Sirkus Arnaldo

Ariel Ortega skulle bli Diego Maradonas arvtaker. Slik gikk det ikke. I stedet klarte Ortega å ødelegge alt – og han klarte det helt på egen hånd.

Frank de Boer spelt de bal, hel goed naar Dennis Bergkamp … Dennis Bergkamp neemt de bal aan … Dennis Bergkamp! Dennis Bergkamp! Dennis Bergkamp!

Jack van Gelders ord og innlevelse når Dennis Bergkamp plukker ned Frank de Boers 60-meterspasning som om det skulle vært ren silke, vipper den lett forbi Roberto Ayala og plasserer den opp i krysset med utsiden av høyrefoten, har for lengst gått inn i historiebøkene som et av de mest ikoniske VM-øyeblikkene i moderne tid.

Van Gelders eufori er enkel å forstå, for idet Bergkamp scorer et av VM-historiens flotteste mål, betyr det at Nederland er videre til semifinalen i VM.

Det betyr samtidig at Argentina er ute.

Vi skrur tiden tre minutter tilbake. Argentina er en mann mer etter at Nederlands kanskje minst kjente fotballspiller, Arthur Numan, ble utvist et kvarter før slutt, og presser på for seiersmålet.

På kanten av 16-meteren får Ariel Ortega ballen. Nærmeste nederlender er ingen hvem som helst. Han heter Jaap Stam og er både dobbelt så høy og dobbelt så bred som Ortega, men den lille argentineren, han bryr seg ikke om det.

Med sitt lave tyngdepunkt og kvikke føtter utfører han en kjapp venstre-høyre og Staam er plutselig på vei ut av Stade Vélodrome for å kjøpe nye tresko. Den store stopperen lar likevel venstrebeinet henge igjen og den muligheten utnytter Ortega. Han går ned som en sekk med nypoteter.

Straffe, vel? Soleklar!

Den mexicanske dommer er ikke i tvil.

Filming!

Gult kort!

Edwin van der Sar, Nederlands ellers så sindige keeper, er rasende. Han kommer sprintende mot en knestående Ortega og slenger med leppa. Resten av sekvensen er velkjent.

170 centimeter høye Ortega reiser seg brått opp og skaller van der Sar i kjeven. Da er det keeperens tur til å gå ned for telling og den mexicanske dommer er ikke i tvil nå heller.

Rødt kort. Adiós til Ortega, som umiddelbart forstår hva han har gjort. Et eller annet sted begynner Diego Maradona å gråte. Det gjør resten av Argentina også, for med dette laget hadde de muligheten til å gjenta suksessen fra 12 år tidligere.

I stedet blir Ariel Ortega symbolet på nok en bortkastet argentinsk generasjon. Og en hel fotballverden blir vitne til det første av mange tegn på Ortegas selvdestruksjon.

Drømmen om River Plate

Historien om Ariel Arnaldo Ortega, som er hans fulle navn, starter i det ugjestmilde, støvete landskapet ved foten av Andesfjellene nordvest i Argentina, ikke så langt fra grensene til Chile og Bolivia.

Her, i lille Ledesma i delstaten Jujuy, mest kjent for sukker- og alkoholproduksjon samt en voldsom hete når somrene står på som verst, ble Ortega født i mars 1974.

Det var her han vokste opp sammen med moren Mirta, faren José og de to søstrene Analía og Mónica.

Som så mange andre argentinere – faktisk de aller fleste argentinere – fant Ortega glede i fotballen. Han driblet og driblet og driblet, og han var så god til det at han ikke kunne unngå å bli lagt merke til.

Allerede som 14-åring debuterte han for den lokale klubben Atlético Ledesma – og selvsagt scoret han i debuten.

Speidernettverket til storklubbene nede i Buenos Aires strakk seg ikke helt til Jujuy, så Atlético Ledesmas tekniske direktør, Roberto Gonzalo, tok skjeen i egen hånd.

I desember 1990 booket han billett til ham selv og til Ortega ned til Buenos Aires. Gonzalo hadde kontakter i Independiente og i Boca Juniors og skulle i alle fall gjøre sitt for at Ortega fikk presentere seg på den største scenen i Argentina.

Men Ortega, han ville ikke til Independiente eller Boca Juniors. Det kom tydelig frem i brevet han etterlot til foreldrene hjemme i Ledesma før han reiste ned til den argentinske hovedstaden.

“Jeg skal spille for River og for landslaget,” sto det.

Ferdig med den saken. Sta allerede da. Kanskje var det derfor han etter hvert fikk tilnavnet El Burrito – Det lille eselet.

Til River kom han. Der havnet han under vingene til trener Daniel Passarella, den doble verdensmesteren som like godt valgte å takke ja til Argentinas kanskje tøffeste jobb allerede året etter at han selv la opp som spiller for samme klubb.

Nettopp Passarella skulle få en svært viktig rolle i Ariel Ortegas liv.

“Han var mer enn bare en trener – han ble en farsfigur,” sa han.

Tøft møte med storbyen

I starten måtte den unge, stille og sjenerte Ortega i stor grad klare seg selv. Han bodde på et lite rom på Rivers treningsfelt og måtte vende seg til å bo i en av verdens største byer, nye mennesker og ikke minst en prestasjonskultur og et treningsregime han definitivt ikke var vant til.

Likevel krummet han nakken og lot beina gjøre jobben. Han utmerket seg med usedvanlig kvikke føtter, hvis spesialitet var å trekke motstandernes forsvarere i en retning før han med en lynkjapp kroppsfinte tok med seg ballen i den andre.

I desember 1991, ett år etter at han ankom River Plate og runden etter at Apertura-tittelen allerede var sikret, debuterte han i seriesammenheng, borte mot Platense, 17 år gammel, med en målgivende pasning.

Men utenfor banen mistrivdes Ortega.

“Hver gang vi snakket på telefonen, gråt jeg,” sa Ariels mor, Mirta. “Da han fortalte meg at han hadde blitt taklet hardt eller skadet, klarte jeg ikke engang å snakke. Jeg ble lei meg. Veldig lei meg.”

River Plate fryktet at Ortega skulle få et alvorlig anfall av hjemlengsel og flytte tilbake til Jujuy. De skaffet ham derfor en fireroms leilighet i bydelen Belgrano, på én betingelse. Familien hans måtte flytte inn sammen med ham.

Snart kom de ned til Buenos Aires alle sammen, ja med unntak av storesøster Mónica.

Faren José fikk jobb som vaktmester på El Monumental og lillesøsteren Analía fikk plass i River Plates egen utdanningsprogram med klasserom på stadion.

“Hva mer kunne jeg ønske meg?” spurte Ariel Ortega retorisk. “Jeg trenger ikke engang sette på vekkerklokka.”

For å vekke Ariel Ortega om morgenen, det tok mamma Mirta seg av. Da sto også frokosten klar på bordet, med mate (en koffeinholdig te-lignende drikk) og kjeks.

Ortega kunne med ett konsentrere seg fullt og helt om å plukke opp hansken og bli Diego Maradonas arvtaker.

Gjennombruddet

Med vekkerklokken av, fersk mate på bordet hver morgen og et talent helt utenom det vanlige til tross; det er ikke bare bare å spasere inn på førstelaget til en av verdens største fotballklubber. I alle fall ikke der supporternes forventninger sannsynligvis er høyere og presset større enn noe annet sted i verden.

“Vær rolig, sønnen din er en uslepen diamant,” sa Passarella til pappa Ortega. “Han må jobbe hardt, men med tålmodighet vil han nå langt.”

Og Ortega jobbet hardt. Knallhardt. Hardere enn de aller fleste. Sakte men sikkert spilte han seg inn i startoppstillingen til River Plate og i juli 1992 scoret han sitt første mål for klubben i 3-1 seieren mot Quilmes.

Det var likevel først i slutten av april 1994 at Ariel Ortega virkelig skulle presentere seg for det argentinske publikummet.

Mot erkerivalen Boca Juniors på La Bombonera herjet den lille høyrevingen med Bocas venstreback, Carlos Mac Allister, og ble kampens store spiller.

Kun udugelige lagkamerater sørget for at det sto 0-0 til pause, og da bestemte Ortega seg like godt for å gjøre det selv: Fra nærmest liggende posisjon smalt han ballen opp i nærmeste kryss før Hernán Crespo doblet ledelsen fra kloss hold og sørget for at River vant 2-0 – deres første seier i Boca på åtte år.

Ortega, som nå hadde fått draktnummer syv, imponerte til og med landslagssjef Alfio Basile, som bestemte seg for å ta med seg 20-åringen til VM i USA.

Argentina reiste til USA med et knallsterkt lag, og deres odyssé gjennom Det frie land fortjener naturlig nok sin helt egen beretning, men kortversjonen er egentlig helt utenomsportslig.

Hele sluttspillet ble nemlig overskygget av at Diego Maradona testet positivt for efedrin etter seieren mot Nigeria i Foxborough.

For Ariel Ortega, som fikk syv minutter mot Hellas i den første gruppespillkampen, betød det en voldsom ilddåp da Claudio Caniggia ble skadet mot Bulgaria i den siste gruppespillkampen. Men selv ikke den lille magikeren kunne hindre at en annen magiker, Hristo Stoitsjkov, og hans noe ukonvensjonelle lagkamerater vant 2-0.

Mot Romania i 16-delsfinalen startet Ortega, men skoene til Maradona og Caniggia ble for store å fylle. En av VMs mest underholdende kamper endte med 3-2 til rumenerne.

På den hjemlige arenaen var derimot Ariel Ortega i storform. Det var heldigvis lagkompisene også. Daniel Passarella hadde tatt over det argentinske landslaget etter Alfio Basiles misère, men under kyndig ledelse av Passarellas mangeårige protegé, Américo Gallardo, stormet River-guttene avgårde fra start i Apertura-delen av 1994/95-sesongen.

Foran møtet med Boca på La Bombonera den 11. desember var River fortsatt ubeseiret. Vant de kampen mot erkerivalene, ville de krones som ubestridte mestere hjemme mot Vélez uken etter.

Allerede etter 10 minutter stormet Ortega fremover på sin høyrekant. Inne i straffefeltet så en desperat Néstor Ariel Fabbri ingen annen mulighet enn å meie Ortega overende.

Straffespark.

Et av de mest soleklare straffesparkene i moderne tid, det må være lov å påstå.

Den eminente uruguayaneren Enzo Francescoli beholdt roen mot den mildt sagt eksentriske Boca-keeperen Carlos Fernando Navarro Montoya med den minst like eksentriske keeperdrakten og satte inn 1-0.

Etter en halvtime kom Ortega i fokus igjen. På venstre hjørne av 16-meteren fikk han ballen, men i stedet for å sette fart mot Bocas mål, tok han ballen ned på brystet og smalt den i nettet på halv volley.

I kjent Ortega-stil feiret han med å ta av seg drakten og svinge den rundt med høyrehånda.

River vant 3-0, gikk ubeseiret gjennom Apertura og ble kronet som fortjente mestere rett før jul.

Europa kaller

Ariel Ortega fikk de trofaste tilskuerne på Monumental til å sitte – unnskyld, stå – ytterst på setet helt på egen hånd. Han føk opp og ned høyrekanten som en ustoppelig virvelvind og etterlot seg den ene beinharde argentinske forsvarsspilleren etter den andre med nesa i gresset, i villrede over hva som egentlig traff dem.

Når Ortega i tillegg hadde spillere som Enzo Francescoli, Marcelo Gallardo, Matías Almeyda og Hernán Crespo rundt seg, ble også River ustoppelige.

I 1996 vant de Copa Libertadores for andre gang og interessen rundt 22 år gamle Ariel Ortega begynte å svirre for alvor.

Sommeren 1997 ble Ortega hentet til Valencia. Mannen som sto bak den handelen var daværende Valencia-trener, landsmannen Jorge Valdano, verdensmesteren fra 1986 og senere sportsdirektør i Real Madrid.

I Valencia ble Ortega lagkamerat med spillere som David Albelda, Gaizka Mendieta og Claudio López, argentineren som ble hentet fra Racing Club sesongen før, og som skulle bli en vesentlig større suksess enn Ortega selv.

For Ortega fant seg aldri til rette i Den hvite byen på Spanias østkyst. Få måneder etter at han kom, forsvant Valdano ut dørene på Mestalla og ble erstattet av Claudio Ranieri.

Med det ble argentinsk idealisme erstattet med italiensk pragmatisme.

Der passet ikke Ortega inn. Det tok heller ikke lang tid før han og Ranieri røk i tottene på hverandre.

“Dette laget er bedre når vi spiller oss ut bakfra,” sa han til La Nación i desember 1997, med dårlig skjult kritikk av Ranieris filosofi.

Ranieri på sin side mente at Ortega var lat og hadde en manglende vilje til å følge hans taktiske instruksjoner.

“Ortega er en kvalitetsspiller, men han liker ikke å trene,” sa han. “Siden jeg kom til Valencia har han trent 43 færre timer enn lagkameratene. Han er alltid sliten.”

Til tross for press fra Valencia-styret om å la Ortega spille, var han inn og ut av laget og kom aldri inn i noen rytme ved den spanske middelhavskysten.

“Jeg kan ikke si noe, men hvis jeg bare får spille 20 minutter i hver kamp, vil jeg jo ikke klare å bli bedre,” sa han.

Ortega scoret riktignok det avgjørende målet i den elleville 4-3 seieren mot Barcelona på Camp Nou i januar, men få dager senere ble han utvist fra trening etter en knallhard takling på lagkamerat Francisco Farinós.

Hans lunefulle og uforutsigbare humør og hans manglende evne til å passe inn i et kollektiv bidro til å skape splid i spillergruppa.

Ortega havnet på benken og etter hvert på tribunen.

Da Daniel Passarella, hans gamle mentor, tok ham ut i VM-troppen som skulle reise til Frankrike, var det allerede bestemt at Ortega ikke var en del av Ranieris – og dermed Valencias – fremtidsplaner.

Han skulle selges.

Stjernen i Frankrike

I motsetning til Ranieri visste Passarella hvordan han skulle få Ortega til å skinne. Han visste at han trengte trygghet for å prestere. Han visste at han trengte å utfolde seg på sin egen måte, i en slags fri rolle tilnærmet uten defensive oppgaver.

I Frankrike storspilte Ortega. I første kamp mot Japan var han direkte involvert i Gabriel Batistutas avgjørende scoring.

Mot Jamaica scoret han to, det første en utsøkt liten chip med utsiden av høyrefoten alene med keeper. Det andre etter et veggspill med Claudio López der han trengte gjennom to jamaicanske forsvarere som varm kniv i smør og kjælte ballen bort i høyre hjørne med venstrefoten.

Deretter assisterte han Gabriel Batistuta før han skaffet straffesparket som sørget for at Batigol kunne fullføre sitt hat trick.

Mot Kroatia var han nest sist på Mauricio Pinedas seiersmål.

I den etter hvert legendariske kampen mot England i åttedelsfinalen, en kamp som er mest kjent for Michael Owens solomål, Argentinas innøvde frisparktrekk, David Beckhams røde kort og David Battys avgjørende straffemiss, var Ariel Ortega en håndfull, en konstant torn i siden på det som etter hvert ble ordentlig svimle engelske forsvarsspillere.

Interessen rundt Ortega var igjen stigende.

Så fikk han altså fullstendig rullgardin i kvartfinalen mot Nederland.

“Jeg sliter fortsatt med å komme over det,” sa Ortega til La Nación nylig.

Det er en av de tristeste og mest dramatiske tingene som skjedde meg innen fotballen. Jeg var på toppen av karrièren, jeg hadde spilt et fantastisk VM.

Men med utvisningen blir alle Ortegas prestasjoner glemt på et øyeblikk. I det han går mot garderoben hører han at Dennis Bergkamp setter seiersmålet. Og samtidig som han forsvinner ned i korridorene på Stade Vélodrome, forsvinner han inn i en slags evig periferi.

Rastløs og urolig. Uten familien sin. Uten mamma Mirtas mate. Uten en klubb å reise tilbake til.

Ariel Ortega begynte å søke trøst i alkoholens klamme og ubarmhjertige favn.

Skandalen i Roma

I Genova måtte også Sampdoria søke trøst, for der var det fullstendig kaos. Stjerne etter stjerne hadde kommet og gått i kjølvannet av scudettoen i 1991, men da president Paolo Mantovani døde i 1993, havnet klubben i et slags evigvarende fritt fall.

| Les også: Sampdorias usannsynlige scudetto

Juan Sebastián Verón var den siste stjernen som reiste, til høytflyvende Parma, og et desperat Sampdoria tok sjansen på å sikre seg Ortegas tjenester. Der ble han den ensomme stjernen som skulle redde Genova-klubben fra nedrykk til Serie B.

Det gikk som det måtte gå.

Tre mål og tre målgivende på de 12 første kampene var fasiten inntil bortemøtet med Lazio i desember.

I Den evige stad endte Ortega på fylla sammen med lagkameratene Fernando Cordóba og nå avdøde Caté. Da politiet stoppet Ortegas bil, der de alle satt, havnet alle tre i fyllearresten. Ortega mistet også førerkortet.

Naturlig nok ble samtlige satt ut av troppen foran kampen på Olimpico også. Det var kanskje like greit, for Sampdoria tapte 2-5.

Det var mer enn nok for Sampdoria-presidenten, som gav Luciano Spalletti sparken. Inn kom tidligere Sampdoria-spiller David Platt, som langt ifra var noen fan av Ortega og som heller foretrakk leiesoldaten Lee Sharpe.

Kaoset ble komplett da det viste seg at Platt ikke hadde den nødvendige trenerlisensen og måtte overlate roret til Giorgio Veneri før Spalletti kom tilbake for å prøve å stabilisere skuta han selv hadde lagt ut fra kai med noen måneder tidligere.

I Genova viste Ortega bare små glimt av hva han kunne. I 4-0 seieren mot Inter lobbet han på finurlig vis over Gianluca Pagliuca med utsiden av høyrefoten fra kanten av 16-meteren, men det var et av få lyspunkter og Sampdoria måtte ta den tunge veien ned i Serie B-sumpa.

Et Serie B-eventyr på mer eller mindre obskure og nedslitte kommunale anlegg rundt omkring i støvellandet ville definitivt ikke Ariel Ortega være med på. Han pakket i stedet bagen nok en gang og reiste videre østover, til Emilia-Romagna og høytsvevende Parma, som hadde slått Marseille 3-0 i UEFA-cupfinalen noen uker i forveien.

Alt lå til rette for at Ortega endelig skulle lykkes. I Parma var Gianluigi Buffon. Der var Fabio Cannavaro. Der var Lilian Thuram. Og der var landsmannen og tidligere lagkamerat i River, Hernán Crespo.

Der var riktignok ikke Juan Sebastián Verón, mannen Ortega hadde erstattet i Sampdoria. Etter en konflikt med trener Alberto Malesani, som kort og godt handlet om at den store argentineren ikke ønsket å spille ute på høyrekanten i Malesanis 3-4-1-2-formasjon, ble han solgt til Lazio for en rekordsum.

Ortega, som hadde briljert ute på høyrekanten i en årrekke, var Veróns perfekte erstatter, tenkte Malesani.

Det var det nok mange som var enig med ham i.

| Les også: Parma: De gylne årene og melken som surnet

Returen til Buenos Aires

Den sesongen startet Parma dårlig. To uavgjorte og to tap på de fire første kampene var fasiten før hjemmemøtet med Hellas Verona i oktober 1999.

Der viste igjen Ortega glimt av storhet og ble kåret til banens beste spiller. Først assisterte han rekordkjøpet Márcio Amorosos første mål for klubben. Deretter satte han selv inn 2-0. Så spilte han Amoroso gjennom som førte til at han ble meid ned av Veronas keeper og et påfølgende rødt kort. Ballet ble avsluttet med at han var tredje sist på 3-0 scoringen til Hernán Crespo.

Den italienske pressen var fra seg av beundring. Var Ortega endelig tilbake?

Svaret på det var nei.

Han viste glimtvis hva han kunne, men glimtene ble færre og færre. Han evnet heller ikke nå å følge Alberto Malesanis strenge taktiske instruksjoner og forsvant etter hvert ut av kamptroppen.

Hjemmekampen mot Piacenza den 19. mars 2000 ble hans siste i Parma-drakt.

Ortega ville hjem. Hjem til Argentina. Hjem til Buenos Aires. Hjem til River Plate.

Da det ble kjent at Parma fortsatt skyldte River penger etter overgangen til Hernán Crespo, var ikke Los Millonarios vonde å be.

“Vi sletter gjelden dersom vi får Ortega billig,” var meldingen som ble sendt over Atlanterhavet. Billig ble det, faktisk helt gratis, og Ortega var så fornøyd med å komme hjem at han takket ja til å halvere lønnen.

“Jeg er glad igjen,” sa Ortega i forkant av Rivers åpningskamp mot Estudiantes sesongen 2000/01. Det var ikke så rart. Endelig kunne han spille foran supportere som elsket absolutt alt han gjorde.

Han fikk attpåtil selskap av en trio som sammen med Artega skulle danne en av Rivers mest myteomspunnede kvartetter, nemlig Javier Saviola, Juan Pablo Ángel og Pablo Aimar.

Cuatro Fantásticos ble de kalt, men trener Américo Gallego, Daniel Passarellas assistent da Ortega fikk sin River-debut et tiår tidligere, fikk ikke kvartetten til å passe sammen. Utrolig nok ble River stående igjen uten troféer den sesongen.

Så forsvant Aimar til Valencia, Saviola til Barcelona og Ángel til Aston Villa.

Ariel Ortega sto igjen alene. Det brydde riktignok ikke Ortega seg om, for han nøt plutselig å spille fotball igjen.

I siste halvdel av 2002-sesongen fant han virkelig tonen med unge Fernando Cavenaghi og var selve hjertet i River-laget som sikret seg Clausura-troféet.

Overgangen som endret alt

Ortegas prestasjoner som selveste Fugl Føniks betød at Marcelo Bielsa anså ham som en av sine viktigste brikker foran VM i Japan og Sør-Korea i 2002. Da Nigeria sto på motsatt banehalvdel i Ibaraki den 2. juni, hadde ikke Argentina tapt en fotballkamp på to år.

La Albiceleste var igjen storfavoritter til å ta sin tredje VM-tittel.

Dessverre har det en lei tendens til å skje et eller annet med det mentale hos argentinerne når de blir sett på som favoritter. Så også i dette VM-et, for Bielsas gutter måtte reise hjem allerede etter gruppespillet etter 1-0 mot Nigeria, 0-1 mot England og 1-1 mot Sverige.

Og Ariel Ortega, han var Ariel Ortega. Glimtvis glimrende, glimtvis helt fraværende. Mot Sverige viste han alle sider av seg selv innenfor et par minutter da han først, på eminent vis, skaffet straffe.

Straffen tok han selv, og det bør man jo absolutt ikke gjøre, ei heller Ortega, som skjøt med løskrutt og nærmest la ballen i perfekt keeperhøyde slik at Magnus Hedman kunne gjøre en av karrièrens enkleste strafferedninger.

Hernán Crespo var fremme og satte returen, uten at det spilte noen som helst rolle.

Likevel hadde Ortega gjort nok til at utenlanske storklubber igjen meldte sin interesse. Det var snakk om England og om en retur til både Spania og til Italia, men til slutt var det Fenerbahçe som bladde opp rundt 60 millioner norske kroner for å sikre seg Ortegas signatur.

Han var da blitt 28 år gammel og skulle få en årslønn på rundt 10 millioner kroner – pluss rundt 20 millioner kroner per sesong for bilderettigheter.

Det var en svært lukrativ avtale som skulle sikre Ortegas fremtid. I stedet forsto han umiddelbart etter landingen i Istanbul at overgangen ikke ville få en lykkelig slutt.

“Det var ikke mulig å tilpasse meg den tyrkiske livsstilen. Språket var et stort problem, og det var ikke mulig for meg å lære det. Det var ikke engang noen på laget som snakket spansk. Jeg kunne ikke dele noe med noen.”

“Vil det hjelpe om vi henter en argentiner til eller to?” spurte Fenerbahçe.

Det ville det jo selvsagt, men ingen argentinere kom. Han fikk en tolk, men han snakket portugisisk. Etter kort tid var gleden Ariel Ortega fant i fotballen borte. Det ble et ork å gå på trening.

De gjorde ingenting for at jeg skulle trives. Jeg dro til treningsanlegget, trente, dusjet, skiftet og reiste derfra.

Etter hvert reiste kona tilbake til Buenos Aires med deres to barn også.

Ariel Ortega følte seg mer ensom enn noensinne. Fritiden ble brukt til å ringe hjem til Argentina. Telefonregningene var ofte på flere tusen dollar i måneden.

Bedre ble det heller ikke at han ikke forsto hva trener Oğuz Çetin sa. Ikke at Ortega noensinne brydde seg stort om taktiske instruksjoner, men i Istanbul ble det tydeligere enn noen gang at Ortega hadde én oppgave: Å gå ut på banen og skape magi på egen hånd.

Lagkameratene ville forhåpentligvis fikse resten.

Flukten fra Istanbul

Det gjorde de i november 2002. Før tåken fra blussene hadde steget opp mot den tyrkiske nattehimmelen fra gressmatta på Şükrü Saracoğlu Stadium, slo Ortega hjørnesparket som Tuncay stanget inn mot erkerivalen Galatasaray, hans åttende målgivende på 10 kamper.

10 minutter før pause nikket Ortega selv inn 2-0 i åpent mål før han noen minutter etter pause viste at Ariel Ortega nå engang var Ariel Ortega.

To strake bein i skinnleggen på en Galatasaray-spiller og rett i dusjen.

Fenerbahçe vant kampen 6-0, men Ortega var langt ifra i noen seiersrus. Han brukte karantenen på å finne ut av hvordan han kunne terminere resten av kontrakten. Han visste at klubbledelsen, som tross alt hadde bladd opp en rekordsum for sin egen argentinske frelser, ikke var villige til å slippe ham uten videre.

Bedre ble det ikke da han i desember ble skadet og, ifølge ham selv, ble tvunget til å reise til Buenos Aires for medisinsk oppfølging fordi det medisinske apparatet i Fenerbahçe ikke var godt nok. Dermed utelot også Fenerbahçe å betale lønnen Ortega hadde krav på.

“Det var tortur,” skrev Ortega om oppholdet i Istanbul. “Jeg måtte gjøre det på min måte. En morgen pakket jeg sakene mine og dro til flyplassen. Jeg visste at jeg ikke ville komme tilbake.”

Ortega reiste til Amsterdam der han den 12. februar 2003 spilte en drøy time for Argentina i treningskampen mot Nederland. Deretter ble han like godt med hjem til Buenos Aires.

Ortega selv mente han måtte hjem til kona for å være tilstede ved parets tredje fødsel og at han hadde fått tillatelse av Fenerbahçes president. Det var ikke tyrkerne enige i.

“Etter landskampen ringte jeg treneren og sa jeg ikke kom til å komme tilbake,” skrev Ortega.

Det betød selvsagt trøbbel.

Agent Juan Berros forsøkte å få til en avtale om en retur til River Plate, men det var ikke Fenerbahçe interessert i. Da Ortega fortsatt ikke hadde kommet tilbake til Istanbul i april – to måneder etter han dro – sendte i stedet Fenerbahçe en offisiell klage til FIFA.

I juni 2003 kom den knallharde dommen. Ortega fikk en bot på 11 millioner dollar og ble utestengt fra all fotball i seks måneder. Saken havnet hos CAS, men de forkastet saken.

Ortega, som ikke hadde spilt fotball siden Argentinas treningskamp mot Libya (!) i Tripoli (!!) i slutten av april, befant seg i dyp, dyp krise. Ikke hadde han mulighet til å kjøpe seg ut av resten av kontrakten med Fenerbahçe og ikke skulle han tilbake til Istanbul når utestengelsen var over.

I en alder av 30 så karrièren til Ortega ut til å være over. Mannen som elsket å spille fotball måtte finne en måte å få dagene til å gå rundt.

“Jeg tar meg en løpetur i ny og ne. Spiller fotball et par dager i uka,” sa Ortega til El Gráfico i 2004. “Noen dager er mer som ‘nei, i dag gidder jeg ikke’, for jeg har ingen forpliktelser.”

Livbøye og grunnstøting

Oppholdet i Tyrkia og den påfølgende FIFA-dommen endret noe hos Ortega. Han ble innesluttet og sint. Frustrert over å ikke kunne gjøre det han elsket mest.

Heldigvis fantes det en livbøye. Han het Américo Gallego – vår gamle venn fra River Plate – som nå var trener for Newell’s Old Boys, Diego Maradonas gamle klubb oppe i Rosario. Og Newell’s, de hadde penger på bok etter salgene av Maxi Rodríguez og Mauro Rosales.

Nok penger til å kjøpe Ortega ut av kontrakten med Fenerbahçe.

Snipp, snapp, snute – i august 2004 så var det Fenerbahçe-marerittet ute.

Vel hjemme i Argentina kunne Ariel Ortega skinne nok en gang. Han var fundamental da Newell’s noe overraskende gikk hen og vant Apertura-tittelen i 2004, men da Daniel Passarella og River Plate igjen banket på døren to år senere, maktet han ikke å si nei.

Den 6. august 2006 debuterte han for sitt elskede River Plate for tredje gang og fansen på El Monumental kunne igjen rope “olé!” idet Ortega gjorde venstreback etter venstreback like svimle som følelsen man får etter en lang natt ute i Palermo.

Historien om Ariel Ortega kunne ha endt lykkelig her, men det gjør den ikke. Ryktene begynte å gå om at El Burrito ikke hadde klart å legge fra seg flaskene med alkohol som han hadde blitt så altfor god venn med.

Foran oppgjøret mot Boca Juniors i begynnelsen av oktober 2006 ble han tvunget til å søke hjelp og ble satt ut av laget. Returen kom en måned senere, i et voldsomt regnvær mot San Lorenzo på El Monumental.

På stillingen 3-0 vippet Ortega elegant bort bortelagets venstreback før han stormet mot 16-meteren og lobbet ballen bort i lengste hjørne fra hjørnet av straffefeltet.

Det var typisk Ariel Ortega, som fulgte opp sin klassiske feiring med å gi en solid klem til både Daniel Passarella og til ekstatiske lagkamerater.

Igjen kunne historien ha endt lykkelig her. Det gjør den ei heller nå.

For bare to måneder senere, midt under Rivers sesongoppkjøring, og kun kort tid etter at Passarella hyllet det han trodde var sin kurerte protagonist for å være på rett spor, ble Ortega fraktet vekk fra treningsfeltet og til Buenos Aires for rusavvenning nok en gang.

Først den 18. mars var Ortega tilbake da han ble byttet inn 20 minutter før slutt i bortekampen mot Quilmes. På stillingen 0-0 markerte han det med å nikke ballen i mål – via hånda. Det var langt ifra noen Guds hånd, og det er det heller aldri noen som har påstått at det var, men symbolikken er nå engang der, enten man vil eller ikke.

Ortega fikk så med seg hjemmetapet mot Gimnasia før han røk ut i seks nye kamper. I hjemmekampen mot Estudiantes i slutten av mai presterte han å pådra seg to gule kort på fem minutter.

Igjen var det typisk Ariel Ortega.

Oppbrukte sjanser

Etter en skuffende Apertura i 2007 fikk Daniel Passarella sparken og ble erstattet av Diego Simeone. Og El Cholo, han hadde store planer for sin gamle lagkamerat fra landslaget. Ortega skulle spille intet mindre enn samtlige kamper – og han skulle være kaptein.

Alle visste nok at det ville bli vanskelig, ikke minst Ortega selv.

Til tross for at han røk ut av troppen i fire kamper midtveis i sesongen, avsluttet han med én scoring og fire målgivende pasninger – stort sett som innbytter – på de siste åtte kampene, den siste til Diego Buonanotte, som avgjorde hjemmekampen mot Olimpo og sikret Clausura-troféet.

Likevel hadde Diego Simeone fått nok av Ortegas uprofesjonelle livsstil og plasserte ham på overgangslisten.

“Det er den tøffeste avgjørelsen jeg noensinne har fattet,” sa Simeone, som alltid har vært mer opptatt av å vinne enn nostalgi.

Ortegas ferd gikk så videre til Mendoza og Independiente Rivadavia før han igjen returnerte til River Plate. Deretter ble det et utlån til All Boys før han avsluttet karrièren i Defensores de Belgrano på tredje nivå.

I 2012 var det slutt.

I juli 2013 fikk han sin velfortjente avskjedskamp hjemme på El Monumental. Over 60 000 tilskuere ble vitne til oppvisningen mellom Los Amigos de Ortega mot Los Amigos de River – Ortegas kompiser mot Rivers kompiser.

Ortega spilte naturligvis halve kampen for hvert av lagene, scoret fire ganger og fikk attpåtil se at eldstesønnen, Tomás, fikk komme innpå og score han også.

“Jeg har ingen ord,” sa en rørt Ortega etter kampen. “Jeg hadde planer om å si tusen ting, men det eneste jeg kommer på, er takk! Dere skapte dette.”

Så fikk han hele El Monumental til å brøle med ordene:

Jeg takker Gud for at jeg ble River-fan.

En unik karrière var definitivt over, en karrière som kunne blitt så mye større, så mye mer, men som likevel var mer innholdsrik enn de aller fleste bare kan drømme om.

Ariel Ortega ble aldri Diego Maradonas etterfølger. Han ble aldri den som skulle få æren av å lede Argentina til deres tredje VM-tittel.

Men han ble et ikon.

På sitt beste var han ustoppelig. På sitt verste var han så selvdestruktiv at han knapt var en skygge av sitt eminente seg. Hver gang det var et lys i enden av tunnelen, fant Ortega en måte å slukke det på.

For River-fansen var han likevel alltid lyspunktet. For de var Ariel Arnaldo Ortega den aller største.