De uslåelige

I 2004 endret engelsk fotball seg for alltid. Samtidig som utenlandsk valuta begynte å flomme inn over balløya, skapte Arséne Wenger et av tidenes beste fotballag – og markerte med det slutten av en kort, men innholdsrik æra.

«Arsène, kan jeg få ordet?»

Spørsmålet stilles av Martin Keown, bautaen som har vært i Arsenal i en mannsalder. Keown tok alltid ordet før kamp, men aldri i pausene. Nå var tiden inne. Det er så stille i garderoben at det mest av alt kan minne om en begravelse.

Keown får ordet. Han reiser seg og taler til en mutt forsamling som nylig har blitt slått ut av Manchester United i FA-cupen og av Chelsea i Champions League. 

Selvtilliten er lav. Det samme er trua på at kampen mot Liverpool kan snus.

Stopperkjempen fra Oxford sier ikke mye. Han sier akkurat nok. Han minner lagkameratene på hvem de er. Hvilke kvaliteter de har. De må slutte å synes synd på seg selv. For selv om muligheten for en historisk trippel er borte, er de fortsatt favoritter til å vinne ligatroféet. 

Og de kan fortsatt gå ubeseiret gjennom ligaen.

Skal det skje, kan de ikke tape hjemme på Highbury mot Liverpool. 

Så enkelt er det.

Martin Keown står kanskje ikke igjen som den mest karismatiske i fotballhistorien. Men her, i garderoben på Highbury, tenner han en gnist hos lagkameratene. 

Kun fire minutter ut i andre omgang utligner nemlig Robert Pirès.

Så, minuttet senere, får Thierry Henry ballen fem meter inn på Liverpools banehalvdel. Det som så skjer skal på mange måter definere dette Arsenal-laget.

For Henry, han bestemmer seg umiddelbart. Ballen skal i mål, om han så må gjøre det selv. Han bestemmer seg for å sette fart og se hva som skjer. 

Første utfordrer er Dietmar Hamann, Liverpools ellers så stødige midtbanemann. Han passeres med største selvfølgelighet og blir attpåtil liggende på gresset, perpleks over hva som nettopp skjedde.

Henry, som nå nærmer seg Liverpools 16-meter i full fart, har egentlig to alternativer. Han kan spille gjennom Robert Pirès, som kun voktes med et halvt øye av El-Hadji Diouf. Det andre alternativet er å prøve å nå Dennis Bergkamp i midten. Han passes riktignok godt på av Sami Hyypiä.

Mens han nærmer seg Jamie Carragher, som reiser armen i været som for å advare lagkameratene at her er det virkelig fare på ferde, veier Henry mulighetene sine.

Og velger det ingen tror han skal velge.

Han går selv.

En kjapp høyre-venstre gjør at Carragher kolliderer med lagkamerat Igor Bišćan. Dermed åpner det seg et ørlite rom Henry kan manøvrere seg inn i, og han gjør det med en ballettdansers eleganse. Alene med Jerzy Dudek setter han, på erketypisk Henry-vis, ballen iskaldt ned i lengste hjørne. 

Det er en makaløs scoring. En scoring som på alle mulige vis bekrefter Henrys storhet, men som også symboliserer dette Arsenal-laget, dets vinnervilje og ikke minst dets helt egen evne til å trekke frem det helt spesielle når det virkelig gjelder.

Kvarteret før slutt setter Henry sitt tredje for ettermiddagen. Naturligvis gjør han det.

Arsenal vinner 4-2.

Med den snuoperasjonen ser Arsenal seg aldri tilbake. I stedet skal de en drøy måned senere stemple seg inn i historiebøkene under overskriften «De uslåelige».

Boring Arsenal

På midten av 1990-tallet var engelsk fotball slik vi kjenner den i dag fortsatt i støpeskjeen. Da Premier League så dagens lys i august 1992, var kun 13 av de involverte spillerne ikke-britiske eller ikke-irske.

To av de spilte for Arsenal i hjemmetapet mot Norwich: Sveriges elegante midtbanespiller Anders Limpar og den ferske danske EM-vinneren John Jensen. 

Men i stallen hadde George Graham en skandinav til. Han var fra Kristiansand og het Pål Lydersen.

Utrolig nok skulle overgangene til nettopp Jensen og Lydersen føre til at Graham måtte ta sin hatt og gå tre år senere. Da ble det nemlig bevist at han og den norske agenten Rune Hauge hadde mikset og trikset med penger under bordet.

Det gjør man kanskje ustraffet i dag, men da var det bye, bye til Graham, som også måtte innfinne seg med to års utestengelse fra all fotball.

George Graham fikk jobben som Arsenal-manager i 1986. På sitt helt egne vis klarte han å ta klubben til to ligatitler: den berømte som ble avgjort med siste spark på ballen på Anfield i 1989, samt den noe mindre berømte to år senere, hvor Arsenal riktignok kun tapte én kamp.

Legger vi på et FA-cuptrofé og en tittel i Cupvinnercupen, er det vanskelig å argumentere mot at George Graham var en suksess i den nordlige delen av London.

Men Graham var gammeldags. «Boring Arsenal» ble laget hans kjent som. De slapp nesten ikke inn mål, men de scoret nesten ikke mål heller.

Da styret plutselig ikke hadde noe annet valg enn å kvitte seg med ham, sto de ved et veiskille. Skulle de ansette en som sto for den samme fotballen, eller skulle de velge noe mer radikalt?

David Dein, Arsenal-styrets nestleder og eier av 42 % av klubbens aksjer, var ikke i tvil. Og det er her fotballens underfundige tilfeldigheter skaper vakre historier.

Den snodige franskmann

Seks år tidligere, i 1989, hadde nemlig Dein møtt en noe snodig franskmann på Highbury. Med sin høye, tynne kropp, sin uortodokse klesstil og sine tykke briller så han mest av alt ut som en universitetsprofessor, men Arsène Wenger befant seg på Arsenals hjemmebane i kraft av å være en fotballmann. 

At han befant seg i London skyldtes at han, som Monaco-manager, hadde vært på speideroppdrag i Istanbul og at flyet tilbake til fyrstedømmet ikke gikk før morgenen etter.

Wenger ringte dermed Dennis Roach, Glenn Hoddles agent, for å høre om det var en fotballkamp å se i byen.

Det var det, kunne Roach fortelle. Og det var ingen hvilken som helst fotballkamp; den ettermiddagen møttes nemlig Arsenal og Tottenham på Highbury.

The Gunners vant 2-0 og etterpå kom Wenger i prat med en hyggelig kvinne ved navn Barbara. Hun viste seg tilfeldigvis å ha etternavnet Dein, og dermed sto den høye franskmannen og pratet med kona til en av Arsenals mektigste menn.

Wenger og David Dein ble naturligvis introdusert for hverandre. Dein ble så fascinert av det møtet at han like godt inviterte Wenger på middag til noen venner samme kveld. Den første spiren til et varig vennskap ble skapt.

Ikke bare det, men Dein fikk allerede da en følelse av at de to kom til å jobbe sammen på et eller annet tidspunkt.

«Arsène for Arsenal. Det må jo bare skje,» tenkte han. 

David Dein var en ambisiøs herremann. Han hadde med stor nysgjerrighet sett fødselen av både Premier League og Champions League, og visste at det var to tog han og klubben ikke kunne la gå fra seg. 

Arsenal, mente Dein, skulle ikke bare være med, men de skulle sitte i førerhuset. Det var Arsenal som skulle lede an på veien inn i en helt ny fotballvirkelighet.

Og mannen som i Deins hode skulle lede prosjektet, det var Arsène Wenger.

Da George Graham måtte trekke seg, så Dein en gyllen mulighet til å gjøre sin drømmesignering.

Resten av Arsenal-styret var dog ikke enig. Britisk fotball var for britiske managere, mente de, og valgte i stedet å ansette Bruce Rioch.

«Øy-mentalitet er historisk sett mistroisk overfor utenlandsk påvirkning,» sa en lett indignert Arsène Wenger senere.

Arsène for Arsenal

Det tok bare et år før Rioch-eventyret fikk en brå slutt. Han klarte verken å vinne garderobens eller styrets, og spesielt ikke David Deins, gunst, og selv om Arsenal spilte artigere fotball enn under forgjengeren George Graham, var det langt ifra nok. 

Rioch står riktignok igjen i klubbens historiebøker med en viss påvirkning på det som skulle komme. Det var nemlig han som klarte å lokke en blond nederlender ved navn Dennis Bergkamp til Highbury.

Der og da var det nok ingen som forsto hvilken påvirkning Bergkamp skulle ha på Arsenal i årene som fulgte. For det var med ham Arsenal-revolusjonen egentlig startet. Han var flasket opp i det helprofesjonelle Ajax-systemet og var en diametralsk annen spisstype enn Ian Wright, Alan Smith, John Hartson og alle de andre spissene Arsenal tidligere hadde hatt. 

Bergkamp skulle ikke bli slått langt på; Bergkamp skulle ha ballen i føttene, han. Bergkamp skulle ikke bare score mål. Han skulle, med sitt blikk, sin teknikk og sin spilleforståelse skape sjanser for andre også. 

«Dennis var vitenskapen, intelligensen og karismaen,» har Arsène Wenger sagt om sin tidligere elev. «En sterk karakter, målbevisst og superprofesjonell.»

Dennis Bergkamp ble umiddelbart en ledestjerne, noe han skulle forbli resten av Arsenal-karrièren. Men selv Bergkamp kunne ikke revolusjonere Arsenal på egen hånd.

Det forsto David Dein også. Derfor lanserte han konseptet «Arsène for Arsenal» for Arsenal-styret én gang til sommeren 1996. Og denne gangen sa styret ja.

Men Wenger var på det tidspunktet «Big in Japan» med Nagoya Grampus Eight. Og høflige, pålitelige Wenger, han brøt ingen avtaler sånn helt uten videre. Før han kunne ta over roret på Arsenal-skuta, måtte han bare fullføre jobben i Japan først.

Dermed kom seriestarten 1996/97 og ingen Wenger var å se. I stedet måtte Pat Rice, den gamle helten fra 1970-tallet, trå til som midlertidig løsning.

Men sitt fysiske fravær til tross; Wenger hadde allerede begynt å trekke i trådene. Fra Japan instruerte han blant annet David Dein om å hente 20 år gamle Patrick Vieira fra AC Milan, samt den 10 år eldre Rémi Garde fra Wengers gamle klubb, Strasbourg.

«Jeg er glad for å signere for Arsenal samtidig som Mr. Wenger blir manager,» sa Vieira til Daily Mirror. «Å kunne snakke fransk med ham vil gjøre livet mye enklere for meg.»

Og endelig, den 30. september 1996 kunne Arsène Wenger med den noe snodige fremtoningen, smile til kameraene på Highbury.

«Arsène who?» skrev britiske medier.

Wenger skulle med andre ord få mer enn nok å ta tak i.

Egen matpakke

Wenger arvet en spillerstall bestående av flere klubbveteraner som hadde vært med i årevis. Nigel Winterburn, Tony Adams, Steve Bould, Lee Dixon og Paul Merson hadde alle vært med på å vinne ligagullet tilbake i 1989. Da triumfen ble gjentatt to sesonger senere var kvintetten blitt til en sekstett med David Seaman i mål.

Nå sto den engelske garde og lurte på hvem i all verden som var deres nye manager. En franskmann som ser ut som han kommer rett fra å holde forelesning på universitetet? Som kommer fra en jobb i Japan? Hva er dette for noe?

«Han så ut som en rektor,» sa Ian Wright, legenden som kom til klubben i september 1991. «Men da han begynte å gjøre det han kunne best, ble det tydelig at han var en fotballprofessor.»

Professor eller ei; klubben Wenger ankom var milevis unna den standarden som krevdes for å bane vei inn i den nye fotballvirkeligheten, slik David Dein hadde drømt om.

Treningsfeltet i Hertfordshire var kummerlig og trist. Verst av alt var det ikke engang var eid av Arsenal, men av University College London. Ikke nok med at de måtte dele fasiliteter med studenter, men anlegget var attpåtil stengt for uvedkommende – altså for Arsenal – på onsdager.

For Arsène Wenger var dette intet mindre enn dypt bekymringsverdig. Hvordan skulle han klare å ta Arsenal til toppen når de ikke engang hadde et treningsanlegg de kunne bruke når og som de ville?

Klubben hadde også et kulturproblem, i likhet med de fleste engelske klubber.

Paul Mersons kokainavhengighet var allerede godt kjent. Og i august samme år – altså en måned før Wenger kom til klubben – sto Tony Adams, klubbens kaptein, frem og fortalte at han var alkoholiker. For de andre engelskmennene kom kanskje ikke det som noe stort sjokk. For de nyankomne spillerne fra kontinentet, var det en nyhet som smalt ned som en bombe.

«På min første trening annonserte Tony Adams at han var alkoholiker. ‘Hva i all verden foregår her?’, tenkte jeg», sa Patrick Vieira.

En annen som tenkte akkurat det samme, var Dennis Bergkamp.

«Du har spillere som drar hjem klokken 12, rett etter trening, bare for å gå ut og drikke eller gjøre andre ting.»

Bergkamp reagerte også på måltidene.

«Maten i forkant av kampene var forferdelig», sa han, og bestemte seg til slutt for å lage egne matpakker.

Kropp i fokus

Arsène Wenger måtte ta tak. Han introduserte en helt ny måte å tenke på når det kom til å ta vare på spillernes viktigste verktøy, nemlig kroppen. Det var det få, om noen i Arsenal som hadde tenkt på før ham.

Bøying og tøying av sår muskulatur ble viktig, viktigere enn lange treningssesjoner med fullt øs, som egentlig ikke gjorde noe annet enn å slite ut spillerne og øke risikoen for skader.

Det viktigste Wenger gjorde, var likevel å endre spillernes kosthold. Salat, kylling og mineralvann erstattet fett- og sukkerrik mat og drikke som egg, bacon og øl. 

«Diesel på en bensinbil tar deg ikke veldig langt,» sa Wenger.

Et konsept kalt «tygg for å vinne» ble innført – et konsept som i praksis innebar lett fordøyelig mat, slik at kroppen i stedet kunne bruke energi på å vinne fotballkamper. 

Da det forhatte treningsanlegget (beleilig nok) brant ned til grunnen kort tid etter at Wenger kom til klubben, måtte Arsenal bygge nytt.

Franskmannen fikk nærmest frie tøyler til å mene noe om enhver detalj, fra gresstype til kjøkkeninnredning. Da anlegget sto ferdig i 1999, hentet han inn spesialkompetanse i form av massører, fysioterapeuter og fitnesstrenere.

Wenger hentet til og med en fransk osteopat ved navn Philippe Boixel. I motsetning til klassiske kiropraktorer og fysioterapeuter, som gjerne behandler stedet skaden sitter, hadde Boixel en mer deduktiv tilnærming. Han søkte heller å finne rotårsaken til problemet og iverksette et passende behandlingsopplegg til hver enkelt spiller. Det hadde en nesten revolusjonerende effekt. 

Til og med Martin Keown, som i typisk engelsk ånd var skeptisk, ble overbevist.

«Philippe Boixel var en magiker. Da han først kom, ville sjefen at alle skulle møte ham. Jeg hadde aldri fått massasje. Jeg ville ikke ha en helt ukjent kar som knadde på meg,» sa han til Amy Lawrence i boken Invincible.

«Så en dag våknet jeg med et hovent kne. ‘Gå til Boixel, du vet aldri’, sa sjefen, og det gjorde jeg. Han knadde meg overalt, og neste dag var hevelsen borte. Det var utrolig,» fortsatte Keown.

Jens Lehmann, som kom til klubben som 33-åring i 2003, benyttet seg av Boixel to dager i uka. Han var også stor fan.

«Jeg var i mye bedre form da jeg forlot klubben som 38-åring [i 2008] enn da jeg kom som 33-åring», sa han.

Frihet under ansvar

Arsène Wenger viste seg fort å være George Grahams rake motsetning. Til stor forundring blant den eldre, mer hardbarkede engelske delen av stallen, møtte han spillerne med respekt og normal høflighet hvor blant annet håndhilsing om morgenen ble fast rutine.

Han gjorde det også klart at dersom noen hadde et problem, uansett størrelse, kunne de komme og prate med ham.

Wenger ville lytte og finne en løsning.

Fotballfilosofien hans var også helt annerledes enn hva de fleste Arsenal-spillerne var vant til. 

Wenger hadde noen prinsipper han ønsket at spillerne skulle følge, naturligvis hadde han det, men i motsetning til datidens engelske managere ønsket han ikke å plassere spillerne inn i et stramt system basert på faste spillemønstre, verken i forsvar eller i angrep.

I stedet skulle spillerne ha stor grad av frihet under ansvar til å gjøre hva de mente var riktig i enhver situasjon. Spillertypene han så etter var intelligente og lærevillige. De skulle være i stand til å tenke selv, til å fatte egne beslutninger, men det skulle være en slags innlært intuisjon bak. 

Han så etter ledertyper i hvert ledd som skulle gå foran som gode eksempler. De andre – og spesielt ungguttene – ville dermed, ifølge Wenger, automatisk følge deres eksempel.

Spesielt forsvarsspillerne fikk spesialoppfølging. De var vant til å slå langt på et oppspillspunkt, men skulle nå lære seg å spille ballen ut bakfra – langs bakken. Nye spillere skulle ha en solid grunnteknikk, fysikk og en offensiv mentalitet som gjorde de til effektive toveisspillere.

Wenger hadde en plan. Men i stedet for å annonsere den høylytt, innførte han den gradvis. 

«Jeg var han nye. En franskmann som kommer til England og forteller de hvordan de skal spille fotball? De ville bare si: ‘Hvem er du? Hva vil du?'» sa Wenger.

«Vi måtte endre ting sakte. Ellers ville folk bare sette spørsmålstegn dersom suksessen ikke kom umiddelbart.»

Arsène Wenger kom inn som et frisk pust i den engelske fotballen. På kort tid profesjonaliserte han Arsenal, men ikke bare det; han profesjonaliserte resten av ligaen også. For med Wenger anerkjente flere og flere konservative briter at engelsk fotball ikke bare var for engelskmenn, men at utlendinger også kunne ha fornuftige idéer. Ikke lenge etter Wengers ankomst kom nemlig alle klubber å følge hans eksempel i en eller annen grad.

Men med Wenger fikk Arsenal et ørlite forsprang på samtlige konkurrenter, akkurat slik David Dein hadde håpet.

Det fantes likevel ett unntak: Manchester United. 

På svært kort tid utviklet det seg et infernalsk, til tider hatsk, kappløp mellom de to om de gjeveste titlene i engelsk fotball. Den enes fremgang tvang den andre til å gjøre nødvendige endringer og investeringer for å bli enda bedre. Og slik gikk det, helt til sesongen 2003/04. 

Da fant Arsène Wenger en oppskrift som har vist seg umulig å kopiere siden. 

Starten på et generasjonsskifte

Store lag blir aldri til over natten. Så var heller ikke tilfellet for Arsenal anno 2003/04.

De første frøene ble sådd allerede før Wenger kom til klubben med kjøpene av Dennis Bergkamp og Patrick Vieira. 

Bergkamp viste profesjonalitet og genialitet allerede fra dag én, mens Vieira, den unge, lange og hengslete franskmannen, debuterte først i september 1996, da han kom inn for Ray Parlour i kampen mot Sheffield Wednesday.

Også Vieira viste umiddelbart at han hadde en x-faktor sentralt på midtbanen.

Ikke bare ville han ha ballen, han kunne også gjøre noe fornuftig med den. Enten kunne han drive fremover gjennom pressledd med de lange beina sine, eller han kunne slå presise pasninger, lange som korte.

Arsenal hadde endelig fått en midtbanemotor som evnet noe annet enn å måke ballen opp mot en kraftig spiss. Han var en naturlig ledertype i måten han spilte på. Vieira hadde en helt egen aura som nesten umiddelbart smittet over på lagkameratene.

«Jeg husker jeg gikk av banen, satt på benken og tenkte ‘Whoa, han er briljant! Jeg kommer aldri til å få spille mer'», skrev Parlour i selvbiografien sin. «Han var i en helt annen klasse. For en debut.»

Den påfølgende sommeren hentet Wenger Emmanuel Petit og Gilles Grimandi fra gamleklubben Monaco, begge helprofesjonelle vinnerskaller. Inn kom også lynvingen Marc Overmars, som i likhet med Dennis Bergkamp var flasket opp i profesjonelle omgivelser i Ajax-systemet. Nicolas Anelka, som nå var blitt 18 og myndig, og som ble hentet fra PSG året før, begynte også å røre på seg.

1997/98-årgangen til Arsenal var på mange måter et perfekt sammensatt lag.

David Seaman, Lee Dixon, Steve Bould, Martin Keown, Tony Adams og Nigel Winterburn var alle engelske og hadde spilt sammen i en mannsalder.

De likte kanskje en tur på puben etter både trening og kamp, men de var kompromissløse, beinharde og kjente hverandre ut og inn. I tillegg hadde de alle et vinnerinstinkt som savnet motstykke.

Den defensive tryggheten i en helengelsk backfirer pluss en engelsk landslagskeeper gjorde at Wengers unge, fremadstormende og mer dynamiske sekstett lenger frem på banen kunne utfolde seg.

Petit og Vieira regjerte på midten. Ray Parlour løp opp og ned som en strikkball på høyrekanten. På venstrekanten gjorde Marc Overmars enhver høyreback svimmel. Og på topp byttet Dennis Bergkamp, Nicolas Anelka og en aldrende Ian Wright på å score mål.

Det endte med en bemerkelsesverdig dobbelttriumf. 

Wenger visste likevel at den vanskeligste utfordringen lå foran ham. Arsenal skulle ikke lenger angripe tittelen. De skulle forsvare den. Samtidig visste fotballprofessoren at han var nødt til å gjennomføre et generasjonsskifte.

Ut forsvant Ian Wright og Paul Merson. Inn kom Nwankwo Kanu og en 21 år gammel virvelvind fra Halmstad ved navn Karl Fredrik Ljungberg.

Selv om få, om noen, på balløya hadde hørt om Ljungberg, visste Wenger godt hva han drev med. Svensken hadde utmerket seg i Allsvenskan i flere sesonger allerede, og hadde blitt speidet på i over et år.

Ljungberg var kun 175 centimeter høy, men utmerket seg med sin klokskap og sitt blikk for spillet. Han gikk alltid utpå banen med et ønske om at lagkameratene skulle få score fremfor ham selv. Svensken hadde også fullført videregående skole med 4,1 i snitt av fem mulige poeng, og krysset dermed av på Wengers liste om intelligente og lærevillige spillere.

Wenger selv så ham ikke live; for ham var det nok å se Ljungberg spille for Sverige mot England på TV før han autoriserte overgangen.

Ljungberg, som var ettertraktet av flere storklubber, valgte Arsenal på grunn av Arsène Wenger og hans fotballfilosofi. Han trodde han skulle få en rolle som sentral playmaker og dermed hjertet i Arsenal-laget, men Wenger hadde andre planer.

Ljungberg hadde for dårlig fysikk til å spille der, mente Wenger. Han ville på kort tid bli slukt levende av kompromissløse forsvars- og midtbanespillere. Men på høyrekanten, der var det både tid og rom til at Ljungberg kunne få utfolde seg. 

Det falt ikke i god jord hos Ljungberg. Selv om han scoret i debuten mot Manchester United, fant han seg ikke til rette utpå kanten og vurderte å forlate klubben allerede etter én sesong.

Heldigvis for alle parter lot svensken seg overtale til å bli værende.

Det gjorde ikke Nicolas Anelka. I 1998/99-sesongen banket han inn 19 mål i alle turneringer, noe som var mer enn nok til at Real Madrid kom på banen og blafret med sjekkheftet. Nærmere 350 millioner norske kroner var nok til at franskmannen kunne sette seg på flyet til Madrid og begi seg ut på en av fotballens mest mystiske karrièreveier.

Heldigvis for Arsenal betød det at treningsanlegget, som nå sto ferdig til den nette sum av rundt 100 millioner kroner, var fullfinansiert.

Vel så viktig var det at Arsène Wenger kunne bruke pengene på å hente nok en gammel elev fra tiden i Monaco, en spiller som nå befant seg i den sorte og hvite delen av Torino og som trengte en restart av karrièren, nemlig Thierry Henry.. 

Henrys nye vår

Det var en usikker Henry, en Henry totalt blottet for selvtillit som ankom Highbury sommeren 1999. Bare et halvt år tidligere hadde den ferske VM-vinneren gått fra Monaco til Juventus, men da Marcello Lippi sa opp etter et hjemmetap for Parma og Carlo Ancelotti kom inn som hans erstatter, ble situasjonen vanskelig.

Ancelotti spilte nemlig 3-5-2. Og i konkurranse med Alessandro del Piero, Filippo Inzaghi og Daniel Fonseca om spissplassene, ble Henry forvist til kanten i en rolle som vingback.

Alle vet at Thierry Henry ikke er noen vingback.

Han scoret ikke, han assisterte ikke og hans defensive kvaliteter var – la oss være ærlige – heller ikke av de beste. 

Han fant seg riktignok bedre og bedre til rette under Ancelottis kyndige veiledning, men så klarte han å havne i konflikt med klubbens mektige mann, Luciano Moggi. Moggi, som ble dømt i den famøse calciopoli-skandalen i 2006, ville, ifølge Henry selv, ha ham med med på noe «lyssky greier», noe Henry nektet.

«Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg blitt værende i Juventus,» fortalte Henry til Jamie Carragher i podcasten The Greatest Game.

I stedet hev Arsène Wenger seg på telefonen og ordnet en overgang verdt omkring 150 millioner kroner. Og Wenger, han skulle ikke bruke Henry som noen vingback. Henry skulle være spiss, han. Sånn var det med den saken.

Starten gikk ikke så bra. Han scoret ikke på sine syv første kamper, og på trening bommet han på sjanse etter sjanse. Etter hvert begynte til og med lagkameratene å lure på hva Wenger så i ham. 

Så, i hans åttende kamp i Arsenal-trøya scoret han endelig borte mot Southampton. Etter det, og etter måneder med trening og tilpasning, så han seg aldri tilbake.

I årene som kom skulle Thierry Henry på mange måter revolusjonere spissrollen, iallfall i England.

Han utdyper i praten med Jamie Carragher:

«Jeg ser ikke på meg selv som noen stor målscorer, som noe naturtalent. Jeg spilte så lenge på kanten, der alt handlet om å fôre nieren. Scoret nieren, var det ingen som snakket om vingen. Det var synd. Da jeg ble spiss, ville jeg gjøre noe annet. Hvorfor skulle ikke jeg fôre vingen på lik linje som han fôret meg?»

Henrys ankomst til tross; Wenger klarte ikke å gjenta suksessen fra sesongen før. De havnet 18 poeng bak Manchester United i ligaen. I tillegg presterte de å tape 1-4 for Galatasaray i UEFA-cupfinalen.

Utlendingene skapte vinnerkultur

Foran 2000/01-sesongen forsvant to av bautaene i laget, Emmanuel Petit og Marc Overmars, til Barcelona. Wenger var mildt sagt ikke fornøyd, verken med katalanernes opptreden eller med det faktum at han nå måtte ta et skritt tilbake nok en gang.

Men igjen viste han teft.

For om vi unnlater å nevne at Francis Jeffers ble kjøpt fra Everton for altfor mye penger, gjorde Wenger tre helt avgjørende signeringer.

Overmars ble erstattet av Robert Pirès. På topp skulle en aldrende Dennis Bergkamp få avlastning av Sylvain Wiltord. Og på høyrebacken var tiden overmoden for å erstatte Lee Dixon. Men i stedet for å kjøpe en tradisjonell høyreback, valgte Wenger å hente Laurén, en kameruner som hadde vokst opp i Spania og som egentlig var en ving, fra Mallorca.

Men Wenger hentet ingen som kunne erstatte Emmanuel Petit. 

Den langhårede franskmannen hadde vært en viktig hjørnestein i Arsenal-laget som hadde blomstret under Wenger. Han og Patrick Vieira hadde utgjort en av Europas beste midtbaneduoer. Nå var han borte. Og Vieira måtte i bunn og grunn klare seg selv. For Gilles Grimandi var, med all respekt, ikke av samme kaliber.

Wenger skulle bruke to år, ikke bare på å unngå at også Vieira havnet i klørne til Real Madrid eller Barcelona, men også på å finne en passende partner til ham.

En annen veteran som dro, var den mangeårige traveren Nigel Winterburn. Erstatteren sto allerede klar. Han het Ashley Cole, var tenåring og hadde vist stort potensial både på akademiet og på utlånet i Crystal Palace.

Igjen viste Arsène Wenger sin uortodokse managerstil. Ifølge Lee Dixon hadde nemlig ikke Wenger peiling på om Cole posisjonerte seg riktig når Arsenal forsvarte seg. Det hadde rett og slett ikke Wenger den riktige kompetansen til å se eller avgjøre.

Kompetansen hadde derimot Tony Adams. Og for å hjelpe Cole med å utvikle seg til en venstreback i verdensklasse, ble dermed Adams flyttet over på venstre stopperplass. 

Vanskeligere var det ikke. Og det understreket bare behovet Wenger hadde for de rette typene. Typene som sto sammen. Som lærte av hverandre. Som delte erfaringer. Som inspirerte hverandre. Dro hverandre i samme retning.

Wenger ble en slags fasilitator mer enn en manager i den forstand. Han overlot masse ansvar til spillerne, og det var opp til de å håndtere det på best mulig måte. Spillerne var nødt til å stole fullt og helt på hverandre. Ellers gikk det ikke.

Og spillerne, de tok ansvar. Ikke bare på treningsfeltet, men også på privaten. Patrick Vieira ble mannen som arrangerte middager, enten det var ute i London, hjemme hos seg selv eller hjemme hos en av de andre. Alle var invitert. Ingen ble holdt utenfor. Spillernes koner var også hjertelig velkomne.

Og spillerne, de møtte opp. At de kunne møtes på en mer uformell arena, en arena der de kunne snakke om andre ting enn fotball, der man faktisk kunne bli kjent og utvikle en relasjon som var mer enn bare å være profesjonell, knyttet laget tettere sammen. Spesielt fordi laget besto av så mange spillere med forskjellige nasjonaliteter, og dermed forskjellige historier.

Kontrasten til et tiår tidligere, da det sosiale utenfor banen var ensbetydende med å gå på puben og deretter på nattklubb, var slående.

Og det var utlendingene som brakte det inn.

Sjokkovergangen

På begynnelsen av milleniumet var Arsenal blitt en klubb som sto i sterk kontrast til samtlige andre engelske klubber. 

I 2001 skulle det bære frukter igjen. For det er lett å argumentere for at det Arsenal-laget som stilte til sesongstart mot Middlesbrough på Riverside i august var Wengers beste. Etter å ha mistet to sentrale bærebjelker i Petit og Overmars, hadde han igjen maktet å bygge et lag som skulle trollbinde det engelske publikummet.

Arsène Wenger visste at Tony Adams gikk inn i sin siste sesong, 34 år gammel. Martin Keown var også 34 og på god vei mot fotballpensjonistenes rekker også han. 

Wenger ønsket seg en stor, sterk engelsk bauta som arvtaker.

Så i juli 2001 bestemte han og David Dein seg for å sende sjokkbølger gjennom hele England.

Et langt innkast lenger nord hadde nemlig Sol Campbell bestemt seg for å forlate Tottenham ved kontraktsslutt. Han ville spille Champions League – og han ville vinne troféer.

Campbell hadde tidligere uttalt at han aldri ville spille for Arsenal, men gikk likevel med på å møte David Dein. Det var ikke noe vanlig møte, for det foregikk hjemme hos Dein, og det foregikk midt på natten. Senere møttes de flere ganger – alltid hos Dein og alltid om natten – uten at ryktene begynte å gå.

Da Arsenal kalte inn til pressekonferanse noen uker senere, trodde et samlet engelsk pressekorps at det var for å presentere den nye keeperen Richard Wright.

Annonseringen av at Sol Campbell skulle bli Arsenal-spiller var intet mindre enn en kioskvelter.

Men Arsenal-spiller ble han, og han ble umiddelbart Tony Adams stopperkollega i kapteinens siste sesong. 

Og for en sesong det skulle bli. Etter 1-1 mot Tottenham på White Hart Lane i november, et oppgjør som naturlig nok ble preget av hjemmefansens raseri mot Campbell, sto Arsenal med fire kamper uten seier og en sjetteplass på tabellen.

Så slo de Manchester United hjemme på Highbury. Og derfra var alt bare en dans på roser.

Da Everton ble slått 4-3 i den siste kampen den sesongen og Tony Adams kunne heve Premier League-troféet, hadde Arsenal gått ubeseiret gjennom de siste 26 ligakampene. De var ubeseiret på bortebane hele sesongen. Og som om ikke det var nok, vant Wengers gutter like godt de siste 13 kampene.

Det var nettopp på dette tidspunktet, våren 2002, da Wenger så hvordan laget han selv hadde skapt valset over motstander etter motstander, at tanken slo ham.

Var det mulig å gå ubeseiret gjennom en hel sesong? 

Spørsmålet ble så stilt til spillerne, som nesten lo av ham. Var franskmannen blitt gal?

Men Wenger, han visste at han fortsatt hadde tilgode å finne kronen på verket sitt.

Dramaet i Manchester

Sesongen 2002/03 ble, til tross for en FA-cuptittel, en skuffelse. Med bare 2-2 mot Bolton tre runder før slutt, snek Manchester United seg forbi og tok tittelen på målstreken. Likevel så ikke Arsène Wenger noen som helst grunn til å gjøre store endringer foran 2003/04-sesongen.

Da Arsenal sparket i gang sesongen 2003/04, var generasjonsskiftet fullført.

David Seaman var erstattet av Jens Lehmann; Sol Campbell og eks-høyreback Kolo Touré var bautaene i midtforsvaret; eks-vingene Lauren og Ashley Cole ble de to foretrukne backene, med frikort til å bombe fremover; Patrick Vieira hadde tatt over kapteinsbindet etter Tony Adams og blitt en av ligaens beste spillere; Wenger hadde endelig funnet Emmanuel Petits erstatter i den brasilianske VM-vinneren Gilberto Silva; Fredrik Ljungberg og Robert Pirès dominerte på kantene, der de ofte trakk inn i midten og skapte kaos; og på topp skulle Thierry Henry banke inn mål i tospann med den nå 34 år gamle Dennis Bergkamp, en kvikk og allsidig Sylvain Wiltord eller den mer uortodokse Nwankwo Kanu.

Men allerede i september, i løpet av noen få minutter med ellevill fotball, så Wengers drøm ut til å bli knust. En intens og spennende kamp mot erkerivalene fra den røde delen av Manchester, sto og vippet på 0-0 gjennom samfulle 90 minutter pluss tillegg. 

Patrick Vieira var blitt utvist 10 minutter før slutt. Han hadde blitt hoppet på av Ruud van Nistelrooy, for så å sparke etter nederlenderen, dog uten å treffe, men van Nistelrooy, han visste å utnytte situasjonen, hoppet unna, stakk armene ut til siden, så mot dommeren og dermed, etter Arsenal-spillernes klare oppfatning, fremprovoserte Vieiras andre gule kort.

Så. Langt inne i den berømte overtiden, bestemte Martin Keown seg for å opptre ordentlig klønete i en duell med Diego Forlán inne i feltet. Det kunne ikke ende med noe annet enn straffespark.

Igjen entret Ruud van Nistelrooy, som nesten aldri hadde bommet på en straffe før, manesjen.

Og bommet.

Ballen smalt så hardt i tverrliggeren at det gjorde utslag på jordskjelvmålerne nede i London, til Alex Fergusons enorme sinne – og til Arsenal-spillernes enorme glede. 

Hvis blikk kunne drepe så hadde Keown umiddelbart tatt livet av van Nistelrooy denne ettermiddagen i Manchester. I stedet nøyde han seg med å klappe ham i bakhodet. 

Keowns lagkamerater fulgte opp med å omringe spissen, slenge litt gloser og gjøre livet så ubehagelig for ham at han endte med å løpe rett i garderoben etter at dommeren blåste for full tid.

Da tente jo naturligvis Roy Keane på alle pluggene. Det ble fullstendig kalabalik, som det nesten alltid ble mellom disse to. 

Men kampen, den endte 0-0. Og ingen visste det jo der og da, men van Nistelrooys straffe, som kun var millimetere unna å havne i nettmaskene, skulle bli direkte avgjørende for Arsenals sesong – og for så vidt også deres evige ettermæle.

Det var en slik dag hvor man ikke forstår at man har vært vitne til en historisk hendelse før lenge etterpå. En sånn dag hvor man lang tid etter kan sitte og tenke «jamen, hva hvis…»

I fiendens hule

Vi spoler frem. Til påsken. Til fredag den 16. april 2004, som tilfeldigvis også var Langfredag. Arsenal-supporterne skulle nok ønske den var enda lenger, mens for stakkars Leeds var denne dagen mer enn lang nok.

Under flomlysene på gamle, ærverdige Highbury bestemte nemlig Arsène Wengers gutter seg for å spille på alle instrumentene på en og samme gang. Leeds kunne ikke gjøre annet enn å være stillestående tilskuere til et velsmurt orkester der ingen tone var falsk gjennom samfulle 90 minutter.

Robert Pirès åpnet ballet med en klassisk Pirès-avslutning i lengste vinkel fra hjørnet av 16-meteren. Så var det Thierry Henrys tur. Først spilt alene gjennom av Gilberto Silva. Så et straffespark. Deretter en ny gjennomspilling av Gilberto Silva. Så fikk han ballen på midtbanen, løp fra fem Leeds-spillere og trillet inn sitt fjerde for kvelden.

Det var en maktdemonstrasjon av de helt sjeldne. Det var en sånn type kamp hvor det er lett å senke skuldrene, hvile på de såkalte laurbærne. Ned til Chelsea på andreplass var det plutselig 10 poeng. Med fem kamper igjen å spille.

Men Arsenal kunne ikke hvile på noen laurbær. Neste kamp var på fiendtlig territorium, oppe i Seven Sisters, på White Hart Lane, mot Tottenham Hotspur.

Tapte Chelsea poeng i Newcastle, kunne Arsenal sikre tittelen der. Man var fortsatt ubeseiret. Det var alt å spille for. Også for Tottenham, som til tross for at de surret på nedre halvdel av tabellen, for alt i verden ville unngå den ultimate ydmykelsen å se erkerivalen sikre tittelen på deres egen hjemmebane. 

Det kunne simpelthen ikke skje. Og i alle fall ikke med Sol Campbell i rød drakt. 

«Vær så snill, hvis dere vinner tittelen, ikke feire her. Gå rett i garderoben,» var beskjeden Thierry Henry og de andre Arsenal-spillerne fikk av den sikkerhetsansvarlige på White Hart Lane.

Alternativet var det egentlig ingen som turte å vurdere konsekvensene av.

Denne kampen, søndag den 25. april 2004 klokken 16:05, skulle bygge seg opp til å bli en av de største, mest intense fotballkampene England hadde sett på flere sesonger. Intensiteten styrket seg ytterligere da Chelsea gjorde det ingen Arsenal-supportere hadde turt å håpe på, nemlig å tape oppe på Tyneside i kampen som hadde avspark klokken 14:00.

Ett skarve poeng var nok. 

Det sies at over 100 000 mennesker stimlet sammen i gatene rundt White Hart Lane denne søndagen. Noen få, relativt sett, heldige hadde billett. De aller fleste hadde ikke. 

De som kom seg inn fikk se et Arsenal-lag som dominerte fullstendig fra avspark. 

Og allerede før tre minutter var spilt smalt det: Thierry Henry tok ballen på egen 16-meter, satt på turboen, løp over halve banen, spilte ut til Dennis Bergkamp på venstrekanten som på ett touch slo den videre inn i feltet der Patrick Vieira kunne skli inn ledelsen.

En halvtime senere var 2-0 et faktum da Robert Pirès avsluttet nok et makaløst angrep som inneholdt tålmodig ballbesittelse, temposkifter, plassbytter og til slutt en eminent avslutning.

Men så var det dette med å senke skuldrene, da. Hvile på laurbærne.

Om det var det som skjedde i pausen, vil i såfall ikke Arsenal-spillerne innrømme, men faktum er at kampen endret karakter etter sidebyttet – som den så ofte kan gjøre i denne type oppgjør.

Jamie Redknapp reduserte med en halvtime igjen. Og så, godt inne på overtid, ender en smått bisarr duell mellom Jens Lehmann og Robbie Keane med at Lehmann dyttet den irske spissen og at det blir dømt straffe.

Den blåste Keane opp i nettaket og det sto 2-2.

Mist oppi dette kaoset befinner Jens Lehmann seg nå i en tilstand av fullstendig blackout, blendet av raseri. Han tror nemlig at tittelen er tapt med uavgjort. Idet Mark Halsey blåser i fløyta for siste gang denne ettermiddagen i London, er Lehmann en av de første som går i garderoben.

«Jeg visste ikke at vi var mestere da jeg gikk mot garderoben,» sa han senere. 

I garderoben befinner også Sol Campbell seg. Han er også rasende. Rasende fordi Arsenal ikke vant kampen. Rasende på Jens Lehmann. Til og med Arsène Wenger står der, mutt og irritert på den tyske keeperen, som i ytterste konsekvens kunne ha kostet de kampen, tittelen og den evige status som ubeseiret gjennom en hel sesong.

Men så kommer lagkameratene inn i garderoben.

«Kom igjen, da! Vi er mestere! Kom dere ut!»

For Arsenal-spillerne kunne ikke la anledningen til å feire et ligatrofé i fiendens hule gå fra seg. De brøyter seg gjennom sikkerhetsvaktene og stormer bort til bortesvingen, fulle av følelser. 

Første del av oppgaven var fullført. 

Nå gjensto på mange måter det vanskeligste. Å opprettholde både form, motivasjon og mentalitet i de fire gjenværende kampene for å bli historiske.

«Det var en av de tøffeste utfordringene,» sa Arsène Wenger til Amy Lawrence i Invincible. «Når du vinner ligaen forsvinner som oftest konsentrasjonen, alle slapper av og så taper du den neste kampen. Det er så enkelt som det.»

Kronglete vei til udødelighet

Motstanden Arsenal sto overfor var ikke allverden, i alle fall ikke på papiret: Portsmouth borte; Birmingham hjemme; Fulham borte; og et Leicester-lag som etter all sannsynlighet allerede hadde rykket ned hjemme på Highbury i siste runde.

Likevel skulle det vise seg å bli en tøffere oppgave enn mange skulle tro.

«Det var en enorm utfordring fordi du har allerede fått de du ønsket deg, og plutselig kan du skrive historie,» sa Dennis Bergkamp. 

Flere av Arsenal-spillerne forteller om at de plutselig begynte å kjenne vondter i kroppene sine som til nå hadde vært godt kamuflert av ren adrenalin. Nå sto det ikke lenger om liv og død for å vinne den neste kampen. Selv om alle svært gjerne ville gå sesongen gjennom ubeseiret, var det lettere sagt enn gjort. 

Thierry Henry: «Du kjemper for noe abstrakt. Det var ikke noe trofé eller noen pris. Du kjemper for noe du aldri vil se.»

Den første av de fire gjenstående kampene, mot Birmingham, ble absolutt ingenting å skrive hjem om. En ubeskrivelig kjedelig fotballkamp der Henry helt oppriktig er usikker på om han rørte ballen i det hele tatt.

0-0. Tre kamper igjen.

I Portsmouth ble det en typisk engelsk fotballkamp på en dårlig gressmatte. Hjemmelaget, som ikke hadde noe å spille for, kjempet naturligvis som løver og ledet 1-0 til pause. Heldigvis sørget José Antonio Reyes (hvil i fred) for 1-1 og uavgjort med sitt første mål for klubben etter den store overgangen fra Sevilla i januar.

To kamper igjen.

På vakre Craven Cottage dukket Reyes opp igjen og sørget for en knapp 1-0 seier.

Én kamp igjen. 

I sesongavslutningen foran egne supportere i trygge omgivelser på Highbury, hadde lufta gått helt ut av Arsenal-ballongen. Igjen gjentok historien seg; nedrykksklare Leicester, som ikke spilte for annet enn plasseringspenger, ledet 1-0 til pause.

«Det var en merkelig kamp. Det virket som om alle hadde mistet energien helt,» sa Gilberto Silva. 

Akkurat som i kampen mot Liverpool en drøy måned tidligere, trengte spillerne en mental restart i pausen. 

«Hør her, dere har allerede vunnet ligaen. Nå vil jeg at dere skal bli udødelige,» var beskjeden fra Arsène Wenger.

Det virket. Andre omgang var bare ett minutt gammel da Thierry Henry dundret inn sitt 30. mål den sesongen – på straffe.

Så, en liten halvtime før full tid, får Dennis Bergkamp stå helt upresset på 30 meter. Han venter og venter og venter, men ingenting skjer. Så setter Patrick Vieira fart fra dypet, og med en liten flikk av en utsidepasning, lurer Bergkamp bokstavelig talt halve Leicester-laget slik at Arsenal-kapteinen kan runde keeper og trille ballen i nettet. 

Det ender 2-1.

I solskinnet på Highbury får spillerne en mental utladning. Thierry Henry og Sol Campbell blir nødt til å bare sette seg ned i midtsirkelen. Der blir de sittende. Lenge. Endelig var det over. Endelig forsvant presset fra skuldrene deres. Endelig slapp de å fokusere på neste kamp. Endelig slapp de å fokusere på å unngå å tape.

Endelig kunne de bare å nyte scenene rundt seg, vel vitende om at de var blitt historiske. De hadde klart noe få, om noen, trodde realistisk sett var mulig.

Unntaket het Arsène Wenger. 

Paradigmeskiftet

Med sine tanker, idéer og metoder hadde Arsène Wenger revolusjonert Arsenal. Han hadde sørget for The Gunners ledet an inn i den engelske fotballens fremtid, akkurat som David Dein hadde ønsket. 

Wenger tok spillerne ut fra puben og inn i profesjonelle omgivelser med fokus på riktig trening, kosthold og behandlingsmetoder. Han handlet smart og billig, der hver spiller fikk sin spesifikke rolle i et sømløst kollektiv som på sitt beste var milevis foran konkurrentene.

Arsène Wenger gjorde det i en tid da engelsk fotball hadde en viss grad av uskyld igjen. For samtidig som Premier League-troféet ble løftet på Highburys grønne gress denne solfylte lørdagen i 2004, sto fotballen overfor et paradigmeskifte. 

Året tidligere hadde nemlig Chelsea fått nøkkelen til en tilsynelatende utømmelig pengebinge eid av en 36 år gammel russisk oligark med tette bånd til Kreml. Overgangsmarkedet løp plutselig løpsk med summer man aldri hadde sett tidligere. Foran 2003/04-sesongen brukte Chelsea over 100 millioner pund på nye spillere – Arsenal brukte 1,5 millioner pund på å hente 33 år gamle Jens Lehmann.

Kontrasten var slående. Og bare for å vise hvem som var den nye, tøffe gutten i klassen, forsøkte Chelsea like godt å kjøpe Thierry Henry og Patrick Vieira også. Avslaget fra David Dein var naturligvis kontant, med kommentaren: «Roman Abramovitsj har parkert sine tanks på plenen vår og skyter £50-sedler på oss.»

Arsène Wenger, en prinsippfast mann som mente at all sportslig suksess skulle være fortjent gjennom hard, strategisk og målrettet jobbing, ikke gjennom kunstige tilsetninger i form av eksterne investeringer, kalte hele Chelsea-prosjektet for «finansiell doping». 

Arsenal hadde ingen mulighet til å konkurrere på like vilkår lenger. De befant seg i en stram økonomisk hverdag grunnet byggingen av Emirates Stadium, en naturlig, men likefullt ironisk konsekvens av klubbens suksess. Wenger og resten av klubben måtte tenke annerledes. 

«Arsenal Youth» ble svaret, et prosjekt som skulle finne og hente unge spillere over hele Europa, med mål om å utvikle de til store stjerner i påvente av de store inntektene et nytt stadion ville medføre.

Cesc Fábregas og Gaël Clichy var riktignok to spillere som kom gjennom denne strategien, men da var Arsenal allerede – i alle fall til en viss grad – akterutseilt. For spillerne som ble til stjerner, de ville på et eller annet tidspunkt be om å bli solgt. Til en klubb der de kunne tjene enda mer.

På et merkelig vis ble Arsenals suksess under Arsène Wenger også deres bane.

I 2004/05 var ikke Arsenal uslåelige lenger. Det har de heller ikke vært siden. I 2006 ble Highbury jevnet med jorden og erstattet av leiligheter. Det ble et slags endelig symbol på at en æra definitivt var ferdig. Og et symbol på hvor fotballen var på vei.

For fotballen endret seg for alltid etter 2004.

Heldigvis vil Englands siste ligamester før pengene tok over for alvor for alltid bli stående igjen i historiebøkene.

De uslåelige vil mest sannsynlig for alltid forbli nettopp det.