Nils Liedholm vant OL-gull og scudettoer, han tapte to Serievinnercupfinaler og han ble nesten verdensmester. Den sindige svensken var så god og så betydningsfull for den italienske fotballen at navnet hans for alltid vil stå igjen i calcios historiebøker med gullskrift.
Minutter etter at den franske dommer Maurice Guigue blåste i gang tidenes sjette VM-finale i Solna, rett utenfor Stockholm, gjorde Sveriges indre høyre, Gunnar Gren, et sugende defensivt løp.
Helt nede på egen 16-meter bidro han til å avverge Didis skuddforsøk før han sendte ballen inn i Kalle Svenssons trygge favn.
Han fikk ballen tilbake og etter litt leken tiki-taka på egen halvdel, ble Kurt “Kurre” Hamrin spilt gjennom på høyrekanten.
Han oppdaget at han skulle opp mot Nílton Santos, må ha tenkt “jävlar!” og tok i stedet en 180 graders piruett før han sendte ballen inn sentralt.
Der dukket Sveriges indre venstre og kaptein, 35 år gamle Nils “Nisse” Liedholm, opp.
Han tok Hamrins pasning lekent ned med venstrefoten, sendte én brasilianer ut for å kjøpe korv, så enda en, før han trillet ballen i hjørnet fra 16-meteren med høyrefoten, utagbart for Gilmar i det brasilianske målet.
Det var Liedholms 12. landslagsmål i hans 23. og aller siste landskamp. Og, ifølge Pelé, det flotteste målet som noensinne har blitt scoret mot Brasil.
Resten av historien fra Råsunda denne junidagen i 1958 kjenner vi godt. Bare fem minutter etter Liedholms nettkjenning, utlignet Vavá. Så scoret han en gang til, Brasil vant til slutt 5-2, tok sitt første VM-gull, en 17 år gammel Pelé presenterte seg for en hel fotballverden og alt det der.
Noe stort på gang i Norrköping
Så la oss heller gå ytterligere tilbake i tid. Nærmere bestemt til begynnelsen av 1940-tallet.
På kontinentet herjet krig og elendighet. Men ikke i Sverige. Samme dag som Tyskland invaderte Polen og dermed helt på egen hånd klarte mesterstykket å starte en hel verdenskrig, proklamerte Sverige statsminister Per Albin Hansson Sveriges nøytralitet med følgende beskjed til det svenske folk:
“För oss svenskar gäller det nu att med lugn och beslutsamhet endräkteligen samlas kring den stora uppgiften att hålla vårt land utanför kriget (…)”.
Så da ble det slik. Sverige holdt seg langt unna nazister, kommunister, jødehat og det som verre var. Dermed kunne tilnærmet alt fortsette som før. Også fotballen.
I 1941 kunne derfor IFK Norrköping, som til da var en liten og ubetydelig klubb fra en relativt liten by rundt 170 kilometer sørvest for Stockholm, ta en beslutning som i fotballøyemed skulle vise seg å bli genial.
Etter årevis med kaos og den tilsynelatende evige plassen i byrival IK Sleipners skygge, bestemte styret i IFK seg for å ansette en trener på heltid – en som faktisk hadde litt peiling på fotball.
István Wampetits, Degerfors’ ungarske trener, blandet seg av en eller annen grunn (som undertegnede ikke har klart å finne ut av) inn i diskusjonen. Han foreslo Västerås’ trener, landsmannen Lajos Czeizler.
I og med at styret i IFK egentlig ikke hadde så mange andre navn på blokka, så ble det slik.
Czeizler hadde selv ingen stor fotballkarrière, men hadde spilt for legendariske MTK i Budapest og dermed blitt trent av den enda mer legendariske Jimmy Hogan, som på mange måter er den moderne fotballens far, bestefar og oldefar.
Czeizler flyktet fra Ungarn i kaoset som fulgte etter 1. verdenskrig og tok i stedet opp trenergjerningen i Polen og Italia.
Sommeren 1941 sto han klar med taktikkbrettet på Idrottsparken i Norrköping, klar for å ta fatt på arbeidet med å lede IFK til toppen av svensk fotball.
En Nordahl til, takk
Czeizler stokket umiddelbart om på både mann og mus for å få de beste ut av sitt mannskap. Det ga resultater, for IFK vant sin første tittel i Allsvenskan allerede påfølgende sesong.
Da Malmö tok tittelen sesongen etter, fant Czeizler ut at han trengte en bedre målscorer enn Knut Nordahl, som strengt tatt var aller best som tilrettelegger.
Da passet det ypperlig at Knut hadde en ett år yngre bror som het Gunnar (faktisk hadde Knut flere brødre: Nevnte Gunnar (som vi kommer tilbake til), Bertil og tvillingene Gösta og Göran spilte alle på høyeste nivå i Sverige).
Gunnar hadde scoret intet mindre enn 58 ganger på 77 kamper for Degerfors, en bitteliten klubb i en bitteliten by noen mil lenger nordvest. Kunne Gunnar være interessert i å spille sammen med sin kjære bror i “storbyen” Norrköping, kanskje?
Det var Gunnar så definitivt. Han sluttet i jobben ved det lokale stålverket, kom seg ned til Norrköping og fikk jobb som brannmann ved siden av deltidsjobben som storscorer for sin nye klubb.
Gunnar Nordahl scoret 27 ganger på 19 kamper i debutsesongen og 25 mål sesongen etter. Det resulterte selvsagt også i to seriegull, og det er her, mine damer og herrer, at historien om Nils Liedholm starter.
Eller, det er jo egentlig ikke det. Liedholm ble nemlig født den 8. oktober 1922 og vokste opp i billedskjønne Valdemarsvik ute mot den svenske skjærgården, drøye 50 kilometer sørøst for Norrköping.
Som niåring fikk han en fotball av onkelen sin, men det visste han knapt hva var, langt mindre hva skulle brukes til. Han forsøkte dermed å sparke den til værs – så høyt som overhodet mulig. Noe mer enn det fikk han ikke lov til av faren Erik. Fotball var noe tøys, mente han.
“Det var mange ganger jeg fikk kjeft fordi jeg spilte fotball i stedet for å studere eller jobbe på sagverket, der han var sjef,” sa Liedholm i et intervju med Aftonbladet i 2002.
“Pappa trodde ikke det gikk an å tjene penger på fotball.”
Lille Nils måtte dermed nøye seg med å spille bandy, en idrett han var særs god i, i tillegg til å trene høydehopp, kulestøt og til og med spydkasting i sommerhalvåret. Han var også rimelig rask på 3 000- og 5 000-meter.
Likevel snek han seg stadig ut for å spille fotball i gatene sammen med kompisene. Til slutt ble han en del av det lokale juniorlaget. Her utmerket han seg raskt som lagets beste spiller, og ble stadig vekk nevnt i lokalavisen, til farens forargelse.
I 1943, da Nils var 21 år gammel, fikk han endelig muligheten han hadde lengtet etter.
Liedholms første taktiske manøver
Oppe i Norrköping hadde, som vi allerede vet, Lajos Czeizler ledet IFK til deres første seriegull noensinne.
Likevel var det rivalen Sleipner som var byens store lag, til tross for at de på det tidspunktet befant seg i andredivisjon. De hadde både hatt besøk av AC Milan i 1931, vunnet Allsvenskan i 1938 og hatt fire spillere i Sveriges VM-tropp samme år (det hadde vært fem om ikke Sven Unger brakk beinet i siste kamp mot AIK den sesongen).
Og det var til Sleipner Nils Liedholm dro for å satse på fotballen. Han debuterte den 30. juli 1943 i en reservelagskamp før han fikk sin A-lagsdebut i august samme år i seieren mot Finspongs AIK.
I og med at Norrköping ikke er en spesielt stor by, knapt nok stor nok for ett stort fotballag, måtte IFK og Sleipner dele det kommunale Idrottsparken. Iblant trente de til og med samtidig, på hver sin halvdel.
Det ga Lajos Czeizler muligheten til å speide på Nils Liedholm på svært nært hold, og i 1946, rett etter at IFK hadde tatt sitt tredje seriegull, og like etter at de hadde møtt både Newcastle og Charlton i treningskamper og drømte om en turné i England, oppsøkte Czeizler Liedholm.
“Du kaster bort tiden i Sleipner,” sa han. “Vi tilbyr bedre muligheter. Hvis du kommer til oss, garanterer jeg nesten at du er på landslaget innen kort tid. Husk: Karl-Erik Grahn [daværende landslagsspiller fra Elfsborg] begynner å bli gammel og må snart erstattes.”
En slik tale ville nok ha overbevist de aller fleste av oss, men ikke Liedholm. Med den gamle kompisen Georg Ericson på hans foretrukne plass i IFK, trodde Liedholm det kom til å bli vanskelig å få spille fast.
Han klekket dermed ut en plan for å få Ericson ut av veien.
Liedholm oppsøkte Ericson ansikt til ansikt med spørsmål om han ikke ville melde overgang til Sleipner. De hadde jo spilt fotball sammen i militæret, så hadde det ikke vært gøy med en liten gjenforening?
Det syntes Ericson hørtes ut som en kjempeidé.
Rett etter at han hadde fullført sin obligatoriske 90 dager lange karantene (som var vanlig i forbindelse med overgang mellom to svenske klubber på denne tiden), sto han i Idrottsparken iført Sleipners blåhvite drakter – sammen med Nils Liedholm.
Det Ericson ikke visste, var at Liedholm allerede hadde takket ja til IFK. Passende nok var hans karantene over akkurat tidsnok til at han kunne få stempel i passet og bli med sin nye klubb på turnéen til England i oktober 1946.
To ganger suksess i England
Debuten hans kom dermed ikke mot Halmstad, Sundsvall eller Degerfors – den kom som spiss i 3-2 seieren mot senere FA-cupmester Charlton i London.
Liedholm utmerket seg på balløya, men det var Gunnar Nordahl som var den store stjernen. Før kampen sa Charlton-manager Jimmy Seed at han ville betale 10 000 pund for ham, men det ble med ordene.
Nils Liedholm på sin side, han scoret to ganger i 5-2 seieren mot Sheffield United noen dager senere. Deretter dro svenskene opp til Newcastle og vant 3-2 foran 47 000 tilskuere på St. James’ Park.
I den siste kampen på engelsk jord klarte de 1-1 mot det som da var Englands beste lag, Wolverhampton, som riktignok stilte uten fire av sine faste spillere, deriblant Billy Wright.
Hjemme i Sverige tok IFK nok et seriegull – deres tredje på rad.
Liedholm spilte stort sett som indre høyre og hadde gjort den posisjonen til sin egen, selv om Georg Ericson endelig, etter totalt et halvt år i karantene den sesongen, var tilbake i den siste kampen den sesongen, mot Djurgården. Han måtte dog ta til takke med rollen som ytre venstre.
Uker etter at IFK Norrköping hadde tatt sitt fjerde strake seriegull i 1947/48-sesongen, sto OL i London for tur.
Georg Ericson fortsatte å ha uflaks, for han pådro seg en alvorlig kneskade i forkant av mesterskapet og fikk ikke vært med, men IFK sendte likevel fem spillere til den engelske hovedstaden: Målvakt Torsten Lindberg, Knut Nordahl, lagkaptein Birger Rosengren, Gunnar Nordahl og selvfølgelig Nils Liedholm.
På denne tiden var det en komité ledet av mannen med et av tidenes merkeligste kallenavn, Putte Kock, som i et slags samarbeid med trener George Raynor tok ut laget.
De bestemte at Liedholm skulle spille ytre venstre for å få plass til AIKs Sune Andersson inne sentralt.
Liedholm, han gjorde seg ikke helt bort ute på kanten, og scoret sine to eneste olympiske mål i 12-0 massakren mot Sør-Korea i kvartfinalen.
I semifinalen, foran et lite arsenal av utenlandske speidere, ble Danmark slått 4-2 i en heidundranes kamp. I finalen sørget Gunnar Gren og Gunnar Nordahl for at Jugoslavia ble slått 3-1.
Pionéren Nordahl
Mange av speiderne kom fra Italia. De var på utkikk etter gode, billige spillere (og trenere) som kunne bidra til å løfte Serie A tilbake til gamle høyder etter at flere spillere (og trenere) av diverse årsaker hadde måttet legge fotballkarrièren på hylla under krigen.
Gode var svenskene definitivt. Billige var de også. Faktisk helt gratis. Den svenske fotballen var nemlig fortsatt ikke profesjonalisert, og dermed kunne klubbene heller ikke motta overgangssummer.
Spillerne kunne heller ikke motta lønn, men mange fikk kampbonuser. I IFK Norrköping praktiserte man en utbetaling på 20 kroner til hver spiller per kamp.
Gunnar Nordahl var den mest ettertraktede. Først kom Stade Français fra Paris på banen, men Nordahl takket nei. Så, en dag i januar 1949 fikk han en telefon på brannstasjonen i Norrköping.
Det var direktøren på Fiat-kontoret i Stockholm som ringte. Han ville bare informere Nordahl om at AC Milans klubbsekretær, Giannino Giannotti, var på vei til Sverige med ett oppdrag: Å få med seg OL-toppscoreren med seg tilbake til Milano.
Nordahl må ha fått et alvorlig anfall av kløe innunder brannhjelmen. Fiat fra Torino, eid av Agnelli-familien med sterke eierinteresser i Juventus? Hvorfor skulle de informere om at en representant fra AC Milan var på vei? Det hang ikke på greip i det hele tatt.
Utrolig nok var det Fiat-magnat og Juventus-eier Gianni Agnelli som sto bak det hele. Han hadde dårlig samvittighet fordi Juventus regelrett kapret dansken Johannes Pløger på Milano Centrale – bokstavelig talt rett foran nesetippen på AC Milan – noen uker i forveien.
Agnelli ringte derfor sin svenske kollega og lurte på om ikke kan kunne anbefale noen spillere som Milan kunne få som plaster på såret. Og det kunne han jo.
Nordahls respons til denne noe merkelige samtalen var avventende.
“Jeg har det fint her,” sa han. “Det er ikke noe poeng å ta seg bryet, jeg forlater ikke Sverige.”
Men en vaskeekte italiener gir seg ikke så lett. Få dager senere, da Nordahl kom hjem fra jobb, satt Gianotti og forsøkte etter beste evne å holde i gang en samtale med fru Irma Nordahl.
Det tok ikke lang tid før det dukket opp en kontrakt av italienerens stresskoffert. Da ringte Nordahl trener og mentor, Lajos Czeizler. Ungareren bidro gjerne som agent også han, og etter noen få finansielle endringer, kunne verken Nordahl eller fruen takke nei.
Gunnar Nordahl ble, takket være Juventus-eier Gianni Agnelli, Milan-spiller og Sveriges første fotballproff. Månedslønn? 1 500 kroner.
Ikke lenge etter ble han møtt av 7 000 mennesker på togstasjonen i Milano og ble en umiddelbar suksess da han scoret i debuten mot Pro Patria. Il Pompierone ble han kalt. Brannmannen.
Den sesongen endte Milan på tredjeplass, bak det legendariske Torino-laget som skulle omkomme i den forferdelige Superga-ulykken 4. mai samme år, og byrival Inter.
Gre-No-Li på plass
Endringer måtte til. Sommeren 1949 fikk derfor trener Giuseppe Bigogno sparken og ble erstattet av ingen ringere enn Lajos Czeizler.
Han fant umiddelbart ut at Milan bare hadde fylt én av totalt tre plasser av utenlandskvoten og vips! så befant 27 år gamle Nils Liedholm på Piazza Duomo i den italienske storbyen. Det gjorde plutselig også Gunnar Gren, som tok turen fra IFK Göteborg.
Den etter hvert legendariske Gre-No-Li-trioen var på plass i den italienske storbyen.
Allerede i treningskampene i forkant av 1949/50-sesongen var svenskene sentrale i Czeizlers lag. Det var derfor ikke spesielt overraskende at Nils Liedholm fikk sin Serie A-debut i Genova mot nystiftede Sampdoria i september 1949 – ei heller at han debuterte med scoring.
Landslagskarrièren ble derimot plutselig avbrutt. Det noe konservative svenske fotballforbundet hadde sine noe konservative regler, og der sto det sort på hvitt at Blågult kun skulle bestå av amatører.
Med det sto de plutselig med den største mössan av de alle i hånden foran VM i Brasil i 1950. Hadde regelverket blitt endret, hadde Sverige sannsynligvis vært storfavoritter. I stedet måtte de nøye seg med en respektabel tredjeplass mens landets aller beste spillere satt i Italia og hørte det hele på radio.
I Milano viste fort Nils Liedholm seg som en av de beste spillerne i hele Serie A. Debutsesongen endte med 37 kamper og 18 mål.
Ifølge ham selv, i en samtale med Sven-Göran Eriksson på Liedholms vingård Villa Boemia i Piemonte, bommet han ikke på en eneste pasning før i 1951 – altså to år etter debuten. Da fikk han stående applaus fra et fullsatt San Siro.
Om det er en svensk røverhistorie eller ei vites ikke med sikkerhet, men sannheten er iallfall at Liedholm bidro sterkt til at rossoneri tok scudettoen i 1951 – deres første siden 1907.
185 centimeter høye Liedholm imponerte et kresent italiensk publikum med sin følsomme venstrefot, sitt blikk, sin målteft, sin styrke og sin enorme løpskapasitet, samt sine ekstremt lange innkast – en evne han hadde tilegnet seg som spydkaster i Valdemarsvik som liten gutt.
Nils Liedholm, som ikke fikk lov av faren sin til å spille fotball, var blitt en komplett fotballspiller av internasjonal standard.
Det vanskelige valget
I 1952 forlot Lajos Czeizler Milano for å bli teknisk direktør i Padova. Året etter dro Gunnar Gren til Firenze og ikledde seg den fiolette Fiorentina-drakten.
Samme år tok den eksentriske, dog briljante ungarske treneren Béla Guttmann over Milan-skuta. Med en ung Cesare Maldini i forsvaret og den briljante oriundoen Juan Schiaffino i den offensive rollen, vant Milan nok en scudetto i 1954/55 med Liedholm nede i en dyp midtbanerolle.
Da var han blitt 33 år gammel.
Jevngamle Gunnar Nordahl ble ikke overraskende toppscorer for femte gang siden han ankom Milano seks år tidligere. Nils Liedholm var svært ofte nest sist på ballen.
Nordahl dro til Roma i 1956 etter å ha scoret 210 ganger på 257 kamper for AC Milan. Liedholm fikk i stedet selskap av vår egen Per Bredesen, som tok turen fra Udinese.
28. mai 1958 – bare 10 dager før Liedholm endelig fikk redebutere på landslaget mot Mexico i VM på hjemmebane – sto han ansikt til ansikt med det han selv mente var tidenes beste fotballspiller (han mente samtidig, med et glimt i øyet, at han var en god nummer to).
Spilleren het Alfredo Di Stéfano, stedet var Heysel stadion i Brüssel og anledningen var finalen i den nyopprettede Serievinnercupen mellom Milan og Real Madrid.
Per Bredesen kunne ikke spille – han ble sparket ned av Manchester United-spillerne i semifinalen. Det kunne derimot Liedholm, men dessverre for ham og for resten av rossoneri, sørget Di Stéfano for å utligne Milans ledelse kvarteret før slutt, før Paco Gento satte den endelige spikeren i kista i ekstraomgangene.
I 1961, etter å ha vunnet fire scudettoer med Milan, samt et OL-gull og en tapt VM-finale med Sverige, la Nils Liedholm opp, 39 år gammel.
“Det var et fryktelig vanskelig valg,” sa han til Aftonbladet i 2002. “Jeg var i bra form og hadde kunnet fortsette i mange år til.”
Men Liedholms ambisjoner gjorde at han måtte legge støvlene på hylla.
“Jeg ville inn på den store trenerutdanningen her i Italia og man var nødt til å melde seg på innen man fylte 40, dessverre.”
Den store trenerutdanningen Liedholm sikter til, er selvsagt Coverciano, et fantastisk utdanningssenter ved de frodige åssidene i Firenze som sto ferdig på midten av 1950-tallet.
Ved siden av å være student, gikk han i lære hos en av de aller største trenerne Italia har fostret, nemlig Nereo Rocco.
Av Rocco lærte Liedholm hvordan man perfeksjonerte catenaccio, en taktisk stil basert på knallhard defensiv jobbing med sweeper, mannsmarkering og direkte kontringer.
Svensken skulle senere ta med seg elementer fra catenaccio, men samtidig skulle han utvikle en helt egen, og for mange italienere, kontroversiell spillestil.
Under Roccos vinger og med Cesare Maldini som ryddegutt, Giovanni Trapattoni som en av to defensive midtbanespillere og ikke minst Gianni Rivera som playmaker og selve hjernen i det offensive spillet, vant Liedholm og Rocco scudettoen i 1962 før de like godt sørget for klubbens første triumf i Serievinnercupen – mot Benfica på Wembley i 1963.
Da takket Rocco for seg og forsvant til Torino. Inn kom Luis Carniglia, mannen som hadde trent den første utgaven av Real Madrids galacticos, men han var ingen suksess og forlot San Siro i mars 1964.
Tilbake sto Nils Liedholm med treneransvaret alene. Det var strengt tatt ingen umiddelbar suksess det heller og han forsvant etter ganske nøyaktig to år i sjefsstolen til fordel for vakre Verona og deres store stolthet, Hellas, som på det tidspunktet befant seg i Serie B. De trente han elegant opp i Serie A før han gjentok bedriften med Varese to sesonger senere.
I november 1973, etter et kort opphold i Fiorentina der han så vidt rakk å hente det som skulle bli klubblegenden Giancarlo Antognoni, ble han tilbudt trenerjobben i AS Roma.
Giallorossi hadde ikke vunnet en scudetto siden krigens dager, og til tross for to Coppa Italia-titler på 1960-tallet, befant klubben seg langt under det nivået både klubb, fans, spillere og den gemene fotballinteresserte hop mente de burde ligge på.
Oppholdet i Roma ble det nærmeste man kom en fiasko.
Liedholm rakk likevel å gi Serie A-debuten til to unggutter ved navn Agostini Di Bartolomei og Bruno Conti før han dro tilbake til sitt kjære Milano i 1977 og tok over etter Nereo Rocco, som hadde gjort et midlertidig comeback som Milan-trener.
I Milano var bautaen Cesare Maldini borte, men heldigvis fikk Liedholm hans naturlige erstatter rett i fanget, nemlig 17 år gamle Franco Baresi. Han fikk sin Serie A-debut i bortemøtet med Hellas Verona senere den sesongen.
Gianni Rivera var fortsatt en viktig del av laget. Det var også her Nils Liedholm skulle bli bedre kjent med Fabio Capello, som da befant seg på oppløpssiden av sin innholdsrike spillerkarrière.
Den eksentriske Liedholm
Oppholdet i Milano gikk bedre enn i Roma. I 1979 vant han sin første scudetto som trener og sikret dermed rossoneri deres tiende tittel. Det betød også at Milan endelig fikk den særs etterlengtede stellaen – stjernen – over klubbemblemet.
Om Liedholm så hva som kom, vites ikke med sikkerhet, men i 1979 reiste han tilbake til Roma for å prøve en gang til. Det var det man kan kalle for perfekt timing, for Milan rykket ned til Serie B-sumpa i 1980 etter å ha blitt dømt i den såkalte Totonero-skandalen, en kampfiksingsak uten sidestykke frem til calciopoli slo ned som en bombe på midten av 2000-tallet.
Noe av det første Liedholm gjorde da han kom tilbake til Den evige stad, var å ta toget opp til Emilia-Romagna. Målet var å overtale 20 år gamle Carlo Ancelotti til å forlate Parma og bli med svensken tilbake til hovedstaden.
Det var ikke spesielt vanskelig. Under den enorme lunsjen Carlos mor serverte da hun skjønte at familien Ancelotti hadde fått storfint besøk, fant de to tonen umiddelbart og bevarte sitt helt spesielle forhold frem til Liedholm gikk bort.
“Liedholm var et fenomen,” skrev Ancelotti i sin biografi. Han beskrev også hvordan han beundret Liedholm for å aldri heve stemmen og aldri miste hodet i en by og et lag preget av følelser og kaos.
“Få ting demonstrerer styrke bedre enn å beholde roen når alt stormer rundt deg,” skrev Ancelotti.
Liedholm hadde også andre, mer fascinerende sider.
Han var ikke fremmed for å spørre både spåmenn og -koner om råd. Lommene hans var fulle av små horn, “magisk” pulver og kråkeføtter som skulle gi ham magisk kraft. I forkant av Romas kamper skulle spillernes trøyer sprayes med saltvann fra Fregene, en eldgammel liten by ute kysten.
De gangene Roma skulle spille bortekamper i nord, tok de nattoget. Liedholm var nemlig redd for å fly. Men Liedholm hadde et problem med nattoget også. Det gikk, etter hans mening, altfor for sent på kvelden fra Milano Centrale – lenge etter Liedholms normale leggetid.
Han fikk derfor til en spesialavtale med togselskapet. Lenge før toget skulle gå – lenge før vognen i det hele tatt var koblet på toget – fikk Liedholm gå ombord. I nattens mulm og mørke, da vognen ble hektet på resten av toget, lå Liedholm allerede inni og sov.
Spillerne ble dermed overlatt til seg selv, og det betød selvsagt lite søvn og dårlige forberedelser til kampen dagen derpå.
Ulempen med å ta toget var også at spillerne ankom stadion timesvis før avspark – uten å ha noe som helst å ta seg til. Dødtiden ble ofte benyttet til vitsing og historiefortelling, noe Ancelotti også tok med seg inn i sin trenerkarrière.
Ut med catenaccio
Liedholm var som vi forstår en halveksentrisk type, men som om ikke det var nok: I Roma fant han like godt ut at han var lei av catenaccio. Den sindige svensken begynte dermed sakte men sikkert å røske den tradisjonelle italienske spillestilen opp med røttene.
Han innførte sonemarkering i stedet for mann mot mann.
Han begynte også å utforske tanken på å gå vekk fra den tradisjonelle bakre femmeren med sweeper som i mange år var selve symbolet på calcio, og som var systemet Enzo Bearzot brukte da han ledet Azzurri til VM-gullet i 1982.
Liedholms tanker var langt ifra noen noen fotballmessig revolusjon – Brasil-laget han selv møtte som spiller i 1958 var aldri i nærheten av å spille med sweeper – og i Napoli hadde brasilianeren Luís Vinício allerede innført de samme tankene på midten av 1970-tallet.
I tradisjonsrike Italia derimot, der var tonen avventende. Spesielt når også Liedholm ville moderere kontringsspillet og heller ha mer tålmodighet når laget vant ballen.
“Det er bedre å bli sliten av å ha ballen enn å jage den,” sa han.
For å få til dette, trengte han en dyptliggende playmaker som både kunne forsvare seg og som hadde teknikk, blikk og pasningsfot til kunne kontrollere spillet bakfra.
Da de to eminente brasilianerne Falcão og Toninho Cerezo kom til klubben og holdt Bruno Conti med selskap bak den alltid målfarlige Roberto Pruzzo, falt endelig brikken på plass.
Den minst like eminente Agostini Di Bartolomei – sannsynligvis den beste italieneren som aldri fikk en landskamp – kunne endelig flyttes ned ned i den dype playmakerrollen og dirigere spillet derfra.
Da også Pietro Vierchowod – den knallharde stopperen som ødela store deler av Marco van Bastens karrière – kom på lån fra Sampdoria, var Roma-laget komplett.
15. mai 1983 ble Nils Liedholm en evig legende også i Roma da Torino ble slått 3-1 og klubbens andre scudetto var et faktum.
Tragedien på Olimpico
Triumfen ga også svensken muligheten til å bryne seg på Europas aller beste i den påfølgende Serievinnercupen. Og bare for å drysse litt ekstra piffikrydder over det hele:
Finalen skulle spilles på Olimpico, i Romas egen hule.
Det holdt på å gå helt skeis. I den første semifinalen mot Dundee United i forblåste Skottland, tapte Liedholms menn 0-2.
Foran returoppgjøret ble Roma-president og senator i det italienske parlamentet, Dino Viola, kontaktet av sportsidrektøren i Genoa, Spartaco Landini.
Landini var tilfeldigvis en god venn av Michel Vautrot, den franske dommeren som skulle dømme returoppgjøret i Roma, og han, kunne Landini fortelle, var mer enn åpen for å tjene noen slanter ekstra.
Viola trengte ikke lang betenkningstid. Det var tross alt ikke hver dag man fikk muligheten til å spille finale i Serievinnercupen på sin egen hjemmebane.
100 millioner lire, rundt en halv million norske kroner, skiftet hender, Roma vant 3-0 og var med det klare for sin første – og hittil eneste – Serievinnercupfinale.
Sett med Roma-øyne endte 30. mai 1984 nærmest med tragedie. Falcão, lagets store stjerne, feiget ut og nektet å ta den første straffen i straffekonkurransen. I stedet gikk Bruno Conti opp – og bommet.
Da Francesco Graziani lot seg psyke ut av Bruce Brobbelaars “spaghettibein”, måtte dermed Nils Liedholm være taus tilskuer til at Liverpool kunne løfte Serievinnercup-troféet foran over 60 000 lidenskapelige romanisti.
| Les også: Roma – Liverpool 1984: Spaghettibein og Chris Rea.
Det ble dog et Coppa Italia-trofé før han atter en gang satte kursen mot Milano for å lede rossoneri for tredje gang.
Suksessen til tross: Etterfølgeren i Den evige stad, landsmannen Sven-Göran Eriksson, kunne nesten ikke begripe hvor dårlig det sto til med Roma-stallen. Flere av nøkkelspillerne, deriblant Bruno Conti, Roberto Pruzzo og Francesco Graziani hadde, ifølge Eriksson, verken fysikk, motivasjon eller moral.
“Spillerne kom en halvtime for sent til trening og skyldte på trafikken,” skrev han i selvbiografien sin. “Liedholm hadde ikke hatt noen problemer med det, treningene begynte når alle spillerne hadde kommet.”
Mens Liedholm lot spillerne styre det meste av treningene selv, kom Eriksson inn og krevde disiplin, struktur og fokus. Det var en dårlig kombinasjon med blaserte Roma-stjerner. Og sonespillet til Liedholm var langt ifra så organisert som Eriksson ville ha det.
Arrivederci, Milano
Oppe i Milano hadde AC Milan klart å karre seg tilbake til det gjeveste selskapet etter Totoneri-skandalen, men til tross for at Fabio Capello hadde gjort underverker med juniorlaget, var ikke alt som det skulle på Milanello heller.
Liedholm måtte bygge lag.
Franco Baresi og Mauro Tassotti var allerede fast inventar, men da en ung Alessandro Costacurta og en enda yngre Paolo Maldini fikk sine debuter, la Liedholm grunnlaget for et av de beste forsvarene verden har sett. Spesielt Maldini var full av lovord om sin gamle mentor.
“Jeg var fortsatt bare en gutt,” sa Maldini til Gazzetta i 1997. “Jeg kunne ha blitt knust av ansvaret jeg plutselig fikk på skuldrene mine, men Liedholm unngikk det ved å overføre sin selvtillit og sin ro over på meg. En mester.”
24. mars 1986 kjøpte Silvio Berlusconi klubben og i april 1987, da resultatene fortsatte å utebli, valgte han å erstatte svensken med Fabio Capello, som da var ferdigutdannet ved Coverciano og som var blitt Liedholms assistent.
Capello på sin side klarte ikke å hindre at Milan røk på hodet ut av Coppa Italia mot Serie B-klubben Parma, som ble ledet med kyndig hånd av den gamle skoselgeren Arrigo Sacchi.
Det var nok til å imponere Berlusconi og hans protegé Adriano Galliano. Sommeren 1987 ble derfor den umeritterte Sacchi ansatt som AC Milans nye trener.
Avskjedigelsen til tross: Den ydmyke svensken fra Valdermarsvik bar ikke nag til Berlusconi.
“Jeg hadde et godt forhold til Berlusconi,” sa han. “Da han hentet Sacchi til Milano ville han at jeg skulle være manager, men jeg hadde muligheten til å reise tilbake til Roma.”
Spørsmålet er om Sacchi hadde akseptert Berlusconis forslag i det hele tatt, for han var ikke spesielt imponert over Liedholms Milan-lag. Ifølge Sacchi spilte ikke Liedholms lag sone engang; de mannsmarkerte innenfor bestemte soner på banen.
Lykkebringeren
Mens Sacchis Milan gikk hen og ble verdens beste fotballag med selve prototypen på sonemarkering, dro Liedholm tilbake til Roma for tredje gang. Han måtte prøve å rydde opp i kaoset som Sven Göran Eriksson forlot da han reiste videre til Firenze og Fiorentina.
Tilbake i Den evige stad var alle stjernene fra 1983, med unntak av Bruno Conti og Roberto Pruzzo, borte.
Helt krise ble det ikke, men Liedholms pragmatiske stil var langt ifra nok til å hamle opp med de beste. I 1989 forlot han Roma for nest siste gang. Ja, du leste riktig. I 1997 returnerte han nemlig for fjerde gang – 75 år gammel. Også nå var oppgaven å prøve å rydde opp, denne gang etter Carlos Bianchi.
Det ble kun én seier på åtte forsøk.
Da Zdeněk Zeman tok over en Roma-skute fullstendig uten kurs sommeren 1997, var fotballkarrièren til Liedholm – med over 1 000 kamper som spiller og trener i Italia – over.
I stedet for å pensjonere seg, ble han klubbpresident Franco Sensis nærmeste rådgiver.
Liedholm og Roma fikk et svært nært forhold, så nært at han fikk tittelen “Baron av Roma” av byens borgermester. Ifølge sønnen Carlo pleide romanisti å si at paven kom først, deretter Nils Liedholm.
Da Fabio Capello, Liedholms gamle elev, tok over etter Zdeněk Zeman i 1999, spurte han umiddelbart sin svenske mentor om han kunne introdusere ham til byen, kulturen og ikke minst supporterne.
På hans første pressekonferanse som Roma-trener, satt Liedholm ved siden av ham.
“Mannen til høyre for meg er den siste som brakte en scudetto til byen. Han har rett når han sier at en scudetto i Roma er verdt ti i andre byer,” sa Capello.
“Jeg kommer til å berøre ham i håpet om at det skal ringe lykke,” sa han videre og strøk Liedholm på armen mens svensken smilte fra øre til øre.
To år senere lyktes Capello med å bli den tredje – og foreløpig siste – treneren som brakte en scudetto til Roma.
En av de største
I 2007 gikk Nils Liedholm bort, 85 år gammel. Han var et produkt av en tid da resten av verden befant seg i fullstendig kaos og tok, med sin klasse både på og utenfor banen, calcio med storm fra første spark på ballen.
Han vant nesten VM med Sverige og kommer for alltid til å stå igjen i historiebøkene som en av Sveriges aller beste spillere, til tross for at Det svenske fotballforbundet egenhendig sørget for at han kun fikk 23 landskamper. I 2005 ble han endelig innlemmet i “Svensk fotballs Hall of Fame”.
“Et lag bestående av ti Liedholm ville ha vært uslåelig,” sa Putte Kock.
I 2016 fikk han også sin velfortjente stjerne på Coverciano som en av de mest markante utlendingene i italiensk fotball noensinne.
Sine siste år levde han i ro og fred på vingården Villa Boemia i Piemonte, som i dag drives av sønnen Carlo. Nils Liedholm var aldri en som bare var på besøk i Italia – han var italiensk – og snakket sjeldent om at han savnet Sverige.
Fotballen savnet han derimot til hans siste åndedrag.
Han ble en legende i Milano for å ha hjulpet calcio opp av det totale mørke, og han ble en legende i Roma for å ha brakt klubben deres etterlengtede scudetto.
Nils Liedholm var stor mann, både som menneske og som fotballspiller. En av de aller største.
