Pichichi var ikke som andre fotballspillere. Nettopp derfor ble han skrevet inn i historiebøkene som en av de største – og minste – spillerne Athletic Club de Bilbao har fostret.
Er du en utenforstående i Bilbao, er det lett å argumentere for at det er storslåtte Plaza Moyua som er byens sentrum. Både geografisk, men også med tanke på alt som befinner seg rundt.
Spør du en bilbaíno, vil du sannsynligvis få et annet svar. Ifølge de ligger Bilbaos egentlige sentrum et kvarters gange lenger mot vest og heter San Mamés.
Tar vi igjen utgangspunkt i Plaza Moyuna, utenforstående som vi jo tross alt er, og går et kvarters tid mot øst, vil vi komme til bredden av Nervión-elven, selve blodåren i Bilbao gjennom hundrevis av år.
På andre siden av broen Areatzako zubia ligger det gamle sentrumet.
Casco Viejo. Gamlebyen.
Legger du telefonen i lomma og gir deg hen til de trange smugene og gatene her inne, vil du på et eller annet tidspunkt passere Calle Santamaría nummer 10.
Ved første øyekast ser det ut som en helt vanlig adresse. Ved andre øyekast vil du legge merke til at det er noe spesielt akkurat her.
Det var nemlig i denne bygningen at Rafael Moreno Aranzadi ble født for lenge, lenge siden – nærmere bestemt den 23. mai 1892.
Han er det ikke helt sikkert du har hørt om, men Pichichi, kallenavnet han etter hvert skulle få, får det kanskje til å ringe en liten bjelle.
Kanskje mest av alt fordi Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har byttet på å vinne troféet med samme navn i årevis.
Du skal bli akademiker!
Lille Rafael ble født inn i en rimelig fisefin familie.
Faren hans, advokaten Joaquín Moreno Goñi, toppet karrièren ved å bli ordfører i Bilbao da den lille pjokken var fire år gammel. Onkelen hans, Miguel de Unamuno, var intet mindre enn filosof, forfatter og professor i gresk – og en av Bilbaos mest kjente personligheter.
De to prøvde alt de bare kunne, men til tross for iherdige forsøk på å lede den lille baskeren inn på den akademiske vei omtrent fra han gikk i bleier, var det nytteløst.
Rafael ble nemlig født samtidig med at engelskmennene tok med seg fotballen til Bilbao – først til gresslettene ute i Getxo, et langt utspark nordvest for Bilbao sentrum, så til Campa de los Ingleses, rett ved dagens Guggenheim-museum, før det spredte seg til resten av byen som ild i tørt gress.
Like fort ble Rafael fullstendig oppslukt av det relativt enkle spillet, og gutten, som sannsynligvis fikk kallenavnet Pichichi – Den lille anden – av de eldre guttene han spilte sammen med fordi han var liten av vekst og samtidig kompromissløs, teknisk briljant og en klinisk avslutter, fant fort ut at det var fotballspiller han ville bli.
Aller helst for Athletic Club, som for alvor hadde sett dagens lys i 1901, da Rafael var ni år gammel.
Men til tross for Pichichis eget ønske, og til tross for at han tidlig viste et enormt talent i de mørke bakgatene der han vokste opp, bestemte faren hans at han bare fikk se å innfinne seg på skolebenken på universitetet i Deusto, rett nord for Bilbao sentrum, der han, ikke overraskende, skulle studere jus.
Basta!
Å få en som allerede var kjent som en rastløs urokråke på barneskolen, og en som bare ville spille fotball, til å studere jus er en dårlig idé i utgangspunktet, så også for Rafael, som så definitivt ikke var motivert for å lese tykke bøker med lover og regler.
Han presterte derfor mesterstykket å stryke i alle fag før han sluttet etter bare et år.
En smått irritert far skaffet ham jobb som byråkratlærling i rådhuset, men det var jo ikke noe bedre enn å sitte på skolebenken, det, så Rafael forsvant ut derfra like fort som han kom inn.
Men faren ga seg ikke, han, og skaffet tenåringsrebellen jobb på kontoret til en Mr. Merodio, som eide en skraphandler som omsatte jern og stål fra de mange smelteverkene i og rundt Bilbao.
Heller ikke her trivdes Pichichi – han ville jo bare spille fotball for svarte svingende – men ble likevel værende lenger enn i rådhuset, sannsynligvis fordi han innledet et forhold til sjefens niese.
Drømmen i oppfyllelse
Heldigvis for Rafael slapp han unna den obligatoriske militærtjenesten da han fylte 18 med den begrunnelsen at han rett og slett var for spedbygd.
Dermed lå veien åpen for at han kunne slutte seg til Bilbao FC, som fungerte som et slags uoffisielt rekruttlag til byens store stolthet, Athletic Club de Bilbao.
Her rakk han å score lagets eneste mål i 1-4 tapet mot nettopp Athletic i kvartfinalen av Copa del Rey-turneringen i 1911, en turnering som Athletic for øvrig vant på svært så omdiskutert og etter hvert dramatisk vis.
Så dramatisk var det at Athletic, i etterkant av turneringen, bestemte seg for å aldri stille til kamp igjen med spillere som ikke hadde baskisk bakgrunn.
| Les også: Athletic Club og starten på cantera-filosofien.
Da passet det jo fint at Pichichi var så baskisk det var mulig å komme, at han var godt over middels god og at han kunne by på noe helt annet enn de store betongklossene som fotballen hittil hadde vært forbeholdt.
For den 155 centimeter høye Pichichi var definitivt ikke som andre spillere.
På grunn av den nesten totale mangelen på fysikk i en tid da fotballen var nettopp det, en fysisk gjørmekamp med tupp-og-mæl-taktikk, måtte han finne sin egen vei til suksess.
Nå fantes ikke McDonald’s i tiden før 1. verdenskrig, men Pichichi utviklet likevel en skikkelig Happy Meal med ferdigheter og tjuvtriks som han ofte brukte for å forvirre og overraske motstanderen.
“Han gikk aldri mot sidene og aldri mot eget mål,” sa lagkameraten Severino Zuazo.
Nei, Pichichi løp alltid rett mot mål fra sin posisjon som venstre indreangriper, enten med ballen i føttene eller på et sugende løp fra dypere i banen med mål om å rekke et gjennomspill fra en lagkamerat.
Slet han med å trenge gjennom murbrekkerne av noen forsvarsspillere, var han ikke fremmed for å simulere en skade for så å plutselig kvikne til og pile inn i bakrommet på jakt etter en gjennombruddspasning fra en oppmerksom lagkamerat.
Pichichis fetter, Alfonso Moreno, som av alle mulige ting var både prest og fotballskribent, skrev følgende om sitt familiemedlem:
“Han er en fantastisk spiss med et lavt tyngdepunkt og han er svært sterk, så det finnes ingen målvakt i Spania som klarer å stanse ham. Men viktigere enn alt så dribler han bedre enn noen andre og løper fra den ene enden av banen til den andre med ballen limt til foten og uten at noen tar den fra ham, inntil han har scoret sitt geniale mål.”
Til tross for sin noe beskjedne høyde, var han en utmerket hodespiller, spesielt på dødballer. I dueller med spillere som gjerne var nesten en halvmeter høyere enn ham selv, tråkket han ofte på motstanderens tær for å skaffe seg det lille, men akk så nødvendige forspranget idet ballen ble slått.
“Han har også en ekstraordinær evne til å nikke ballen, spesielt på dødballer, etter hjørnespark,” skrev fetter Moreno.
Vi skal nok ikke ta alt dette skrytet fra fetteren bokstavelig, men at Pichichi var bedre enn de aller fleste på sin tid, og kan sies å ha vært fotballens første superstjerne på den iberiske halvøy, finnes det ikke fnugg av tvil om.
Han var i alle fall mer enn god nok til å pirre nysgjerrigheten til Athletic Club de Bilbao, som i 1911, da Pichichi var blitt 19 år gammel, og rett etter at de hadde sikret seg det allerede nevnte Copa del Rey-troféet, hentet den lille baskeren til å spille med de beste av de beste i Spania.
Pichichis store drøm var realisert.
Mannen med tørkleet
Det skulle likevel ta nesten to år før legenden om Pichichi ble født for alvor.
I Copa del Rey-semifinalen mot Madrid FC (senere Real Madrid) den 17. mars 1913, på Campo de O’Donnell i den spanske hovedstaden, møtte Pichichi, som eneste spiller, opp med hvitt tørkle på hodet.
Det skulle han gjøre resten av karrièren også, sannsynligvis for å skåne pannen fra de voldsomme sømmene som holdt lærbitene i fotballen sammen.
Om det var det hvite tørkleet som satt hovedstadslaget fullstendig ut av spill vites ikke sikkert, men Pichichi scoret like godt to ganger før kvarteret var spilt og selv da Madrid endelig ble 11 mann – en av spillerne, Saura, presterte å komme for sent til kampstart – var ikke det nok til å hindre baskerne i å ta seg til finalen.
Den tapte de etter omkamp mot baskerrivalene Racing de Irún – en av de viktigste klubbene i Spania før 1. verdenskrig – men store ting var likevel i vente for Pichichi og de andre Athletic-spillerne.
21. august samme år åpnet nemlig San Mamés – det første stadionet i Spania som utelukkende var ment for fotball – etter at klubbpresident Alejandro de la Sota endelig konkluderte med at veddeløpsbanen Campo de la Jolaseta ute i Getxo var utdatert og lå altfor langt fra sentrum.
Snaue 90 000 pesetas senere, og bare åtte måneder etter at det første spadetaket ble tatt, sto Bilbaos nye stolthet ferdig i enden av Gran Vía-gaten, helt nede ved elven Nervión.
Det ble feiret med en miniturnering som åpnet med en omkamp mot Racing de Irún, laget fra Copa del Rey-finalen noen måneder tidligere, en kamp der 7 000 elleville bilbaínos fikk se at det selvsagt var Pichichi som fikk æren av å score tidenes første mål på Katedralen etter bare fem minutters spill.
Pichichi nøyde seg ikke med det; to måneder senere var han frekk nok til å score tidenes første mål på Real Sociedads splitter nye stadion Atotxa også, foran nesten 27 000 tilskuere.
Med Pichichi som en virvelvind i det som bokstavelig talt var spissen for Athletic, og ledet med kyndig hånd av engelskmannen Billy Barnes, dundret de avgårde i Copa del Rey, feide over all motstand og vant like godt turneringen tre ganger på rad mellom 1914 og 1916.
Pichichi, som blant annet kunne vise til et hat trick i 5-0 nedsablingen av Español i 1915-finalen, var en av de viktigste bidragsyterne til at Athletic ble tidenes andre klubb, etter Madrid FC, som kunne beholde troféet til odel og eie, og legendestatusen vokste omtrent time for time.
Kanskje for fort.
For i takt med egen status, vokste også egoet, noe fetteren hans påpekte: “Noen ganger spiller han som en individualist og mister hensynet til laget.”
Legg opp, gamle mann!
Da Det spanske fotballforbundet begynte planleggingen av turen til OL i Antwerpen i 1920, var det ingen selvfølge at Pichichi skulle være en del av troppen.
Formen hans hadde vært nedadgående fra 1919 og utover i 1920, og han manglet også kamptrening fordi han endelig hadde gitt sitt ja til fem år yngre Avelina, som han også tok med på en lengre bryllupsreise.
Den lille kroppen hadde spilt så mye fotball og fått så mye juling av større spillere enn ham selv at det begynte å merkes.
Noe i Pichichi var borte.
Det dyriske instinktet for å score mål var fortsatt der, men farten, som kanskje var hans aller største styrke, var ikke like eksplosiv lenger.
Den første som innså det, var Pichichi selv.
De andre som innså det, var supporterne i Bilbao, som for første gang begynte å komme med mishagsytringer til sin tidligere superhelt i takt med at Athletics resultater ble dårligere.
Økende ego og sviktende form til tross; Pichichi ble med til Antwerpen for å spille Spanias aller første landskamper sammen med legender som Ricardo Zamora, Félix Sesúmaga og José María Belauste.
Det var kun baskere som skulle score målene for Spania i den belgiske havnebyen, men Pichichi selv, han fant ikke nettmaskene før i det som skulle vise seg å bli sølvfinalen mot Nederland etter at Tsjekkoslovakia presterte å trekke seg underveis i finalen mot Belgia i protest mot den britiske dommeren.
3-1 mot treskomakerne var dermed mer enn nok til å sikre OL-sølv til Spania i deres aller første internasjonale turnering.
I en tid der landskamper var sjeldne, skulle Pichichis femte landskamp mot Nederland den 5. september 1920 også bli hans siste.
Han var bare 28 år gammel og burde ha vært på toppen av sin karrière, men tilbake i Bilbao fortsatte hans egne supportere, bokstavelig talt, å vende ham ryggen.
Han var for lat, mente de. Lat og arrogant. For slapp i gjenvinningsspillet. Og det er ikke egenskaper som kjennetegner en vaskeekte basker.
“Legg opp, gamle mann!” ropte de fra tribunen da han fikk ballen, før de snudde ryggen til mannen de bare få sesonger tidligere hadde idolisert som en slags baskisk gud.
I mai 1921, etter å vært med på å ta Athletics åttende Copa del Rey-trofé hjemme på San Mamés, scoret han sitt aller siste mål for Athletic Club de Bilbao i 1-4 tapet i treningskampen mot West Ham.
Som lyn fra klar himmel bestemte Rafael Moreno Aranzadi seg for å legge opp. 83 mål på 89 offisielle kamper for Athletic Club de Bilbao fordelt på 12 sesonger var nok.
Kanskje var det fordi han kjente selv at han ikke lenger var god nok og ville gi seg på topp. Kanskje skyldtes det at den konstante strømmen av ukvemsord fra tribunen, fra hans “egne”, fikk begeret til å renne over.
Men fotballen, den var han ikke lei, så han bestemte seg for å bytte ut fotballdrakt med dommerdrakt og re-debuterte sågar på velkjente trakter, nemlig på San Mamés.
Legenden om Pichichi lever videre
Dommerkarrièren skulle dessverre ikke vare så veldig lenge, nærmere bestemt i fire måneder, for klokken halv fem om morgenen den 1. mars 1922, bare to måneder før han skulle ha fylt 30 år, i fjerde etasje i Iturribide Kalea nummer 21, døde Pichichi.
El Rey del Shoot – Skuddenes konge – var borte.
Dødsårsaken var tyfus, en infeksjon han etter all sannsynlighet pådro seg etter å ha spist noen bedervede østers noen dager i forveien.
Om østershistorien ble konstruert for å skjule den egentlig sannheten, vites ikke med 100% sikkerhet. Det var likevel pussig at familien hans senere innrømmet at hans død var et resultat av “et liv på kanten” – men det kom aldri frem hva de mente med det.
Det endret uansett ikke på det faktum at hele Bilbao, inkludert supporterne, som kort tid i forveien hadde vendt seg mot sin noe falmede stjerne, var i sjokk og sorg.
Sinnet og frustrasjonen ble umiddelbart erstattet av dårlig samvittighet for hvordan de hadde behandlet sin ubestridte helt, og en unison kjærlighet til mannen som tross alt hadde vært protagonisten i laget som hadde vunnet fire Copa del Rey-titler siden Pichichis debut i 1913.
Flere av Bilbaos kunstnere trakk til gatene for å vise sine følelser ved å male på byen husvegger.
Blant de var Aurelio Arteta, som er mest kjent for å ha malt et av de flotteste – i alle fall et av de mest fascinerende – bildene av en fotballspiller noen gang.
Spilleren er selvsagt Pichichi, ikledd Athletic-drakt, som selvsikkert står og flørter med sin kommende kone, den fem år yngre Avelina, foran en fotballbane med det frodige baskiske landskapet i bakgrunnen.
Bildet heter Idilio en los Campos de Sport – som kan oversettes til noe sånt som «Idyllen ved idrettsplassene» – og henger i dag på klubbpresidentens kontor i det fantastiske Ibaigane-palasset i Bilbao, en kortpasning unna Guggenheim-muséet.
I 1926 bestemte Athletics president, Manuel de la Sota, at Pichichi hadde hatt så stor betydning for klubben, for Bilbao og for fotballen i Baskerland, ja, for hele Spania, at han fikk bestilt en byste av ham som ble satt opp på San Mamés.
Siden den gang har kapteinen til alle førstegangsbesøkende klubber blitt spurt om å legge ned blomster foran statuen, en tradisjon som fortsatt blir holdt i hevd.
I dag står bysten av Pichichi rett ved utgangen av spillertunnelen på nye San Mamés, som sto ferdig i 2013.
På begynnelsen av 1950-tallet, da Franco hadde tatt makten i Spania og hadde iverksatt sin undertrykkende politikk av blant annet baskerne, bestemte avisen Marca at man skulle gjøre litt ekstra stas på toppscoreren i La Liga, som ble sparket i gang i 1929.
Som sagt så gjort, og passende nok, i 1953 kunne ingen ringere enn Telmo Zarra, Athletic Club de Bilbaos mestscorende spiller gjennom alle tider, motta det aller første Pichichi-troféet som et synlig bevis på at han var La Ligas toppscorer den sesongen.
En slags ring var blitt sluttet.
Rafael Moreno Aranzadi døde så altfor tidlig, men legenden Pichichi vil for alltid leve videre.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
