Marseilles vei til toppen: Jukset, løgnene og korrupsjonen

Noen mennesker er villige til å gjøre hva som helst for å vinne. Tidligere Marseille-president Bernard Tapie var villig til å gjøre enda mer enn det.

Droit au But kan oversettes til noe sånt som rett på mål eller rett på sak. Litt før klokken 21:00 den 26. mai 1993 bestemte Basile Boli seg for å ta Olympique Marseilles berømte slagord bokstavelig.

Abédi Pelés hjørnespark var presist. Svært presist. Så presist var det at 180 centimeter høye Boli bare kunne sette pannen til. Få tideler senere måtte Sebastiano Rossi stå og kikke hjelpeløst på ballen som dalte ned i hans høyre hjørne.

Tidenes første Champions League-finale fikk ikke flere scoringer enn det.

Marseille slo Fabio Capellos tilsynelatende uovervinnelige stjernegalleri fra Milano 1-0 og skrev seg inn i historiebøkene som det første – og hittil eneste – franske laget som har vunnet den gjeveste europacupen i fotball.

Men veien dit, den var av det høyst ekstraordinære slaget. Bare noen uker etter franskmennenes triumf i München skulle det smelle en bombe som skulle få alvorlige ringvirkninger for Marseille, for Marseilles president, for flere av Marseilles spillere og ikke minst for fransk fotball.

I spissen for det hele sto Bernard Tapie, en forretningsmann fra Paris som, ifølge hans egen høyre hånd, Marc Fratani “ikke kjenner noen grenser. Han vil gjøre alt for å komme til toppen.”

Tour de France-suksess

Da Bernard Tapie var 21 år gammel vant han en sangkonkurranse på en nattklubb i badebyen Saint-Jean-de-Monts på den franske vestkysten. Tapie syntes det var såpass stas at han i ren eufori bestemte seg for å bli popstjerne på heltid.

Tapie ble sågar signert av det amerikanske plateselskapet RCA. Sammen bestemte de seg for å gi ut en fransk versjon av låten Balladen om de grønne beretene (The Ballad Of The Green Berets), en patriotisk ballade om innsatsen til de amerikanske spesialstyrkene under Vietnamkrigen.

Sangen ble riktignok døpt om til Passeport pour le soleil, som kan oversettes til noe sånt som «Pass til solen», men det var mer enn nok til at den unge smørsangeren gjorde kometkarrière.

Med suksess kommer selvsagt også kvinnebekjentskapene. Så også for Tapie, som først giftet seg én gang, for så å gå lei av det og finne tonen med sekretæren sin, Dominique.

Om hun var sjalu på alle blikkene som ble sendt i hans retning vites ikke, men det var i alle fall hun som i 1976 overtalte Tapie til å legge popkarrièren på hylla og heller bli forretningsmann.

Tapie syntes det hørtes ut som en knallidé og reiste sporenstreks til USA der han lærte både det ene og det andre om hvordan man kan tjene mest mulig penger på kortest mulig tid.

Han lærte åpenbart en hel del over dammen, for da han kom tilbake til Frankrike et par år senere, kjøpte han et lite trykkeri – med gjeld, ansatte og det hele – for én skarve franc.

Et lite problem var det jo at samtlige ansatte var i full streik, men det løste Tapie ved å gi de eierandeler i firmaet, som han så bygget opp til å bli en riktig så innbringende bedrift før han solgte seg ut igjen.

Og sånn holdt Bernard Tapie på. Mellom 1977 og 1989 kjøpte han intet mindre enn 40 bedrifter som mer eller mindre lå med brukket rygg, bygget de opp igjen og solgte med stor profitt.

En av disse bedriftene var helsekostkjeden La Vie Claire. Tapie, en mann som var godt over snittet opptatt av sitt eget utseende selv, kjøpte hele greia i 1980 og fire år senere bestemte han seg like godt for å starte sitt eget sykkellag for å markedsføre sjappa på en skikkelig vis.

Ikke nok med det, men han hentet inn fire ganger Tour de France-vinner Bernard Hinault, som skulle gå hen og vinne sin femte tittel i La Vie Claire-drakten i 1985, samt Greg LeMond, som sto øverst på pallen i Paris sesongen etter.

En av de som fikk med seg Tapies bravader med La Vie Claire, ja i tillegg til Johan Kaggestad og Christian Paasche, selvfølgelig, var Marseilles ordfører, Gaston Deferre. Så imponert var han over prestasjonene til La Vie Claire at han bestemte seg for å plukke opp telefonen og snakke med den godeste Tapie.

Kunne herren være interessert i å kjøpe den tidligere så stolte fotballklubben i byen hans, kanskje?

Presidenten og politikeren

Pariseren Tapie, som riktignok hadde vist stor interesse for fotball da han gikk på skolen, men som egentlig ikke hadde noe forhold til den franske sørkysten, kanskje med unntak av jetsetlivet litt lenger øst, var avventende.

“Jeg selger deg ikke et lag, jeg selger deg ikke et stadion – jeg selger deg innbyggerne våre,” fortalte Deferre ham.

For Marseilles prestasjoner de siste sesongene speilet en hel by, som slet med høy arbeidsledighet, høy innvandring – spesielt fra Algerie og Marokko – og manglende integrering. Svært mange var involvert i narkotikahandel og -smugling.

Marseille var nesten lovløst.

Det skremte ikke Tapie. Han innså tvert imot at Olympique Marseille – som ikke hadde vunnet ligaen siden 1972, som rykket ned i 1980 og som ikke var tilbake i det gode selskap før i 1984 – var en solid utfordring.

På mange måter den aller største. Større enn La Vie Claire, Leclanché Wonder (et batteriselskap som senere ble solgt til Energizer) og alle andre bedrifter han hadde reddet fra økonomisk ruin.

Så da ble det slik. I april 1986 rykket Bernard Tapie inn på presidentkontoret i Olympique Marseilles hovedkvarter. Med seg hadde han en stresskoffert full av franc. Her skulle det investeres. Her måtte det investeres. Både i klubb og i by.

Noe av det første han tok tak i, var å sende en søknad til hans nye bestevenn, ordføreren, om å få fjernet den berømte velodromen fra det like berømte Stade Vélodrome.

Inntil da hadde det kommunale stadionet, som hadde blitt renovert og oppgradert til EM-sluttspillet to år tidligere, beholdt velodromen på nedsiden av nederste seterad. Den var selvsagt til stor glede for publikum, som kunne bruke den som sklie de gangene de bestemte seg for å gjennomføre en god, gammeldags baneinvasjon.

Deferre sa ja til forslaget, han, og kort tid senere var kapasiteten økt til 48 000 tilskuere. Fint, tenkte Tapie. Nå trenger vi nye spillere.

Inn stadionportene i Boulevard Michelet kom ingen ringere enn Karlheinz Förster fra Stuttgart, den vesttyske stopperkjempen som bare noen uker tidligere bokstavelig talt klarte mesterstykket å mannsmarkere Hugo Sánchez og Michel Platini ut av VM-sluttspillet i Mexico.

Inn kom også Alain Giresse, den lille, vidunderlige, eksellente ballvirtuosen som sammen med Michel Platini, Luis Fernández og Jean Tigana sørget for fransk suksess under EM på hjemmebane to år tidligere.

Der var ikke Jean-Pierre Papin med. Det var han derimot i det allerede nevnte VM-et i Mexico, der han attpåtil scoret to ganger. Det var mer enn nok til at Tapie fant det fornuftig å kjøpe ham fra Club Brugge for 10 millioner kroner.

Da nye spillere var på plass, bestemte Tapie seg for å gjøre Marseilles kamper til en begivenhet for hele familien. Kampene på Vélodrome ble akkompagnert av musikk, fyrverkeri og lasershow. Olympique Marseille skulle bli det mest glamorøse og suksessfulle laget i Frankrike.

Samtidig bestemte Tapie seg for å gjøre en liten ekstra innsats for å hjelpe Marseille by. På det tidspunktet ble nemlig Bouches-du-Rhône, departementet Marseille ligger i, i all hovedsak styrt av høyrevridde nasjonalister.

I 1988 takket Tapie ja til å hjelpe Frankrikes sosialistiske president, François Mitterrand, med å bekjempe høyrepopulisten Jean-Marie Le Pen, som i en valgtale uttalte at “jeg er kommet hit fordi jeg har løsningen på problemene deres – deportering av innvandrerne vil føre til trygge gater og massevis av arbeidsplasser.”

Den retorikken bet ikke på Tapie, som svarte med samme medisin. “Det er ikke tilfeldig at Le Pen har valgt å stille til valg her i Marseille,” sa han. “Ved å gjøre det viser han bare at regionen er den mest rasistiske i hele Frankrike.”

I september 1989 ble han berømt over hele Frankrike for å ha nedkjempet den samme Le Pen i en TV-debatt. Ikke lenge etter sikret han seg like godt en plass i nasjonalforsamlingen på vegne av Bouches-du-Rhône.

Første smaken av Europa

Dessverre for Tapie og Marseille ble det ingen umiddelbar suksess på den marseillanske redningsaksjonen.

Det ble bare med nesten, for det var Bordeaux som var i virkelig storslag i 1986/87-sesongen. De sikret seg like godt Ligue 1- gullet og Coupe de France-troféet – rett foran nesa på våre sydfranske venner.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Sesongen etter kunne Marseille, som nå hadde forsterket laget med Abédi Pelé – den beste afrikaneren gjennom alle tider – og nok en vesttysker, nemlig Klaus Allofs, bestille billetter ut i det store Europa for å spille Cupvinnercup (den årvåkne leser har kanskje lagt merke til at det var Bordeaux, ikke Marseille som vant cupen, så det er kanskje litt rart at en cuptaper skal spille en turnering for cupvinnere, men nå var jo tross alt Bordeaux opptatt med å spille turneringen for serievinnere, og i og med at det er vanskelig å spille to europiske cupturneringer på en og samme gang, fikk Marseille plassen til Bordeaux i det nest gjeveste selskapet, bare sånn at vi har det på det rene).

Det europeiske eventyret endte i semifinalen mot en gyllen Ajax-generasjon, som på sin side klarte å tape finalen mot belgiske Mechelen, men nå hadde Tapie fått blod på tann.

I 1989 gikk Marseille hen og vant sitt første Ligue 1-trofé siden 1972. I tillegg tok de Coupe de France-tittelen etter en heidundranes cupfinale mot Arsène Wengers Monaco-lag.

Den sommeren fant Tapie frem den største stortromma av de alle. Om han hamret løs på den akkompagnert av balladen om de amerikanske spesialstyrkene vites ikke, men inn stadionportene kom i alle fall Didier Deschamps fra Nantes; Chris Waddle fra Tottenham; og Enzo Francescoli fra Racing Club (den franske!).

I tillegg hentet han inn 34 år gamle Jean Tigana – riktignok ikke for å gjenforenes med Alain Giresse, for han hadde allerede lagt opp.

En purung Eric Cantona var også der, men han ble kippet på lån litt lenger vest, til naborivalen Montpellier.

Bordet var dekket for nok et Europa-eventyr. Denne gang i selskap med de virkelig store.

Jean-Pierre Papin gjorde sitt aller beste for å ta Marseille hele veien og scoret intet mindre enn fem ganger på seks oppgjør mot Brøndby, AEK og CSKA Sofia.

Plutselig befant Tapies gutter seg i semifinalen av Serievinnercupen.

Motstanderen var Benfica.

I det første oppgjøret hjemme på Vélodrome scoret Papin igjen, han, og bidro sterkt til at de hvite og lyseblå vant 2-1.

Returen på enorme Estádio da Luz foran 120 000 entusiastiske portugisere ble jevnspilt. Marseille spilte en tilnærmet perfekt bortekamp og skapte flere store sjanser, men til slutt var det hjemmelagets angolske innbytter, Vata, som skulle havne i begivenhetenes sentrum da han, helt åpenbart for alle unntatt den belgiske dommer Marcel van Langenhove, dyttet ballen i nettmaskene med hånda.

Benfica tok seg til finalen på bortemål – og Tapie var rasende. “Det der vil ikke skje med oss igjen,” freste han etter kampen.

Nuvel, en ny ligatittel hjalp nok på, deres andre på rad, og ingen skulle vel egentlig vite at dette bare skulle være starten på Tapies marseillanske revolusjon.

Foran 1990/91-sesongen bestemte Tapie seg for å si adieu til trener Gérard Gili. Gili, som enda ikke hadde fylt 40 år, hadde gjort en formidabel jobb med å ta Marseille til to serietitler og et cupgull på sine tre sesonger – og for så vidt også med å ta klubben mot toppen av europeisk fotball – men presidenten hadde andre planer.

Tapie skulle nemlig vinne Serievinnercupen. Til det trengte han en vaskeekte ringrev som hadde vært ute en vinternatt før.

Derfor tok han kontakt med en ikke helt ukontroversiell 69 år gammel belgisk mann som både røkte med begge hender og som ikke akkurat hadde en plettfri CV.

Rent fotballmessig var den plettfri nok; det var nemlig Raymond Goethals’ Bordeaux som hadde bydd Marseille på sterkest motstand i sesongen som nettopp var ferdigspilt.

Lyssky business i Liège

Goethals var også mannen som hadde ledet Belgia til tredjeplass i deres eget EM-sluttspill i 1972; som hadde klart å gå gjennom VM-kvalifiseringen til 1974 uten å slippe inn et eneste mål (deriblant to kamper mot senere finalist Nederland), men som likevel røk ut på innbyrdes målforskjell; som hadde ledet Anderlecht til to finaler på rad i Cupvinnercupen – én tapt og én vunnet; og som tok Standard Liège til to seriegull på rad i 1982 og i 1983, samt en tapt finale i Cupvinnercupen – mot Barcelona, på Camp Nou.

Ikke så rart at Goethals gikk under navnet “magikeren”.

Likevel er vi nødt til å stoppe litt akkurat her. I mai 1982. I Liège.

Goethals var i knipe. Knipa var i så måte av det hyggelige slaget, for Standard Liège lå to poeng foran Anderlecht foran siste serierunde i den hjemlige ligaen. Bare tre dager senere skulle de altså møte Barcelona i sin første europacupfinale noensinne.

Men hvordan slå to fluer i én smekk? Hvordan sikre seriemesterskapet foran et Anderlecht-lag som fortsatt ikke hadde gitt opp, og hvordan gjøre det samtidig som man både sparer krefter og unngår skader slik at man i alle fall har en mulighet nede i Barcelona?

Enkelt, mente Goethals, som mente han hadde funnet løsningen på at ingenting er garantert i fotball.

I forkant av den siste kampen mot middelhavsfareren Thor Waterschei (som faktisk var et helt ekte klubbnavn, og som senere slo seg sammen med Winterslag (!) og ble til KRC Genk) fikk Goethals Standards kaptein, den ikke helt ukjente Eric Gerets, til å oppsøke bortelagets kaptein, Roland Janssen, som også var Gerets’ venn på privaten, med spørsmål om bortelaget ikke kunne ta det litt rolig – Standard hadde jo tross alt en viktig europacupfinale å spille om ikke så lenge?

Som motytelse skulle Waterschei-spillerne få Standard-spillernes kampbonuser, tilsvarende 420 000 belgiske franc, eller rundt 60 000 norske kroner (nesten 200 000 kroner dersom vi justerer for inflasjon).

Som sagt så gjort. Standard Liège vant 3-1 og sikret seriegullet. Likevel, og til tross for at hele gjengen var friske og raske til klubbens viktigste kamp noensinne, tapte de 2-1 for Barcelona i den katalanske hovedstaden.

To år senere smalt bomben om hva Goethals og spillerne hans hadde foretatt seg. Klubben fikk nesten en million kroner i bot, men fikk beholde seriegullet.

13 av spillerne fikk utstengelser på ni måneder, de to kapteinene, Gerets og Janssen fikk over et år, mens klubbens president, selveste Monsieur Standard, Roger Petit, hvis notatblokk med notatet «Goethals-Genk 500.000F / 150.000F» ble funnet under etterforskningen, ble tvunget til å gå av.

Og Goethals, han ble like godt utestengt fra å trene belgiske klubber på livstid (Goethals stakk så av til Portugal, men anket dommen, noe som betød at han kunne returnere til Belgia allerede året etter og trene Racing Jet de Bruxelles og Anderlecht før han dro videre til Bordeaux).

Nå er jo tross alt ikke dette en historie om Standard Liège, det er en historie om Marseille, men da Raymond Goethals plutselig sto i den sydfranske byen som Les Phocéens’ nye trener, er det vanskelig, for ikke å si umulig å ikke knytte de to historiene sammen.

For det er nå moroa begynner for alvor.

Kjøpefesten

Det er nemlig nå Tapie kjøper Basile Boli fra Auxerre; det er nå han henter inn den etter hvert legendariske Dragan Stojković fra Røde Stjerne; og det er nå Abédi Pelé kommer tilbake fra lånet i Lille.

Det er også nå Eric Cantona er tilbake fra sitt utlån i Montpellier rett borti gata. Der scoret han riktignok 13 mål, men ble mest kjent for å ha kastet skoene sine i fjeset på lagkamerat Jean-Claude Lemoult.

Goethals og Cantona hadde svært lite til overs for hverandre. Da Cantona fortalte Goethals at han ikke likte noe særlig å sitte på benken, var svaret krystallklart:

“Neivel. Da kan du sitte ved siden av den.”

Når heller ikke Tapie likte Cantona noe særlig, var utfallet av det hele uunngåelig: Unggutten ble solgt til Nîmes og videre til Leeds. Resten er historie.

Men tilbake til laget Goethals faktisk likte. Det var mer enn godt nok til å sikre Marseilles tredje ligatittel på rad, fire poeng foran Monaco.

Wenger skulle dog trekke det lengste strået i cupfinalen, men det var ikke den cupen Tapie og hans undersåtter skulle bry seg om.

Nei, de skulle vinne Serievinnercupen.

Det gjorde de nesten også, for etter å ha slått ut Dinamo Tirana og Lech Poznan over to kamper med sammenlagtsifrene 5-1 og 8-4, klarte de også brasende mot AC Milan i kvartfinalen. Det var dog etter at italienerne nektet å komme ut igjen på banen etter at flomlyset på Stade Vélodrome gikk i returoppgjøret, noe som betød at Marseille gikk videre på walkover på klassisk Norway Cup-vis.

Spartak Moskva var siste hinderet som ble forsert før et usedvanlig talentfullt Røde Stjerne-lag, som for øvrig fortjener sin helt egen beretning, dog ikke her i denne beretningen, ble for sterke i finalen og gikk seirende ut av straffesparkkonkurransen i tidenes nest siste Serievinnercupfinale.

Det var uten Didier Deschamps, som av en eller annen grunn befant seg på lån i Bordeaux, men foran 1991/92-sesongen var han tilbake i Marseille.

I Serievinnercupen spilte ikke det så stor rolle, for til tross for en pangstart med 10-0 sammenlagt mot luxemburgske Union Luxembourg, trynet man ut av turneringen på bortemål mot Sparta Praha allerede i andre runde.

Merde!

Det var likevel ingen som kunne true Raymond Goethals og hans gutter hjemme i Frankrike. Les Olympiens sikret seg sitt fjerde strake ligagull, også denne gangen foran nesa på Arsène Wengers Monaco.

Det betød at Marseille var klare for tidenes første Champions League.

Om Jean-Pierre Papin så hva som kom, vites ikke. Sannheten er nok heller at han var så fryktelig god at selveste AC Milan sto på døren med en kontrakt i den ene hånda og en god slump med franc i den andre. Det tilbudet ble for godt til at Bernard Tapie kunne takke nei.

Men Tapie visste råd, han, og hentet inn 32 år gamle Rudi Völler fra Roma og 22 år gamle Alen Bokšić fra Cannes som splitter nytt spisspar. Inn kom også 23 år gamle Marcel Desailly fra Nantes og det som skulle bli en ikke helt ukjent eksentrisk keeper, den 21 år gamle Fabien Barthez.

Så må vi ta med Jean-Jacques Eydelie, som ble hentet fra Nantes sammen med Desailly. Han kommer vi for øvrig tilbake til.

Tapie var klar for å vinne Champions League, og det til enhver pris. Han hadde fortsatt Benficas omdiskuterte vinnermål fra semifinalen i 1990 friskt i minne. Friskt i minne var også det bitre tapet mot Røde Stjerne året etter, og ikke minst hodestupet mot Sparta Praha i andre runde i 1992.

Den første ugla i mosen

Det nye Champions League-formatet besto av tre innledende runder som ble spilt i utslagsformat, etterfulgt av to gruppespill der gruppevinnerne skulle møtes i finalen.

Marseille startet godt og tok seg relativt enkelt til Gruppe A med 8-0 sammenlagt mot nord-irske Glentoran og 2-0 mot Dinamo fra București.

Det betød at Marseille skulle møte Rangers, CSKA Moskva og Club Brugge for å avgjøre hvem som skulle få æren av å spille tidenes første Champions League-finale.

Det startet med en heidundranes kamp på et hustrig og forblåst Ibrox i november 1992, en kamp der Rudi Völler og Alen Bokšić – som skulle score over 50 mål for Marseille den sesongen – sendte Raymond Goethals’ gutter opp i 2-0 før en ellevill avslutning sørget for at Gary McSwegan og Mark Hateley kunne utligne ledelsen i det siste kvarteret.

Men Marseille lot seg ikke affisere av det. De tok fire poeng i de to neste kampene før de regelrett gruste CSKA Moskva 6-0 hjemme på Vélodrome.

Her begynte enkelte å heve øyebrynene. CSKA var tross alt laget som hadde slått ut selveste Barcelona i den innledende runden, og de hadde så definitivt ikke gjort seg bort i de tre første kampene mot gruppekameratene sine.

Senere kom det også frem at alt muligens ikke var helt som det skulle.

“Jeg fikk en telefon på spillerhotellet i Marseille fra en person som hevdet å være en Marseille-direktør,” hevdet CSKA-trener Gennadi Kostylev senere. “Han tilbød penger mot at vi skulle tape kampen.”

Det gikk også rykter om at russernes drikkeflasker var blitt tuklet med, et rykte som allerede nevnte Jean-Jacques Eydelie, mannen vi straks kommer sterkere tilbake til, fyrte oppunder i sin selvbiografi fra 2006.

“Lederne våre hadde fått tak i drikkeflaskene til Moskva-spillerne. Foran oss, med brede smil, brukte de sprøyter med svært tynne nåler for å sprøyte inn jeg-vet-ikke-hva gjennom korken.”

Ingenting i forbindelse med det oppgjøret har blitt bevist eller motbevist, bare så vi har det på det rene. Likevel er det ikke helt urealistisk. For som Tapies nære samarbeidspartner, Marc Fratani, sa i et intervju med Le Monde:

“Jeg deltok en gang i et møte for å kjøpe en dommer. Det var foran en kamp mot PSG i Paris. I den kampen brukte vi også Haldol [et stoff som gjerne blir brukt for å behandle schizofreni, Tourettes syndrom og bipolare lidelser]. Vi sprøytet det inn i plastflasker med ultratynne nåler, og alt de spiste eller drakk var behandlet med det.”

Kanskje ikke så rart at CSKA-spillerne var desorienterte.

Det røde kortet

Samtidig som Marseille nedsablet svimle russere i Marseille, slo Rangers Club Brugge 2-1 i Glasgow og befestet sin posisjon hakk i hæl på franskmennene om den ene finaleplassen før deres møte i Marseille i nest siste runde.

Da hadde allerede Mark Hateley, mannen som sikret uavgjortresultatet på Ibrox noen måneder tidligere og som dannet en dødelig spissduo med Ally McCoist, også fått en telefon.

“Det var en venn av en venn som tok kontakt og rett og slett ba meg om å ikke spille,” hevdet Hateley i et intervju med ITV i 2011. “Det var en fransktalende person som tilbød meg en stor sum penger for å ikke spille mot Marseille.”

Hateley ville så definitivt ikke ta imot noe penger. Han ble likevel minnet på samtalen da han klarte å bli utvist i den allerede nevnte kampen mot belgierne i Glasgow.

Den hendelsen førte til at Hateley uansett måtte se kampen på Vélodrome fra tribunen.

“Det var et utspark fra keeper, Mark gikk opp i en hodeduell og i neste øyeblikk var han utvist og ute av kampen i Marseille,” sa Rangers’ manager, Walter Smith. “Det virket ikke riktig på meg.”

Vel, kjære Walter. Din kjære Hateley gikk opp i duellen og smalt albuen i ansiktet på Brugge-spilleren før han dyttet ham overende etterpå. Det var i alle fall ingen sjokkerende avgjørelse av den polske dommeren Ryszard Wójcik, la oss bare være enige om det.

Med Hateley ute, klarte Marseille å sikre 1-1 på Vélodrome og da Alen Bokšić gjorde kort prosess i Brugge allerede etter to minutter i den siste gruppespillkampen, var finaleplassen et faktum.

Forslaget

I Ligue 1 gikk alt etter den berømte planen som skulle sikre Marseille sitt femte strake seriegull. Alt de trengte å gjøre var å slå nedrykkstruede Valenciennes på bortebane seks dager før Champions League-finalen, så var den saken biff.

Det hele kunne minne veldig om situasjonen Marseilles trener Raymond Goethals befant seg i da han var Standard Liège-trener i 1982.

En rolig kamp mot Valenciennes, knapt uten å bruke krefter, bare for å sikre seieren – og ligagullet – slik at man kunne stille best mulig forberedt til kampen mot Fabio Capellos uovervinnelige Milan-lag i München.

Er det for mye å be om, da?

“Vi var én uke unna finalen mot AC Milan. Vi måtte være sikre på at alle spillerne våre var friske og raske,” innrømmet Bernard Tapie senere. “Vi kunne simpelthen ikke risikere flausen i Bari [mot Røde Stjerne i 1991] én gang til, der to av spillerne våre var utilgjengelige.”

Men Tapie hadde etter alle solemerker ikke utelukkende sportslige motiver. I 1993 ba han nemlig den statlige banken Crédit Lyonnais, banken som sto som garantist for investeringen han hadde gjort da han kjøpte Adidas tre år tidligere, om å selge det tyske sportsmerket. Tapie klarte ikke lenger å betjene lånet.

Crédit Lyonnais gjorde som de fikk beskjed om, men, ifølge Tapie selv, til en pris som lå langt under markedsverdi.

Tapie og Marseille var plutselig i økonomisk trøbbel – og han så kanskje for seg å selge klubben for å få endene til å møtes. Og finnes det et bedre salgsobjekt enn Europas beste fotballklubb?

Tapie måtte vinne finalen mot AC Milan, koste hva det koste ville.

Om han fikk konkrete råd av Goethals om hvordan det skulle gjøres, sier ikke historien noenting om. Det den derimot forteller, er at Tapie huket tak i nyervervelsen fra Nantes, den allerede nevnte Jean-Jacques Eydelie.

“Det er avgjørende at du oppsøker dine gamle Nantes-kompiser i Valenciennes [Christophe Robert og Jorge Burruchaga],” skal Tapie ha sagt til Eydelie. “Vi vil ikke at de skal oppføre seg som idioter og ødelegge oss foran finalen mot Milan. Kjenner du de godt?”

Eydelie kjente i alle fall Christophe Robert godt. Derfor oppsøkte han ham og spurte om han ikke kunne viderebringe et aldri så lite forslag til de han stolte mest på i Valenciennes-troppen.

Dagen før kampen, den 19. mai 1993, gjorde Robert nettopp det da han oppsøkte Jacques Glassmann utenfor spillerbussen på vei til trening.

“Marseille har kommet med et forslag om at vi skal ta det litt rolig i morgen,” sa Robert.

Robert og Glassmann avtalte å møtes på hotellrommet senere den kvelden. Med seg fikk de også den tidligere argentinske VM-vinneren Jorge Burruchaga.

Rundt klokken 21:00 samme kveld ringer telefonen i rommet Robert, Glassmann og Burruchaga befinner seg i. Det er Jean-Jacques Eydelie. Han gir raskt røret videre til Jean-Pierre Bernès, Marseilles direktør, som spør:

Glassmann, forferdet over hele situasjonen, nekter å godta Bernès’ forslag og stormer ut av rommet. Robert og Burruchaga blir igjen på rommet og blir enige om detaljene.

Glassmann ringer kona si, Audrey.

“Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,” sier han. “Hvis jeg ikke sier ifra til noen, kommer jeg til å forbanne meg selv. Hvis jeg snakker, er det ingen som kommer til å tro meg.”

“Du må avsløre kjeltringene,” sier Audrey.

Avsløringen

Samme kveld sender Robert sin kone, Marie-Christine, til parkeringsplassen på Novotel-hotellet der Marseille-spillerne bor.

Der møter hun Eydelie, som gir henne en stor konvolutt som inneholder 250 000 franc, eller drøyt 300 000 norske kroner (rundt en halv million norske kroner dersom vi justerer for inflasjon).

Etter morgentreningen dagen etter går Glassmann til treneren sin, bosnieren Boro Primorac, og forteller hva som skjedde kvelden i forveien.

Primorac tror knapt det han hører, men informerer likevel Valenciennes’ klubbpresident, Michael Coencas. Coencas oppsøker Christophe Robert i forkant av kampen med en soleklar beskjed:

“Hvis du kødder med meg, skyter jeg deg i kneet.”

Klokken 20:30 samme kveld ble kampen mellom Valenciennes og Marseille sparket i gang i Nord-Frankrike. Dommeren, Jean-Marie Véniel, oppfattet fort at det var ugler i mosen.

I det 23. minutt, rett etter at Alen Bokšić hadde sendt Marseille i ledelsen, kollapset nemlig Christophe Robert etter et forsøk på en takling fra Marseilles Eric Di Meco og måtte byttes ut.

“Det var ikke noe kontakt,” sa Véniel, “så jeg syntes det hele var litt merkelig.”

Merkelig var også innsatsen til Valenciennes’ kaptein, Jorge Burruchaga.

“Burruchaga løp vanligvis etter absolutt alt og kjeftet på enhver dommeravgjørelse. Men den kvelden, ikke bare var han passiv, men han ba de andre om å forholde seg rolige også,” sa Véniel. “Kontroversielt nok løp Jacques Glassmann overalt, som om han prøvde å bevise et eller annet.”

Og rett før andre omgang skal sparkes i gang, klarer ikke Glassmann å holde tilbake lenger. Han oppsøker dommer Véniel som umiddelbart forstår at noe er galt.

Véniel kaller derfor til seg Marseille-kaptein Didier Deschamps, en delegat fra Det franske fotballforbundet og linjedommeren – mest av alt for å ha vitner til det Glassmann har på hjertet. De andre spillerne, nysgjerrige på hva som foregår, blir holdt tilbake.

“Noe skjer, men det er umulig å vite hva,” sa Valenciennes-spiller Wilfried Gohel mens det hele pågikk.

Marseille vant kampen i Valenciennes 1-0 i en tilsynelatende udramatisk kamp. Så smalt Glassmann den store bomben foran et samlet pressekorps rett etter kampen.

Deretter stormet politiet de to lags garderober for å gjennomføre avhør.

Stinkende penger

Seks dager senere, mens etterforskningen etter hendelsene i Valenciennes pågikk for fullt, gikk altså Basile Boli “droit au but” – rett på mål – og sikret at Bernard Tapies store, våte drøm om europeisk herredømme endelig gikk i oppfyllelse.

Men Jean-Jacques Eydelie, som virkelig var involvert i alt som foregikk bak dørene i Marseille, hevdet at selv ikke den seieren kom uten alvorlige ugler i mosen.

“Den eneste gangen jeg sa ja til å ta doping, var i forkant av Champions League-finalen i 1993,” innrømmet han senere. “Vi fikk alle en serie med injeksjoner og jeg følte meg annerledes under kampen, ettersom kroppen min responderte annerledes under det fysiske presset.

Eydelie hevdet også at den eneste spilleren som ikke tillot injeksjonene, var Rudi Völler.

To uker etter at Didier Deschamps løftet tidenes første Champions League-trofé på Olympiastadion i München, sannsynligvis med doping i kroppen, og med Bernard Tapie glisende ved siden av, ble det levert inn en anmeldelse på kontoret til statsadvokaten Éric de Montgolfier i Valenciennes.

Valenciennes-spilleren Christophe Robert valgte umiddelbart å spille med åpne kort, og ledet påtalemyndigheten til hagen til tanta hans der de gravde opp den tidligere nevnte konvolutten med 250 000 franc.

“De pengene stinket så fælt at jeg kastet de i et hull,” sa Robert.

Politiet i Marseille stormet klubbens lokaler, hvor de blant annet brukte timevis på å gå gjennom kontorene til Jean-Pierre Bernès og Bernard Tapie. Da Marseille-spillerne ankom Pyrenéene for å forberede seg til sesongen 1993/94, sto politiet klare og tok med seg 12 av spillerne til avhør.

Jean-Jacques Eydelie var naturlig nok en av de som ble satt i varetekt. Der insisterte han på at han hadde handlet under tvang fra Marseille-ledelsen, men spilte ellers med åpne kort.

“Det var et avgjørende steg for den videre etterforskningen,” sa statsadvokat de Montgolfier.

Bernard Tapie, som på dette tidspunktet satt i nasjonalforsamlingen og som dermed hadde politisk immunitet, prøvde i kjent Tapie-stil nok å sno seg unna det hele. Han forsøkte til og med å tilby Boro Primorac, Valenciennes’ trener, en haug med penger dersom han sto frem som hjernen bak skandalen på Stade Nungesser.

En sjokkert Primorac nektet naturligvis og gikk i stedet til politiet. Så, i februar 1994, etter press fra alle kanter, opphørte Tapies immunitet og han ble satt i varetekt han også.

I september 1993 ble det klart at Marseille ble fratatt ligatittelen. Den ble forsøkt tildelt til PSG, men de ville ikke ha den. Det betyr at Ligue 1 sesongen 1992/93 fortsatt – og bokstavelig talt – står som et stort, svart hull i den franske fotballhistorien.

Straffen og konsekvensene

UEFA tok også tak og bannlyste Marseille fra Champions League i 1993/94-sesongen. PSG fikk i stedet tilbud om plassen, men nektet igjen, mest av alt fordi PSGs hovedsponsor, Canal+, fryktet hvordan seerne i Provence, regionen Marseille ligger i, skulle reagere.

Pariserne valgte i stedet å spille i Cupvinnercupen.

UEFA bestemte også at Marseille kunne glemme å møte Parma i Supercupfinalen – det var det AC Milan som skulle få æren av. Og jaggu kom også FIFA på banen og bestemte at det var Fabio Capellos gutter som skulle få spille Interkontinentalcupen (senere VM for klubblag) på Marseilles bekostning.

Marseille fikk riktignok fullføre 1993/94-sesongen i Ligue 1. Der havnet de på andreplass, bak PSG, men ble så dømt til nedrykk til Ligue 2.

Da gadd ikke Alen Bokšić og Marcel Desailly mer; de forsvant til henholdsvis Lazio og Milan. Abédi Pelé forsvant til Lyon og Franck Sauzée, en av Marseilles mindre kjente helter, dro til Bergamo og Atalanta.

Så, i mars 1995, startet rettssaken.

Jean-Pierre Bernès og Jean-Jacques Eydelie innrømmet alt, men la all skyld på Bernard Tapie. Bernès sa også at de på Tapies ordre pleide å fikse fem, seks kamper per sesong.

Tapie, på sin side, innrømmet å ha løyet, men hevdet å ha handlet i god tro (!). Han sa samtidig at pengene som ble brukt til å lokke Valenciennes-spillerne utpå glattisen kom fra inntektene etter å ha tatt seg til Champions League-finalen.

Den 1. mai 1995 ble Bernard Tapie dømt til over to år i fengsel: Åtte måneder for kampfiksing og halvannet år for å ha trikset med Marseilles regnskap. Han slapp ut etter seks måneder. Han ble selvsagt også dømt til å gå av som Marseilles klubbpresident og ble utestengt fra all fotball.

Jean-Jacques Eydelie fikk ett år bak lås og slå, mens Christophe Robert fikk seks måneders betinget fengsel. Det gjorde også Jorge Burruchaga, selv om han hevdet han aldri tok imot Tapies penger. Jean-Pierre Bernès fikk to års betinget fengsel og en livslang utestengelse fra all fotball.

Og Marseille? De karret seg til andreplass i Ligue 2 i 1994/95-sesongen og opprykk til Ligue 1. Trodde de. I stedet medførte Tapies innrømmelser om triksing med klubbens regnskap at klubben måtte bli på nest øverste nivå.

Da gadd heller ikke Didier Deschamps, Basile Boli og Paulo Futre mer; de dro til henholdsvis Juventus, Rangers og Reggiana. Rudi Völler reiste til Bayer Leverkusen, der han nå er sportsdirektør.

Marseille raknet i samtlige sømmer. Ved første øyekast hadde Bernard Tapie reddet Marseille fra flere tiår i middelmådighet, men han gjorde det ved hjelp av løgner, bestikkelser, korrupsjon og doping.

Tapie er et levende eksempel på at når det er store penger involvert, er det alltid noen som er villige til å gjøre absolutt alt for å nå toppen.

Og mer til.