Parma. Parmaskinke, parmesan og Barilla-pasta. På 1990-tallet; Parmalat og et av Europas beste fotballag. Dette er historien om hvordan Parma kom seg til topps i europeisk fotball – og om hvordan de sank helt til bunns.
Kalenderen viser onsdag den 8. april 1987.
En slukøret Fabio Capello, som nettopp har overtatt det mektige AC Milan-roret etter Nils Liedholm, lusker ned i garderobeanlegget etterfulgt av 11 rød- og sortkledde spillere, deriblant Paolo Maldini, Mauro Tassotti og Roberto Donadoni.
Det er det knapt noen på et fullstappet Ennio Tardini som legger merke til. Stadionuret viser 90 minutter og 0-0, men akkurat dét spiller ingen rolle.
Mario Bortolazzis scoring i det første oppgjøret på San Siro halvannen måned tidligere er akkurat nok.
Parma har slått AC Milan ut av Coppa Italia.
Parma, klubben som aldri har spilt i Serie A og som rykket opp til Serie B bare få måneder tidligere, har, under den gamle skoselgeren Arrigo Sacchis ledelse, utført et aldri så lite mirakel, et lite jordskjelv som får selveste Etna til å hoste opp et par desiliter med sylfersk lava.
I kvartfinalen taper Il Crociati riktignok 0-1 sammenlagt for Atalanta, men Silvio Berlusconi har likevel sett nok. Bare få uker senere er Sacchi trener for AC Milan. Og resten er AC Milan-historie.
Ikke Parma-historie.
For historien om Parma kommer her. Og den er ikke helt som andre historier.
Parma ender Serie B-sesongen i 1986/87 på 7. plass, kun tre poeng bak Cesena, som kniper den tredje og siste opprykksplassen.
En imponerende bedrift etter opprykket fra Serie C tross alt, men Serie A-spill på Ennio Tardini virker som en fryktelig fjern drøm.
Oppkalt etter komponist
Parma Calcio 1913, som klubben heter i dag, ble, hvis vi skal være helt korrekte, stiftet først i 2015. Det kommer vi tilbake til.
Det opprinnelige Parma ble stiftet i det herrens år 1913.
Først som Verdi Foot Ball Club. De som er litt kulturelt oppegående klarer da å skjønne at fotballklubben rett og slett ble oppkalt etter komponisten Giuseppe Verdi som ble født i Parma-provinsen 100 år tidligere.
Det tok likevel ikke mange måneder før man innså at det å kalle opp en klubb etter en komponist, det gjør man bare ikke, så i desember samme år fikk klubben navnet Parma Football Club.
Det hjalp ikke nevneverdig på klubbens prestasjoner på fotballbanen, for Parma strevde i de regionale ligaene før de endelig fikk sjansen i det splitter nye Serie B i 1929/30-sesongen.
Der gikk det «så der», og for å gjøre en lang historie meget kort så beveget Parma seg som en jojo mellom det regionale ligasystemet, Serie D, Serie C og Serie B helt frem til 1985/86-sesongen.
Da, mine damer og herrer, rykket Parma, som vi allerede vet, opp til Serie B, med, som vi jo også allerede vet, Arrigo Sacchi bak styrespakene.
Det har vi jo allerede snakket om, så la oss hoppe noen få år frem i tid.
Til 1989.
Ayatollah Khomeini erklærer fatwa mot Salman Rushdie. Skateboard blir tillatt i Norge igjen. Paven kommer på besøk. Berlinmuren faller endelig.
I Italia har Arrigo Sacchi tatt AC Milan til fotballmaktens tinder med sine stjernespillere og sin revolusjonerende sonemarkering uten sweeper.
Serie A er på toppen av sin karrière.
Alle vil spille fotball i støvellandet, inkludert engelskmenn, nederlendere og tyskere.
I lille Parma, byen som er på størrelse med Trondheim, er tilstanden en litt annen. Zdeněk Zeman, Sacchis etterfølger, sparkes etter syv kamper. Giampieri Vitali makter kun å lede Parma til to relativt trygge plasseringer midt på Serie B-tabellen.
Så får han fyken han også.
Parma og Parmalat
Omtrent samtidig inngår Parmas president, Ernesto Ceserini, som har sittet i sjefsstolen siden 1976, en heidundranes sponsoravtale med meierigiganten Parmalat.
Parmalat er på et tidspunkt så store at de har omtrent 50 % markedsandel i Italia og utgjør omlag 1 % av landets bruttonasjonalprodukt.
Plutselig får den lille klubben fra Emilia-Romagna sårt tiltrengte midler i en slunken klubbkasse. Det er akkurat det som skal til for å lokke en 42 år gammel fremtidig trenerlegende til Ennio Tardini.
For selv om han i utgangspunktet er noe skeptisk til å forlate vakre Calabria (hvem ville vel ikke ha vært det?), der han nettopp har ledet Reggina til opprykk til Serie B i hans første sesong, lar han seg lokke av Ceserinis ambisjoner og Parmas potensial.
Så da blir det slik. I 1989 takker Nevio Scala ja til å bli Gialloblus neste trener.
Noe av det første Scala gjør, er å skrote Sacchis rigide og strukturerte 4-4-2-formasjon, som etterfølgerne Zeman og Vitali etter beste evne hadde forsøkt å kopiere uten hell.
I stedet innfører han et noe mer dynamisk 5-3-2-system, som egentlig er Scalas helt egne versjon av catenaccio, med libero og to offensive vingbacker.
Systemskiftet gir umiddelbart resultater.
Med 2-0 seier over naborivalen Reggiana (må ikke forveksles med Reggina, Scalas gamle klubb) i Derby dell’Enza i nest siste serierunde i 1990, er opprykket til Serie A et faktum, for første gang i klubbens nesten 80 år lange historie.
Den euforien får ikke president Ernesto Ceserini oppleve. Han dør noen måneder tidligere og overlater Parma i et aldri så lite vakuum.
Det skal riktignok ikke vare lenge.
Bare få uker senere går Parmalat inn og kjøper 98 % av klubben. Ceserinis arvinger sitter kun igjen med skinkesmuler.
Plutselig har et multinasjonalt meierikonsern den hele og fulle kontrollen på en Serie A-klubb.
I spissen for overtakelsen står Calisto Tanzi, mannen som droppet ut av universitetet som 22-åring for å overta den lille familiebedriften som solgte smådelikatesser nær togstasjonen i byen.
Etter hvert innså han at veien til rikdom ikke var gjennom smådelikatesser, men gjennom melk med lang holdbarhet.
Han åpnet derfor en pasteuriseringsfabrikk og melken hans, den ble pakket i Tetra Pak. Med ett kontrollerte han store deler av meieribransjen i Italia.
De neste 30 årene skulle han bruke på å bygge opp en monsterbedrift med titusenvis av ansatte.
Tanzi-familien blir, sammen med pastafamilien Barilla, hyllet. Ikke bare i Parma, men i hele Italia.
Og sånn går det til at Calisto Tanzi, som med sin dype kjærlighet for calcio, italienernes eget navn på fotball, og med skinka full av penger, kjøper hele AC Parma.
Solid og uspektakulært
Med ferske bunker med italienske lire på bok, kommer den brasilianske landslagskeeperen Claudio Taffarel fra Internacional og en ikke ukjent svenske ved navn Thomas Brolin fra IFK Norrköping inn portene på Ennio Tardini.
Det gjør også den belgiske forsvarsbautaen Georges Grün.
Likevel er det de to ballsentralene – liberoen Lorenzo Minotti og registaen Daniele Zoratto – som er bærebjelkene i laget som Serie A-debuterer med 1-2 tap hjemme mot Juventus i september 1990.
Men det snur for Scalas gutter.
Den egenutviklede unggutten Alessandro Melli slår ut i full blomst og scorer 13 mål totalt – kun ett bak Jürgen Klinsmann og Roberto Baggio – og Parma klarer mesterstykket å havne på sjetteplass i debutsesongen, 13 poeng bak vinnerne Sampdoria – med fire plussmål.
Forny passene, gutter! Dere skal spille UEFA-cup!
Foran 1991/92-sesongen ankommer Antonio Benarrivo fra Padova og utvikler seg like godt til å bli en av verdens beste vingbacker.
Men Scala nøyer seg ikke med én vingback; inn kommer også Alberto Di Chiara fra Fiorentina.
Sammen med Benarrivo bomber de ustanselig opp og ned på hver sin kant gjennom hele sesongen, og spiller en svært sentral rolle i å styre Parma til en solid syvendeplass i Serie A – med nøyaktig samme poengsum som sesongen før, og igjen med kun fire plussmål.
Solid og jevnt, men ikke ikke noe særlig mer.
Spesielt solid er det derimot ikke at de ryker for CSKA Sofia på bortemålsregelen i første runde i UEFA-cupen.
Arrivederci!
I Coppa Italia, derimot, der blir det helt andre boller.
I finalen mot et stjernespekket Juventus sørger Roberto Baggio for at de sorthvite vinner 1-0 i den første kampen på Stadio delle Alpi, men i returen på Ennio Tardini to uker senere, sørger unge Alessandro Melli og den hårfagre «ordføreren» Marco Osio for full ekstase i Emilia Romagna.
Ett år etter opprykket fra Serie B, vinner Parma sitt første trofé noensinne.
De vet det nok ikke da, men den finalen markerer også starten på noe stort – og den markerer starten på et voldsomt rivaleri med nettopp Juventus.
En europeisk stormakt
Om det var i ren eufori etter å ha slått Juventus i cupfinalen eller ikke, vites ikke sikkert, men foran 1992/93-sesongen satte en Parma-delegasjon seg på et fly med kurs for tjukkeste Pablo Escobar-land.
Det vites heller ikke sikkert om sjekken som ble skrevet ut til Atlético Nacional havnet i Pablo Escobars allerede velfylte lommer, men målet med Medellín-utflukten var uansett vellykket: På flyet tilbake til Italia fikk man nemlig med seg Faustino Asprilla.
Det var oppsiktsvekkende i seg selv, for konkurransen fra andre italienske storklubber var hard.
11 millioner dollar for en relativt ukjent og prøvd colombianer var i beste fall en astronomisk sum, ja faktisk var det på nivå med verdensrekorden Roberto Baggio satt da han gikk fra Fiorentina til Juventus to år tidligere (en rekord som i 1992 ble brutt med overgangene til Jean-Pierre Papin, Gianluca Vialli og Gianluigi Lentini).
Uansett var Parma fornøyde med sitt colombianske eventyr.
For selv om Asprilla, som i dag er den stolte eier av et firma som selger smaksrike kondomer, aldri var noen stor målscorer, bidro han med sin enorme fart og uforutsigbarhet til at Parma kunne innkassere en strålende tredjeplass i Serie A i 1992/93.
I kjent Asprilla-ånd scoret han også et vanvittig frispark på San Siro som gjorde at den utrolige rekken til Fabio Capellos AC Milan på 58 kamper uten tap røk.
Høydepunktet var likevel i Cupvinnercupen, der to Asprilla-scoringer bidro til at Atlético Madrid ble slått 2-1 på Vicente Calderón, og et 0-1 tap hjemme på Ennio Tardini var dermed nok til å sende Parma til klubbens første europacupfinale noensinne.
På Wembley den 12. mai 1993 ventet Royal Antwerp, men det var ingen match for et høytflyvende Parma-lag, som vant 3-1 på et glissent engelsk nasjonalstadion.
Helt ut av det (gule og) blå var Parma blitt en europeisk stormakt.
At det ikke var noe blaff beviste de for alvor på vinteren i 1994, da Nevio Scalas gutter like godt gikk hen og vant 2-1 sammenlagt mot Serie A-kompisene AC Milan i Supercupfinalen.
Motstander skulle egentlig ha vært Marseille, som med Basile Boli, Marcel Desailly, Alen Bokšić, Rudi Völler og Didier Deschamps på laget, slo milaneserne 1-0 i München, men som klarte å bli utestengt fra all europeisk fotball på grunn av en kampfiksingskandale.
Merde!
På banen den sesongen kunne vi (så vidt) skimte en liten, briljant italiensk tekniker fra Sardinia ved navn Gianfranco Zola, som valgte å ta turen nordover fra Napoli sommeren 1993.
Der var også Néstor Sensini, den argentinske forsvarskjempen som kom fra Udinese for å bli med på Nevio Scalas prosjekt.
Zola, Asprilla og Brolin ledet Parma til deres andre finale i Cupvinnercupen på rad i 1994.
I Parken i København møtte de Arsenal og det som kanskje er den mest berømte forsvarsfireren gjennom historien, og det var mer enn nok for å stoppe Scalas gutter, som måtte reise hjem med 0-1 i bagasjen.
Samme sommer dukket 24 år gamle Fernando Couto opp på treningsfeltet i Parma. Det gjorde også 19 år gamle Stefano Fiore og – ikke minst – Norge-dödaren fra VM i USA, Dino Baggio, som ble hentet fra erkerivalen Juventus.
«I dag blir man visst rikere av å selge melk enn biler,» var Juventus- og Fiat-magnatens Gianni Agnellis kommentar til den handelen, åpenbart misfornøyd med å miste en av sine beste spillere til en liten klubb i en liten by i Emilia-Romagna.
Og ikke overraskende var det nettopp Parma og Juventus det skulle dreie seg om i 1994/95-sesongen.
I Serie A dundret Gianfranco Zola inn 19 mål, riktignok sju bak Gabriel Batistuta, men Marcello Lippi hadde Gianluca Vialli, Fabrizio Ravanelli og Roberto Baggio, og Den gamle dame tok scudettoen med 10 poeng ned til Parma og et meget godt Lazio-lag.
De to kamphanene møttes også i nok en Coppa Italia-finale, der høyreback Sergio Porrini scoret to av sine tre mål for Juventus – ett i hvert oppgjør – og Torino-klubben gikk seirende ut med 3-0 sammenlagt.
Likevel måtte et overlegent Juventus se seg slått av Scalas gutter bare noen få uker tidligere.
I UEFA-cupfinalen, som på det tidspunktet var relativt langt unna å bli Europa League, og som også ble spilt over to kamper – hjemme og borte – scoret like godt eks-bianconeri Dino Baggio både hjemme og borte, og sørget dermed for at Parma gikk hen og vant hele greia.
En intet mindre enn en utrolig bragd som ble tydelig visualisert da kaptein Lorenzo Minotti, liberoen som hadde vært med på hele reisen fra Serie B i 1987, kunne løfte troféet bare fem år etter opprykket.
Relativt ukjente Parma og deres suksess hadde kommet som julekvelden på kjerringa – så brått at flere faktisk trodde at klubben het Parmalat.
Calisto Tanzi kunne bare gni seg i hendene over valutaen han fikk for pengene han hadde investert.
Embed from Getty ImagesArrivederci, Scala
Noen Serie A-tittel ble det derimot ikke. I følge Scala selv var de et stykke unna å ha den rette mentaliteten.
Parma kunne vinne stormatcher, ja, så definitivt, det hadde de bevist flere ganger, men å holde det gående over 38 kamper er en helt annen utfordring – og den utfordringen hadde ikke Parma de rette spillerne til å ta på strak arm.
Men Tanzi, han ville ha en scudetto. Så mye ville han at Parma(lat) skulle vinne Serie A at han begynte å blande seg inn i det sportslige. Og når fotballinkompetente eiere blander seg inn i det fotballfaglige, går det ofte galt.
Scala hadde sakte men sikkert bygget opp en solid stall med bare noen få endringer foran hver sesong. Spillerne som kom passet derimot inn i Scalas system som hånd i hanske. Derfor ble 21 år gamle Fabio Cannavaro håndplukket fra Napoli i 1995.
19. november samme år debuterte også den 17 år gamle Gianluigi Buffon.
Men Tanzi tenkte større enn som så. Parmalat skulle ekspandere til Øst-Europa, og han trengte en skikkelig gallionsfigur, koste hva det koste ville.
Tanzi la sammen to og to, sendte en sjekk på 11 millioner euro til Barcelona-president Josep Lluís Núñez sommeren 1995 og plutselig trasket Hristo Stoitsjkov inn stadionportene på Ennio Tardini.
Eks-Barcelona-spilleren som hadde vunnet fire La Liga-titler på rad, Champions League, Ballon d’Or for å ha ledet Bulgaria til bronsefinalen i VM i 1994 og mannen som hadde utgjort et av Europas giftigste spisspar sammen med Romário, sto plutselig og kikket seg rundt i lille, vakre Parma.
Det var dømt til å mislykkes.
Det gjorde det også. Scala hadde ikke plass til bulgareren som en tredje spiss i sitt 5-3-2-system, og han hadde jo allerede Gianfranco Zola som den kreative, så hva i all verden skulle han med en spiller som var altfor høy på seg selv og som hadde en kraftig nedadgående trend i sin karrière?
23 kamper og fem mål senere returnerte Stoitsjkov til Catalonia.
Tanzi var rasende. Klubbpresidenten ble avsatt og erstattet av Tanzis egen sønn. Som om ikke det var nok, ble Nevio Scala avsatt også.
Inn kom 37 år gamle Carlo Ancelotti, mannen som var født et lite steinkast unna og som spilte for Parma fra 1976 til 1979 før han gikk til Roma og senere til AC Milan.
Hans eneste trenermeritter var å lede Reggiana til opprykk til Serie A i hans første sesong – ikke helt ulikt merittene Arrigo Sacchi hadde da han ble hentet til AC Milan fra nettopp Parma nesten 10 år tidligere.
Men Ancelotti var uerfaren – og han var en svoren tilhenger av 4-4-2.
Han fikk også et voldsomt luksusproblem, for da Parma hentet Hernán Crespo fra River Plate og Enrico Chiesa fra Sampdoria sommeren 1996, var det plutselig ikke plass til Gianfranco Zola lenger.
Den lille magikeren ble flyttet ut på venstrekanten, men der var han langt i fra noen magiker, i alle fall ikke på Ennio Tardini eller noen av de andre italienske arenaene, og han ble solgt til Chelsea i november samme år og ble klubblegende der i stedet.
«Jeg gjorde sannsynligvis en feil med ham fordi jeg ville spille 4-4-2, men han ville spille spiss,» sa Ancelotti senere. «Det var et feilgrep. Det var min første Serie A-erfaring og jeg var ikke kapabel til å endre system.»
Likevel hadde Ancelotti et voldsomt offensivt arsenal, og da man for sikkerhets skyld hentet Lilian Thuram fra Monaco, kan man – helt uten å overdrive – påstå at Parma-laget var komplett.
Her skulle Serie A vinnes, ja! Men ikke bare det:
«I Parma er det ikke nok å prøve å ta scudettoen. Du må kunne forvente stilfull fotball også,» uttalte Calisto Tanzi.
Roberto Baggio? Nei, takk
Carlo Ancelotti klarte, til tross for at Parma var Serie As beste hjemmelag, aldri å utmanøvrere Den hersens gamle dama, og Juventus endte opp med å ta nok en scudetto i 1996/-97-sesongen, to poeng foran Parmas stjernegalleri.
Sesongen etter ble det 6. plass, samt at man forsvant hodestups ut av Champions League allerede i gruppespillet.
Da Ancelotti i tillegg nektet å gå med på å signere Roberto Baggio, fikk Tanzi-familien nok.
Ancelotti forsvant ut, tok over etter Marcello Lippi i Juventus og ble erstattet av den noe mer eksentriske, men vesentlig mer underholdende Alberto Malesani.
Plutselig kom Juan Sebastián Verón og Alain Boghossian fra Sampdoria samt Diego Fuser fra Lazio. Faustino Asprilla, som dro til Newcastle i 1996, kom tilbake og Abel Balbo tok turen fra Roma.
Malesani tok utfordringen på strak arm, han, og gikk tilbake til røttene Scala hadde innført noen sesonger tidligere.
Et halvt år senere var premieskapet på Ennio Tardini fylt med nok et Coppa Italia-trofé, et Supercoppa-trofé og – ikke minst – nok et UEFA-cup-trofé etter at Parma gruste Marseille 3-0 i finalen i Moskva den 12. mai 1999.
Det var et Il Grande Parma, der den siste scoringen mot guttene fra havnebyen i Sør-Frankrike fortsatt står som et evig bevis på hva dette Parma-laget var i stand til.
For se bare på laget som startet den finalen (3-5-2):
Gianluigi Buffon – Lilian Thuram, Néstor Sensini, Fabio Cannavaro – Dino Baggio, Alain Boghossian – Diego Fuser, Juan Sebastián Verón, Paolo Vanoli – Hernán Crespo, Enrico Chiesa.
Feige lag!
Men når noe er for godt til å være sant, så er det som regel det.
Konkurs og spillerflukt
Scudettoen, Calisto Tanzis store våte drøm, kom aldri til Ennio Tardini. Enda verre var det at Parmalat-konsernet begynte å slå sprekker.
Massive sprekker.
Parmas økonomi sviktet plutselig. Og det visste storklubbene å benytte seg av.
I år 2000 dro Juan Sebastián Verón og Hernán Crespo til Lazio for en Onkel Skrue-sum. Året etter dro Gianluigi Buffon til Juventus for nesten like mye. Lilian Thuram fulgte etter i 2002 for nesten en halv milliard norske kroner. Fabio Cannavaro dro til Inter og senere til Juventus han også.
Pengene fra Den store spillerflukten forsvant stort sett i det store svarte hullet, og klassespillere som Matías Almeyda, Sérgio Conceição, Adriano (ja, den Adriano) og Adrian Mutu ble stort sett betalt med penger som ikke fantes.
I 2001 forsvant Alberto Malesani også. Arrigo Sacchi gjorde comeback, men forsvant like fort.
Spillere kom og gikk som om det skulle ha vært et kjøpesenter. Det samme gjorde trenerne.
Parma-korthuset begynte å rase for alvor. I 2002 kunne klubben rapportere om et underskudd på svimlende 77 millioner euro.
Og i 2003 sprakk nyheten.
Parmalat, et av Italias største selskaper og selve grunnen til at Parma kom dit de gjorde, hadde jukset med regnskapene, rapportert transaksjoner og inntekter som aldri eksisterte og hadde opparbeidet seg en gjeld på over 20 milliarder dollar.
I kjølvannet av skandalen, en av de største finansielle skandalene noensinne, ble Calisto Tanzi dømt til nesten 20 år i fengsel for svindel og bedrageri.
Pengekranen ble skrudd igjen umiddelbart, Parma ble satt under administrasjon og plutselig var hele 1990-tallet bare som fjerne, nesten uvirkelige minner å regne.
I 2004 gikk Parma dundrende konkurs.
Kort tid etter, som selveste Fugl Fønix, gjenoppsto klubben som Parma Football Club SpA og klarte bare så vidt å holde Serie A-plassen i 2005 etter at Alberto Gilardino nesten egenhendig reddet de fra fullstendig katastrofe. Det var nok til at han gikk til AC Milan.
Selvfølgelig.
I 2007 ble klubben solgt på auksjon for omlag 40 millioner dollar til 31 år gamle Tommaso Ghirardi – en stålarving som fikk livet servert på en sølvskje og som i dag er en av Parmas mest forhatte menn.
«Han er svært arrogant, og en typisk rikmannssønn som aldri klarte å bestå eksamen på skolen,» sa Paolo Emilio Pacciani, sportsredaktøren i Gazzetta di Parma, byens største avis.
«De første to årene så bra ut,» sa Massimo Gobbi, mannen som etter hvert ble Parmas visekaptein. «Men så begynte ting å bli mistenkelig, ettersom det ble sagt at klubben hadde likviditetstrøbbel og vi måtte vente på lønningene våre.»
Parma Calcio 1913 og En ny start
I 2014 kom nyheten om at Parma på et tidspunkt hadde kontrakt med 250 (!) spillere som enten var i klubben eller som var på utlån et eller annet sted i verden. Og gjelden, den vokste.
Til slutt var det så ille at internettet ble kuttet på klubbens hovedkontor.
Ghirardi ble tvunget til å selge Parma, bare syv år etter at han kjøpte den. Kjøperen var et russisk-kypriotisk holdingselskap. Det suspekte selskapet, som ble stiftet én måned tidligere, betalte én euro for kaoset, men fikk 200 millioner dollar i gjeld med på kjøpet.
Etter hvert ble det kjent at klubbens nye president var albaneren og oljemogulen Rezart Taçi, som hadde forsøkt å kjøpe intet mindre enn tre andre Serie A-klubber rett før overtakelsen av Parma.
Taçi klarte absolutt ingenting, til tross for lovnader om gull og grønne skoger, og to måneder senere ble klubben nok en gang solgt for den symbolske summen pålydende én euro, denne gang til Giampietro Manenti, nok en svært suspekt herremann.
Manenti lovte, utrolig nok, også gull og grønne skoger, men da han fikk tauet vekk sin Citroën C3, en bil som attpåtil var registrert på faren hans, for å ikke ha betalt parkeringsbøter for en samlet sum av 2 000 euro (!), ante man enorme ugler i mosen.
«Det var copy paste,» sa kaptein og klubblegenden over alle klubblegender, Alessandro Lucarelli.
I stedet for å redde Parma, ble Manenti satt i fengsel. Dommen? Hvitvasking av penger og kredittkortsvindel. Pengene han så for seg å «tjene», skulle holde Parma flytende.
I mars 2015, rett etter at Parma måtte avlyse hjemmekampen mot Udinese fordi de ikke kunne betale mannskapet som skulle åpne stadionportene, ble Gialloblu erklært konkurs – igjen – med 218 millioner euro i ubetalt gjeld, inkludert 63 millioner euro i ubetalte lønninger.
De fikk fullføre sesongen på nåde etter å ha mottatt fem millioner euro i «nødhjelp» fra det italienske fotballforbundet.
Parma endte likevel soleklart sist i Serie A og rykket ned, men enda verre var det at hele klubben ble oppløst i og med at ingen ville ta på seg det tunge gjeldsansvaret.
Parma F.C, tidligere Verdi Foot Ball Club, måtte nok en gang re-grunnlegges. Det skjedde i juli 2015 under navnet S.S.D Parma Calcio 1913. De nye eierne var en gruppe med syv lokale forretningsmenn som kalte seg for Nuovo Inizio (En ny start).
«Nye» Parma fikk starte i Serie D, og staket ut en ny kurs med ingen ringere enn Nevio Scala som president, den tidligere forsvarsbautaen Luigi Apolloni som trener og den gamle ringreven Alessandro Lucarelli i midtforsvaret.
Bare tre år senere etter konkursen, i 2018, rykket Parma opp til Serie A, og ble dermed den første italienske klubben til å rykke opp tre sesonger på rad.
«Dette opprykket er en enorm gave til fansen, som sammen med oss aldri ga opp. Jeg er stolt av å være deres kaptein. Nå kan jeg til og med legge opp,» sa 41 år gamle Lucarelli etter den dramatiske sesongavslutningen, der et sent uavgjortresultat mellom Foggia og Frosinone sikret opprykket til det gjeveste selskapet.
Der har de nå klart å etablere seg.
De vil nok aldri bli et av Europas beste lag igjen. Minnene fra fordums storhet kan likevel ingen ta fra den lojale Parma-fansen.
Av: Anders Hakstun | @ahakstun
