pirker inn utligningen etter en snau halvtime og når Juan Sebastián Verón hamrer et frispark i krysset fra nesten 30 meters hold tre minutter senere, klarer Lazio, til tross for et brennhett derby med ni gule kort, å holde helt inn.
Omtrent samtidig gjør Andrij Sjevtsjenko kort prosess med Juventus i Milano, og Lazio er kun seks poeng bak.
En uke senere barker Juventus og Lazio sammen i Torino.
Idet røyken fra pyroen er i ferd med å forsvinne fra et elektrisk Delle Alpi, bombarderer Juventus et skadeskutt Lazio-lag, som mangler Alessandro Nesta, Roberto Mancini og Marcelo Salas og som ser seg nødt til å stille med Simone Inzaghi alene på topp med Pavel Nedvěd bak ham i en defensiv 4-4-1-1 formasjon.
Heldigvis for Lazio storspiller reservemålvakten Marco Ballotta, og når Ciro Ferrara får sitt andre gule og marsjordre i det 64. minutt, tar det bare to minutter før terrieren fra Argentina, Diego Simeone, stanger inn ledelsen fra nesten 16 meters hold.
Biancocelesti makter å stå imot det massive Juventus-presset og vinner 1-0. Plutselig er de bare tre poeng bak – og det er seks kamper igjen å spille.
De to kamphanene følger hverandre som skygger. Foran nest siste serierunde er avstanden mellom de to poeng i favør Juventus.
Død over calcio
Den nest siste serierunden i Serie A sesongen 1999/2000 spilles 7. mai.
Lazio møter Bologna på Renato Dall’Ara.
Juventus møter et relativt stjernespekket Parma i Torino.
I Bologna sender Sergio Conceição Lazio i ledelsen før, hvem andre, Giuseppe Signori, mannen Svennis kvittet seg med allerede i hans første sesong, utligner.
I Torino sender Alessandro del Piero Juventus i ledelsen.
Juventus er foran med fire poeng.
Tre minutter etter meldingen fra Torino, er Diego Simeone igjen på pletten og sender Lazio i ledelsen. Når Marcelo Salas setter hovedstadsklubbens tredje ti minutter senere, hjelper det ikke at Signori reduserer to minutter før slutt.
Lazio vinner 3-2.
I Torino står det fortsatt 1-0 til hjemmelaget.
På overtid tvinger Parma frem et hjørnespark. Fabio Cannavaro stanger ballen i mål, men så skjer det som skal skape furore gjennom hele Italia.
Dommer Massimo De Santis, som av mange blir kalt «Juves butler» og som senere blir dømt i calciopoli-skandalen, annullerer.
“Det var en dytt i feltet,” sier han etter kampen.
Reprisene viser absolutt ingen dytt i feltet, faktisk ingen grunn til å annullere i det hele tatt, og når det viser seg at De Santis putter fløyta i munnen først lenge etter at ballen har truffet nettmaskene, er skandalen komplett.
Juventus vinner 1-0. Lazio-president Sergio Cragnotti ser rødt.
“Fotballen vår må bygges om fullstendig,” sier han. “Alle, uansett om de er supportere eller ikke, så hva som skjedde i Torino, og ingen er kar om å forklare hvorfor det målet ikke ble stående.”
Nede i Roma går Lazio-fansen amok. Over fem hundre ultras marsjerer mot fotballforbundets lokaler med beskyldninger om at hele mesterskapet er fikset.
Det bryter ut kamper med politiet. Biler og søppel blir satt i brann.
“Dette er bare begynnelsen,” proklamerer Fabrizio Piscitelli, lederne for en av Lazios ultrasgrupperinger, fra Spansketrappen.
Kort tid etter marsjerer Lazio-fansen gjennom Romas gater med en stor, sort kiste med påskriften calcio.
Dommedagen i Perugia
Det italienske fotballforbundet tør derfor ikke annet enn å la den tilsynelatende ubestikkelige Pierluigi Collina, verdens soleklart beste og mest myndige dommer, dømme Perugia mot Juventus på Renato Curi i siste serierunde.
Med to poeng å ta igjen, må Lazio ha et mirakel til for å ta klubbens andre scudetto.
Og i Umbria er det, ikke overraskende, Juventus som styrer begivenhetene.
Mer overraskende er det at himmelen over Perugia blir helt sort 20 minutter ut i kampen.
Renato Curi mørklegges nesten fullstendig. Kun silhuettene av spillerne synes. At en Serie A-kamp midt i mai, klokken tre på ettermiddagen, skulle ha behov for flomlys, er det ingen som har forestilt seg.
Speakeren sender bud på den lysansvarlige, uten hell.
Sekunder senere braker uværet løs. Først i form av lyn og torden før himmelens sluser åpner seg på vidt gap og slipper ut regn i bibelske proporsjoner.
Idet Collina blåser fløytesignalet som markerer pause, er det som om dommedag har satt i gang i Perugia.
Banen er søkkvåt. Garderobeanlegget er delvis oversvømt. Trafikken utenfor stadion står bom fast. Men flomlyset, det har man klart å skru på.
I Roma skinner derimot solen.
Sven-Göran Eriksson har plukket ut det beste han har. Det er mer enn nok til å få Reggina til å skjelve skikkelig i shortsen – mer enn nok til å få de aller fleste til å skjelve i shortsen for å være helt ærlig – for til pause leder de lyseblå 2-0 etter to straffescoringer av Simone Inzaghi og Juan Sebastián Verón.
Men tilbake til Umbria.
Juventus-kontingenten, anført av Luciano Moggi, mannen som bare få år senere skulle bli dømt til fengsel for kampfiksing i calciopoli-saken og som nå er fullstendig klar over hva Lazio holder på med i hovedstaden, forsøker å få Collina til å blåse av det hele, men den myndige dommeren lar seg ikke affisere.
Vi avlyser ikke siste serierunde når så mye står på spill, gjør vi vel?
I stedet går han ut på den søkkvåte gressmatta med en ball i den ene hånda og Italias største paraply i den andre og tester om det i det hele tatt er noe poeng i å fortsette.
71 minutter senere, klokken 17:13, og til tross for at vannspruten står rundt føttene på spillerne, bestemmer Collina seg for at joda, det er det så definitivt. Den helt avgjørende kampen kommer i gang igjen, til tross for store protester fra Juventus-leiren.
“Jeg var fornøyd,” skrev han senere, “med at alle ‘nøytrale’ som var der, delte min mening om å vente og se.”
Idet Collina blåser i gang andre omgang på Renato Curi, har Lazio har slått Reggina 3-0 nede i Roma.
Står resultatet seg i Perugia, må det playoff til for å avgjøre hvem som skal få æren av å spille neste sesong med scudettoen på draktene.
Så kommer plutselig Perugia-stopperen Alessandro Calori på hva klubbpresidenten hans sa før kampen.
Bare fire minutter etter at kampen kommer i gang igjen, sniker han ballen ned i venstre hjørne på hel volley, utagbart for Edwin van der Sar.
I Roma er det, til tross for at Lazios kamp er ferdig for en halvtime siden, knapt et menneske som har forlatt stadion. Stillheten er til å ta og føle på. Folk holder kryssede fingre i været, en italiensk gest for å kaste en forbannelse på noen. I dette tilfellet Juventus.
Så kommer resultatoppdateringen på den enorme storskjermen.
Perugia – Juventus 1-0.
Olimpico eksploderer i ren eufori.
Det varer dog ikke lenge før det er stille igjen. Kryssede fingre i været.
Lazio-fansen vet meget godt at Juventus er nettopp Juventus. De finner alltid en måte å komme seg unna på.
Men den 14. mai 2000 gjør de ikke det. I garderobeanlegget på Olimpico hører flere av de nydusjede spillerne på radio at Pierluigi Collina legger til fem minutter. Andre er så nervøse at de ikke tør å høre på i det hele tatt.
Diego Simeone sitter helt stille; for ham betyr det ulykke å røre seg.
Sven-Göran Eriksson vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg. “Selv gikk jeg hele tiden, frem og tilbake. Jeg må ha gått flere kilometer,” skriver han i selvbiografien sin.
“Jeg kan ikke tenke meg at jeg hadde noen rasjonelle tanker i hodet. Ved ett tilfelle tok jeg en tur ut på stadion. Ingen la merke til meg.”
Idet kampen i Perugia nærmer seg slutten, skinner solen igjen. Bare vannpyttene minner om det voldsomme uværet som herjet for bare kort tid siden.
Så, litt over klokken 18, drøyt tre timer etter kampstart, blåser Pierluigi Collina i fløyta si for siste gang denne merkelige maidagen i Umbria. Mirakelet er et faktum.
Fløytesignalet bruker litt tid på å reise de 170 kilometerne ned til Roma via FM-nettet, men når det ankommer, bikker det over for absolutt alle på Olimpico.
Lazio-fansen bestemmer seg like godt for å storme banen.
Nede i garderoben er det fullstendig kaos. Spillerne hopper og danser, sjokkert over det faktum at de har klart det umulige.
For det skulle ikke være mulig. Det må Det italienske fotballforbundet har tenkt også, for noen pokal får Lazio-spillerne ikke. Ikke den dagen. Den befinner seg sannsynligvis oppe i Perugia.
Likevel er det ingenting som kan ta fra Lazio gleden over å ha vunnet sin andre scudetto siden starten 100 år tidligere.
Sven-Göran Eriksson er ikke lenger Il Perdente di Successo. Fire dager senere sikrer han sågar dobbelen med Coppa Italia-seier mot Inter.
Med syv troféer på fire sesonger blir han den første svenske keiseren av Roma.
Veien til toppen av Serie A var lang, dramatisk og kontroversiell, men Lazio-laget som vant den første scudettoen i dette århundret, vil for alltid stå igjen som ikoner i den italienske fotballhistorien.
Kort tid etter gikk alt i oppløsning.
Men det er en annen historie.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
