Fotballen bak Muren

I 1945 ble den østlige delen av Tyskland overlevert til Josef Stalin, og havnet med det bak et jernteppe som også skulle forme en obskur del av fotballhistorien.

I det ballen forlater Erich Hamanns høyre fot holder ganske nøyaktig 60 000 tilskuere pusten. Den hvite Adidas-lærkula med de karakteristiske svarte femkantene henger lenge i lufta før den treffer bakken 20 meter fra mål og spretter opp i fjeset på Jürgen Sparwasser.

Til tross for at de er to av datidens beste midtstoppere, skal det ikke mer til for å sette Berti Vogts og Horst-Dieter Höttges ut av spill, og vips! så er østtyskeren alene med Sepp Maier.

Vannmannen, som scoret det eneste målet i seieren mot Norge i Rostock en måned tidligere, lurer keeperlegenden ned på gressteppet med en aldri så liten skuddfinte.

Så måker han ballen opp i nettaket.

I samme øyeblikk stopper både Vest- og Øst-Tyskland helt fullstendig opp. Lyden som brer seg over et fullsatt Volksparkstadion i Hamburg er et simultant gisp etterfulgt av et teppe av blytung stillhet.

Øst-Tyskland, Sovjetunionens siste utpost før Vesten, den onde, paranoide og sosialistiske lillebroren, har tatt ledelsen mot selveste Vest-Tyskland – i deres eget VM-sluttspill.

Sjokket i Hamburg

Folk gnir seg i øynene før de kikker på hverandre i ren vantro. Som ved ren magi, som ved et lett vift med en tryllestav og en liten trylleformel, mister samtlige både munn og mæle i løpet av et tidels sekund.

Det vil si, nesten alle.

Unntaket er en liten gjeng med 2 000 nøye utvalgte, nå sjokkerte og forundrede østtyskere. Etter hvert som det går opp for de hva Sparwasser nettopp har gjort, glir sjokket sakte men sikkert over i ren eufori. De reiser seg og jubler som de aldri har gjort annet.

Mange av de er utsendte Stasi-agenter som ikke aner noe som helst om fotball, men som antar at det å juble når laget sitt scorer er det riktige å gjøre. Den noe forsiktige og avventende viftingen med de små, østtyske plastflaggene som de har fått utdelt blir mer og mer intens.

Det samme blir blikkene til en annen gjeng med Stasi-agenter: de uniformerte som står i trappene og som har fått i oppgave å passe på at alt går sømmelig for seg.

Kvarteret senere viser klokken litt på halv ti. Den uruguayanske dommeren Ramón Barreto blåser i sin fløyte for siste gang i denne siste gruppespillkampen i gruppe 1 i VM.

Året er 1974.

Det som ikke kunne skje har nettopp skjedd: Øst-Tyskland har slått Vest-Tyskland i fotball for første og eneste gang, på Vest-Tysklands egen hjemmebane, i Vest-Tysklands eget VM-sluttspill.

Og som om ikke det er nok, stjeler like godt østtyskerne førsteplassen i gruppa også.

«Vi må snakke om dette»

Trygt nede i stadionanleggets korridorer bytter Harald Irmscher drakt med Franz Beckenbauer. Gerd Kische bytter med Berti Vogts.

Stemningen er relativt hjertelig, til tross for det som nettopp har skjedd. Det har nå vært tyskere som har spilt mot tyskere, tross alt. Det var ikke deres feil at noen få mektige menn tegnet opp en kunstig grense mellom øst og vest under 20 år tidligere.

Østtyskerne tør likevel ikke å prate altfor mye med sine mer berømte og hvitkledde naboer. Stasi, Erich Mielkes fryktede etterretningstjeneste, har øyne overalt.

De går dermed til garderoben. Frykten for kraftige reprimander, i verste fall arrestasjoner, for å ha konversert litt for mye med kapitalistene fra Det store stygge Vesten er der – hele tiden.

Den vesttyske garderoben er, med unntak av lyden av skruknotter mot de harde gulvflisene og den dumpe lyden av våte drakter, shortser og strømper som kastes i en haug midt på gulvet, stille som graven.

Bedre blir det ikke når Helmut Schön, den Dresden-fødte vesttyske landsslagssjefen, kommer inn i rommet.

«Vi må snakke om dette,» sier han med alvorlig mine før han går ut igjen.

Vesttyskerne, som blant annet består av internasjonale stjerner som Franz Beckenbauer, Paul Breitner, Günter Netzer og Gerd Müller, blir sittende igjen med bøyde hoder. Ingen sier et ord.

Samtlige er fulle av skam og vil nok aller helst løpe ned til Elben og dytte hodene sine i sanden. Det ender med at de sitter oppe til langt utpå morgenkvisten og drikker alkohol og røyker sigaretter på hotellrommet i stedet.

En god stund etter midnatt kommer Schön inn, forteller at røyk og alkohol ikke kommer til å løse noe som helst, før han finner tenåringen i seg, låser seg inne på rommet sitt og blir der så lenge at pressekonferansen dagen etter må avlyses.

22. juni 1974 er dagen da Helmut Schön, mannen som hadde flyktet til Vest-Tyskland fra nettopp Øst-Tyskland allerede i 1950, mister en stor del av seg selv.

For Vest-Tysklands del ledes resten av VM-sluttspillet i realiteten av kaptein Franz Beckenbauer.

Auf wiedersehen

I den østtyske garderoben er stemningen naturlig nok stikk motsatt. Det skal likevel ikke vare lenge.

I forkant av mesterskapet hadde nemlig FIFA bestemt at de ville gjøre noen endringer på VM-formatet.

Ikke nok med at det måtte lages et nytt trofé – Brasil var jo så frekke at de vant Jules Rimet-troféet for tredje gang og dermed til odel og eie allerede i 1970 (troféet ble for øvrig stjålet fra CBFs lokaler i 1983 og er aldri funnet igjen) – men man utraderte også sluttspillformatet med kvart- og semifinaler, og bestemte seg heller for at det innledende gruppespillet skulle erstattes av nok et gruppespill der de to gruppevinnerne skulle møtes i VM-finalen i München.

Javel, må trener Georg Buschner (som senere ble avslørt som Stasi-informant) og spillerne hans ha tenkt. Som gruppevinner må vel det bety en noe enklere gruppe i neste runde og dermed en noe enklere vei til en potensiell VM-finale?

I en normal verden ville det kanskje ha medført riktighet, men nå må vi huske at vi snakker om Øst-Tyskland. Svært lite var normalt når de var involvert. Normale var heller ikke resultatene i de andre gruppene, og i neste runde ventet derfor de regjerende mesterne Brasil, forhåndsfavorittene fra Nederland og det som skulle vise seg å bli mesterne fire år senere, Argentina.

En drøy uke og tre kamper senere kunne de nevnte 2 000 østtyskerne med plastflaggene bare mumle auf wiedersehen i det de noe slukøret ble geleidet ombord på toget som tok de tilbake bak jernteppet.

Det var typisk Øst-Tyskland.

Like typisk var det at Vest-Tyskland dermed kunne surfe seg gjennom sin gruppe bestående av Jugoslavia, Sverige og Polen og vinne hele greia mot publikumsfavorittene Nederland i finalen.

Rømlingen Helmut Schön

Helmut Schön vant med det VM-gull som trener for det som i utgangspunktet skulle være hans ypperste rival og ideologiske fiende.

Men Schöns forhold til Øst-Tyskland surnet for alltid i april 1950, da han som spiller for borgerlige SG Dresden Friedrichstadt – en klubb som ble stiftet helt tilbake i 1898, da som Dresdner SC – møtte den nystiftede, sosialistiske klubben ZSG Horch Zwickau foran 60 000 tilskuere i Dresden.

Og før vi avslører hvordan den kampen gikk, la oss bare ta en kjapp kikk på bortelaget.

ZSG Horch Zwickau så dagens lys da den borgerlige klubben SG Planitz fra samme by nektet å la seg omvende til en “demokratisk klubb” tilknyttet bilfabrikken Horch i byen, til tross for stort politisk press fra medlemmer av Partiet.

Dessverre er det ofte slik i et sosialistisk enevelde at når frivillighet ikke fungerer, tyr man til tvang.

I en kamp mot ZSG Industrie Leipzig 1. mai 1949, ble to Planitz-mål annullert på uforståelig vis i 1. omgang, noe som resulterte i murring på tribunen og en stadionspeaker som beskyldte dommeren for å være “kjøpt av et fabrikklag” (som jo Leipzig-klubben tross alt var).

Borgermesteren i Zwickau meldte seg også på og beskyldte like godt “de der oppe” – og da mente han ikke Gud og Jesus – for å ha fikset kampen på forhånd. Det resulterte i opptøyer blant publikum, og dommerne så ingen annen utvei enn å ta beina på nakken og rømme fra stadion umiddelbart etter at sluttsignalet ble blåst.

Det helt «uprovoserte» opprøret blant Planitz-fansen ga noen mektige Parti-medlemmer unnskyldningen de trengte, og jaggu så var hele klubben oppløst bare kort tid etter.

Opp av asken steg, ja, du gjettet riktig, ZSG Horch Zwickau, med de beste spillerne fra Planitz-laget i stallen.

Pytt, pytt.

Allerede sesongen etter kjempet den nye fabrikklubben i toppen av den nystartede østtyske Oberligaen. Det gjorde også allerede nevnte Dresden Friedrichstadt, Schöns klubb, så den allerede nevnte kampen mellom de to den 16. april 1950 ville avgjøre hvem som skulle vinne tidenes første østtyske Oberliga-trofé.

Et borgerlig lag fra Dresden mot et sosialistisk lag fra Zwickau, helt syd i Øst-Tyskland, nesten i Tsjekkia, begge fra delstaten Sachsen, i det det sosialistiske og totalitære Øst-Tyskland i en tittelavgjørende kamp.

En skulle vel ikke tro noe annet enn at denne kampen skulle gå sømmelig for seg, skulle man vel?

Da Dresden tok ledelsen allerede etter tre minutters spill, oppsto det umiddelbart enorme ugler i mosen, for Zwickau-spillerne svarte ikke bare med å øke presset og sette forsvarslinja høyere; de svarte med å gå til fysisk angrep på sine motstandere.

Dommer Willi Schmidt hadde nok fått en liten advarsel om at så kunne komme til å skje, samt en vennlig oppfordring om å vende det andre kinnet til dersom noe kom til å virke uvanlig.

Schmidt var åpenbart en lydhør fyr, for det gjorde han, slik at Zwickau uforstyrret kunne fortsette med å sparke ned Dresden-spillerne til både den ene og den andre måtte ut med skade.

Plutselig tillot ikke Schmidt bytter heller, og med 11 mot 8 spillere ble det en lett match for Zwickau, som ikke ga seg før det sto 5-1 på resultattavla.

Da var det Dresden-fansen sin tur til å gå amok, forståelig nok, og i kaoset som fulgte, invaderte de banen og gikk like godt til fysisk angrep på bortelagets spillere. 60 000 mot 11 er feigt, og en av Zwickau-spillerne måtte innom sykestua etter kampen med en alvorlig skade.

Det endret likevel ikke det faktum at ZSG Horch Zwickau vant tidenes første østtyske Oberliga i 1949/50-sesongen.

Det ble også eneste gang.

Rett etter sesongslutt ble klubben døpt om til BSG Motor Zwickau i typisk østtysk ånd. Det het de frem til 1968, da de fusjonerte med Aktivist Karl Marx Zwickau og ble til BSG Sachsenring Zwickau. I dag heter klubben for øvrig FSV Zwickau og spiller i 3. liga.

Uansett; få uker etter den famøse kampen i Dresden, mottok ledelsen i SG Dresden Friedrichstadt et brev.

Brevet kom fra overordnet hold og ga ettertrykkelig beskjed om at klubben skulle opphøre å eksistere, og at spillerne i stedet skulle spille for BSG Tabak Dresden, en relativt ny klubb som representerte den nye tobakksfabrikken i byen.

For de aller fleste spillerne var dette helt uaktuelt. I stedet flyktet omtrent samtlige over grensen til Vest-Tyskland, mange av de til den vestlige delen av Berlin der de meldte seg til tjeneste for Hertha.

Blant disse var altså Helmut Schön. Etter et halvt års spill i den blåhvite drakten, la han fotballskoene på hylla og ble landslagssjef for Saarland, som på merkelig vis hadde klart å bli et fransk protektorat helt vest i Vest-Tyskland.

Hit kom han akkurat tidsnok til å rekke kvalifiseringen til VM i Sveits i 1954, en kvalikgruppe bestående av tre lag: Vest-Tyskland (selvsagt) og Norge – i tillegg til Saarland selv.

Til tross for 3-2 seier på Ullevaal i første kamp, ble Sepp Herbergers staute vesttyskere for sterke for både Schöns menn og lille Norge, og snipp snapp snute så var det VM-eventyret ute. Det var det derimot ikke for Vest-Tyskland, som gikk hen og vant hele VM i en finale som bare blir kalt Mirakelet i Bern.

Etter eventyret i Saarland, som for øvrig ble innlemmet i Vest-Tyskland igjen den 1. juni 1957, ble Schön Herbergers læregutt, og tok selv over det vesttyske landslaget i 1964.

Nøyaktig 10 år senere satt han altså i sjefsstolen da østtyskeren Jürgen Sparwasser sendte sjokkbølger gjennom hele Tyskland på Volksparkstadion i Hamburg.

| Les også: Mirakelet i Bern – kampen som endret tysk fotball for alltid.

Fra Hitler til Stalin

Tyskerne delte en felles fotballhistorie frem til 1945, året da 2. verdenskrig endelig tok slutt. I årene før krigen var det den vestlige delen av Tyskland, spesielt Ruhr-området, som var storebror rent fotballmessig.

De eneste nasjonale mesterne fra det som skulle bli Øst-Tyskland var VfB Leipzig (1903, 1906 og 1913) og Dresdner SC, klubben til Helmut Schön, som ble mestere i 1943 og 1944.

Relativt manglende suksess til tross; fotballen i denne delen av Tyskland var vel så populær som i resten av landet, og klubber i både Leipzig, Dresden og Berlin spratt opp som paddehatter med jevne mellomrom.

I februar 1945 møttes det som skulle vise seg å bli seierherrene fra 2. verdenskrig i Lividiapalasset, nær byen Jalta på Krim, og diskuterte hva som skulle skje med landet som, ifølge de fleste, hadde startet intet mindre enn to verdenskriger på 35 år.

De allierte argumenterte for at Tyskland måtte splittes i fire soner – en amerikansk, en britisk, en fransk og en sovjetisk – for å holde den ulmende tyske nasjonalismen i sjakk. Den tyske hovedstaden Berlin skulle deles på samme måte.

Den eneste som argumenterte imot, var Josef Stalin.

Dessverre for Stalin – og ikke minst for Tyskland – sto Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt på sitt, og ikke lenge etter Adolf Hitlers død ble portrettene av den lille, sinte østerrikeren erstattet av portretter av den bebartede diktatoren fra Georgia i den nyopptegnede sovjetiske sonen i den østlige delen av Tyskland.

Jaltakonferansen ble etterfulgt av nok en konferanse, denne gang i Potsdam rett utenfor Berlin, etter Tysklands kapitulasjon 8. mai 1945.

Her ble det bestemt at Polen skulle få en porsjon av Tyskland i øst, samtidig som det ble avklart at Tyskland skulle denazifiseres, demilitariseres og demokratiseres.

Dessverre var det slik at Stalin hadde et litt annet syn på demokrati enn det USA og Storbritannia hadde, og kombinert med uenigheter rundt krigsskadeerstatningene, surnet plutselig forholdet mellom de allierte og Sovjetunionen.

Herfra var veien kort for Stalin, som bare et par år senere hadde innlemmet Polen, Ungarn, Baltikum, Tsjekkoslovakia, Romania, Bulgaria og store deler av Østerrike under sovjetisk kontroll – enten som militærokkupasjon eller annektert som en del av det voldsomme riket som plutselig strakte seg fra Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Før Winston Churchill hadde rukket å røyke ferdig sigaren, hadde Stalin etablert en voldsom sosialistisk blokk i den østlige delen av verden, som også inkluderte Jugoslavia og Albania.

Den engelske statsministeren og den amerikanske presidenten Harry Truman skalv plutselig voldsomt i buksene idet de så den gale georgieren ta sin bit av Tyskland med seg og forsvinne bak jernteppet.

Plutselig var det ikke fascismen man fryktet, men en kommunistisk revolusjon, og opp av asken fra den fryktelige verdenskrigen som nettopp var avsluttet, steg Den kalde krigen.

I 1949 oppsto derfor Vest-Tyskland og Øst-Tyskland som to separate stater.

Vest-Tyskland som en demokratisk republikk med økonomisk støtte fra USAs Marshall-plan.

Øst-Tyskland som en ettpartistat, et diktatur, overlatt til Stalins og Sovjetunionens – og dermed kommunismens – klamme favn, preget av planøkonomi, fattigdom, paranoia og Stasi.

Fra tradisjonsklubber til bedriftslag

Tyskland lå nede med brukket rygg og avklipte vinger, og det samme gjorde naturlig nok fotballen.

Etter krigen bestemte FIFA seg for å utestenge Tyskland på ubestemt tid, men det var egentlig ikke noe å utestenge, for Det tyske fotballforbundet (DFB) – som ironisk nok ble stiftet i østtyske Leipzig i 1900 – var allerede oppløst i kaoset som fulgte i etterkant av krigens slutt.

I januar 1950, bare tre måneder etter dannelsen av Vest-Tyskland, ble DFB stiftet på nytt i Stuttgart som Det vesttyske fotballforbundet. I september samme år tok FIFA endelig til fornuften og gikk med på å gi Vest-Tyskland fullt medlemskap, blant annet etter press fra Sveits.

I Øst-Tyskland var situasjonen en ganske annen. Med et helt nytt og relativt ukjent sosialistisk styre hadde den ideologiske pila beveget seg fra det ytterste høyre til det ytterste venstre omtrent over natten.

Med ett var alt snudd på hodet. Lagidrett, især fotball, ble sett på med stor skepsis blant enkelte av lederne i Partiet. Andre mektige menn så på fotballen som det den jo tross alt er: En deilig idrett som kan samle et folk, et samfunn, ja et helt land på en unik måte. Ikke minst var den populære fotballen en måte å skaffe seg stor sosial og politisk innflytelse på, mente mange.

Derfor var det stor splid internt i Øst-Tysklands nymalte maktkorridorer om hvilken rolle fotballen skulle ha i den nye nasjonen. Likevel kunne alle se at fotballen var den desidert mest populære idretten blant folket.

Selv beinharde kommunister kunne ikke stanse unge og gamle fra å sparke ball på enhver ledig gresslette etter at bombene hadde sluttet å falle.

Man kom dermed ikke unna at fotballen kunne være et verktøy for å skape samhold i et folk som hadde fått skylden for to verdenskriger på 30 år.

I oktober 1948 så ikke sosialistene noe annet alternativ enn å danne DS (Deutsche Sportsauschuß – Den tyske sportskomitéen – senere DTSB – Deutscher Turn- und Sportbund) som sikret et eneveldig monopol over idretten, og dermed over fotballen i Øst-Tyskland.

Noe av det første DS gjorde, var å bestemme at de gamle, tradisjonsrike klubbene skulle opphøre å eksistere. Alle nye klubber måtte registreres hos politiet.

Klubbene som fant på å bryte med DS-modellen skulle også oppløses – muligens med unntak dersom klubben hadde et progressivt navn med riktig politisk standpunkt eller var en av de nye fabrikklubbene – såkalte BSG (Betriebssportgemeinschaften) – som var kommunale multisportsklubber med tett knytning til spesielle bedrifter eller til de mange fabrikkene rundt omkring i Øst-Tyskland, der spillerne stort sett også jobbet.

BSG-ene fikk oppgaven med å fremme og oppmuntre arbeiderne til å delta i et bredt spekter av idretter, der fotball altså ble den viktigste. De fikk tildelt økonomiske midler fra DS, men det var bedriftenes og fabrikkenes eget ansvar å fordele midlene mellom idrettene organisasjonen tilbød.

Plutselig var de tradisjonelle fotballklubbene borte og erstattet av bedriftslag alle som en. Ikke nok med det, men klubbene fikk også helt nye navn som representerte hvilken bedrift eller produksjonslinje de representerte.

Den sosialistiske fotballrevolusjonen i Øst-Tyskland førte derfor til at det på slutten av 1940-tallet dukket opp klubber med fornavn som Chemie (kjemisk industri), Stahl (stålindustri), Lokomotive (den statlige jernbanen), Wismut (uranmalmutvinning) og Traktor (jordbruk).

Pressen var representert av Rotation (tysk: Rotationpresse). Det dukket også opp en håndfull klubber med fornavnet Dynamo, som ikke var knyttet opp mot noen fabrikk eller bedrift, men som var lagene til det ikke-hemmelige (Volkspolizei) og det hemmelige politiet (Stasi).

Lagene med fornavn Vorwärts (fremover!) var et nasjonalt idrettsforbund underlagt NPA – Den nasjonale folkehæren. Empor-klubbene var for handelsindustrien.

Og så videre.

Lothar Stammnitz, en partisekretær i Dresden og en svoren Dynamo Dresden-supporter, var en av flere partimedlemmer som var overbevist om en slik organisering av fotballen i Øst-Tyskland utelukkende ville ha positive konsekvenser.

En seier på lørdag ville nemlig føre til økt arbeidslyst og effektivitet langs samlebåndet kommende mandag – uansett om du var spiller eller supporter.

Han nevnte derimot ingenting om hva et tap ville medføre.

Fra Tura til tre ganger Chemie

En klubb som fikk kjenne på kommunistenes fotballrevolusjon var Tura 1899, Leipzigs beste fotballag under nazistenes styre.

Rett etter krigens slutt byttet klubben navn til SG Leipzig Leutzsch og inkluderte dermed navnet på en av byens forsteder, rett og slett for å skaffe flere fans.

Klubben med det nye navnet fortsatte suksessen, men etter å ha gått seirende ut av den regionale Leipzig-ligaen i 1948/49-sesongen – dette var altså før den østtyske Oberligaen ble sparket i gang for første gang sesongen etter – ble klubben døpt om til ZSG Industrie Leipzig.

Det skulle heller ikke vare lenge, for allerede året etter ble klubben plutselig til BSG Chemie Leipzig, en historie som skulle vare i fire hele år før hele klubben ble oppløst og spillerne fikk valget om å fortsette å spille – og jobbe – for en annen kjemifabrikk, BSG Chemie Halle Leuna som bare lå noen kilometer unna, eller den nystartede klubben SC Lokomotive Leipzig der mange av spillerne måtte tilegne seg ny kunnskap om jernbanebygging (SC Lokomotive Leipzig må for øvrig ikke forveksles med 1. FC Lokomotive Leipzig, en klubb som oppsto i 1966 som en del av «fokusklubbprogrammet». Mer om det litt lenger ned).

Flesteparten av spillerne valgte sistnevnte, men Lokomotive eksisterte bare frem til 1963. Da gjenoppsto BSG Chemie Leipzig, som attpåtil vant Oberligaen den sesongen på sjokkerende vis og som skulle eksistere helt til 1990, rett før gjenforeningen av Tyskland.

I 1990 fant de nemlig ut at de ville fusjonere med et annet kjemilag, BSG Chemie Böhlen, og de ble dermed til FC Sachsen Leipzig, men i 1997 fikk en del av de gamle ildsjelene og fansen nok og stiftet BSG Chemie Leipzig for tredje gang.

I dag lever de et relativt anonymt liv i NOFV Oberliga – femte nivå i tysk fotball – mens FC Sachsen Leipzig, som lenge var i Red Bulls søkelys med tanke på å starte en klubb i det gamle Øst-Tyskland, gikk konkurs i 2011.

Historien til det som i utgangspunktet var Tura 1899 var langt i fra enestående i Øst-Tyskland, blant annet var det (hashtag) Leipzig-tilstander også i Dresden.

«Dere skal til en annen by!»

SG Dresden Friedrichstadt, klubben til Helmut Schön, var som vi jo nå vet oppløst og erstattet av BSG Tabak Dresden, men i fotballgale Dresden oppsto i stedet Volkspolizei Dresden, som senere byttet navn til Dynamo Dresden. De var ambisiøse, hentet inn spillere fra 11 forskjellige byer, og bare tre år senere, i 1953, vant de Oberligaen.

Samtidig hadde en annen Dresden-klubb, Rotation Dresden, rykket opp, og plutselig hadde byen i sørøst to lag i øverste divisjon. Det irriterte den mektige Stasi-sjefen Erich Mielke kraftig, for Berlin hadde manglet et topplag i alle år.

Dresden hadde plutselig to.

Mielke kunne sin matte, for han la sammen en og en, og 21. november 1954 ble derfor Dynamo Dresden flyttet til Berlin med mann og mus og fikk navnet Dynamo Berlin.

Enkelt og greit.

Dynamo Dresden fortsatte å eksistere, men sto ribbet tilbake, rykket ned og returnerte ikke til toppdivisjonen før i 1962.

Men det var flere klubber som fikk kjenne på mektige menns behov for sportslig suksess.

BSG Empor Lauter, for eksempel. Godt uti 1954/55-sesongen ledet den lille klubben Oberligaen, sjokkerende nok.

Å nei, må partitoppene ha tenkt. Enda en klubb fra det allerede dominerende Sachsen som skal hevde seg i toppen? Her er gode råd dyre!

Da passet det jo fint, helt ypperlig, faktisk, at Rostock, den gamle hansabyen ved Østersjøen og hjembyen til den mektige partimannen og den fanatiske fotballsupporteren Harry Tisch, manglet et suksessrikt fotballag.

26. oktober 1954 ble Empor Lauters kamp mot Motor Zwickau (tidligere Horch Zwickau, klubben som slo Helmut Schöns Dresden Friedrichstadt i 1950) avlyst på kort varsel, og to dager senere, klokken tre om natten – tidspunktet ble omhyggelig valgt for å unngå opprør blant fansen – ble hele Empor Lauter-laget satt på toget nordover til Rostock.

Få dager senere var det plutselig BSG Empor Rostock som spilte i Oberliga – ikke BSG Empor Lauter. Tilbake i lille Lauter, byen med 8 000 innbyggere, ble spillernes familie og venner mobbet, trakassert og oversett for det de anså som forræderi.

Som om Empor-spillerne hadde noe valg.

Opprettelsen av fokusklubbene

Fotballen i Øst-Tyskland besto av klubber som enten opphørte å eksistere, som byttet navn, som byttet by eller – som vi nå har skjønt – alt sammen på én gang.

Dette fullstendige kaoset ble noe avtagende utpå 1960-tallet. Da bestemte DTSB at den manglende suksessen med det østtyske landslaget skyldtes for dårlig spillermateriale.

Suksess kunne kun oppnås ved “konsentrasjon av prestasjon”.

I 1966 fikk dermed 11 nøye utvalgte klubber lov til å bare være fotballklubber – ikke multisportsklubber i regi av bedrifter og fabrikker – og fikk tilnavnet “fokusklubber”.

Tanken var at alle spillere med et talent over gjennomsnittet skulle overføres til fokusklubbene og så fôres til landslaget når de var gode nok. Dermed ble Dynamo Berlin til Berliner FC Dynamo (BFC), Empor Rostock til Hansa Rostock, Aufbau Magdeburg ble til 1. FC Magdeburg og SC Leipzig ble til 1. FC Lokomotive Leipzig.

Den østtyske fotballen ble hakket bedre av dette, det beviste man på 1970-tallet, men var likevel et solid kaos som skulle fortsette helt til sammenslåingen av Tyskland i 1990.

Mest av alt skyldtes dette Partiets blinde ideologiske overbevisning og enkelte mektige menns ønske om suksess i sin egen hjemby.

«Enkelte funksjonærer så på sine lag som prinsene i middelalderen så på sine
slottsball,» skrev Manfred Ewald, presidenten i Det østtyske turn- og sportsforbund (DTSB – som egentlig var det østtyske idrettsforbundet) fra 1961 til 1988 og lederen for landets olympiske komité, samt arkitekten for det systematiske, statsstøttede dopingprogrammet i Øst-Tyskland, i sin selvbiografi.

Alt dette til tross; fotballen fortsatte å være populær blant folk flest. I den første Oberliga-sesongen var det gjennomsnittlige tilskuertallet på 10 096, og de fikk valuta for D-markene sine, for det ble scoret hele 3,67 mål i snitt per kamp. Det var ikke uvanlig at enkeltkamper hadde over 100 000 tilskuere.

At vinneren av den aller første tittelen kunne bli Dresden-Friedrichstadt-dödaren ZSG Horch Zwickau, beviste bare med all mulig tydelighet hvordan fotballen i Øst-Tyskland skilte seg fra fotballen i de vestlige landene, deriblant nabo Vest-Tyskland – som for øvrig også holdt på med sin ikke-profesjonelle Oberliga helt frem til stiftelsen av Bundesliga i 1963.

| Les også: Alt om utviklingen av den vesttyske fotballen – fra 1954 til 2016.

To tyske landslag

Etter “suksessen” med oppstarten av Oberligaen, fulgte DS opp med å kontakte FIFA 6. februar 1951 med spørsmålet om de kunne få være med på den virkelige moroa.

Det nystartede vesttyske forbundet (DFB) protesterte. To tyske landslag? Det gikk da virkelig ikke an!

Men jo, det gjorde det, for 24. juli 1952 ble Øst-Tyskland tatt opp som fullverdig medlem av Det internasjonale fotballforbundet.

Ta den, kapitalistenschwein!

Bare to måneder senere, 21. september 1952, spilte Øst-Tyskland sin aller første landskamp mot Polen i Warszawa, en kamp blåskjortene dominerte i 70 minutter, men som likevel endte med tap 0-3 foran 35 000 tilskuere.

«Vi manglet litt tur,» var den tørre kommentaren til delegasjonssjefen Helmut Behrendt.

Folket kan heller ikke sies å ha vært i ekstase over resultatet; kun én person møtte opp for å møte “heltene” da laget returnerte til hjemlandet.

Senere ble det spilt flere treningskamper mot polakkene, samt at man møtte kommunistfrendene i Romania og Bulgaria ved flere anledninger.

DDRs første seier noensinne kom i forsøk nummer syv, mot nettopp Romania 18. september 1955, da Willy Tröger helt på egenhånd snudde 1-2 til 3-2 foran 90 000 tilskuere på Stadionul 23 August i București.

Mellom 1955 og 1965 spilte Øst-Tyskland 56 landskamper. Av de var 29 mot andre kommuniststater i Øst-Europa, 11 var mot relativt nye land i Asia og Afrika som Indonesia, Guinea og Ghana, og bare 15 var mot vesteuropeisk motstand, der kun én kan sies å ha vært mot topp motstand: Kampen mot England i Leipzig i 1963, en kamp engelskmennene vant 2-1.

Mye av grunnen til at det ble slik, var NATO-landenes boikott av Øst-Tyskland, men aller mest skyldtes det nok redselen for å bli gjort til latter av verdens beste fotballnasjoner, som jo med unntak av Ungarn og Sovjetunionen var fra kapitalistiske land.

Imens østtyskerne flekset muskler mot de andre østblokklandene og rare nasjoner fra andre kontinenter, gikk Vest-Tyskland hen og slo Ungarns mektige magyarer på uforståelig vis i VM-finalen i Sveits.

Kaptein Fritz Walter kunne dermed løfte Jules Rimet-troféet på vegne av Vest-Tyskland for aller første gang, men seieren var for hele Tyskland – på tvers av grensene som ble tegnet opp ni år tidligere. Seieren skapte en felles eufori rundt landenes soleklare mest populære idrett, og dannet samtidig et felles håp om en snarlig gjenforening mellom de to nasjonene.

Akkurat det likte de østtyske lederne svært dårlig. At folket skulle fly rundt og juble i gatene over at amatørspillerne fra kapitalistnaboen i vest vant fotball-VM, og attpåtil mot de uslåelige sosialistkompisene fra Ungarn, var på grensen til uhørt. Fysj!

Til tross for at det var Vest-Tyskland som tok VM-gullet i 1954, var det nettopp ungarerne de østtyskerne fotballederne så opp til. Det var ikke så rart, for anført av Ferenc Puskás, Nándor Hidegkuti og Sándor Kocsis hadde de revolusjonert fotballen, blant annet ved å gå vekk fra den tradisjonelle WM-formasjonen og over til en mer frittflytende 4-2-4-formasjon.

Østtyskerne var jo i utgangspunktet en svoren tilhenger av en god revolusjon, så det fant de ut at de ville prøve også.

Derfor ble ungareren János Gyarmati ansatt som landslagssjef i 1955. Han klarte ikke helt det Gusztáv Sebes fikk til i Ungarn, og ble etterfulgt av landsmannen Károly Soós i 1961 – to svært så sjeldne utlendinger i østtysk fotball.

Å hente inspirasjon fra Vest-Tyskland og deres trener Sepp Herberger – som Chemie Leipzig-trener Otto Westphal forsøkte på – ble derimot ikke akseptert, og Westphal fikk sparken kort tid etter.

| Les også: Honvéds mektige magyarer – hvordan Ungarn ble verdens mektigste fotballnasjon.

Håpet om gjenforening visnet etter hvert mer og mer, og døde fullstendig da Berlinmuren ble bygget i 1961. Fra da av ble spenningen mellom Øst- og Vest-Tyskland stadig sterkere og forholdet mellom de mer polarisert.

Da Jürgen Sparwasser banket ballen forbi Sepp Maier 22. juni 1974 var det et sjokkerende resultat i det som sannsynligvis er tidenes mest politisk intense fotballkamp.

Det hjalp jo heller ikke at Den kalde krigen sto på for fullt, at man fryktet nye terrorangrep lik de som ble utført av Svart September under OL i München to år tidligere eller at man konstant gikk og kikket seg over skulderen fordi man var redd for hva de vesttyske ekstremistene i Rote Armee Fraktion kunne finne på.

Spenningen foran akkurat denne fotballkampen var til å ta og føle på. Willy Brandt, den vesttyske kansleren, strødde helt egenhendig det siste krydderet på den allerede kruttsterke retten da han før mesterskapet måtte gå av fordi hans nærmeste assistent viste seg å være en østtysk spion.

Den østtyske storhetstiden

Tapet for lillebror viste seg å bare bli et lite skår i gleden for Vest-Tyskland, som for alvor markerte at 1970-tallet var deres egen storhetstid.

Helmut Schöns menn vant EM i 1972 og altså VM to år senere, men også på klubbnivå ble det vesttyske flagget heist til topps ved flere anledninger da Bayern München og Borussia Mönchengladbach feide omtrent all motstand av banen i de europeiske turneringene.

Det merkelige var bare at 1970-tallet også var Øst-Tysklands storhetstid på fotballbanen, hvis en slik tid kan sies å ha eksistert.

Vi har allerede nevnt kampen i Hamburg i det som var landslagets første og eneste VM-deltakelse noensinne, men bare en måned tidligere gikk 1. FC Magdeburg hen og vant Cupvinnercupen på nesten uforståelig vis mot selveste AC Milan i den nederlandske havnebyen Rotterdam.

Rundt 6 000 tilskuere valgte å ta turen opp til Nordsjøens bredder; svært få italienere gadd, og svært få, nærmere bestemt 288 østtyskere, fikk lov.

Finalen i Cupvinnercupen i 1974 ble derfor tidenes minst besøkte finale i europeisk sammenheng og fikk dermed en noget snodig ramme – som vi nå skjønner var helt vanlig når Øst-Tyskland var involvert.

Magdeburg-laget hadde en gjennomsnittsalder på bare 23 år, og alle som en var fra Bezirk Magdeburg – en region som dekket 11 500 kvadratkilometer og som huset litt over en million innbyggere. Spillerne kom ofte fra små byer og landsbyer folk flest aldri hadde hørt om, så det å slå AC Milan i en europacupfinale var intet mindre enn et fotballmessig jordskjelv.

Dessverre fikk altfor få østtyskere oppleve bragden på arenaen, og de som faktisk var der var – ja, du gjettet riktig – representanter fra Partiet. Det var faktisk så vidt at østtyskerne fikk med seg bragden i det hele tatt.

Først samme dag bekreftet den lokale Parti-drevne avisen at kampen kom til å bli vist direkte på TV.

To dager etter triumfen, 10. mai 1974, fikk overskriften “Bravo FCM” mindre plass på forsiden av den samme avisen enn en reportasje om det fantastiske tysk-sovjetiske vennskapet.

Det hindret likevel ikke tusenvis av mennesker å møte opp i sentrum av Magdeburg for å hedre byens store helter.

To år senere vant Øst-Tyskland OL-turneringen i Montréal etter blant annet å ha grust Frankrike, med en 21 år gammel Michel Platini på laget, 4-0 i kvartfinalen. I semifinalen la man hodet på blokka og slo storebroren over alle storebrødre, nemlig Sovjetunionen, 2-1.

I finalen ventet regjerende mester Polen, men to kjappe østtyske mål avgjorde den kampen før kvarteret var spilt.

Sjokket var ikke voldsomt, men noe overraskende var det jo likevel at laget som stort sett alltid trakk det korteste strået plutselig skulle stå der med gullmedaljer rundt halsen – riktignok i en turnering der profesjonelle fotballspillere ikke fikk delta.

Individualisme? Nein!

Den østtyske fotballen var ikke fullt så dårlig som folk skal ha det til, men den var kronisk preget av uflaks og den lille udyktigheten som gjorde at man stort sett alltid var ett skarve poeng eller ett skarve mål unna å kvalifisere seg til de viktige turneringene.

Verdensmestere i treningskamper ble de kalt. Samtidig var den preget av å være kollektivistisk i høyeste potens, egentlig ikke så ulikt storebroren i vest, men på andre siden av grensen fikk man likevel frem verdensstjerner som Franz Beckenbauer, Paul Breitner, Günter Netzer og Gerd Müller.

Fikk frem verdensstjerner gjorde ikke Øst-Tyskland. Likevel fostret de opp en god del fotballspillere som holdt et rimelig høyt nivå. I motsetning til hos storebror i vest, var nemlig ungdomslandslagene å regne med: De vant større turneringer i 1965 og i 1970, EM for 19-åringer i 1986 og tok tredjeplassen i VM for ungdommer året etter, der det i semifinalen ble bråstopp mot et brilliant Jugoslavia bestående av blant annet Robert Jarni, Igor Štimac, Zvonimir Boban, Robert Prosinečki og Davor Šuker.

At det ikke kom en Beckenbauer fra Øst-Tyskland skyldes flere faktorer. En av faktorene er at spillerne fikk få sjanser til å vise seg frem ute i den store verden. En annen faktor er at det var forbudt å flytte ut av Øst-Tyskland, spesielt til land i Vesten.

Dessverre for østtyskerne var det nettopp Vesten som huset de aller fleste gode fotballklubbene på denne tiden, klubber der man kunne bli profesjonell og utvikle seg som fotballspiller.

En tredje faktor er at Øst-Tyskland tok den kollektive tankegangen hakket lenger. Det fikk Matthias Sammer kjenne da han som unggutt i Dynamo Dresden begynte å vise tegn på å bli en over gjennomsnittet god fotballspiller med synlige lederegenskaper.

«En dag fikk laget utdelt nye sko. Mine var de eneste som ikke passet – de var tre numre for store. Det var ren hersketeknikk. Individualisme ble ikke tolerert,» har Sammer senere fortalt.

Akkurat det fikk også den eminente sweeperen Hans-Jürgen Dörner, og ikke minst Dynamo Dresden, erfare i returoppgjøret i Cupvinnercupen mot det gamle storlaget Bayer Uerdingen fra nabolandet i vest den 19. mars 1986.

Med en halvtime igjen av kampen ledet Dresden 5-1 sammenlagt, men så scoret Bayer Uerdingen på utrolig vis seks ganger og Stasi-laget måtte dermed reise hjem i skam. Etter den siste seriekampen den sesongen, ble Dörner bedt om å ta turen innom kontoret til klubbdirektør Horst Arlt.

«På mandag begynner du som ungdomstrener,» var den korte, men svært konsise beskjeden som ble gitt.

Karrièren til en av Øst-Tysklands beste spillere var med det over.

Det var også karrièren til en annen av Øst-Tysklands beste spillere, vingen Frank Lippmann. Etter fadesen i Uerdingen bestemte han seg like godt for å begå synden over aller synder, nemlig å flykte til Vest-Tyskland – en såkalt Republikflucht.

Etter først å ha nektet å bli Stasi-informant fem år tidligere for så å ha krasjet inn i en politibil i alkoholrus og deretter flyktet fra åstedet i romjulen 1985, kan vi kanskje forstå Lippmanns valg om å benytte muligheten for å søke politisk asyl i naboen i vest tre måneder senere.

Lippmanns valg var likevel unntaket fremfor regelen. Svært få østtyske spillere valgte å flykte over grensen til Vest-Tyskland eller til andre nasjoner. Faktisk hadde østtyske spillere det ganske så bra bak jernteppet.

De tjente ofte langt over gjennomsnittet – de fikk både lønn fra bedriften de jobbet i og fra klubben de spilte for (ofte i kontanter, bokstavelig talt under bordet) – og hadde ofte privilegier som leilighet og bil. Av den grunn ble det gjerne penger til overs, penger som ble brukt på flere biler og kanskje et feriehus eller to.

DTSB så med skrekk og avsky på akkurat denne praksisen – de levde jo i en sosialistisk stat for svarte svingende – og forsøkte alt de kunne å stikke kjepper i hjulene for overgangssummer, høye lønninger og utbetaling av bonuser, men til ingen nytte.

Ironisk nok var det ofte fotballinteresserte partimedlemmer som Harry Tisch selv som bidro til at denne virksomheten kunne fortsette i det skjulte: For at sitt lag skulle vært størst og best, måtte man jo på en eller annen måte tiltrekke seg de beste spillerne.

Akkurat på dette punktet viste fotballen at det er stor forskjell på teori og praksis i en sosialiststat, for østtyske spillere lot seg til de grader friste av pene bunker med D-Mark og andre lokkemidler.

Spillernes privilegier ble ofte bestemt ut ifra en politisk gransking av hver enkelt. Det ble laget individuelle mapper på hver eneste spiller, en slags minibiografi, som sa noe om spillernes politiske retning, familiesituasjon, om man hadde slektninger i utlandet – spesielt i Vest-Tyskland – hvor ofte man brevutvekslet og hvem man snakket med i telefonen.

Alt ble notert ned.

Disse biografiene ble så lest med lupe hver gang et østtysk lag skulle spille bortekamp i Europa. Dersom det fantes spillere man anså for å kunne utføre en Republikflucht eller sto i fare for å “møte på slektninger eller venner” fra kapitalistenes verden, ble spillerne som regel trukket fra troppen rett før avreise.

Slike sjanser kunne man tross alt ikke ta.

Med Stasi i hælene

En som gikk under radaren var Berliner Dynamo-spilleren Lutz Eigendorf, kanskje det nærmeste man kom «Øst-Tysklands svar på Beckenbauer».

20. mars 1979 spilte Stasi-laget en vennskapskamp i Kaiserslautern i Vest-Tyskland. Samme kveld, da laget var på vei hjem til øst, stoppet spillerbussen i en liten by omtrent 100 kilometer unna Fritz og Ottmar Walters hjemby for å kjøpe souvenirer.

Da Dynamo-spillerne ble talt opp i bussen en snau time senere, manglet én mann.

Lutz Eigendorf.

Han var på vei i full fart tilbake til Kaiserslautern – i en taxi.

Erich Mielke var naturlig nok rasende. Det skulle da ikke være mulig å begå en Republikflucht fra BFC, det nærmeste man kom Stasi!

Men Eigendorf klarte det han, og han ble attpåtil en ganske så tilfreds fotballspiller – først i Kaiserslautern og senere i Eintracht Braunschweig.

Tilfreds var han helt frem til 5. mars 1983, da han døde i en bilulykke. Alle beviser pekte mot en ulykke, for Eigendorf var påvirket av alkohol. Mye alkohol. En promille på 2,2 for å være nøyaktig. Det var merkelig, mente hans nærmeste. Eigendorf drakk nemlig svært lite. Og en promille på over to betød han måtte ha drukket svært mye. Det hang ikke på greip.

Senere har det kommet frem at to Stasi-agenter, på oppdrag fra Erich Mielke selv, tvang Eigendorf til å drikke en farlig cocktail av gift og alkohol før han fikk beskjed om å «forsvinne» i sin Alfa Romeo. Minutter senere, i høy fart, ble han blendet av en lastebil, krasjet i et tre og døde på sykehuset kort tid etter.

Etter Øst-Tysklands fall dukket det attpåtil opp hemmelige Stasi-filer som mer enn antydet at Eigendorf hadde hatt opptil 50 Stasi-agenter som hadde fulgt hvert eneste steg han tok siden han rømte og som lenge hadde planlagt hvordan han kunne forsvinne på mest mulig ryddig måte.

Man gjennomførte ikke en Republikflucht ustraffet.

Hockeyliga med to lag

At noen i en kollektiv idrett som fotballen skulle skille seg ut som stjerner kunne fort utarte seg. Nøyaktig til hva klarte aldri representantene i Partiet å gi noe tydelig svar på. Det var bare ikke sånn det skulle være. Ikke i en sosialistisk stat.

Nevnte Manfred Ewald, Øst-Tysklands mektige idrettspresident, var kanskje den som så på fotballen med de mest skeptiske øynene av de alle. Det skyldtes i all hovedsak fotballens fokus på “individualisme og fanatisme” fremfor “disiplin og rasjonalisme”.

I følge Ewald skulle det satses på de individuelle idrettene som friidrett og svømming. Idrett var ikke privat underholdning, men en “sosial og patriotisk utdannelse”.

Et ungdomsmagasin skrev allerede i 1954 at “idrettsutøverne i Den tyske demokratiske republikk må forstå at de må lære å vinne for arbeidernes sak”, ikke helt ulikt retorikken nazistene brukte i mellomkrigstiden og under 2. verdenskrig.

Derfor havnet fotballen helt nede på en 14. plass over idretter DTSB ønsket å satse på, og som dermed fortjente den økonomisk støtten som alle idrettsklubber i Øst-Tyskland var fullstendig avhengig av i en planøkonomisk hverdag.

Idrettspresidenten mente i stedet at pengene kunne brukes mye smartere, det vil si på å utvikle medisinske preparater for turnere, svømmere og roere som skulle distribueres langt unna disken på apoteket, men av frykt for å havne i unåde blant de av Øst-Tysklands mektige menn som faktisk likte fotball, de som så på klubbene som sin egen personlige eiendom, turte ikke Ewald å gjennomføre sin lille revolusjon til det fulle.

“De forsøkte å styrke sitt rykte på populistisk vis gjennom fotballen,” skrev Ewald i selvbiografien sin.

Konsekvensene av å dytte fotballen ned i søla ville blitt voldsomme, både for ham selv – han kunne jo risikere å “forsvinne” – men ikke minst for fotballen, som jo var landets soleklart mest populære idrett. Ved å innføre mindre økonomisk støtte til klubbene, kom opptil flere klubber til å gå dukken.

Akkurat det skjedde da Ewald i 1969 bestemte seg for at østtysk ishockey ikke fortjente livets rett lenger. Med unntak av Stasi-klubbene SG Dynamo Weißwasser og SC Dynamo Berlin, også det favorittlaget til Stasi-sjefen Erich Mielke (Mielke var åpenbart en svært så idrettsinteressert herremann), ble pengekranen skrudd helt igjen, og i en verden der man er avhengig av økonomiske tilskudd fra Staten for å overleve, opphørte de andre klubbene å eksistere nesten umiddelbart.

Ewald skapte dermed helt på egenhånd en obskur hockeyliga bestående av to lag som kjempet seg imellom om den årlige tittelen i 20 år – helt frem til Murens fall i 1989.

Å gjøre det samme med fotballen ville skapt furore blant folket. Den fikk dermed fortsette, men ikke uten tett oppsyn fra myndighetene, som for øvrig prøvde alt de kunne å få barn til å starte med andre idretter som i følge Ewald ga mer status.

«Du skal bli skøyteløper!»

I Görlitz, den aller østligste byen i Øst-Tyskland, fikk en liten gutt merke Ewalds noe forvridde syn da han var ferdig med den obligatoriske idrettsmedisinske undersøkelsen i barnehagen.

Gutten var atletisk allerede da, og som alle andre barn spilte han fotball når han hadde mulighet. Der utmerket seg han svært så tidlig, blant annet ved å være like god med begge bein. Likevel ble foreldrene hans pent oppfordret til å la gutten begynne med skøyteløp.

Det var nemlig det kroppen hans passet best til.

Den lille familien Ballack lot en oppfordring være nettopp det, flyttet til Karl-Marx-Stadt (Chemnitz fra og med 1990) og lot sønnen Michael starte med fotball i Chemnitzer FC sin småguttavdeling.

I stedet for å gå runde etter runde i en kald ishall med fråde rundt munnen, ble Michael Ballack en av Tysklands beste midtbanespillere gjennom tidene, og fikk med seg 98 landskamper før han la opp i 2013.

Det sinte 80-tallet

På samme tid som Ballack løp sine første meter med fotballsko på føttene var Tyskland – både øst og vest – inne i en svært betent og intens politisk situasjon.

Ikke nok med at verdens to mektigste ledere satt med hver sin finger på den røde knappen som ville utløst ragnarok, men det murret også fælt i kommunismens ryggrad, nemlig folket. Flere og flere begynte å innse at planøkonomi og overvåking av landets innbyggere med fordel kunne vært erstattet av en noe annerledes politisk tilnærming.

Som en motvekt til kommunistenes totalitære styresett oppsto derfor høyreradikale grupperinger som ikke så på fotball som noe særlig mer enn en måte å få ut sitt sinne på.

Det gjaldt ikke bare i Øst-Tyskland, men også i Vest-Tyskland, og spesielt i de andre sosialistiske landene. Dét blandet med alkohol og et raseri over inkompetente, ofte korrupte dommere er ytterst sjeldent en god kombinasjon.

Ikke det at det var noe nytt, egentlig. Bråk på tribunene i Øst-Tyskland hadde for så vidt alltid eksistert, men på 80-tallet utartet det. Folk ble sintere. Mer utagerende. Grupperingene ble større og mer organiserte. Og fotballinteresserte østtyskere begynte i større grad å se vesttysk fotball på tv.

Noen dro sågar (visumfritt) til de sosialistiske naboene som Tsjekkoslovakia og Ungarn de gangene Vest-Tyskland spilte der. Ikke nok med at de holdt med nabolandet i vest, men de tok bilder sammen med de vesttyske spillerne utenfor spillerhotellet også.

Kommunistene begynte å svette for alvor. Å gå på fotballkamp i Øst-Tyskland var ment å reflektere selve karakteren i sosialismen. Fellesskapet. Samholdet. Derfor skulle fotballen være billig; i 1988 kostet en fotballbillett under fem kroner.

I stedet ble fotballarenaene et fristed der helt vanlige mennesker endelig kunne unnslippe de politiske reglene i et par timers tid, et sted der man kunne møte meningsfeller og et sted der man kunne få utløp for litt sinne. Å rope slagord mot autoritetene på gata eller på en bar ble straffet med fengsel.

På tribunen slapp man unna. Det var en trygg måte å protestere på. Å rope ukvemsord mens man så 22 mann løpe etter en ball ville aldri rive ned kommunismen i seg selv, men det ble en viktig bidragsyter i å holde motstanden og individualismen levende, holde vinduet mot Vesten på gløtt – noe som til slutt førte til at regimet imploderte.

Kanskje hadde man ikke engang noe særlig forhold til laget – det var jo etter all sannsynlighet et fabrikklag som hadde endret navn et dusin ganger, som kanskje nylig hadde flyttet til byen og som like gjerne kunne flytte til en annen by i morgen.

Og ligaen, den var jo avgjort før sesongen startet. Erich Mielke hadde nemlig bestemt at BFC Dynamo skulle vinne. Så da gjorde de det. 10 sesonger på rad fra 1978/79 til 1987/88.

Publikumstallene falt kraftig – fra totalt 2,5 millioner tilskuere i 1976 til 1,5 million tilskuere i 1990, og de som dro på kamp, de ble stadig sintere.

I 1985/86-sesongen ble totalt 889 tilskuere arrestert på Oberliga-kamper – et snitt på 35 tilskuere per kampdag. I cupfinalen i 1988 mellom BFC og Carl Zeiss Jena forsøkte 300 BFC-fans å invadere banen under seiersseremonien og ødela 60 seter da de fant ut at det ikke lot seg gjøre. 34 mennesker ble arrestert.

Den østtyske fotballen var i en alvorlig krise.

Det samme var Øst-Tyskland. Og ikke minst kommunismen.

Samme år ble Mikhail Gorbatsjov president i Sovjetunionen, eller “formann for det øverste Sovjet”, som de kalte det. Han innførte glasnost (åpenhet) og perestrojka (restruktur), en kjærkommen endring for østtyskerne som for alvor var lei av det totalitære styret til Erich Honecker.

I 1989 åpnet Ungarn grensene, og titusenvis av østtyskere reiste til Vest-Tyskland og Østerrike via “den grønne grensen” i sørøst. Demonstrasjonene fra fotballarenaene spredte seg til gatene, og 9. november 1989 klarte ikke kommunistregimet å takle presset lenger.

Muren åpnet for fri ferdsel mellom øst og vest for første gang på 28 år, og 3. oktober året etter ble Tyskland endelig gjenforent til én nasjon.

Spillerflukten

Den østtyske Oberligaen gikk av stabelen for siste gang i 1990/91, men spillerne hadde mistet konsentrasjonen. Gleden over å være én nasjon, gleden over å bli kvitt kommuniststyret, gleden over å kunne kjøpe vestlige varer, gleden over å kunne besøke venner og familie i Vest-Tyskland overskygget alt.

Mest av alt så spillerne muligheten for å spille i Bundesliga. Den siste rest av den østtyske fotballen var et trist skue.

Målsnittet per kamp sank som kommunismen hadde gjort få måneder tidligere, spillerne sloss på banen og tilskuerne sloss på tribunene, nå verre enn noen gang, som kulminerte med at en 18 år gammel BFC-fan ble skutt og drept av politiet under sammenstøt mellom høyrevridde hooligans.

Folket mistet interessen fullstendig; da siste spark på ballen ble foretatt i det østtyske seriesystemet i 1991, sa de kalde fakta at det gjennomsnittlige tilskuertallet den sesongen var på 4 807 – det klart laveste i Oberligaens historie.

Da var det kanskje like greit at det østtyske fotballforbundet ble oppløst og ble innlemmet som en del av Det tyske fotballforbundet, DFB.

Med Muren borte, med kommunismen som et avsluttet kapittel og med jernteppet visket vekk, sto de østtyske klubbene igjen på bar bakke. Det som i mange år hadde vært klubber knyttet til bedrifter og fabrikker, støttet av økonomiske midler fra Partiet, våknet opp til en hverdag der kapitalismen styrte og der de pent måtte klare seg selv.

Åtte av 14 Oberliga-klubber byttet navn – igjen – mest av alt for å prøve å komme seg ut av kommunismens mørke skygge og for å prøve å gjenopprette tradisjonene som ble revet fra de på 1940-tallet.

Omtrent samtidig ble superkapitalistiske Premier League innført i England og Champions League så dagens lys. Pengene begynte å strømme inn på kontoen til mange vesttyske og europeiske toppklubber.

De østtyske klubbene klødde seg i hodet. Det samme gjorde spillerne. Dette kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa. Plutselig sto vesttyske storklubber og banket på døra også.

«Hei, kan vi få kjøpe spillerne deres på billigsalg?»

Klubbene ante rett og slett ikke hva de skulle gjøre. Overgangssummer hadde de knapt vært borti før, i alle fall ikke offisielt, selv om det foregikk transaksjoner under bordet også i Øst-Tyskland.

Spillerne selv ville selvsagt spille for klubbene de hadde sett på tv bak Berlinmuren bare få uker tidligere. Første spiller som dro var Andreas Thom. Bare en måned etter Murens fall dro han fra BFC Dynamo til Bayer Leverkusen.

Rainer Calmund, Leverkusens sjef, prøvde å utnytte situasjonen ved å betale med litt D-mark pluss 300 japanske motorsykler. Hvordan transaksjonen faktisk foregikk, er det ingen utenom de involverte som vet helt sikkert.

Ulf Kirsten, senere avslørt som Stasi-informant, reiste også, også han til Bayer Leverkusen.

Matthias Sammer dro fra Dynamo Dresden til Stuttgart, som betalte med en lagbuss (!) – en buss de senere krevde tilbake fordi de mente det var snakk om en leasingavtale – og senere til Dortmund.

Thomas Doll dro til Hamburg. Unggutter som Jörg Heinrich, Steffen Freund, René Schneider, Carsten Jancker, Thomas Linke, Alexander Zickler, Jens Jeremies og René Tretschok – alle senere EM- og/eller Champions League-vinnere og mange av de sentrale tyske landslagsspillere – dro også.

Flere østtyske spillere gikk plutselig fra å være anonyme Oberliga-spillere til å bli spillere i europeisk toppklasse i det nye Tyskland og ute i resten av Europa.

En ny tid

Men det var flere som klødde seg i hodet. Det tyske fotballforbundet hadde plutselig fått en hel haug med fotballklubber i fanget som de ikke visste helt hva de skulle gjøre med.

Det de visste, var at de var nødt til å forholde seg til det. DSV – Det østtyske fotballforbundet – hadde nemlig gått i oppløsning helt på egenhånd og latt seg implementere i DFB på sistnevntes betingelser, en beslutning som møtte mye motstand fordi DFB blant annet nektet å gi de østtyske klubbene litt starthjelp i den vanskelige omstillingen fra sosialisme til kapitalisme.

Arrogante, ble de kalt.

Kanskje var det ikke så fryktelig langt unna sannheten heller, men faktum var at DFB plutselig hadde tusenvis av nye fotballspillere å plukke fra når landslaget skulle tas ut.

Ikke at det hjalp nevneverdig, for Tyskland ble bare dårligere og dårligere utover 1990-tallet, men det er en helt annen historie og skyldtes ikke den østtyske talentutviklingen.

| Les også: Den tyske fotballens fall på 1990-tallet.

Etter mye om og men fikk to østtyske lag være med i Bundesliga fra 1991/92-sesongen: Den siste Oberliga-mesteren Hansa Rostock og Dynamo Dresden, den første klubben til å bryte BFC-hegemoniet med Oberliga-titler i både 1988/89 og 1989/90.

Førstnevnte rykket rett ned mens Dynamo Dresden klamret seg fast helt til 1994/95-sesongen, da de endte soleklart sist og rykket ned til det som skulle bli et langvarig opphold i Tysklands lavere divisjoner, blant annet grunnet store økonomiske problemer.

De seks neste klubbene fra den siste Oberliga-sesongen fikk delta i påfølgende 2. Bundesliga-sesong, mens resten måtte belage seg på deilig, tysk amatørfotball i de regionale ligaene.

BFC Dynamo, det gamle laget til Erich Mielke, fortsatt den nest mestvinnende klubben i tysk fotballhistorie, som nå het FC Berlin, kunne derfor glede seg over å spille foran hele 76 tilskuere mot Post Neubrandenburg da 1991/92-sesongen ble sparket i gang.

Et tydeligere symbol på Øst-Tysklands fall var vanskelig å finne.

I 2009 skiftet nok en østtysk klubb navn. SSV Markranstädt, som befant seg langt nedi divisjonssystemet og som aldri har vært noen stormakt i verken tysk eller østtysk fotball, solgte spillerlisensen sin til Red Bull-konsernet og ble til RB Leipzig.

Klubben har blitt lagt for hat hos de fleste tyske fotballfans. Den østtyske klubben representerer nemlig den moderne fotballkapitalismen på verst tenkelige måte.

Ironisk nok.

Av Anders Hakstun | @ahakstun