Den tyske fotballrevolusjonen iverksettes

Da tyskerne skulle søke om VM i 2006 forsto endelig det tyske fotballforbundet at noe måtte skje. Dette er historien om hvordan Tyskland revolusjonerte seg selv – og fotballen.

Dietrich Weise, mannen som hadde fått i oppgave å redde tysk fotball, kjøpte ikke alle bortforklaringene om nedturen i tysk fotball.

– Jeg sa til Egidius Braun (tysklands fotballpresident, red.anm) at det var mer enn nok talent i Tyskland. Vi nådde bare ikke frem til de. Og de vi nådde frem til, de trente ikke nok med ball, sa Weise til den tyske fotballjournalisten Raphael Honigstein i hans bok Das Reboot.

Weise dro ut på tokt, akkurat som han gjorde på begynnelsen av 1980-tallet, og besøkte alle de regionale avdelingene. På ni måneder var tendensen klar:

De spillerne som ikke var plukket opp av en større klubb, falt gjennom.

Konsept avslått

Spillerne var i stedet avhengig av å bli plukket opp av de regionale avdelingene til det tyske fotballforbundet for å utvikle seg. Utfordringen var at disse avdelingene ikke hadde lange nok armer og mange nok øyne til å dekke hele Tyskland.

Svært mange talenter forsvant derfor under radaren og ble aldri noe mer enn hobbyspillere på kveldstid.

Klubbene var også langt unna sett i forhold til de økonomiske ressursene de satt på. De stadig økende inntektene fra tv-avtaler, sponsorer og eventuelt Champions League ble skuslet bort på andre ting.

– Vi foreslo å sette opp 115 regionale sentre som skulle oppdage og utvikle 13-17-åringer, sa Ulf Schott, Weises kompanjong, som etter sin karrière tok en utdannelse innenfor sportsvitenskap.

Forslaget kom på bordet tidlig i 1998. Den foreslåtte kostnaden for konseptet var drøyt én million euro.

Egidius Braun avslo umiddelbart og lurte på om den godeste Weise hadde gått fra forstanden. Hvor skulle de pengene hentes fra?

Weise forsøkte å forklare at unge spillere trenger gode trenere, og at behovet var prekært. Noen få var ikke nok. Det måtte utdannes mange. Det var heller ikke nok med noen få kvalifiserte trenere i de regionale underforbundene.

Det kunne ikke være kjederøykende fedre i breddeklubbene som skulle utvikle resten.

Men Braun, han lot seg ikke overtale.

VM i Frankrike sto for døren.

“La oss se hva som skjer der”, var den noe selvsikre melodien.

Utløseren

4. juli 1998, på dagen 44 år etter Mirakelet i Bern, tapte Tyskland 0-3 for modige kroater i kvartfinalen og ble sendt hjem fra Lyon i skam.

Berti Vogts’ utvalgte hadde en gjennomsnittsalder på nøyaktig 30 år, og “talentene” var representert ved 24 år gamle Jens Jeremies og Dietmar Hamann.

Kroatene var ingen unggutter de heller, de fleste var rundt 30, men de var helt andre spillertyper – mer lekne og mer tekniske, og de fungerte attpåtil som et kollektiv.

Seieren ble etter hvert fortjent nok, den, men Vogts presterte likevel å skylde på den norske dommeren Rune Pedersen, som han mente favoriserte Kroatia fordi Tyskland hadde vært så gode i så mange år.

Utsagnet var latterlig, og Bild, Tysklands største tabloidavis, ba Vogts om å slutte å sutre på forsiden dagen etter.

I likhet med VM i USA fire år tidligere var Tyskland sendt hodestups ut av turneringen av en “lilleputt”.

Dét fikk så være. Langt verre var det at det på langt nær var tilfeldig. Det noe arrogante utsagnet til den noe arrogante Beckenbauer om at et forent Tyskland kom til å bli uovervinnelige i mange år, hadde medført en skjødesløs blindhet for hva konkurrentene holdt på med.

Tyskland var blitt tatt igjen i siste sving, fått strekk på oppløpssiden og hinket inn i mål – langt bak alle andre.

– Vi tyskere danser som kjøleskap, uttalte Berti Vogts etter fadesen og sa opp sin stilling et par måneder senere.

Konsept godkjent

Fire uker etter kampen i Lyon godkjente det tyske fotballforbundet konseptet til Dietrich Weise.

1,6 millioner euro ble bevilget til å sette opp 121 regionale sentre, såkalte Stützpunkte, som skulle gi to timer med individuell, teknisk trening for 4 000 13-17-åringer én gang i uka.

I tillegg skulle over 10 000 gutter under 12 år få spille fotball under kyndig veiledning av trenere fra det tyske fotballforbundet på tvers av hele landet.

Totalkostnad? 2,6 millioner euro.

Franz Beckenbauer, som nå var visepresident i DFB, uttalte på sedvanlig arrogant vis at planene hadde ligget klare en stund, men at de først nå var klare til å realiseres.

Weise og Schott reiste Tyskland på kryss og tvers.

Igjen.

De fant hundrevis av småklubber i alle mulige deler av Tyskland der barn i alle aldre spilte fotball, men som aldri hadde hatt besøk av en tysk forbundsrepresentant. Idéen var derfor at alle skulle ha tilgang til et regionalt utdanningssenter innenfor 25 kilometers avstand hjemmefra.

Flere av klubbene var uenige i innblandingen fra det tyske fotballforbundet, men Weise og Schott mente dette var en nødvendighet for å sikre lik utdanning for alle.

Men to timers oppfølging hver uke er ikke nok for å bli fotballproff.

Mer måtte til for å sikre utviklingen av spillere uten noen spesiell klubbtilhørighet.

– Bli værende i breddeklubben

Frankrike, som jo nettopp hadde vunnet VM og som var storfavoritter foran EM i 2000, ble en slags rollemodell.

Les Bleus hadde hadde fått frem flere store spillere siden Fernand Sastre satte i gang talentutviklingen for alvor i 1976, men modellen om å utvikle unge spillere i regionale, forbundsdrevne akademier, som for eksempel Clairefontaine, der spillerne også bor fra mandag til fredag, var ikke veien tyskerne ønsket å gå.

I Frankrike så man nemlig tendenser til at Ligue 1-klubbenes egne akademier i større grad tiltrakk seg de beste spillerne, noe som etter hvert gjorde forbundsakademiene mer og mer øverflødige.

Derfor fikk de tyske klubbene restriksjoner på hvor mange talenter fra nærområdet de kunne hente til seg.

I følge Weise og Schott, som jo åpenbart kunne dette her, var det bedre om de nest beste talentene ble værende i sin opprinnelige breddeklubb og fikk ekstratreningen de trengte på en av de nye regionale sentrene som var blitt opprettet over hele Tyskland.

Ga det resultater, kunne man heller ta steget opp til ungdomsakademiet til en større klubb når tiden var inne.

Anti-revolusjonære Erich Ribbeck

Dessverre for Tyskland ser man ikke resultatene av en revolusjon over natten.

Etter at Berti Vogts sa opp som tysk landslagssjef, skulle det vise seg at flere hadde sett symptomene på tysk fotballs resesjon. Jupp Heynckes, Otto Rehhagel og Ottmar Hitzfeld var raskt ute med å understreke at de ikke var aktuelle for den ledige stillingen.

Flere gode tyske trenere fantes egentlig ikke. I alle fall ikke som det tyske fotballforbundet ville anerkjenne.

I desperasjonen som fulgte måtte derfor Egidius Braun se til utlandet. Da Giovanni Trapattoni takket nei, gikk det så langt at Roy Hodgson ble spurt. Braun må ha innsett sin stupiditet akkurat tidsnok, for dagen etter ringte han tilbake til Hodgson og trakk tilbudet tilbake.

Så må han ha tatt seg en pinne eller to, for ikke lenge etter plukket han opp telefonen enda en gang og slo nummeret til 61 år gamle Erich Ribbeck. Kunne han være så snill å avbryte pensjonisttilværelsen på Kanariøyene for å lede Tyskland inn i avgrunnen for alvor, kanskje?

Ribbeck, som hadde blitt forbigått i valget av ny landslagssjef i 1978 og i 1984, hadde ventet på denne telefonen i flere år. Endelig kom den. Og joda, han følte han var en del av den moderne fotballen, han.

Han så da tross alt fotball på tv og leste magasiner.

I fanget fikk han det tristeste tyske landslaget i historien. Enda tristere var det at gammeldagse og taktisk inkompetente Ribbeck var det stikk motsatte av hva Tyskland trengte.

Avgrunnen

20. juni 2000, Feyenoord Stadion i Rotterdam. Tyskland møter Portugal i siste kamp i gruppespillet i EM i Belgia og Nederland.

Portugal er allerede videre og sparer ni faste førstelagsspillere. Tyskland har ett poeng etter 1-1 mot Romania og 0-1 mot England, og må vinne.

Fra start for Tyskland, den 39 år gamle Lothar Matthäus – som sweeper og med draktnummer 10!

Bak ham, 31 år gamle Oliver Kahn, lagets beste spiller, og så trist det enn høres ut: mannen hvis Ribbeck bygget laget sitt rundt. Keeperen!

Foran nevnte Matthäus, en 23 år gammel kjekkas fra Karl Marx Stadt i det gamle Øst-Tyskland. Hans navn er Michael Ballack.

Tre spillere som representerer den tyske fotballen på hver sin måte.

Matthäus spiller hele kampen. Ballack blir byttet ut til pause. Sérgio Conceição setter tre baller i nettet bak Kahn, og Tyskland er ute.

Det var den verste tyske innsatsen siden Anschluss-fadesen i VM i 1938.

Dagen etter var en av avisforsidene delt i to: Et bilde av Zinedine Zidane på den ene siden med skriften “Dette er en fotballspiller.” På den andre siden, et bilde av en bratwürst ikledd en fotballdrakt med påskriften “Dette er en tysk fotballspiller” (å bli sammenlignet med en bratwürst i Tyskland er en større fornærmelse enn det høres ut).

Fadesen i 1998 ble ladegrepet, skandalen i 2000 ble utløseren.

Ribbeck måtte selvsagt gå av, men nå så alle at tysk fotball manglet en profesjonell grunnmur.

Revolusjonen starter

De tyske talentene var altfor dårlige. Selv klubbene i Tyskland måtte erkjenne det. Samtidig innså de at de var milevis unna å konkurrere med pengestrømmen som fløt inn i blant annet Premier League.

Misèren viste seg for alvor i april 2001, da Energie Cottbus som første tyske klubb stilte med 11 utlendinger fra start i en Bundesliga-kamp.

Det tyske fotballforbundet ristet endelig av seg støvet, knakk seg opp fra liggende posisjon og bestemte at samtlige 18 Bundesliga-klubber skulle etablere ungdomsakademier – og det skulle skje innen 2002.

Det ble det selvsagt bråk av.

Noen klagde på at det ville koste penger – mye penger – andre klager var av mer ideologisk art. Den sosialdemokratiske presidenten i Werder Bremen, Willi Lemke, var i mot selektering av spillere. Alle skulle konkurrere på likt grunnlag, alle skulle ha en mulighet.

Men endringene tvang seg frem.

Det var uunngåelig.

Fra 2002/03-sesongen fikk ikke tyske klubber fra de to øverste divisjonene lisens dersom man ikke hadde et akademi på plass. De 36 klubbene ble derfor nødt til å investere totalt 114 millioner euro i akademiene bare for å få lov til å spille i hjemlig liga.

DFL (Deutsche Fußball Liga), en uavhengig organisasjon av og for klubbene i de to øverste divisjonene, og arrangør av Bundesliga, 2. Bundesliga og de tyske cupene, ble dannet i 2000.

Ny lov og tilgang på enda flere talenter

Omtrent samtidig kom en ny lov om statsborgerskap i etterkant av Gerhard Schröders valgseier i 1998. Den nye loven fjernet regelen om at man måtte kunne bevise en tysk stamtavle for å få statsborgerskap, en eldgammel regel som stammet fra det imperialistiske Tyskland.

Den nye loven betød at flere med innvandrerbakgrunn kunne bli tyske, og plutselig hadde det tyske fotballforbundet tilgang til massevis av nye, unge, spennende talenter.

Gutter som Mesut Özil og Sami Khedira kunne dermed fostres opp i den nye, tyske ungdomsmodellen.

Samtidig omstrukturerte og sentraliserte det tyske forbundet utdanningen for 11- og 12-åringene, noe som betød over 350 lokasjoner der over 600 000 unggutter kunne utfolde og utvikle seg under kyndig oppsyn av 1 300 trenere med skikkelig trenerutdannelse.

Det ble også inngått samarbeid med skolene for å sikre at guttene fikk en utdannelse ved siden av fotballen. Det har resultert i at tyske fotballspillere i dag har en høyere mental og intellektuell kapasitet enn tidligere – essensielle egenskaper i den moderne fotballen der spillet går raskere enn noensinne.

Blant annet har Pep Guardiola uttalt at Phillipp Lahm er den smarteste spilleren han har trent. Mye av den æren skal selvsagt tildeles Lahm selv, men en god porsjon skal også tildeles den tyske talentmodellen.

Ralf Rangnicks fotballøy

Det årlige budsjettet var plutselig oppe i 14 millioner euro – en ganske sterk kontrast til den drøye millionen DFB-presidenten Egidius Braun hadde sagt klart nei til bare fem år tidligere.

En spesiell lisens for ungdomstrenere som skulle sikre en lik og helhetlig utdanning ble introdusert i 2003.

Året etter oppsto Bundesliga for U19, og U17 fikk sin nasjonale liga i 2007.

Ralf Rangnick, en av de mest visjonære trenerne i nyere tysk fotballhistorie og nåværende sportsdirektør i RB Leipzig, mener ungdomsligaene har vært essensielle for utviklingen av de talentene Tyskland har fått opp de siste årene.

Dette er samme Rangnick som sto på tysk TV i 1999 og forklarte hva et soneforsvar var, mannen som på det tidspunktet hadde stor suksess med den lille klubben Ulm i 2. Bundesliga – en klubb som spilte annerledes enn alle de andre, inspirert av en treningskamp i 1983 som involverte Dynamo Kiev og en måte å presse på som Ragnick – eller noen andre tyskere for den saks skyld – aldri hadde sett maken til.

Rangnicks Ulm fikk kallenavnet “en øy av moderne fotball” av avisen Frankfurter Allegemeine Zeitung.

I 1999 fikk Rangnick trenerjobben i Stuttgart etter at de, på uforståelig vis, hadde kvittet seg med en ung trener som hadde tatt de til cupgull og en tapt UEFA-cupfinale bare et år tidligere, nemlig Joachim Löw.

Ratingsystemet av ungdomsakademiene

I løpet av relativt kort tid hadde tyskerne fått på plass en grunnmur for å identifisere og utvikle talenter i hele Tyskland.

Tiden var inne for å sikte enda høyere.

– Vi trengte et speil som vi kunne vise til klubbene for å vise de hva de kunne gjøre bedre. En objektiv sammenligning, sa Ulf Schott.

Valget falt til slutt på et belgisk firma, Double Pass, som måler klubbenes akademier opp mot hverandre basert på 250 kriterier.

Blant disse kriteriene finner vi infrastruktur (alle klubbene må minst ha fire treningsbaner, og minimum én av de må ha kunstgress), personell (minst én sportsdirektør med UEFA A-lisens, minimum to trenere med UEFA Pro-lisens, minimum én trener med A-nivå, minimum én keepertrener og to fysioterapeuter), ytelsesdiagnostikk og adopsjonen av en filosofi som gjennomsyrer klubben fra A til Å.

Klubbene får en score etter Michelin-prinsippet, der tre stjerner er best. Jo flere stjerner, jo mer penger får klubbene av forbundet gjennom et fond i regi av UEFA.

I 2014 hadde 15 av 18 Bundesliga-klubber oppnådd tre stjerner. Likevel dekker det bare en brøkdel av kostnadene ved å drifte anleggene.

Det er dog ikke pengene som er drivkraften.

De siste årene har det blitt bygget akademier i klubber som befinner seg på tredje og fjerde nivå i tysk fotball også. Det er en vinn-vinn-situasjon: Enten selges ungguttene med gevinst eller så blir de værende og styrker stallen.

De ungguttene som tar steget opp på A-laget vet som regel hva som venter de.

– Filosofien har spillerne allerede lært

Som Volker Kersting, sjef for ungdomsutviklingen i Mainz, sier:

– Det er vel så viktig å investere i konsepter og filosofier som i personell. Vi utdanner ungguttene våre slik at de vet hva som kommer når de debuterer på A-laget. A-lagstrenerne vet også at de slipper å bruke tid på tilvenning til en filosofi; den har spillerne allerede lært.

I Mainz og i flere andre mindre klubber er det definert en klar strategi for fremtiden. Klubbene former spillere man vet vil passe inn i førstelaget på et eller annet tidspunkt – uavhengig av hvem treneren er.

Trenerne som ansettes passer inn i denne strategien – og ofte kommer også de fra eget akademi.

Et godt eksempel er 30 år gamle Julian Nagelsmann. Etter først å ha trent Hoffenheims U17- og U19-lag, tok han som 28-åring over A-laget da Huub Stevens måtte trekke seg grunnet helseplager.

Nagelsmann har aldri sett seg tilbake, og foran 2017/18-sesongen var det kun Liverpool som sto i veien for at lille Hoffenheim kvalifiserte seg til gruppespillet i Champions League.

Etter noen år som trener i RB Leipzig – med Ralf Ragnick som sportsdirektør – er Nagelsmann nå trener for selveste Bayern München.

Nagelsmann og jevnaldrende Domenico Tedesco er gode eksempler på unge, lovende og nytenkende trenere som uteksamineres fra den tyske trenerskolen. Og flere er på gang.

Det er en sterk kontrast til for eksempel England, der dinosaurer som Sam Allardyce, Alan Pardew og Roy Hodgson får jobb etter jobb – til tross for at fotballen deres ikke engasjerer noen.

Tap, tap, tap

I det merkelige VM-sluttspillet i Sør-Korea og Japan i 2002, karret Tyskland seg helt til finalen under mer eller mindre kyndig ledelse av populære Rudi Völler, nåværende sportsdirektør i Bayer Leverkusen.

På nesten utrolig vis tok tyskerne seg helt til finalen, riktignok etter å ha møtt bemerkelsesverdig svak motstand gjennom hele mesterskapet (Saudi-Arabia, Irland, Kamerun, Paraguay, USA og Sør-Korea).

Der ventet Brasil, som man utrolig nok møtte for første gang i den 62 år lange VM-historien.

Tyskland hadde aldri noen reell sjanse mot sør-amerikanerne, og det var egentlig feige lag i og med at både Ronaldinho, Rivaldo og Ronaldo startet kampen. Det endte 2-0 til Brasil, blant annet etter en brøler fra Oliver Kahn på 0-1.

Etter kampen var han utrøstelig, men hjemme i Tyskland ble han – til tross for at han for mange var en usympatisk vinnerskalle fra usympatiske Bayern München – overraskende nok møtt med empati og støttende applaus.

Bare få uker tidligere hadde Bayer Leverkusen tapt Champions League-finalen mot Real Madrid, der Zinedine Zidane overgikk seg selv og scoret et av turneringens vakreste mål noensinne.

Tyskerne hadde plutselig lært seg å takle tap igjen – akkurat slik de måtte i mellomkrigstiden.

Og det ble ikke bedre i EM to år senere.

Lys i den bekmørke tunnelen

For andre EM på rad røk man hodestups ut allerede etter gruppespillet.

Fasit ble to uavgjorte mot henholdsvis Nederland og Latvia før man tapte 1-2 for et tsjekkisk lag som startet kampen med ni førstelagsspillere ute – ikke helt ulikt den tragiske kampen mot Portugal fire år tidligere.

Fra start mot Tsjekkia spilte en 20- og en 19-åring fra Bayern, nemlig Phillipp Lahm og Bastian Schweinsteiger. Ved pause erstattet en annen 19-åring, Lukas Podolski, Torsten Frings.

Det var et aldri så lite lys i den bekmørke tunnelen, langt langt der borte.

Det stoppet likevel ikke kritikerne. 12 timer etter den pinlige exiten, trakk en rasende Rudi Völler seg, sint på alt og alle fordi de rett og slett ikke hadde peiling på hvor dårlig det egentlig hadde stått til i tysk fotball de siste årene.

Rom, eventuelt Berlin, ble tross alt ikke bygget på en dag.

Frelseren i California

Så, en julidag i 2004 skulle tilfeldighetene ha det til at Berti Vogts var på ferie i California. Der befant det seg også en annen tysker, men han var ikke på ferie; han hadde flyttet dit for godt. Han følte seg nemlig mer som en californier enn som en tysker.

Denne blonde og nå solbrune mannen hadde dissekert det tyske landslaget i et intervju med avisen Frankfurt Allgemeine Sonntagszeitung etter EM i 2004. Der sa han blant annet at Tyskland, med unntak av Phillipp Lahm, ikke hadde spillere som kunne spille med høyt tempo.

Han var også kritisk til at DFB jaktet store navn til å etterfølge Rudi Völler uten å først spesifisere kriteriene for jobben.

Vogts slo på tråden til mannen og foreslo at de skulle spise middag sammen. Det var tross alt ikke så ofte den gamle sjefen hadde mulighet til å treffe sin gamle elev.

Jürgen Klinsmann takket ja, og mens de to gamle kjenningene grillet og snakket fotball, fant Vogts ut at den gamle spissen hadde vært en flittig gutt etter at han la opp i 1998 og tatt det som var nødvendig av trenerlisenser.

Ikke nok med det, men han var interessert i å ta over etter Völler.

– Så lenge jeg får gjøre det på min måte, sa han.

Så da måtte det nesten bli slik. Listen over navn som allerede hadde sagt nei til jobben som tysk landslagssjef var nemlig enda lenger enn da Vogts selv skulle erstattes i 1998.

Klinsmanns revolusjon

Etter middagen ringte Vogts til forbundet og foreslo at Klinsmann, til tross for manglende trenererfaring, kunne være en passende kandidat.

DFB, som skulle arrangere VM om bare to år, var desperate. Dagen etter Vogts’ telefon, ringte de Klinsmann tilbake.

26. juli 2004 ble bakersønnen fra et lite tettsted rett ved Stuttgart ansatt som sjef for Die Mannschaft.

Med Klinsmann bak rattet kom den virkelige revolusjonen. Han valgte relativt ukjente Joachim Löw som sin assistent, en mann som ifølge Klinsmann selv var den eneste som kunne forklare ham hvordan en backfirer skulle bevege seg på en fotballbane.

Löw tok seg ofte av taktikken, spesielt for forsvarsspillerne, mens Klinsmann tok seg av angrepsspillerne.

Klinsmann opprettet også en managerstilling for landslaget – en som kunne sikre fremtidig kontinuitet i måten landslaget skulle fremstå på og en som kunne legge til rette for at reformer kunne skje hele tiden, uavhengig av maktsyke ledere.

Jobben gikk til hans gamle lagkamerat Oliver Bierhoff, en jobb han fortsatt har i dag.

Da han ville ansette landhockeytreneren Bernhard Peters som sportsdirektør, sa forbundet nei. Det fikk da gå grenser for sprelske påfunn, tross alt.

Klinsmann rev hele strukturen fra hverandre og bygget den opp fra bunnen av. Han innsatte psykologer for å bygge opp en vinnermentalitet, og han sørget for at den samme mentaliteten preget alle landslagene – helt fra laveste U-nivå til A-nivå.

En tiårsplan ble laget.

Spillerne skulle prate med hverandre, ikke sitte på hvert sitt rom og spille Playstation.

Treningsrevolusjonen

Kapteinsbindet gikk fra Oliver Kahn til Michael Ballack. En midtbanespiller var i mye bedre stand til å lede et fotballag – og fokus gikk fra første tredel til siste tredel på banen.

Angrep skulle bli det beste forsvar – ikke motsatt.

Skuddstopperen Kahn ble også benket til fordel for en mer dynamisk, mer teknisk oppegående Jens Lehmann, som faktisk var i stand til å spille en pasning – ikke bare kælke ballen over midtbanen.

Klinsmann fikk data fra Berti Vogts som fortalte ham at tyske spillere hadde scoret dårligere og dårligere på fysiske tester siden midten av 1990-tallet. Konkurrentene trente mer – og de trente smartere.

Klinsmann hentet derfor inn eksperter fra USA, ledet av Mark Verstegen, som satt opp et helt nytt treningsregime. Treningen var ikke nødvendigvis fotballrelatert, men mer allsidig. Det ga fotballstive kropper ny variasjon, og spillerne ble smidigere og mer eksplosive.

Utholdenhetstreningen fikk også en ny dimensjon. Spillerne fikk i tillegg individuelle treningsprogrammer som de måtte følge når de var hjemme hos sine respektive klubber.

Klinsmann iverksatte en treningsrevolusjon.

Denne formen for trening, samt også detaljert speiding av neste motstander og bruk av psykologer, ble senere adoptert av flere tyske klubber. Dermed fikk man for første gang i tysk fotballhistorie en felles metode mellom klubber og landslag.

Populære tapere i VM på hjemmebane

Klinsmanns endringer til tross; alt gikk ikke på skinner. Det startet bra, blant annet med 15 scorede mål i Confederations Cup i 2005, men så ble alt så mye mer ustabilt og variabelt.

Da Tyskland tapte 1-4 for Italia rett før VM på hjemmebane ble sparket i gang, kom de gamle skjelettene frem fra skjulestedene sine.

Paul Breitner mente Klinsmann kanskje burde gå tilbake til å bruke sweeper i det kommende mesterskapet, sånn for å unngå å bli ydmyket helt.

Lothar Matthäus var selvsagt også ute med den store kjeften sin, men Klinsmann, han jobbet videre med prosjektet sitt – ofte fra hjemstedet sitt i USA, som han selvsagt også fikk kritikk for.

VM i Tyskland i 2006 ble en formidabel suksess på nesten alle mulige måter. Sportslig sett ble det en, sett med tyske øyne, altfor tidlig exit – i semifinalen mot Italia (igjen!) etter ekstraomganger (igjen!!).

Likevel var man bare drøyt to minutter unna en straffekonkurranse og en potensiell finale mot Frankrike. Mesterskapets toppscorer het Miroslav Klose, og Lukas Podolski ble kåret til VMs beste unge spiller.

Tyskland var best trent, orket mest, presset mest og spilte den mest underholdende fotballen. Ja, tyskerne var kanskje de mest populære taperne siden det brasilianske laget fra 1982.

Gjennomsnittsalderen i den tyske troppen var 26,4 år og tyskerne trykket de tyske ungguttene til sitt bryst for første gang på mange år. Det var en positivitet og en entusiasme rundt det tyske landslaget som man ikke hadde sett siden slutten av 1960-tallet.

Glovarm Bundesliga

Resultatet av den voldsomme omstruktureringen innenfor tysk talentsatsing hadde så vidt begynt å materialisere seg.

Til tross for at tysk fotball bare få år i forveien var sett på som usexy – i alle fall sammenlignet med Premier League, Serie A og La Liga – fikk flere øynene opp for jobben Klinsmann hadde gjort.

Bundesliga gikk fra å være usexy til å bli heitere enn en sylfersk currywürst.

Foran VM i 2006 investerte tyskerne hundrevis av millioner euro i nye anlegg – anlegg som ble skapt på fansens premisser. Arenaene var store, men intime, og de ble skapt som sosiale arenaer der folk kunne møtes og mingle i god tid før kamp samtidig som de nøt både god mat og godt øl.

Spesielt kvinneandelen som gikk på kamp i Tyskland økte etter at de nye arenaene sto ferdig.

Nå kom supporterne til stadion to timer før avspark, noe som også senket risikoen for bråk nede i sentrumsområdene. Samtidig medførte det mer klingende mynt i kassa for klubbene, som igjen gikk til reinvestering i blant annet akademiene.

50+1-regelen – regelen som sier at klubbens medlemmer alltid skal eie minst 51 % av klubben – sørget for at billettprisene ble holdt nede og at klubben ikke ble kjørt i grøfta av investorer med helt andre baktanker enn sportslig suksess.

I 2016 hadde Bundesliga et tilskuersnitt på 43 300 tilskuere per kamp, det høyeste tilskuersnittet i Europa for 13. sesongen på rad. Til sammenligning hadde Premier League knapt 37 000, La Liga 28 568, Serie A 22 162 og Ligue 1 20 896.

Den perfekte arvtaker

All suksessen til tross; 12. juli 2006, bare to år etter ansettelsen, var Klinsmann tom for krefter. Å måtte tåle all den kritikken fra konservative tyske forståsegpåere tæret på.

I god tysk tradisjon ble stafettpinnen sendt videre til assistenten. Joachim “Jogi” Löw tok velvillig over, og han har aldri sett seg tilbake.

Löw bygget videre på den formidable jobben Klinsmann hadde satt i gang og ledet Tyskland til EM-finalen i 2008, der det ble tap mot et formidabelt spansk lag.

Spania slo også ut Tyskland i VM i Sør-Afrika to år senere, denne gang i semifinalen. På veien dit hadde Löws gutter slått England 4-1 og Argentina 4-0 i henholdsvis åttendels- og kvartfinalen.

Gjennomsnittsalderen på 23-mannstroppen var da 24,9 år.

En av de var 20 år gamle Toni Kroos fra bittelille Mecklenburg-Vorpommern i Nord-Tyskland – som, i følge Dietrich Weise, aldri ville blitt oppdaget hadde det ikke vært for arbeidet han selv satt i gang på slutten av 90-tallet.

– Spillet vårt har blitt raskere, sa Löw i etterkant av mesterskapet. I 2005 gikk det i snitt 2,8 sekunder fra vi fikk kontroll på ballen til vi slo neste pasning. Det gikk sideveis og tregt. I EM i 2008 forbedret vi oss til 1,8 sekunder og i VM i 2010 var vi nede i 1,1 sekund. I kampene mot England og Argentina var vi også nede i under ett sekund.

Kun Spania var bedre.

Resultatene Löw henviser til er intet mindre enn oppsiktsvekkende, og viser hvordan tyske fotballspillere utviklet seg på bare fem år. Mye av jobben ble gjort i regi av landslagene, men aller mest ble gjort på treningsfeltet til klubbene, som jobber med den samme strategien som gjennomsyrer de tyske landslagene på alle nivåer.

Føttene er kanskje vel så kvikke som tidligere. Nå er det hodene som trenes opp til å tenke og reagere raskere, til å tenke både ett og to trekk fremover i det man mottar ballen – ikke ulikt lynsjakk.

– Det største uforløste potensialet ligger i en fotballspillers hjerne, har Ralf Rangnick uttalt.

Sjokket i Belo Horizonte

8. juli 2014. I det klokken passerer 17:30 lokal tid på Estádio Mineirão i Belo Horizonte, setter Sami Khedira inn Tysklands femte scoring – og deres fjerde på seks minutter.

Lystavla viser 5-0 til Tyskland.

Brasilianerne, ikledd sine velkjente gule drakter, blå shortser og hvite strømper – farger som for øvrig ble innført etter at de tapte VM-finalen mot Uruguay på hjemmebane i 1950, i det som senere har blitt kalt Maracanazo (“Maracanã-sjokket”) – er lammet.

En snau time senere står det 7-0. Syv-null!

Brasil, de store favorittene foran sitt etterlengtede VM på hjemmebane, var blitt utspilt etter alle kunstens regler av en tysk virvelvind som var orkestrert og dirigert av Jogi Löw, mannen som denne kvelden viser det fullkomne resultatet av den tyske fotballrevolusjonen som ble satt i gang nesten 15 år tidligere.

Toni Kroos er overalt og i en klasse for seg. Miroslav Klose scorer sitt 71. og siste landslagsmål, som også er hans 16. VM-mål – ett foran legenden Ronaldo. Thomas Müller scorer sitt 10. VM-mål i en alder av 25.

Ja, og så Sami Khedira, da. Mannen med tunisisk DNA som scorer med det tyske flagget på brystet, assistert av en annen med utenlandsk stamtavle, nemlig Mesut Özil.

Mario Götze sikret tyskerne sitt fjerde VM-trofé i Rio de Janeiro bare få dager senere. Motstander var Argentina – akkurat som i 1986 og i 1990 – men selv en knallsterk angrepsrekke ledet av Lionel Messi var relativt sjanseløse mot et knallsterkt tysk soneforsvar i konstant gegenpress.

Igjen storfavoritter

Ganske nøyaktig 60 år etter at Fritz Walter løftet Jules Rimet-troféet på Wankdorfstadion i Bern og samlet et tysk folk, ble Tyskland gjenforent rundt sitt landslag på nytt.

Men nå samlet man seg ikke rundt en gjeng med amatører; man hyllet 23 superprofesjonelle, ydmyke og relativt intellektuelle fotballspillere som var et direkte resultat av en fotballrevolusjon som verden knapt har sett maken til.

Tyskland var igjen verdens beste fotballag. Og Tyskland engasjerte. De underholdt. De skapte anerkjennende applaus, selv fra den bitreste fotballkritiker. Borte var gufsene fra 1980- og 1990-tallet.

Nå var det Tyskland som ledet an.

For det tok tid, men tyskerne har endelig lært: de vet at de ikke kan hvile på laurbærne. Fotballrevolusjoner skjer hele tiden.

Og den tyske fotballrevolusjonen har ført til at Die Mannschaft igjen er storfavoritter foran kommende mesterskap.

Av Anders Hakstun | @ahakstun