Da Atlético Madrid rykket ned i 2000, var det et resultat av mange års vanstyre av én manns stormannsgalskap. Mannens navn var Jesús Gil.
Stadionuret på Estadio Carlos Tartiere tikker ubønnhørlig mot 90 minutter. Stillingen er 2-2. Det resultatet lever hjemmelaget Real Oviedo godt med. Meget godt.
Det gjør ikke bortelaget. Skal Atlético Madrid ha noe som helst håp om å ta igjen laget fra Asturia i de to siste serierundene, må de ha tre poeng.
Så, fem minutter før slutt går Jimmy Floyd Hasselbaink i bakken innenfor 16-meteren. Dommer José Luis Prados García er ikke i tvil.
Straffe!
Det er en uskreven regel i fotballen som sier at den som blir felt aldri skal ta det påfølgende straffesparket. Om Hasselbaink har fått med seg det, er uvisst.
Det som derimot er sikkert, er at han plukker opp ballen og legger den på krittmerket 11 meter fra målet til Esteban Suárez, Oviedos keeper. Så går han tilbake til kanten av 16-meteren og venter.
Han venter og han venter og han venter.
Dommer García er borte og sjekker at Esteban står på streken. Det gjør han. Så, idet han skal til å blåse, finner han ut at han likevel skal bort og gi keeperen et gult kort.
Og Hasselbaink, han fortsetter å vente.
Til slutt går fløytesignalet. Hasselbaink begynner tilløpet. Nøler litt. Så skyter han.
Og bommer.
Esteban slenger opp høyrelabben og redder skuddet – en slags hybrid mellom en panenka og en klassisk mosing midt i mål.
På tribunen eksploderer hjemmelagets tilhengere. Og drøye fem minutter senere blåser dommer García i sin fløyte for siste gang denne ettermiddagen oppe i Oviedo.
Fra Oviedos benk reiser Luis Aragonés, legenden med over 300 kamper som spiller og tre perioder som trener for Atlético Madrid, seg. Han vet at Real Oviedo er sikret ny kontrakt i La Liga.
Han vet også at det ikke lenger finnes noen teori som kan forandre et uomtvistelig faktum.
Hans kjære Atlético Madrid, som han fikk sparken fra i februar syv år tidligere, har rykket ned til Segunda División.
Flyvåpenets klubb
Spør du Atlético Madrid-fans om hvorfor de holder med nettopp Atlético Madrid, vil svaret være avventende. Mange av de er ikke sikre på nettopp det. Hvorfor holder de ikke med Real Madrid, verdens mest glamorøse og suksessfulle klubb, i stedet?
Svaret som etter hvert vil komme, er at Atlético Madrid er Madrids klubb. Det er Atlético Madrid som representerer sjelen til den spanske hovedstadens innbyggere, sånn egentlig.
Real Madrid tilhører noen andre. Real Madrid er et polert glansbilde som tilhører hele verden. En klubb som alltid har befunnet seg på toppen av næringskjeden – med tilhørende rykter om sugerør ned i Francos statskasse.
Folk oppfører seg annerledes på Santiago Bernabéu. Ser annerledes ut. Er annerledes.
Atlético Madrid er mer ekte. Mer jordnært. Mer lidenskap. Mer lojalitet. En slags autentisk gjenskapelse av det som virkelig er den spanske fotballen. I alle fall i Madrid.
«Atlético-fansen er følelsesmessige fanger, fanger av fargene deres,» sa Fernando Torres til Sid Lowe i 2010. «Real Madrid-fansen er fanget av resultatene. Hvis ikke resultatene kommer, så gjør ikke supporterne det heller.»
Det var under president Vicente Calderón at Atlético Madrid tok steget opp blant de store i spansk fotball. Før ham hadde de vært en slags farmerklubb for Athletic Club fra Bilbao, før de ble en del av flyvåpenet under Den spanske borgerkrigen og byttet navn til Atlético Aviación de Madrid.
Først i 1947 tok klubben dagens navn.
Da startet samtidig en gullalder, for under legendariske Helenio Herrera vant Atlético to ligatitler på rad i 1950 og 1951.
Hadde det ikke vært for nettopp Real Madrid, hadde Atlético stått i Serievinnercupfinalen i 1959. Som så mange ganger opp gjennom historien trakk i stedet Los Blancos det lengste strået i en semifinale som måtte spilles over tre kamper fordi bortemålsregelen ennå ikke var oppfunnet.
I 1962, etter to Copa del Rey-triumfer på rad – mot Real Madrid – vant Atlético Cupvinnercupen etter å ha nedkjempet Fiorentina, også det etter omkamp. Og nå fulgte en periode der de to hovedstadsklubbene skulle dominere La Liga fullstendig.
Real Madrid vant som regel, men ikke uten kamp fra sin rødhvite lillebror. Madrassemakerne vant tittelen i 1966, 1970, 1973 og 1977.
I 1974 møtte de Bayern München i europacupfinalen på Heyselstadion, også det etter omkamp, men tapte 0-4.
Det var etter denne kampen Luis Aragonés fikk treneransvaret for første gang. Noe av det første han gjorde var å lede Atlético til seier i Interkontinentalcupen mot argentinske Independiente etter at Bayern München trakk seg grunnet for tett kampprogram.
Etter et kort opphold i Andalucía og Real Betis kom Aragonés tilbake til Atlético Madrid i 1982. Anført av den glimrende Hugo Sánchez tok han de til andreplass i ligaen og et nytt Copa del Rey-trofé i 1985.
Så begikk Sánchez den ultimate synd – iallfall hvis du spør Atlético Madrid-fansen – og ble Real Madrid-spiller.
Den overgangen skyldtes utelukkende at Atlético Madrid hadde store økonomiske utfordringer. Calderón visste han måtte selge.
Selv om Barcelona kom på banen med et tilbud, ville Sánchez selv til Real Madrid.
For å unngå å få fansen mot seg, organiserte Calderón derfor en overgang til mexicanske Pumas. De solgte ham så videre til erkerivalen fra Santiago Bernabéu. Atlético-fansen gjennomskuet naturligvis det hele og ble rasende, men da sinnet hadde lagt seg innså de at overgangen hadde reddet klubben fra konkurs.
Selv med Sánchez borte kom Atlético seg til finalen i Cupvinnercupen i 1986. Der tapte de mot et strålende Dynamo Kiev, ledet av legendariske Valeriy Lobanovskyi. Den kampen skulle på mange måter markere slutten på en lang storhetsperiode.
Året etter skulle det nemlig skje noe som skulle prege hovedstadsklubben med negativt fortegn i over 30 år.
| Les også: Valeriy Lobanovskyi – Generalen fra Kiev.
Valgflesket
Den 24. mars 1987 døde Vicente Calderón. Forretningsmannen og eiendomsutvikleren hadde styrt Atlético Madrid-skuta med stø hånd i over 20 år og gjort den til en av Spanias største og mektigste klubber.
Spania var i sjokk. Juan Antonio Samaranch, presidenten i Den olympiske komité, uttalte at «en av de viktigste pilarene i spansk fotball er borte.»
Tidligere Atlético-spiller og Calderóns svigersønn, Adelardo Rodríguez, understreket at «den som skal erstatte ham har en vanskelig oppgave, men han [Calderón] har utvilsomt banet vei.»
«Han var den beste presidenten i Atlético Madrids historie,» sa Luis Aragonés. «Ingen kan erstatte ham. Med det er alt sagt.»
I Norge ville vi ha brukt det loslitte «hoppe etter Wirkola»-uttrykket. Mange ville nok ha vært nervøse og ikke så rent lite ydmyke over å ta over presidentstolen etter Calderón.
Det var så definitivt ikke tilfellet for Atlético Madrids socio nummer 16 386, Gregorio Jesús Gil y Gil. Han, som vi fra nå av skal kalle Jesús Gil, er vi nødt til å snakke en hel del om for å forstå Atlético Madrids misère i Oviedo 13 år senere.
Manglende fotballinteresse til tross: Gil skulle bli Vicente Calderóns etterfølger, koste hva det koste ville. For å få til det, måtte han overbevise resten av klubbens medlemmer. I Spania er det som regel relativt enkelt.
Gil trengte en stjernesignering.
Valget skulle foregå den 26. juni 1987. Gil tok ikke det formelle så nøye, for noen få dager før klubbens medlemmer skulle legge stemmesedlene i urnene, reiste han til Portugal. Målet var å fremforhandle en overgang for en 21-åring som Gil ikke engang hadde hørt om.
Rådgiverne hans hadde dog fortalt ham at Paulo Futre, nybakt europacupmester med Porto, var en rimelig god fotballspiller.
Forhandlingene med Porto og Futre selv gikk aldeles smertefritt, og portugiseren ble like godt med tilbake til Madrid. Kvelden før valget dro Gil med seg en svært forvirret og utilpass Futre på Jacara-diskoteket, der Atlético Madrid-fansen tradisjonelt vanket.
Strategien fungerte.
Kombinert med hans svært så populistiske uttalelser i media, ble Jesús Gil Atlético Madrids nye president med god margin.
Fengselsfuglen og hesten hans
Jesús Gil ble født i 1933, men gjorde seg ikke kjent i Spania før i juni 1969.
Fire år tidligere hadde han kjøpt et større landområde i Los Angeles de San Rafael, like nord for Madrid. Det gjorde han egentlig som en tjeneste til Spanias daværende turistminister slik at han kunne bygge et stort hotellkompleks i det naturskjønne området.
Bygget fikk han oppført uten lisens og uten tilsyn fra arkitekter eller ingeniører. Gil mente selv at han hadde sett mer enn nok byggverk i sin karrière som eiendomsutvikler til at det skulle gå fint uten.
Da den nederlandske butikkjeden Spar skulle feire ni års tilstedeværelse i Spania, inviterte Gil til fest på hotellkompleksets restaurant. 500 gjester ble invitert. For å få plass til alle, insisterte Gil på å åpne både den nye og den gamle delen av restauranten.
Forretten var akkurat servert da taket raste. 58 mennesker omkom og 147 ble skadet. Ifølge vitneforklaringene hadde Gil fremskyndet åpningen. Flere hadde observert at betongen fortsatt var våt samme dag som den forferdelige ulykken inntraff.
Gil ble satt i fengsel «på ubestemt tid», men da myndighetene oppdaget at han drev med ulovlig handel inne i fengselet, ble han overført til husarrest. Deretter ble han dømt på nytt, nå til fem år bak lås og slå. Etter bare fem måneder fikk han en benådning av Franco selv. Hvordan akkurat det kunne ha seg, er det fortsatt ingen som vet med sikkerhet.
Det som er sikkert, er at Gil slapp unna med litt over to år bak murene, en straff der han ifølge de pårørende «aldri manglet noe som helst, selv ikke sigarer».
Det var i 1978 Gil skulle gjøre en slags inntreden hos Atlético Madrid. Da forsøkte han å overbevise Vicente Calderón om å legge hele sesongoppkjøringen til nettopp San Rafael. Det gikk Calderón med på – og den tradisjonen blir fortsatt holdt i hevd.
Få år senere ble Gil en del av Atlético Madrids styre.
Vi må ikke tro det var fordi Jesús Gil likte fotball. Han så på fotballen som et middel han kunne bruke – både til å tjene penger, men også for å øke sin politiske status. For det var politiker Jesús Gil egentlig ville bli.
«Jeg tok med meg Gil på en fotballkamp, og han likte det ikke i det hele tatt,» sa Salvador Santos Campano, en av presidentkandidatene i 1987. «Gil hadde ett mål: Å bli borgermester i Marbella. Fotball betydde lite for ham, men han ble hekta til slutt.»
Gil hadde lagt sin elsk på Marbella, jetsetbyen på den spanske solkysten – preget av rike aristokrater, finurlige skatteregler og korrupsjon – allerede i 1986, året før han ble president i Atlético Madrid.
Da startet han opp et eiendomsmeklingsforetak i byen. En av veggene i bygget ble dekorert med et bilde av Marlon Brandos forestilling av Don Corleone fra Gudfaren-filmene.
Intensjonen var soleklar.
Han ville rive ned det sosialdemokratiske styret og bygge opp sin egen lille lekegrind med likesinnede fra hele verden.
For å komme seg i posisjon, måtte han øke sin egen status. Atlético Madrid var et perfekt alibi – dersom han lyktes.
«Dette er begynnelsen på en ny æra i Atlético Madrid,» proklamerte han da presidentvervet var sikret.
Ny æra ble det så definitivt. Da klubbens daglige leder, José Julio Carrascosa, fortalte Gil at han kom til å arkivere stemmeprotokollen, lo den nye presidenten hånlig.
«Du kan kaste det der i elven, for dette er siste gang det kommer til å være noe valg i denne klubben.»
Gil viste seg fort å være en løs kanon på dekk. Han var allerede beryktet for å ha vært i flere opphissede disputter med forgjengeren Vicente Calderón, og det tok ikke lang tid før han måtte innom rettsvesenet for å forklare hvorfor han hadde avsatt hele styret i klubben.
Gils forklaring var enkel: De hadde vært uenige med ham.
Gil var også stadig uenig med seg selv, for på drøyt ett år sparket og ansatte han seks trenere. Da Luis Aragonés kom tilbake til klubben i juni 1991 og fikk sitte i halvannet år – den lengste perioden noen trener fikk før Radomir Antić kom til klubben i 1995 – hadde Gil vært gjennom 13 trenere på fire sesonger.
I 1994 fikk kanskje fansen et lite innblikk i hvordan Gil jobbet, for da ble han filmet idet han snakker med hesten sin, Imperioso, på gården der han bodde. Der spør blant annet Gil om hvilke spillere han skal kjøpe og om treneren bør få sparken. Han innrømmet også at dette var samtaler han og Imperioso hadde ganske ofte.
Den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano gjenskapte en av «samtalene» i den briljante boken Fútbol a Sol y Sombra – Fotball i sol og skygge:
«Vi tapte, Imperioso.»
«Jeg vet det, Jesús.»
«Hvem sin feil er det?»
«Jeg vet ikke, Jesús.»
«Det vet du, Imperioso. Skyld på treneren.»
«Spark ham, da.»
Byttehandelen
Jesús Gil var åpenbart en mann med en personlighet som var splittet i to, tre og kanskje også fire deler. Selv hevdet at han «var en kommunist klokken 9 om morgenen, en sosialist klokken 10 og godt utpå høyresiden klokken 11».
Det ble etter hvert tydelig at Gil var en mann med sexistiske, rasistiske og homofobe holdninger også, holdninger som ikke akkurat går hånd i hånd med fotballen, et spill som har som mål å skape bånd på tvers av nasjonaliteter, kjønn, politisk tilhørighet og legning.
UEFA måtte blant annet på banen i september 1989 – ett år etter UEFA-cupkampen mellom Atlético og Fiorentina – da Gil kalte den franske dommeren Michel Vautrot, kåret til verdens beste dommer på det tidspunktet, for en maricón.
Maricón er et lite flatterende begrep på homofile, og UEFA var mildt sagt ikke blide: Gil ble utestengt fra å være tilstede på kamper i UEFA-regi i 18 måneder.
Gil skal også ha trukket seg i siste liten fra en avtale som skulle ta Jürgen Klinsmann til klubben. «Han lekker olje», sa Gil, en dårlig skjult metafor om hva han trodde om Klinsmanns legning.
Etter det første Champions League-møtet med Ajax i 1997, en kamp som endte 1-1 i Amsterdam, uttalte Gil: «De sorte Ajax-spillerne – med all respekt, det så ut som Kongo utpå der. Så du én vei var det fire svarte som varmet opp. Så du en annen vei, var det fem. På banen var det tre til. Svarte spillere dukket opp overalt, som om det var en churros [spansk bakverk]-maskin.»
Gil passet samtidig på å hevde at han ikke var rasist, men uttalelsene falt – forståelig nok – ikke i god jord hos noen. Spesielt ikke hos Ajax-ledelsen, som svarte med å boikotte en lunsj med Gil og hans representanter i forkant av returoppgjøret i Madrid to uker senere – for øvrig en kamp nigerianske Tijani Babangida avgjorde ett minutt før full tid.
Jesús Gils verbale utspill var én ting. Det var helt andre krumspring som etter hvert skulle få Gil selv og ikke minst klubben i alvorlig trøbbel.
Som i 1990, da Atlético Madrid-spillerne plutselig dukket opp med «Marbella» som draktsponsor – et sponsorat de aller fleste ikke tenkte nevneverdig over, annet at det var litt pussig at en hovedstadsklubb skulle bli sponset av en by på den spanske sørkysten.
Men pengene som Gil overtalte bystyret i Marbella til å bruke, havnet ikke i klubbkassa til Atlético Madrid. De havnet i Gils egen lomme. Pengene skulle ironisk nok brukes til å drive valgkamp for å bli borgermester i byen som nå «sponset» klubben han var president for.
I 1991 grunnla han derfor det politiske partiet Grupo Independiente Liberal, forkortet GIL. Med et nettverk av pengesterke forretningsfolk, vant han også valget i mai det året med mer enn 65 % av stemmene.
Samme år innkalte han til ekstraordinær generalforsamling i Atlético Madrid. Der gjorde han de fremmøtte oppmerksomme på at klubben hadde over fire milliarder pesetas i gjeld – rundt 300 millioner norske kroner – inkludert to milliarder som Gil, ifølge ham selv, hadde lånt klubben av egen lomme.
400 av disse millionene var kostnader forbundet med trenerbytter.
Gjelden kunne byttes mot aksjer, foreslo Gil. Det godtok generalforsamlingen uten å mukke. Plutselig satt Jesús Gil med aksjemajoriteten i Atlético Madrid og var, i tillegg til å være president, klubbens største eier.
Fenomenet som ble frigitt
På fotballbanen gikk alt tilsynelatende bra. Fra 1987/88-sesongen ble det fem topp fire-plasseringer på rad, til tross for Jesús Gils elleville trenerkabal som tilsynelatende aldri gikk opp.
Det mest bemerkelsesverdige var likevel det som skjedde i ungdomsavdelingen. Anført av 14 år gamle Raúl González Blanco – han vi senere skal komme til å kjenne bedre som Raúl – og hans 55 mål, gikk Atlético Madrids U14-lag ubeseiret gjennom den nasjonale ungdomsligaen i 1990 og vant overlegent.
Det var mer enn nok til at Raúl ble forfremmet til klubbens U16-lag. i 1991 var han like godt med på å vinne den ligaen også.
«Denne gjengen har vunnet ligaen med 127 scoringer,» sa Jesús Gil til et TV-program våren 1991. «Han her,» sa han og pekte på Raúl «har scoret 44.» Han henvendte seg så til unggutten og ba ham presentere seg.
«Raúl González,» sa den lille gutten sjenert.
«Det er riktig. Raúl González!» sa Gil entusiastisk. «Merk dere navnet. Han kommer til å bli et fenomen.»
Gil fikk rett. Problemet var bare at Raúl ble et fenomen for erkerivalen Real Madrid.
For i 1992 bestemte Gil seg like godt for å stenge hele ungdomsavdelingen til Atlético Madrid.
Penger var naturligvis årsaken. Atléticos økonomiske situasjon hadde så definitivt ikke blitt bedre under Gils ledelse. Faktisk hadde gjelden doblet seg siden han tok over i 1987, og situasjonen til de fleste andre spanske klubber var likedan.
For å forsøke å få bukt med det, bestemte myndighetene at samtlige klubber – unntatt Barcelona, Real Madrid, Osasuna og Athletic Club – skulle bli offentlige aksjeselskaper, såkalte Sociedad Anónima Deportiva, forkortet S.A.D.
Atlético Madrid måtte omstruktureres. Jesús Gil så med ett muligheten til å ikke bare være klubbens president og majoritetseier; han kunne styrke eierskapet ytterligere. Den muligheten grep han med begge hender.
Han måtte dog bevise for ligaforeningen at han hadde de nødvendige pengene for å dekke Atléticos resterende gjeld. Han fikk hjelp fra uventet hold, nemlig fra Real Madrids president Ramón Mendoza, som satte Gil i kontakt med Mario Conde, president i Banesto, Spanias femte største bank.
Gjennom datterselskapet Dorna fikk Gil en bankgaranti på drøyt to milliarder pesetas, og det var nok til å få La Liga til å nikke fornøyd. Vips! så eide Jesús Gil og Enrique Cerezo – Gils nære forretningspartner og Atléticos nåværende president – alle de 236 056 aksjene i klubben.
Så, noen dager senere, trakk Gil garantien tilbake og overlot med det all gjelden til Atlético Madrid igjen.
Med en galopperende gjeldsutvikling, begynte Gil og Cerezo å se på hvordan de kunne redusere kostnadene for på sikt å maksimere klubbens profitt.
Ungdomsavdelingen var noe av det første som ble stengt. Alle spillerne ble frigitt, inkludert «fenomenet» Raúl, som bare få år senere tok den spanske fotballen med storm iført Real Madrid-drakten.
Det tok ikke lang tid før Gil innså konsekvensene av hva han hadde gjort. Én ting var at alle spillere nå måtte kjøpes, lånes eller hentes etter kontraktens utløp. Det var både dyrt og tidkrevende.
En annen ting var at inntektene også skrumpet inn, for man hadde ikke lenger noen unggutter som kunne drive inn noen pesetas når de ble veid for lette for Atlético og solgt videre til andre, mindre klubber.
I tillegg kunne naturligvis Real Madrid bare sitte og plukke opp de beste ungguttene i hele Madrid-regionen – omtrent uten konkurranse.
Det var en katastrofal beslutning.
Serbisk suksess
Da kalenderen viste juni 1995, var ungdomsakademiet fortsatt stengt. Atlético Madrid befant seg i en tilstand av ingenting, for de hadde så vidt klart å karre til seg en 14. plass i La Liga – ett poeng over plassen som ville ha sendt de ut i nedrykkskvalifisering.
Listen av trenere som Jesús Gil hadde ansatt og sparket var blitt enda lenger, og inkluderte prominente navn som César Luis Menotti, Javier Clemente og Alfio Basile, ja i tillegg til Luis Aragonés naturligvis.
Foran 1995/96-sesongen var det derfor avgjørende at Gil traff med treneransettelsen.
Mannen som til slutt fikk ansvaret for å dra Atlético Madrid opp av søla het Radomir Antić.
Serberen hadde gjort underverker i Real Zaragoza, men ble kanskje aller best husket for å tettet lekkasjen i Real Madrid-skuta etter John Toshack og legenden Alfrédo di Stefano i 1991 før han, til tross for tabelledelse, overraskende fikk sparken i januar sesongen etter.
Tre relativt stabile sesonger i Real Oviedo var mer enn nok for Gil, og Antić kunne begynne arbeidet med å ta Atlético Madrid tilbake til toppen av spansk fotball. Diego Simeone, som kom fra Sevilla sesongen før, var den store protagonisten og vinnerskallen laget skulle bygges rundt.
Antić så behovet for å styrke sentrallinja ytterligere.
Derfor hentet han keeper José Francisco Molina fra Albacete, som umiddelbart ble Atlétis nye førstekeeper. Fra Albacete kom også stopperen Santi Denia, som skulle bli en Atlético-bauta. Fra greske Panionios kom den kreative midtbanespilleren Milinko Pantić, og fra Luis Aragonés’ Valencia kom den bulgarske kraftspissen Ljuboslav Penev. Han måtte stå over VM i 1994 grunnet testikkelkreft, men var nå tilbake på toppnivå.
| Les også: Bulgaria 1994: Til VM-semifinale med fest, løshår og menneskesmugling.
Disse fem skulle umiddelbart bli nøkkelspillere i Radomir Antić’ prosjekt som i all hovedsak baserte seg på stram defensiv struktur, lynraske kontringer og dødballstyrke.
1995/96-sesongen ble en spesiell sesong i Spania. Det var den første sesongen der seier ga tre poeng; det var en sesong der La Liga besto av 22 lag etter at Sevilla og Celta Vigo fikk tilbake plassene sine etter først å ha blitt dømt til nedrykk grunnet økonomisk grums; og det var en sesong der Juan Antonio Pizzi fra lille Tenerife skulle bli toppscorer og dermed vinne Pichichi-troféet.
Det var også en sesong der lille Sportiva Deportivo Compostela så sent som i den 29. serierunden lå på tredjeplass – bak Atlético Madrid og Barcelona – under 10 år etter at de hadde befunnet seg på fjerde nivå i det spanske ligasystemet.
Uken etter denne nevnte serierunden skulle Jesús Gil og klubbpresidenten i nettopp SD Compostela, José María Caneda, havne i fokus. Gil hadde nettopp blitt re-valgt som borgermester i Marbella. Caneda svarte med å gå ut i pressen og kalle velgerne for idioter.
Det falt mildt sagt ikke i god jord hos Gil.
Så sint ble han at han, sammen med livvaktene sine, oppsøkte Caneda foran La Ligas kontorer i Madrid i etterkant av et møte mellom flere av ligaens representanter.
«Nevner du navnet Gil igjen, river jeg hodet av deg,» skrek Gil.
Den trusselen fanget naturligvis oppmerksomheten til både TV-kameraer og journalister, som befant seg i nærheten. De flokket til, akkurat tidsnok til å få med seg at Gil traff Canedas daglige leder, José González Fidalgo, med en knyttneve i hodet før livvaktene fikk skilt kamphanene fra hverandre.
Opptrinnet fikk ingen etterfølger, men igjen hadde Jesús Gil vist seg som en fullstendig og uberegnelig løs kanon på dekk.
Atlético Madrid hadde dog flere løse kanoner.
I etterkant av den elleville semifinalen mot Valencia på Mestalla i februar – en kamp der Atlético kom tilbake fra 0-2 og vant 5-3 – bestemte Ljuboslav Penev seg, på vei til presserommet, for å gå innom VIP-boksen til Valencia-president Francisco Roig.
Roig hadde, ifølge Penev selv, forsøkt å terminere bulgarerens kontrakt da han kjempet mot testikkelkreften. Den påstanden så definitivt ikke Valencia-presidenten på med godt humør.
«Hva gjør du her, din horesønn av en klovn?» skal Roig ha spurt da Penev kom inn. Penev svarte med å slå Roig i fjeset, noe som resulterte i en blødende nese og en kraftig blåveis. Roig besvarte angrepet før de to ble skilt fra hverandre.
«Vi må vise litt tilregnelighet,» sa Jesús Gil etterpå. «Vi som styrer må ha evnen til å heve oss over slike ting.»
Penev fikk en straff av klubben – det er usikkert hva – men han fikk iallfall spille en drøy time i Copa del Rey-finalen mot Barcelona i april. Den kampen avgjorde Milinko Pantić langt uti ekstraomgangene.
I La Liga var det bare så vidt tauet holdt, men da Diego Simeone scoret sitt 12. mål for sesongen og bidro sterkt til at Albacete ble slått 2-0 hjemme på Vicente Calderón i 42. og siste serierunde, var det klart.
Atlético Madrid hadde tatt tittelen for første gang siden 1977, fire poeng foran Valencia.
Nærmere 100 000 Atlético Madrid-supportere trakk til gatene i den spanske hovedstaden denne kvelden og feiret som om deres siste dag var kommet. Den berømte Paseo del Prado var dekket i rødt og hvitt så langt øyet kunne se mens spillerbussen snirklet seg gjennom Madrids brede boulevarder.
Lite visste de da om hva som skulle komme.
Overgangsrekorden
De kunne ha bygget et dynasti herfra, Atlético Madrid. I stedet ble Diego Simeone solgt til Inter. Ljuboslav Penev, som startet sesongen bra og ble klubbens toppscorer til tross for å ha avsluttet med 10 målløse kamper, dro til Compostela etter bare én sesong i Atlético-drakten.
Det var i all hovedsak fordi Juan Esnáider kom fra Real Madrid. Argentineren ble riktignok klubbens toppscorer med totalt 21 mål i alle turneringer i 1996/97, men i likhet med Penev ble det med den ene sesongen på Vicente Calderón.
Akkurat det bestemte Radomir Antić seg for bare noen få måneder etter at Esnáider kom til klubben. Han passet ikke hans måte å spille på, mente Antić. Dessuten var han «for lik Kiko [den andre spissen]».
Likevel var det i den andre kvartfinalen mot Ajax det serbiske begeret rant fullstendig over. Da presterte Esnáider å kalle Antić for en «horesønn» idet han ble byttet ut i første ekstraomgang.
Antić svarte med å utelate argentineren fra troppen mot Rayo Vallecano i neste serierunde. Sommeren 1997 reiste han videre til Espanyol før han etter hvert endte opp i Juventus (dog uten særlig suksess).
I kulissene på Vicente Calderón ulmet det voldsomt. Atlético Madrid ville, ikke helt overraskende, fornye kontrakten til Radomir Antić for å iallfall prøve å ha en viss kontinuitet etter årevis med hyppige trenerbytter. Serberen var på sin side avventende.
Han ville for det første ha klubbens tekniske sekretær, Miguel Ángel Ruiz, sparket. Og dessuten: Hvor ble det av de store signeringene han hadde blitt lovet?
Samtidig begynte ryktene å gå om at Antić, som ikke akkurat var mors snilleste barn selv, var i ferd med å miste garderoben etter disputter med flere av spillerne.
Miguel Ángel Ruiz ble ikke sparket. Han var nærmest hellig. Men signeringene, de kunne vel la seg ordne.
Sommeren 1997 la Jesús Gil frem et overgangsbudsjett på intet mindre enn 10,2 milliarder pesetas – rundt en halv milliard norske kroner – en helt ellevill sum på den tiden. De pengene fikk fort bein å gå på.
Stortalentet José Mari kom fra Sevilla for 155 millioner pesetas; vingen Jordi Lardín kom fra Espanyol for 1,1 milliard pesetas; Juninho tok turen fra Middlesbrough for 2,9 milliarder pesetas – ny spansk overgangsrekord – før Gil & Co like gjerne satte ny spansk overgangsrekord én gang til da de endelig fikk overtalt Juventus til å gi slipp på Christian Vieri for tre milliarder pesetas – rundt 150 millioner kroner (den gamle overgangsrekorden tilhørte Barcelona da de kjøpte Ronaldo for 2,5 milliarder pesetas sesongen før).
Og overgangssummen? Den ville Juventus ha i kontanter. Umiddelbart. Ingen bonuser eller etterutbetalinger. Få, om noen, stolte nemlig på Jesús Gil.
En annen helt, Paulo Futre kom også tilbake etter noen år i utlendighet, men skader ødela for den talentfulle portugiseren og han reiste videre til Japan sesongen etter.
Det som på papiret var et knallsterkt lag endte likevel opp med en svak syvendeplass.
At det i det hele tatt ble en plass på øverste halvdel var i all hovedsak takket være Christian Vieri, som til tross for at han befant seg hos fysioteraputen halve sesongen, scoret 24 ligamål og vant Pichichi-troféet. Han gikk likevel ut og kritiserte Radomir Antić offentlig, mest av alt grunnet serberens beinharde, kompromissløse treningsregime i det som også var en viktig VM-sesong.
«Antić er ikke spesielt intelligent, og heller ikke en spesielt god person,» sa Vieri til El País i mai 1998.
Da var det allerede klart at også Jesús Gil hadde fått nok av serberen. Han begynte å legge trenerkabal igjen – kanskje i samarbeid med hesten sin – og den 4. mai 1998 annonserte han at Antić var ferdig i klubben etter sesongen og kom til å bli erstattet av Arrigo Sacchi.
Det hjalp ikke Christian Vieri, som kort tid etter ble solgt til Lazio og Sergio Cragnottis store scudetto-prosjekt i Den evige stad. Da Arrigo Sacchi fikk høre det, vurderte han å forlate Atlético før han i det hele tatt var kommet i gang. Han forsto umiddelbart at Vieri ikke kom til å bli erstattet av en spiller av samme kaliber.
I stedet fikk han en liten haug med spillere i fanget. Fra nettopp Lazio kom José Chamot og Vladimir Jugović; fra Fiorentina kom Michele Serena; fra River Plate kom Santiago Solari; og fra Mallorca kom ikke minst den elegante ballvirtuosen Juan Carlos Valerón. I tillegg ble 21 år gamle Rubén Baraja hentet opp fra B-laget.
Spillere kom og gikk som besøkende på et kjøpesenter. Selv ikke Sacchi, som hadde tatt AC Milan til toppen av verden med sitt revolusjonerende soneforsvar på slutten av 1980-tallet, klarte å stabilisere Atlético Madrid-skuta.
Etter 0-4 tapet for Mallorca i oktober vurderte Sacchi å trekke seg igjen. Han var deprimert fordi spillerne, ifølge ham selv, ikke forsto systemet hans.
Den gamle skoselgeren fikk til slutt slippe. I februar, etter tre tap på rad mot Valencia, Salamanca og Espanyol, måtte han pakke sakene sine og tre av sin post. Dagen etter annonserte han også at trenerkarrièren var over.
«Ikke engang om Gil ber på sine knær,» sa Radomir Antić om en potensiell retur til klubben han forlot under et år tidligere, men i mars sto han der atter en gang som Atlético Madrid-trener.
Han kunne likevel ikke redde de rødhvite fra å krasjlande inn på en 13. plass. Han kunne heller ikke hindre at det ble et forsmedelig 0-3 tap for Valencia i Copa del Rey-finalen.
På Valencia-benken satt Claudio Ranieri. Få dager senere ble det offentliggjort at det var han som skulle redde Atlético Madrid fra å forsvinne i avgrunnen for alvor.
Skrelte egg
Av troppen som vant ligaen tre år tidligere, var bare sju spillere igjen. Av de var det keeper José Francisco Molina som fortsatt ble regnet som en virkelig nøkkelspiller, sammen med midtstopperen Santi Denia og til dels spissen Kiko.
Mange ville nok tenkt at Juninho også skulle være en nøkkelspiller, men på Ranieris første pressekonferanse sa italieneren at «Juninho er en stor spiller, men jeg tror det er best om han drar.»
Så Juninho dro. Tilbake til den nordøstlige kroken av England og Middlesbrough.
Ranieri fortsatte med å si at han ikke ville gjøre de store endringene i spillerstallen. «De viktigste spillerne er de som allerede er her,» sa han.
Viktige kan de umulig ha vært alle sammen, for igjen forlot flere spillere klubben, én etter én.
I tillegg til Juninho dro Vladimir Jugović tilbake til Italia og Inter. I Milano fikk han etter hvert selskap av José Mari, som ble solgt til Milan halvveis ut i sesongen for en eventyrsum. Dit dro også José Chamot.
Likevel hadde Claudio Ranieri et mer enn sterkt nok lag å jobbe med. I alle fall på papiret.
Stødige Molina voktet målet; Joan Capdevila kom fra Espanyol og gjorde venstrebacken til sin; på midtbanen skulle Radek Bejbl, Rubén Baraja, Hugo Leal (som ble signert på en åtteårskontrakt), Santiago Solari og Juan Carlos Valerón regjere; på topp kom Jimmy Floyd Hasselbaink fra Leeds og skulle sørge for scoringene.
1999/00-sesongen skulle bli en ytterst merkelig sesong i Spania, akkurat som det ble da Atlético tok tittelen drøye tre år tidligere. Deportivo La Coruña skulle etter hvert vinne La Liga med en poengsum som knapt hadde kvalifisert til Champions League-spill i dag. I bunnen av tabellen endte både Sevilla og byrivalen Real Betis med å rykke ned.
| Les også: Súper Depór.
Atlético Madrid startet på sin side elendig, med hjemmetap for lillebror Rayo Vallecano før de like godt fulgte opp med å tape 1-4 i San Sebastián mot Real Sociedad. Etter nok et hjemmetap mot Celta Vigo og 1-1 hjemme mot Real Zaragoza, lå Atlético Madrid sist.
Da Los Rojiblancos også tapte for Espanyol i den sjette serierunden, klarte ikke Jesús Gil å holde munn lenger.
Først ble Ranieri selv kalt inn på teppet. Så, med Ranieri tilstede, innkalte Gil til en høyst uoffisiell pressekonferanse der han ikke la noe i mellom.
«Spillerne mangler motivasjon,» raste han. «Vi ønsker å oppnå mer enn bare å vinne to kamper på rad. Vi ønsker at spillerne skal tenke som i Tyrkia eller i … Egypt. Vi vil at de skal svette, for i går var det flere som leverte draktene sine uten en eneste svettedråpe.»
Noe bedre ble det da Jimmy Floyd Hasselbaink nærmest egenhendig sørget for at Real Madrid, som slet voldsomt under John Toshacks ledelse, ble slått på Santiago Bernabéu i oktober, men Ranieri fikk aldri stabilisert skuta skikkelig.
Bedre ble det ikke da han i forkant av returoppgjøret mot Wolfsburg i UEFA-cupen forlot treningsfeltet i sinne. Spillerne ga ikke nok, mente han.
«Det jeg har, er skrelte egg!» ropte han. «Jeg foretrekker menn, ikke kvinner!» med henvisning til det fotballrelaterte, ikke egen legning.
Etterpå måtte han moderere utspillet og si at «en dag kommer jeg til å trene et kvinnelag.»
Spillerne responderte ikke spesielt godt på Ranieris utbrudd. Det ble riktignok seier mot Wolfsburg, men da Atlético tapte 1-2 for Barcelona på Camp Nou ved juletider, lå de rødhvite på 16. plass.
Ranieri hadde utbrudd mot alt og alle, inkludert fansen, som allerede hadde vendt seg mot ham. Det toppet seg etter hjemmekampen mot Espanyol i februar, da Ranieri måtte fraktes ut av Vicente Calderón og til Barajas-flyplassen med politieskorte.
«Ranieri hadde planlagt å fly til Roma etter kampen og måtte dra til Barajas,» sa en offisiell pressemelding fra klubben. «Han beklager at han ikke kunne delta [på pressekonferansen].»
Ved overgangen til det nye millenniet var det likevel ikke Atlético Madrids sportslige prestasjoner og Claudio Ranieris uberegnelighet som skulle prege overskriftene i den spanske sportspressen.
Spikeren i kista
Noen måneder tidligere hadde det spanske rettssystemet endelig åpnet etterforskning mot Jesús Gil, sønnen Miguel Ángel, visepresident Enrique Cerezo og flere andre som var involvert i overtakelsen av klubben drøye syv år tidligere.
Den 22. desember 1999 ble Gil fjernet fra sin posisjon som klubbens president. Klubbens styre ble oppløst.
Atlético Madrid ble satt under offentlig administrasjon. Mannen som ledet det hele het Luis Manuel Rubí, en mann uten fotballrelatert kompetanse overhodet.
Han hadde dog et øye for tall, og proklamerte ganske raskt at Atlético Madrid hadde en tilnærmet bunnløs gjeld. Klubben var i prinsippet teknisk konkurs.
Med Gil borte begynte også spillerne å svette for alvor. Ikke bare på grunn av Ranieris stadige påfunn, men fordi kontraktene deres ikke var som andre kontrakter. Kontraktene ga nemlig spillerne en offisiell inntekt som var vesentlig lavere enn deres reelle markedsverdi.
Resten av pengene ble betalt under bordet fra flere av Jesús Gils fond.
Rubí ble etter hvert klar over dette. Han gikk til spillerne og sa at han kom til å betale dem det beløpet som sto på kontraktene deres. På spørsmålet hans om noen av spillerne hadde noen innvendinger, ble det tyst.
Spillerne visste at dersom de innrømmet hvordan pengestrømmen egentlig hadde fungert under Gil, var sjansen stor for at de ville ha blitt tiltalt for bedrageri og i verste fall satt i fengsel.
Moralen i et allerede hardt presset Atlético Madrid-lag sank til bunns. Kaoset ble komplett da Claudio Ranieri, etter hardt press fra Rubí, sa opp etter tapet for Alavés i slutten av februar.
«Han [Rubí] fortalte meg at han var under et stort press og at vi var nødt til å slå Real Betis på søndag,» sa Ranieri på den avsluttende pressekonferansen. «Under disse omstendighetene kan jeg ikke gjøre det jeg ønsker for klubben. Det er bedre å bytte trener nå, og å få inn en som har mer styrke og mer motivasjon enn meg.»
Så var italieneren borte.
Jesús Gil, som hadde gitt Ranieri unison støtte underveis, var rasende.
«Dette er begynnelsen på slutten, det definitive steget på vei ned i Segunda,» sa han. «Dette er den endelige nedbrytingen av klubben, som nå styres av fansen.»
Rubís valg av erstatter ble, noe overraskende, Radomir Antić. Overraskende fordi serberen hadde et søksmål gående mot nettopp Atlético Madrid fordi klubben skyldte ham 100 millioner pesetas – rundt fem millioner kroner – fra forrige gang kontrakten hans ble terminert.
Det var for øvrig et beløp Rubí nektet å utbetale da han kom inn som klubbens administrator to måneder tidligere.
«Dette ordner seg fordi det er i begges interesse,» sa en av klubbens rådgivere da Antić ble bekreftet som Atlético-trener for tredje gang. «Det mest fornuftige ville være å ha serberen her til slutten av sesongen,» la han til.
I etterpåklokskapens lys står nok ikke den uttalelsen så fryktelig godt, for Atlético Madrid vant ikke mot Real Betis. De vant heller ingen av de påfølgende 10 ligakampene før de slo Mallorca i siste serierunde.
Som om ikke det var nok ble Jesús Gil gjeninnsatt som president i april. Han måtte dog forholde seg til Luis Romasanta, en juridisk kontrollør oppnevnt av byretten i Madrid som i prinsippet kom til å fungere som klubbens verge.
Ingen beslutninger, ingen utbetalinger, ikke engang et dobesøk skulle gå utenom Romasantas vaktsomme blikk.
Atlético Madrid var i fritt fall, både administrativt og sportslig. Den siste spikeren i Atlético Madrid-kista ble altså satt i Oviedo den 6. mai 2000 – ironisk nok av et lag ledet av Luis Aragonés, helten som hadde figurert i Jesús Gils trenerkabal opptil flere ganger gjennom nesten 15 år med vanstyre.
Det hele endte med det uunngåelige. De rødhvite rykket ubønnhørlig ned og skulle spille i Segunda División for første gang siden 1933/34-sesongen.
Gil lever videre
For å forsøke å stabilisere driften, ble omtrent samtlige nøkkelspillere solgt eller frigitt. Spillerne som kom inn var i beste fall av perifer karakter, men inkluderte iallfall 16 år gamle Fernando Torres fra ungdomsavdelingen, som nå var åpnet igjen etter at Gil hadde stengt ned driften åtte år tidligere.
Det var likevel ikke nok. Atlético maktet ikke å rykke opp på første forsøk. Og parallelt startet en ellevill rettsprosess mot Jesús Gil.
Først i Marbella, der han ble saksøkt for bedrageri i forbindelse med den såkalte «draktsaken», der innbyggernes skattepenger var blitt unndratt for å «sponse» Atlético-draktene, penger som etter hvert viste seg å havne i Gils egen lomme.
Gil ble etter hvert dømt til 28 års suspensjon fra all politisk aktivitet i Marbella, samt seks måneders fengsel.
Omtrent samtidig ble det åpnet sak mot Gil, Gils sønn Miguel Ángel og visepresident Enrique Cerezo for det påståtte bedrageriet knyttet til anskaffelsen av klubbens aksjer da klubben ble offentlig eie i 1992.
Den 14. februar 2003 ble Gil dømt til tre og et halvt års fengsel samtidig som aksjene hans ble suspendert av den den spanske domstolen. Dommen ble umiddelbart anket til høyesterett. I påvente av en dom derfra, bestemte Gil seg for å trekke seg som Atlético Madrids president i mai 2003.
Ikke overraskende var det Enrique Cerezo som tok over. Sønnen Miguel Ángel Gil fortsatte i rollen som administrerende direktør. Og Jesús Gil, han fortsatte å holde klubben i sin klamme favn i og med at han, i påvente av ankesaken, fortsatt eide 95 % av aksjene.
I februar 2004 kom dommen fra høyesterett også; Gil fikk medhold. Nok en gang satt trekløveret Gil, Gil junior og Cerezo med full kontroll på klubben.
Så, i mai 2004 døde Jesús Gil, 71 år gammel. Kisten hans ble drapert i et Atlético Madrid-flagg. For at han til slutt elsket klubben han styrte – og etter hvert eide – i nesten 20 år fantes det ingen tvil om. Han gjorde det bare på sin helt særegne måte.
«Brysk, men med et stort hjerte,» sa Enrique Cerezo om sin gode venn og mangeårige forretningspartner.
Over en periode på 17 år hadde Gil ledet Atlético Madrid gjennom mer enn det en vanlig klubb opplever i et helt liv. Noe av det siste han gjorde var å innsette Luis Aragonés som trener i 2001.
Klubblegenden klarte å ta Atlético Madrid tilbake til La Liga i 2002.
Siden fulgte ytterligere ni trenerbytter før Diego Simeone fikk ansvaret for å lede de rødhvite inn i en ny æra på lille julaften 2011.
Det har han klart, men alle Atlético Madrid-supportere biter nok likevel negler for hva som skal skje med klubben den dagen argentineren abdiserer.
Nesten 20 år etter hans død kaster Jesús Gil nemlig fortsatt skygger over Atlético Madrid. Sønnen Miguel Ángel Gil Marín er fortsatt administrerende direktør. Han eier også 51 % av klubbens aksjer og er dermed majoritetseier. Enrique Cerezo er fortsatt klubbens president. Som om ikke det var nok så sitter to av Jesús Gils andre sønner i styret: Severiano Gil y Gil og Óscar Gil Marín.
Atlético Madrid virker å ha funnet en slags indre ro og stabilitet, men med tre ganger Gil i klubbledelsen kan likevel ingen være helt sikre på hva de kan komme til å finne på neste gang.
