Da VM i fotball skulle arrangeres i 1934, la ikke fascistene noe imellom for å få mesterskapet til Italia.
Den 21. juni 1930 la et passasjerskip til kai i lille Villefranche-sur-Mer på den franske sørkysten. På kaia sto den franske landslagsdelegasjonen med spillere, tre dommere og en liten gruppe med representanter fra Det franske fotballforbundet og ventet på å gå ombord.
Der sto også Jules Rimet, FIFA-presidenten som endelig kunne ta fatt på den lange ferden over Atlanterhavet for å være øyenvitne til at sin egen drøm skulle gå i oppfyllelse. I den lille bagen sin, sammen med undertøy og sokker, hadde han pakket det lille troféet med hans eget navn som vinneren skulle få låne inntil 1934.
Vel ombord på SS Conte Verde møtte de det rumenske landslaget, håndplukket av den rumenske kongen personlig, som hadde vært med båten fra Genova.
To uker og to stopp senere – i Barcelona for å plukke opp det belgiske landslaget og i Rio de Janeiro for å plukke opp det brasilianske – ankom Conte Verde sin endelige destinasjon.
Montevideo i Uruguay.
Her skulle fire europeiske nasjoner – Jugoslavia hadde ikke fått billett med Conte Verde, men måtte i stedet reise fra Marseille med postbåten Florida – representere Europas ære i tidenes første VM-sluttspill.
Det var det så definitivt ingen automatikk i, for da søkefristen om å delta gikk ut den 28. februar samme år, var det ingen europeiske land som hadde meldt sin interesse.
Å reise helt til Uruguay var rett og slett for langt. For tidkrevende. Å gi slipp på spillerne i opp mot tre måneder, var uaktuelt med tanke på at de fleste fotballforbund hadde hjemlige ligaer å tenke på.
Disse innvendingene var Jules Rimet klar over allerede før tildelingen av mesterskapet. Likevel sto advokaten fra Paris på sitt.
Det betød at land som Italia, Spania, Ungarn, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Ungarn ble hjemme. Det gjorde også England, som for sikkerhets skyld hadde meldt seg ut av hele FIFA.
Tidenes første VM-sluttspill ble likevel erklært som en stor sportslig suksess. Det på tross av voldsomme tumulter mellom uruguayanske og argentinske supportere etter finalen.
Jules Rimet kunne smile og se fremover. Fire år senere skulle nemlig VM komme hjem. Hjem til Europa. Her, tenkte Rimet, skulle VM i fotball virkelig manifestere seg som et av klodens største og viktigste idrettsarrangement.
Rimet visste det ikke da, men VM i 1934 skulle også bli tidenes første mesterskap som helt eller delvis skulle kamufleres av helt andre ideologiske intensjoner.
Tidenes andre verdensmesterskap i fotball skulle bli tidenes første viet fullstendig til det vi i dag kjenner som sportsvasking.
Marsjen mot Roma
Åtte år tidligere, i oktober 1922, startet flere tusen menn og kvinner ikledd svarte skjorter en lang marsj mot Roma. I spissen for denne marsjen sto en 39 år gammel krigsveteran og eks-sosialist fra lille Predappio i Emilia-Romagna.
Nå, fire år etter krigens slutt, var Benito Mussolini overbevist om at sosialismen – eller i alle fall måten den ble satt ut i livet på – var fullstendig feilslått. En gigantisk tabbe.
Mer enn noe annet fryktet han at sosialistene skulle gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Derfor grunnla han partiet Partito Nazionale Fascista (PNF) – Det nasjonale fascistpartiet – og bestemte seg like godt for å innta den italienske hovedstaden.
Målet var å avsette den liberale statsministeren Luigi Facta.
Facta svarte med å be Italias konge, Victor Emmanuel III, om å erklære militær unntakstilstand, men kongen nektet. Han fryktet at Mussolini hadde bred støtte i hæren, noe som i verste fall kunne ende med borgerkrig.
I stedet gikk han noe overraskende stikk motsatt vei; Facta ble avsatt og Mussolini, som selv satt trygt i Milano mens svartskjortene hans inntok den italienske hovedstaden, ble spurt om han kunne danne regjering i stedet.
Var det noe Mussolini kunne tenke seg så var det akkurat det, og som sagt så gjort. To år senere hadde hans hemmelige politi sørget for at flere av meningsmotstanderne var eliminert, og PNF kunne stikke av med den mer demokratiske valgseieren også.
Fascistene fikk et stadig fastere grep om Italia. Innen fire år etter Marsjen mot Roma var de fleste tegn på demokrati borte gjennom undertrykkelse og brutal vold.
Opposisjonelle partier ble tvangsoppløst. Lederne ble arrestert, sendt i eksil eller myrdet.
Italia var blitt et diktatur.
Første del av Mussolinis plan var fullført. Den andre og kanskje mer utfordrende delen handlet om å få folket på sin side. Italienerne måtte kues, visst måtte de det, men for å unngå at hele landet gikk i fullt opprør, måtte Mussolini finne på noe som holdt moralen oppe. Svaret, skulle det vise seg, lå i idretten.
Fotballen hadde hatt en nærmest eksplosiv popularitet siden den kom til landet med engelskmennene 30 år tidligere. Likevel var den uorganisert og kaotisk.
Fascistene så det enorme potensialet og iverksatte en storslagen plan for å bruke fotballen som et ideologisk virkemiddel i en tid preget av depresjon, usikkerhet og polarisering.
Calcio skulle bli virkemiddelet som skulle få fascismen ut til folket. Ikke bare til italienerne, men til hele Europa.
Calcio i krise
Benito Mussolini var, i motsetning til italienere flest, ikke spesielt interessert i fotball selv. Han foretrakk tennis, svømming og skikjøring – spesielt i bar overkropp – men som mangeårig journalist var han fullstendig klar over kraften fotballen hadde på folket.
Han var ikke minst klar over hvordan den kunne benyttes i propagandaøyemed for å vinne folkets gunst.
Problemet var bare at på midten av 1920-tallet var den italienske fotballen i alvorlig krise. Spillerne var amatører og fikk ikke lov til å tjene penger. I alle fall ikke offisielt. Det gjorde heller ikke dommerne, som enten var tidligere spillere eller trenere og som aldri, ifølge fansen, var nøytrale.
Italienernes konstante paranoia mot korrupsjon og avtalt spill førte ofte til bråk og banestorming.
Det hele kulminerte i 1925. Da måtte det hele fem kamper til for å avgjøre seriefinalen mellom Genoa og Bologna i den regionale serien Lega Nord.
Den siste og avgjørende omkampen ble til slutt spilt på et jorde utenfor Milano klokken halv åtte om morgenen – uten publikum.
Dommerne, som mottok konstante trusler fra spillere, fans, klubbledere og partimedlemmer, fikk til slutt nok. De gikk ut i en storstilt streik.
Giovanni Mauro – advokat, tidligere Inter- og Milan-spiller, dommer og president i dommerforeningen (AIA) – skrev i sitt eget magasin, Dommeren, at det var et behov for å re-etablere «et minimumsnivå av respekt overfor dommerne, hvis nåværende status ikke lenger er en dommer, men mer som en klovn.»
Selve kjernen i det som skulle bli Mussolinis propagandamaskin var i fullstendig kaos. Noe måtte gjøres.
Mauro, som var en svært respektert fotballpersonlighet, ble derfor valgt inn i en tre mann stor kommisjon som ble oppnevnt av Italias øverste organ for idrett, Den olympiske komité (CONI), ledet av fascisten Lando Ferretti.
Kommisjonen samlet seg i den idylliske kystbyen Viareggio. Der skrev de det som skulle bli kjent som Carta di Viareggio – et manifest og et regelverk som skulle ta calcio inn i en helt ny retning.
Inn i fremtiden.
Veien til profesjonalisering
Carta di Viareggio delte blant annet spillerne inn i amatører og ikke-amatører. Det sa også noe om lønninger og et åpent, legalisert overgangsmarked uten behov for å betale penger under bordet. Disse faktorene var med på å bane vei for en nasjonal profesjonalisering av ligasystemet.
En tredje viktig faktor som ble tydelig kommunisert, var forbudet mot utenlandske spillere (utenlandske trenere var fortsatt lov). Tidligere hadde det vært lov med to i troppen og maks én på banen per klubb. Fra 1928 ble det helt forbudt.
Det betød blant annet at flere titalls spillere fra Ungarn og Østerrike – nasjoner som til de grader var med på å forme fotballen på 1920-tallet – måtte finne seg noe annet å gjøre.
Det viktigste punktet var likevel at Det italienske fotballforbundet ble reorganisert og avdemokratisert. Lederen ble en av Mussolinis nærmeste medarbeidere, Leandro Arpinati, generalsekretæren i PNF, borgermester i Bologna og en svoren supporter av byens fotballag.
Arpinati skred til verket med stor iver og bestemte blant annet at det var tull og tøys at en stor by skulle ha flere mindre fotballklubber som egentlig kun kjempet mot hverandre om å være best i byen.
Fotballen, mente Arpinati, måtte være noe større enn det. Fotballen var best tjent dersom flere byer over hele Italia kunne kjempe mot hverandre. Det ville gi økt konkurranseevne og ikke minst økt supporteroppslutning.
Det ville også bidra til å samle et provinsielt Italia som ble én nasjon så sent som i 1861.
Flere av klubbene i Italias største byer måtte derfor slås sammen. Resultatet ble blant annet AS Roma, Fiorentina og Napoli (klubber som Juventus, Torino, Milan, Inter, Lazio og Genoa fantes allerede).
Men Arpinati, han stoppet ikke der. Men økt supporteroppslutning var det også behov for store, moderne stadion. Var det noe nostalgiske fascister virkelig elsket, så var det fullsatte stadion. De trengte sine Colosseum til sine fotballgladiatorer.
Derfor ble det satt i gang en storstilt bygging av stadionanlegg over hele Italia. Naturligvis ble det gjort mest stas på Stadio Littoriale – nå kjent som Renato dall’Ara – i Bologna, byen der Leandro Arpinati jo var borgermester.
Anlegget tok bare et år å bygge og ble innviet av Benito Mussolini selv, fra ryggen av en hvit hest.
Med klubber spredt rundt i Italias største byer og nye arenaer, kunne helprofesjonelle Serie A og Serie B komme i gang i 1929.
Dette konseptet ble først foreslått av Vittorio Pozzo, mannen som skal bli en meget viktig del av denne historien, allerede i 1921, men det måtte altså noen fascister til for at det skulle bli en realitet.
Den velkjente scudettoen, våpenskjoldet med det italienske flagget som serievinneren fikk æren av å ha på draktene, var allerede på plass. Genoa fikk æren av å bli den første klubben som spilte med den på brystet i 1924/25-sesongen.
Nå, med en strømlinjeformet ligastruktur, relativt klare retningslinjer for overganger og lønninger, en fin blanding av nye og gamle klubber, nye arenaer og ikke minst utlendingsfrie spillertropper, var alt klart for å begi seg ut på neste steg.
Å oppfylle fotballens enorme propagandapotensial.
VM til folket
FIFAs 21. kongress ble holdt i Stockholm i mai 1932. Der var det i all hovedsak to ting som sto på agendaen. Skulle hovedkvarteret flyttes til Zürich? Og hvem skulle få æren av å arrangere tidenes andre verdensmesterskap i fotball?
Å flytte hovedkvarteret til Sveits møtte ingen voldsomme motforestillinger, så da ble det slik.
Motforestillinger var det heller ikke til beslutningen om hvem som skulle arrangere VM. Det var nemlig bare to søkere – Italia og Sverige – og da svenskene ble blåst i bakken av Italias kandidatur, trakk de seg like godt fra hele greia.
Fascistene kunne nemlig by på et «VM til folket» gjennom spill på åtte mer eller mindre flunkende nye arenaer over hele Italia. Den voldsomme infrastrukturen for å frakte både mann og mus var allerede på plass.
Spesielt utenlandske supportere ble ønsket velkommen til å bli eksponert for Mussolinis propagandaprosjekt. Derfor ble samtlige supportere fra spesielt Nederland, Sveits, Tyskland og Frankrike subsidiert med 75 % av reisekostnaden. I tillegg fikk de reise rundt i hele Italia på Mussolinis regning.
Det italienske forbundet betalte også FIFA. Naturligvis gjorde de det. En sum på 3,5 millioner lire var nok til at eksekutivkomitéen i Det internasjonale forbundet nikket fornøyd. Italienerne lovet også å dekke alle FIFAs kostnader dersom mesterskapet skulle gå med underskudd.
Som om ikke det var nok skulle de også dekke de kvalifiserte nasjonenes reisekostnader, pluss at samtlige spillere skulle få en halv dollar i lommepenger.
Et halvt år senere, nærmere bestemt klokken 16:00 den 8. oktober 1932, samlet FIFAs eksekutivkomité seg i det splitter nye hovedkvarteret i Zürich.
Blant de var naturligvis Jules Rimet i kraft av å være president, men også den gamle kjenningen Giovanni Mauro, som ble valgt inn i komitéen fem år tidligere. Han hadde i to år drevet en voldsom lobbyvirksomhet for å få mesterskapet til Italia.
På andre siden av bordet satt generalsekretæren i Det italienske fotballforbundet, mannen den Torino-baserte avisen La Stampa bare kaller for Maestro Zanetti.
«Maestro Zanetti er med på diskusjonene for å gi nødvendige oppklaringer,» skrev avisen dagen etter møtet. «Etter det godkjenner komitéen mesterskapets regler med endringene som er gjort, og beslutter å gi Italia – som offisielt presenterte sitt kandidatur – oppgaven med å organisere VM i 1934. Påmelding vil stenge 20. februar 1933 og mesterskapet vil ikke vare lenger enn 15 dager.»
Med det kunne endelig Benito Mussolini, Leandro Arpinati og Achille Starace – den idrettsgale partisekretæren i PNF som også styrte mye av fascistenes propagandamaskineri – begynne planleggingen av å arrangere verdensmesterskapet i fotball for alvor.
Det skulle ha vært i samarbeid med FIFA selv, men Benito Mussolini ønsket minst mulig innblanding fra Jules Rimet og hans kompanjonger. Han tok i stedet styringen helt selv.
«Jeg har en følelse av at FIFA ikke er involvert i mesterskapet i det hele tatt. Det er Mussolini som styrer alt,» skrev Rimet i et notat til Ivo Schricker, FIFAs generalsekretær.
Mussolini styrte også hvordan VM-trekningen skulle foregå. På ærverdige Ambasciatori Hotel i Roma, flankert av flere svartskjorter, flagg, fasces, ørner og andre fascistsymboler, trakk to marinekadetter ut hvilke motstandere som skulle barke sammen den 27. mai 1934.
Tilstede var også Achille Starace og Giorgio Vaccaro, generalen som nå var president i Det italienske fotballforbundet (FIGC) og generalsekretær i Den italienske olympiske komité (CONI). Én av kadettene som gjennomførte trekningen var nettopp Vaccaros egen sønn.
Med det kunne man begynne markedsføringen. Den kjente futuristen Filippo Tommaso Marinetti fikk i oppdrag å designe den offisielle VM-plakaten.
Han passet på å tegne inn fasces – det fascistiske symbolet bestående av en bunt pinner og en øks – to steder: Nederst til venstre og ved siden av flagget på brystet til den italienske spilleren.
Plakaten ble trykket opp i hundretusenvis av eksemplarer og distribuert til hele Italia.
En annen plakat forestilte Herkules med den ene foten oppå en fotball og høyrearmen utstrakt i en fascisthilsen. Frimerker, postkort og til og med sigaretteskene til det statseide tobakkselskapet fikk VM-ikonografi.
VM på hjemmebane skulle ikke gå én eneste italiener hus forbi.
Norge ble hjemme
At VM skulle arrangeres i fascistenes egen gryte til tross; det manglet ikke på interesse, i sterk kontrast til hvordan situasjonen var i forkant av mesterskapet i Uruguay. 36 nasjoner meldte seg på kvalifiseringen.
Norge, som hadde et meget godt lag på den tiden, var ikke en av dem.
«Norge skal absolutt ikke delta i turneringen,» sa fotballpresident Per Skou til Dagbladet 20. oktober 1932. «Vi har intet å vinne der, og jeg synes personlig det ligger litt utenfor rammen å lage en ekstra nordisk kvalifikasjonsrunde for denne turnering. Vi starter ikke, nei,» fortsatte han.
At Norge ikke hadde noe å vinne i VM fremsto som et pussig argument fra president Skou. Anført av Jørgen Juves 17 mål hadde Norge vunnet Nordisk mesterskap som ble avsluttet i 1932.
Det er mer nærliggende å tro at Norge valgte å ikke delta grunnet skepsisen mot en mer profesjonalisert fotball. Danskene, som heller ikke ville være med, ble ifølge Dagbladet hjemme fordi de «ikke ville stå i bås med ‘urene’ amatører».
Sverige tok på sin side betenkningstid. Og etter å ha tenkt, fant de ut at de ville prøve å kvalifisere seg.
«Svenskene har fra gammelt hatt en stor lyst på internasjonalt samarbeid istedenfor å holde sig innenfor den nordiske rammen,» skrev Dagbladet 24. januar 1933.
Svenskene klarte også brasende; ved å slå Estland og Litauen i kvalifiseringsgruppe 1, var det bare å gjøre klart til avreise til Italia.
De andre europeiske nasjonene som kunne gjøre seg klare for VM var Spania, Ungarn, Østerrike, Tsjekkoslovakia, Romania, Sveits, Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike.
I Sør-Amerika trakk Uruguay seg. De var sure på FIFA fordi ikke flere enn fire europeiske nasjoner tok den lange turen over Atlanterhavet i 1930. Perú trakk seg også til kvalifiseringskampen mot Brasil, så da var den saken grei. Som om ikke det var nok trakk også Chile seg fra møtet mot Argentina.
USA ble også med. Det til tross for at de ikke klarte å overholde søknadsfristen og måtte spille kvalifiseringskampen mot Mexico fire dager før VM-sluttspillet skulle sparkes i gang. Kampen ble spilt i Roma og amerikanerne vant 4-0.
Den siste plassen ble fylt av Egypt, som dermed ble Afrikas første representant i et VM.
For de som måtte savne britene så valgte også de å bli hjemme. De hadde, ifølge seg selv, mer enn nok med sitt interne britiske mesterskap, som, igjen ifølge britene selv, var overlegent det nye verdensmesterskapet hva angikk kvalitet og status.
Britene hadde attpåtil klart å melde seg ut av hele FIFA i 1920 fordi de ikke ville spille mot nasjoner de hadde vært i krig mot, og delvis grunnet en protest mot det de mente var en utenlandsk påvirkning på «deres» spill.
Selv ikke et tilbud om å delta uten å måtte kvalifisere seg lokket England eller Skottland til Italia.
«Jeg har intet ønske om å være gjest hos Det italienske fotballforbundet igjen,» skrev FAs sekretær Sir Frederick Wall etter Englands besøk i Roma i 1933. Kampen mot italienerne ble spilt foran Benito Mussolini og endte 1-1.
Men hva så med italienerne selv? Det fantes ennå ingen regel om at vertsnasjonen skulle være direkte kvalifisert, så de måtte faktisk ut i en kvalifisering over to kamper de også. Motstander var Hellas.
Hellas viste seg fort å ikke være noe særlig til motstander, for den første kampen på San Siro endte 4-0 til hjemmelaget.
«Laget vårt er overlegne på begge halvdeler og nøytraliserer motstanderens angrep uten vanskeligheter. Monti er fortsatt den beste spilleren på banen,» skrev La Stampa dagen etter.
Begge var nok helt enige om at oppgjøret i praksis var over. Da italienerne i tillegg tilbød en god slump penger – legenden sier 400 000 dollar – for å unngå reisen til Athen, aksepterte grekerne uten å mukke.
Pengene ble visstnok brukt til å bygge det nye hovedkvarteret til Det greske fotballforbundet, etter avtale med Benito Mussolini.
En oriundo, flere oriundi
Men la oss ta to setninger om Luis Monti, han La Stampa beskriver som italienernes (fortsatt) beste spiller. Som vi allerede vet var ikke Italia med til Uruguay i 1930, men Monti, han var der. Han spilte like godt VM-finalen også, for han var argentiner.
Han var riktignok også sønn av italienske innvandrere og hadde dermed italiensk pass. Monti kunne dermed omgå forbudet mot utlendinger i Serie A som ble nedfestet i Carta Viareggio og kunne dermed hentes av selveste Juventus som 30-åring i 1931.
Luis Monti ble det italienerne selv kaller for en oriundo.
Monti var en ordentlig bølle av en fotballspiller. Han var også en av sin generasjons beste senterhalfer – en tidlig prototype på det italienerne i dag kaller for en regista, eller en defensiv midtbanespiller. Selv om han kom til Italia som særs overvektig og måtte settes på et spesielt treningsprogram, fikk han kallenavnet doble ancho fordi han dekket så mye rom.
Vittorio Pozzo, Italias landslagssjef, som hadde utviklet 2-3-2-3-formasjonen, populært kalt WW-systemet eller Il metodo, trengte en ordentlig god senterhalf. Han trengte en toveisspiller som både kunne gi den nødvendige balansen foran midtstopperne, men som også kunne bidra i angrepsfasen.
Monti var med alle sine kvaliteter den siste puslespillbiten i Pozzos system, den siste puslespillbiten som var helt nødvendig å få lagt på plass for at fascistene skulle få sitt store ønske om VM-suksess oppfylt.
I tillegg til å være en ordentlig god fotballspiller, var Monti særs fryktet av sine motstandere for sin aggressivitet, sine skitne triks og sine beinharde taklinger. Han var en sånn type man hatet å møte, men som man elsket å ha med seg i krigen.
Angelo Schiavio, Bolognas og Italias stjernespiss, havnet i klammeri med Monti flere ganger. Det hele kulminerte under en kamp mellom Bologna og Juventus i 1932. Juventus lå under og Monti bestemte seg like godt for å ta Schiavio ut av kampen ved å stemple ham i kneet.
Juventus vant kampen 3-2 og etter hvert også scudettoen. I etterkant gikk Schiavio ut og kalte Monti for «en kriminell».
Det var dårlige nyheter for Pozzo. Han visste at han var avhengig av begge to for å ha en mulighet til å vinne VM. Da Italias tropp samlet seg ved vakre Lago Maggiore til VM-oppkjøringen, bestemte Pozzo seg for at de to fikk bare komme overens enten de ville eller ikke, og ble pent fortalt at de kom til å dele rom de neste to månedene.
Pozzo var under stort press i forkant av mesterskapet og var avhengig av at stjernene sine skinte. Han var derfor nødt til å ta en del tøffe beslutninger.
Å tvinge Monti og Schiavio til å komme overens var én. En annen var å utelate fem av heltene fra kvalifiseringskampen mot Hellas: Mario Montesanto, Pietro Serantoni, Otavio Fantoni og Nereo Rocco, den etter hvert legendariske treneren, måtte bli hjemme.
Det måtte også førstekeeper Carlo Ceresoli, som brakk armen under en treningsøkt i forkant av mesterskapet.
I stedet hentet Pozzo inn hele syv oriundi: Luis Monti, Raimundo Orsi, Enrique Guaita og Attilio Demaría var alle fra Argentina; Anfilogino Guarisi var fra Brasil; Felice Borel var franskmann; og Mario Varglien var født i Fiume – dagens Rijeka i Kroatia.
Men pytt, pytt. Italia hadde et VM å vinne, tross alt.
Som om ikke det var nok reiste Pozzo ned til Roma og lokket Attilio Ferraris ut fra alkoholisme og gambling. Ferraris, som hadde fått sparken fra Roma i mars og som ikke hadde spilt for Azzurri på 18 måneder, lot seg lokke av Pozzos lovnader om spill i VM på hjemmebane.
Han møtte dermed opp til oppkjøringen «i best form av alle», ifølge Pozzo.
Presset på Pozzo
Vittorio Pozzo fikk ansvaret for det italienske landslaget i 1929. Det var tredje gang han ble italiensk landslagssjef; første gang var foran OL i 1912, andre gang var foran OL i 1924. I mellomtiden kjempet han i Alpene under 1. verdenskrig, der han lærte lederskap og ikke minst militær disiplin.
Da han ble spurt om han kunne ta ansvaret for det italienske laget en tredje gang, takket han ja igjen. Han hadde dog to betingelser: Han skulle ikke tjene penger og han ønsket ikke under noen omstendigheter noen innblanding fra fascistene i måten han styrte laget på.
Da Pozzo samlet spillerne sine til VM-oppkjøringen ved Lago Maggiore ved foten av Alpene, var det revolusjonerende. På den tiden var det uvanlig med landslagssamlinger, og det var i alle fall første gang at et helt lag skulle leve isolert fra omverdenen i halvannen måned.
Treningsregimet var beinhardt, nesten militæraktig. Pozzo innførte også egne dietter for hver spiller slik at alle skulle være i toppform til deres livs viktigste oppgave. Ingenting skulle være overlatt til tilfeldighetene.
Han visste at presset på ham var enormt. Han måtte gjøre alt han kunne for å lykkes. Det fantes ikke noe alternativ.
Men han gjorde det ikke for fascistene. Han gjorde det for Italia. For fotballen. Det er nemlig lite som tyder på at Pozzo selv var fascist. Han var derimot lidenskapelig opptatt av fotball og en stolt italiener, men fascist? Sannsynligvis ikke. I senere tid har det tvert imot kommet bevis på at Pozzo bidro i den anti-fascistiske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.
Han bidro også i å frigjøre allierte krigsfanger. Hans egen sønn har beskrevet ham som en liberal-monarkist, en beskrivelse som ligger ganske langt unna det vi vanligvis vil assosiere med en fascist.
Pozzo var en svært klok herremann med bakgrunn som teknisk direktør i Torino, leder for dekkprodusenten Pirelli og journalist i avisen La Stampa. Under VM i 1934 skrev han sågar artikler for avisen samtidig som han forsøkte å lede Italia til heder og ære.
Han hadde dermed gode forutsetninger for å forstå hvordan han skulle navigere i den stadig mer innviklede koblingen mellom politikk og fotball. Pozzo måtte svelge kameler – både medhårs og mothårs – men han gjorde det fordi han ville det beste for den italienske fotballen.
Klokken 16:00 den 27. mai 1934 skulle italienerne få se de første resultatene av Pozzos arbeid. Da sparket nemlig 16 nasjoner – inkludert Italia – mesterskapet i gang fordelt på åtte arenaer over hele Italia.
| Les også: Vittorio Pozzo: Den gamle mester.
Mussolini på plass
Italia startet naturligvis, etter Benito Mussolinis eget ønske, i Den evige stad, på Stadio Nazionale del PNF, altså Det nasjonale fascistpartiets nasjonalstadion. Der møtte 25 000 tilskuere opp, inkludert Mussolini selv.
«Like før klokken 16 kunngjør en uvanlig bevegelse på tribunen ankomsten til regjeringssjefen Il Duce, etter å ha kjøpt billetter til seg og sine barn,» skrev La Stampa.
Det var tydeligvis en ankomst italienerne satte stor pris på.
«Så snart Il Duce dukker opp på tribunen, reiser publikum seg spontant opp; applausen stiger til himmels. Det vinkes med tusenvis av lommetørklær mens det ropes ‘Duce! Duce!’. Det hele varer i noen minutter.»
Så kom spillerne, til minst like stor applaus fra det italienske publikummet. USA, med Werner Nilsen fra Skien på laget, kom først i sine røde skjorter og hvite shorts. Så kom Gli Azzurri, de italienske heltene i helblått, anført av legenden Giuseppe Meazza, som også bar det italienske flagget.
En som også trasket utpå gresset på fascistenes nasjonalstadion, men som kanskje ikke fikk så voldsom applaus, var René Mercet. Den sveitsiske dommeren.
Han skulle ikke gjøre seg bemerket her, og det skal jo en dommer heller ikke gjøre, men Mercet skal vi likevel straks komme tilbake til.
Aller først skal vi bare nevnte at Italia vant åpningskampen mot USA oppskriftsmessig 7-1.
I kvartfinalen ventet Spania. Og det var ikke et spansk landslag slik vi kjenner i dag, med en snitthøyde på 170 centimeter, rappe føtter, briljant nærteknikk og ballinnehav på godt utpå 60-tallet.
Nei, Spania anno 1934 besto i all hovedsak av staute, tøffe og knallsterke baskere av den engelske skolen. Det var nemlig baskerne, og spesielt Athletic Club fra Bilbao, som på mange måter hadde skapt den spanske fotballen siden britene ankom skipsverftene ved Biscaya-bukta over 30 år tidligere.
Unntaket i spanjolenes tropp var mannen mellom stengene. Han het Ricardo Zamora, var katalaner, spilte for Real Madrid og var landslagskaptein.
I tillegg var han verdens beste keeper.
Slaget i Firenze
Vittorio Pozzo måtte bruke alle sine små grå. Spania var langt ifra noen walk-over slik USA hadde vært. Hvordan utkjempe en nasjon som var på høyde med en selv, nesten bokstavelig talt med kniven på strupen?
Svaret ble å spille så fysisk fotball som overhodet mulig. Bruke de skitne triksene man kunne. Legge press på Ricardo Zamora i det spanske målet. Ta ham helt ut av kampen om nødvendig.
Om Pozzo og de italienske spillerne visste hvordan fascistene hadde rigget til det hele, er uvisst. Men at Il Duce hadde både én, to og tre fingre med i spillet når det kom til utvalget av dommere, er hevet over enhver tvil.
Det måtte han jo, som ubestridt leder av organisasjonskomitéen.
Nøyaktig hva det skulle komme til å bety, strides de lærde om. Det finnes ingen konkrete bevis på at dommerne i mesterskapet var kjøpt og betalt, eventuelt tvunget, til å blåse Italias vei.
Likevel er de mer nøytrale kamprapportene enige om én ting: Resten av Italias kamper var til tider preget av store ugler i mosen.
Kvartfinalen mellom Italia og Spania på Stadio Giovanni Berta i Firenze – senere kjent som Artemio Franchi – var intet unntak.
Den kampen var ikke Benito Mussolini på. Kanskje hadde han annet fore akkurat den dagen. Han passet i alle fall på at utenriksminister og svigersønn Galeazzo Ciano var tilstede sammen med kona Edda, Mussolinis datter. Der var også to av Mussolinis sønner, Vittorio og Bruno, samt Giorgio Vaccaro, presidenten i Det italienske fotballforbundet.
Dommeren var fra Belgia, het Louis Baert og oppførte seg, ifølge den legendariske journalisten Gianni Brera, «som om han var svært klar over hvor kampen fant sted». Han lot det meste av Italias tøffe spill passere. Med det fikk også italienerne kampen inn i sitt spor.
Det var riktignok spanjolene som tok ledelsen, men rett før pause var Giovanni Ferrari frempå på en retur og utlignet. Det kunne han gjøre fordi Ricardo Zamora ble holdt igjen av Angelo Schiavio, en forseelse den belgiske dommer valgte å se gjennom fingrene med.
«Resten,» skrev Vittorio Pozzo selv i La Stampa, «var en brutal kamp (…). Det var en av de mest høyintensive og dramatiske kampene man kan tenke seg.»
Pozzos syn ble delt av ingen ringere enn Jules Rimet selv.
«Det var en spektakulær, dramatisk kamp som ble spilt med en intensitet vi sjeldent har sett,» skrev han.
Slaget i Firenze, som kampen har blitt kalt, var kanskje en betegnende beskrivelse. Det ble bare understreket av at bataljen måtte fortsettes dagen derpå.
«90 minutter var ikke nok,» skrev Pozzo. «Ekstraomganger måtte benyttes. Selv ikke de var til nytte. Kampen endte i skumringen.»
I skumringen måtte flere spillere halte seg avgårde til sykestua. Blant de var Ricardo Zamora, som ifølge spansk presse måtte fullføre kampen med to brukne ribbein. Ifølge Pozzo hadde han «strekk i låret etter en kollisjon.»
«I dag reddet Zamora alene hans lagkamerater fra et stortap,» skrev Pozzo, før han fulgte opp med å hylle den spanske keeperen for hans egenskaper mellom stengene.
«Nå må alt gjøres på nytt,» avsluttet den italienske treneren. «I morgen, klokken 16:30. Men en oppvisning i styrke og vilje som ble vist i løpet av 90 minutter mellom Italia og Spania i går, vil vi ikke oppleve igjen på lenge.»
«I morgen, klokken 16:30» som Pozzo henviser til, skyldtes ikke den italienske trenerens manglende evne til å forstå kalenderen. Nei, omkampen mellom de to kamphanene ble faktisk spilt nøyaktig 24 timer senere.
For Spanias del var det uten Zamora og seks andre spillere som hadde måttet kaste inn håndkleet etter bataljen dagen før. Pozzo var også nødt til å gjøre endringer, men han klarte seg i alle fall med å gjøre fire. Blant annet måtte Mario Pizzioli erstattes fordi han brakk beinet.
Den viktigste av de alle, Giuseppe Meazza, var heldigvis kampklar. Eller, han var så kampklar som det gikk an å få ham.
«De to lagene var bokstavelig talt utslitte,» skrev Pozzo.
Og det var nettopp Meazza som skulle avgjøre det hele etter 10 minutters spill. Også det målet skulle ifølge enkelte rapporter – unntatt de italienske, naturligvis – ha blitt annullert for angrep på keeper, men tidligere nevnte René Mercet, mannen som dømte Italia mot USA i åpningskampen og som nå hadde fått fornyet tillit, valgte å peke mot midtsirkelen.
Minutter tidligere hadde Spanias Crisant Bosch blitt taklet så grundig inne i Italias straffefelt at han måtte ut med skade.
Straffe ble det ikke, det sørget René Mercet for, men bytter var ikke lov og Spania måtte fullføre kampen med 10 mann.
Etter Italias scoring gjorde de lite eller ingenting for å angripe.
Spanjolene tok over og hadde to baller i nettet i andre omgang, men begge ble annullert. Det første skal, ifølge enkelte kamprapporter, ha vært en ytterst tvilsom offside. Det andre ble annullert fordi den sveitsiske dommer mente det var bedre å gi spanjolene et frispark for en italiensk forseelse tidligere i samme sekvens.
Maratonoppgjøret ebbet dermed ut med italiensk seier.
Pozzo var likevel selvkritisk.
«Italienerne kjempet ikke,» skrev han i La Stampa. «De gjorde bare alt for å bringe resultatet hjem uten trøbbel. De kjempet, men innsatsen var nesten utelukkende begrenset til å holde motstanderen fra livet.»
Den italienske landslagssjefen fortsatte med å hylle sine motstandere.
«Spania fortjente ikke å bli slått ut. Spania fortjente ikke å bli satt opp mot et annet lag som hadde de samme sjansene og ambisjonene som dem. Vi er overbeviste om at ikke noe annet lag enn det italienske kunne komme helskinnet gjennom disse oppgjørene mot de iberiske spillerne.»
Andre dommere kunne vel i alle fall ha kommet helskinnet gjennom oppgjørene med æren i behold. René Mercet ble utestengt av FIFA og Det sveitsiske fotballforbundet grunnet elendig innsats, mens Louis Baert ble degradert til linjedommer.
Det betød at Benito Mussolini måtte finne en ny dommer til semifinalen. Den skulle spilles bare to dager etter omkampen mot Spania, i Milano, over 300 kilometer nordøstover. Motstanderen var ingen hvem som helst.
De var tvert imot en av de største favorittene til å vinne hele mesterskapet. Østerrike. Bare kalt Wunderteam.
En «Montifisert» papirmann
En av Vittorio Pozzos beste venner het Hugo Meisl. De møttes første gang over 20 år tidligere og delte mange tanker om hvordan fotball skulle spilles. Selv om de var enige om grunnprinsippene, hadde de likevel beveget seg i hver sin retning.
Meisl var en av pionérene som hadde utviklet fotballfilosofien til flere av lagene fra Sentral-Europa, lagene som skulle bli kjent for å spille etter den såkalte Donau-skolen.
Dette var en friere og mer dynamisk fotball enn det som hittil hadde vært vanlig der spillerne i all hovedsak foretrakk å holde ballen langs bakken.
Meisl hadde også begynt å bevege seg vekk fra den tradisjonelle og rigide pyramideformasjonen gjennom å trekke spissen dypere i banen og gi ham mer frihet. Dette taktiske krumspringet skulle senere perfeksjoneres av Ungarn på 1950-tallet.
| Les også: Honvéds mektige magyarer: Slik ble Ungarn verdens beste fotballnasjon.
Østerrikes dyptliggende spiss, nærmest en playmaker, var Papirmannen Matthias Sindelar. Liten og spedbygd, men med en eminent nærteknikk, pasningsfot og blikk for spillet som gjorde ham vanskelig å få has på. Det var bred enighet om at Sindelar var en av verdens beste spillere før han døde under mystiske omstendigheter i 1939.
Sindelar var riktignok ikke med da Østerrike slo Italia 4-2 i Torino i februar samme år, men det var Josef Bican. Bican var en notorisk målscorer som ifølge legenden skal ha scoret over 400 mål på drøyt 200 kamper for Slavia Praha.
Det østerrikske laget var så godt at flere høytstående fascister fryktet utfallet. Derfor skal Benito Mussolini ha invitert den utvalgte dommeren, den 29 år gamle svensken Ivan Eklind, til middag dagen før kampen.
«Før vi skulle møte Italia hadde Mussolini et møte med den svenske dommeren,» sa Josef Bican i et intervju med BBC i 1998. «Ifølge treneren vår, Hugo Meisl, visste han at dommeren hadde blitt kjøpt og ville dømme i Italias favør.»
Italienerne fikk også hjelp av en uventet aktør, nemlig Værguden. Han åpnet himmelens sluser på vidt gap over Milano slik at gressmatta på San Siro minnet aller mest om en potetåker i slutten av mars.
Østerrikerne fikk aldri i gang finspillet sitt. Luis Monti, bølla fra Buenos Aires, fikk i hovedoppgave å gjøre livet surt for Matthias Sindelar, og det klarte han. Den østerrikske superstjernen ble «Montifisert».
Det tross for at det var østerrikerne som var favoritter, var det Italia som fikk overtaket. Før 20 minutter var spilt tok de ledelsen. Giuseppe Meazza var naturligvis involvert, men det var oriundoen Enrique Guaita som til slutt satte ballen i mål.
Han skal, ifølge flere, ha befunnet seg i offside, men Ivan Eklind, som hadde fått med seg Louis Baert som assistent ute på linja, gjorde ingen tegn til å blåse.
Senere skulle Eklind, ifølge Bican, like godt involvere seg i spillet også.
«Dommeren spilte til og med for dem!» sa han. «Da jeg spilte en ball ut mot Cizek på høyrekanten, nikket dommeren ballen tilbake til italienerne.»
Uten tv-bilder som kan dokumentere Bicans påstand, tror undertegnede det er best å la påstanden få passere uten videre kommentar.
Uansett. Wunderteam maktet aldri å bryte gjennom et italiensk forsvar som Pozzo selv beskrev som granitt. Kampen endte 1-0 og Gli Azzurri var klare for VM-finalen. Pozzo var åpenbart en svært stolt og fornøyd herremann da han satt seg ned for å skrive kamprapporten for La Stampa senere den kvelden.
«I den største turneringen som noensinne har blitt arrangert, etter å ha lidd av alle mulige ulemper som skjebnen kunne finne på, har Italia kommet seg videre fra semifinalen,» skrev han.
Han fortsatte:
«Og de [Italia] slo Østerrike. Slo Østerrike klart og fortjent. Muligens klarere enn hva resultatet tilsier. I gårsdagens kamp i Milano viste Italia at de var overlegne Østerrike i nesten alle spillets aspekter.»
Med det var fascistene ett steg unna sitt store mål.
En politisk batalje
Benito Mussolini og resten av fascistkumpanene hans håpet nok kanskje på en finale mot de ideologiske kompisene fra Tyskland. Slik ble det ikke.
Tsjekkoslovakia, også et svært teknisk, fintspillende lag fra Donau-skolen, slo nemlig tyskerne i sin semifinale med 3-1. Oldřich Nejedlý scoret like godt alle tre og ble VMs toppscorer med fem nettkjenninger.
Før finalen gjorde Mussolini det klinkende overfor spillerne at ingenting annet enn seier var godt nok. Han la seg naturligvis opp i Pozzos taktikk også.
«Hvis tsjekkerne spiller fair, spiller vi fair. Det er det viktigste. Men hvis de vil spille skittent, må vi italienere spille skitnere.»
Til Pozzo hadde han et eget budskap. «Gud hjelpe deg hvis du mislykkes,» skal beskjeden ha vært.
Den 10. juni 1934 ble en av tidenes mest politisk ladede fotballkamper spilt på Stadio Nazionale del PNF i Roma. Tsjekkoslovakia hadde nylig proklamert at de hadde inngått en allianse med Sovjetunionen, og dermed ble tidenes andre VM-finale en kamp mellom fascister på den ene banehalvdelen og kommunister på den andre.
På tribunen kom, ifølge La Stampa, Benito Mussolini «noen minutter før klokken 17:00 (…) i en lys dress.»
Der var også andre høytstående representanter fra PNF, representanter fra nazipartiet i Tyskland – som hadde slått Østerrike i bronsefinalen tre dager tidligere – samt representanter fra kommunistpartiet i Tsjekkoslovakia.
Og bare for å gjøre det klinkende klart at den italienske fotballen og fascismen nå var sydd sammen til én smørje, strakk de italienske spillerne høyrearmen mot himmelen og gjorde fascisthilsen før avspark.
Det gjorde også dommer Ivan Eklind. Han hadde nemlig fått fornyet tillit etter sin glimrende innsats med å få Italia videre fra semifinalen.
Svensken, som fortsatt er den yngste som har dømt en VM-finale, ble sågar invitert opp til Mussolinis VIP-tribune før avspark for å motta Il Duces lykkeønskninger. Alternativt for å bli minnet på konsekvensene dersom Italia skulle tape.
På den glohete dagen i Den evige stad – det ble rapportert om en temperatur på opp mot 40 grader – hadde stakkars Tsjekkoslovakia de fleste odds mot seg. Bedre ble det ikke av at 60 000 fotballgale italienere gjorde sitt til at Stadio Nazionale mest av alt kunne minne om en trykkoker.
Og det var italienerne som kom best i gang. Azzurri hadde flere store sjanser, blant annet bommet Angelo Schiavio på åpent mål, men ved pause sto det 0-0.
Etter pause fortsatte italienerne i samme spor, dog uten å få uttelling. Så begynte kreftene så smått å ta slutt. Tsjekkerne tok over banespillet. Italienerne så ingen annen råd enn å gå mer fysisk til verks.
Rett etter at timen var spilt ble Antonín Puč taklet så grundig av Attilio Ferraris at han måtte bæres ut av banen for behandling. En av de som hjalp Puč ut, var ingen ringere enn Vittorio Pozzo. Det skulle tatt seg ut i dag.
Minuttet etter kan det hende Pozzo angret, for med nesa full av luktesalt klarte en gjenoppstått Puč å stilne hele Stadio Nazionale da han driblet av Eraldo Monzeglio og skjøt ballen i mål bak Gianpiero Combi.
Italienerne, som bokstavelig talt – skal vi tro myten – spilte med livet som innsats, var i alvorlig trøbbel.
Tsjekkoslovakia fortsatte å skape sjanser, de hadde sågar et skudd i stolpen, men klarte ikke å punktere oppgjøret.
Da gjorde Vittorio Pozzo et taktisk grep. Angelo Schiavio og Giuseppe Meazza byttet plass slik at sistnevnte fikk en litt mer tilbaketrukket rolle. I tillegg byttet oriundoene Enrique Guaita og Raimundo Orsi kant.
I en tid da forsvarsspillet baserte seg på knallhard mannsmarkering, var det nok til å skape kaos i det tsjekkiske forsvaret. Og ni minutter før full tid kom Guaita seg fri på høyrekanten. Schiavio bommet på «landsmannes» innlegg, men ballen ble plukket opp av Raimundo Orsi som fikk ballen i mål med utsiden av høyrefoten, bak kampens beste spiller, František Plánička.
1-1 og italienerne kunne i alle fall puste delvis lettet ut. Flere mål ble det ikke i ordinær tid. Tidenes andre VM-finale måtte inn i ekstraomganger.
Det tok bare fem minutter før det hele var avgjort. En sliten, haltende og lite mobil Giuseppe Meazza skal visstnok ha handset, uten at Eklind gjorde tegn til å blåse. Dermed kunne han spille ballen videre til Enrique Guaita ute på kanten, som slo et innlegg til Angelo Schiavio.
Bologna-spissen fikk med seg ballen og moste den opp i Pláničkas høyre hjørne.
«Jeg var utslitt da jeg scoret vinnermålet, så jeg la meg ned på gresset i noen sekunder for å få tilbake pusten,» sa Schiavio senere. «Det var min siste landskamp og fotballen endret seg fullstendig etterpå.»
Med det kunne Gianpiero Combi, som egentlig skulle ha lagt opp, motta Jules Rimet-troféet som bevis på at Italia var verdensmestere.
Som om ikke det var nok kunne han også ta imot Coppa del Duce, et trofé Benito Mussolini hadde fått laget helt på egen hånd og som var så stort at det fikk den offisielle VM-pokalen til å se ut som et lite eggeglass.
Det var det endelige beviset på at Mussolinis store propagandaprosjekt var vellykket.
Propagandaseieren
«Det italienske laget erobret verdensmesterskapet foran Il Duce,» var overskriften i La Stampa dagen etter finalen. «Det var ingen lett vei for noen i denne utgaven av VM; men Italia var, uten tvil, nasjonen som fikk de største og vanskeligste utfordringene på veien,» var Vittorio Pozzos budskap til det italienske folket.
Det kan høres ut som reinspikka propaganda, men det var et poeng der.
Med ekstraomgangene og den påfølgende omkampen mot Spania, samt ekstraomgangene mot Tsjekkoslovakia i selve finalen, hadde Italia spilt over dobbelt så mye fotball som de andre da Ivan Eklind blåste i fløyta si for siste gang.
I tillegg hadde den italienske troppen reist 1 200 kilometer fra Roma til Firenze til Milano og tilbake igjen til den italienske hovedstaden. Det er jo ingenting i dag, men i 1934 var det utmattende i seg selv.
Spekulasjoner om dommerne på sin side til tross; Italia var et meget godt fotballag som stilte meget godt forberedt til sitt eget mesterskap.
De spilte på sine styrker og utnyttet motstandernes svakheter der de så en mulighet. De var – i typisk italiensk ånd – knallsterke bakover, og Luis Monti ble, akkurat som Vittorio Pozzo spådde, nøkkelspilleren han trengte for å bikke kamper i Italias favør. Oriundoen ble naturligvis også plukket ut på VMs beste lag.
Benito Mussolini fikk sitt etterlengtede VM-gull og dermed det narrativet han ønsket seg for å gi seg ut på veien mot verdensherredømme.
Selv om VM ikke var den publikumssuksessen han hadde håpet på – flere av kampene ble spilt for halvfulle arenaer – instruerte han radiokommentatorer om å fortelle lytterne om stappfulle stadion over hele Italia. Budskapet ble gjentatt til det kjedsommelige.
Mussolini skulle ha det på sin måte.
Italia vant både OL-gull i Hitlers eget mesterskap to år senere, samt et nytt VM-gull i Frankrike i 1938. Likevel var det triumfen på hjemmebane i 1934 han trengte for å overbevise italienerne om én ting.
Med fascistene ved makten kunne italienerne klare alt – også på den europeiske slagmarken.
