Flere av Liverpools supportere utbrøt “drømmetrekning!” da de helrøde trakk AS Roma som motstander i semifinalen i årets Champions League. De burde vite bedre. AS Roma har nemlig vært ute etter revansje mot nettopp Liverpool – i 34 år.
30. mai 1984. I tunnelen under mektige Olimpico, pakket til randen av forventningsfulle og lidenskapelige italienere, er tre engelskmenn, tre skotter, to irer, en australier, en waliser og en bebartet fyr fra Zimbabwe i grå overtrekksjakker, røde shortser og røde strømper på vei ut av garderoben.
De er tidlig ute. Trener Joe Fagan hadde ikke så mye på hjertet. “Få et tidlig mål,” var den klare beskjeden.
Tunnelen er tom, men fylles likevel av lyden av det voldsomme lurvelevenet fra publikum som omkranser det moderne Romas svar på Colosseum.
Lyden av … Chris Rea
I det den noe besynderlige gjengen fra Merseyside passerer motstanderens garderobe, hører de legenden Nils Liedholm, motstanderens trener, svensken med en million kamper for AC Milan under beltet, som er i ferd med å gjennomføre teamtalken.
Siste peptalk før alvoret starter.
Da tar Graeme Soundess og Craig Johnston – begge med fortid i Middlesbrough – ansvar.
“Could it be that I’m just crazy” gauler de.
Resten ser på hverandre med forundrede blikk før de stemmer i: “And I don’t know what it is but I love it.»
De 10 helrøde og den bebartede fra Zimbabwe gliser mens andre vers av Chris Reas låt går for full guffe i tunnelen i Den evige stad. “De må ha tenkt “å herregud, hva er det de gjør?”,” sa Mark Lawrenson etterpå.
Staute romere
Så kommer de ut, de staute og stolte spillerne til AS Roma. I helhvite drakter med rød krage og en rød kant på ermene. Logoen på brystet er enkel og beskrivende; en ulv – en ulv som forestiller hunnulven som tok til seg Romas grunnleggere, Romulus og Remus, og fostret de opp som sine egne.
Roma, som i hundrevis av år var selve hjertet i verden, er nå hjertet i Italia – en stolt og suksessrik fotballnasjon som hater å tape.
De kommer alle sammen.
Bruno Conti, det venstrebeinte unikumet av en ving, en av Italias beste og mest komplette noensinne.
Roberto Pruzzo, to ganger toppscorer i Serie A (han skulle bli det tre ganger, sist i 1985/86) og en mann selveste Michel Platini hyllet som en topp, topp spiss og en mann man kunne skrive en bok om.
Falcão, den brasilianske psykologen og dirigenten på midtbanen som alltid så tre trekk fremover og som alltid gjorde alle andre gode.
Toninho Cerezo, atleten og teknikeren, alltid med sokkene helt nede på anklene, og forgudet av egne fans.
Francesco Graziani, arbeidsjernet på topp som skulle få over 60 kamper for Azurri.
Og kapteinen, den beinharde, men elegante playmakeren, spilleren som kanskje var for god for sin egen tidsalder, Agostino “Ago” de Bartolomei (som på tragisk vis skjøt seg 30. mai 1994 – på dagen 10 år etter denne datoen).
Det er sannsynligvis tidenes beste Roma-lag som tar plass ved siden av galningene fra Merseyside. De virker høyere og sterkere, og de har en slags uovervinnelig aura over seg.
Men Liverpool-spillerne, de bryr seg ikke. Graeme Souness setter øynene i alle sammen og sier: “Jeg er like god, om ikke bedre enn deg, og jeg skal bevise det der ute!”
De helrødes mangel på frykt og respekt overrasker Roma-spillerne. Deres tøffe ytre slår sprekker.
Souness henvender seg til lagkameratene sine.
“Jeg tror vi har dem,” utbryter han.
David mot Goliat
Det er AS Romas største dag siden starten i 1927, da klubben ble til som et resultat av en sammenslåing av Roman FC, SS Alba-Audace og Fortitudo-Pro Roma SGS (Lazio ville ikke være med, og siden den gang har de to klubbene vært bitre rivaler).
I 1982/83 klarte de mesterstykket å ta sin andre scudetto (første var i 1941/42-sesongen), og ble dermed den første klubben på åtte år til å bryte Torino- og Milano-klubbenes Serie A-hegemoni.
Siste klubb som klarte det var, ja, du gjettet riktig: Byrival og erkefiende Lazio.
Men en scudetto er én ting. Nå skal Giallorossi debutere på den største scenen av de alle.
Den syngende motstanderen er, nær sagt selvsagt, Liverpool. Bare de siste 10 sesongene har klubben fra den røde delen av Beatles-byen hentet hjem 18 (!) hjemlige troféer og fem triumfer ute i Europa – tre av de i den gjeveste av de alle, cupen de nå skal kjempe om nok en seier i, nemlig Serievinnercupen.
Og pussig nok, sin aller første “bøtte” tok de nettopp her, i Roma. Det var i 1977. Motstander den gang var Borussia Mönchengladbach.
Oppgaven er med andre ord formidabel for begge, noe det jo gjerne er i en cupfinale. Romas stolthet har likevel én klar fordel: De skal ta i mot de eldgamle erkefiendene fra Britannia i deres egen hule.
Likevel er det Liverpool som er favoritter.
«Aldri sett noe lignende»
Det er klart. 22 gladiatorer setter kursen ut av tunnelen. Ut på det grønne gressteppet. Ut i flomlyset i blåtimen under den mørke italienske himmelen. Ut mot et inferno av nesten 70 000 ville tilskuere, som har vært på plass i nesten seks timer allerede.
Det er tifoer. Det er flagg. Det er røykbomber i burgunderrød og hvitt som teppelegger nesten hele stadion. Og når hjemmelagets spillere leses opp over høyttaleren, er det som et drønn av rykkvise tordenbyger når hjemmefansen roper “ooooei!”.
“Jeg har aldri sett noe lignende på en fotballbane,” sier Kevin Keegan på direktesendt britisk TV. “Det er som å starte ett mål bak allerede ved avspark, men er det ett lag som kan klare dette, så er det Liverpool.”
“Du kunne ikke høre deg selv snakke til personen rett ved siden av deg,” sa Bruce Grobbelaar etter kampen.
Kapteinene hilser på hverandre.
Embed from Getty ImagesSå tar Roma avspark.
“Fra øyeblikket vi gikk ut av spillerbussen var vi avslappede,” har Ian Rush sagt. “At vi sang Chris Rea i tunnelen gjorde vi mest for oss selv. Hvilken effekt det hadde på AS Roma visste vi ikke, men det påvirket de åpenbart.”
Helrød virvelvind
For til tross for enorm pipekonsert hver gang de har ballen, er det Liverpool som tar styringen. Roma-spillerne virker preget og sliter med å få pasningsspillet til å sitte. De blir omtrent overfalt av en heltent rød virvelvind med skyhøyt press som spiller “pass and move” i klassisk Liverpool-stil.
Likevel skapes ikke de store mulighetene de første 10 minuttene.
Så, i 13. spilleminutt skjer det. Craig Johnston, en av forsangerne i tunnelen, får ballen ute på høyrekanten. Uten press slår han en høy ball inn i feltet. Keeper Franco Tancredi kommer ut og fanger ballen, men så … hva skjer? Ronnie Whelan går i duellen med en voldsom fart. Tancredi mister ballen. Angrep på keeper, vel? Dommer Fredriksson gjør ingen tegn til å blåse. Stopperen Sebastian Nela plukker opp. Han forsøker febrilsk å klarere, men makter bare å måke ballen i hodet på egen keeper. Ballen spretter ut i feltet. Der dukker, av alle, høyreback Phil Neal opp og tupper ballen inn det åpne målet mellom sklitaklende Roma-spillere.
1-0 Liverpool.
De helrøde fortsetter å styre. Graeme Souness orkestrerer det hele fra sin posisjon sentralt på Liverpools midtbane. Bare et par minutter senere får de en ny nettkjenning, men denne gang annulleres det for offside.
Kalabalik på Olimpico
Kampen går så over i en mer variabel fase der begge lag veksler på å ha kontrollen. Så, etter 41 minutter kommer Bruno Conti seg løs på venstrekanten.
I duell med to Liverpool-spillere forsøker han å slå inn med sitt følsomme venstrebein, men innlegget blir blokkert. Greit, tenker han når han får ballen tilbake, og moser den inn i feltet med høyra i stedet. Der venter ringreven Roberto Pruzzo, som finner rom, stiger til værs, får panna på lærkula og ballen går i bue over en sprellende Bruce Grobbelaar og daler ned i lengste hjørne.
Olimpico eksploderer i en tilstand av fullstendig kalabalik. Roma har utlignet.
“Dere spiller bra. Fortsett å kjempe for hverandre,” sier Joe Fagan til sine helrøde gutter i pausen.
Men det er Roma som, inspirert av sin utligning, tar mer og mer over. Likevel er det vanskelig å trenge gjennom. Liverpool forsvarer seg godt, ledet an av en enorm Mark Lawrenson.
Graeme Souness blir gradvis stilt til veggs av ballgeniene Falcão og Toninho Cerezo, men etter hvert som kampen nærmer seg 90 minutter, overvinner frykten for å tape viljen til å vinne.
Til tross for en stor sjanse til innbytter Steve Nicol på tampen, eminent spilt frem av Kenny Dalglish, ebber ordinær tid ut med 1-1 på den enorme lystavla i Roma.
For aller første gang er det duket for ekstraomganger i en finale i Serievinnercupen.
Ubrukelige på straffer
Ekstraomgangene blir lite å skrive hjem om. Begge lag er avventende, lite villige til å gå i angrep. Unntaket er Bruno Conti, som stadig byr Phil Neal opp til dans ute på venstrekanten, men Liverpool rir stormen av.
Så blåser Erik Fredriksson noen raske støt i sin fløyte.
Det er duket for straffesparkkonkurranse.
“Fagan sa vi ikke skulle trene på straffer. Vi var ubrukelige på det likevel,” har Ian Rush sagt i etterkant.
Liverpool vinner myntkastet. Hansken er kastet.
Det er én mot én.
Romas keeper, Franco Tancredi, går mot målet. Han venter og venter og venter. Tripper. Småhopper. Bøyer og tøyer. Hva er det som tar så lang tid? I midtsirkelen knyter Liverpools faste straffeskytter, Phil Neal, skolissene.
Derfor er det den 23 år gamle skotten Steve Nicol, innbytteren, som med 140 000 øyne (pluss, minus) på seg plukker opp ballen og tar fatt på den tilsynelatende uendelig lange veien mot 11-meteren.
Tancredi ser forvirret ut. Hvem i all verden er Steve Nicol? Hvor er Phil Neal?
Nicol legger ballen på merket. Dommer Fredriksson snakker litt med Tancredi. Stå på streken, forstår du?
Nicol tar fart … skyter … og blåser ballen over!
For andre gang denne maikvelden i Roma eksploderer Olimpico så selv Etna våkner til liv.
«Sett de ut»
Bruce Grobbelaar tar plass i målet. Han smådanser lekent på streken, tar på stolpene og på tverrliggeren. Gjør seg klar.
Motstander er Agostini Di Bartolomei, Romas kaptein. Han tar én meters tilløp … skyter … og banker ballen midt i mål!
Lyden er øredøvende. Roma er i føringen.
Så kommer Phil Neal, mannen som aldri bommer på straffe. Han setter fart … skyter … og blåser ballen opp i høyre hjørne. Tancredi går feil vei og har ingen sjanse.
Neste er Bruno Conti. Grobbelaar smiler. Han har hatt en liten prat med Joe Fagan: “Hør her, ingen kommer til å klandre deg hvis du ikke redder, men hvis de bommer så er du en helt. Prøv å sett de ut,” er beskjeden keeperen får av sjefen.
Grobbelaar tar Fagan på ordet. Han smiler for seg selv mens han går mot streken, rister lett på hodet, biter i nettet (!) og setter seg på huk. Han er klar.
Conti tar tilløp … skyter … og måker ballen over!
Graeme Souness er nestemann. Bang! Høyre kryss. 2-1.
Så kommer den 21 år gamle forsvarsspilleren Ubaldo Righetti.
“Jeg trodde jeg visste hvor han skulle sette den, men han fikk meg til å se ut som en klovn,” sa Bruce Grobbelaar.
Høyre hjørne. Grobbelaar feil vei. 2-2.
Det er tid for Ian Rush.
“Jeg la merke til at keeperen deres gikk til samme hjørne hver gang, så jeg satt min straffe i motsatt hjørne. Heldigvis scoret jeg,” sa Rush etterpå.
Lavt i høyre hjørne. 3-2. Presset er på Roma.
Enter spaghetti legs
Roma sender frem 32 år gamle Francesco Graziani.
“Jeg tenkte: Jeg er jo i Roma. Nasjonalretten er spaghetti, så da gjør jeg “spaghettibein”,” har Bruce Grobbelaar sagt.
Det som så skjer er noe av det rareste, mest bisarre som har skjedd i en straffesparkkonkurranse gjennom fotballhistorien, og det er faktisk noe vanskelig å forklare. Men ja, Grobbelaar “gjør spaghettibein” og får beina sine til å oppføre seg som to muskelløse geléklumper.
Det er mer enn nok til å forvirre stakkars Graziani, som bare få sekunder senere setter ballen via tverrliggeren og over.
Fortsatt 3-2.
“Jeg hadde aldri sett en keeper som Grobbelaar, som oppførte seg som en klovn,” har Graziani uttalt senere. “Vi prøver alle å distrahere motstanderne våre, og han gjorde det bedre enn oss.”
Stillheten senker seg på Olimpico. En kan formelig høre at 700 000 negler på Olimpico bites.
Frem kommer Alan Kennedy. Scorer han, er det over.
Mannen fra Sunderland legger ballen på merket … går mot 16-meteren … snur seg … løper mot ballen … skyter … og setter ballen til høyre for Tancredi, som denne gang bytter hjørne!
Liverpool-spillerne feirer som gale. I tillegg til at de tar klubbens fjerde europacup-tittel, sikrer de trippelen den sesongen med ligatittel og ligacupen 1983/84 trygt plassert i et rimelig fullt troféskap fra før.
Som utbruddet i Pompeii
Roma-spillerne, derimot, er knuste. Her, på deres egen hjemmebane, skulle de krone seg selv som konger av Europa, men oppgaven ble for stor mot seiersvante Liverpool-spillere.
“Jeg gråter bare det nevnes,” har Francesco Graziani uttalt i etterkant. “Vi ble kanskje for nervøse, kanskje følte vi litt i overkant mye på presset.”
Hans navnebror, Massimilano Graziani, journalist for RAI, gikk så langt at han sammenlignet Alan Kennedys straffespark med utbruddet i Pompeii.
“Liverpool var vant til å spille disse viktige kampene,” har Bruno Conti sagt. “For oss var det den første. Spillerne deres var rolige i straffesparkkonkurransen.”
30. mai 1984 var dagen da Liverpool ødela festen for AS Roma, i deres egen lekegrind. Og Roma-fansen, de glemmer det aldri.
Når de to møtes igjen i semifinalene i årets Champions League, er de underdogs.
Kanskje det er dét som skal til.
Kanskje får de sin revansje. 34 år etter.
Av Anders Hakstun | @ahakstun
